Vakre Hjørundfjord

Jobbturen denne gangen førte meg tilbake til vakre Ørsta, som ligger pent omkranset av majestetiske fjell. Jeg veide litt for og imot, men kajakken ble festet på biltaket. Så snart jobben var unnagjort skulle jeg bruke den lille tiden som var igjen til litt utforsking.

 

Bratt rasutsatt og vakkert

Først gikk tankene utover mot havet, men jeg er svak for fjordene våre, og en fjord jeg ikke viste mye om var nettopp Hjørundfjorden. Jeg ymtet frempå ideen til min lokale kontakt og fikk tips om hvor jeg burde bruke tid, eventuelt sette opp telt. Oppsummert; bratt, rasutsatt og vakkert. Pass deg for kraftig strømsjø. Kvelden kom og jobben var unnagjort. Det var klart for kajakktid! Jeg sjøsetter kajakken innerst i fjorden ved Bjørke, et spesielt vakkert sted. Speilblank overflate får det til å boble i turiveren.

Med fin padleflyt jobber jeg meg utover mens jeg tar til meg inntrykkene som nesten er overveldende vakre. Er dette helt spesielt? Nei, jeg har fartet mye rundt i dette landet og har sett mange fjorder og daler. Det er mye likhetstrekk fra det ene stedet til det andre. Det betyr ikke at jeg har blitt lei eller syns det er kjedelig. Tvert om.

 

Majestetisk natur

Jeg elsker denne rå majestetiske naturen. Spor etter ras, snøfonner som ligger igjen nederst, grønne lier og heftige fossefall. Det er norske fjorder. Men fjellsidene er bratte og du bør tenke steinsprang der du padler stille av gårde. Før eller siden vil du oppleve det. Lyden av stein som knuses og som til slutt plasker i fjorden. Men med litt sunn fornuft går det helt fint. Jeg padler fra nes til nes. Stopper noen steder og; Fotografen i meg er også på tur og steder som dette er som en drøm. Min lille flyvende billedsensor blir sendt opp for å fange noen øyeblikk, men det er ikke lett. Jeg mestrer ikke den formen for bilder enda. Om ikke annet får jeg verdifull trening.

Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.
Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.

 

Ideelt leirsted

Rundt nok et nes og jeg oppdager det som skal bli mitt sted for natten. Tydelige spor av et eller flere skred har dannet en liten halvøy som strekker seg ut i vannet. Ideelt leirsted, om du ser bort fra revnen oppover i fjellsiden. Som en trakt fører den rett ned mot stedet – Jeg drar kajakken opp i fjæra og undersøker området. Noen har lagt en stokk mellom noen stener og laget en enkel benk. Flere har brukt tid her. Jeg ser ellers ingen spor etter mennesker.

Dyr er det spor etter; i form av et skjelett. Dekket av tang og årets gress stikker kritthvite benpiper opp mot himmelen og prøver å fortelle meg noe. Jeg studerer restene, som for meg ser ut som de stammer fra en hjort. Størrelsen på ryggvirvlene, og skallen. Lang snute med et godt tannsett. Tenner fremme i overkjeven. Dette er ikke noe alle drøvtyggere har.

Her skiller hjorten seg ut og det alene gjør det lettere for meg å artsbestemme restene som ligger her. Tar vi med i beregningen at området fullpakket med hjort er det enda mer sannsynlig. Jeg ser funnet som spennende og interessant i fotosammenheng. Jeg flytter restene og plasserer dem der jeg vil ha dem; som en slags boligstyling på mitt vis. Det fungerer og gir bildene litt mer følelse av rå natur.

 

Fanger det vakre lyset

Jeg lager meg et enkelt måltid og bruker skumringsstunden til litt mer foto, både flyfoto og mer tradisjonelt foto. For å fange det vakre lyset tar jeg bilder med ulik eksponering for å lage HDR hjemme. Brukt rett kan slike bilder bli svært fine og få frem detaljer jeg ellers ikke klarer. Her foretrekker jeg mitt trofaste fullformat DSLR kamera. Der er det nok dynamisk omfang til at bildene blir gode uten at det blir for mye støy.

Jeg har et lite kompakt kamera også, men selv om jeg bruker full manuell innstilling – lav ISO, rett blender og stativ, så er det under redigering merkbart mindre å spille på kontra fullformat. Billedfiler fri for støy i utgangspunktet kan få støy om jeg er for ivrig under redigeringen. Da er det snakk om digital støy som forvrenger/klumper pixler til noe jeg ikke liker. Ikke alltid så lett å oppdage, men som gjerne dukker opp under print.

