Sæteråa må bare oppleves

Man starter fra Disenå ved et flott opparbeidet grøntareal med benker, utegrill og toaletter. Her er det tilrettelagt for badende og et flott sted å sette ut kajakker. Man padler så medstrøms Glomma ca. 100 meter før man svinger inn i Sæteråa.

Når man har passert under jerbanebrua og tunnelen under RV175 kommer man inn i et eldorado med vadefugler, ender, bever og rådyr.
Vel inne i åa slynger den seg i krappe svinger ca. 6 km oppover mot Skøyensagen.

På forsommeren er det fantastisk bare å sitte i kajakken og høre lyden av vakker fuglesang mens man senker skuldre og bare nyter livet.
Padler man stille og forsiktig kan man nesten være sikker på å møte Hr. Bever rundt neste sving.

I mai er det mye vann i åa, noe som fører til at vannet går godt inn over land. Her skapes det store grunner man kan padle over, og her holder Gjedda til. Noen ganger hopper man litt i kajakken når de største eksemplarene skyter fart rett under åra.

 

 

Vakker natur.

 

Når man nærmer seg Skøyensagen smalner åa kraftig og man må snirkle seg frem mellom kvister og trær. Dette gir en flott opplevelse av å være tett på naturen. Vel fremme ved den lille demningen kan man leke litt i strømmen eller bare slappe av litt mens man hører vannet fosser. Bedre meditering skal man lete lenge etter.

Man kan dra kajakken ovenfor demningen ved Skøyensagen og fortsette en snau kilometer til. Men den resterende padlebare strekningen har så tett vegetasjon at dette ikke er verdt strevet. Men har du sterk utforskertrang kan du i alle fall si at du har padlet hele åa 🙂

Padler man slik som oss og er på vannet kl. 18 får man med seg de fine fargene på blomster og vegitasjon på vei opp. Og er man heldig med været er det bare å nyte turen ned igjen når solen begynner å gå ned.

Beregn god tid på denne turen. Totalt er turen kun 12 km, men 4 timer går utrolig fort når man sitter og smygpadler for å komme tettest mulig på dyrelivet. Det finnes flotte rasteplasser langs hele åa.

 

 

Enkelte steder padler man nærmest under trærne.

 

Tidlig morgen eller ettermiddag/kveld anbefales. Denne perioden er Beveren mest aktiv. Elg og Rådyr beiter og drikker langs åa i tidlige morgentimer, men man må være stille.

På vår tur så vi utallige bever, samt rådyr som løp langs vannkanten.
Ender er det rundt hver eneste sving, og IPODen kan du legge igjen hjemme. Fuglesangen langs åa er god nok underholdning hele veien.
Sæteråa får terningkast seks 🙂

Vikna rundt

Vi som padlet var en entusiastisk gjeng fra Ytre Namdal og Bindal padleklubb, med tillegg av to relativt nyfrelste (kvinnelige) padlere fra Brønnøysund. Etter en del heft med justering av fotstøtter, ror og rorliner på en av de lånte kajakkene, kom vi sakte men sikkert i gang mens kvelden senket seg over oss. Strømøya var så vidt passert da vi møtte sørgående hurtigrute med passasjerer som vinket oss god tur.

 

Like før brua over til Lauvøya ble første strandhogg gjort for å strekke på beina. Allerede nå så vi at vi lå en god del etter skjema. Vi fortsatte likevel med godt mot, og holdt det gående til klokka viste at et nytt døgn var kommet oss i møte. Da padlet to av de sprekeste deltakerne ut på speiding etter leirplass, og det tok ikke lang tid før Odd Helge hadde funnet en tilnærmet perfekt leirplass på Rørøya. Utseilt distanse ca. 14 km.

 

 

I fin formasjon ut Nærøysundet.

 

Kajakkene ble båret ovenfor flomålet, og etter kort tid var teltene kommet opp og leiren etablert. Etter litt mat og drikke i all enkelhet ble det samlet rakved til bål, og da kaffekjelen omsider ble sendt rundt, kunne vi lene oss tilbake og nyte tilværelsen.

 

Storseifiske

Etter hvert ruslet en etter en tilbake til teltene for å innta velfortjent hvile og søvn. Noen etternølere ble likevel sittende ved bålet utover natta. Da vi omsider hadde bestemt oss for å køye, hørtes noen kraftige plask like ved land der kajakkene lå. Seioppfar! Søvnigheten var som blåst vekk, og fiskestengene ble raskt hentet fram. I løpet av en times tid hadde vi landet flere storsei og et par fine torsker. Ingrediensene til den etter hvert så tradisjonelle fellesmiddagen, bestående av fiskesuppe, var sikret.

 

 

Jan studerer fangsten.

 

Under sløyingen viste det seg at seien var full av feit fin lever.  Det ble da unisont bestemt at det umiddelbart måtte lages fiskegryte med sei og lever. Mens sola steg opp inntok vi et utsøkt måltid. Mette og tilfredse og med leverfettet glinsende fra kinn og hake ble det omsider stille i leiren.

