Bestefaren til Simen hadde jobbet på Sør Georgia på begynnelsen av 30-tallet. Tiden som selfanger og griserøkter hadde satt spor, og Simen vokste opp med historiene fra den ville øya i Sørishavet. På en padletur rundt Spitsbergen fikk han kajakken knust av en sint isbjørn, og han ble sittende fast ute i ingenmannsland i ti dager. Da fikk han tid til å tenke på nye turer, og han begynte å planlegge turen rundt øya som bestefaren hadde fortalt så mye om.
Ble aldri glemt
I mellomtiden fikk han kone og barn, og drømmen om å padle rundt Sør Georgia ble lagt på hylla. Men den var ikke glemt. I 2008 tok han tak i de gamle planene og startet med å sette sammen et team. Jobbkollega Tormod Austring syntes turen hørtes veldig spennende ut, og spurte umiddelbart om han kunne bli med. Det fikk han, til tross for at det kom frem at Tormod aldri hadde padlet kajakk før.
Det var ikke alltid lett å finne plass til teltet. Her camper padlerne sammen med en gjeng elefantselunger.
- Man trenger ikke være verdensmester i padling for å legge ut på en slik tur. Det viktigste er at man er godt forberedt og fungerer godt som en gruppe, sier Simen, som mener alle kan lære seg å padle kajakk. Marinejeger Dag Marius Ammerud og sykepleier Sigrid Henjum ville også bli med på turen, og teamet var dermed klart.
Mange treningsturer
To år etter at Tormod hadde spurt om å få bli med, hadde han lært å padle kajakk, Sigrid hadde tatt på seg ansvaret med å tørke og lage mat til turen, gjengen hadde vært på treningsturer i Sjoa, på Stad og i Skagerrak, og gjengen startet turen ned til det som blir regnet som en av verdens mest værharde øyer.
Før de kunne sette i gang med selve padleekspedisjonen måtte gjengen komme seg til Sør Georgia. De fløy til Santiago de Chile, og deretter videre til Falklandsøyene. Der ventet seilbåten Pelagic, som de hadde leid inn som følgebåt. Alle ekspedisjoner på Sør Georgia er forpliktet til å ha følgebåt, og det hjalp ikke at de norske padlerne ønsket å gjøre turen selvforsynt og helt uten assistanse. De to tidligere ekspedisjonene som har lykkes med å sirkelnavigere Sør Georgia brukte båten til å få tilsendt etterforsyninger og til å sove i.
Selvforsynt ekspedisjon
– Det var ikke noe vi tenkte på i utgangspunktet. Vi pleier å være selvforsynte når vi drar på tur, og vi får mye mer frihet når vi har alt vi trenger med oss i kajakkene. Så det at vi ville bli den første ekspedisjonen som padlet rundt Sør Georgia selvforsynt, var bare en ekstra motivasjon for oss, forteller selvutnevnt ekspedisjonsleder Simen entusiastisk når han blir fortalt at de andre ekspedisjonene hadde fått hjelp av følgebåten.
Gjengen drikker kaffe og sjekker kartet på stranda i Sandefjord.
Etter seks dagers seiltur så padlerne endelig land, da de majestetiske fjellene på Sør Georgia kom til syne i horisonten. Stupbratte fjell og isbreer var det første som møtte dem. Deretter ankom padlerne den gamle norske hvalstasjonen, Grytviken. Her kunne de se tydelige spor etter de norske hvalfangerne som jobbet her nede for rundt hundre år siden. I tillegg til de nedrustede hvaloljetankene og maskinene som ble brukt til hvaloljeproduksjon finner man også den gamle norske hvalskuta Petrell, liggende nedrustet i vannkanten. Litt lenger ligger en norskbygd kirke, i sin tid levert av Strømmen trevarefabrikk. Likevel var nok den gamle hoppbakken det tydeligste sporet etter de norske hvalfangerne.
Stappfulle av sel
Kajakkene ble fraktet nedover med hurtigruteskipet FRAM og ankom et par dager etter padlerne. Ventetiden brukte gjengen til å bli bedre kjent med dyrelivet på øya og spesielt de illsinte pelsselene som okkuperer store deler av strandsonen. Etter at kajakkene ankom brukte de en dag til å pakke kajakkene.
11. november 2010 var det fire svært spente padlere som satte av gårde klokken 06.00. Det tok ikke lang tid før padlegjengen fikk erfare hva dyrelivet på Sør Georgia har å by på. Strendene rundt øya er stappfulle av pelssel som har kommet for å pare seg. Hannselene kommer først og okkuperer noen kvadratmeter med strand hver. De som har de beste plassene når hunnselene kommer, får flest damer. Dette forklarer hvorfor pelsselhannene er svært aggressive ovenfor inntrengere.
