Jobbturen denne gangen førte meg tilbake til vakre Ørsta, som ligger pent omkranset av majestetiske fjell. Jeg veide litt for og imot, men kajakken ble festet på biltaket. Så snart jobben var unnagjort skulle jeg bruke den lille tiden som var igjen til litt utforsking.
Bratt rasutsatt og vakkert
Først gikk tankene utover mot havet, men jeg er svak for fjordene våre, og en fjord jeg ikke viste mye om var nettopp Hjørundfjorden. Jeg ymtet frempå ideen til min lokale kontakt og fikk tips om hvor jeg burde bruke tid, eventuelt sette opp telt. Oppsummert; bratt, rasutsatt og vakkert. Pass deg for kraftig strømsjø. Kvelden kom og jobben var unnagjort. Det var klart for kajakktid! Jeg sjøsetter kajakken innerst i fjorden ved Bjørke, et spesielt vakkert sted. Speilblank overflate får det til å boble i turiveren.
Med fin padleflyt jobber jeg meg utover mens jeg tar til meg inntrykkene som nesten er overveldende vakre. Er dette helt spesielt? Nei, jeg har fartet mye rundt i dette landet og har sett mange fjorder og daler. Det er mye likhetstrekk fra det ene stedet til det andre. Det betyr ikke at jeg har blitt lei eller syns det er kjedelig. Tvert om.
Majestetisk natur
Jeg elsker denne rå majestetiske naturen. Spor etter ras, snøfonner som ligger igjen nederst, grønne lier og heftige fossefall. Det er norske fjorder. Men fjellsidene er bratte og du bør tenke steinsprang der du padler stille av gårde. Før eller siden vil du oppleve det. Lyden av stein som knuses og som til slutt plasker i fjorden. Men med litt sunn fornuft går det helt fint. Jeg padler fra nes til nes. Stopper noen steder og; Fotografen i meg er også på tur og steder som dette er som en drøm. Min lille flyvende billedsensor blir sendt opp for å fange noen øyeblikk, men det er ikke lett. Jeg mestrer ikke den formen for bilder enda. Om ikke annet får jeg verdifull trening.
Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.
Ideelt leirsted
Rundt nok et nes og jeg oppdager det som skal bli mitt sted for natten. Tydelige spor av et eller flere skred har dannet en liten halvøy som strekker seg ut i vannet. Ideelt leirsted, om du ser bort fra revnen oppover i fjellsiden. Som en trakt fører den rett ned mot stedet – Jeg drar kajakken opp i fjæra og undersøker området. Noen har lagt en stokk mellom noen stener og laget en enkel benk. Flere har brukt tid her. Jeg ser ellers ingen spor etter mennesker.
Dyr er det spor etter; i form av et skjelett. Dekket av tang og årets gress stikker kritthvite benpiper opp mot himmelen og prøver å fortelle meg noe. Jeg studerer restene, som for meg ser ut som de stammer fra en hjort. Størrelsen på ryggvirvlene, og skallen. Lang snute med et godt tannsett. Tenner fremme i overkjeven. Dette er ikke noe alle drøvtyggere har.
Her skiller hjorten seg ut og det alene gjør det lettere for meg å artsbestemme restene som ligger her. Tar vi med i beregningen at området fullpakket med hjort er det enda mer sannsynlig. Jeg ser funnet som spennende og interessant i fotosammenheng. Jeg flytter restene og plasserer dem der jeg vil ha dem; som en slags boligstyling på mitt vis. Det fungerer og gir bildene litt mer følelse av rå natur.
Fanger det vakre lyset
Jeg lager meg et enkelt måltid og bruker skumringsstunden til litt mer foto, både flyfoto og mer tradisjonelt foto. For å fange det vakre lyset tar jeg bilder med ulik eksponering for å lage HDR hjemme. Brukt rett kan slike bilder bli svært fine og få frem detaljer jeg ellers ikke klarer. Her foretrekker jeg mitt trofaste fullformat DSLR kamera. Der er det nok dynamisk omfang til at bildene blir gode uten at det blir for mye støy.
Jeg har et lite kompakt kamera også, men selv om jeg bruker full manuell innstilling – lav ISO, rett blender og stativ, så er det under redigering merkbart mindre å spille på kontra fullformat. Billedfiler fri for støy i utgangspunktet kan få støy om jeg er for ivrig under redigeringen. Da er det snakk om digital støy som forvrenger/klumper pixler til noe jeg ikke liker. Ikke alltid så lett å oppdage, men som gjerne dukker opp under print.
Savner ikke telt
Med alle bildene tatt og morgendagen i tankene kryper jeg ned i posen. Jeg har kjøreturen hjem i morgen og jeg vil prøve å få med meg morgenlyset. Når jeg ligger der i posen og venter på søvnen kommer jeg til å tenke på diettpenger. Jeg er på jobb og da skulle dette kvalifisere til uspesifisert overnatting – 660 kroner inn på konto. Nå kan jeg sove. En kort kajakktur som dette er lett å gjennomføre. Enkel oppakning og enkel overnatting. Teltet savner jeg ikke.
Så lenge det ikke kommer nedbør eller myggen ikke ødelegger, så foretrekker jeg overnatting i det fri. En liten presenning er egentlig alt som skal til for å ligge tørt. På en stille Hjørundfjord padler jeg innover mot Bjørke, mitt startsted, og stopper kun en liten stund for å se på en stim med sild. Stimen er ikke større enn en god munnfull for en mellomstor hval. Jeg iakttar dem der de nipper i overflaten og svinger synkront, som om alle var èn. Kajakken er den perfekte farkosten for «Hiking i Norske fjorder».
Bjørn Tore stilte med tørrdrakt, vest, åre og akevitt. Han var ikke fan av mine «hipsterpinner», så han hadde lånt seg en egen åre. Hans alltid gode humør og en del brødmat var også med. Som den friluftsmannen han er hadde han lurt litt på proviantplaner. Det er jo butikker underveis og fisk i havet så det var vel ikke noe problem. Jeg stolte ikke helt på det, og tok med en god dose med REAL-turmat.
Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.
Friskere enn ventet
Vi padlet ut fra Hagavik kysthospital sør for Bergen i rolig sjø, men strøm og vind jobbet mot oss. Da vi kom ut av sundet følte vi oss fortsatt ved godt mot og vurderte Bjørnafjorden som grei å krysse denne ettermiddagen. Vel ute i fjorden møtte vi sterkere vind enn antatt og bølgene på rundt halvmeteren, med skum på toppen, slo godt i mellomgulvet da de traff oss midt imot. Det ble en frisk tur og vi brukte omtrent to timer over. Regnet bøttet ned, men vi hadde nok med å fokusere på padlingen til å bry oss om det. Vel over kom vi inn i en lun vik mellom noen holmer.
På land ble jeg straks fôret med en sjokoladebit og en ferdig åpnet øl i hånd. Bjørn Tore har forstått at det er viktig å få i noe rask energi og komme i god stemning når man skal slå opp teltet og gjøre klar leiren. Vi hadde funnet en flott teltplass, men været innbydde ikke til noe utendørs campingliv så vi fikk opp teltet og kom oss inn. Loggen viste 12.5 kilometer padling på vel tre timer, og Yr.no kunne fortelle oss at det hadde vært 11 m/ sek motvind over fjorden. Snittfarten hadde vært noe lavere enn det vi hadde sett for oss. Men det var nå et glemt kapittel, og vi hadde nå funnet roen i teltet. Et varmt måltid, et par øl og litt Akevitt senere sovnet vi i posene våre.
Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.
Glemte kaffe
Vi våknet torsdags morgen til det samme været som vi la oss til, og tok oss en skikkelig frokost i teltet. Brød og pålegg ble funnet fram og vannkokeren satt i sving. Jeg var sikker på at kaffen lå i kajakken, og stakk ut i regnet. Kort etter kom jeg lett fuktig men like tomhendt tilbake som da jeg gikk ut. Regnet hadde gått over til lett duskregn, og uten kaffe var det vel egentlig bare å pakke ned og komme seg avgårde. Vi var på vannet i 09:34 tiden og satte kursen sørover langs Huftarøy. Selv om kaffetørsten ikke var slukket, var det god stemning.
