Close Form Button

SØK

Måned: mars 2017

En elv av de sjeldne

Posted on by administrator

Elva Maipo renner fra dypt inne i Andesfjellene, og ut til Stillehavet. På sin ferd sørger den for å gjøre dalen Cajon del Maipo grønn og frodig. Elva er også Santiagos vannreserve, i tilfelle hoveddrikkevannskilden skulle feile. Dalen er et friluftsmekka for de som bor i hovedstaden, men også for chilenere som tar turen fra lenger unna for å oppleve spenning i naturen. Hver helg fylles Cajon del Maipo opp med mennesker som padler kajakk, flyr paraglider, klatrer, rafter, går på turer eller som rett og slett camper på en av de mange campingplassene som er å finne.

Siden det bare tar en time å kjøre opp til dalen fra hovedstaden er det ikke til å unngå at mange lokale heller pakker sammen og drar vekk på fredager. Om man synes at marka utenfor Oslo blir liten i travle helger,kan det nok ikke sammenlignes med travle helger i Cajon del Maipo, hvor det yrer av mennesker hvor man enn snur seg.

FOTO: RON FISCHER – Tino Specht og Mariann Sæther på vei ut av Tunellen -et av de større strykene på øvre Maipo.

 

Cascadas de las Animas

Det finnes flere turoperatører som tilbyr rafting i Cajon del Maipo, men en av de største går under navnet Cascadas de las Animas. Familien Ortega driver firmaet, som favner både en raftingoperasjon, to restauranter med fantastisk økologisk mat, en campingplass med karakteristiske hytter til utleie, et stort og vakkert badeanlegg, samt et privat naturreservat med pumaer og flere truede dyrearter. I naturreservatet faller også en høy foss ned fjellsiden, og denne er en yndet turistattraksjon, som forøvrig også låner navnet sitt til firmaet.

Familien Ortega har som mål å ta vare på en liten del av den chilenske cordilleraen, med fokus på å bevare det opprinnelige plante- og dyrelivet. Mer og mer av ødemarken i Andesfjellene blir spist opp av utvikling og bosetting, men her i Cascadas kan man fremdeles finne en liten del av villmarken intakt. Selve basen er designet av et familiemedlem, med den spanske arkitekten Gaudí som inspirasjon, og bygningene på basen er da også meget spesielle med vakre buer og unike linjer. Er man på besøk i Cajon del Maipo anbefaler jeg å tilbringe tid her. Den bohemak-tige campen vil definitivt sørge for at man har en fantastisk tid også utenfor elva.

 

Padling

Elven Maipo har flere seksjoner som brukes til padling og rafting, og ikke overraskende er det i de øverste delene av elven man finner de mest utfordrende strykene. Alto Maipo er en seksjon som inkluderer to grad fem stryk, og dusinvis av grad fire. Det brune vannet, farget av sedimenter fra den imponerende cordilleraen, er med på å forsterke inntrykket av seriøs padling. Det største stryket, Franskmannens Sving eller La curva del Frances, er godt synlig fra veien og samler vanligvis en god del tilskuere når kajakkpadlere skal bryne seg på de mange linjene som finnes i stryket.

Rett nedenfor ligger Tunellen, og mens La Curva kan skremme de fleste er El Tunél rett og slett morsom å padle, med sine enorme bølger og stortvannskarakterer. Denne seksjonen ender ved Cascadas de la Animas, og herfra starter også den mest populære raftingbiten. Raftere får oppleve en elv som flommer både gjennom små juv og i åpent landskap, og et grad fire stryk tidlig på strekket sørger for store smil, selv om vannet er kaldt og elva kan være grunn på enkelte steder.

 

Ikke lenge igjen?

Det er ikke bare padling som gjelder i Cajon del Maipo -det finnes også bra sykling ifølge Tino Specht! FOTO: RON FISCHER.

