Padling langs nasjonale turistveier

Posted on 2017-05-292019-07-08 by Edmund Mongstad

Hvis du ikke vet at en vei er mye mer enn et middel til å komme raskt frem, skal du kjøre nasjonale turistveier. Dette er veistrekninger som innbyr til hyppige stopp, for å besøke attraksjoner av ymse slag, for å oppleve vakker natur eller for å gjøre begge deler. Statens vegvesen har brukt mye tid og penger på å plukke ut i alt 18 slike strekninger, og gitt dem status som Nasjonale turistveger. Strekningene har delvis blitt rustet opp, fått enhetlig skilting og ikke minst en lang rekke flott tilrettelagte, raste- og utsiktsplasser. Noen av punktene har også fått installasjoner og kunstverk som i seg selv er gode grunner til å besøke turistveiene.

Det er gode muligheter for å padle langs alle de nasjonale turistveiene. I forbindelse med at jeg for noen år siden fikk i oppdrag å skrive en bok om disse veiene, ble jeg virkelig klar over dette. Jeg hadde som vanlig med meg kajakk på biltaket da jeg kjørte rundt for å samle stoff til boka, og kajakken ble brukt mye. Å legge opp Norgesferien som en kombinert bil og padletur langs de nasjonale turistveiene er derfor et turforslag jeg gjerne deler med Padlings lesere.

Til Hamningberg, ytterst på Varangerhalvøya, hadde et par padlere funnet veien.

Ut Varangerfjorden på Nasjonal Turistvei Varanger

La meg starte lengst øst. Nasjonal turistveg Varanger går fra Varangerbotn i Nesseby kommune og følger Finnmarkskysten 160 kilometer til Hamningberg i Båtsfjord kommune. Nesten hele veien er det gode padlemuligheter. Du kan faktisk padle langs turistveien hele strekningen. Hvis du ikke har tid eller lyst til det, kan du gjøre som jeg og plukke ut noen høydepunkter.

Den første var nesten innerst i Varangerfjorden i den armen som heter Meskelvfjorden. Der satte jeg utpå fra et nes like ved veien og padlet østover langs strendene til Nesseby kirke. Den ligger staselig til ute på et lavt nes, og fjæra ved kirken er kjent for sitt enestående fugleliv med mange vadefuglarter. Et stort område ved kirken er da også naturreservat for å beskytte fuglelivet. Nesseby kirke er forresten også verdt et besøk i seg selv. Den er bygget i 1858, og som en av de få i Øst-Finnmark overlevde den tyskernes herjinger på slutten av den annen verdenskrig. Noen kilometer lenger øst ligger for øvrig Mortensnes kulturminneområde. Der kan du se samiske kulturminner både utendørs og inne i et lite senter.

Fruholmen fyr, Norges nordligste, er et ettertraktet padlemål.

Vadsø

Like over kommunegrensen til Vadsø oppdaget jeg at det er greit å sette kajakken på vannet innenfor moloene i det vesle tettstedet Vestre Jakobselv. Det var ganske høy sjø og vind da jeg startet derfra, så ideene om å padle til Vadsø ble det ikke noe av. Men til gjengjeld fikk jeg en unnskyldning til å bruke elvekajakken min på den nederste delen av elva, som har gitt stedet sitt navn. Ganske artig det og, selv om det var litt vel grunt et stykke.

I Vadsø var det ingen problemer med å sette utpå ved småbåthavna, og jeg fikk en fin liten tur til utsiden av Vadsøya og fikk studert luftskipsmasta fra sjøen. Den ble satt opp av Roald Amundsen 1926 i forbindelse med luftskipsturen hans over Nordpolen. Dersom du har planer om å padle hele Finnmarkskysten fra Grense Jakobselv, kan det være at du kommer til å krysse Varangerfjorden fra Bugøynes til Vadsø. Da er nok luftskipsmasta et godt siktepunkt.

Fott strand på innsiden av Ekkerøya

Ytterst i Varangerfjorden må du også få med deg en padletur fra den flotte stranda på innsiden av Ekkerøya. Da jeg var der var det utrolig fine forhold og så varmt i været at jeg følte meg hensatt til Syden. Synet av det gamle fiskeværet, Kjeldsenbruket, like i nærheten, fikk meg imidlertid tilbake til Finnmark, selv om sjøbodene nå huser en trivelig sommeråpen kafé. Ekkerøya hadde også sterke tyske stillinger under den annen verdenskrig, så her er det også mye for den som er interessert i krigsminner.

