Close Form Button

SØK

Måned: oktober 2012

PADLING tester Tahe Greenland Touring

Posted on by janfjelde

Den estlandske kajakkprodusenten Tahe har høstet lovord for både «Greenland» og «Greenland Touring». Sistnevte har fått noen etterlengtede centimeter i både bredde og høyde. Linjene er fremdeles lave og delikate, men nå snakker vi om en langt mer anvendelig farkost. Seabird benyttet seg av samme resepten da de lanserte sin Qanik. Den fremstår på samme måte som et alternativ for entusiaster som ønsker seg mer plass enn hva Black Pearl og Sea Pearl kan fremvise. Da begge produsentene nå kan tilby grønlandskajakker med et levelig indre volum, ønsker vi å foreta en sammenligning.

 

 

Christian, på syv år, prøvesitter Greenland.

 

For hvem

Tahe Greenland Touring er med sine atten fot, en lang farkost. Plassforholdene om bord kan sammenlignes med kompakte havkajakker som er både to og tre fot kortere. Stabiliteten er god nok til at padlere med et minimum av erfaring trygt kan padle den på rolige dager. Konseptet dreier seg imidlertid om så uendelig mye mer enn at båten makter å underholde noviser. Entusiastene bør kjenne sin besøkelsestid, for her er lenestolskomfort og stor lastekapasitet ofret til fordel for en intim sittebrønn og fine rulleegenskaper.

 

Rent personlig synes jeg Tahes tolkning av temaet grønlandskajakk er vellykket i form av denne Greenland Touring. Johan Wirsén må ha hatt opptil flere gode dager på jobben da han tegnet kajakken, for her snakker vi om smakfulle linjer. Touring er produsert i håndopplagt glassfiberkompositt, og støpens finish er god. Båndet som skjuler skjøten mellom skrog og dekk har derimot et forbedringspotensial. Det bærer preg av å ha blitt pålimt for hånd uten at overflaten har fått noen videre bearbeidelse.

 

Kjøllinjen har markert spring, men den bakerste meteren er påtagelig mer strak enn hos Qanik. Bunnen er svak v-formet ved midten, og dette tiltar gradvis mot stevnene. Både baug og akterstevn har på tradisjonelt vis et umiskjennelig stort overheng. I sum er den effektive vannlinjen betydelig redusert i forhold til båtens totallengde. Overgangen mellom skrog og dekk har markert knekkspant. Skrogsidene er rette, mens baugen og akterstevnen har lett konkave sider. Linjene over vannlinjen er også mer langstrakte enn Qanik og formgivingen uttrykkes gjennom et mer kantet språk.

 

 

Akterdekket har mange gode detaljer.

 

Mange detaljer

Dekkslayouten har en original «vri» på flere av detaljene. Siden det aller meste fremstår som gjennomtenkt, avspeiler det at originalitet slett ikke trenger å være upraktisk. Hvite liner og strikk, på hvit bunn, er bare ett av eksemplene på at man har valgt å bryte et tradisjonelt mønster. Løftehåndtakene er koblet sammen med uvanlig lange dekksstrikk som til forveksling ligner sikkerhetsliner. Den store elastisiteten gjør at løftehåndtakene ligger stramt mot dekk, samtidig som de kan dras over baugen og akterstevnen. Som en forlengelse av de lange strikkene, finner vi sikkerhetsliner langs esingene foran og bak.

 

 

Jeg savner mer strikk foran sittebrønnen.

 

Alle fittings er nedsenket og skruene er forseglet på undersiden. De fire fremste dekksfestene er montert eksentrisk, slik at strikkene krysser dekket diagonalt. En plastkule gjør det enkelt å presse en reserveåre på plass. Kulen genererer heldigvis ikke ekstra sprut mot padleren i dårlig vær. Til tross for et meget lavt skrog, går nemlig Wirséns design uvanlig tørt i stor sjø. Alle lukene er produsert av Kajaksport. Gummilokkene er tykke og solide. Dersom de ikke påføres slippmiddel, er de svært lite medgjørlige. Etter noen dagers marinering i gummi/plastbeskyttelsen («303»), ble problemet løst. Lukene holder dessuten potte tett, uansett vær og føreforhold.

 

Samtlige lokk er sikret med tynne liner. Den fremre luken på 24 centimeter er forsenket i dekket slik at den ligger flush (på samme høydenivå) i forkant.  Dekket er såpass buet sideveis at det ikke blir vannansamlinger rundt lokket. Strikkene foran sittebrønnen går i et tradisjonelt x-mønster og har kun fire dekksfester. Etter min mening bør antallet økes til seks dersom kart og lettere utstyr skal kunne holdes trygt på plass. Fremdekket har markert innsving for et tettere isett av åren.