 

Lørdags formiddag fortsatte ferden etter en kraftig frokost. Også nå med strømmen imot. Den svake vinden fra nord var heller ikke til hjelp på framdriften. Været var imidlertid bra, noen lette regnbyger, men mest oppholdsvær og noe sol.

 

Underveis observerte vi både lundefugl og oter. Ferden gikk vekselvis over åpent hav og gjennom trange idylliske sund. I Bausundet på nordøstsiden av Ytre Vikna hadde vi dagens første rast. Her hadde vi god utsikt mot Leka og nordover leia.

 

Endelig medstrøm

Da vi nådde innløpet til Teistsundet fikk vi endelig medstrøm, og gjennomsnittshastigheten økte til det dobbelte. Noen av de minst erfarne padlerne begynte etter hvert å bli slitne, så vi bestemte oss for å ta kveld i 18-tiden. På Laøya på nordsiden av Teistsundet fant vi ei lun vik med ei gresskledd strand som var akkurat stor nok til hele teltleiren.

 

 

Vi møter sørgående Hurtigrute.

 

Utseilt distanse i løpet av lørdagen ble omtrent den samme som på fredag kveld, og vi var ennå et stykke unna ”halvgått løp”. Vi innså nå at vi ikke kom til å nå målet om å padle Vikna rundt i løpet av helga, og bestemte oss i stedet for å sette det sosiale samværet i høysetet.

 

Tradisjonell fellesmiddag

Mens noen begynte å forberede fellesmiddagen (les fiskesuppen), var andre på vandring langs strandkanten på jakt etter ingredienser til forretten. Blåskjellene glimret med sitt fravær, men strandsnegler var det nok av, slik at alle (som ville!) fikk en smak. Det var etter hvert blitt helt vindstille, og mens vi inntok et utsøkt måltid kunne vi studere makrellstimene som passerte ute i sundet i sin stadige jakt på føde.

 

 

Vi passerte smale, idylliske sund.

 

Søndag formiddag diskuterte vi den videre framdriften før vi satte oss i kajakkene. Vi ble enige om å avslutte turen på Ramstadlandet, rundt en times padling unna. Været var fremdeles upåklagelig, og underveis opplevde vi å se havørn med sprellende fisk i klørne. Før vi skilte lag ble vi enige om å fortsette ferden ”Vikna rundt” med utgangspunkt i Ramstadlandet til samme tid neste år.

 

Oppsummering

Hvis turen rundt hele Vikna skal gjennomføres i løpet av en helg, kreves det noe padleerfaring og trening. Enkelte strekninger er svært utsatt for vær og vind, så det er en god ide å lytte til værmeldingen før man legger av gårde. Har man flere dager enn bare ei helg til rådighet, kan denne turen anbefales varmt også for de som ikke er erfarne eller godt trente padlere. Nærmeste kajakkutleie finnes hos Hansvik Sport på Rørvik. De arrangerer også kurs, noe også kajakklubben gjør. Deltakere på turen var Jon Bøe, Roger Mikalsen, Jan Heimstad, Odd Helge Buvarp, Bente Bøe, Hanne Slind, Einar og Runar Hansvik og Stig Nygård.

 

 

Vi diskuterer veivalget.

 

Fakta om Vikna:

Vikna er en øykommune på namdalskysten i Nord-Trøndelag. Den er delt inn i Indre-Vikna, Mellom-Vikna og Ytre-Vikna. De fire største øyene er bundet sammen med broer. Det største tettstedet er Rørvik, som også er administrasjonssenter. Kommunen består av i underkant av 6.000 øyer, holmer og skjær, og har Norges lengste kystlinje på 2.460 km. Et stort område i Ytre-Vikna er fredet for å bevare et relativt uberørt kystrike og verne om fugle- og dyreriket. Fra Husfjellet på Mellom-Vikna (bilvei helt opp) er det god utsikt til øyriket utenfor, og i klarvær kan man se 16 kommuner i 3 fylker. Adkomst: Følg fylkesvei (kystriksveien) 17 til Foldereid, videre fylkesvei 770 fram til kommunesenteret Rørvik. Rørvik har også anløp av hurtigruten, her møtes nordgående og sørgående hver kveld i 21-tiden.

 

 

Gult er kult.

En smakebit av Middelhavet

Jeg har en stygg mistanke om at det berømte “T-bird” ned fosser ble oppfunnet på timeteren på Rizzanese. Det er i hvert fall helt sikkert at man måtte raskt ha utviklet teknikker for å redde båter og mannskap som pinna mellom steiner. For det er ikke mye vann på Korsika. Men hva gjør vel det? Da setter man bare ekstra stor pris på de strykene som har litt vann, og dessuten får man øvd på det vi i Norge har lite av. Nemlig ekte, lavtvanns  bekkepadling.

 

 

Sindre Slålien har funnet boofe-armen på Cody.