I litt mindre motvind enn dagen før, kom vi oss fint sørover, og etter vel 7.5 kilometer karret vi oss i land på en liten holme for hvile før vi krysset over fjorden til Fitjar. Det ble landkjenning etter nye 12 kilometer, og denne gangen unnet vi oss et varmt måltid. Det holdt til nye 15 kilometer padling gjennom Fitjarøyene. Vi kom oss i land på en gressflekk og studerte kart, tømte en pose med turmiks og strakk litt på beina.
Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.
Flotte Røyksundkanalen
Nøtter og sjokolade holdt til ytterligere 12 kilometer, og vi fikk oss en flott tur gjennom Røyksundkanalen i kraftig motsol – faktisk så kraftig at Bjørn Tore bare var millimeter fra padle rett i en stake. Han skvatt til da den kom til syne, og fikk så vidt manøvrert unna. Den strøk langs kajakksiden i fin fart. Vi fikk oss en god latter, og ikke lenge etter fant vi en grei teltplass, kom oss på land og begynte å tømme ut av båtene.
Med hodet ned i luken kunne jeg høre lyden av en boks som ble åpnet og da jeg snudde meg så jeg rett inn i en sjokoladebit og en øl. FOR en mann! Mens jeg satte opp teltet fikk Bjørn Tore i gang bålet. Vi var slitne etter 46.5 kilometer padling og ti effektive timer i kajakkene. Men det hindret oss ikke i å løfte både en og to bokser med styrkedrikk, og klokken ble over midnatt før vi kom oss i teltet. Mange røverhistorier og akevitt gjorde at tiden fløy.
Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk..
Over Sletta til Haugesund
Vi kom oss relativt tidlig av gårde fredagen og tok en pause med noe brødmat etter 14 kilometer før Bømlafjorden skulle krysses. Planene var å ta et stopp til før Sletta skulle forseres, men det ble ikke noe av, og vi var straks ved Ryvarden fyr i solskinn og bølger. Vi følte oss ved godt mot og padlet på. Vi så nye varder hele tiden, uten at noen av de markerte innseilingen til Haugesund. Vi så to vindmøller i det fjerne og håpet det ikke var helt ned dit vi skulle. «Jaja, må vi så må vi» sa Bjørn Tore. Og det måtte vi.
Vi var rimelig slitne da de vel to meter høye bølgene fra alle kanter begynte å gi seg og motstrømmen gjorde seg gjeldende inn mot Haugesund. Haugesund kai viste seg å være lite tilgjengelig fra kajakk, men med god hjelp fra noen hyggelige bergensere i seilbåten Nefertiti, som lot oss bruke badeplattformen deres, kom vi oss i land etter 26 kilometer og fikk fortøyd kajakkene mens vi gjorde innkjøp og fikk oss en meget fortjent burger.
Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.
Dagsetappe på 60 km
Vi var nok et syn der vi gikk rundt i byen iført det vi hadde under tørrdraktene. Siden klærne våre lå i de tørre rommene i kajakkene og de var rundt to meter under oss på vannet, fikk det bare stå til. Jeg var glad jeg hadde turbukse under, mens Bjørn Tore hadde valgt sin slafsete Peter Pan-bukse av en stillongs. Vi spurte fint på restauranten om kleskoden vår var god nok til å slippe inn. Det var den heldigvis, og vi ble henvist til et bord. Det var selvfølgelig i trekken, og vi var heldige som slapp med skrekken.
Trekken er jo som kjent veldig farlig for oss eldre. Gode og mette og full av nytt pågangsmot og kaffe i kajakken, padlet vi videre mot sør. Dagslyset og pågangsmotet holdt i vel 20 kilometer, og vi fant en flott teltplass på Lauvøy, rett nord for Boknafjorden. Solskinnet var byttet ut med regn, så det var bare å få opp teltet i en fei og komme seg inn og ta ankerdrammen i soveposen. Vi var godt fornøyd med 60 kilometer padling.
To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.
Frisk nordavind
Vi våknet lørdagen av at vinden røsket godt i teltet og regnet overdøvde bølgeskvulpet, og vi fikk ikke noe hastverk med å komme oss ut. En tekstmelding fra min mor med oppfordring om å snu siden været var så dårlig, ble ignorert da vi oppdaget at vinden kom fra nordvest og bydde opp til dans sørover leia. Vi padlet ut fra bukten og satte i vei sørover mot og langs Vestre Bokn. Vi fikk gode småsurfer på bølgene, og min Norse Bylgja fikk god fart nedover mot Arsvågen. Vi fosset sørover i god fart og bestemte oss etter 11 kilometer for at fjorden så fin ut og fortsatte like greit ut. Så langt er det jo tross alt ikke, og vi følte oss lette og fine i kroppen.
Vi var da ved det østligste punktet på Vestre Bokn. Vi la kursen skarpt utover for å vinne høyde mot vinden, og padlet på. Fergesambandet Arsvågen-Mortavika viste seg å være godt bemannet denne formiddagen og vi merket at det var vanskelig å bestemme seg for om vi skulle gå foran eller bak de forskjellige avgangene. Den første fergen som nærmet seg bestemte vi oss for å vente til hadde passert før vi satte fart. Mens vi nærmet oss forsiktig, merket vi at bølgene var litt høyere enn først antatt, uten at det var noe problem. Noe rotete sjø ble det da fergebølgene og havdønningene kom fra litt forskjellige sider, men det gikk fint og vi satte fart.
I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.
En trøblete overfart
Vi padlet på, med dønninger fra nordvest og fergebølger fra sørøst, for å krysse leia. «Hva gjør vi med den der, da?» spurte Bjørn Tore og pekte. Fra babord kom tankeren Clipper Jupiter med sin 200 meters lengde og 37.000 bruttotonn farende i god fart. Vi lot vikeplikt være vikeplikt og ventet til den var passert. Høyst usikker på om de både kunne se oss, eller i det heletatt manøvrere på såpass kort strekk, tenkte vi det var like greit. Dønningene fra havet hadde økt og tankerens bølger var enda større enn fergene, men det varte ikke lenge før vi var på vei sørvestover igjen og kunne fokusere på å finne åpningen mellom Rennesøy og Mosterøy. Det viste seg å være litt trøblete å se på langt hold, når man i en kajakk ikke stikker særlig høyt opp over havet.
Det viste seg at det var flere ting som var vanskelig å se på lang avstand. Bølgene hadde økt betraktelig, og de var nå så store at vi ikke kunne se hverandre til tider, selv om vi holdt oss nære hverandre hele tiden. «På den positive siden, så er det jo vindstille nede i bølgedalene» kunne jeg høre Bjørn Tore rope til meg. For så vidt sant det, selv om vi strengt tatt skulle ønske det var litt roligere. Det føltes ganske heftig når bølgene begynte å brekke litt på toppene omkring oss, og jeg er sjeleglad for at jeg nærmest på impuls hadde kommet på å skaffe noen skikkelige neoprentrekk rett før avreise. Jeg hadde vært innom en kajakkbutikk på Askøy for en liten prat i lunsjen og tok med meg to trekk da jeg gikk derifra.
På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.
Halvannen time i «vaskemaskin »
Da vi la kursen litt innover mot Utstein kloster kjente jeg flere ganger at bølgene trakk kajakken min bakover og nedover, før de skylte inn over meg bakfra. Hele båten virket å være under vann til tider. Dette til tross, var det bare rundt ti liger vann i cockpiten da vi endelig kom oss til land. Hadde jeg hatt de gamle trekkene ville nok situasjonen vært helt annerledes. Vi anslo bølgene til å være opp mot tre meter eller så til tider, og da de gav seg litt bød de på gode surf innover mot en meget velfortjent pause. Selve kryssingen tok bare rundt halvannen time, men det var halvannen time i en «vaskemaskin» og slitsomt både for kropp og sinn.
Da vi var ute av båtene, kom det en kar ned og hilste på. Vi forsikret han om at vi ikke skulle være til bry og at vi bare skulle ha et varmt måltid og en hvil før vi dro videre, og at vi så klart bedrev sporløs ferdsel. Null stress, og vi fikk låne hagemøblene og satt oss ned i hver vår stol og spiste mat ved et bord i en flott hage. Karen visste ikke om han skulle være imponert, eller rystet over ferden vår over fjorden denne dagen. Det var en grunn til at vi ikke hadde sett noen fritidsbåter utpå, mente han.