 

 

Slike kuler gjør det enkelt å stikke en reserveåre under strikkene.

 

Annerledes

Bakdekket er forsynt med en langsgående «kanal» mellom den store, ovale luken og bakre sittebrønnssarg. Den fungerer som lukedrenéring, avstiver og fundament for to låsepunkter. Dagluken på 15 centimeter er også nedsenket. Kanten ut i borde er lav nok til at vannet ledes vekk. På kajakker med ekstremt lave akterdekk, kan en daglukes praktiske funksjon på vindfulle dager saktens diskuteres. Selv foretrekker jeg heller en day-hatch som er plassert rett foran cockpitsargen.

 

Langs esingen, parallelt med dagluken på bakdekket, er det på begge sider festet stramme strikk for åreposeredning. Siden de kun er doble på babord side, bør åreposeredningen helst skje fra styrbord. Da vil åren presses opp på motsatt side hvor de doble strikkene befinner seg. Mellom lukene er det også montert strikk i et x-mønster. I bakkant av akterluken finner vi nok en plastkule, som i likhet med kulen på framdekket skal gjøre det lettere å plassere en reserveåre. Eksponerte områder på dekk har fått innstøpte felt med et usedvanlig finmasket mønster. En god detalj som jeg gjerne ser på adskillig flere kajakker! Området like bak sittebrønnen er særlig aktuelt. Her er det mange ganger helt naturlig å plassere håndflatene når man skal opp av sittebrønnen.

 

 

Setet er lavt montert. Ryggstøttens oppheng føles spinkelt.

 

Intimt

Cockpiten på Greenland Touring er kompakt. Selv om forholdene må kunne kalles rimelig intime, har undertegnede, med sine 180 centimeter og 92 kilo, tilstrekkelig med plass. Setet er forankret i sargens nedre del med fire stjerneskruer. Her synes jeg på generelt grunnlag at altfor mange produsenter ser hverandre i kortene, istedenfor å tenke selvstendig. Når man kan frese ned dekksfester i en støpeplugg, kan man saktens senke ned skruer som er plassert i hoftehøyde! Seteoverflaten har fått pålimt en neoprenepolstring som ikke kan fjernes. Passformen er bra, men kommunikasjonen mot de lavt monterte lårstøttene fører til en noe redusert knevinkel i forhold til Qanik.

 

Ryggstøtten er smal og samtidig plassert lavt. Den er festet til et solid bånd som kan strammes på baksiden. Tynne strikk mot sidene og bakover, bidrar i tillegg til å holde støtten i rett posisjon. Disse er etter min mening altfor spinkle og sårbare. De løper dessuten gjennom hull med lovlig skarpe kanter. Slikt er synonymt med unødig slitasje og begrenset levetid. Lårstøttene har god passform, men støpen savner noe fasthet langs ytterkanten. Undersiden er kun påført glatt topcoat. Mange padlere vil nok velge å lime på et friksjonsbelegg. Til tross for at cockpiten oppleves som lav og kompakt, er sittestillingen langt bedre enn fryktet. Kontakten til båten er glimrende, samtidig som langturskomforten faktisk er til å leve med. Det forutsetter riktignok at personen om bord ikke er større enn undertegnede. Ergonomien føles over noen timer likevel mer korrekt om bord i Qanik. Setets fasong er bedre og padleren sitter høyere. Lår/knestøttene har samtidig merkbart større avstand til dørken. Beinplassen er også mer generøs.

 

 

Testeksemplaret er forbilledlig enkel å rulle.

 

Enkel å rulle

Tahe slår tilbake med en lavere aktre cockpitkant som attpåtil er vinklet på skrå. Det er følgelig mulig å legge seg lenger bakpå når det er påkrevet. Den oppfattes derfor som den letteste å rulle av disse to. Fothvilerne på testobjektet er levert av SmartTrack og holder god kvalitet. Via forlengelsesarmer kan de låses i forskjellige posisjoner under padling. Selv hadde jeg dem i aller fremste posisjon under hele testen. Skinnene er montert direkte på innstøpte bolter, uten (!!) hull gjennom skrogsidene. Slike detaljer er helt etter min smak, for gjennomgående hull i skroget har lett for å se billig ut.

 

Cockpitrammen er solid forankret i dekket, og den indre overgangen mot undersiden er spesielt forseggjort. Kanten gir samtidig et behagelig grep når kajakken skal løftes eller bæres. Rammens «utside» er derimot ikke spesielt imponerende. Her er det fritt innsyn til en grov sarg-montasje, dandert med litt fugemasse. Alle innvendige flater har fått påført topcoat. Arbeidet er pent utført, men det skinner bokstavelig talt igjennom at båten er håndopplagt og ikke vakuumstøpt. Da cockpitrammen har nøkkelhullfasong (key-hole), er det mulig å sette seg om bord uten å skli ned via akterdekket. Cowboyentring går også som en lek, særlig her hvor bakdekket er såpass lavt.

