Selger min elvekajakk wave sport ZG 54 sammen med spruttrekk og åre. Kajakken har aldri vært i elv, men bare blitt brukt til lek og morro på vannet. Pga lite bruk ser jeg ikke lenger behovet for at den skal støve mere ned. Selger alt samlet for 7000 kr ferdig prutet. Ny prisen var på ca 17000 når jeg kjøpte det. Ta evt kontakt dersom det er noe spm!
Tlf 48219059
Mail emilum2002@gmail.com
Emil
Oslo
Å oppleve en vindstille, grytidlig morgen rundt Lindesnes i kajakk er en utrolig opplevelse. Lange, rolige havdønninger glir sakte inn mot Norges sørligste fastlandspunkt mens du selv glir lett og nesten lydløst gjennom vannet. En rød solkule står langsomt opp i øst bak Ryvingen et sted. Plutselig gyller de første solstrålene toppen av fyrtårnet på Lindesnes, så forflytter de seg gradvis nedover svabergene. Ganske snart forenes det gylne lyset med havet og deg som padler.
Selv har jeg opplevd turen rundt ”Neset” både i en liten robåt og i en kajakk. Men begge ganger var forholdene slik at de ikke innbød til lengre opphold. Da jeg padlet for noen år siden var det faktisk slik at jeg ikke torde slippe åra og slappe av et eneste øyeblikk. Det føltes som om vind og strøm kom fra alle kanter og prøvde å velte det lille eggeskallet av en kajakk. Jeg pustet ikke rolig igjen før jeg var godt rundt ”Neset” og møtte roligere forhold. Å ta et bilde av Norges sørspiss fra kajakken var overhodet ikke å tenke på.
Etter at det ble gravd en kanal ved Sprangereid ved foten av halvøya som Lindesnes fyr ligger ytterst på, er strengt tatt ikke dette lenger Norges sørligste fastlandspunkt. Men turen rundt «Neset» er allikevel et høydepunkt blant padleopplevelsene langs Vest Agders mangfoldige kyst. Men det er mange flere. De som jakter på rekorder kan for eksempel starte fra Skjernøysund like øst for Mandal. Det er i så langt sør du kommer på fastlandet om du glemmer Lindesnes. Turen rundt Skjernøya er flott, og enda bedre er det om du forlenger den til Ryvingen, Norges sørligste fyr. Der går det også an å overnatte. Dersom værgudene fremdeles er i godlune kan du så fortsette de få kilometerne sørøstover til skjæret Pysen. Det er Norges sørligste punkt.
Kysten av Vest Agder har vel 1700 øyer og skjær av forskjellige størrelser, en rekke spennende fjorder og utallige muligheter for å padle både inne langs fastlandet og ytterst ute på kysten. Er forholdene gode kan du padle fra Åna Sira, på grensen mot Rogaland, til Kvåsefjorden og Aust Agder på en snau uke. Da får du med deg høydepunkter som Hidra, Listalandet, Loshavn, Korshavn, Lindesnes, øyvrimmelen utenfor Mandal og Søgne, turen gjennom Vestergapet til Kristiansand og den nydelige skjærgården videre.
Som nevnt er det mulig å padle kanalen ved Sprangereid på innsiden av Lindesneshalvøya om forholdene rundt sydspissen er for vanskelige. Da padler du Grønsfjorden og under broa ved Jåsund og over i Lenefjorden. Også her kan vind og strøm være vanskelig, men likevel er dette vanligvis et tryggere alternativ enn rundt ”Neset”. Også det vind- og værutsatte Listalandet kan du forsere med kajakk, men da må du ut av farkosten, sette på hjul, og trekke den over de få kilometerne ved Listeid. Da kan du padle videre på Framvaren og komme bakveien til Farsund før du fortsetter i det mye mer skjermede farvannet østover.
