Vi bygger kanadisk kano – del 1

Kanoen har de siste årene fått lite eller ingen oppmerksomhet til tross for de flotte og åpenbare muligheter den har. Med kano kan både den lite kyndige, og den drevne padler lett ta seg fram på vannet, og oppleve naturen på nært hold. Den rommer mye bagasje, er stødig og kan lett bæres eller trilles fra vann til vann.

Kanoens historie skriver seg helt tilbake til tidlig steinalder, og kanolignende padlefarkoster har vært benyttet av naturfolk over hele kloden. Vi får kjennskap til den igjen når Amerika oppdages, og man får kjennskap til de opprinnelige folkene der. I Nord Amerika og Canada adopteres indianernes bjørkeneverkanoer i stor stil blant oppdagere, handelsfolk og pelsjegere.  Etter hvert endres byggemetoden fra never til spant, bordlegging og seilduk, og den ”Canadiske kano” er født! Spant, tre og duk passer trolig bedre til den tidlige industrielle produksjon, enn indianernes opprinnelige byggemetoder. Men formen, eller designet er det samme.

Så enkelt kan det gjøres: 4 bordbiter og en bedehuskjele holder både til laminering av stevn og spantbøying.
Så enkelt kan det gjøres: 4 bordbiter og en bedehuskjele holder både til laminering av stevn og spantbøying.

På 1900 tallet innføres kanoen i Europa, sideløpende med kajakken, blant annet gjennom speideraktivitet. På 1950- og 1960- tallet kommer den for alvor inn som en naturlig del av friluftsliv og ferieaktivitet i skandinaviske land. På denne tiden bygger man selv, etter kanadisk forbilde. Men snart produseres kanoer til en billig penge i glassfiber, aluminium, plast og diverse andre materialer.

Å bygge kano selv

For å bygge en kano trenger man ikke så store ferdigheter eller utstyr. Jeg er som mange andre nordmenn romantisk anlagt, og syns først og fremst ideen om en 100 % klassisk farkost av lokale naturmaterialer tiltaler meg. Derfor har jeg valgt en god allsidig kano konstruert av ingen ringere enn den norske padlesportens store far, Hans Egede Hoell.

Det har sin helt egen sjarm å padle en hjemmelaget farkost. Gleden ved å skape er stor, og vennskapet som kan oppstå mellom bygger og farkost er ubetalelig. Kanobygging er ikke veldig teknisk krevende – du kan fint bygge sammen med barna dine hvis du har det. En garasje er tilstrekkelig som verksted, og det behøver ikke koste all verden. Prosjektet jeg beskriver her vil typisk koste mellom 3.000 og 5000 kroner, avhengig av hvor mye du gjør selv. Ca 200 trivelige arbeidstimer må du også regne med.

Tegninger og byggemetode

Mitt utgangspunkt er modellen ”Canadian 1985” tegnet av H.E.Hoell. Med i tegningene mine fulgte enkel byggeveiledning, skrevet av Hoell selv. Min artikkel her er først og fremst ment som inspirasjon – du bør lese en byggeveiledning grundig, før du setter i gang. Det finnes mange kanotegninger og byggebeskrivelser – du kan søke på internett eller i antikvarbokhandlere etter gode tegninger og byggebeskrivelser.

Bygge en form

Første skritt er å bygge en form. Som med alt annet byggeri, er det viktig at grunnarbeidet gjøres godt, da blir det mindre å rette, sikte og finpusse senere. Så bruk god tid på å lage formen så presis som mulig – symmetrisk og jevn.

En innerstevn er ferdig til å sette på formen, den andre er presset i form og limet.
En innerstevn er ferdig til å sette på formen, den andre er presset i form og limet.

 

Du trenger kryssfiner og noen rette lekter på 2 x 4 tommer. Kryssfineren kan gjerne være skrapmaterialer, og du kan også bruke sponplate eller et gammelt salongbord fra loppemarkedet i stedet. Spanterissene som følger med tegningene skjæres ut og overføres med tynn tusj på platematerialet. De sages så ut med stikksag eller på en båndsag og jevnes til med rasp, fil eller en båndpussemaskin.