Gjengen padler gjennom et belte av drivis fra de mange isbreene.
Dette gjelder også tørdraktkledde padlere på jakt etter lunsj eller overnattingssted. Strendene er så fulle av sel at det er nesten umulig å finne steder der man kan gå i land uten å bli angrepet av de illsinte og territorielle selene. Padlerne løste dette ved å bruke padleårene til å forsvare seg med. Taktikken er å holde åren opp over ansiktet på selen, og samtidig lage skarpe lyder. Deretter må man unngå selens glefsing så godt man kan. I løpet av de første dagene hadde Dag Marius fått bitt hull i åren sin, mens Sigrid ble angrepet av en pelssel mens hun var på vannet.
– Den hoppet opp og glefset etter meg, ropte Sigrid ut like etterpå.
”Game over”
Dersom man blir bitt av disse illeluktende beistene, er det ”game over” for offeret. Pelsselene er så urenslige i munnen at man nesten garantert vil få infeksjon dersom ulykken skulle skje.
- De aggressive pelsselene var et element med padlingen som vi ikke var vante med fra Norge, men som vi har lært oss å leve med her nede, forteller Simen. De første nettene ble padlerne vekket opp nesten hver natt av pelsseler som enten sloss med hverandre eller som ville ha tilbake plassen der de hadde slått opp telt. Etter hvert begynte gjengen å legge kajakkane i en firkant rundt teltet for beskyttelse. Likevel måtte Simen og Dag Marius opp nesten hver natt for å jage pelssel unna leirområdet.
Tormod fotograferer campen i Hercules Bay.
Den første uken padlet ekspedisjonen så nært land som de klarte. Fjellene på Sør Georgia er høye og dekket av isbreer. Luften som kommer over øya blir dermed nedkjølt opp mot toppene, og skyter så fart nedover dalene og ut fjordene. Disse vindene kommer plutselig, og kan nå hastigheter opp mot 100 knop. Det er mer enn nok til å velte en kajakk over ende. Dette lokale vindfenomenet gjorde at kajakkpadlerne måtte være ekstra varsomme ved fjordkryssinger.
Sikkerhet viktigst
–Krysser man fjordene for langt ut, risikerer man å bli blåst ut på det åpne havet, forteller Simen, som mener sikkerhet er det viktigste når man legger ut på en slik ekspedisjon. De padlet i det de kaller et ”buddysystem”. Det vil si at to og to ”teamer” opp og har ansvaret for hverandre. Blir man dratt på havet følger den andre etter. I tillegg padlet alle med satellittelefon, GPS, nødpeilesender, kompass og VHF-radio.
Naturen slutter aldri og overaske på Sør Georgia. Etter fem dagers padling i skiftende vær hadde gjengen padlet forbi imponerende isbreer, stupbratte fjell og hundretusener av sel og pingviner. De padlet forbi den nedlagte hvalfangststasjonen Prince Olav Bay Harbour, og den femte dagen med padling ankom de til Salisbury Plain, som er en av de største hekkeplassene i verden for kongepingviner. De padlet jevnt og trutt, og nært land med motvind opp mot 35 knop. Etter hvert fikk Simen og Tormod vannblemmer, og Sigrid rapporterte om krampe i indrefileten. Mange timers padling hver dag begynte å tære på kroppene i det de nærmet seg det vestligste punktet øya.
Mister all kontakt
Når padlerne runder den værharde vestspissen av øya mister følgebåten kontakten med padlerne. Bølgene var så store at VHF-radioene ikke fungerte lenger. Skjer det noe med dem nå, er de på egenhånd uansett, forklarte kapteinen, som hadde mer enn nok med å holde sin egen skute flytende.
- Det er det verste jeg har vært med på i hele mitt liv, roper Tormod ut. Han og resten av gjengen har akkurat gått i land etter å ha rundet vestkanten av Sør Georgia. Rundt kanten ble de møtt av syv meter store dønninger og veldig rotete sjø.
- De bølgene der var jeg ikke klar for i det hele tatt, forteller Tormod mens adrenalinkicket hans er i ferd med å roe seg. Simen er så glad for at alle kom seg rundt at han har tårer i øynene.
- Vi ante ikke at det skulle være så vilt på denne siden, forteller Simen idet han setter opp teltet. Dag Marius kan ikke tro at det gikk bra. Sørsiden av Sør Georgia hadde blitt padlet av mindre enn ti personer før dem, og nå begynte de å skjønne hvorfor.
Ikke alltid velkommen
– Det er ikke alltid man føler seg like velkommen her, med monsterbølger og fly forbanna seler overalt, forteller Sigrid oppgitt mens hun setter i gang med å lage dagens middag, mellom 50 illsinte pelssel.