Beskyttede padleområder kan du ofte finne i flere av fjordene, for eksempel Fedafjorden inn mot Kvinesdal, og i Lyngdalsfjorden. Fjordsystemet ved Kristiansand strekker seg fra Oksøy til Ålefjær og byr blant annet på Bragdøya kystlags perle av en øy. Småfjorder som Harkmarkfjorden øst for Mandal er også verdt et besøk, selv om det er omgitt av svært mange private hytter som gjør det vanskelig å finne gode teltplasser.
De fleste som padler langs kysten satser nok nettopp på telt som overnatting, og det finnes et vell av muligheter for å få opp teltduken. Se bare i Lars Verkets utmerkede bok som er nevnt i faktarammen. Langs kysten finnes det også muligheter for å overnatte i turisthytter og på fyr. Ved Flekkefjord ligger for eksempel gården Li som nå har blitt ubetjent hytte og ved Kjøpsøy i Lyngdal har Selør kystlag et sted. Fyrene på Ryvingen, Hatholmen og Grønningen har overnattingsmuligheter, og det er det også like ved Lindesnes.
Om kysten av Vest Agder er mangfoldig ligger ikke resten av fylket mye etter. Det finnes en sann vrimmel av vannveier, korte og lange. Mange av turene kan kombineres med litt bæring eller trilling. Også her finnes det mange muligheter for både eksperten og nybegynneren.
Et bokstavelig høydepunkt må det være å fortsette turen på Roskreppfjorden, som jeg omtalte i forrige artikkel fra Aust Agder, med å padle fra Øyuvsbu til Gaukhei og videre til Langevatnet i Vest Agder. Med noen innlagte bære- og trilleetapper kan du fortsette sørover på Ljoslandsvatnet, Stigebotsvatnet og Brelandsvatnet. Videre sørover til Åseral må du nok regne med å trille mye, men sør for Åseral er det igjen lange og innbydende vann.
Elven Otra renner fra Setesdalsheiene i Bykle kommune i Aust-Agder til Kristiansand i Vest-Agder og er 245 kilometer lang. Det gjør den til Sørlandets lengste elv, og en åttendeplass på Norgeslista over elver. Alle kraftverkene og partier med sterke stryk og varierende vannstand gjør ikke Otra til noen ideell elv å padle på, men vil man, går det an. Enkelte starter helt oppe ved Ose i Setesdalen og padler til Kristiansand, men da må de bære og trille kanoen eller kajakken ganske mye underveis. Vanligere er det å starte padlingen nedenfor Fennefossen på Evje og padle til Gåseflåfjorden, praktisk talt uten bæring. Et godt alternativ for en kortere tur er Kilefjorden i Otravassdraget på grensen mellom Vest-Agder og Aust-Agder.
Det lange og smale Sirdalsvatnet ligger på motsatt side av fylket og kan også være fint å padle, hvis det da ikke blåser. Motvind er en ting, men lange vann med steile fjellsider er ofte utsatt for kastevinder og de kan være mye verre å takle for dem som padler kajakk eller kano. Heldigvis finnes det steder underveis hvor det er mulig å bryte av turen, og det er flere brukbare leirplasser, blant annet ved Modalsli.
Før Europas kullkraftverk begynte å forsure norske vassdrag, var Mandalselva en av de aller beste lakseelvene i Norge. Dessverre utryddet den sure nedbøren laksestammen. Først etter at man startet en omfattende kalking og utsetting av fisk kom laksen tilbake, Nå kan fiskerne igjen glede seg over at laks og sjøørret går opp til Kavfossen nord for Bjelland. Det er også et sted padlere kan bite seg merke i. Derfra er det nemlig også mulig å padle helt ut til havet, selv om man må regne med litt bæring underveis. Særlig partiet rundt Mannflåvatnet har fine padle- og naturopplevelser. For eksempel ligger det en fin liten edelløvskog på vestsiden av elva noen kilometer sør for vannet.
Songdalen kommune har tre eikenøtter og tre eikeblader i sitt kommunevåpen. Det er ganske naturlig siden kommunen under seilskutetiden hadde store områder med eikeskog. Også her gjorde imidlertid mange år med stor etterspørsel etter materialer til skip og annet, kraftige innhogg i bestanden. I dag er det derfor bare lommer med dette treslaget igjen. En av de flotteste finnes langs østbredden av Birkelandsvatnet. Også dette skogområdet kan kombineres med en kano- eller kajakktur, og denne gangen en temmelig lang en.