 

 

Kajakken har vi testet i sterk kuling.

 

Høy sekundærstabilitet

Primærstabiliteten vurderes til medium, og er således en smule høyere enn den vi finner på Qanik. Andrestabiliteten distanserer seg ytterligere ved å være mellom medium-pluss og høy. Den inntrer i tillegg på et langt tidligere tidspunkt enn hos Seabird. Progresjonen er samtidig mer bestemt og tydelig. Her stritter det merkbart imot når båten krenges. Krengningen møtes av en markert sluttstivhet med et tidligere innslagspunkt enn hos Qanik. Selv om disse to skrogene har mange fellestrekk under vannlinjen, velger jeg å forklare Tahes høyere stabilitet med en betydelig lavere sitteposisjon.

 

Tahe Greenland Touring må melde pass for Seabirds eneståenede carvingrespons. Mens Seabirden briljerer med en nesten uvirkelig liten svingradius, føles Tahe til sammenligning stiv, rigid og motvillig. I ærlighetens navn så har ikke testobjektet spesielt dårlige kantingsegenskaper. De er snarere helt representative for en gjennomsnitts havkajakk med senkekjøl. Men, når det sammenlignes parallelt med Qanik, blir det dundrende tap! Det lave tyngdepunktet gjør den i tillegg mer slitsom å holde på kant. En strakere aktre kjølkonstruksjon, i kombinasjon med en sammenhengende v-bunn, gjør til gjengjeld grønlandsutgaven fra Tahe mer retningsstabil.

 

Fartsegenskapene er et felt hvor de to kamphanene har mye til felles. Tahes bakerste del under vannlinjen har noe bedre bæring. Dermed vinner den et par tiendedels knop før den setter seg på hekken. Målingene av kajakkene er gjort på samme dag og under identiske forhold. Det ble brukt en klassisk VKV-Vitudden carbonåre på 220 centimeter. Begge skrogene er svært lettdrevne i hastigheter opp til fire knop. Tahe kan vise til en gjennomsnittshastighet i vår testløype på 4,45 knop(Qanik: 4,40). Toppfarten endte på 6,2knop(Qanik: 6,0).

 

 

Roret.

 

Sterk kuling

I likhet med Seabird, stiller Tahe med en senkekjøl av den virkelig generøse sorten. Paradoksalt nok ble den værende inni skegboksen i størstedelen av testen. Når skeget ikke er i bruk, dreier båten kraftig opp mot vind som er av en viss styrke. Jo kraftigere vind, desto større effekt! Med vinden inn fra siden trimmes kursen enkelt ved noe bruk av rorspaken på babord side. Her skal padleren være nokså fintfølende, for med hele kjølen ute vender baugen nokså kjapt bort fra vinden. Trikset er effektivt om man plutselig føler for å endre kurs. Riktig bruk av senkekjølen gir Touring bra manøvreringsegenskaper når det blåser kraftig. Qanik trimmes på samme måte, men en lavere totalstabilitet krever mer av utøveren i tøft vær. Aksjonshastigheten er samtidig større, for her skjer kursforandringene hurtigere.

 

Slike knekkspantskrog kan i visse angrepsvinkler mot bølgene gå litt hardere i tøff sjø enn kajakker med softchines (avrundet overgang mellom bunn og skrogsider). Jeg sitter likevel med følelsen av at Tahe har et skarpt forskip som i stor grad makter å kløyve både møtende bølger, og bølger inn på skrå. Den har også et skrog med en mer gjennomført v-bunn. Slikt fører til mykere gange og bedre retningsstabilitet. På den siste testdagen var det mellom 15 og 18 sekunders sønnavind mellom Bjorøy og Flesland utenfor Bergen. Glassfiberskroget på Tahe føles mindre stivt og solid enn hos konkurrentens støp i kevlarhybrid (glassfiber med aramidforsterkninger). Gjentatte ganger ble skroget satt i vibrasjoner i møte med de tøffeste bølgene. Under harde nedslag føltes fenomenet nokså sjenerende. De som har vært ombord i en ferge i storm, skjønner hva jeg mener!

 

 

Fothvilerne holder høy kvalitet. Alle innvendige flater har fått påført toppcoat.

