Ny utgave av Padling snart i salg

Meldingen var allerede sendt ut. Kom på middag i kveld. Vi måtte bare padle ut og hente en skarv. Med oss hadde vi en dobbelløper, store doser kaffe og kakao samt en solid lunsj. Værmeldingen sa stiv kuling på kysten med regn i kastene. Etter litt veiledning fra en lokalkjent som hadde jaktet mye skarv i sin ungdom følte vi oss optimistiske. Hvordan det gikk med denne jaktturen kan du lese mer om i Torbjørn Bjellands glimrende artikkel i denne utgaven.

 

Helårspadling alene

 

Om vinteren smakar det ekstra godt med varm mat, og du får varmen i deg. Foto: Odin Hestholm.

 

Ålene på sjøen. Nesten ingen båttrafikk. Stille sjø, klare blå farger. Opplevelsen ved å gli rolig rundt et nes i kajakk er flott. I en vik ligger to otrer og slapper av i solen. I det jeg blir oppdaget, bykser de opp og smetter raskt ned i sjøen. Slik starter Odin Hestholm sin flotte artikkel om helårspadling alene. Saken er rikt illustrert med bilder, tatt under turer til ulike årstider. Du kan lese mer på sidene 20 og utover.

 

Tomannskajakk til prisen av en

 

Når Biwok er tungt lastet, tordner den gjennom det meste av sjø og bølger. Foto: Steinar Pettersen.

 

Testbåten er et eksempel på hvor godt toerkonseptet kan fungere. Her er alt skrudd ordentlig sammen. Produktet virker ærlig og gjennomprøvd. Med to samkjørte padlere om bord går den i tillegg som et lokomotiv gjennom sjøene og lar seg ikke skremme av verken vær eller vind. Jan Fjelde har testet DAG Biwok 4, som han mener er et tvers gjennom ærlig produkt. Les mer fra denne testen på side 36 til 39.

 

Gjennom indrefileten på vidda

 

Fløting av kano. Foto: Tove Lau.

 

Kvennavassdraget ligger på Hardangervidda. Det spenner over ca. 70 km, fra Holmavatn i vest til Mogen på Møsvatn i øst. Turen går gjennom indrefileten på Hardangervidda, i områder kjent for fantastisk jakt og fiske og vakker natur, uten mobildekning og få folk. Kvenna består av en rekke større vann samt utfordrende stryk imellom, skriver Tove Lau og Harald Bryne i en flott artikkel, rikt illustrert med bilder. Du kan lese hele saken på side 44 og utover.

 

Øvrig innhold i Padling 2

 

Verdt å vite 1

Kanofilm fra Becky Mason

 

Verdt å vite 2

Ny havkajakk for barn og unge4

 

Verdt å vite 3

Vanntett kamerabag fra Ortlieb

 

Flott kajakklitteratur

Kajakkhåndbok og tursamlinger

 

Lesertur i varmen

Minneverdig i Kroatia

 

Blinkskudd

Friske takter i Solund

 

VM i rafting

Spektakulært i Costa Rica

 

Kajakk på timeplanen

Satser på skolering av ungdom

 

Innsats for miljøet

Brett opp ermene 5. mai

 

Test av Cat 5

Allsidig treningskajakk

 

Turløp i vest

Kryss av i kalenderen

 

Test av vanntett telefon

Frarådes på det sterkeste

 

 

Helsport Gimle Light2

Ved første øyekast kan Gimle Light 2+ virke som en vindfanger. Teltet har en merkbar bredside, og har også fått varierende omtale på grunn av det. I testperioden har jeg utsatt bredsiden for vind med storm i kastene, uten bardunering. Teltet klappet litt inn i de sterkeste kastene, men er på langt nær noe telt som bukker under med det første. I samme vind opplevde jeg flere andre telt som ble blåst i filler. Eneste merkbare påvirkning fra vinden var en bøy i en av teltstengene.

 

Gimle Light 2+ er etter min mening et telt som tåler mer enn du skulle tro. Teltet har gode bardunfester for de mer rufsete dagene. Noe av grunnen til teltets stabilitet skyldes at den lengste teltstangen går langsmed teltets lengderetning, mens de korteste går på tvers. Begge de korte teltstengene krysser den lengste, hvilket også bidrar til økt stabilitet. Stengene er fargekodet, slik at du lett finner hvilken stang som skal i hvilken kanal.