 

Savner ikke telt

Med alle bildene tatt og morgendagen i tankene kryper jeg ned i posen. Jeg har kjøreturen hjem i morgen og jeg vil prøve å få med meg morgenlyset. Når jeg ligger der i posen og venter på søvnen kommer jeg til å tenke på diettpenger. Jeg er på jobb og da skulle dette kvalifisere til uspesifisert overnatting – 660 kroner inn på konto. Nå kan jeg sove. En kort kajakktur som dette er lett å gjennomføre. Enkel oppakning og enkel overnatting. Teltet savner jeg ikke.

Så lenge det ikke kommer nedbør eller myggen ikke ødelegger, så foretrekker jeg overnatting i det fri. En liten presenning er egentlig alt som skal til for å ligge tørt. På en stille Hjørundfjord padler jeg innover mot Bjørke, mitt startsted, og stopper kun en liten stund for å se på en stim med sild. Stimen er ikke større enn en god munnfull for en mellomstor hval. Jeg iakttar dem der de nipper i overflaten og svinger synkront, som om alle var èn. Kajakken er den perfekte farkosten for «Hiking i Norske fjorder».

Sen høsttur

Bildeserien til denne artikkelen ble tatt i området ved Kjeldsund i Herøy, på Sunnmøre, den siste helgen i oktober i fjor. Det hadde regnet i flere uker, og endelig skinte solen på sunnmørskysten; forholdene for en tilbakelent padleopplevelse kunne vanskelig blitt bedre.

Det var sol fra skyfri himmel, vindstille, kald og gnistrende klar luft, og omgivelser som bærer preg av at de er i et hamskifte når høst skal bli til vinter. I noen områder har sjøen frosset til is, og vi ser fjelltopper som har blitt pudret med den første snøen. Da vet alle vi nordboere at mørketiden er på vei. Men når solen skinner på det vakre fjordlandskapet oppleves det både mektig og andektig. Selv føler jeg takknemlighet for å kunne få en slik «pause» eller «flukt» fra hverdagen.

Å gli stille bortover sjøen gir meg en egen ro. Men også når jeg må brøyte meg vei gjennom et lag med is, merker jeg at jeg smiler bredt. Lyden av is som brekkes opp mens jeg padler er også en detalj i det hele, som gir mat for refleksjon og undring.

Senhøst kan by på vakre opplevelser.
Senhøst kan by på vakre opplevelser.

 

Padlevenninne Synnøve Kibsgaard nyter hvert padletak i de nydelige omgivelsene.
Padlevenninne Synnøve Kibsgaard nyter hvert padletak i de nydelige omgivelsene.

 

Dagens siste solstråler treffer noen gamle fabrikkbygninger på Hestholmen ved Kjeldsund. Selv ruiner kan bli vakre og fotogene i aftenrøden.
Dagens siste solstråler treffer noen gamle fabrikkbygninger på Hestholmen ved Kjeldsund. Selv ruiner kan bli vakre og fotogene i aftenrøden.

 

Puddersnø på fjelltoppene er et synlig bevis på at vinteren er i anmarsj.
Puddersnø på fjelltoppene er et synlig bevis på at vinteren er i anmarsj.

 

Senhøst

I våre dager har vi det som trengs for å kunne holde oss tørre og varme når kulda setter inn – men hvordan var tilværelsen for dem som levde her for noen hundre år siden, før man fikk trygge, isolerte hus og kunne kjøpe det man trengte av mat og klær i butikker? De måtte selv skaffe mat på bordet, om de i det hele tatt hadde et bord, enn si tak over hodet. Livene deres kunne være preget av sult og smerte. De prøvde som best de kunne å overleve og unngå å fryse ihjel i den ugjestmilde naturen, slik den opplevdes når vær, vind og kulde dominerte. Kunne disse hardt prøvede menneskene nyte synet av vakker natur, enn si en vakker soloppgang eller aftenrød? Vi får være glade for at vår tid er nå; være takknemlige for at vi har tilgang til disse opplevelsene, og, ikke minst, at vi er i stand til å kunne nyte dem.

Senhøst – akkurat denne tiden på året – er en brytningstid. Folk opplever selvsagt dette forskjellig, og slik er det vel med det meste. Noen er engstelige for hva mørket vil gjøre med sinnene deres i månedene som kommer; mørket sliter på dem og gjør dem deprimerte. Andre gleder seg til det samme mørket, som de opplever totalt annerledes; de kan glede seg over en høst- eller vinterstorm, med piskende regn og hagl på vindusrutene, og dertil koselige innekvelder under et lunt pledd med en spennende Netflix-serie eller en god bok. Eller med gjennomgang og sortering av sesongens padlebilder.