 

Siden Tahe, mot et pristillegg, kan levere Greenland Touring i mer sofistikerte materialer, regner jeg det som synonymt med at slike tendenser faller vekk. I denne sammenligningen føles skroget på Seabird som mer «hel ved» når forholdene begynner å røyne på. Begge båtene surfer godt, også med tilnærmet identiske fartsresurser når vinden kommer rett inn bakfra. Tahes retningsstabilitet i gjeldende gren er udiskutabelt helt i referansklassen. Med senkekjølen helt ute, er det faktisk mulig å surfe opptil flere grader diagonalt uten å tenke på supplerende styretak. Qanik er i så henseende mer levende og krever øket kompetanse av padleren.

 

 

Takket være lange strikk, ligger håndtakene stramt mot dekk, samtidig som de kan dras over baugen.

 

 

Konklusjon

Tahe har laget en vidunderlig vakker kajakk med fin finish og generelt god byggekvalitet. Ryggstøttens underdimensjonerte strikkoppheng, lite strikk foran sargen og begrenset torsjonsstivhet i mye sjø, trekker ned helhetsinntrykket. Kajakken slipper vannet lett og båten er enkel og morsom å rulle. Carvingresponsen har derimot blitt ofret på retningstabilitetens alter. Sittebrønnen er ”tight” og byr på glimrende kontakt. Prøvepadling anbefales.

 

 

Seabird Qanik v.s. Tahe Greenland Touring

 

Disse to kajakkene kan umiddelbart fremstå som svært like. Her er det lett å la seg lure, for forskjellene er langt større enn på forhånd antatt.

 

SEABIRD pluss: Den har mer spring i aktre del av kjølen og har de suverent(!) beste carvingegenskapene. -Båten svinger på femøringen!  Sittebrønnens ergonomi er bedre på lengre turer og setet har en heldigere passform. Skroget føles stivt og solid. Kunden kan velge mellom kompromissløs oceancockpit og brukervennlig keyhole-åpning. Den er betydelig rimeligere enn Tahe.

 

SEABIRD minus: Mindre retningsstabil, samt mer krevende på surf. Den aktre cockpitkanten kunne vært vinklet mer på skrå.

 

TAHE pluss: Lettest å rulle av disse to. Høyest sekundærstabilitet. Veldig retningsstabil. Enkelte deler av dekket har antiskli-mønster. Koblingen mellom bærehåndtakene og lange, elastiske strikk er smart.

 

TAHE minus: Lite inspirerende svingegenskaper. Sittestillingen passer ikke for alle. Skroget vibrerer i tøff sjø. Ryggstøttens supplerende strikk holder ikke mål.

 

FASIT: Tahe egner seg for rulleutøvere som ønsker en kursstabil grønlandskajakk med høy stabilitet. Sabird er et godt valg når grønlandskajakken skal være ekstra leken. Skroget har ekstremt bra respons, knivskarpe carvingegenskaper og flott komfort.

 

 

 

Tekniske data:

Lengde                                   545 cm.

Bredde                                               53 cm.

Cockpitåpning                        82 x 45 cm.

Lastekappasitet                      135 kilo

Oppgitt vekt i glassfiber          23 -25 kilo.

Vekt målt av oss                     24, 1 kilo

Pris                                         Kr. 14.800,-

Utlånt av                                Nemo Classic Diving, Bergen

www.nemo.no

Cupstemning i Bergen

Posted on by Gjesteforfatter

I Bergen har padleklubbene slått seg sammen om Vestenfjeldske Padlecup. Dette er et nytt samarbeid mellom de aktive klubbene for å øke deltakelsen på turer og konkurranser på Vestlandet.  Det er fire løp som avsluttes med maraton i Austrheim i august.

 

Link til resultater og sak etter årets cup:

https://padlesiden.no/Nyheter/Velfortjent-vinner-av-plitter-ny-kajakk/

 

Mer pes enn tur

Bergenske turpadlere har nok ikke helt tatt utfordringen med lørdagstur med nummer på båten. Det blir litt mer pes i løp enn på tur, men de fleste har godt av å få opp takten på padleåren iblant. 

 

 

High five ved start i Giro de Puddefjorden. Merethe Eikefet og Audun Håland. I bakgrunnen Arne Eikefet. Det kan nevnes at Audun Håland er primus motor for Austrheim Rundt i Nordhordland 12. august. Foto: Torill Refsdal Aase.

 

Først ble Eidsvågrunden på 10 kilometer arrangert under svært friskt nordvestavær. Her var det god oppslutning og mange dyktige padlere fra 12-70 år. Mange hadde det ganske travelt, og i front slet de to tidligere aktive konkurransepadlerne Torgeir Toppe og Einar Dræggebø med å holde hverandre i sjakk. Flattvannspadlerne er selvsagt raskest og helt i sin egen klasse. Det er et godt og sterkt konkurransemiljø i Njørd Ro- og Kajakklubb for tiden. 