Gimle Light 2+ er et romslig telt med én inngang og greit med lagringsplass i ytterteltet. Det er høyt under taket, og sånn sett meget komfortabelt å oppholde seg i. Arealet er optimalt for to personer, og er man gode venner, så er det plass til en tredje også. Inngangen på teltet går langsmed soveretningen. Det kan by på noen kroppsmotoriske krumspring, da den som ligger innerst må kravle over den ytterste dersom personen skal ut av teltet (den større modellen Gimle 4 har to innganger).

 
Innerteltet har mange lommer som gir muligheter for god orden på småting, samt et tørkenett i taket for det våte tøyet. Over inngangen i ytterteltet er det et vindu som slipper inn lys og byr på himmelutsikt. Dette kan dekkes til dersom man ikke ønsker innslipp av lys. Materialet vinduet er laget i er en svakere detalj ved teltet, da det kan gå hull på. Her kan Helsport med fordel bytte til et sterkere materiale.

 
Gimle Light 2+ har gode ventilasjonsløsninger, som gir god lufting også på varmere sommerdager. Her skal det understrekes at de færreste telt er spesielt behagelige innvendig på varme sommerdager. Helsports nyutviklede airflow ventilasjonssystem bidrar til at Gimle Light 2+ er blant de bedre på luftgjennomstrømning.

Gimle Light 2+ er et tre-sesongers kuppeltelt i Helsports PRO-serie, som tåler vær og som har det lille ekstra hva komfort angår. Teltet fås også som Gimle 2+ og Gimle 4. Forskjellen på Gimle Light 2+ og Gimle 2+, er som navnet tilsier, vekten. Gimle 2+ er et tungt telt til tomannstelt å være, mens Gimle Light 2+ imøtekommer den som er noe mer vektbevisst. Dog er 3,4 kilo også litt vekt for et tomannstelt. Personlig foretrekker jeg å bære en kilo mer for økt komfort og husrom, fremfor trangere og lettere telt.

 

 

Produkt: Helsport Gimle Light2+.
Testperiode: 24 måneder

Tekniske fakta:
Type telt: Kuppeltelt, Helsport PRO-serie.
Personer: 2+
Mål pakket: 20 x 42 cm
Vekt (+/- 10 %): 3,4kg
Vekt plugger: 0,2kg
Antall innganger: 1
Antall bagasjerom: 1
Tilbehør: Repkit 0,15kg

Vannsøyle innertelt:
Garanti: 5 års bruksgaranti og 10 års reservedelsgaranti
Pris: 6695,-
Mer info: www.helsport.no

Motvind

Andre kjennetegn på motvind er at land liksom flyter bortover i samme retning som oss, slik at det ser ut som om vi står på stedet hvil selv om takten på padleårene sier noe helt annet. GPS’en følger ikke med og viser oss samme posisjon åretak for åretak. Etter endt økt vil den sågar ha oss til å tro at vi har padlet tre kilometer den siste timen.

 

 

Anders ligger på land og venter på bedre tider, foto: Birgit Ryningen.

 

Hver minste lille sprut og plask med åra havner i fjeset. Hver minste bølge som treffer kajakken spruter oss også i fjeset, og helst på solbrillene slik at disse blir bortimot umulige å se gjennom. Det går ikke an å tørke dem; for hva skal man tørke dem med? Og hvem skal holde åra i mellomtiden så den ikke blåser bort?

 

 

Vindfullt i Snillfjorden, foto: Birgit Ryningen.

 

Alt dette tåler vi! Vi krummer nakkene, biter tennene sammen og setter baugen frekt og freidig rett imot vinden. Vi trosser motvinden med våre bare never og kjemper oss gjennom den. Vi kjemper oss forbi land som følger etter oss med solbrillene fulle av salt. Vi tåler sjøsprøyten. Vi tåler at vinden river og sliter i åra. Vi tåler alt! Vi jobber oss gjennom vinden med mot i brystet og stål og melkesyre i armer. Alt dette tåler vi – innaskjærs…

 

 

Vimpel i vind, foto: Birgit Ryningen.

 

Men i det vi passerer siste holmen. I det siste sundet er padlet. I det vi har bare havet fremfor oss. I det vi må padle utaskjærs. Da tåler vi det ikke lengre. Da blir vi slått sønder og sammen og ned i støvlene. Da må vi legge inn årene, krype slukøret, og dryppende våte med solbrillene fulle av salt, opp på land og legge oss ned og vente på bedre tider.

