Avstanden var mindre 20 meter, men med vinden i ryggen og et godt grep om padleåra var jeg ganske sikker på at bamsen ikke ville nå meg igjen dersom den skulle finne på å kaste seg uti og legge på svøm etter kajakken. Jeg studerte den majestetiske skapningen og ble mer sikker på at jeg ikke var noe potensielt bytte – i alle fall ikke i dag. Bjørnens buk hang langt ned på knærne, så den var både mett og fornøyd der den nonchalant fortsatte bortover fjæra.
Tidligere, og helt i starten på turen, var vi midt ute i Isfjorden med to mil til nærmeste land og manglet helt referansepunkt. Selv med full kraft i hvert åretak hadde vi absolutt ingen følelse av fremdrift. Planen om å starte rolig og padle oss i form, så ut til å slå alvorlige sprekker allerede på ekspedisjonens første dag. Den snille medvinden vi startet i hadde økt på og vendte seg mot oss, som om værgudene ville gi oss en tidlig påminnelse om at vi ikke burde bli for bråkjekke. Og nå var bølgene også litt i største laget. Å padle tilbake var intet alternativ. Vi var jo over halvveis, og Isfjorden måtte krysses før eller senere. Det var bare å holde seg tett sammen og dra enda hardere i åra.
Nordover i 4 knops fart - uten å løfte en finger!
Etter seks timer i kajakken trodde vi at vi var ”helt framme” og følte nesten at vi kunne ta på land. Men vi hadde ennå to timers knallhard padling igjen. Da er det er godt å være på tur med folk som er i stand til å slå av en fleip selv om kroppen verker og blodsukkeret er på vei ned i kjelleren. Humøret ble imidlertid godt hjulpet av nysgjerrige teist som til stadighet holdt på å krasjlande på kajakkenes dekk. Som små jagerfly styrt av fulle piloter kom de mot oss i lav høyde og med dårlig styringsfart, som om de var på vei til å lande på et hangarskip midt ute i det enorme Atlanterhavet. De knallrøde svømmeføttene så ut som en kombinasjon av flaps og landingshjul, klare til å klaske ned på dekket. Latteren satt løst blant ekspedisjonsdeltakerne.
Klokken var blitt tre på natten og vi snublet på ustøe kajakkbein i land i Trygghavna. Turens første milepæl, Isfjorden, var krysset uten uhell. To Svalbard-rein beitet rolig mellom kajakkene mens vi slo opp telt og gjorde klar for en litt sen middag. Den ble fortært i soveposen kl. 05.00, men hva spiller vel det for rolle på en breddegrad som ikke gjør forskjell på dag og natt. Vi skulle uansett komme til å snu døgnet mange ganger før turen var over.
Men det ble ingen tornerosesøvn. En mindre cruisebåt var i morgentimene kommet inn i bukta, og plutselig var vel hundre turister på vei på land på sightseeing. Omtrent kl. 08 var en flokk av disse på vei inn i snubletråden– vår obligatoriske isbjørnsikring rundt teltene. Vi lå smilende og ventet på et smell, men av guidene advarte høy lydt sine turister om ikke å gå i fella, og han snøt oss dermed for DEN gleden. Cruiseturistene mente nok det var noen rare skapninger som krøket seg ut av de rødgule ekspedisjonsteltene i bare stillongsen, søvnige og ustødige med stive kropper fra økta dagen før. Vi så ut som om vi var over nitti år alle sammen, og ble nok betraktet som et godt regissert og spennende innslag i dagens program.
Isbjørnsikring er obligatorisk og bedrer også nattesøvnen.
