Årer til havpadling

Finnes det en årebibel? Jeg vil si at det finnes flere nyttige referansekilder, og derfor er det et vanskelig valg. På samme måte som med diskusjonen omkring ror og senkekjøl, blir det nærmest til et spørsmål om personlig overbevisning. Her følger en kort gjennomgang av noen typiske åretyper.

 

Rektangulært (stort) blad

Ser du gamle fotografier av padlere tidlig på 1900-tallet, vil du legge merke til at årene har relativt store, nærmest firkantede blad, er laget av tre og er ofte uskivet. I det konkurransen ble en sentral del av kajakkpadlingen, ble årene utviklet for lavere vekt og bedre energiøkonomi. Dermed ble årene skivet, og det er her vi i Europa finner arvestoffet til de fleste moderne åretypene.

 

Denne åretypen var først utviklet til bevegelse på flatt eller strømmende vann i moderat vind og med maksimal fart som vigtigste premiss. Lendal Powermaster eller Azzali KSA er årer med DNA fra tidlig europeisk padling. Designtrekk fra slike årer er også å spore i moderne whitewater årer, hvor det lønner seg å ha et stort blad. Blant havpadlere ser man oftest at tunge, sterke padlere  bruker store blad. Dette er selvfølgelig en grov generalisering.

 

 

Double Dutch Gull; en veldreid langtursåre.

 

Ovalt (mindre) blad

De fleste av disse årene har et blad som er en mellomting mellom rektangulær og oval form. Men et trekk som kanskje er enda mer interessant, er at bladarealet er redusert. Bladet er smalere enn på de gamle typene, hvilket gir lavere giring og mindre vindfang. Åren må gjerne være lett fordi den ikke er beregnet på nevneværdige sammenstøt med klipper og annet. Ettersom man sjelden spurter på tur, stilles det ikke høye krav til stivhet heller. Noen foretrekker faktisk årer som gir seg litt, da det virker skånsomt på håndledd, albue og skulder. Glassfiber er typisk mer fleksibelt enn karbon, og derfor er mange turårer produsert i glassfiber. De er ikke superlette eller super stive, men de tilbyr noen allround egenskaper, og er heller ikke alt for dyre. Robson Storm, Lendal Kinetik touring, Double Dutch Gull eller Nimbus Sitka er gode eksempler på slike årer.

 

 

Double Dutch Tyfoon; et brutalt blad, stor og stiv til stort vann.

 

Crank shaft finner man ofte på tur-årer, og det refererer til et skaft som er bøyd på strategiske steder for å gi håndleddene en mer behaglig stilling når man padler. De plasserer også hånden litt bak årebladet i taket, og reduserer dermed «flutter» når man trekker hardt igjennom. Disse årene er dyre fordi produksjonen krever høy grad av teknologi. De brukes oftest av havpadlere. Enkelte whitewater og slalåmårer har liknende konstruksjon. En åre med crankshaft kan være en god løsning på smerter i håndleddene. Har man ikke det problemet, er det ingen grunn til å «løse» det, for det er en dyr løsning. Mange brukere vil naturligvis også si at crankshaft bare føles bedre.

 

Grønnlandske årer

Grønnlandske årer har mange fasonger, men typen med lange smale blad er oftest det disse årene handler om. De brukes mye til rull og teknikk. Kanskje har mann sett video med Freja som vrir seg så elegant i kajakken sin. «Slik vil jeg også gjøre det.» Så kjøper man en grønnlandsåre. Jeg har en selv, og synes den er pen, og bra som reserveåre fordi den er så smal. Så gjorde jeg den delbar så den tar minimal plass på bakdekket. Men som primær åre til daglig bruk er grønnlandsåra ikke voldsomt utbredt. Det kommer litt an på vannet man padler i og hvordan man liker at åra føles i vannet. Spurt, surf og lavt vann er områder hvor den ikke er i sitt ess, for eksempel.

 

Det er fornuftig å ta med seg at den stammer fra jaktbruk. Den plasker (bråker) ikke så mye, er handy og lett å legge fra seg mens man tar sikte på byttet – og så er den lettere å lage av drivtømmer enn en karbonåre med crankshaft. Den er, i motsetning til den moderne åra, ikke utviklet via en tradisjon av sport, fritid og konkurranse. Grønnlandsåra oppleves ofte skånsom på grunn av trekonstruksjonen og de smale bladene. En fordel er at man kan lage den selv. Dog er en del av dem bygget av fagfolk og enkelte er lagd i karbon. Kan du si «bling»?

 

 

Fire på rekke: Double Dutch Tyfoon, Double Dutch Gull, Doctor D’s Squirtåre til squirt padling, Brio-åra som junior øver seg med.