 

 

36 kilometer

9. juni sto så Giro de Puddefjorden på kalenderen. Der var det anbefalt tur- og havkajakk. Løpet er 36 kilometer, og følger en spennende rute mellom holmer og skjær nord på Askøy, før det bærer over Byfjorden og inn Puddefjorden til Storelungeren.

 

 

God oppslutning om kajakkurs inne på Store Lungegårdsvann. Vått blir det. Foto: Per Skarsvåg.

 

Turen går fra de vakreste kystidyller til urbane strøk i Puddefjorden med industri- og kaiområder og nye boligblokker på hver side, og med målgang like forbi Nygårdsbroen der fjellet Ulriken troner midt i mot ved innpadlingen. Suveren vinner var Morten Wergeland Hansen fra arrangørklubben. Han padlet på tiden 3:42:49.

 

Stresset ingen

For vanlige tur- og mosjonspadlere er det langt å padle 36 kilometer med nummer på vesten. Det blir verken pauser eller så mye anledning til å nyte naturen. Men det er som man tar det. Padleklubben stresset ingen, og folkene i følgebåtene nøt dagen og passet godt på alle.

 

Fikk prøve polo

Inne på Lille Lungegårdsvann ble det, i tillegg til maraton-løpet, arrangert grunnkurs i havpadling. Klubben har en aktiv kajakkpologruppe, som lot besøkende og forbipasserende prøve seg på kajakkpolo. Det var populært og flere nybegynnere fikk etterhvert godt tek på sporten. Noen små svømmeturer ble det også.

 

 

Disse to karene kom inn som nr. 2 og 3. Det ble et spurtoppgjør der Terje Kreybu t.h. braste over målstreken syv sekunder foran Audun Håland. Foto: Per Skarsvåg.

 

Når du leser dette har også Hjellestad Rundt gått av stabelen. Dette er et løp som har vært arrangert i mange år, og i fjor var det egen klasse for tur- og havkajakk for første gang. Siste løp i cupen, går i Austrheim, rundt i Nordhordland. Dette er et fullt maraton med alternativ på halvmaraton for de som synes 42 km blir for drøyt. Løpet starter 12. august kl. 10 fra Mastrevik Havsportsenter.

 

 

Morten Kirkebø fra arrangørklubben var ”på tur” sa han, og koste seg gjennom løypen. Foto: Per Skarsvåg.

Gjensyn med barndommens paradis

Posted on by Gjesteforfatter

Mot nordøst ligger bygdene Hennes og Kvitnes, min hjembygd, med gårdene strødd ut over lavlandet. Over ligger lyngheier med bjørkeskog i slake bakker opp mot taggete fjell. Vender jeg kajakken ser jeg Møysalen, Vesterålens høyeste fjell, speile seg i utløpet av Lonkanfjorden. Følger blikket mitt kajakkens skrogretning mot vest ser jeg Vesterålen åpne seg mot Lofotens taggete øyrekke ved Melbu. Lar jeg blikket gli mot sør blir skjønnheten overveldende. Her ligger små øyer spettet av kritthvite strender mot innløpet av Raftsundet.

 

 

Morgenbad.

 

-For en perle, og for et vakkert lite eventyr, sier min padlevenn og samboer Merethe Hellen.

 

Speedbåter for anker 

Vi glir inn mot den største av øyene hvor stranden på lavvann strekker seg som en hvit halvmåne fra hovedøya over mot en holme.  Her har jeg vasset rundt med kritthvit sand mellom tærne fra jeg lærte å stå.  Jeg gleder meg til å kjenne sanden igjen. Men når vi runder neset ser vi at det er folk der. To speedbåter ligger for anker, og vi ser dem helle stranden over i plastbøtter som de lemper om bord. Når de ser oss blir de stille som barn tatt i noe ulovlig.

 

 

Tannpuss med panoramautsikt i vakkert lys.

 

Jeg kjenner irritasjonen: De ødelegger strendene. Akkurat i det jeg skal til å lufte sinnet, så blir det stagget av selverkjennelsen: Min bestefar levde av å tømme strendene, og mange av mine barndoms minner var fra sandfrakteskuta hans på sandbanker i Raftsundet. Jeg elsket å sitte på styrhustaket i stille sommernetter mens grabben jog ned i dypet mot sanden der nede. Så ble det stille et øyeblikk, vinsjen ulte og skuta la seg over – en ny grabb sand kom opp fra dypet. All denne min bestefars ødeleggelse skjedde under grønne og bratte fjell i en spektakulær natur.

 

Sjøen blir grønnere 

Mens jeg nå sitter i kajakken og kikket på de som raner strendene med plastbøtter, tygger jeg i meg irritasjonen. Min bestefar tenkte aldri at strendene kunne forsvinne. Han var født inn en natur han trodde tålte enhver rovdrift. Han tenkte ikke på tapet av naturens skjønnhet når han så nye skoler, bruer og kaier bli til av sanden han fraktet.