For ennå er det ganske få av oss som har padling som helårsaktivitet. Litt av meningen med en artikkel som dette er et underliggende håp om å kunne inspirere lesere til å prøve nettopp det. La padlesesongen få vare litt lenger. Og litt til neste år. Til slutt er du blitt helårspadler, du også – med alle de spennende oppdagelsene som venter deg, året rundt.

Mat må man jo ha ...
Mat må man jo ha …

Med kajakk langs Sunnmørskysten

Tekst og foto: Andreas Skagøy

Det er 250 meter bæring fra huset til sjøen. Pakksekker og utstyr går i en runde, kajakk og padleutstyr i neste. Vel ute på vannet, lener jeg hodet bakover. Der opp ser jeg hvordan blå himmel, og store Cumulus-skyer, dominerer juli-himmelen.  Rett framfor meg pløyer Hjørundfjorden ei bein stripe mot sør-øst, ei lang vanngate omgitt av 1400 meter høye fjellsider.

 

Floa tar kajakken på Sunnmørskysten

Roret vrir seg i vannet. Snart tar Amassaliken de fire nautiske milene på skrå over til Nordre Vartdal. Det er stille på fjorden, blikkstille hvis du ser bort fra små etterlevninger fra båtbølger, som løfter båten fra tid til annen. Måsene flyr i flokker, der jeg passerer en sjark på vei hjem med dagens fangst. Jeg vinker til den smilende, gamle fiskeren, før de siste milene tar meg trygt inn i fjæresteinene på øya Eikå.

 

Middag og kaffe fyres opp. Plutselig ser jeg at kajakken er tatt igjen av flo-sjø, og dupper stillferdig noen meter fra land. Talentløst! Heldigvis er vegen kort fra svaberget til avkjølende saltvann, på varme sommerkvelder som dette. Snart kan roen atter senke seg over min lille øy, der sommernattas søvnige skumring har festet et varsomt grep.

Seien er en spreking, veldig morsom å fiske fra kajakk. Seien er en spreking, veldig morsom å fiske fra kajakk.
 

 Når Kjeholmen

Etter noen korte timer i posen, setter jeg meg tilbake i cockpiten og staker ut en nordvestlig kurs. De trange farvannene mellom Hareidlandet og Gurskøy, er en padleperle av de virkelig sjeldne. Trange sund, godt vedlikeholdt kulturlandskap og stadige buktninger gjør vegen spennende.

 

Snart åpenbarer et stort skipsverft seg på styrbord side. Jeg er kommet til Ulsteinvik. Etter et trivelig besøk hos venner av familien, krysses siste rest av tare, tang og sjøsprøyt, frem til Kjeholmen. En ny morgen forsvinner i kjølvannet av farkosten min. Jeg har lagt fjordene bak meg, herfra er det åpne farvann og storhavet som regjerer. Det er fantastisk å se det vidstrakte maritime landskapet åpenbare seg!

 

Fiskelykke og stekt sei

Litt utenfor Flåvær, finner jeg frem et fiskesnøre. Jeg driver med strømmen, mens jeg frister fiskelykken. Det danser livlig i andre enden av snøret, og en fin liten sei kan hektes av kroken! Vel i land, tilberedes stekt sei til middag. Kortreist mat, en sommerdag i den ytterste skjærgård. En drømmeferie for eventyrsøkende padlere!

 

Omgitt av vakre øyer, preget av kystens klima, spisse knauser og lav vegetasjon, glir kajakken inn i bassenget utenfor Fosnavåg. Remøya smiler mot meg der fremme. Ytterst ute ser jeg en flik av dagens mål, fugleøya Runde!

Fyret på Runde, DNT tilbyr overnatting og selvbetjening her. Fyret på Runde, DNT tilbyr overnatting og selvbetjening her.

 

 

Sjarmerende Runde havn

Saltvannet har begynt å renne i årene mine nå. Som i en søken etter noe jeg vet jeg sårt trenger, men ikke enda helt vet hva er, dras jeg lengre ut mot havet. Det er noe eget med en ren horisont, en vatret linje mellom himmel og hav, uforstyrret av land. Dette lokker på meg, og gir meg ikke fred før kjølen slipper tak i tang og tare på sin ferd mot åpent farvann.

 

Sola kysser horisonten varsomt, når jeg ærbødig bukker for brua, og krysser over mot Runde. Vinden som gjerne lager bølger på den åpne strekka, er nå tyst, og etterlater en enorm, sølvskimrende flate som duver stille med dønningene fra storhavet. Kajakken glir inn på land, nær Runde havn. Ved et sjarmerende slitt og gammelt naust, finner jeg ro, mat og hvile, i denne lyse, varme kvelden.