«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.
Møtte sel og niser
Vi kom oss i båtene igjen, og fortsatte ferden sørover. Det var fint driv i sjøen og vi holdt god fart. Litt nede i sundet traff vi på vår første sel. Den lå i vannet og fulgte med på oss et lite øyeblikk før den forsvant. Jeg tror vi synes det var mer spennende enn selen. Men når vi først hadde fått ferten av dyrelivet kom kontakten oftere, og ikke lenge etter svømte en noen niser forbi oss. Vi var da kommet inn til Åmøy og var på oppløpssiden. Vi kunne nå se kranene på verftene, som for oss markerte innseilingen til Stavanger by, og vi satte kursen dit. I Bangavågen kom en sel svømmende mot oss. Den virket ikke særlig skvetten og svømte omkring og koste seg.
Vi kunne nå se målet og hadde kurs rett inn mot vågen i Stavanger. Der kunne vi se at det var et yrende folkeliv og høy musikk. Litt av en velkomst, tenkte vi og gledet oss til å bli hedret på maritimt vis da en brannbåt kom mot oss. Merkelig nok fortsatte den bare videre, uten noe salutt eller vannspruting. Jaja, vi fikk bare fortsette innover mot det ventende folkehavet. Da vi nærmet oss bryggen vinket vi til alle sammen, men det var kun to som vinket tilbake. Det var de som skulle hente oss og få utstyret vårt trygt hjem. Vi klappet til kai kl. 19:20 lørdag ettermiddag og hadde klart akkurat det vi hadde satt som mål, og var meget fornøyd med egen innsats.
Foran meg ligger en speilblank innsjø, med en sommerlig turkis farge. Det kunne kanskje vært i et sydligere eksotisk land, men nei, fargen er et resultat av iskaldt brevann. På avstand ser det dog forlokkende og innbydende ut.
Ringedalsvatnet sett fra Trolltunga. FOTO: KIM JACOBSEN.
Populære Trolltunga
Hvert år velger flere tusen mennesker å ta turen inn til Trolltunga. Alle vil ha det berømte bildet av seg selv stående på tunga mens man gjør diverse krumspring. Jeg har det bildet jeg også. Bildene går verden rundt på sosiale medier og tiltrekker seg stadig flere turfolk fra alle verdenshjørner. De fleste går stien opp via Skjeggedal. Trolltunga ligger 700 meter over Ringedalsvatnet. Der oppe fra ser vatnet ut som en fjord, og med sine stupbratte fjellsider skaper det et nasjonalromantisk inntrykk. Innsjøen er åtte km lang og har en overflate på 4,6 km2. På grunn av kraftutbyggingen er vatnet regulert og dybden kan derfor variere med opptil ni meter. Ved foten av demningen sjøsettes kajakken og jeg er omsider klar for tur. Det er helt vindstille. Vatnet er krystallklart og flere steder kan man se langt, langt ned. Der ligger det kun stein. Ingen planter eller vekster. Stadig vekk høres plasket fra fisker som hopper, men jeg rekker ikke å se noen. Noen steiner er helt åpenbart bruddstein fra arbeid med demningen og kraftverket, men flere steder padler jeg over enorme kampesteiner. I fjellveggen ses ferske sår i de bratte fjellveggene. Best å passe litt på.
En hare hopper frem på svaberget før den forsvinner inn i skogen.
Demningen er 521 meter lang.
Spektakulære fosser
Mot slutten av 1800-tallet ble turister rodd over innsjøen for å se på Tyssestrengene og Ringedalsfossen. Det var spektakulære fosser, regnet som noen av verdens fineste og tiltrakk seg turister både fra England og Tyskland. Tyssestrengene var den gang Norges høyeste foss med et fritt fall på 312 meter. Behovet for kraft førte imidlertid til at de ble lagt i rør i 1967 og med det var den naturattraksjonen ved veis ende. I dag har en tur til Trolltunga blitt en strømlinjeformet opplevelse. Billetter til parkering kjøpes på nett, busser går i skytteltrafikk fra Odda og i etapper oppover i fjellet. I sesongen slipper du ikke inn med bil om du ikke har billett. Knapt nok ikke da engang. Selv med kajakk på taket må jeg overbevise vaktsjefen om at jeg virkelig skal padle til Trolltunga og ikke gå. Etterhvert slipper jeg heldigvis gjennom nåløyet.
Noen steder er fjellsidene bratte og glatte som rutsjebaner.
Nydelig sommerdag på Ringedalsvatnet.
Så nære kommer man Trolltunga fra sjøsiden.
Stor natur
Naturen rundt meg er spektakulær. Jeg føler meg bitteliten i møte med disse enorme fjellene. Noen steder er fjellsidene blankskurt og stupbratte, og ser ut som gigantiske rutsjebaner, andre steder flater det mer ut og grønne, frodige trær kommer nesten ned til vatnet. Jeg tar meg god tid og nyter hver meter av turen. Jeg vinker til noen syklister på vei innover grusveien. De tar bilde av meg. En hare hopper plutselig ut mellom trærne og titter litt skremt rundt seg før den forsvinner inn i skogen på andre siden.
Sår i fjellsiden viser at det går jevnlige små ras langs vatnet.
Selv om det er flott, mektig og alt det der, så skal jeg være ærlig å innrømme at det skjer ikke så veldig mye på veien. Med et fotoapparat på evig jakt etter spennende motiver blir gleden stor når jeg oppdager at speilblankt vann i møte med fjell og stein skaper morsomme bilder. Snu litt rundt på det og frem trer morsomme «aliens».
Under Trolltunga
En terrasselignende konstruksjon midt i intet.
Til slutt forteller kartet meg at jeg nærmer meg Trolltunga. Sett fra denne siden er finnes flere steder med utspring som alle kan passe beskrivelsen. Den riktige Trolltunga blir avslørt når solen reflekterer i kameraene. Blitzregnet der oppe overgår nesten papparazziaer på jakt etter Norges største kjendis. På bilder ser det ut som at tunga henger ut over Ringedalsvatnet. Det gjør den ikke. Den er faktisk 1,4 kilometer unna – en illusjon som avsløres brutalt fra denne vinkelen. Jeg padler så nært jeg kommer. Helt inne ved land sitter jeg andektig og stirrer opp. Det kommer stadig nye mennesker ut på tunga. En lett bris bringer med seg stemmer hvis ord jeg ikke klarer å oppfatte. Det overrasker meg at det hviler litt høytidsstemning over øyeblikket. Her er ingen kø, ingen kamp mot høydeskrekken, ingen forstyrrelser. Bare meg og naturen, helt stille i hverandres nærvær.
Bølgefestivalen 2019 bød som ventet på fint vær, god varme i luft og sjø i forhold til hustrige Vestlandet, men for noen forhold på sjøen! Jeg har sjelden opplevd bedre bølgeforhold for en slik padlesamling: Gurvika var lun med bare krusninger på overflaten, østover fikk man gradvis litt mer bølger og vind, og om man rundet odden på vestsiden av viken fikk man store fine dønninger på et par meter inn fra sørvest fulgt av vind på rundt 10 m/s. Altså noe for padlere på alle nivå. Legg til en perfekt sandstrand og et stort leirsted med hytter og samlingstelt, og det kan knapt bil bedre for oss padlere.
Primus motor
Eian Fritid, med Hege Suarez Eian i spissen, stod for arrangementet, og det var meget veldrevet. De hadde fått med seg Redningsselskapet og flust med instruktører til å lede alle aktivitetene. Gurvika er et drømmested for en padlesamling. Hytter i massevis i en hestesko og teltplass i midten, og ellers god plass til parkering. Det er et lite innendørs basseng nede ved sjøen der det var rullekurs, og nedenfor det igjen et stort samlingstelt og gresslette og sandstrand med plass til alle kajakkene. Det var ingen trengsel selv da rundt 200 padlere skulle på vannet nesten samtidig.
Glade gutter klare for surf på Saltstein.