På turen langs den nasjonale turistveien til Havøysund kan du padle i Snefjorden.

Lengst øst

Krigsminner er det også ved Kiberg. Her rommer Kibergneset restene av en stor tysk festning. I Ytre Kiberg, tettstedet like ved, er det et meget interessant museum som forteller historien om de mange finnmarkingene som kjempet mot tyskerne som partisaner. Kibergneset er også Norges østligste fastlandspunkt, og også av den grunn verdt en padletur. Jeg startet min tur i området fra den flotte stranda i indre Kiberg og fikk med meg et langt stykke av kysten, inkludert det østligste punktet, en nydelig sommerdag. Det smaker litt fugl av turen når Russland ligger «like i nærheten».

Vardø

Å legge ut fra Vardø og padle rundt Hornøya hører også med til de turene som bør settes på lisa. Da kommer du så langt øst som det er mulig her i kongeriket. Så langt har jeg dessverre ennå ikke kommet. Å sette utpå kajakken fra Vardø, langs innsiden av Norges østligste by, er det imidlertid mange gode muligheter til. Det har jeg sjekket opp i. Blant annet var det fint å sette utpå fra stranda like ved det flott Steilneset minnested. Det særpregede monumentet er reist til minne om de 91 ofrene for hekseprosessene i Øst-Finnmark på 1600-tallet.

Ekkerøya er flott å padle fra ved turistveien rundt Varanger.

Hamningberg

Fra Vardø fortsetter den nasjonale turistveien videre nordover og vestover langs kysten til Hamningberg. Det er et eventyrlandskap å kjøre i forbi den spesielle forrevne geologien langs veien. Dette er også et eventyrlandskap å padle i. Siden Barentshavet er nærmeste nabo kan du nok ikke regne med padleføre så ofte. Men når været det slår til må det være en opplevelse å padle langs den forrevne kysten og ta seg i land på flere av de flotte sandstrendene som også ligger her.

Selv har jeg bare padlet ved Hamningberg. Det var veldig flott. Hamningberg er et fraflyttet fiskevær hvor mesteparten av den gamle bebyggelsen er beholdt som hytter. Det var her vår første redningsskøyte «Colin Archer» berget 37 mennesker fra den sikre død under en orkan i 1894, og la grunnlaget for Redningsselskapets suksess. Heldigvis sto vindmåleren på motsatt ende av skalaen da jeg padlet fra den fine sandstranda ved Hamningberg og sørover mot den flotte Sandfjord.

Skal du padle lengst øst i Norge må du rundt Hornøya utenfor Vardø.

Til Havøysund

Den andre turistveien i Finnmark er den som går til Havøysund. Den går langs FV889 fra Kokelv i Kvalsund kommune til kommunesenter i Måsøy. Strekningen er bare 66 kilometer, men veien er overraskende avvekslende med innslag både av fjell og fjord. Særlig er veien imponerende der den går hugget ut i forrevne fjellskrenter langs kysten. Den første fine muligheter til å komme utpå med kajakk er allerede ved starten i Kokelv. Der er det en flott strand som, om den hadde ligget på sydligere breddegrader, hadde vært full av solstoler og paraplydrinker. Nå er det nok heller langt mellom slikt der til daglig, men du verden hvor fint det er å sette utpå og gli utover den åpne bukta en solblank sommerdag. Flott er det også å starte fra stranda i Lillefjord og runde en grønn liten øy ute i fjorden.

Snefjorden

Runding av øyer er det også fine muligheter for i Snefjorden, litt lenger nord. Der fikk jeg meg en nydelig kveldstur rundt Snefjordsholmen og nordover mot Avløysingsneset, og langs både strender og stupbratte klipper. I Snefjorden kommer det også ut en elv, og nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig prøve hvor langt oppover jeg klarte å presse meg mot strømmen i Snefjordselva. Det var ikke veldig langt… Nedover derimot…

Selvika

Et obligatorisk stoppested langs turistveien til Havøysund er Selvika. Der er det konstruert en selsom (!) lang og buktende betongkonstruksjon på rasteplassen. Like nedenfor ligger det en eventyrlig fin sandstrand som også bør friste til å sette utpå kajakken.