 

– for utaskjærs, der er det nemlig ragnarok og rokk og kav og full storm, selv i liten kuling. 

Inkaenes elv

Det er få elver i verden som kan måle seg med inkaenes elv. Den flommer fra det hellige fjellet Auzanga te med sine ruvende seks tusen meter, og møter elven Urrbamba i Amazonas. Den sistnevnte flommer forøvrig forbi Machu Picchu, mens Paucar tambo vokter på sine egne inkahemmeligheter.

Det var fremdeles mørkt ute i det vi surret fast kajakker på taket av lokalbussen. Klokka hadde ringt 04.30, og vi hadde hoppet i padleklærne og stavret oss av gårde til et av disse gatehjørnene i Cusco hvor bussene går fra. Vi hadde fire timers kjøring fremfor oss, og ramlet ut av bussen ved ti-tida på morgenen.

I den lille landsbyen Paucartambo vakte vi stor oppsikt, og vi måtte rømme inn på en liten lokal restaurant for å sluke noen kopper kaffe før vi ruslet ned til elva. På put-in så den ikke imponerende ut, der den flommet rolig og brun gjennom landsbyen. Men på 250 kilometer faller den 1.500 meter, så vi visste at skinnet bedro. Og med avskjedsrop og vinking fra en hel landsby i ryggen satte vi kursen nedstrøms, endelig på plass i det som har blitt kalt Inkaenes elv.

Orange canyon

Vi hadde kajakkene godt lasta med utstyr. Til sammen planla vi å bruke åtte dager på veien ned, og i tillegg til mat hadde vi ett telt, to soveposer, to liggeunderlag og kokkeutstyr. Vi hadde et skift med tørre fleecer, og en regnjakke hver. Kajakken min veide rundt 30-35 kg, og siden elva ble brattere og brattere den første dagen var jeg mer enn sliten når vi kom til et egnet leirsted. Så langt hadde vi padlet ti km med grad tre, men uten flattvann, og fem km med stadig brattere grad fire. Elva var grunn, steinete og blokkert. Et utrolig tordenvær skrallet mellom fjellsidene, og jeg følte meg liten der vi så mindre og mindre sivilisasjon etter som timene gikk. Med regnet sildrende ned satte vi opp camp og lagde middag: potetstappe med tunfisk og spinatsuppe. Nam! Deretter var det bare å krabbe inn i teltet og gjøre det opplagte: sove.

Klokka fem neste morgen våknet vi sammen med fuglekvitter og tåke hengende mellom fjellsidene. Vi drakk masse kaffe og kom oss på elva til klokka var åtte. Nedstrøms ventet et juv som blir kalt Orange Canyon, på grunn av de oransje steinene som ligger i juvet. Det var også her vi visst at de første grad fem strykene ventet, og både Ron (Fischer) og jeg var spente i det juvveggene trakk seg sammen noen kilometer nedenfor.

De neste fem timene ble brukt til å synfare, padle og bære forbi det ene stryket etter det andre. Orange canyon viste seg å leve opp til sitt navn, med enorme oransje steinblokker både i strykene og langs elvebredden. Vi padlet for det meste grad fire stryk, og noen få femmere, som var blokkerte og hissige. Gøy! Den kvelden fant vi en liten leirplass med en liten sandstrand, og med sola tittende frem var livet godt å leve. Etter nok en runde med poetstappe, suppe og tunfisk kravlet vi ned i soveposene, mette av inntrykk.

Bratt, bratt og atter bratt

De neste dagene gikk med til å sove, spise og padle. Vi padlet mellom hundrevis av dype juv, med en bratt fjellkjede som vokter på venstre side av elven, og en litt mindre fjellkjede som grenser mot Amazonas på høyre side. Av og til så vi glimt av små hus oppe i fjellsidene, og noe som lignet på dyrket mark. En kveld kom to guttunger ned til campen vår for å fiske, og de fortalte om livet i dalen, på en blanding av spansk og quechua, det lokale språket. De var nøye med å peke ut at de var fra inkafolk, og at dette var en inka elv. Det er tydelig at kulturarven står sterkt i Paucartambo dalen, og vi så spor etter gamle stier, broer og ruiner gjentatte ganger. En morgen ble vi overrasket av en bonde i det vi koste oss med morgenkaffen, og etter å ha hilst pent og knapt nok kastet et blikk på kajakkene våre, dristet han seg til å spørre om vi kunne opplyse ham om hvilket solcellemerke som var det beste. Han hadde nemlig ikke lys i huset sitt. Det er vel første og siste gangen jeg skulle ønske jeg var ekspert på akkurat det området.