Jeg var ikke påmeldt noe kurs eller workshop denne helgen, og jeg hadde spurt om jeg kunne padle rundt og besøke forskjellige grupper og se hva de holdt på med for å danne meg et bilde av tilbudet på festivalen. Jeg rakk selvfølgelig ikke over alle, og jeg var mest nysgjerrig på de mer utagerende aktivitetene, og jeg ble veldig imponert over det jeg så.
Dyktige instruktører leder gruppen inn i en trygg vik.
Omrokkering av planene
Lørdag gikk jeg rundt og prøvde å danne meg et bilde av hva de forskjellige gruppene skulle gjøre i løpet av dagen. Det endte med at jeg hang meg på Surf 2 som skulle til Saltstein og surfe. Etter litt planlegging og strategi la gruppen i vei rundt odden på vestsiden av Gurvika, og der møtte vi bra med sjø og et lite strekk med ganske rotete forhold. Vi søkte tilflukt i en stille vik på neset og det ble sendt ut noen speidere for å se om forholdene rundt neset og inn mot stranden var like ille. Gruppen var nemlig ikke helt klare for de forholdene vi hadde møtt på veien. Høy tetthet av instruktører på turen gjorde det greit for lederen å ta avgjørelser.
Sistemann inn i trygghet. Det var heftige forhold utenfor Gurvika.
Gruppen gikk på land og tok lønsj, og planen var å gå over land bort til vestre del av Saltstein der surfeforholdene var mer vennlige. Dette var en riktig og modig beslutning av lederne.
Nigel Dennis peker og forklarer i sitt rette element.
God surf på Saltstein
Jeg hadde imidlertid avtalt med Jim Cummings, distrubutøren av Kokatat og Werner om å møtes på Saltstein, så jeg tok snarveien inn mot stranden. Og for en surfestrand! Som sagt fikk jeg knust noen fordommer på denne turen. Bedre surfested skal man lete lenge etter i Norge. På østsiden og ganske langt inn var det en god del brettsurfere. De bør man gi god plass da en relativt ukontrollerbar havkajakk ikke er noe jeg vil ha susende inn mellom surfere som ligger i vannflaten. Lenger ut var det imidlertid helt fantastiske bølger som brøt akkurat passe slik at vi kunne surfe et stykke på toppen og så svinge ut før vi kom for langt inn.
Vi skulle ikke langt ut fra Gurvika før vi traff på mye hvitt og skummende vann.
Jim hadde en del veldig fine og velkontrollerte surf mens jeg ikke fikk det helt til å klaffe. Så, i et uoppmerksomt øyeblikk, ut av det blå, kom selvfølgelig hundreårs bølgen som skylte meg innover med en slik kraft at jeg hadde blåmerker på knærne to uker etterpå. Jim måtte innrømme at han nesten hadde ramlet ut av kajakken da han mistet grepet med det ene benet et øyeblikk. Det var store krefter i sving og veldig gøy når man klarer å kontrollere kajakken i de forholdene, selv om det nok var naturen som hadde mest kontroll til tider.
Modellkajakker som pedagogisk materiell.
Brottpadling mellom holmene
På veien tilbake traff jeg på gruppen med modellkajakkene som jeg hadde vært innom i teltet på morgenen. Nå skulle de omsette teori til praksis i brottsonen. Lederen hadde full kontroll på gruppen, og han hadde funnet en veldig fin plass til dem på Oddaneskjæra der det skummet godt og var godt med bølger, hvitt vann og strøm uten at det var for eksponert. Alle som ville fikk prøvd grensene. Det er alltid individuelt hva folk tør eller føler seg komfortable med og jeg synes det var veldig mange fornøyde fjes å se. Da gruppen begynte å trekke seg tilbake fikk de en velt der det måtte taues og reddes både kajakk og padler.
Det var en fryd å se hvordan de nærmeste deltagerne ordnet opp og fikk vedkommende i sikkerhet og opp i kajakken. Dette var et kurs som virkelig fikk satt teorien ut i praksis. Etter en rask tur tilbake til Gurvika gikk jeg til fots bort til Saltstein for å se om det ble noe surfing på min opprinnelige gruppe surf 2. De holdt da på langt inne på vestsiden der det så ut til å være meget gode forhold for surfeopplæring. I starten så det på avstand litt kaotisk ut, men etterhvert ble det mer og mer orden i rekkene. Dette er alfa og omega for å unngå skader under surfing. Mot slutten var det en fryd å se gruppen vente på tur og fange surf etter surf inne ved stranden.
En av brottpadlingsgruppene fikk en velt og alle i nærheten reagerte umiddelbart og riktig.
Nigel Dennis
Etter middag var det foredrag av Nigel Dennis. Han fortalte om begynnelsen på det moderne kajakkeventyret sett fra eget ståsted. Jeg synes slik historiefortelling blir veldig mye mer levende og interessant når den blir vevd sammen med personlige historier og anekdoter fra et langt liv. Det var imponerende å høre om hvor mange turer han hadde padlet og alle prosjektene han har hatt en rolle i, og det hele ble underbygd av bilder av padling på stort sett alle kontinent. Det var et sjeldent øyeblikk av levende historiefortelling. Søndag var det satt opp en workshop med Nigel Dennis. Med seg hadde han Ronny Riise fra Bergen, og man bør ikke en slik anledning gå fra seg, så jeg ble med dem en tur før lunsj.
De fant en passasje mellom noen holmer der havet sto rett inn og det skummet og sydet, og på utsiden var det noen steder man burde holde seg langt unna. Dette fikk deltakerne bryne seg på og de padlet gjennom en gang, så var det evaluering og diskusjon, så fikk de prøve en gang til. Jeg måtte dessverre forlate dem til lønsj, men det var friske forhold denne dagen også, så det ble nok flere gode øvelser for dem før dagen var omme. Jeg fikk også besøkt rullegruppen i bassenget. Det er luksus med eget basseng til en slik samling og det var flere som tok sine første ruller eller fikk finpusset på teknikken.
Primus motor Hege Suarez Eian ledet et glimrende arrangement fra A til Å. Som tidligere organisator for lignende festivaler vet jeg hvor mye arbeid som ligger bak. Padlerne i regionen er kjempeheldige som har et slikt arrangement.
Anbefales!
Det eneste negative med Bølgefestivalen for min del var at jeg må innrømme at østlendingene har meget gode surfe- og brottpadlingsmuligheter. Særlig Saltstein er en perle om du liker strandsurf av stort kaliber. Jeg tenker jeg setter dette arrangementet på kalenderen neste år også.
I dette bladet er det blitt publisert mange artikler med fokus på sikkerhet knyttet til padling, og det har blitt vektlagt at forholdsreglene skjerpes ytterligere når vi padler vinterstid, i kulde og skiftende vær. Jeg forutsetter at alle er bevisst hvilke risikoer som er knyttet til å padle under slike forhold; derfor velger jeg enda en gang å fokusere på noen av oppsidene med padling som helårsaktivitet.
Det å oppleve et snødekket kystlandskap fra kajakken, i kombinasjon med endringene i lys, skygge, farger og kontraster ved værskifter, kan være både vakkert og fascinerende. Det kan endog være skremmende noen ganger, når vi ser himmelen mørkne raskt i horisonten. Er det uvær på vei, eller bare en uskyldig, kjapt forbigående snøbyge?
Været er i endring – det er i ferd med å friskne til. Snart vil det være hvitt skum på bølgene i hele fjorden. Det er spennende å oppleve værskifter og være midt i elementene – forutsatt at du kan takle forholdene. Denne typen erfaring vil også kunne gjøre deg til en tryggere padler.Våre vakre fjorder og eviglange kyststriper innbyr til fantastiske padleopplevelser hele året. Endringene i lys og kontraster i kystlandskapet kan være fascinerende, spesielt vinterstid. Stadig flere gjør derfor padling til en helårsaktivitet. Ta kontakt med padlekompisene dine, hent frem kajakker og nødvendig utstyr og la dere begeistre, dere også.