Målet for ekspedisjonen var å padle nordover fra Longyearbyen og rundt hele Nordvest-Spitsbergen og tilbake til utgangspunktet via Wijdefjorden, en rute som Stein P. Aasheim og et par turkamerater gjennomførte i 1983. Så vidt vi kjente til, var ruten relativt upadlet etter dette. Sannsynligvis av den enkle grunn at i bunnen av Wijdefjorden, når man har tilbakelagt 4/5 deler av turen, har man valget mellom å bære kajakkene 30 km over land eller padle 450 km samme vei tilbake. Bæreetappen tok Aasheim & co fem døgn, og blir beskrevet som den blodigste delen av turen: ”Spaserturen, og etter hvert halte-, hinke– og krabbeturen fra Wijdefjorden over fjellet til Dicksonfjorden”.
En genial plan?
Vi hadde imidlertid en plan om å gjennomføre fjord-til-fjord etappen på en smidigere måte. Med 40 meter klatretau og hvert vårt par med stegjern ville vi forsøke lykken over Mittag-Lefflerbreen. Turtradisjonen på Svalbard er relativt motorisert og lokale turfolk mente det beste var å følge scooterløypa der det var lite sannsynlig å møte bresprekker. Men selv på Svalbard er scooterføret dårlig i juli, så det var ingen som egentlig kunne fortelle oss hvordan det så ut over breen der og da. Når vi skulle finne svaret på denne gåten var det også legitimt å oppgradere turen til ”ekspedisjon”, for ytterligere å fornemme rusen av polar pionerånd. Hvor lang tid turen ville ta var vi egentlig ganske usikre på der vi sto med kajakker pakket for omtrent tre uker. Returbillett til fastlandet var heller ikke bestilt. Det ville være for dumt å miste flyet med for eksempel en uke.
Guttetur eller bryllupsreise?
Fire personer var akkurat mange nok å dele turgledene med, og ”bjørnevaktene” ville bli passe lange. Er bjørnetettheten stor sover man ikke så godt bare ved å stole på snubleblussene som settes opp rundt leiren. Større grupper får et organiseringsbehov som hindrer raske beslutninger og fremdrift. Per-Thore ønsket å ta med seg sin kone Hege. De hadde vært gift i 15 år men har aldri tatt seg tid til bryllupsreise, travelt som det er med eget turistforetak, to aktive barn og 90 alaskahuskyer.
Per-Thore av den praktiske typen, og tenkte at de like godt kunne slå både guttetur og bryllupsreise i en og samme smell. Men akkurat dèt kom han ikke på å fortelle hverken Hege eller oss andre før turen nesten var ferdig. Hege - som straks takket ja til å bli med, måtte bekjenne at hun aldri før hadde vært med på en ren guttetur og hadde store forventninger til det.
Klar for kryssing av Woodfjorden etter å ha jaget bjørn nr. 14.
Fjerdemann var Josh Bayes, opprinnelig fra New Zealand, nå bosatt i Tromsø. En sprek og trivelig fyr som hadde mye spennende å fortelle fra den andre siden av jordkloden. I tillegg til at han var en kjernekar mente jeg det kunne være fint å ha ham med som eksotisk ”lokkemat” dersom vi så lite isbjørn. Som ekspedisjonens fotograf var jeg fast bestemt på å få noen blinkskudd med hjem.
Å legge ut på tur i det uendelige Svalbard-landskapet gir en ubeskrivelig rus som enten gjør deg sterk og skjerpet eller suger kreftene ut av kroppen din. Frihetsfølelsen presser seg på samtidig som du forsøker å svelge angsten for det ukjente. Denne polar-rusen har trukket eventyrere, fangstfolk, forskere og turister til Spitsbergen siden øygruppen ble oppdaget i 1596.
I opprørt hav
Dagsturen langs Daudmannsøyra kunne erstattet geologiundervisningen frem til videregående skole – og sannsynligvis lenger. Som digre bløtkakestykker lå årsmillionene lag på lag, foldet, vrengt og vridd i de underligste former og farger. Daudmannsodden fikk sitt navn av norske fangstmenn som mistet en kamerat i området, og er kjent for grunner og skjær som alltid skaper ubehagelig og skvalpesjø. Trange sund må surfes igjennom på skummende bølgetopper, noe som på fagspråket kalles ”rockhopping”, og egentlig er vanskelig å utøve med en fullastet ekspedisjonskajakk.