Forslag til endring: Formen på bildet bygget jeg som min første form. Den er stor og tung, og det ligger en del timer bak. Skulle jeg bygget på nytt nå, ville jeg prøvd å lage kun halvparten så mange spant og halvparten så mange langsgående lister. Dette forutsetter at listene er rettvokste, og altså bøyer seg jevnt. Da kan formen bli like god, lettere, raskere å bygge, og den vil fylle mindre når du demonterer den og pakker den vekk. Det vil også bli lettere å komme til, når man jobber med bordlegging og klinking.

Fiks ferdig form av kryssfiner og tynne trelister. Hjulene under formen har lettet arbeidet dramatisk.
Fiks ferdig form av kryssfiner og tynne trelister. Hjulene under formen har lettet arbeidet dramatisk.

Stevner og spant

Når formen er ferdig skal man lage innerstevner og sette oppå formen. Disse bør lages i et hardt treslag, som for eksempel ask. De kan også lages i kryssfiner, men det beste er lauvtrevirke som er bøyd og limet i form. Man lager en kryssfinerform først, hvoretter man skjærer ut tynne trelaminater, som man limer i hop. Før limet er tørt festes ene enden på formens nedre del. Så bøyes hele molevitten, og man setter tvinger på fra den ene enden mot den andre. Jeg anbefaler polyeruthanlim (PU lim) til dette arbeidet. Limet er sterkt og vannfast, og enkelt å arbeide med. Man kan bøye laminatene uten damp hvis de er tilstrekkelig tynne (3-4 millimeter tykke). Er de tykkere bør man bøye dem med damp først – mer om dampbøying under spantebøying. Innerstevnen skjæres til etter tegningen, og festes til formen eller ”beddingen” med et par skruer i hver ende.

Spant – et viktig element i kanoen

Spantene er et viktig element i kanoen. Spantene skal lages av så hard en tresort som mulig. Ask som er hurtig vokst og fungerer bra. Andre tresorter, som eik kan også fint brukes. Treet skal være rettvokst og kvistfritt. På et snekkerverksted eller en liten trevarefabrikk kan du ofte på tak i dette. Enkelte sagbruk fører også lauvtrevirke, men det er de færreste. Spantene skjæres opp i lister på 100 – 150 cm. lengde, og 25 x 4 millimeter tykkelse. Overflaten som vender inn i kanoen bør være pent høvlet eller pusset.  Har du med møbelvirke å gjøre, er treet gjerne for tørt til at du kan bøye det med hell. I det tilfelle bør du fukte det, og legge det et fuktig sted et par uker. Før du bøyer treet kan det også være lurt å fukte overflaten.

 

Her er innerstevnen skrudd fast på kanoformen. Bøying av spant er i full gang, og hendene trenger ikke være store for å gjøre nytte!
Her er innerstevnen skrudd fast på kanoformen. Bøying av spant er i full gang, og hendene trenger ikke være store for å gjøre nytte!

Man bøyer spantene best med damp. Et dampeapparat trenger ikke være avansert. På bildet vises noe jeg har laget på 20 minutter. Det består av en avlang kasse, satt sammen av fire ti centimeter breie og 150 centimeter lange granbord. Kassen er spikret sammen, og det er boret hull i undersiden. Inne i kassen har jeg satt noen tynne spiler av rundstokk, som jeg har festet i gjennomgående hull i kassens sider. Foran kassen har jeg stiftet et stykke stoff, og under kassen står en vannkoker, med tuten stikkende opp i kassen over. Enkelt og greit, og rikelig varmt til å bøye kanospant.

Spantene legges i kassen tre-fire om gangen. Dampetiden bør være mellom 10 og 15 minutter – ikke mer! Det er en fordel å være mange hender. Spantene flyttes raskt fra kassen og bøyes fort over formen på de stedene du i forveien har avmerket. Nå er det greit med litt hjelp. Hold spantet tett til formen mens en eller to hjelpere fester en skrutvinge på hver side. Har du få skrutvinger kan disse etter hvert erstattes med en liten treskrue. Spantebøying er gøy, og det begynner nå allerede å ligne en kano! Jeg har lagt ut en liten film på nettet som viser dampbøyingen over formen – sjekk www.kajakkspesialisten.no/film:bygging.php

 

 

Ferdig med spant, klar for bordlegging.
Ferdig med spant, klar for bordlegging.

