Vinteren igjennom var det en tanke som varmet oss: Vi skulle snart ut og padle igjen! Det var i Tyrkia i mai det skulle skje, mens farvannet er nærmest fritt for folk, men vannet er blitt deilig varmt allerede. På nettet virket turen perfekt: En ukes padling og telting. Moderat krevende. Først krysse en innsjø, så gjennom en labyrint av et elvedelta før den berømte turkise kysten ventet oss. Arrangøren, Alternatif Outdoor, lovet det ville bli en liten gruppe. Men tenk om de andre padlerne var noen unge, knallsterke friskuser. Hvordan skulle det gå med oss halvspreke, halvgamlingene da?
På innsjøen
– Hjelp, skal vi starte her? Vi hadde liksom forestilt oss en stille strand. I stedet står vi på en høy kaikant. Stappfulle av utstyr droppes kajakkene uti med kjempeplask. OK, så får vi vel bare lære oss teknikken da, og håpe at det ikke blir like store plask av oss. Lederne våre, Vedat og Seda, gir oss kyndig instruks. Vi heiser oss forsiktig ned: Første utfordring er bestått med glans! Vi er klare for padlelivet. Men hvor er de andre i gruppa? Blir det virkelig bare oss? For en luksus og for en frihet. Verden er vår!
Småkrusete ligger Köycegiz-sjøen og glitrer i morgenlyset. I det fjerne tårner fjellene seg opp blåne bak blåne. Er det ikke noen snøflekker vi skimter også? Det er ikke så rart når toppene i de vestlige Taurusfjellene rager godt over 2000 meter. Padleværet kunne ikke vært snillere. Vedat peker ut kursen mot første stopp på østsiden av vannet. Snart er vi inne i utløpet av en stille elv. Rundt oss i sivet svirrer det av skimrende, turkise øyenstikkere. Hva er det som kvekker og kvakker og piper? Overalt rundt oss syder det av liv. Under blomstrende, ville oleandere gjør det godt å riste løs armene etter sesongens første padletak.
– Ser dere øya der borte på andre siden? Sett kursen dit, lyder beskjeden. Hvor langt det er føles umulig å bedømme. Vi merker knapt fremdriften på den store innsjøen. I vannet foran oss blinker og spretter det.
– Grey mullet kommer opp hit fra havet for å gyte, forteller Vedat. Mette og salige etter vår første lunsj kunne vi gjerne lagt oss til for dagen på Gedova-øya blant spor etter villhestene som holder til der. Men Seda og Vedat har andre planer.
– Ser dere de kuplene der inne? På bredden mot sør kan vi skimpte to lysegrønne halvkuler som froskeøyne i strandkanten.
– Sultaniye, naturens helsefarm, med svovelkilde, gytjebad og varmtvann som sprudler fram fra jordas indre. Perfekt for oppmyking av padlemusklene. Dere blir som nye, lover Vedat. Langt av lei strømmer den ulekre svovellukten imot oss. Men her nytter det ikke å rynke på nesa. Navnet sitt fikk stedet fordi sultaner søkte helsebot her. Og kunne de, så kan vel vi… Litt prøvende og fulle av flir synker vi til knes i bløt leire og varmt vann. Siden er det bare å svømme av seg gørra. Og er vi ikke akkurat blitt nye, er vi i hvert fall uthvilt før siste økt for dagen.
Men hvor blir det av Vedat? Han padlet jo foran til leirplassen. Brått dukker han fram bak det høye beltet av siv. Der inne, i camp 1, er vi skjult for natten i en bukt så hemmelighetsfull og bortgjemt, så skjermet og frodiggrønn at vi er som i en verden ingen andre vet om. Ingen andre enn froskene, som holder konsert natten igjennom.
Femstjerners turkjøkken
Morgenlyset siles mykt gjennom lysegrønt løv der vi tumler ut av teltet. Hva er det for en duft som vekket oss? Mmm, omelett med sopp, ost og urter!
– Hva foretrekkes til frokost, te eller kaffe? Juice av friskpresset appelsin eller grapefrukt? Kanskje blandet? Siden skal det fortsette i samme utsøkte stil. Straks kajakkene skraper mot land for en hvil, suser det fra primusen. Snart kommer brettet med te og snacks:
– Prøv å dyppe brødet i olivenolje med timian. Denne osten er perfekt følge til tomater. Og smak på dadlene, nydelig med valnøtter og yoghurt! Har dere forsøkt tahin, en mos av sesamfrø og druemolasse? Beste kraftforet som fins for padlere! Det begynner å ane oss: Denne turen skal nok ikke akkurat bli noen slankekur. Vel framme ved kveldens leir, skjønner vi hvorfor kajakkene er så tunge. Nå fiskes det fram fra skrogenes indre: Gryter og panner, tomater og pepper, bønner og aubergine, løk og hvitløk, appelsiner og meloner m.m.m.