Johan skytt, en steinformasjon som stikker rett ut av Alnesfjellet. Johan skytt, en steinformasjon som stikker rett ut av Alnesfjellet.

 

Freden senker seg

I den rolige tiden som skiller daggry og soloppgang, står en lykkelig padler og tar inn synet av hav, øyer, gamle trehus, og sjarker på veg ut til fiskefeltet med skrikende måker svevende etter på den lette vinden. Roen hersker i gatene, svartbaken hersker i havna, freden hersker i meg! Dagen i dag skal være en padlefri dag. Jeg vil opp for å se fyret, og det vidkjente fuglefjellet!

 

På vei til fyret synes toppskarven i skarveura på styrbord side, rank i holdning, med dusk på hodet. Bak de elegante svarte fuglene, rett utenfor land, ble ”Rundeskatten” funnet i 1972, av tre dykkere, i skipsvraket etter ”Ankerendam”.

 

Yrende Lundefugl liv

En bratt torvbakke, fører ned til Runde fyr, bygget allerede i 1767. Skarvene flyr over skjæret. Bårene synger sin taktfaste sang, mens noen gul-skallede havsuler glir på vindene over gresstustene ved kanten av bakken. Det er snart kveld, tiden da Lundefuglene kommer tilbake i store flokker, etter å ha tilbrakt dagen ute på havet. Snart fyller lundefuglene himmelen, som en gresshoppesverm på vei inn mot land. De vrimler langs klippene, og de mest freidige slår seg ned knappe to meter fra føttene mine.

 

Det er et mektig skue. Tiden flyr mens havets vakre papegøyer underholder oss med sin akrobatiske flyvning, vakre nebb og livlige oppførsel. Etter lang tid tar jeg kveld. Det myldrer av individer og arter i luften, der jeg går over Goksøyrmyrane på vei tilbake til kajakken. Det blir en særdeles lang morgen, godt å hvile ut, til lyden av bølgesus og måkeskrik. Målet for denne femte dagen på sjøreisen, er Flø, ei lita bygd på yttersida av Hareidlandet.

Lundefugl, havets papegøye. Lundefugl, havets papegøye.[/caption]

 

 

Tøff etappe

Hele dagen preges av padling i havgapet, med høye, jevne dønninger som gir følelsen av en verden i bevegelse. Åpenheten er overveldende, sjelden føler man seg så liten, som i møte med selve storhavet. Når jeg sklir inn i moloen på Flø, entrer jeg flatt vann, uten en krusning på vannflaten. Fra konstante løft og senkninger de siste timene, har jeg nå kommet til ei blank flate, hvor alt står stille i solnedgangen.

 

Turens nest siste daggry, gir liv til en sliten kropp. Denne dagen skal bringe med seg en spennende etappe, fra Flø til Alnes fyr på Godøy. På veg mot Hessa, utenfor Ålesund, blåser det opp, og bølgene på dette utsatte fjordstykket slår opp fra flere retninger. Med ett har en fredelig padletur blitt en kamp for å holde seg i kajakken, og jeg kjenner meg tidvis maktesløs i denne kampen. Ingen er herre over havet. Man kan ikke gjøre annet enn å fortsette å padle. På vegen over til Godøy forsvinner tidsbegrepet, alt fokuset går med til å fokusere på oppgaven, rette opp båten når vinden tar tak og holde seg stødig i bølgene. Utslitt når jeg fjæresteinene på Godøy.

Stiv kuling utenom landet. Stiv kuling utenom landet.

 

Strandbukta på Alnes

Solnedgangen lager en rosa stripe i det sølvskimrende havet, der jeg nyter den fra svaberget. På blåmyra er veien kort mellom en altoverskyggende fare, og det intenst vakre. Kroppen kommer seg, etter en stund er den klar for siste reis langs leia mot Alnes. Fyret på den flate, langstrakte odden, troner i landskapet på yttersiden av øya. En strabasiøs avslutning på en eventyrlig soloreise langs Sunnmørskysten, har tatt meg til strandbukta på Alnes.

 

Bare et steinkast fra land, slår en kraftig bølge meg ut av kajakken og ned i sandbunnen. Det er heldigvis grunt her! Jeg finner igjen fatningen, og drar båten langt inn på stranden. Så er man altså fremme! En ny mann går i land. Rik på opplevelser, inntrykk og begeistring over kystens mangfoldighet! Pulsen går ned. Jeg finner roen på en sanddyne her ute i havgapet, Med kajakken trygg for flo og bølger, og øynene festet på himmelen. Det er natt, dag seks, i morgen blir jeg hentet med bil. Men først skal jeg sovne til lyden av havet, fuglene og vinden.