Kajakktur Peru - landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.
Klar for put-in i den lille landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.

Rant og rant

Og elva, den rant og rant. Aldri har jeg padlet en elv med så lite flattvann. Vi hadde padlet i tre dager, og det hadde aldri vært et opphold i strømmen. Det var som å sitte i et padletog der man monoton boofet valser, padlet rundt steiner og fant linjer uten å tenke over hva man gjorde. Vi må ha padlet tusenvis av stryk, og de aller fleste grad fire. Hvilken perle av en elv.

Dag fire bød på det den største bæringa på turen, det bratteste stryket og det trangeste juvet med et stryk det ikke er mulig å gå forbi. Bæringa var det verste, og det tok oss en time å komme forbi. Jeg tryna kun to ganger, og holdt på å miste båten min i elva kun en gang, noe som var bedre enn jeg fryktet i det jeg startet å klatre over steinblokkene med min 35 kg tunge kajakk på slep.

Tidlig på ettermiddagen kom vi til et stryk som var helt utrolig bratt. De første to hundre metrene var veldig grunne og rimelig rotete, så vi bar forbi, og deretter satt jeg med hjertet i halsen den neste kilometeren. Bratt er stikkordet! Den kilometeren droppet noe sånt som 250 “feet per mile”, og fikk Skjørli til å ligne på en skikkelig tam kosetur. For en gangs skyld var jeg glad for at kajakken var så tung, for det var flere ganger jeg måtte punche valser som oppstod ut av det blå foran kajakken min.

Kajakktur i Peru
Mariann på et av de utallige grad fire strykene. Foto: Ron Fischer.

Vi smilte fra øre til øre, og smilte enda mer noen kilometer lengre nede når vi stod fremfor et imponerende dypt juv, med slette fjellvegger. Inngangen var en eneste stor steinhaug, så den kom vi oss forbi ved hjelp av å hoppe, dra og skyve kajakkene. Men så måtte vi til pers. Et delvis blindt stryk stod på menyen, med store valser, steiner, bølger og curlere, men med en ren linje gjennom på midten, og flattvann nederst. Gøy! Den kvelden var vi mer enn tause i leiren, slitne, fornøyde og totalt lykkelige med å bare være akkurat der vi var – langt nede i en elv i Perus ødemark.

Overraskelse

Etter å ha padlet i flere dager gjennom et utrolig landskap begynte helningen på elva å jevne seg ut. Kartet fortalte oss at vi var omtrent en dag unna samløpet med Urrubamba, og vi forberedte oss på en rolig dag. Men den gang ei. Rundt en sving ble vi møtt av et voldsomt syn. Et enormt jordras hadde demmet opp elva, og bare en liten del av den fikk lov til flomme over på venstre side. Den første delen av stryket var ikke padlebart, og vi måtte ut og gå, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Gjørma var dyp, farlig og ustabil. Det tok oss en time å krysse en flate på 200 meter, god hjulpet av noen lokale som kom forbi. Vel tilbake på elva var det nok en gang en Middle Oetz følelse, i det det var null bakevjer å se, grumsete vann og bratt. Men etter en kilometer var det nok en gang slutt, og fra her og ned roet elva endelig ned tempoet etter fem dager på høygir.

Ved samløpet fikk vi huket tak i en “lancha”, som er en 15 meter lang åpen kano med påhengsmotor. Disse farkostene kjører opp og ned Urrubamba med de innfødte som er på vei til markedene i den lille byen Ivochote, 40 minutters oppstrøms. Fra der var det bare å bite tennene sammen under en 20 timer lang busstur tilbake til Cusco. Det skal sies at dusjen var mer enn velkommen ved ankomst!

For en elv

Om du noensinne har muligheten til å padle elven Paucartambo, Inkaenes elv, så anbefaler jeg turen på det varmeste. Fra de høye Andesfjellene til den varme Amazonas på en uke. Den er vanskelig å slå.