 

Vingårer

Her snakker vi om et rendyrket konkurranseprodukt. Vingåra er beregnet på sterke padlere som har en god teknikk og som kun vil padle rett frem. I klubbregi blir de brukt mye av mosjonspadlere, og her er tradisjonelle turårer ofte begrenset til nybegynnerne. Det finnes etter hvert flere typer vingårer, som baserer seg blant annet på stivhet og bladareal. Dermed kan alle og enhver finne noe som passer. Til padlere av tradisjonelle turkajakker, skjærgårdskajakker, treningskajakker eller racerkajakker, er denne åretypen temmelig utbredt. At vingåren også er blitt utbredt blant havpadlere har noe å gjøre med påvirkningen fra konkurranseverdenen. Det handler kanskje om anerkjennelse, men mange trives rett og slett med dem. Vingåra er ikke utviklet med tanke på styretak, støttetak osv. Går man opp i teknikk og bølgelek er en vingåre ikke saken, vil de fleste mene.

 

Man er nødt til å vite hva man velger og hvorfor. Jeg hadde engang den fornøyelsen å se et par havpadlere sette av sted fra en liten brygge. De hadde nettopp fortalt meg hvor erfarne de var, og som et punktum for samtalen padlet de av sted i høytidelig stil med de splitternye vingårene sine. Det var da jeg så det: De padlet med vingårene «på hodet». Jeg valgte å se det som en interessant nyutvikling innen padlesporten. Bare snu det hele på hodet, så gir det ny mening!

 

 

To utpregede årefasonger sammenlignet.

 

Hvorfor er det så mye å velge imellom for havpadlere og knapt så mye for utfor-, slalom-, rodeo eller sprint padleren? Du finner ikke en slalompadler som ville overveie å bruke en grønnlandsåre. Ei heller noen spurtpadler som ville bruke slalomåre. Såvidt jeg kan se, skyldes det flere faktorer. Fart og kultur er kvalifiserte bud.

 

Fart

De fleste havkajakkskrog er beregnet på lange avstander i bølger og med last. Når man padler i gruppe, blir tempoet ofte enda litt lavere, hvor man «venter» litt på hverandre. Fartspotensialet i en åre blir også bedømt på disse vilkårene. Det betyr at havpadleren har et rimelig stort nåløye som årene skal igjennom, rent fartsmessig. Du kan nærmest holde følge med gruppa med en plaståre fra Brio hvis du vil. Dermed blir det feelingen på åra som bestemmer om folk liker den eller ei: Måten den forlater vannet på, om den plasker, hvordan den er til styretak, om den ligger godt i hånden.

 

 

Double Dutch Tyfoon: Som en stridsøks – beregnet på whitewater og stort vann.

 

Det er ikke så ofte vi virkelig prøver en spurt for å se hvem som når brygga først. I en spurt er det ofte skroget som kommer til kort før åra likevel. Dessuten er det ofte stor spredning på både skrogform, alder, vekt osv., hvilket gjør vurderingen desto mere kronglete. Leser du kajakktester i Padling, kommer de fleste havkajakkene opp på 6 knop og så ikke mye mer. Skrog og åre bør avspeile hverandre noenlunde.

 

Kultur

Havpadling er kanskje i større grad enn generell turpadling og konkurransepadling i markedets og medienes vold, fordi det er en populær idrettsgren og blir omtalt mye. Man har ikke på samme måte klubber som holder medlemmene fast i en felles forståelse av årer og bruksområde. Hvis du kan skrive en overbevisende artikkel på nettet om en ny og unik padleåre, så får du sikkert en liten skare av tilhengere. Det kan heller ikke annet enn underholde, når man observerer den ene trenden etter den andre som feier igjennom butikker og nettfora. Det er mange nå som for eksempel padler med uskivet åre, med en påstand om at det sparer håndleddene unødig belastning. Men hvem har beviset på det egentlig? Med riktig teknikk kan man padle med 90 graders skivning uten å lide overbelastning. Saken er at forskjellige holdninger innimellom blir utbredt på bakgrunn av personlige kjepphester.

 

 

Stor mann er ofte lik med stort blad.

 

Noe annet er arven vi har som havpadlere, sånn fra en gang på 70-tallet og frem. Første gang jeg leste, nå avdøde, Derek Hutchinson’s bok om havpadling, ble jeg inspirert. Det var så rått og ekte. Han fremstod som en «self-made man» – en som hadde skapt sin egen identitet og faglighet. Dette taler til sjelen i moderne havpadling, for vi er jo ikke jegere, som de første havpadlerne. Vi drar ikke ut på havet av nød for å skaffe mat til kona og ungene før neste snøstorm. Vi er del av en moderne utvikling innenfor sport og fritid, og vi drar ut når vi har fri. Vi elsker frihet og kan være individualistiske.