Gode opplevelser hele året
Våre opplevelser av ulike kystlandskap varierer med lys, vær og vind, strøm og bølger, flo og fjøre – og årstidene. Nettopp derfor vil vi gå glipp av mye dersom vi venter med å sjøsette kajakken til sommeren er her. Tenk på Antonio Vivaldis fiolinkonsertsamling Le Quattro Stagioni – hva ville vi ikke ha mistet av variasjon, dramaturgi, kontekst og helhetsopplevelse av dette mesterverket, dersom vi bare hørte på vår egen «favorittårstid»?
Noen vaner og mønstre kan være vanskelige å bryte. Vår norske folkesjel tilsier at vi skal tilbringe tiden til fjells og gå på ski om vinteren. Sjøen som rekreasjonsarena hører liksom sommeren til. Dette er så innlært at noen ikke engang tenker på padling som et aktivitetsalternativ i vintermånedene. De er selvsagt lykkelig uvitende om hva de går glipp av.
Dersom du tenker at padling i minusgrader høres både kaldt og farlig ut, så kan det selvsagt være det også. Men når vi gjør grundige vurderinger og fornuftige valg knyttet til aktuelle faktorer, kan risikoen for uhell reduseres betydelig.
Snøkledd kystlandskap sett fra kajakken i slikt vær er noe av det vakreste som finnes. Stedet er Gåsneset i Ulsteinfjorden – mellom Ulsteinvik og Flø.
I skumringstimen er det fint å padle.
Ut på tur – aldri sur!
Ta en prat med padlevennene dine, og gi dere selv denne utfordringen. Trenden de siste årene er at stadig færre velger å legge kajakken i vinteropplag. Eventyrlysten er stigende, også blant padleglade nordmenn. Vi hører om ulike ekspedisjoner i isøder – ofte utført av vanlige folk. Vi lar oss inspirere, med det resultat at stadig flere velger å utfordre seg selv.
Oppsiden med vinterpadling er opplevelser som er en fryd for sansene – og slikt går ikke upåaktet hen i våre dager, når folk poster sine beste turbilder på sosiale medier. Det genererer en god, selvforsterkende sirkel, ettersom flere blir trigget til å prøve.
Sikkerhet, komfort og hygge er noen gode stikkord om du skal ut på tur med noen som ikke har padlet i kulden før. Bruk alltid tørrdrakt, og ta alltid med tørre, varme klær, mat, vann, brensel, kokeopparat – og kamera! For øvrig gjelder det samme mottoet på sjøen som i skogen, på fjellet eller på vidda – ut på tur, aldri sur!
Kaldt på land og sjø, men likevel flott!
Min padlevenninne Synnøve Kibsgaard synes det er friskt og flott å padle vinterstid.
Bildeserien til denne artikkelen ble tatt i området ved Kjeldsund i Herøy, på Sunnmøre, den siste helgen i oktober i fjor. Det hadde regnet i flere uker, og endelig skinte solen på sunnmørskysten; forholdene for en tilbakelent padleopplevelse kunne vanskelig blitt bedre.
Det var sol fra skyfri himmel, vindstille, kald og gnistrende klar luft, og omgivelser som bærer preg av at de er i et hamskifte når høst skal bli til vinter. I noen områder har sjøen frosset til is, og vi ser fjelltopper som har blitt pudret med den første snøen. Da vet alle vi nordboere at mørketiden er på vei. Men når solen skinner på det vakre fjordlandskapet oppleves det både mektig og andektig. Selv føler jeg takknemlighet for å kunne få en slik «pause» eller «flukt» fra hverdagen.
Å gli stille bortover sjøen gir meg en egen ro. Men også når jeg må brøyte meg vei gjennom et lag med is, merker jeg at jeg smiler bredt. Lyden av is som brekkes opp mens jeg padler er også en detalj i det hele, som gir mat for refleksjon og undring.
Senhøst kan by på vakre opplevelser.
Padlevenninne Synnøve Kibsgaard nyter hvert padletak i de nydelige omgivelsene.
Dagens siste solstråler treffer noen gamle fabrikkbygninger på Hestholmen ved Kjeldsund. Selv ruiner kan bli vakre og fotogene i aftenrøden.
Puddersnø på fjelltoppene er et synlig bevis på at vinteren er i anmarsj.
Senhøst
I våre dager har vi det som trengs for å kunne holde oss tørre og varme når kulda setter inn – men hvordan var tilværelsen for dem som levde her for noen hundre år siden, før man fikk trygge, isolerte hus og kunne kjøpe det man trengte av mat og klær i butikker? De måtte selv skaffe mat på bordet, om de i det hele tatt hadde et bord, enn si tak over hodet. Livene deres kunne være preget av sult og smerte. De prøvde som best de kunne å overleve og unngå å fryse ihjel i den ugjestmilde naturen, slik den opplevdes når vær, vind og kulde dominerte. Kunne disse hardt prøvede menneskene nyte synet av vakker natur, enn si en vakker soloppgang eller aftenrød? Vi får være glade for at vår tid er nå; være takknemlige for at vi har tilgang til disse opplevelsene, og, ikke minst, at vi er i stand til å kunne nyte dem.
Senhøst – akkurat denne tiden på året – er en brytningstid. Folk opplever selvsagt dette forskjellig, og slik er det vel med det meste. Noen er engstelige for hva mørket vil gjøre med sinnene deres i månedene som kommer; mørket sliter på dem og gjør dem deprimerte. Andre gleder seg til det samme mørket, som de opplever totalt annerledes; de kan glede seg over en høst- eller vinterstorm, med piskende regn og hagl på vindusrutene, og dertil koselige innekvelder under et lunt pledd med en spennende Netflix-serie eller en god bok. Eller med gjennomgang og sortering av sesongens padlebilder.
For ennå er det ganske få av oss som har padling som helårsaktivitet. Litt av meningen med en artikkel som dette er et underliggende håp om å kunne inspirere lesere til å prøve nettopp det. La padlesesongen få vare litt lenger. Og litt til neste år. Til slutt er du blitt helårspadler, du også – med alle de spennende oppdagelsene som venter deg, året rundt.
På fergeturen mellom Rutledal og Krakhella så vi det skumme på bølgetoppene i den 8-9 ms sterke nordavinden. På lørdag skulle det blåse opp mot 14 ms fra nord. Vi finleste kartet og ble enig om at første etappe skulle skje innaskjærs i medvind og i le av holmer. Vi satte kajakken ut ved Avløyp. Her er det offentlig parkering. Grunneieren bor like ved, og vi ba om tillatelse til å bruke stranden ved naustene til sjøsetting. Vi fikk en hyggelig prat i bonus. Fra Avløyp padlet vi en skjermet rute rundt syv kilometer til vikene sør på Lågøy.
Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Nykokt sjøkreps i fjæra
I Solund kan du kjøpe ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. Vi hadde fått telefon- nummeret fra en fisker som leverte fem kilo kreps ved Hardbakke på bestilling. De var gigantiske. En østlending i turfølget kalte de for «Oslo-hummer». Den trivelige fiskeren fortalt at de var tatt med ruser like ved Lågøyna hvor vi skulle telte samme kveld. Kortreist mat, altså!
Det var første gang vi skulle padle med levende kreps i kajakken. Det var en merke- lig følelse. Vi fyrte i gang primusene og kokte opp sjøvann. Duften av deilige nykokte sjø- kreps bredte seg utover stranden. Snadder!
Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!
Mestring av padleteknikker
Vinden økte til kuling i løpet av lørdagen. I vikene på sørsiden av Lågøy var vi i le og kunne øve på styretak og manøvrering av kajakken. Det var godt å trene i kontrollerte former før vi kom ut i mer eksponerte farvann. «Jeg vil prøve eskimoredning», utbryter den yngste damen i følget.
Med en forsikring om at hjelpen var nær, veltet hun rundt i kajakken. Få sek- under senere fikk hun tak i baugen til sin gode venn og snudde seg rundt på rett sjøl. Begge armene ble kastet i været med et rungende gledeshyl! Etterfulgt av et aldri lite grøss. Mansjetten i halsen var ikke tett og nå rant vannet ned på innsiden av drakten. Det var fort glemt, for seieren var sikret, og vi skulle videre i aktivitet som varmet. Padling i medvind er gøy!
Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.
Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.