Snart putrer det muntert i den store gryta og liflige dufter lokker: Det er «Seda special» som straks er klar. Alt de to tryller fram er smakfullt og sunt – og rikelig! Her er det ingen boksemat å se, ikke et fnugg av ferdigmat fra pose. Bare friskt og nylaget er godt nok, gjerne lokalt dyrket og fisket også. Det skal vi snart få smake når Seda har vært innom og proviantert hos fiskerne: Grey mullet fulle av rogn, bakt i folie over bål. – Afiyet olsun, tyrkernes ønske om god appetitt.
På elva
Som et bølgende, grønt sceneteppe ligger beltet av siv foran oss. Bakenfor yrer det av et liv vi bare kan ane. Gjennom vidstrakte siv-marker snor deltaet av Dalayan-elva seg som en labyrint av vannveier. Kan vi virkelig padle inn der? Finner vi ut igjen? Vedat stikker ut kursen med sin innebygde GPS. Nå er vi midt inne i et beskyttet naturreservat. Her inne i det mannshøye sivet blir vi liksom bittesmå, som i en billedbok, i et eventyr.
Vi kommer så tett på alt. Hva var det som rørte seg? Bare et plopp å høre, bare et plask å se. Sakte og så lydløst som bare kajakker kan, glir vi framover. Hit inn kan ingen andre båter komme. Og der ser vi dem – de små vannskilpaddene, terrapin blir de kalt. På stokker i vannkanten kravler de opp for å varme seg i sola, tett inntil hverandre og gjerne oppå hverandre også.
Over oss bakser brått et vidt vingespenn, en gråbrun night heron. Og der, er det ikke en stork? Men hva glinser så fint i grønt? En sjelden Smyrna kingfisher, peker Vedat. Rundt oss lyder en konsert i alle toneleier, fra fineste fuglefløyt til hese froskekvekk. Snart har den smale renna i sivet ført oss til bredden under en bratt fjellside. – Badetid, annonserer Vedat. Men det er ikke elva han peker mot. Under store steinblokker pipler det varme vannet fram, brusende av små bobler.
Kulpen det danner er akkurat stor nok til å senke seg ned i, like full av velgjørende mineraler som vannet i Sultanye. Bare å kaste alle klær for maksimal effekt, her er vi helt alene i en verden få vet om. Fra den smale renna kommer vi ut i en bredere arm av elvelabyrinten. – Hold til høyre, lyder beskjeden. For her kan vi møte trafikken som frakter turister på dagstur. Snart ser vi båter i hopetall ved kai i Dalayan, byen ved elvebredden. Det er et stusselig syn. Nesten ingen har valgt Tyrkia som reisemål i år. Foreløpig er det flaks for oss som får elvedeltaet nesten for oss selv. Men tragisk for alle som laget seg en levevei her.
På historisk grunn
Vi runder en sivbanke – og der, høyt oppe i fjellveggen, får vi det første glimtet av klippegravene som regionen er kjent for. Som små tempelfasader er de hugget rett inn i stupbratte berget. Værbitte søyler bærer ennå trekant-gavler der vi aner den originale dekoren.For oss virker formen gresk. Men vi er ikke i Hellas, vi er i det gamle Kaunos nå. For 2500 år siden var dette et eget rike, en region mellom nabostatene Karia og Lykia. Landet hadde eget språk og egen mynt – til og med en egen guddom skal de ha dyrket. Kaunos var viktig som bindeledd mellom østre Middelhavet og Egeerhavet. Fra elva fører nå en kjørbar vei fram til ruinene av hovedstaden. Det tar oss en halvtimes marsj å nå byen. Ruvende ruiner rager opp på høyden. Her gjelder det å ta fantasi og innlevelse i bruk.
Kaunos imponerer ikke med rik arkitektur og godt bevarte detaljer. Men som alltid: Når føttene trår på steintrinn lagt for flere tusen år siden, kommer historien nær. Hvem vandret her på vei til det romerske badet og fikk lauget sine legemer i både varme og kalde bassenger? Hvem samlet seg på agoraen? Hva ble fremført amfiteatret, der benkeradene nå danner litt uryddige halvsirkler? Hvem kjøpslo og drev eksport fra de to havnene her – ikke bare av salt, fisk, og verdifulle kvaesorter, men også av slaver. Bak fire meter tykke murer lå hovedstaden trygt beskyttet. Men det var ikke ytre fiender som skulle knekke Kaunos. Det gjorde elva som sakte men sikkert demmet opp havbukta som engang gikk inn hit. Da havnene stengte, fulgte århundrer med nedgang og forfall. Inntil en malaria-epidemi på 1500-tallet førte til at byen ble fraflyttet helt.