Turistveier lengst nord

I dag ender turistveien i Havøysund, men lokale krefter ivrer for at den bør fortsette ut til Ingøya, et par mils sjøvei ut i havet nordvestover. Der er det ikke kai for bilferge, så det prosjektet er nok langt unna. Men uansett bør du ta turen til eventyrlige Ingøya. Du skal være bra heldig med været for at padling er måten å komme seg til Ingøya, men det går hurtigbåt dit og det er lov «å jukse litt», og ta med kajakken.

De som har sans for geografiske ytterligheter har nemlig litt av hvert å glede seg over der ute. Den snaut 19 kvadratkilometer store øya har en lang historie som fiskevær, handelsted, som base for hvalfangere og kapere, og var en stund til og med fylkeshovedstad i Finnmark. I dag er det vel 20 fastboende på øya, og de har Norges nordligste kirke i vanlig drift. De kan også skryte av å ha Nord- Europas høyeste bygningskonstruksjon, en 362 meter høy radiomast. Driftige øyboere har også anlagt Norges nordligste rundkjøring, selv om det ikke er mange biler til å bruke den. Og ikke minst ligger Norges, og muligens verdens nordligste fyrstasjon like ved Ingøya.

Fruholmen fyr

Fruholmen fyr var bemannet fra 1866 til 2006 og feiret dermed 150 – års jubileum i fjor. Det gjorde de med brask og bram, og blant annet en flott konsert som lokalbefolkningen fikk i stand. De samme folkene jobber også med å få i stand Fruholmen som besøksfyr. Da undertegnede var der i fjor var de kommet godt i gang, og det kan godt hende at fyret åpner for besøkende allerede i år. Fruholmen fyr ligger på nordsiden av Ingøya, vel tre km fra fiskeværet der hurtigbåten legger til.

Dersom vær og føre er i orden er det mulig å padle ut til fyret. Uansett er det gode padlemuligheter rundt omkring Ingøya. Dessuten er det et eventyrlig fugleliv i området, og aldri har jeg sett så mange skarv samlet på ett skjær som der. Synet av de to fiskeørnene som satt på en odde og fulgte med glemmer jeg nok heller aldri.

I maksvær rundt Kibergneset, Norges østligste fastlandspunkt.

De nasjonale turistvegene

De 18 strekningene som har blitt utpekt til nasjonale turistveier er fordelt fra naturskjønne Varangerhalvøya i nordøst til yttersiden av Norges beste jordbruksland på Jæren i sørvest. Tar du turen langs turistveiene vil du få med deg både frodige fjordopplevelser i indre Hardanger, Sognefjorden og over Gaularfjellet. Du vil også få med deg noen flotte fjelloverganger. Som Norges høyeste over Sognefjellet, en av de eldste over Strynefjellet, en av de mest kjente over Valdresflya og en av de lengste over Hardangervidda. Veien gjennom en av de vakreste fjelldalene, Atndalen øst for Rondane har også blitt turistvei. Langs turistveiene vil du også oppleve mange spektakulære kyststrekninger. Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal, og Helgelandskysten, Lofoten og Andøya i Nordland er noen. Både kyst og fjell vil du oppleve på Senja i Troms og lengst nord på veien til Havøysund i Finnmark. Vil du ha med deg fjelloverganger, imponerende daler og fjordnatur prøv Aurlandsfjellet, Ryfylke og turistveien mellom Geiranger og Trollstigen. Langs alle turistveiene er det altså i tillegg padlemuligheter. Totalt strekker de 18 Nasjonale turistvegene seg 2136 kilometer høyt og lavt gjennom landet. De inneholder så mye interessant at de fleste vil ha opplegg for mange ferier i sitt nærmeste ferieland. For ytterligere info se «Norges vakreste bilturer», Lauritzen, NAF, 2014/16, eller www.nasjonaleturistveger.no

Når to ble tre på tur

Posted on 2017-05-142021-06-04 by Mariann Sæther

Hvor skal man bo når man skal på roadtrip med en nyfødt baby? Dette er jo smak og behag, og kanskje har det noe med lommeboka å gjøre også. Men for oss var svaret enkelt. Vi bor i bilen. Er det noe vi har vært gode på i alle år så er det å bo trangt i vår Volkswagen Transporter når vi har vært ute på padletur. Som en liten gave til oss selv og den lille kjøpte vi riktignok et Fiamma uttrekkstak, som enkelt sveives ut fra bilen slik at man kan sitte i ly om man vil det. Det var luksus i massevis for oss – den ene gangen vi brukte det…