 

Godt rotfestet

Denne tanken er etter min mening rotfestet godt og grundig igjennom moderne havkajakkkultur. Det betyr at noe som er enestående, gir status, og status selger. Et godt eksempel på det er den åra som Hutchinson selv utviklet. Den ligner ingenting som ellers finnes, og trekker på designtrekk fra flere åretyper. Den strider imot all fornuft hva vekt angår, og den er dyr. Og det kommer neppe som noen overraskelse at mannen hardnakket påstod at han hadde funnet havåras hellige gral. Ditt årevalg blir dermed påvirket av faktorer som har lite å gjøre med havet, kajakken og deg å gjøre.

 

 

En havpadler som koser seg.

 

Det kan se ut som om havpadling er like mangfoldig som anntallet av mennesker som dyrker den. Det er bra, men sørg også for å bruke hodet. Det er litt synd å si at alt er ok, og at hver padler må finne veien selv. Saken er at absoluttene fins, fordi fysikkens lover finnes. Mange årer kan ligne hverandre og likevel være ganske forskjellige å padle med. Så prøv deg frem med forsiktighet før du kjøper drømmeåra.

 

Du kan også gjøre som så mange andre. Bare kjøp en ubegripelig dyr åre. På den måten lukker du munnen på kritikerne, for de færreste vil kritisere en 5000 kroners skjønnhet når de får den i hendene. Og du kan hvile i vissheten om at åra kanskje ikke er det rette valget for deg, men at den var dyr, og derfor føles det bra å padle med den. God vindJ

X-ray kajakk fra Point 65 + Tørrdrakt fra Stohlquist Bpod str.L

Se produktene her www.scansports.no

Tørrdrakten er pent brukt og ser ut som ny den er Orange og svart str L Ny pris 7699,- selges for 5000,-

Kajakken er også pent brukt og nesten som ny.
Ny pris 15990,- selges for 10 000,-

Se produktet på scansport gå inn på artikkler og så videre til nyheter.

Svar på e-post Lars@albueskjell.no eller mob. 97646340 ustyret finnes i Fredrikstad

Misforståtte padleteknikker

Førstnevnte er mer eller mindre bannlyst i tradisjonell instruksjonssammenheng, mens sistnevnte holder seg standhaftig. Mens en god bakdekkrulle har reddet undertegnede mer enn en gang har lavt støttetak nesten aldri vist seg gunstig. Hvorfor?

 

Farlig rulle

Det har ofte blitt påstått at man ikke skal lære bort bakdekkrullen til nybegynnere eller de som er litt ferske på elv. Dette fordi man åpner for støt og slag av eventuelle steiner på bunnen av elva. Videre rommer denne begrunnelsen at man også befinner seg i en ekstremt ustrakt posisjon hvor man altså ligger bak på bakdekket av kajakken, opp ned, under vann. Argumentet er også at man er mer utsatt for strekkskader i skulderpartiet enn i en vanlig framlengsrulle.

 

 

Mike Dawson i et dropp. Teknikken må være på plass når du setter utfor stryk som dette. Foto: Mariann Sæther.

 

Etter 13 år i elva må jeg si at dette stemmer sjelden. Selvsagt kan man være uheldig i det øyeblikket baklengsrulla utføres og få nesa skrubba i bunnen, men faren er ikke betraktelig større enn ved normale rulleforsøk. Når det gjelder eskimorulle har jeg en gjeldende filosofi som er vanskelig å bestride: Den beste rullen er den du kommer deg opp raskest med, og i ni av ti tilfeller er dette nettopp bakdekkrulla. Hvorfor dette er et faktum skal jeg ta for meg i neste avsnitt.   

 

Fordeler og ulemper

Etter å ha lært bakdekkrulla og fått den innøvd vil man oppdage at det er lite man faktisk trenger å gjøre med åra for å rulle. Det er nok en gang i hofta det sitter. Baklengsrulla er også en sveiperulle der årebladet fungerer mer som et støttehjul i det man holder bladet i vannflata i størsteparten av rulla. Poenget med å utføre en baklengsrulle er at man veldig ofte blir kastet bak på kajakkdekket når man går rundt ufrivillig i elv. Ved å utnytte bevegelsen og fortsette momentet man har fått i det man blir kastet rundt, er krefter og tid spart. Om man fortsetter direkte inn i en baklengsrulle kan man være veldig raskt oppe igjen. Tar man seg i stedet for tid til å kjempe seg frem til korrekt posisjon for å bruke en vanlig framlengsrulle, har man ofte kastet bort verdifull tid. Under vann.