Eneboeren på Litle Færøy
Med vinden i ryggen fikk vi noen herlige surf sørover til Litle Færøy. Her gikk vi i land og ble møtt av øyboeren Roar Moe. Han har bodd her som eneboer i 20 år. Han viste oss den nyrestaurerte kaien.
«Den skal vare i 50 år,» sa han og blunket lurt. «Det skal komme andre etter oss, vet du». Det lille fiskerbondebruket fra 1905 er holdt godt vedlike. Roar sin begeistring for gamle håndverk og tradisjoner vises i tørr- steinsmurer og utskifting av kledning etter gamle byggeskikker.
Dette er et livsprosjekt og en plass med vakre løsninger. «Kom å se hvor dere kan bo, om dere har bruk for det engang». I viken bakom haugen står et lite hus som er åpen med et lite rom med plass til 3-4 personer som kan overnatte, og med to tørrdo i samme bygg. Her er det alltid åpent, i huset finnes også en liten ovn. For en gjestfrihet og for en trygg havn for oss padlere.
Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Landemerket Lågøystolane
På søndag avtok vinden og gjorde det mulig å padle ytterskjærs. På vestsiden av Lågøy ser vi ut til Gåsvær og enda lenger nord mot den karakteristiske øyen Alden, eller den Norske hest, som noen kaller den. Fjellet synes på mer enn 100 kilometers avstand og er 481 meter høyt.
Vi fortsetter padleturen langs Lågøy til vi får øye på et annet kjent landemerke, nemlig Lågøystolane. «Hvordan er steinene havnet der?» kommer det fra en i gruppen. «Det er flyttblokker som er transport med isen og blitt lagt igjen etter at breen har trukket seg tilbake.» Det blir stille og fotoapparatene kommer frem. «Er dere med på et stunt?» Litt betenkte, men likevel villig, blir en etter en med på stuntet.
De to midterste reiser seg i kajakken. «Stå skulder til skulder og hold godt tak bak ryggen til naboen. De to neste reiser seg, og nå står syv padlere tett i tett i kajakker som dupper rolig. «Ta et bilde! Dette skal jeg vise mine barnebarn når jeg havner på gamlehjem» Latteren sitter løst. En svak dønning setter brekken i bevegelse og nå blir samarbeidet riktig satt på prøve. «Ja, vi greide det!» En etter en setter gruppen seg kontrollert ned uten at det blir bading. Imponerende, rett og slett!
Vi er i ferd med å runde Hestvikneset, og jeg har begynt å få draget på havpadling. Siden jeg stort sett sitter i en elvekajakk, føles kajakken lang, men likevel elegant. Jeg nyter å falle til ro i padletakene, og har fått god fart i det jeg blir forstyrret av et høyt rop. -Se, hører jeg entusiastisk fra turkameraten Thomas Holm Carlsen. Jeg titter opp og ser en havørn ta flukt. Som den fjerde største ørnen i verden er disse fuglene majestetiske, og den er Nord-Europas største rovfugl. Jeg kjenner allerede at jeg smiler, og tenker at dette blir en tur av de sjeldne.
BLÅTIMEN: Det er lite som er så magisk som sommernetter på Helgelandskysten
Sterke naturopplevelser
Vistenfjorden strekker seg hele 22 kilometer innover landet, og her er naturopplevelsene mange og sterke. Med utgangspunkt fra Visthus kan man padle enten korte dagsturer, eller legge i vei i flere dager innover fjorden. Om man vil kan man ta hurtigbåten ut igjen, og dermed konsentrere seg om hele opplevelsen på vei innover. Eller omvendt, om man foretrekker det.
Uansett, tid bør man ha. For det er mye av mangt i denne fjorden, opplevelsene, historiene og øyeblikkene. Ved Aunholmen blir jeg fascinert av stein. Berget har blitt dratt og eltet, og fargene lyser mot meg fra eldgamle tider. Plutselig husker jeg nettopp hvor gammelt landet er – og hvor liten jeg egentlig er. Det er alltid godt å få slike påminnelser i en hverdag som av og til er for travel. Igjen ser vi havørnen – men denne gangen har den fått besøk. En måke prøver å forsvare reviret sitt, og angriper hissig den mye større motstanderen. Det er kanskje det som virkelig er mot – å kjempe mot noe mye større uten den minste nøling. På innsiden av Aunholmen ligger et lite grønt hakk, akkurat nok til å kunne sette opp et telt eller rulle ut soveposen en mild sommerdag. Denne lille oasen midt i fjorden skal jeg huske på til neste gang. For flere turer hit blir det.
SMÅ: Mariann Sæther (tv) og Thomas Holm Carlsen (th) blir små i det store bildet!
VAKKER: Sæterelva er vakker både i farge og fasong!
KAJAKK: Havkajakken er helt klart det beste framkomstmidlet på Vistenfjorden!
Langkilvågen
Vi padler en stund til i stillhet, og kikker på skrått til høyre. Tvers over fjorden ligger Øvre og Nedre Langkilvågen, en fjordarm som er så smal ute ved storfjorden at jeg måtte se ekstra godt etter før jeg fikk øye på inngangen. Vi satte kurs mot avstikkeren vår, og om litt padlet vi mellom smale fjellvegger. Jeg tenkte at det var godt å få disse rundt meg. Det føltes trygt, og skjermet fra det meste. Innerst kommer Langkilelva ned, og danner en vakker bakgrunn for en idyllisk teltplass. Litt innover dalen, på Staulan, var det til og med gruvedrift på 30-tallet. Man jaktet på magnesiumskis, og selv om driften aldri ble satt i gang, kan man fremdeles finne de gamle tunnelene. Hvilket slit det måtte ha vært å prøve å bryte fjell her inne uten vei eller hjelpemidler er litt vanskelig å fatte, og jeg tenker at kanskje er vi blitt for godt vant.
Det meste i dag er enkelt, men jeg tenker at det er mye verdi i litt strev. Nok om det. På østsiden av elven finner man spor etter gamle hustufter, og om man vil kan man ta beina fatt og følge stien opp mot Kilmarka – enda en fraflyttet bosetning langt fra det meste – men likevel sitt eget midtpunkt. Jeg trekker pusten og kjenner at jeg også er akkurat der jeg skal være. På tur i ville Visten.
STRYK: På vei ned Sæterelva får man også bryne seg på et par små stryk. Mariann Sæther i tet, fulgt av Thomas Holmsen Carlsen og Torhild Lamo.
KART: Skal man få med seg alle de gode stedene må man lese kartet!
IDYLL: Like før Sommersetvika fant vi en vakker rasteplass.
LANDMERKE: Vistmannen er vanskelig å ta feil av!
Mot Innervisten
I Aussundet senker vi hodet og mumler noen stygge gloser. Det er her havet har bestemt seg for å vise krefter. Vi kjemper hardt mot tidevannsstrømmen som er på vei ut – mens vi vil innover! Det er i enden av dette smale nåløyet at Vistenfjorden brått bøyer av mot øst, og etter noe slit kommer vi endelig inn i medvindsområde og mindre strøm. Mens vi får igjen pusten padler vi langsomt gjennom Innervisten, en frodig fjordarm hvor edelløvskogen faktisk vokser. Egentlig skal den ikke finnes nord for Trøndelag, men det bryr den seg fint lite om. Hele den sørvendte Bønnålia har innslag av alm, og vegetasjonen er overaskende grønn. Solen står på og jeg lurer virkelig på om det er i Norge jeg er.
I synsranden viser Vistmannen (1066 moh) seg, og vi akker oss høylytt over enda et vakkert syn. Det blir visst aldri slutt på det vakre i denne fjorden. Vi stopper i Sommarsetvika, en liten grop i det frodige terrenget. Her finner man spor etter en husmannsplass og slåtteeng – og ikke minst finnes en grotte med gamle hulemalerier. Jeg kjenner jeg blir litt slått ut der jeg sitter på berget og skuer mot fjorden – hvordan var det vel å leve her for flere hundre år siden? På en vakker sommerdag som denne var nok livet greit – men i alle uværsdagene? Den grå hverdagen? Jeg rister litt på hodet og kjenner igjen på at vi kanskje ikke er seige nok i dag. At noe i oss har gått i glemmeboken. Nemlig kunsten å streve, å holde ut – og skape noe for de som kommer etter, og ikke bare for dagen i dag. Det er rare tanker å sysle med midt i øde Innervisten – men det er nettopp det dette stedet gjør med meg: Skaper tanker av inntrykk, og funderinger over de små ting midt i alt det store rundt meg.