Tålmodighet på prøve
Vi hadde et indre bilde av at det var stort sett bare innaskjærs padling som ventet oss i det 90 km lange Forlandssundet som skiller Prins Karls Forland fra Spitsbergen. ”Kanskje ikke rart når turen er planlagt på et kart i målestokk 1:1million”, mente Per-Thore. Vi kunne like godt ha brukt globusen til turplanlegging. Med et par mil over til andre siden, føltes det ikke akkurat som vi padlet Blindleia hverken hva angår beskyttelse for vær og vind eller båttrafikk i fellesferien. Det var her vi for alvor forsto at vi hadde et stykke igjen å padle. Vi kunne se minst et par dagsetapper foran oss, og opplevelsen av fremdrift var totalt fraværende.
Husk nok sportstape.
For nysgjerrighets skyld foreslo jeg å telle åretak i et forsøk på å finne ut hvor mange ganger åra gikk i vannet i løpet av hele turen. Med 293 åretak pr. kilometer kom det til å bli et høyt tall. Heldigvis hadde vi vett nok til å stoppe tellingen før det ble en tvangshandling.
I harmoni med landet
Den fjerde dagen på tur begynte kart og terreng å bli mer samstemt, og vi fornemmet både fremdrift og en sterk grad av harmoni mellom oss og landet. Vi kom inn i en effektiv og god turmodus der dagens gjøremål gikk av seg selv, og utstyr etter hvert fikk sin riktige og faste plass i kajakken. Snikende kom den gode følelsen av å være i ett med omgivelsene – som et dyr i sitt rette element, der sansene er skjerpet på en helt annen måte enn hjemme.
Uten å løfte en finger
Sarstangen består av to smale sandbanker som omslutter en lagune som strekker seg 5-6 km ut i Forlandssundet. Dette er en kjent liggeplass for hvalross, et dyr vi hadde svært lyst til å oppleve, bortsett fra dukkende opp mellom kajakkene. Med en topphastighet som er fem ganger høyere enn en desperat kajakkpadler, har hvalrossen vært inuittenes største frykt. Det hjelper lite å beherske eskimorulle og støttetak når støttennene til et ett tonns irritert fleskeberg tres gjennom akterdekket.
Idyllisk havn i Fuglegattet.
Kartet viste altså vann midt oppå tangen og vi så derfor for oss en snarvei over. Med dette for øyet bar vi kajakkene i flere omganger over den hundre meter brede sandbanken og sjøsatte dem i den rolige lagunen, som viste seg å være grunn. Men så trenger man da heller ikke mer enn 15 cm vann for å få klaring under kjølen på en lastet kajakk. WindPaddle - seil ble satt opp på noen få sekunder, og med frisk bris i ryggen seilte vi på lens over lagunen, fritt for hvalross og bølger - i fire knops fart uten å løfte en finger.
I triste skjebners kjølvann
Mellom Kvadehuken og Kapp Mitra beregnet vi fire-fem timer i åpen sjø. Selv om sjøen delvis gikk hvit var det tross alt ikke verre enn kryssingen av Isfjorden noen dager tidligere. Rastløs av å ligge på været ga vi oss i kast med fjorden med vinden i ryggen og alle sanser skjerpet, ekstremt sensitiv for selv de minste værforandringer. Riktige avgjørelser må tas på et tidlig tidspunkt fordi en svømmetur i Kongsfjorden bille bety alvorlig trøbbel – selv med tørrdrakt.
En ting er å være midtfjords her ute i juli. En helt annen er å forsøke seg over med småbåt om vinteren, slik Torgeir Møkleby og Harald Simonsen gjorde 21. februar i 1922. De arbeidet da på en geofysisk stasjon på Kvadehuken, og rodde ut for å lete etter fangstmann Georg Nilsen, som ikke hadde dukket opp til avtalt julefeiring ved stasjonen. Mennene rodde seg fast i sørpe-is allerede første dagen, og var ute av stand til komme seg løs. Denne lumske fellen førte dem i rykk og napp nordover langs hele Nordvest Spitsbergen, inntil de 25 døgn senere kom seg i land i Kobbefjorden på Danskøya, omtrent lengst mot nord.