Det er riktig nok kort avstand fra veien på vestsiden av Birkelandsvatnet og over til eikeskogen i naturreservatet, men turen kan gjerne fortsette sørover. Det betyr en padletur først til Tronstadvatnet og Repstadvannet og så over i Lundeelva etter en bæring. De siste kilometerne ned til fjorden er den helt flat og slanger seg vakkert både under løvtunge trær og forbi det vakre, lille tettstedet Lunde. Turen på Lundeelva er populær, og mange velger å kombinere den med en tur opp (eller ned) Søgneelva, og så videre over i Rossevann etter et par bæringer.
Det er ikke så mange som padler ned Songdalselva, og fortsetter på Søgneelva, men også det bør gå ganske bra. Du må bare passe på å velge tider på sommeren hvor det er brukbar vannstand i elva. I følge lokalbefolkningen er det mulig å starte oppe ved Augland. Underveis nedover Songdalselva er det til og med mulig å fiske litt bare man sørger for nødvendige tillatelser. Det går både laks og sjøørret opp elva, og de tar seg så langt opp som til Underåsen omtrent. Husk bare at når man forflytter kanoen eller kajakken sin mellom to vassdrag, særlig slike hvor det er laks, så er det viktig å rengjøre og tørke båten skikkelig for å unngå å spre gyrodaktilus salaris.
Uansett om du kommer ned til fjorden på Lundeelva eller Søgneelva er det kort vei ut til Ny Hellesund og kremen av Vest Agders skjærgård, så dermed er vi tilbake til utgangspunktet.
Som kajakkpadler er det en 3-dager tur som stikker seg ut. Abissmo de Acombamba skjuler sine hemmeligheter i endeløse juv som er mer enn 2000 meter dype, og hvor spor etter inkaene fremdeles kan sees.
.jpg)
Det er flotte juv å bryne seg på i Andesfjellene. Her er det Mariann som er i tet. Foto: Ron Fischer.
Det er mye å si om elva Apurimac. Den er nesten 700 kilometer lang og blir dannet av smeltevannet fra isbreene på fjellet Nevado Mismi (5597 moh) i Arequipa regionen i den sørlige delen av Peru. Den blir regnet som selveste kilden til Amazonaselven, og graver seg dypt ned i fjellene som omkranser elvedalen.
Ugjestmilde juv
I 2011 bestemte et internasjonalt lag seg for å driste seg igjennom noen av de mest ugjestemilde juvene elva har å by på: Ron Fischer (SUI), Julio Vargas (Peru) og Julian Schaefer (GER) pakket kajakkene sammen med undertegnede en varm dag i oktober. Vi leide en taxi fra Cusco, inkaenes hovedstad, og kjørte tre timer ned til startstedet, som heter Baños Cunyac. Her ligger noen populære naturlige, varme kilder som man kan sette seg i for å varme opp muskler før man begynner turen. Kan det bli bedre?
.jpg)
Ron Fischer (SUI) og Julio Vargas (Peru) er på vei inn i juv nummer en på Abissmo. Foto: Mariann Sæther.
Det gikk ikke lang tid før vi kjente at hjertet begynte å slå litt ekstra hardt. Elva svingte etter noen hundre meter inn i et enormt juv og fjellsidene krøp tettere og tettere sammen rundt oss. Turen ville ta omtrent tre dager, og vi hadde pakket med oss alt vi trengte i kajakkene: Telt, soveposer, liggeunderlag, et tørt sett med undertøy, mat, kokeutstyr og førstehjelp. Det var alt. Vi hadde avtalt med taxisjåføren at han skulle møte oss på en liten bro som stod på kartet etter tre dager, ca 100 km nedstrøms fra put-in, og han skulle ta med seg en sovepose i tilfelle vi ble forsinket. Etter to dagers forsinkelse skulle han varsle fra. Vi hadde også med oss en SPOT, som ofte blir brukt under seiling, og med en SOS-knapp, som skulle fungere også i Peru, følte vi oss godt forberedt på turen.