FUGLELIV: Foruten hauk og ørn er måken selvsagt på pass i Vistenfjorden!
LAKSELVA: Utsikten innover Lakselva i flo.
VAKKERT: På vei innover mot Inner-Visten.
Bønå og Aursletta
Innerst i fjorden ligger to gårdsbruk med store bygninger og driftige folk. På Bønå tar de i mot skoleklasser og grupper,privatpersoner og bedrifter. Gården er en av de eldste i Visten, med den første kjente oppsitteren fra 1610-1640. Han slet nok fælt med nyryddingen sin han Bjørn, som mannen het. I dag derimot, kan man få tusle til fjells med fiskestanga, være med på fjordfiske, eller bare sitte ned og være. På Bånå går livet i eget tempo – og godt er det.Tvers over fjorden, på Aursletta, er restaureringen av gamle hus i full gang, og salg av fiskekort er tilbake på programmet. Her er det nemlig at Lakselva strømmer ut i fjorden – og dette er et sted av de sjeldne.
Når man padler innover fra Straumsneset kommer man inn i Strauman landskapsvernområde. Her har man skapt et helhetlig vern fra fjell til fjord – og hvor særlig de særegne tidevannsstrømmene og økologiske forhold blir tatt vare på. Og det spesielle med disse elvene og innsjøene er jo at man finner både saltvanns – og ferskvannsfisk; en fascinerende blanding av natur! I 2014 ble fiske i Strauman igjen satt i system, og da særlig etter iherdig jobbing fra de driftige brukerne på Aursletta, Kaia og Bjørnar Årstrand. De er 6. generasjons brukere på gården. Som på Bønå kan du også overnatte her, og dessuten kan du også leie kajakker. Hurtigbåten kan frakte deg både inn og ut fjorden om du ikke vil padle selv, og gården er et fantastisk tilholdssted for den som vil bruke tiden på dagsturer og fisking.
JETTEGRYTER: De store jettegrytene langs Lakselva er fascinerende!
STRAUMAN: Området ligger i et landskapsvern-område og ligger øde og flott til.
Historisk sus
Etter et trivelig besøk på de to gårdene padlet vi nok en gang mellom smale bergvegger. Fra Aursletta og opp til Lakselvvatnet padler man med tidevannet – helst ikke i mot! Vi var litt tidlig ute, og måtte ta en pause på land. Det er ikke lett å prøve å padle oppover en elv i motstrøm! Så snart strømmen var med oss gikk det som en drøm innover til Lakselvvatnet – et sted med historisk sus. Fremdeles ligger husene fra gamle tider her, akkompagnert av enkelte hytter. Fra her kan man gå over til Storbørja – en tur tvers igjennom Lomsdal- Visten nasjonalpark. Eller man kan padle videre oppover den idylliske Sæterelva, slik som vi gjorde, helt til Mølnhusforsen stopper padleturen.
Vi snudde med tidevannet, og padlet tilbake ut mot Aursletta. Jeg tittet ned og tenkte litt på livet under vann – som jo særlig er spesielt i en slik fjordelv – eller hva man nå skal kalle Strauman. Frodig skog omkranser oss, og jeg er igjen forundret over hvor mye som vokser her midt i ødemarken. Området er hjem for både storlom og bergand, horndykker og tretåspett, sangsvane og fjellvåk, alle rødlistede arter som vi må ta vare på. Store jettegryter sees i bergveggen langt over oss, og vi snakker litt om de enorme kreftene som har vært i sving for lenge siden. Både Thomas og jeg kjenner på dette med å være små i den store helheten. Men aller mest er vi er enige om at Vistenfjorden et endeløst lite eventyr – av opplevelser, historier og villskap.
LITEN: Mariann Sæther blir liten i Sommersetvika
ENDELIG: Etter en halvtimes venting har tidevannet gjort leva padlebar!
VILT: En kajakkpadlere finner alltid rennende vann – selv i en fjord!
Tonnes er en bygd i Lurøy kommune i Nordland, som ligger omtrent 100 kilometer fra nærmeste by, Mo i Rana. Stedet er omringet av øysamfunn og fiskevær og er et naturlig utgangspunkt for padleopplevelser på Helgelandskysten. Stedet ligger på en halvøy som strekker seg ut i havet rett under polarsirkelenen.
På tur først kveld
Flere av årets deltakere møtte opp til utlevering av utstyr på fredag og noen dro på en liten tur samme kveld. Målet for den turgruppa var Vikingen og polarsirkelstøtta som markerer grensen hvor polarsirkelen går. Med på turen var blant annet padlesymposiets initiativtager og en av Helgelands ivrigste padlere, Vegard Olsen.
Grunnkurset i padling startet lørdag og der var det flere spente deltakere som ikke hadde noe erfaring fra før av. «Må vi ta eskimorulle?» er en gjenganger, og det pustes lettet ut når det forsikres om at det ikke akkurat er det grunnkurset i kajakk består av. Blide deltagere og solgløtt i vakre omgivelser, dannet flotte rammer rundt ei helg med opplevelser for både helt nye og mer erfarne padlere.
Påkledning og kameratsjekk.
Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.
Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.
Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.
Fikk bryne seg på ruskevær
De som ville fikk også bryne seg på litt ruskevær og bølger i løpet av helga, noe som man fort oppdager at gir både mestringsfølelse og raskere utvikling enn å padle på «godværsdager». Mens grunnkurset jobbet med sine øvelser for å få et godkjent våtkort, tok tidligere grunnkursdeltakere teknikkurs eller meldte seg på ulike turer rundt om i området. Blant annet ble øya Hestmannen besøkt, noe som kan være et utfordrende havstykke, men som denne helga ble en overkommelig tur med spreke turdeltakere.
Da utstyret ble pakket sammen på søndag var det bare blide fjes å se, selv om kroppene gjerne også føltes litt mer stive og støle ut enn da helga startet. Helgeland padlesymposium anbefales til alle som vil lære mer om kajakkpadling, eller bare forberede seg bedre på en sesong i kajakken.
Uten mat og drikke duger heltene ikke…
Rana Spesialsport
Rana Spesialsport er Helgelands største leverandør av padlekurs og guidede turer. Selskapet har vært i drift siden 2000 da det ble opprettet av en av dagens eiere; Egil Fjellheim. Rana Spesialsport har arrangert Helgeland Padlesymposium siden 2015.
Kvåsefjorden ligger på grensen mellom Vest- og Aust-Agder. Den er vid og vakker, men også lunefull og vindutsatt. Det blir lett krapp sjø i denne åpne fjorden, og flere båter har gått til bunns i ”Kvåsen”, som de lokalkjente kaller fjordarmen. Å krysse ytterst i fjorden med kajakk med kurs mot Ytre Ulvøysund, kan derfor bli en hustrig opplevelse. Lenger inne finnes det heldigvis noen små øyer som gir litt le og en kortere og tryggere overfart til Indre Ulvøysund. Uansett hvilke av sundene du velger å padle igjennom så er du ved starten av den berømte Blindleia.
Dette er den beskyttede og idylliske leia som strekker seg østover mot Lillesand. Blindleia går på innsiden av blant annet Kalvøya, Ågerøya, Furøya og den store Justøya. På de beste sommerdagene går det en jevn strøm av båter i alle størrelser og prisklasser gjennom her. Dette er nemlig også stedet for båtfolk som vil vise frem nyanskaffelsen sin.
Aust-Agder populært i sommerferien
Blindleia er flott, det er ingen tvil om det, men ønsker du ro og fred på padleturen bør du nok unngå å padle den i sommerferien. Leia kan derimot være en meget rolig og fredfull opplevelse både om våren og høsten, ja til og med om vinteren, hvis da ikke isen ligger i sundene. Min flotteste tur gjennom Blindleia foregikk en maidag. Med lett bris i ryggen kruste jeg fredfullt gjennom leia frem til Lillesand. Den idylliske byen og området rundt har også mye å by padlefolket. Særlig det østligste sundet inn til byen er spennende å padle gjennom. På en av øyene man passerer ser man restene etter et gammelt skipsverft. Historien forteller da også at etter Lillesand ble ladested i 1821, ble det mer av både handelsvirksomhet og skipsbygging. I 1870-årene lå det hele åtte skipsbyggerier i Lillesand. I dag er det ingen igjen, men i stedet har turisme og industri overtatt som de viktigste næringsveiene.