– Jeg digger det jo, men det er litt kjipt å bli angrepet av pelssel selv når man sitter på do, fortsetter hun. Hun innrømmer at det er ekstra utfordrende å være jente på en slik tur.
Dagen etter rundingen av vestspissen begynte de å padle østover langs sørkysten av øya. Som tidligere fortsatte de å padle ganske nærme land. Men som de hadde fryktet var både bølgene og vinden mye kraftigere på denne siden. Etter en times padling holdt det på å gå galt. Ut fra intet begynner plutselig en bølge og reise seg. Den bryter nesten rett over Simen, som padler først.
– Vi snur! Det er ikke trygt her, roper Sigrid som ligger rett bak.
Undersjøiske skjær
Nestenulykken setter en støkk i kajakkpadlerne og de returnerer til utgangspunktet. De bestemmer seg for at de må bytte taktikk. På nordsiden hadde de følt seg trygge med å padle langs land. På sørsiden er det større bølger, og undersjøiske skjær gjør at bølgene plutselig kan bryte. Med pålandsvind satset de nå heller på å padle et stykke fra land for å unngå disse uhyggelige overraskelsene.
Med 30 kilometer igjen før de har nådd målet, begynte gjengen å kjenne at de kunne klare å fullføre ekspedisjonen.
Selv om det gikk bedre etter at de la om taktikken, stod fortsatt utfordringene i kø langs sørkysten av øya. En dag ble de sittende værfaste i Elafant cove da en sandstorm med orkan i kastene overasket dem. Store dønninger og mye reflekssjø førte til at Dag Marius veltet to ganger på samme dag. Første gang ble han berget av Simen og Sigrid. Neste gang rullet han opp igjen selv. Etter en overnatting på stranda Sandefjord, fikk gjengen problemer med å komme seg ut. Men etter et par velt og noen timers prøving og feiling kom endelig alle sammen seg forbi bølgene.
Sel ødela kajakk
Men problemene stoppet ikke der. Neste natt ble gjengen vekket opp av et stort brak fra utsiden av teltet. Simen kom seg først opp og tok en elefantsel på fersk gjerning i å jokke på Sigrids kajakk. Elefantselene er veldig store, feite og ikke minst klumsete dyr. Simen, som var blitt ganske vant med villmarksforholdene, tok fatt i padleåra og jaget selen til sjøs. Han kunne konstatere at kajakken var totalskadd på den overfalte siden. Den hadde revet helt opp i sømmene, og det så lenge mørkt ut for Sigrids videre padlemuligheter.
Men Simen studerte ikke marinteknikk for ingenting. Kajakken ble satt inn i teltet klokken 05.00 og fikk seg en totalrenovering. Begge primusene ble brukt for å varme opp teltet slik at glassfiberen kunne tørke. Klokken 12.00 var over to meter med opprevet kajakk lappet sammen, og nesten alt av reserveglassfiber var brukt opp. Klokken 13.00 var kajakken ferdig tørket og på vannet. Gjengen hadde ingen tid og miste. Det var meldt storm dagen etter og de ønsket ikke å bli liggende på stranda hvor det boblet over av enorme elefantsel. Det ble padlet gjennom drivis og forbi isbreer med norske navn.
– Kajakken min fungerer, ropte Sigrid fornøyd, og konstaterte at reparasjonen hadde vært vellykket i det de passerte følgebåten.
Rotete og uforutsigbart
Nå var den røffe sørsiden nesten unnagjort, men det kritiske punktet Cape Disapointment gjenstod. Dette er det sørligste punktet på øya og den siste store utfordringen før målet var nådd. Mot Cape Disapointment bygde bølgene seg opp. Den store reflekssjøen og den kraftige vinden gjorde havet veldig rotete og uforutsigbart. Men på dette tidspunktet hadde padlerne opparbeidet seg både erfaring og selvtillit, og etter noen timers knallhard padling kom de seg til slutt forbi ”Capet”. Dermed kunne gjengen endelig begynne å padle langs den roligere nordøstkysten.
Med bare noen få dager igjen av turen måtte de padle hardt på for å komme frem i tide. De begynte å legge inn en ekstra padleøkt hver dag og stod opp klokken 02.00 for å dra nytte av det rolige været på morgenkvisten. Den nye taktikken funket og etter 20 dager med padling, lyktes det ekspedisjonen å bli den første til å padle rundt Sør Georgia, helt selvberget. Da de kom mot land ble de norske padlerne feiret med nødbluss og heiarop fra forskerne som jobber på øya. De ble gratulert av de lokale myndighetene og de ble innvilget en etterlengtet dusj og en tur i badestuen.