Det aller beste er å dra sporenstreks til Cajon del Maipo etter at man har landet i Santiago. Skal man på padletur i Chile er det like så greit å starte turen her – enten med leiebil eller uten. Velger man ikke å ha leiebil kan man betale for transport med raftingfirmaer for å komme seg tilbake til camp etter endt padletur. For Alto Maipo-seksjonen må man bli med guidene når de har fri fra jobben og skal ut og padle for moro skyld. Dessverre eksisterer det planer om oppdemming av elva. Selv om motstanden er massiv både blant padleinteresserte og vanlige folk, kan det se ut som om Maipo ikke kommer til å renne fritt i mange år til.

I seg selv er det et paradoks at det finnes sterke krefter for å bygge ut denne elven som både er drikkevannsreservoar og som har så mye kommersiell aktivitet, mens man har sagt nei til en av verdens største utbyggingsplaner i Patagonia, nemlig prosjektet som går under navnet HydoAysén. Slik er det ofte i Chile – motsetninger drar planer frem og tilbake i årevis, før man gjerne vedtar noe som ingen kunne tenke seg ville gå igjennom. Det er da også noe av det som gjør landet så fascinerende uforutsigbart. ●●

 

Sirona – kort og konsis

Posted on by Hallvard Torp

Eian Fritid er ny importør og sier dette om Sirona: «Valley Sirona 16-1 RM er en leken og lettmanøvrert kajakk som egner seg godt til dags- og helgeturer. Denne kajakken er kort nok til at den kan kategoriseres som en havlek (ocean play) kajakk, men mer enn lang nok til at den holder god fart på lengre turer. Dette er en leken turkajakk av høy kvalitet somman kan nyte fra første åretak og ha glede av gjennom hele karrieren.» Ikke småtteri! Padlervekt 65-100 kg.

Mye flatere bunn enn på Valley Avocet.

Om testen

Valley beskriver Sirona som en allbrukskajakk; kort nok til bølgelek, lang nok til å holde et normalt turtempo, kort nok til å være grei å manøvrere på land og lang nok til helgeturer med overnatting. De mener mange vil få større glede av padlingen om de velger en kortere kajakk til alt annet enn ukesturer og ekspedisjoner. Jeg har testet kajakken som en klassisk dagsturhavkajakk. På tur i havgapet i bølger opp mot åtte meter, på småkrusete byfjord i Bergen og på speilblank sjø.

Klassisk hav- og turkajakk med detaljene i orden. Sirona er en nøytral kajakk, Lengden gjør den lett å manøvrere.

 

Gammel ærverdig kajakkfabrikk

Valley er en av de eldste havkajakkprodusentene, og burde være kjent for de fleste. Den første havkajakken i glassfiber ble lansert i 1972. I nyere tid har Valley laget noen solide plastmodeller med stor suksess. Det er liten tvil om at Valley står for den mest klassiske av moderne havkajakker, Nordkapp. Denne var lenge referansekajakken med stor K. De siste 10-15 årene har det imidlertid vokst fram et mylder av kajakkmodeller fra ulike produsenter, og mange flinke designere har fått fram mange gode kajakker. Valley har hengt godt med på utviklingen og for et par år siden fikk modellrekken en helt ny «makover». Den består nå av Etain – ekspedisjon- og turkajakk, Sirona – allbrukskajakk med vekt på dagsturer og Gemini – en rendyrket lekekajakk eller en allbrukskajakk for mindre personer. Om vi ser litt bakover drister jeg meg til å si at Sirona er en videreutvikling av Avocet.

Støpte lukekanter – holdt tett i testperioden. Legg også merke til låsebøyle.
På tross av mye utstikkende detaljer i undersiden av dekket kom jeg aldri borti noen av dem under padling eller entring.
God og romslig sittebrønn. Senkekjølkontrollen er nedsenket og ute av veien til du trenger den. Lårstøttene er adoptert fra North Shore. De er litt aggressive og passer ikke alle, men det er en viss justeringsmulighet i lengderetningen.

 

Dekksutrustning i toppklasse

Sammen med NDK Romany Surf.