 

Les også del 2  og del 3 av serien Vi bygger kanadisk kano

 

Kandisk kano er et vakkert byggverk.
Et vakkert byggverk.

  

Verktøy/utstyr/materialer

Kryssfiner

2×4 lekter

Stikksag

Fil/rasp/båndpussemaskin

Skruer

Hardved til innerstevn og spant

Bord til dampekasse

Vannkoker

Spant

Små skrutvinger

 

 

 

 

 

En kano er flott å bruke om du vil introdusere den yngre garde til padlesporten.
En kano er flott å bruke om du vil introdusere den yngre garde til padlesporten.

 

 

 

 

Ein padlesouvenir

Då padlevener som fekk høyre om planane ba meg om små tenester (hente utstyr og levere ein tørrdrakt til reklamasjon) var plutselig kontakten med Randall i boks. Han driv New York Kayak Company, og held til på søraustsida av Manhattan, ved Pier 40, med butikk og kursverksemd. På same pieren var det også gratis utleige av Sit On Top kajakkar, men ville du låne slike, var du avgrensa til å padle innafor flytebryggene og pieren, ikkje særleg mange padletak kvar veg.

 

 

Ikke noko å seie på utsikten.

 

Eg handla sjølvsagt ein del av Randall. Dollaren er låg, og utstyret var bra. Eg spurde etter om det var råd å få seg ein padletur. Då var Randall berre eit stort smil, og sa at turen var gratis, sidan eg hadde drege så mykje på visakortet. Randall sjekka tidevatn og straum i tabellane, og vi avtalte start neste morgon. Dagen etter, klokka ni, fekk eg for fyrste gong ein Tiderace under baken. Ein passelig leiken kajakk, veldig fin i den vesle sjøen som var.  Veret var strålande, og det som krevde merksemd var stort sett båttraffikken.

Randall fortalde at me måtte halde oss utanfor ”Secutity Zone” på 100 yards frå både land, brygger og meir interessante stader som Ellis Island og Fridomsgudinna. Han hadde ein gong padla med ein kunde (for mange år sidan, før 9/11) som steig på land ved fridomsgudinna og spurde sikringsvakta etter næraste hamburgerbar. Kunden vart arrestert som han stod og gjekk, i våtdrakta. Heldigvis var han advokat, og kunne få kontoret sitt til å betale kausjon på dagen!

 

 

Irene og Randall ferdig utstyrt. 

 

Sjølv utan slike møte vart det ein minnerik souvenir på Husdon river. Det første eg merka meg var den deilige lukta av sjø. Midt i storbyen, halvvegs oppe i ei elvemunning, men likevel:  den friske gode sjølukta! Saman med Randall, som villig fortalde om alt eg spurde og grov om, var den friske lufta, det flotte lyset og den unike utsikta noko som eg tek med meg inn på kontoret så lenge eg treng det. Og skulle du ha falle for press eller freistnad til ein New York tur: ein padletur med Randall er absolutt eit reisetips!

Denne artikkelen sto på trykk i Padling 1.2010.

Rundt Sør Georgia i kajakk

I Padling 2, som er i handelen i begynnelsen av mai, har vi en lengre artikkel fra denne spektakulære, og til tider meget dramatiske turen. Dette var en selvforsynt kajakkekspedisjon, men pålagt følgebåt var med rundt. De 20 dagene turen tok ble full av opplevelser, fra padling i bølger så store at radiokommunikasjonen falt ut og kamp med pelssel på overfylte strender til naturinntrykk så mektige at de kan ta pusten av noen og en hver. 

Padlarens ”Noreg i eit nøtteskal”

Namn som Bulandet, Værlandet, Alden, Tvibyrgje, Aralden, Korssund-Lammetu-Lutelandet, Gåsvær, Ospa, Sula  er – eller i det minste burde vere – velkjende for  padleentusiastar. I motsetnad til det forholdsvis monotone landskapet langs dei store fjordane, rett nok med lokale perler som Hornelen og naturen rundt i nord, og Nærøyfjorden i sør, er Dalsfjorden/Vilnesfjorden og kystlandskapet utanfor ein samanhengande, ofte barsk idyll, med sterkt varierande landskapsformer. Få stader langs vår lange kyst er det så kort veg frå innlands fjell-og fjordnatur til dei ytste skjer i vest  –  om lag 60 kilometer – ein tur ein lett gjer unna på tre dagar i makeleg padletempo. I tillegg får ein med seg slåande vakkert kulturlandskap i dei midtre deler av området.