 

Noen padletak senere duver vi nærmere åpningen av Raftsundet. Under oss blir det mørkeblå havet grønnere. Vi glir over lange sandflater. Vannet er så rent at vi ikke klarer å bestemme dybden.  Skjellene vi ser kan ligge på to meter, eller kanskje på fem – og hvem bryr seg. Stillheten og den hviskende vinden blir brutt av en mørk tung dur som bygger seg sakte opp bak oss. Vi ser sørgående hurtigrute vokse seg større i horisonten. Den følger leia inn i Raftsundet på vei mot Lofoten.

 

 

Ren sjø over hvit sand.

 

Uvitende om forlis 

Vi venter i ti minutter og ser på mens den passerer. Når den runder fyret ved inngangen til sundet spretter småsei vilt utenfor på babord side. Styrbord er tett på fyret. De fleste turistene om bord vet ikke at det var her hurtigruteskipet Nordstjernen gikk ned, en stormfull høstnatt. Det er ikke så lett å forestille seg, nå som fjorden ligger helt blank i ettermiddagssolen.

 

-Se der borte, på den flate øya. Der ligger en nydelig strand. Merethe vinker med padleåra.

 

Det er Vedøya hun peker på, som folket i Risøyhamn brukte som kirkegård. I skjul bak en liten knaus skal det ligge et lite kapell. Derfra strekker en sti seg mot en lang brygge.

 

-Se på det myke gresset over stranden. Der må det være perfekt å campe.

 

 

Ypperlig torsk.

 

Broen ødelegger ikke

Jeg blir sittende å se litt tafatt etter kjølvannet av hurtigruta. Nederst i synsfeltet stikker rekkverket av Raftsundbrua til den ny Lofast-forbindelsen frem. Men selv denne broen kan ikke ødelegge øyeblikket: Denne skjønnheten har vært med meg hele livet, og jeg kan fortsatt få min del av den – når jeg vil!

 

Mosen og gresset er mykt. Vi har funnet et godt leie for natten. Juli er på hell og vi finner modne bær. Blåbær og molte. Vi har dessert!

 

-Så er det middag, sier jeg. Det blir torsk!

 

-Det vet du ingenting om. Kanskje vi ikke får noe i det hele tatt. Du skulle hørt på meg og tatt med pølser for sikkerhets skyld, svarer min samboer.

 

 

Torsken er klar.

 

Det blir torsk

-Det blir torsk, fastholder jeg og vet at et slikt overmot kan føre til stort fall. M men samtidig er jeg sikker på at fisk – det blir det. Vi padler ut med en liten handdorg med en passe stingsild – den pene blå.  Under oss stikker småstimer av fisk forbi i raske fall, sannsynligvis sei.  Slike villbasser biter i ett sett, og de står tett langs holmene her. Strømmen er sterk, og fisken elsker slike områder. Med en lett overlegen mine lar jeg silda synke mot den blafrende taren ved  et markeringsmerke: – Torsk!

 

-Tosk, smiler min kjære og solen skinner glitrende på blått hav. Etter kun tre minutter har jeg napp. Jeg haler inn, litt spent, og der kommer den til overflaten: en ekte brunspettet taretorsk.

 

-Middagen er servert, kauker jeg.

 

 

Hvitvin og torsk.

 

Kan leke noen dager

Mens solen flytter seg over Raftsundet mot Hadseløya spiser vi nygrillet torsk. Hvis været holder seg kan vi leke rundt i området i flere dager.  Padler vi mot Melbu kan vi fortsette ferden på yttersiden av Lofoten. En fantastisk tur, men veldig avhengig av godt vær.

 

-Alternativt kan vi dra inn Lonkanfjorden, og ta turen opp til Møysalen, foreslår Merethe.  

Hun er den eneste av oss som har tatt denne turen. Siden jeg er født og oppvokst her har jeg aldri hatt det travelt med å nå denne toppen. Vi kikker på kartet, og ser at Trollfjorden kun er en dags padling fra oss. Den ligger ved utløpet av Raftsundet, og er et godt utgangspunkt for å besøke mange vakre øyer i indre del av Vestfjorden.

 

 

God natt.

 

Kan drive til Lofoten

-Hvis vi drar på flo får vi strømmen med oss, og den kan bli sterk. I Trangstraumen når den opp mot fem knop. Vi slipper å padle, rett og slett. Vi kan drive til Lofoten. Etter en god middag og en flaske hvitvin farger kvelden himmelen i blått, rødt og gult. All denne skjønnheten blir doblet i et speilblankt hav.

 

-Du er heldig som vokste opp med en slik vakker natur rundt deg. Husker du det, spør Merethe?