 

 

Flink elev: I stedet for et lavt støttetak ut av bakevja har Kamilla Sporsheim et offensivt padleblad i vannet og er klar for det som kommer nedstrøms. Foto: Mariann Sæther

 

Dessuten havner man som regel litt bakpå når man ruller opp ved hjelp av en framlengsrulle, i hvert fall om man er nybegynner, mens man med en baklengsrulle ender opp med kroppsvekten framover. Dermed er man i en ideell posisjon til å ta neste padletak. Ulempen med en bakdekkrulle er likevel, som det altså ofte understrekes, at man i et lite sekund er mer utsatt for slag og støt enn ved en vanlig framlengsrulle. I tillegg må man ha en viss fleksibilitet i skulderpartiet for å få utført selve bevegelsen, og da særlig i innlæringsfasen.

 

Dårlig teknikk

Det er få elementer i opplæring av en nybegynner som er så ødeleggende som et lavt støttetak, gjerne kombinert med å lære seg å padle ut av bakevja. Eller skal vi heller si: Drifte ut av bakevja. Som en variant blir dette støttetaket også gjerne lært bort som et styretak i elv, der det plantes ned i hoftehøyde og brukt som en vektstang mot strømmen for å snu framenden på kajakken i ønsket retning. Det er flere grunner til at denne padleteknikken bør gå i glemmeboken så raskt som mulig.

 

 

Mariann Sæther bruker et lavt styretak som «rudder» under VM i Thun, 2009. Bilde: Tyler Curtis.

 

For det første lærer man nybegynneren å være passiv i forhold til elementet elv og strøm. Når det gjelder lavt støttetak for å komme seg ut av bakevjer så planter man åra ned i vannet, lener seg på den og lar seg drive med strømmen. Riktignok går ikke elven rundt, og instruktøren får mindre å gjøre. Jeg mener likevel at om en instruktør ikke er i stand til å vippe opp eleven om han går rundt, uten at denne må trekke i trekket og svømme, så bør man revurdere sine egne instruksjonsteknikker. Om man har med særdeles engstelige elever å gjøre, hvor man absolutt ikke vil at vedkommende skal gå rundt, er bruken av lavt støttetak likevel forståelig.

 

Umulig å bli kvitt

Når teknikken blir brukt som et styretak, får eleven beskjed om å sette åra ned i vannet litt bak hofta og bruke den som en brekkstang for å forandre retning på kajakken. I lekepadling på bølger og i valser kaller man dette ofte en ”rudder”. Det er da også nesten bare her, sammen med enkelte ganger i slalåmkajakken, at teknikken er forsvarlig og konstruktiv. Dette lave støttetaket og styretaket er så å si umulig å bli kvitt i etterkant, om man da ikke aktivt går inn for å fjerne det fra hjernebarken. Og det vil man gjerne om man har som mål å padle effektivt, pent og sikkert. Et lavt styretak åpner også opp skulderpartiet for rykk og napp, og er gjerne fulgt av en viss bakoverlening i kajakken. Man mister all effekt av bunnkantene i båten, omtrent som når man lener seg bakover på ski. Alle vet hvordan det går!

 

Når man lærer bort et lavt støttetak til nybegynnere ser man også ofte at dette blir deres sikkerhetsposisjon: Om det kommer uventede store bølger eller man føler seg usikker i kajakken, setter man seg godt til rette med åra ut til sida som et støttehjul. Problemet er at man ikke lærer nybegynneren at man på elv må være offensiv og padle seg igjennom problemer. Å prøve å drive igjennom problemområder i strømmen er sjelden en oppskrift på suksess.

 

 

Tyler Bradt finner balansen i en grad fem foss med et velplassert styretak i Eidsåa, Telemark. Foto: Mariann Sæther.

 

Summa summarum

Ja, jeg bruker fremdeles mye framlengsrulle i kajakken. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at jeg alltid ruller raskere, og de aller fleste med meg som tilbringer mye tid i kajakken, med en baklengsrulle. Også når det gjelder grunne stryk og på sklier. Lave støttetak prøver jeg så godt det lar seg gjøre å styre unna, og disse blir da også reservert til spesifikke nedstrømsporter innenfor slalompadling. Da sitter jeg i en kajakk på 3.5 meter som veier ni kg, noe som gjør teknikken nyttig i den det muliggjør det å holde farten oppe mens man styrer seg igjennom en port. I elvepadling er lave styretak så å si aldri nødvendige.

 

Selv skulle jeg ønske at jeg aldri hadde hørt om lave styretak, for de har en lei tendens til å snike seg inn i padlerytmen i uforutsette øyeblikk. Og det selv etter ti års forsøk på å bli kvitt de. Gjør nybegynnerne en tjeneste: Lær deg selv og dem bakdekkrulle og styr unna lave styretak!