Trøbbel
Det første juvet var imponerende. Det var også restene av inkabroer som en gang hadde krysset avgrunnene, og de fremdeles synlige stiene som klamret seg fast i fjellveggene. Etter lunsj på dag en kom vi til et tilsynelatende fredsommelig grad fire stryk som endte i en horisontlinje. Det viste seg at det var en hissig valse på baksiden av horisontlinjen som undertegnede ikke fikk med seg før det var for sent. Resultatet ble en heller ublid svømmetur med utstyret flytende rundt i bassenget nedenfor. Heldigvis var det enkelt å samle alt sammen igjen, og på merkelig vis var det godt å få ut noe av nervøsiteten i gruppa. Det skulle vise seg at jeg dessuten hadde svømt på det antakelig sikreste stedet i hele elva!
.jpg)
Ron Fischer (SUI) leker seg i strykene ned Abissmo de Acombamba. Foto: Mariann Sæther.
Heftige elementer
Etter sju timers padling bestemte vi oss for å slå leir. Vi hadde akkurat begynt å padle den bratteste seksjonen av elva og visste at det var få leirplasser å finne de neste ti kilometerne. Før oss hadde bare en håndfull grupper padlet gjennom juvet, og de aller fleste hadde kommet ut på den andre siden med historier om store valser, store drop, skumle horisontlinjer og skremmende dype juv som man ikke kunne besiktige. Vi var alle forberedt på elva, men ble tatt på senga av elementene.
Ikke før vi hadde fått opp teltene så feide en voldsom storm gjennom juvet. Det regelrett rant ned fra himmelen, og fra skjulestedet vårt under en stor kampestein ble vi vitne til at et jordskred tok ut et 6-7 meter høyt tre på den andre siden av elva og feide det bastant ned i stryket vi skulle padle neste morgen. Rundt oss på alle kanter hørte vi ekko fra lignende jordskred, og alle var tause i den lille timen stormen raste. Den kvelden var det ingen som drøyde natten ved leirbålet, da alle var mer enn trette både i kropp og hode.
.jpg)
Det er trangt mellom stenene på Abissmo, og de er forøvrig heller ikke små! Foto: Mariann Sæther.
Machu Picchus søsterby
Vi kom oss helskinnet igjennom det bratteste partiet av elva uten altfor mange dramatiske hendelser. Strykene var enormt blokkerte, og krevde stor forsiktighet i navigeringen. Gjorde man en feil kunne det ofte bety og bli sittende fast under en enorm kampestein, noe som sier seg selv at ikke er ideelt. Hvor mange ganger vi måtte ut av kajakken og besiktige mistet vi raskt oversikten over, og nakkene ble lengre og lengre etter som dagen gikk og vi prøve å titte over horisontlinjer. Rolig og kontrollert er måten å padle denne typen elver på.
Mot slutten av dagen fikk vi også en annen overraskelse, i det en hengebro plutselig strakk seg over elven. Vi kom raskt frem til at dette var en bro beregnet på turgåere som gikk inn til Chocquequirao, den hemmelige søsterbyen til Machu Picchu som spanjolene aldri fant. Byen, som bærer navnet, ”Gullvuggen”, ligger på elvens østlige bredd, og ruinene er godt bevarte der de troner 3050 meter over havet. Antakelig var byen et viktig knytepunkt mellom inkahovedstaden Cusco og jungelen øst for byen. Det var også her Manco Inca Yupangui søkte tilflukt etter at Cusco falt i spanske hender i 1535.
.jpg)
Det er viktig å vite hvor man skal være den neste uka før man drar avgårde. Foto: Mariann Sæther.
Vi nøyde oss med å stirre oppover dalsiden mot den glemte byen, og det var ikke fritt for at det gikk et liten gys ned ryggraden i det vi svingte inn i neste juv. Kanskje er det her, og ikke i det turistbefengte Machu Picchu at inkaenes kraftfulle energi er å finne?