Fra fyr til fyr
Ved den vestligste av innseilingsledene til Lillesand ligger Saltholmen fyr som byr på overnattingsmuligheter. Hvis du heller satser på telt er Auesøya, noen kilometer lenger østover, et godt alternativ. Den store øya ligger helt vest i Grimstad kommune, og byr på både variert kulturlandskap, nesten uberørt kystnatur, merkede ruter, fine turmuligheter og flere gode badeplasser. Særlig den idylliske bukta Sokken, helt sør på øya, er en perle.
Hvis været er godt er det en opplevelse å fortsette rett til havs fra Auesøya og gå på utsiden av Homborgøya østover. Men vanligvis er den nok lurt å ga på innsiden for folk i kajakk. Uansett er det et must å padle innom Homborgsund fyr. En venneforening passer på bygningene og tilbyr nattlosji. Videre østover er det noen kilometer med ganske åpen kyst mellom fyret og Grimstad, som kan by på utfordringer for padlere. Er det for ruskete er det selvfølgelig bare å vente, men det kan og være et alternativ å legge kursen på innsiden av den vesle Bjorøya og smyge seg videre gjennom i Grosfjorden mot Grimstad.
Ubetjent overnatting i Aust-Agder
Velger du så å gå ut gjennom Hesneskanalen unngår du enda et åpent stykke langs kysten. Valøyene er en del av friområdet Skjærgårdsparken og er et fint stoppested, hvis du da ikke vil ta deg videre til Torungen fyr utenfor Arendal. Der byr den lokale Turistforeningen på ubetjent overnatting.
Den raskeste veien østover, langs Aust-Agders kyst, går på utsiden av Tromøya. Men det er et godværsalternativ. De fleste padlere vil nok foretrekke å følge den lengre, men atskillig mer beskyttede Sørlandsleia. Den kalles så, den indre ruta mellom Arendal og Lyngør. Den går på innsiden av blant annet Tromøya og Flostadøya, før den krysser innseilingen til Tvedestrand og fortsetter på innsiden av Borøya og Askerøya. Leia byr på en rekke idyller og er vanligvis en behagelig ferd i smult farvann.
En avstikker inn til Furøya i Tvedestrandsfjorden er også verdt å få med seg. Det er en naturskjønn og frodig øy. De vakre bygningene på øya har tidligere vært sommersted for rike familier, men eies nå av staten og kommunen i felleskap. Furøya kan by på både natursti og sommerkonserter, bare for å gi en liten smakebit. Mange kajakkpadlere setter også pris på mulighetene for å sette opp telt på Furøya og padle i området rundt. En tur langs den krokete fjorden inn til Tvedestrand er slik sett et godt alternativ.
Flere perler
Turen på innsiden av Askerøya byr på flere perler i form av trange og grunne passasjer. Å padle midt gjennom ”hovedgata” i Lyngør har jeg gjort ved flere anledninger, og jeg synes det er nesten like flott hver gang. Det er godt å se de mange godt bevarte skipperhusene. Riktignok er det ikke så mange fastboende igjen her, men oppfinnsomme og flittige øyboere har klart å snu fraflyttingen ved å lokke stressede byfolk ut av trengselen og til fredeligere forhold på en av Sørlandets perler.
En fin, liten smakebit på hvordan det er å bo i området kan det være å overnatte på Lyngør fyr etter at fyrvokterboligen ble åpnet som turisthytte. Øst for Lyngør er det også et par kilometer som kan være tøffe for en padler om Skagerak er vrang. Men hvis ikke må du benytte anledningen til å kikke nærmere på jettegrytene på Sildodden. Etter å ha rundet Høybåtangen kan du legge kursen in mot havna i Risør med sin karakteristiske hvite flekk oppe i fjellsiden. På vei inn mot byen byr forøvrig Stangholmen fyr på uteservering om sommeren, visstnok med byens beste utsikt. Videre fra Risør til Telemark, som jeg skrev om i forrige nummer, er det bare noen kilometer til Gjernestangen og Vikingleia.
Padle i innlandet i Aust-Agder
Fylket byr også på et vell av padlemuligheter innenfor kysten og helt til fjells. Hvis vi begynner med det siste så kan det for eksempel være et fint turforslag å kombinere en padletur på Rosskreppfjorden med en tur til Urdalsknuten, som er Vest-Agders høyeste topp. Innsjøen er imidlertid både regulert og vindutsatt, så forholdene kan variere veldig. Otra renner både i Aust- og Vest-Agder og er stedvis fin å padle. I Aust Agder anbefales særlig turen fra Ose gjennom Åraksfjorden, Sandnesfjorden, Bjåfjorden, slusa ved Storestraumen og så Byglandsfjorden og Årdalsfjorden til sørenden. Fjordsystemet byr på mektige omgivelser og fine muligheter for en padletur. Det gjør også Nidelva. Det meste av elva går gjennom Aust-Agder. Lange strekninger er en ren fornøyelse å padle. Turen gir mange villmarkstemninger selv om det aldri er langt til nærmeste vei.
Litt lenger øst i fylket kan Gjerstadvassdraget padles fra tettstedet som har gitt det navn, og ut til Søndeled. Ikke langt unna Gjerstadvassdraget ligger Kjølebrønnsvannene. Det er en rekke innbydende skogsvann som kan er enkle å padle med kano eller kajakk. Begge turene går i nærheten av E18. Det gjør atkomsten lettvint, og heldigvis merker man ikke mye til denne veien. Like ved E18, langs riksvei 416 mot Risør, ligger Auslandsvannet, som igjen henger sammen med flere andre små vann og gir gode muligheter for padleopplevelser. Litt lenger nord ligger det store vannet Vegår, som kan by på et par mils fin turpadling blant et mylder av øyer. Enda et stykke nordover i Aust-Agder byr Gjøvdalen på gode padlemuligheter, særlig vår og høst når vannstanden er høy i elva gjennom dalen. Gjøvdalselva kan padles mellom Askeland og Åmli.
Kan padles av de fleste
Nabodalen i vest til Gjøvdalen er den minst like flotte Tovdalen. Store strekninger av elven gjennom dalen kan padles av de fleste som har litt erfaring, selv om det blir mer bæring jo mindre erfaren man er. De fleste velger å starte i Vrålstadvatn. Med innlagte bæringer eller trillinger kan man padle helt til Hynnekleiv. Elva videre et stykke er atskillig mer krevende, men fra Herefossfjorden kan de fleste turpadlere igjen sette utpå. Det er mulig å følge Tovdalselva helt ut til Kjevik i Vest-Agder, selv om du underveis må bære eller trille en del.
Rundt Grimstad er det også gode padlemuligheter. De store innsjøene Rore og Syndle er populære valg. Litt mindre kjent er Reddalsvatnet og Landvikvatnet, men det er ufortjent. Mellom dem er det laget en kort kanal, og det finnes også en kanal til fjorden. Hele strekningen egner seg utmerket for padleturer. Det gjør også Grimevanna ved Lillesand. Sist, men ikke minst, må jeg selvfølgelig nevne Oggevann, nordvest for Birkeland. Det er en lang og kronglete perle med mange øyer. Og da har jeg bare nevnt noen av alle de spennende elvene og vannene som det i Aust-Agder innbys til bruk av kajakk og kano. Se an forholdene og bruk padlevett så er du garantert mange flotte turopplevelser!
Kart fakta: Statens kartverk nye kartserie i plast er mitt førstevalg når det gjelder padling. De har målestokk 1:50 000, tåler det meste og viser det jeg trenger. Kartbladene nr 5, 6, 10, 11, 12, 20, 21 og 30 dekker Aust-Agder fylke. Kartet er utarbeidet av Espen Heramb, basert på kartdata fra Statens Kartverk.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