Senke skuldrene

Først skulle vi på padletur til Østerrike og Sveits. Deretter kjøre ned til Italia for å sykle i Finale Ligure. Intet mindre enn 3000 kilometer skulle tilbakelegges, og det sier seg selv at vi bestemte oss for å bruke litt tid på veien. Men det er også noe med å senke skuldrene og bestemme seg for å ta ting som de kommer. Når man innser at man ikke har noe å bade den lille i, så blir en hotellvask godt nok, eller når man faktisk ikke har plass til en barnevogn i bilen, så blir det å bruke bæresjal. Greit nok!

I oktober var natt-temperaturen i Alpene heller kjølig, slik at den største utfordringen var å holde seg varm under nattammingen. Den lille lå under en hel haug med pledd og i kosedresser i fleng, men det var verre for mamma som måtte blotte litt hud i ny og ne på nettene. Det gikk det også, selv om jeg etter hvert var glad for å flytte den lille familien ned til Italia, hvor nattemperaturen var adskillig mer behagelig.

FRISKT: Elva Maipo renner rett utenfor Santiago og kan bli frisk i vårflommen! FOTO: RON FISCHER.

Sette seg mål tross alt

Det er mye man kan få gjort selv om man plutselig har blitt tre. Det viktigste jeg har lært er å justere ned målene mine, og bryte ned hovedmålene til små delmål som kan oppnås uten for mye styr. Det er greit å ikke tenke at man skal vinne VM tre uker etter fødselen, selv om man gjerne vil. Videre er det greit at boofen ikke sitter HELT støpt, eller at man glemmer å børste håret i flere dager i strekk. Likevel skal man ikke tenke at livet er over. Man får til mye med samarbeid, raushet mot hverandre og godvilje.

Undertegnede meldte seg altså like så godt på VM i ekstrempadling i Oetz i Østerrike drøye tre uker etter fødselen, og havnet på en respekabel 9. plass, Jeg fikk akkurat pressa inn to konkurranse- run mellom ammingen! Min mann var godt fornøyd med å ta seg av Benjamin mens jeg padlet, og han så aldri noe problem i amming langs elvekanten mens undertegnede fremdeles befant seg i en tørrdrakt. Jeg senket skuldrene, fokuserte på den lille, og tok konkurransen noe mindre seriøst enn vanlig. En niende plass føltes som en pallplassering, tross alt! Etter to uker i Alpene, med besøk av venner, sykling på delvis gjensnødde stier og kaldere og kaldere elver å padle i, vendte vi snuta sørover, mot pizza, mer sykling og varmere netter!

RUINER: Det er kjekt å ta seg tid til andre aktiviteter utenom padling, slik som her i en gammel slottsruin i Sveits. FOTO: MARIANN SÆTHER.

Viva Italia

CHILENSK FAMILIE: Jentene har passet godt på Benjamin i vinter! FV: Dyana, Benjamin og Sesia. FOTO: MARIANN SÆTHER.

Det er klart at det blir lite padling sammen som et par når man drar ut på tur så tidlig. Men sykling fungerer greit når man drar til et sted hvor man enten baserer seg på lokal shuttleservice og betaler for det, eller man gjør som vi gjorde: kjørte shuttle selv med et annet vennepar. Når venneparet attpåtil syntes det var helt ok å passe den lille i ny og ne, da fikk jammen mannen og jeg tid til å sykle litt sammen også. Genialt!

Det er dager hvor man aksepterer at ting ikke går på stell. Man våkner, den lille er gretten, mor eller far er sliten, eller det er litt for kaldt utenfor bilen til at man har lyst til å pakke fram minstemannen fra teppene før tidligst lunsjtider. Og det er greit. Noe av det jeg lærte aller sist var at det er ok med hviledager. For meg, for babyen og for mannen. Det har vi rett og slett godt av, selv om hjernen min ikke helt godtok konseptet den første tida. Vi var jo på tur og måtte utnytte det!