Verdens nordligste bowlingturnering.
Flere skip på leteaksjon passerte uten at de var i stand til å få kontakt fra sin snøhule. I juni, etter et fire måneders helvete, måtte de tilslutt gi tapt for sult, frost og skjørbuk. Først året etter ble de omkomne funnet. Fangstmann Georg Nilsen kom aldri frem til Kvadehuken. Trolig var det hans skjelettrester som ble funnet i 1965 på Kapp Guissez, sammen med en rifle med en forkilt patron i kammeret. Var han tatt av isbjørn på tur til julefeiringen?
Uvær ved Sjubreene
Det var med skrekkblandet fryd vi gikk løs på selve manndomsprøven Sjubrean. Dette er en strekning som ligger totalt ubeskyttet og der bølgene kan bygge seg opp helt fra Grønlands østkyst og by på ubehageligheter selv for en cruisebåt. De sju isbreene ligger på rekke og rad med opptil 40 meter høye brefronter. Mellom disse stuper bratte fjell i havet. Men det finnes allikevel lyspunkter for en kajakkpadler. Landkartene i målestokk 1:100 000 viste seg å være usedvanlig presise hva angikk landingsmuligheter, og noen egnede plasser ville vi finne på strekningen. I verste fall kunne vi ta til takke med en hard landing i rullesteinsfjæra. I det stadig skiftende været var det viktig å bruke kartet flittig for å kunne berge seg i land i tide.
Vi begynte å bli varme i trøya, så to meters bølger med skum på toppen gikk absolutt greit. Slikt må en kajakkpadler forvente her oppe. Men etterhvert viste sørvesten muskler og bølgene ble større. Først tre, så fire meter… og de brøyt stadig oftere over kajakkene. Vi holdt oss tett ved hverandre i par, og FØLTE i hvert fall en viss grad av trygghet i det. Stemningen var stor da vi mellom 2. og 3. bre fant en nødhavn. Vi hadde ikke lenger noe å gjøre der ute på havet, og Josh oppsummerte stemningen på en utmerket måte: ”Fantastisk at vi klarte det”, før han tilføyde: ”uten å dø”. Per-Thore foreslo ”gruppeklem” – et effektivt og angstdempende tiltak. Vi var glade for å komme velberget i land, for verre kunne det i alle fall ikke bli – trodde vi.
Ikke akkurat MacDonalds
Vi padlet videre langs en av verdens vakreste kyster, uten mulighet til å nyte utsikten. Forholdene krevde full konsentrasjon og vi levde i vår egen boble, en ”deep flow” i ett med vind og bølger. Presise støttetak, riktig årevinkel og smidig hoftebevegelser var avgjørende for å holde seg på rett kjøl. Da den sjuende breen var passert presset vinden oss mot et område fullt av ubehagelige landingsplasser. Vi var ikke det minste i tvil om at kajakkene tålte en tøff landing, men her ville vi allikevel få vanskeligheter med å få dem på land og berge alt utstyret.
Forlandssundet på en godværsdag.
Tiden var inne for å samles i ”flåte” og holde hardt i hverandres kajakker. To små seil ga oss akkurat nok styringsfart og retning til å unngå grunnstøting. Vi hadde kontroll, og seilte som stolte loser med trygghet om at vi unngikk skipbrudd. Et par kilometer lengre fremme smatt vi lekende lett forbi noen stygge skjær og inn i det trange innløpet til Hamburgerbukta, en stor værsikker lagune omkranset av ville fjell og breer. Etter navnet å dømme hadde vi et lite håp om å finne verdens nordligste gatekjøkken, men endte opp med at Josh svingte seg ved grytene. Han serverte herlig varm grønnsakssuppe etter en oppskrift han påsto var fra sin bestemors kjøkken, og som hadde vært i familien i generasjoner. Vi konfronterte ham senere med den brukte TORO- posen han forsøkte å gjemme i kajakkens fremre skott.