 

Ingen likesinna

Nokre hektiske dagar sommar og haust arrangerer Njord og Askvoll padleklubb kurs for kajakkfolket i Bulandet. Då yrer det av liv i ytre Sunnfjord . Fire dagar i august i fjor gjennomførte Otto Inge Molvær og underteikna turen Bygstad – Bulandet, utan å møte ein einaste likesinna. For dei som likar å ha naturen for seg sjølve, må det seiast å vere eit gode. Folk flest, mellom dei mange padlarar, veit ikkje kva dei går glipp av!

 

 

Utsikt frå Olavskrossen sørover mot Krakhellasundet og Sognefjorden.

 

Reisa til utgangspunktet skal ikkje omtalast anna enn at me parkerte ein av våre to bilar på ferjekaien på Fure på sørsida av Dalsfjorden. Derifrå er det fast ferjesamband med Værlandet. Frå Fure til Bygstad er det halvannan times køyring. Me var framme i 1930-tida. Veret var det aller beste, sola i låg bane over toppen av Helleberget, sjøen spegelblank, den lange rekkja av sermerkte fjelltoppar – som diskosar planta på høgkant i massivet, med stupbratte sider mot fjorden i sør og slakkare skråning mot nord –  frå aust mot vest: Kvamshesten (1209 m), Sundsfjellet, Laukelandshesten, Kringla, Helleberget, raudnande horisont, etter kvart djup landskugge. Dei to første mila, frå Bygstad til Dale, ein vaken draum for oss eldhuga padlarar og amatørfotografar. Sjøen så blank at det stundom er vanskeleg å vite kva som er spegelbilde og originallandskap.

 

Skal mot til

Me småpadlar langs land, med kamera skotklare. Laukelandsfossen openberrar seg i alt sitt velde i mørkninga. Hadde det vore om dagen, skulle me ha nytta høvet, slik mange Dalebuarar gjer, til eit sers forfriskande bad i ”bassenget”/gryta under fossen. Når  Laukelandsfossen fell flaumstor mot fjorden, er det storms styrke i vassgovet som møter dei badande, og det skal eit visst mot til for å leggje på svøm i den sterke straumen.

 

 

Teltplassen midt i oterreviret.

 

Resten av kveldsturen, over fjorden, rundt Nishammaren, og inn til badevika og teltplassen ved gamle Hovland&Rakneberg tønnefabrikk går i eit litt raskare tempo. For dei som vil ta turen etter oss og overnatte i telt, kan det nemnast at det er reist eit sørvisbygg, med toalett og vaskemuligheiter i badevika. Der er fin sandstrand og lett å hale kajakken på land.

 

Dag 2, Dale – Korssund, 34 km , same fine veret. Utpå føremiddagen frisknar det til bris frå vest, me får stampesjø og det blir ein smule tyngre å ta seg fram. Landskapet endrar seg. Fjorden vidar seg ut. På sørsida flatnar terrenget, på nordsida held det seg høgt til Eikenes.

 

 

Framme i Kleivavågen, Værlandet, før butikk og kafe har opna for dagen – tålmodig venting.

 

Her kan det vere på sin plass å seie litt om ei sannsynleg forklaring på kommunenamnet Fjaler:  Det lange fjellet Helleberget (Heileberget?), om lag fire kilometer frå aust til vest, ser innanfrå fjorden ut som ein spiss pyramide, frå Dale i sør som ein avrunda, steil bergvegg, for folk som kjem inn frå havet i vest, som eit langt rektangel, ei fjøl, av norrønt fjol, fleirtal fjalir (= fjøler).