 

-Klart jeg husker det, men vi tenkte ikke ”vakker natur”. Den bare var der, et eldorado som var uuttømmelig. Nå vet vi at det blir stadig færre slike steder, og jeg vet hvor heldig jeg var. Derfor er det så godt å se øyene igjen, og se at de fortsatt har den gamle skjønnheten.

 

 

Trollfjorden.

 

Kjølende vind

Tidlig på morgenkvisten ble varmen inne i teltet overveldende. Jeg reiser meg opp og åpner teltsiden mot Lofoten. Solen strømmet inn over kvasse fjell. Deretter åpner jeg teltet på motsatt side. Vesterålens slake fjell ligger og duver over en lyseblå Hadselfjord. Mens jeg la meg ned kjente jeg en kjølende vind smyge seg inn som et kjærtegn fra Lofoten. Den strøk svetten av oss før den ristet lett i gresset på sin vei mot Vesterålen.

 

-Vi blir her en dag til, hvisket jeg og sovnet.

Norges første teknikkurs i polo

Posted on by Gjesteforfatter

Kravet for å være med på kurset var å kunne rulle og basiske padleferdigheter. Det møtte opp 16 håpefulle kajakkpolospillere fra hele Norge som ønsket å lære så mye nytt som mulig. Kajakkpolo er en veldig liten gren av padlesporten i Norge. Det er bare en håndfull padleklubber som driver aktivt med sporten. Derfor ønsker jeg å få ut litt om hva jeg driver med, og håper at det er flere som ønsker å prøve denne supre sporten, og kanskje forsette med den også.

 

 

Jonny Haugen fra Larvik Padleklubb ser etter sine lagkamerater for en passning.

 

Lagsport

For de som ikke vet hvordan spillet foregår skal jeg fortelle litt om dette i korte trekk. Kajakkpolo er en lagsport med fem spillere på hvert lag. De spiller på en bane som har størrelse 32×23 meter. Man bruker spesielle båter utviklet for å padle polo. Målet med spillet er på kaste en ball (likner på en volleyball) i et mål som henger to meter over vannoverflaten (1,5×1,5meter i størrelse).

 

Under målet sitter en keeper som prøver å redde ballen med åra si når skudd kommer fra det andre laget. Det er lov å bruke åra og hendene til å skyte og sentre ballen. For å kunne komme til skudd finnes det flere angrepstaktikker og forsvarstaktikker for å stoppe angrepet. Utstyret spillerne bruker er spruttrekk (for ikke å få vann i kajakken), ”flytevest”, for å minske skader av åreslag og båtkontakt og hjelm for å spare hode fra skader fra årer og andre ting som kan forårsake skade. Båt og åre er en selvfølge.

 

 

Oskar Johansen fra Strand kajakklubb greide ikke å redde skyddet denne gangen.

 

Kan snues raskt

Polobåten er tre meter lang og har en form som gjør det mulig å snu den raskt, men også gå under andre kajakker. Båtene har ”bumpers” på tuppen, både foran og bak (et slags skumplast), for å beskytte personer og båter fra å få skader. Dette var litt om kajakkpolo. Er du interessert i å vite mer, er det bare å ta kontakt med nærmeste padleklubb for å høre om de driver med kajakkpolo, eller kontakte Norges Padleforbund for å finne ut hvordan man kan starte med denne artige sporten.

 

Tilbake til kurset. Lørdagen startet opp kl.10 med en introduksjon om hva som skulle foregå på kurset. Dette ble gjort av Peter Ravn, som hadde kommet hele veien fra Danmark for å lære oss et og annet.

 

 

Instruksjoner i svømmehallen.

 

Regler viktig

Det ble innledet med og gjennom litt basis dommerregler og ulike situasjoner som kan oppstå når man dømmer. For å kunne bli en enda bedre polospiller, bør man kunne alle regler for å unngå å miste ballen grunnet ulovlige feil. Så det å kunne dømme er en viktig, både for å kunne hjelpe med å dømme i turneringer, men også for å øke sitt eget ferdighetsnivå.

 

Etter rundt en time ble det neste på programmet angrepstaktikker. På projektor ble det vist ulike taktikker vi skulle lære oss denne dagen. Vi fikk forklart hvordan hver av de ulike angrepsformasjonene skal foregå, og hva vi må tenke på når vi utfører angrepet. Deretter ble vi sendt ut på parkeringsplassen for å gjennomgå formasjonene i praksis. Dette ble gjort for å få deltakere til å huske teknikkene bedre, men også fordi det er lettere å bevege seg på land enn i kajakkene i vannet. Øvingen varte til utpå ettermiddagen, før det var tid til å flytte aktiviteten inn i svømmehallen, for å teste ut det vi hadde lært i praksis.