Ved veis ende
Etter tre lange dager på elva begynte vi å bli litt nervøse. Ifølge tidligere grupper skulle vi ha igjen et juv som er både teknisk vanskelig, umulig å synfare og umulig å gå rundt. Vi hadde padlet gjennom utallige juv før endelig Quebrada de Toro, en av de større sidebekkene til Abissmo de Acombamba, kom inn fra elv høyre side. Dermed visste vi hva vi hadde i vente, og spenningen i gruppa steg i takt med at fjellveggene nok en gang snevret seg sammen. Vi bakevjehoppet ned mot det som skulle vise seg å være cruxet i juvet, og med hjertet i halsen så jeg Ron klare å balansere seg opp på en steinblokk midt i stryket, mens den ene foten holdt kajakken fast mot steinen han klamret seg til.
Med håndsignaler, hodesignaler og i det hele det som han kunne oppdrives av kroppsspråk fikk han sendt meg ned en linje som gikk midt i stryket. Det er alltid noe eget når man ikke selv er ute og besiktiger. Selv om man kan forestille seg hva som venter seg er det likevel vanskelig å forutse hva som kommer. I slike stryk er det ikke noen egentlige horisontlinjer som skaper problemer, men fordi stryket har så bratt helling klarer man ikke å se det hele sittende i kajakken. Man padler inn med en generell ide om hvor man skal og hva man skal unngå, så er det opp til hver enkelt å reagere raskt og oppfatte situasjonen raskt på vei ned strykene. Det er ikke for ingenting vi ofte kaller slik padling for ninja-padling! Og gurimalla hvor gøy det er!
.jpg)
Det siste måltidet før avreise blir inntatt på en fasjonabel restaurant i Cusco. Foto: Ron Fischer.
Verdig avslutning
På slutten av dag tre så vi endelig den etterlengtede broen som ledet veien dypt inn i jungelen, som nå var på vei til å ta overhånd. Nedenfor lå flere kilometer med god padling. Men i de senere årene har narkotikatrafikken tatt seg kraftig opp i området, og det er ikke forsvarlig å padle lengre nedover elva. Skrekkhistorier om skyteepisoder, sammenstøt med de lokale og vanskelig returforhold fristet ikke. Taxisjåføren rullet inn på broa ti minutter etter at vi hadde lagt til land, og bedre går det ikke an å treffe når man tar i betraktning at det tar nærmere ti timer å kjøre fra Cusco og inn til vårt endepunkt.
Med fire kajakker og seks personer i en fem-seters bil uten takstativ tok vi fatt på det 3000 meter høye passet vi skulle krysse for å komme tilbake til et hint av sivilisasjon. Etter endeløse høydemetere på en humpete grusvei kom vi til toppen, og jeg kastet et lengselsfullt blikk tilbake inn i dypet av Abissmo det Acombamba. En tåkete dis lå over dalen, og kveldssolen badet den og elva i et mykt lys. Vemodig rettet jeg blikket framover mot asfalt, kyllingvinger og overfylte gater i Cusco, samtidig som jeg grunnet på om vi kanskje tross alt bare skulle ha fortsatt. Det er i Abyssen Inkaenes magi fremdeles finnes. Tro meg.
Stranda er fylt opp med bølgesurfere fra fjern og nær. Pålandsvind med sterk kuling sender store vannmasser inn i Hoddevika. Å holde på hatten får en ny betydning når vindkulene går opp i liten storm. Det er et spektakulært syn å se havet produsere så store krefter. Enda mer interessant er det at omgivelsene trekker så mange surfere.
Er man ikke observant, kan bølgen fort dytte baugen ned i havet. Foto: Tore Frimannslund
To-tre meters bølger
Brettsurferne holder seg stort sett på nordsiden av stranda denne oktoberdagen. Kun et lite knipe kajakkpadlere er til stede. Tilskuerne på stranda klør seg i hodet da padlerne kommer luntende forbi med kajakker i hendene. Hva de tenker er jammen meg ikke godt å si. Å ha med seg kajakkene ut i to-tre meters bølger virker gjerne like meningsløst som å spille Yatzy med seg selv. Eller er det noen mening i det?