Når vi ser på dekket er «moderne britisk havkajakk» et uttrykk som slår meg. Alle detaljer er gjort funksjonelle og samtidig stilige. Luker er akkurat passe nedsenket og kajakken har fått en liten luke rett foran sittebrønnen. Her er det også noen elegante spor som sørger for å lede vann bort slik at det ikke blir liggende noe rundt luken.

Framluken og dagsturluken er helt standard og runde, men bakluken er svakt oval og tilfredsstiller dermed de som mener det må til for å få ned store og lange gjenstander. Kanten rundt lukeåpningene er støpt sammen med skroget, og ikke av ettermontert hardplast, slik Valley har gjort på endel plastmodeller tidligere. Dette er erfaringsmessig en løsning som lett kan gi mer lekkasje. På Sirona virker lukene å passe perfekt, og det kom ikke noe vann inn ved padling i rufsete forhold eller rulling.

Dekksliner og strikk er helt forskriftsmessig gjort, og Valley sine strikk på bæreknottene for og akter er som vi er vant med fra forrige generasjon. Dette sørger for at knottene i endene ikke slår mot skroget og alltid ligger der du venter å finne dem – med mindre du foretrekker å la dem henge ned. Valgfrihet er bra.

 

 

 

Gammelt sete – ny sittebrønn

Sittebrønnen har Valley sitt «gamle» gode sete og pedaler på metallskinne. Nytt er lårstøttene som enkelt justeres med noen «muttere» kledd med tykk myk gummi, slik at de kan løsnes og strammes for hånd. Denne løsningen er adoptert fra North Shore sine plastkajakker og fungerer godt. Lårstøttene er formet moderat konkave slik at de skal gripe om lårene. Dette er en løsning som gjør at du sitter som støpt om kroppen din passer inn.

I motsatt fall, som i mitt tilfelle, skjærer de inn i innsiden av lårene. De kan justeres i lengderetningen eller kan også tas av eller modifiseres. For mitt vedkommende satt jeg helt fint etter at jeg tok ut lårstøttene (litt vinterflesk). Her er det viktig å prøvesitte før kjøp. Sittebrønnen har en romslig åpning i lengde og bredde (87cm x 47cm), og høyden er økt betraktelig fra Avocet. Dette gjelder forøvrig også høyden på hele kajakken, slik at den har endel større volum uten at Valley oppgir dette. Det er i alle fall god plass til utstyr for en helgetur.

Senkekjølsystemet er samme som Valley har brukt noen år, helt greit og veldig funksjonelt, men som alle system som bruker vaier, er det følsomt for brukerfeil. Husk å ta inn kjølen før du drar kajakken opp på land! Om uhellet skulle være ute er det ikke så vanskelig for en nevenyttig person å fikse dette, men det er bedre å slippe.

 

Flatbunnet

Bunnen er ikke lik noe jeg har sett fra Valley tidligere. Valley har utmerket seg med moderat v-bunn og relativt skrånende skrogsider i litt varierende grad på havkajakkene, noe som har gitt forholdsvis raske og livlige kajakker. Nordkapp er modellen som har trukket dette lengst, og den er da heller ikke noen nybegynnerkajakk. Aquanaut og Avocet seriene har også hatt litt v-form midt under skroget.

Sirona derimot er flat under og har loddrette sider. Den beholder også god bredde langt mot baug og stevn. Skrogformen får meg til å tenke på NDK Romany. Det er bra med spring i skroget selv om stevnene ikke stikker så høyt til værs. Sirona 16-1 RM er støpt i trelags polyetylen. Valley har lenge levert solid plastkvalitet, men gjerne ikke av de letteste. Trelags plast gir høy styrke og stivhet i forhold til vekt. Det er ingen tvil om at denne kajakken tåler det meste. Jeg fikk beskjed av forhandleren om å teste den hardt og det har jeg gjort. Plasten får litt riper under ved landkjenning, men det skal virkelig mye til for å skade denne kajakken på noe vis.