Hvalfangeres siste hvile
På en høyde mellom den lune lagunen og det uendelige og ugjestmilde ishavet, ligger en dobbeltgrav helt oppe i dagen. Sannsynligvis er det to hvalfangere som har måttet bøte med livet en gang på 1600-tallet. De dødes hvilested var fangstmenn verdige, med majestetiske omgivelser og flott utsikt over havet.
Slik som alle andre graver på Svalbard har kisten blitt gravd så langt ned som permafrosten tillot, for deretter å bli steinsatt. Det kunne være et problem å få hele kisten ned i jorda. Vekslende frost- og tineprosesser vil med tiden løfte kisten opp av bakken å gjøre treverket og skjelett eksponert for vær og vind. Likevel sørger det tørre og kalde klimaet til en eksepsjonell bevaring av materialet. De dødes skjelett og hodeskalle var fremdeles synlige etter 400 år.
Graver som dette ble gjerne markert med et trekors i hodeenden med inskripsjon av den dødes navn, hjemplass og årstall. Kistene ble gjerne kledd innvendig med tynt stoff og den døde ble begravd påkledd, gjerne svøpt i et pledd og med mose fra hjemlandet rundt kroppen, som for å holde den døde varm og komfortabel i disse kalde og ugjestmilde omgivelser. I noen graver er det også funnet dunfylte puter under den dødes hode.
Møtet med de døde hvalfangerne satte vår egen guttetur i perspektiv. De hadde satt livet på spill i små, åpne båter hundrevis av år før flytedress og nødpeilesender var standard utrustning her nord. Omgivelsene er uforandret i den 400 års tidsdifferansen mellom oss og dem, men den teknologiske utviklingen har gitt oss bedre forutsetninger for å overleve. Kalde tåkegufs drev innover land, og sjøen gikk hvit der ute. Selv om det var spennende å leke med tanken, var vi glade for at vi ikke kunne skru tiden tilbake. Sannsynligvis ville vi ikke nådd hvalfangerne opp til anklene om vi satt i samme åpne båt på jakt etter en 100 tonns Grønlandshval.
”Men, dersom Besværligheter og et haardt Arbeide hærde legemet, og det, at have ofte seet Fare og ofte at have undgaat den, giver Mod og Tapperhed, saa bliver ingen strid om, at jo Hvalfangsten bliver den skole, hvor søeheltene dannes”. (Pontoppidan 1785)
Målet for denne ekspedisjonen var å padle nordover fra Longyearbyen og rundt hele Nordvest-Spitsbergen, men uten å måtte bære kajakker og utstyr 30 kilometer over land fra Wijdefjorden over fjellet til Dicksonfjorden. Hvordan det gikk videre med denne spennende ekspedisjonen, kan du lese mer om i neste utgave av Padling, som kommer i løssalg 22. juni.
Faktaboks:
En lengre kajakktur/ekspedisjon på Svalbard krever gode forberedelser og mye tur- og padleerfaring. Kysten er eksponert, været skifter raskt og det er alltid en sjanse for å treffe isbjørn og hvalross.
- Kontakt Sysselmannen og få tilsendt meldeskjema for turen.
- Kjøp søk- og redningsforsikring (dette koster omtrent 4.000 kroner per person).
www.sysselmannen.no
Transport av kajakker ordnes via Lars Holm Shipping
www.holmshipping.no
Isbjørnsikring rundt telt er obligatorisk og festepunktene må kunne stå støtt i grus, stein og gjerne barduneres. Våpen (grovkalibret rifle), signalpistol og signalbluss må med, i tillegg til satellittelefon og nødpeilesender.