 

Klar til dyst

Vi dro opp i svømmehallen og fant fram kajakkene og resten av poloutstyret. Målene ble satt på plass og nett ble hengt opp for å skåne vinduene i svømmehallen. Deretter ble det oppvarming. Flere oppvarmingsøvelser ble gjennomgått for å bli varme i kroppen for mer fysisk action. Etter oppvarmingen ble det noen ferdighetsøvelser med båtkontroll og ballkontroll. Dette synes jeg var en av de beste tingene for vi lærte en del nye triks og øvelser vi kan bruke senere i treningen vår. Deretter ble vi delt inn i tre lag for å kunne spille, for å prøve ut det vi hadde lært tidligere på dagen.

 

Det ble slik at to lag spilte mens det siste dømte kampen. Spillingen foregikk i tre timer. Halv ti på kvelden var det slutt, fordi vi skulle opp tidlig neste morgen. Men da var også alle ganske slitne. Søndag morgen stilte nesten alle opp kl.07, og noen ekstra slitne en stund senere. Det ble startet med oppvarming, og noen av øvelsene fra dagen før og noen nye. Deretter ble det kampspilling. Man kunne se at folk var litt merket av kjøret dagen før. Innsatsen var det likevel ikke noe å si på. Det ble mye spilling og masse mål før tida var ute og nedrigging startet.

 

 

Lagbilde av noen av Larvik Padleklubb sine spillere. Denne gjengen vant NM 2011 som ble avholdt i Bergen. Fra venstre: Peter Gidske Mol, Bjarne Haugen (hvit hjelm), Grim-Torkild Lolland, Ørjan Skjærvik (bokoverlent bakerst), Eirik Aanstad (bakerst i bilde). Foran: Jonny Haugen i midten, Kim Krohn Berle til høyre…

 

Først polooblat

Senere bar det ned til Idrettens Hus for oppsummering av helgen. Vi fikk også se noen klipp fra polokamper fra Danmark som Peter hadde tatt med seg. Deretter fikk vi noen senarioer som ble analysert og diskutert, for å se hva vi hadde lært i løpet av kurset. Alle bestod kurset og fikk utdelt de første polooblatene i våttkorstigen i Norges historie. Dermed håper jeg dette er starten på noe mye større i fremtiden, fordi dette er en sport som er en super kombinasjon av padling, ballspill og lagspill, pluss noen innslag av ekstremsport.

Padling 5 i salg i Narvesen

Posted on by Gjesteforfatter

Det er alltid trivelig å komme seg ut på tur, og enda triveligere når du kan gjøre det sammen med hele familien. Tomannskajakker, eller doblinger har vært vår måte å dra på padletur sammen, både voksne og barn de siste årene, skriver Knut Christian Clausen i en flott artikkel som også omfatter flere gode turtips.

 

Tidlig morgen ved Stokko i Aurlandsfjorden. Foto: Knut Christian Clausen.

 

Nykommer på tilbud

Aquilo Explore kombinerer mange fine padleegenskaper på en glimrende måte. Men selv om kajakken både sjarmerer og overbeviser, har vi samtidig funnet sider som gjør at den ikke passer for alle, skriver Jan Fjelde i en test av båten.

 

 

Secondtester Margareth Gjørsæther falt virkelig for båtens egenskaper. Foto: Jan Fjelde.

 

En perle av de sjeldne

En tidlig gløtt av vårsol lokker meg ut av senga. Jeg åpner vinduet og hører lyden av elv som raser forbi. Raundalseva er vilter etter augustregn, og jeg kjenner gleden komme sigende. Hva er vel bedre enn å bo ved en av verdens beste elver, spør Mariann Sæther.

 

 

Fra Raundalselva. Foto: Mariann Sæther.

 

Padleruter i vest

Det utvikles nå et system for å “skilte” og gradere padleruter i Hordaland. Et pilotprosjekt fra Sund på Sotra i sør til Fedje i nord er i god gjenge og deler av det var klart allerede denne sommeren. Nå kan man velge mellom lette (grønn), middels (blå) og krevende (sort) turer når man skal utforske den unike skjærgården som finnes en halvtimes kjøring fra Bergen. Du kan lese mer på side 42 og utover.

Naturen i vest byr på mange delikatesser. Foto: Torill Refsdal Aase.

 

Øvrig innhold:

Ny villmarksaktivitet – Avansert multifuel – Ny lettvekts dunpose – Nyhet med god bærekomfort – Bygg din egenkajakk – Blinkskudd – Padlefestival på Sotra – Grunnkurs på 71 grader – Ankring og jakttips – Padling i is – Rimelig tørrdrakt – Perfekt kano for lange turer – Bemerkelsesverdig behagelig sovepose.