En av padlerne heter Eilif Rosnæs. Han er gårdsgutt fra Rygge, men har rotet seg nordover til Sogn og Fjordane i søken etter nye muligheter for utfoldelse. Han er utdannet aktivitetsleder i havkajakk fra Norges Idrettshøyskole, og har allerede en god del erfaring å skilte med. I det siste har han fått blod på tann når det gjelder å mestre padling i stor sjø.
Å surfe med havkajakk i bølger krever sin mann. Det er en del punkter man må ta stilling til før kajakken kan sjøsettes og snuta vendes ut i bølgene. Eilif deler sine viktigste tips fra du sitter i kajakken på stranda, til du er på surf i bølgen.
Når du er på surf, er det bare å støtte seg på et styretak bak og eventuelt regulere med høye støttetak hvis presset på hekken blir for stort. Foto: Tore Frimannslund
Man må regne med å bli godt kjent med kreftene i vaskemaskinen.. Foto: Tore Frimannslund
Effektiv sjøsetting
Fokusert og målrettet legger Eilif havkajakken sin på sanden, helt sør på stranda. Her er bølgene litt roligere. Det blåser friskt i mot og sjøsetting av kajakken virker tilsynelatende umulig i disse forholdene. Ved å gjøre de riktige stegene, er det midlertid mulig å sjøsette i meget stor sjø.
-Å sjøsette fra strand i bølger gjøres motsatt fra vanlig sjøsetting fra strand. Kajakken må vendes med baugen ut mot bølgene, istedenfor akterenden. Sjøsettingen skal gjøres mellom et sett, det vil si mellom to bølger, noe som medfører at du må være veldig effektiv når du skal sette deg ned i kajakken og ta på spruttrekket. Ellers vil kajakken fylles med vann når bølgen kommer brytende over deg. I det bølgen kommer innover stranda, padler du ut på det vannet som trekker seg tilbake i dragsuget, forteller Eilif.
-Når man er kommer ut i vannet er det viktig å holde baugen rett mot bølgene, ellers vil man velte. Med havkajakk går det fint padle i tre-fire meters bølger uten å gå rundt. Jeg har opplevd at svære bølger bryter over kajakken uten at det gjør noe, fordi baugen holdes rett i mot bølgene. Det er overraskende lett å komme seg ut forbi de brytende bølgene i forhold til på et surfebrett, legger Eilif til.
Å være dyktig på rulla i kajakk er en stor fordel, da det er stor mulighet for at du tipper rundt. Rulla er midlertidig enklere å utføre på grunn av kreftene som er i bølgene. Foto: Tore Frimannslund
Surfing med elvekajakk er enklere enn havkajakk, og kan være en god start for dem som heller vil ha litt progresjon i surfingen. Foto: Tore Frimannslund
Nyttige padletak
I rotete og ustabil sjø er det ikke alltid like enkelt å holde balansen i kajakken. Plutselig bryter en bølge over hekken din, eller så kan vinden tak i deg og rive deg over ende. Da er det alfa omega å være klar over hva åra kan brukes til.
Ute i bølgene bruker man i hovedsak tre padletak for å holde seg stabil, forteller Eilif. Disse er høye og lave støttetak, samt styretak bak. Selv om høye støttetak ikke anbefales å brukes i stort kvantum, er det helt uunnværlig i store bølger. Det er likevel viktig å lytte til kroppen. Hvis skuldrene begynner å bli slitne bør man gi seg. Hvis skulderen først går ut av ledd, har man pådratt seg et varig problem.
Eilif Rosnæs skuer utover bølgene for å finne den perfekte venstrebølge å surfe på.