I skilpaddeland
Det blir tøffe tak i motvinden jo nærmere havet vi kommer. Nå smaker vannet salt og bølgene blir krappere, en forsmak på de neste etappene som ligger foran oss. Men først venter hvile i den vakreste bukt noen kan ønske seg, camp 2. Ingen andre båter kan komme inn her over de grunne sandbankene i elvemunningen. Bare månen titter ned på oss mens bålet gløder og Vedat peker ut morgendagens etapper: Først forbi den lange Iztuzu-stranda, der de store havskilpaddene kommer for å legge egg i varm sand. Så rundt nes der havet står rett på og bølgene kan bli krevende. Også på «vår» strand har skilpaddene tydeligvis vært. En stor grop i sanden er omgitt med biter av noe hvitt. Det er ikke plast denne gangen. Det er skall fra fjorårets klekke-sesong.
Å krysse seks kilometer med sandstrand er ganske kjedelig. Men der, i enden av stranda, venter noe vi gjerne vil oppleve: Et senter som tar vare på skilpadder som er skadet. Og er det ikke noen eksemplarer av arten vi ser i vannet rundt kajakkene? Jovisst, de butte hodene er ikke til å ta feil av der de iblant stikker opp. Skilpadde-sykehuset består av store tanker der pasientene svømmer hvileløst i ring mens andre ligger passive og stille. Flere har kutt i skallet etter møte med båtpropeller. Slike kutt leges ikke naturlig, men må bøtes med en solid masse.
Ved ankomst blir alle røntgenfotografert. Det avslører ofte at skilpaddene har fått i seg plast, som de sluker i den tro at det er spiselige maneter. I tankene svømmer to slags skilpadder, får vi forklart: Den største, glattkarett, kan bli 1.5 meter lang og veie hele 450 kg. Den lever stort sett av dyreføde. Den litt mindre, grønn havskilpadde, lever av vekster i havet. Alle klekkes de ut fra egg gravd ned i dype sandgroper som varmes av sola. Holder reiret over 32 oC, utvikles eggene til hanner. Er det kjøligere blir de hunner. Før pasientene slippes ut igjen i det fri, blir de merket med kjennetegn. Slik kan de følges på sine vandreruter over havene, og rapporter om utvikling i vekt og størrelse sendes tilbake.
Den turkise kysten
Middelhavet tar imot oss med rolige dønninger der vi legger kursen syd og østover langs kysten. Det er bare deilig å duve opp og ned og se de andre vekselvis bli borte mellom bølgetoppene. Men hva skjer? Straks vi runder odden mot øst, oppfører bølgene seg helt rabiat. De klasker inn i klippeveggen og kommer tilbake fra alle kanter, krappe og uberegnelige. Det er nå vi får testet både utstyret og oss selv.
– Blir dere sjøsyke, kvalme?, kauker Vedat over bølgebruset. Det har vi heldigvis aldri vært plaget av. Og bra er det, for erfaringer med tidligere deltakere har vist at sjøsyke og kajakk er en svært dårlig kombinasjon. Snart har kroppen fått den gode tilliten – kajakken er som en trygg og stødig venn vi kan stole på. Selv om bølgene skyller over skroget og hele oss, kommer vi oss fint rundt den første odden og den neste og den neste.
Men bilder blir det dårlig med. Nå har en padlende reporter mer enn nok med å holde et fast grep om åra. Og hvilken lykke! Langt der inne skimter vi kveldens leirplass, camp 3. Bare å surfe behagelig innover som gratispassasjerer på duvende dønninger. I løpet av natten har havet lagt seg pent til ro. Det passer perfekt, for idag skal vi på hulepadling. Kysten her har stupbratte fjellsider med et flott fargespill. Innimellom har havet vasket ut hulrom i fjellet.
Det første vi kommer til har naturen gitt en buet inngang så perfekt at den virker menneskeskapt. Den neste hula ser det skummelt ut å komme seg inn i. En liten, trekantet åpning kan såvidt forseres. Men der inne åpner det seg et høyt og stort rom, fylt av et lys i intense blåtoner. Der solstrålene reflekteres opp fra bunnen er det som å se verden gjennom gammelt blått vindusglass. Etter seige økter forbi vide bukter når vi endelig camp 4. Herlig, her skal vi ha hviledag, tilbringe to netter, snorkle og gå på utforsking. Men det som nå skjer står ikke i planen.
Den andre natten overfalles vi av plaskregn med torden og lyn som lager lysshow over teltduken. Det er bare å erkjenne: En skulder har fått litt for mye juling og vil absolutt ikke padle mer. Hva gjør en da når en befinner seg lang uti villmarka, fjernt fra nærmeste bilvei? Redningen blir ren muskelkraft med Seda og Vedat som tauer den ene kajakken på skift. Forsmedelig! For vårt indre blikk hadde vi jo sett oss komme padlende i frisk og fin stil inn til turens endepunkt, marinaen i Göcek der folket med de store og fine båtene elsker å samles. Vi skulle liksom vise dem hvordan sjøen best kan oppleves. I stedet blir padleæren bokstavelig talt hengende i en tynn tråd. ●●