 

De yngre

Det er lite som gleder meg mer enn å se den litt yngre garde finne seg til rette på elva, enten det gjelder i små bølger, i store valser, ute på havet surfende eller på lekestrekkene på Sjoa eller i Voss. Det er flott å se at elvegleden lever i beste velgående. Til Korsika reiste jeg med tre av Norges junior landslagsmedlemmer i Freestyle. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg var så overrasket over å se at de faktisk kunne padle bratt i tillegg til å gi meg hard konkurranse i Freestyle. Sammen med Ron Fischer og broren Tim Fischer (17) samt Damian Banziger (18), reiste Tora Heggem (18), Hallvor Heggem (17), Sindre Slålien. (16) og undertegnede samt to bikkjer, på roadtrip til Middelhavet.

 

Etter en heller heftig biltur fra Plattling til fergeleiet i Savona rulla vi endelig inn på ferga klokka ni om kvelden. Alle vaklet ut av bilen etter 12 timers intens kjøring, og fikk raska med seg liggeunderlag og sovepose for overfarten. Når man er under 30 er det ikke lov å bestille lugar på overnattingsferger (selv om jeg var sterkt fristet..), så vi slo opp camp Norway ute på dekk. Godt nede i soveposen, og et par timer inne i skjønnhetssøvnen måtte vi gi opp kampen mot regnværet, og flytta inn.

 

 

Damian Baenziger er fokusert på Rizzanese.

 

Grad 3 elv

Midt i en trappeoppgang fant vi nok plass til å spre oss utover, og der lå vi med hodene dypt nede i soveposen helt til Sindre utpå morgenkvisten plutselig skrek forskrekket: “Noen tråkka meg på hånda!”. Det var helt klart frokost-signalet, og vi karra oss ned mot kaffe og croisanter. Heller mørbanka rulla vi inn på Camp Ernella og møtte opp med sveitserne. Slagplanen var enkel: Sove, spise, padle, sove, spise, padle. Og vi satte igang med Tavignano, en grad 3 elv som Renner like forbi campen.

 

Men på take-out fant jeg raskt ut at de små gjerne ville ha litt mer utfordring. Dermed var det duket for skikkelig bekkepadling på dag to, på øyas bratteste elv: Restonica. Nervene var til å tå og føle på på put-in, og i litt kledelig duskregn bar vi kajakkene ned til elvebredden. Fordelen med Restonica er at det er lavt volum, lite trykk i vannet, den ligger like ved veien, men er da altså bratt. Det siste elementet anså vi for å være minst vesentlig faktisk, siden alle kunne gå ut av elva der man mente det ble for mye. Men det ble det jo ikke.

 

 

Hallvor Heggem finner linja på Restonica.

 

Klassikere

Noen timer senere stod vi godt fornøyde på take-out. Vi hadde boofa tidlig, sent, for tidlig og for sent noen ganger, synfart, gått, padla kule linjer, diskutert linjer, hatt noen litt mer kritiske øyeblikk enn andre, smilt til kamera og hverandre. Og Restonica viste seg å være en bratt, men veldig overkommelig elv. Bakevjehopping er en nødvendighet, og det samme gjelder strutsing. Altså at man må strekke hals fra bakevja for å se nedover elva hva som kommer nedenfor horisontlinja. Om man er god på å strutse sparer man masse tid, og vi passerte da også en gruppe på to padlere.

 

Neste dag fant vi vann på den lille bekken Cody, hvor steinete stryk ble avløst av kvalitetsdrop i ny og ne. Tora, Hallvor og Sindre imponerte stort med å padle et par av de større droppene, og vi skjønte raskt at vi neste dag måtte komme opp med noe større. Elva Rizzanese er en av de store klassikerne på Korsika, og med litt regn på natta var vannstanden akseptabel for Sindres bursdagspadletur. Som bursdagsbarn var det selvklart at han måtte padle først over timeters fossen, som er høydepunktet for de fleste på turen ned.

 

 

Kidsa fra venstre: Hallvor Heggem, Sindre Slålien, Tora Heggem.

 

Smilte bredt

Med en skikkelig boof  landa han flatt og fikk sitt første møte med cockpit-kanten på kajakken. Men aldri har jeg vel sett en smile så bredt med så mye neseblod, og det var et strålende fornøyd bursdagsbarn som kravla på land for å se kameratene komme over kanten. Hallvor hadde en bra linje, og så kom Tora og plugga fossen som en ekte nordmann, og jeg må innrømme at jeg var mer enn stolt i det hun rulla opp i bunnen med et stort glis. På land stod en gjeng voksne mannfolk og synfarte i det vi kom inn i bakevja, og de ble store i øynene når jeg padlet over kanten som førstemann med fire juniorer rett bak. Desverre er Rizzanese i ferd med å bli demmet opp, og det er muligens siste året det er mulig å padle denne perlen av en elv.

 

Den siste dagen var det også vann på ultra-klassikeren Fiom Orbo, en grad fire elv som renner gjennom et nydelig juv med rene linjer og morsomme drop. Er det tørt på Korsika har denne elven stort sett nok vann til å komme seg ned, og har reddet mang en vanntørst padler fra kontinentet. Etter en snau uke på “Corse”, som det heter på fransk, snudde vi nesen nordover igjen, alle med nye erfaringer i sekken. Og en ting er sikkert, bekkepadling på Korsika er virkelig bekkepadling!