Prisen å betale er en tung kajakk, og denne er da også tung selv om den er forholdsvis kort. Det viser seg også at Valley plasserer seg i toppen av kvalitetssjiktet av plastkajakker når det gjelder skottene, der begge som vender ut mot sittebrønnen er laget av samme stive plast som skroget, og limt fast. Skottet mellom de bakre lasterommene er av skumplast. Som en fin detalj er skottet bak setet skråstilt og ender oppe nesten ute ved cocpitkanten slik at du får tømt kajakken nesten fullstendig om du snur den på hodet med tak i baugen.

 

Fiskeform og godt med volum ut mot stevnene.

Kort og rask (nok)

Vi kan vel si at Sirona er ganske kort til å være en turkajakk. Tradisjonelt har allbrukskajakker ligget på engelske 17-18 fot som er 5,18 – 5,50 meter. Sirona er altså 16 fot og en tomme som er 4,90 meter. Det kan virke som at Valley prøver å være med å starte en trend (blant annet har Nelo begynt å korte ned på surfskiene sine). Valley mener denne lengden er best i typisk turfart på 3,5 knop, og dessuten lettere å håndtere på land, noe jeg er helt enig i! Folk har en tendens til å tro at lange kajakker er raske, men man må huske at de har potensial for a være raske dersom man har motoren til det. Lange kajakker er dessuten som regel tyngre å holde i turfart enn de kortere.

 

Godt sete

Valley har de senere årene hatt samme sete i alle havkajakkmodellene. Dette er et plastsete med padding og en justerbar lav ryggstøtte. Setet er skrudd fast i dekket på sidene av sittebrønnsåpningen. Jeg har ikke hørt noe negativt om dette setet her på Vestlandet, der det har vært solgt mange Valleykajakker. Jeg har vel igrunnen ikke hørt noen klager overhodet på sittekomforten til dette setet. Heller tvert imot. Jeg vet om padlere som har satt Valleyseter inn i andre kajakker. Imidlertid har jeg sett seter som har sprukket i kaldt vær, så det kan være en begrensning på plasttypen.

Uansett; setet har akkurat det som trengs og ikke noe mer. Enkelt og funksjonelt, og jeg sitter veldig godt. Setet er også montert ørlite høyere over bunnen enn i mange andre havkajakker, men dette er ikke noe problem for stabiliteten da kajakken er så stabil fra før. Det gir imidlertid gir bedre åreisett i vannet. Det finnes endel knotter og innstøpte skruer inne i sittebrønnen, særlig i dekket. Disse sammen med det lille rommet som er montert kan gjøre at det virker som det er litt mye som kan komme i veien for det å sitte godt. At man kan dunke borti alt dette med beina. Det var i alle fall min tanke da jeg så nedi sittebrønnen første gang. Det viste seg at jeg ikke kom borti noe av dette i testperioden, så det har nok blitt plassert med omhu.

 

 

Solid stabilitet

Da jeg satt meg ned i Sirona var det god plass og solid stabilitet som var første tanke. Det er overhodet ingen overraskelser med stabiliteten. Primærstabiliteten gir trygghet til å padle rolig, gi på, fotografere eller fiske. Sekundærstabiliteten er også så snill at jeg tror få personer vil ha noe å utsette på dette skroget. Her finnes ingen overraskelser, men et mykt og forutsigbart krengningsmønster. Jeg vil si at Sirona helt klart er stabil nok til å være en begynnerkajakk, men også en ypperlig kajakk til teknikktrening.

 

Uværskajakk

Jeg testet Sirona på helt speilblank sjø, i litt vind og bølger på byfjorden i Bergen og på havet vest for Sotra i forhold på 3-3,5 m dønninger ispedd noen virkelig store bølger på 7-8 meter! Første gang jeg kom ut i store bølger tenkte jeg at kajakken gikk veldig mykt i sjøen. Dette kan ha å gjøre med at det er en plastkajakk. De slår gjerne merkbart mindre enn glassfiberkajakker. Jeg er usikker på om dette er grunnen, eller om det erskrogformen som har en eksepsjonell myk gange, da det er veldig lenge mellom hver gang jeg padler plastkajakker. I rufsete forhold med krappe bølger og strøm oppfører den seg eksemplarisk. Endel volum gjør at den går relativt tørt, og den går mykt selv mot krappe bølger.