 

Damstill fjord

Tilbake til kajakkane, nå i ferd med å krysse Flekkefjorden og passere Straumsnes, med den nedlagde skifabrikken Åsnes. Straumsnes ber namnet med rette. Med kolliderande retning på straum og vind kan bølgjene bli så intense og krappe at det krev sterk konsentrasjon for å halde seg på rett kajakk-kjøl. Det har eg sjølv opplevd. Denne gongen er sjøen damstill. Me set kursen mot neset på hi sida av fjorden, med ruinane av det gamle teglverket og haugar av vraka teglstein i strandkanten, som eit nes på neset. Her blir det matpause.

 

Dagens andre etappe, diagonalt over fjorden, forbi Kjøsnes, Fure, Fureneset på sørsida, til Einen, ved det nordlege innløpet til Korssund, 12 km  i lett til laber ”motbris”, blir litt strabasiøs. Til gjengjeld stig eit eventyrleg vakkert øyrike or havet i vest, med Den norske hesten (Alden), høgreist og dominerande, med Værlandet med sine karakteristiske puklar som nærmaste nabo, litt lenger ute og forsvinnande i horisonten, Bulandet. Lengst i sør Ospa og det flate Gåsvær så vidt synleg over vassyta.

 

 

Utsyn mot karakteristiske Alden.

 

Innspurten er ingen spurt, men roleg padling innanskjers, gjennom labyrintiske passasjar og smale sund sør til Korssund, for andre overnatting. Den siste timen har tunge skyer, svarte i botnen og kvite øvst, tårna seg opp over oss. Då kajakkane sig inn i den tronge vika med sandfjøre, like ved krambua i sundet, har det byrja å regne. I femtida på natta vaknar eg av tunge dropar som trommar mot teltduken og øyredøvande torebrak. Det lovar ikkje godt for den vidare turen.

 

Landligge

Dag 3 – ufrivillig landligge. Skyer jagar over himmelen frå nordvest. Gråver og regn, avløyst av korte glimt av sol og blå himmel, tiltakande vind. For eventyraren og milslukaren Otto er ei mils padling til Værlandet i frisk motbris for barnemat å rekne. Våren og forsommaren 2003 padla han, 64 år gammal, Svinesund-Lopphavet nonstop (bortsett frå  uversdagar), ein distanse på over 3.000 km . Resten av Finnmarkskysten til grense Jakobselv la han bak seg tre  følgjande somrar. Reportasje frå denne turen har ”PADLING” gledd sine lesarar med.

 

Etter timar med venting – og oppklarning –   bestemmer me oss i kveldinga for å prøve. Det er eit par kilometer ut til havet, mellom Lutelandet og Lammetu. Det blæs framleis – friskt etter min målestokk. Han vil dra; eg er skeptisk til i verste fall timars stamping beint mot vinden, til Aralden over ope hav, dei få kilometrane derifrå til Værlandet til dels i ly bak holmane og småøyane Kvitingane. Det blir til at me leitar og til slutt finn ein fin leirplass, rett nok på myrgrunn, like ved sjøen, sør på Lammetu. Utpå morgonkvisten viser det seg at me har konkurrentar om territoriet. Under eit nødvendig ærend ut høyrest eit gjennomtrengande skrik, om lag som frå eit menneske i ytste nød. Dagslyset avslører spor mellom kajakkane, etter alt å dømme av ein illsint oter som har freista jage frekke inntrengjarar i reviret på sjøen.

 

Ringen er slutta

Dag 4. Kl. 0600, høg, klar himmel, blankstill sjø, seinare svak vind, etter kvart laber bris frå søraust. Overfarten til Aralden og vidare til Kleivavågen aust på Værlandet er ikkje berre uproblematisk surfing; men og sterk glede over å vere i, vere omringa av, og meistre, denne vakre hav-og kystnaturen. Opplevingane held seg dei timane som er att av turen, nord gjennom sundet mellom Værlandet og Alden, så sørvestover, på nordsida mot Håsteinsosen, med Askrova, Reksta og Kinn i det fjerne, forbi Melværet til Nikøy i Bulandet, det vestlegaste aktive fiskeværet i Noreg, med sitt mylder av øyar, holmar og skjer, som me burde hatt nokre dagar ekstra til å utforske, retur langs ei litt anna rute til Kleivavågen, der me ventar nokre timar på ferja til Fure. Ringen er slutta.