For ti år siden reiste jeg ned til denne berømte nasjonalparken og brukte fem dager på å gå i fjellene. Høye tinder og loddrette granittfjell har vært inngravert i hjernebarken, men det har også Salto Grande, eller Storfossen om man oversetter til norsk, en ti meter høy foss med veldig mye vann som bikker over kanten, og en meter bred linje som man ikke bør bomme på. I tillegg er det ikke lov til å padle i parken, i motsetning til hvordan vi har det i nasjonalparkene hjemme i Norge.
Hva er forskjellen på om folk får tillatelse til å klatre i fjellene, eller å padle i elvene? Resultatet ble et lite snikangrep på de chilenske reglene, og klokka sju om morgenen ringte vekkerklokka. Fossen ble padlet klokka åtte, før turistene kom. Seppi Strohmeier fra Tyskland var førstemann som satte utfor, og med en perfekt linje overbeviste han meg og Jakub Sedivy fra Tsjekkia om også å padle. Vi landet begge trygt nede på riktig linje og gliste fra øre til øre.
Salto grande ble først padlet i januar 2010, og er en kraftfull foss med masse vann som renner over kanten.
Resten av dagen synfarte vi en del andre elver i parken, men fant etter hvert ut at det var best å ikke fortsette kampen med tornebuskene som omkranser elvekantene. Dessuten var det nok ikke dumt å la være å friste skjebnen for mye ved å være dagevis i nasjonalparken med mistenksomme kajakker på taket… Etter en rask stopp ved den mindre, dog ikke mindre spektakulære fossen Cascada Paine, som troner fremfor de berømte tre granittspirene som har gitt navnet til nasjonalparken, satte vi kursen nordover mot Parque Nacional de los Glaciares og Fitzroy-massivet i Argentina.
Fitzroy
Vi ankom den lille landsbyen El Chalten med tordenskyer hengende over Fitzroy-massivet og ekstrem vind. Kajakkene vakte oppsikt i de travle gatene, fulle av klatrere og turgåere. Det var tydelig at elvene i området ikke ble padlet særlig hyppig. Gleden var desto større når vi våknet opp neste morgen med sol og blå himmel, og det berømte Cerro Torre i full sikt. Rio Fitzroy drenerer Cerro Torre-området, og vi brukte en hel dag på å titte ned i juvet, som viste seg å være grad fire og vakkert. Rio Blanco, som drenerer fjellmassivet Fitzroy like i nærheten, virket også lovende, og til slutt satt vi på put-in etter en to timers gåtur fra parkeringsplassen.
Senor Hector insisterte på å laste tre kajakker på en hest på vei opp Rio Mosco utenfor Villa O´higgins.
Akkurat i det jeg prøvde å sette utpå ble jeg stoppet av en nasjonalparkvakt, og tre timer senere var vi tilbake i bilen. Det viser seg at det er strengt forbudt å padle i nasjonalparken Parque Nacional Los Glaciares, og det var bare å pakke kajakkene pent sammen og dra videre. Men å rusle rundt i fjellene med Cerro Torre og Fitzroy som utsikt er uansett ikke til å forakte, og en dag er jeg sikker på at vi også får lov til å padle ned elvene, slik som fjellklatrerne får lov til å klatre opp fjellveggene.
Villa o`Higgins
Helt i enden av Carretera Austral ligger den søvninge lille landsbyen Villa O´higgins. Hit kom veien først i 1998, men som innfallsport til den sørlige Patagonske innlandsisen blir det mer og mer turister som tar veien hit hvert år. Selv har jeg kun vært i Villa O´higgins en gang før, når vi skulle padle Rio Pascua, en av mine verste padleturer noensinne. Tre dager med regn, skumle stryk og til slutt en forferdlig svømmetur har gjort sitt til at jeg har drøyd med å ta turen tilbake til disse strøkene. Det har likevel ikke vært til å stikke under en stol at det finnes mange uutforskede elver i området.
Til slutt ble nysgjerrigheten for stor, og jeg befant meg nok en gang i de søvnige gatene i denne chilenske endestasjonen. På veien padlet vi Rio Bravo, som jeg og fem andre førstegangspadlet 2006. Den gangen brukte vi et sjøfly og landet på en innsjø dypt inne i Andesfjellene, og hadde en fantastisk fem-dagers tur tilbake ut til sivilisasjonen. De to siste juvene er også tilgjengelige fra veien, og med lavt vann i elven ble det et gledelig gjensyn med ”Crux-canyon” og ”Surprise-canyon”, grad fire/fem.
Strohmeier dropper inn i et grad fire juv med hvitt gul på Rio Cochrane.
Rio Perez og Rio Maier er to elver som har stått som brå streker på kartet og lokket med kilometer med helling og mulig hvittvann. Og skuffet ble vi ikke. Førstnevnte drenerer en av de vakreste innsjøene jeg har sett i Chile, Lago Christie, og er volummessig en beskjeden elv sammenlignet med Rio Maier. Men Perez er Villa O`higgins fosse-elv, med rene drop på rekke og rad ned elva, med flate basseng i mellom. Vi lot den høyeste, en rotete 20-meter, stå igjen til neste gang, og moret oss med å boofe tremetere, fem metere og sjumetere.
Neste dag puttet vi på et 20 kilometer langt strekk på Rio Maier, og forventet egentlig bare å finne grad tre. Det viste seg at kartene vi hadde definitivt ikke var helt nøyaktige, og etter fire timer i et vakkert grad tre/fire juv, med en grad fem som krevde en svømmetur og to trashinger, åpnet dalen seg opp i en fire kilometer flat seksjon. Plystrende og intetanende padlet vi inn i juv nummer to, og der ble vi en stund. Det tok to dager å komme igjennom juvet, hvor mesteparten måtte gås på grunn av for høyt vann. Men med mindre vann er det uten tvil nok en klassiker i verdensklassen, og jeg tar rett og slett hatten av for Sør-Patagonia. Plutselig føles det som om Futaleufu er altfor langt nord i Chile….