I medsjø har den en tendens til å vingle litt, eller skjære ut til siden. Dette har selvfølgelig litt med lengde og spring å gjøre, at den i utgangspunktet er svingvillig. Det var bare i store bølger dette var et irritasjonsmoment. I små innaskjærs vindbølger merket jeg ikke dette. Jeg mistenker også at litt av skylden kan legges på utslaget på senkekjølen. Dette var litt i minste laget ved fullt utslag. Her har nok noen på fabrikken kuttet vaieren litt i korteste laget.Kajakken er over middels vindnøytral. Det er lite å utsette på disse egenskapene. Den dreier mot vinden uten bruk av senkekjøl, og korrigeres greit med kjølen ved andre vindretninger.

 

Fartspotensiale

Jeg har padlet Sirona sammen med en liten gruppe erfarne padlere med litt lengre kajakker, og har ikke hatt noe problem med å holde tritt med gruppen, tvert imot. Farten i gruppe på turer fra 12-20 km har ligget på 3,4 til 3,6 knop. Det var vanskelig å finne jevne forhold i denne perioden (mye vind om vinteren), så her er endel med- og motvind og strøm inne i bildet, men jeg prøvde å få omtrent likt av medvind og motvind. Jeg prøvde Sirona i en langsprint på en kilometer og det endte på imponerende 4,85 knop uten å ta meg helt ut på noe vis.

Så vi kan vel konkludere med at Valley har truffet godt med utsagnet om at den er lettdrevet i turfart, men jeg synes også at den har potensial til større hastighet enn man skulle tro. Litt av dette kommer kanskje av at vinkel på baug og akter er relativt bratt slik at den får lengre vannlinje enn lengden skulle tilsi.Dekket er hverken spesielt i veien eller spesielt godt utformet for godt åreisett. Ganske gjennomsnittlig.

 

Lett å entre

Det gikk som en drøm å entre kajakken fra sjøen. Bakdekket er lavt nok til at det går fint å komme seg opp og kajakken er så stabil at jeg kunne sitte avslappet overskrevs på bakdekket. Stor sittebrønnsåpning gjorde at mine lange bein gikk nedi uten problemer. Kajakken er lett å rulle. Ikke som en lavvolum grønlandskajakk, men nesten på høyde med de mest lettrullede havkajakker. Det går fint for meg å legge hodet på bakdekk.

Sirona flyter fint med en velvoksen mann ombord.

Konklusjon

Det er klart vi må se på denne kajakken som en klassisk turkajakk med vekt på egenskaper mot å trives i røff sjø. Om vi gjør det mener jeg at Valley har klart å raffinere en klassiker som Avocet til å bli en kajakk som ligger veldig nær NDK Romany i bruksområde og egenskaper. Det som overrasket meg mest var hvor gode farts egenskaper Sirona hadde og at de fremdeles har klart å bygge inn såpass mye stabilitet. Jeg fikk ikke til å teste denne kajakken med andre personer, men tror nok den kan bli i knappeste laget for personer på 100 kg. Jeg vil tro at idealvekten ligger mellom oppgitte 60 kg og opp mot 90 kg avhengig av kroppstype.

Sirona er ingen nyskapende kajakk, men heller en meget vellykket videreutvikling av tidligere modeller. Trelags plast kommer aldri til å bli direkte lett, og der ligger også et av ankepunktene mot denne kajakken. Selv om den er relativt liten kan den bli tung å få opp på biltaket. At det er en kajakk som kan passe nybegynnere og også viderekommende tror jeg stemmer veldig bra. Litt kortere kajakker er absolutt veien å gå om du satser mest på dags- og helgeturer og trives i turtempo på 3,5 knop. Sirona er i alle fall en bunnsolid kajakk med mange fine detaljer. Du får ikke plastkajakker så mye bedre enn dette, så om Sirona er kajakken for deg blir mest et spørsmål om sittekomfort og smak.