Komme seg på surf
Eilif padler elegant ut fra stranda mellom ett sett av bølger. Etter å ha fulgt bølgenes bevegelsesmønster fra land, vet han akkurat hvilke bølge som skal surfes. Det er ikke lenger et spørsmål om hvilken eller hvordan. Fokuset rettes fullt og helt på å utføre oppgaven, komme seg på surf og holde seg der.
-Essensen med å få tak i en bølge er å padle parallelt med kraftretningen til bølgen. I det den ruller mot meg og innover båten, tar jeg tak i bølgen og drar meg over den. Dette hjelper meg å flytte balansepunktet fremover, og det er mindre sannsynlighet for at jeg ikke løftes opp bak og slenges inn i ”vaskemaskinen”. Det kreves ikke så mye energi for å komme seg på surf, men desto mer for å holde seg på der, forklarer Eilif.
-Hvor lett det er å holde seg på surf, avhenger litt av bølgestørrelsen. Det trengs ikke mer enn bølger på en meter for å kunne surfe med havkajakk. Grunnen til dette er at kajakken er fem meter lang. Hvis bølgene blir tre-fire meter store, øker sannsynligheten for at akterenden kan bli løftet, baugen dyttes ned i sjøen og man flipper rundt, sier Eilif.
-For å holde seg på surf må du først finne ut hvilken retning bølgen ruller. Enten er det snakk om en venstrebølge, eller en høyrebølge. Når man har kommet seg på surf, padler du litt på skrå og bruker styretak bak for å holde deg på bølgen. Bølgen vil etterhvert låse baugen foran og trykke på hekken (siden av båten). Ved å bruke høyt støttetak og lene seg på toppen av bølgen holder man seg stabil, selv om trykket på siden av kajakken er stort, forklarer Eilif.
Surfing med elvekajakk kan være minst like morsomt som havkajakk.
Ikke for alle
-For å padle i bølger bør man etter min mening ha minimum teknikkurs eller høyere utdanning i kursstigen. Man bør også ha padlet en god del i ustabil sjø. Å være god på å rulle med kajakken er også en stor fordel, da det er stor sannsynlig for at man kan bli kastet rundt. Kajakksurfing i to-tre meters bølger er ikke for nybegynnere. Ideelt sett er det bedre å surfe store bølger med elvekajakker enn havkajakker på grunn av at de er enklere å rulle og manøvrere, forteller Eilif.
Destinasjon: Hoddevika
Eilif karakteristikk av Hoddevika er at dette er en litt spesiell plass, som man ellers ikke finner så mange av i Norge. Plutselig har man nådd en skikkelig surfeplass som man faktisk kjenner igjen fra utlandet. Eilif har vært litt rundt i verden til steder som New Zealand og Australia hvor surfing er en stor sport. Stad er ganske likt disse stedene, med rolig og avslappet stemning, hvor ting kun dreier seg om bølgene og naturen. Det er også dårlig med telefondekning her ute. Både Eilif og andre finner det befriende å komme til et sted hvor man slipper å ta telefonen. Man glemmer andre ting og dagligdags styr og stell.
Det er en mening
Innledningsvis blir kajakkpadling i bølger presentert som en meningsløs aktivitet. Hvorfor sitte i en kajakk når man kan stå på et surfebrett, eller bare stå på land å kikke? Det hele handler om å utfordre seg selv i sin aktivitet. Utøvere i alle grener ønsker fremgang i sin egen idrett. Ved å mestre havpadling i store bølger, bygger man et erfaringsgrunnlag som gjør at man på et senere tidspunkt kan klare seg i tøffere forhold enn tidligere.
Kajakksurfing kan være god trening for de som ønsker å bedre sin balanse eller som vil styrke sin utholdenhet på sjøen. Surfing med kajakk er en veldig slitsom aktivitet som kan være ypperlig trening for dem som skal ut på lange turer i kajakk, hvor man kan møter tøffe forhold på havet. Å ta med seg havkajakken ut i surfebølger har frem til i dag vært en lite utbredt aktivitet. Men mye tider på at dette er en sport som er i ferd med å bre om seg.
 772x400-180x180.jpg)