Så har vi lært at det meste kan lekes med, fra plastikkflasker til hårstrikker, og så spennende det er når han får se på trær og busker! Gjenbruk er vi glad i, så det meste har vi fått brukt, og de fleste lekene vi har har vi fått som gaver. Noen av disse ga vi også bort igjen til mennesker som trengte de, slik som småbarnsfamilier i Chile. Å spare naturen må også gjøres gjennom mindre kjøp og kast, det er helt sikkert. Og særlig gjelder det småbarnsforeldre.

TIDLIG KRØKES: Alle trenger sin egen stol tidlig! FOTO: MARIANN SÆTHER.

Chile

Vi hadde vært over middels modige og kjøpt flybiletter til Chile når pjokken kun var to måneder gammel. De var riktignok, for én gangs skyld, fleksible billetter som kunne forandres og avbestilles hvis nødvendig – bare slik i tilfelle. Heldigvis befant vi oss alle tre på flyet mot vest den fjerde november, og den lille var stort sett grei og snill. Heldige oss!

Vel fremme i Chile kjøpte vi oss en bil i Santiago, og begynte å kjøre sørover. For én gangs skyld var det ikke bare padling som stod på agendaen. Neida, det ble beundring av grafitti i havnebyen Valparaiso, og litt brettsurfing i den sjarmerende småbyen Pichilemu. Likevel, etter to uker på veien var det på tide å dra til hytta. Den ligger ved elva Futaleufú i det nordlige Patagonia, og er et kjært hjem for oss de fleste vintre, som da altså tilsvarer sommer og sol i Chile.

PERSPEKTIV: Mariann finner nye perspektiver både fra luften og som småbarnsmor! FOTO: RON FISCHER.

Uten strøm og varmt vann

FERGETID: Det er ikke bare Norge som har mange ferger – og for å komme på hytta må man ta én på 10 timer! FOTO: RON FISCHER.

På hytten har vi ikke strøm, og ikke varmt vann innlagt, men vi har (faktisk) en utedusj med varmt vann. Og vi har verdens fineste utsikt til isbreer, elv, fjell og himmel. Det finnes ikke telefonsignaler, internett eller strøm på vår side

av elva, og man må ha en firhjulstrekker for å komme frem. Helt perfekt, med andre ord.

Naboen min har forøvrig en liten turbin drevet av noe bekkevann, og vi vasket derfor klærne våre i maskin en gang i mellom. Ellers var jeg flink til å vaske på gamlemåten, og når man hverken har internett eller telefon så får man faktisk mye tid mellom hendene! Badingen la vi til den varmeste tiden på dagen, når hytta var godt oppvarmet av sola som stod på, og om natta var det bare å kle godt på den lille. Vi var tre måneder på hytta, og minstemann har nok mer båltid enn de fleste voksne allerede, til tross for sin spede alder. Det er vi glade for!

Solid immunforsvar

Chile har også et godt vaksinasjonsprogram, og et nytt sykehus i landsbyen, slik at vaksiner og kontroller fikk vi gjort der. Og spansken min har helt klart fått et nytt vokabular etter at jeg fikk barn! Og så var det padlingen da – hvordan løste vi det? Jo, den nevnte naboen satt også barnevakt for 15 kroner timen, og minstemannen strålte som en sol hver gang han skulle

til den chilenske familien sin. Resultatet er et barn som elsker hunder, katter og hester, og som er svært så sosial. I tillegg er jeg sikker på at immunforsvaret er mer enn solid, for chilenske bondefamilier er ikke redde for å la ungene krabbe på gulvet til tross for at de aldri har eid en støvsuger, og kyllinger og katter springer inn og ut av husene om hverandre.

Tida strekker selvsagt ikke til lenger for oss heller. Tilbake i Europa krabber den lille, og vi bytter på både å jobbe og padle. Men er det én ting som er sikkert, så er det at de første månedene etter at barnet er født er det ufarlig å dra på tur – så lenge man er raus med hverandre og innstilt på at det alt løser seg med litt tålmodighet og lave skuldre. God tur!

SORIA MORIA: Hytta i det nordlige Patagonia er utilgjengelig, men utrolig sjarmerende. FOTO: RON FISCHER.

Ny spennende utgave av Padling

Posted on 2017-05-082021-06-04 by Edmund Mongstad

Kajakkbildet

Jeg ser altfor mange – mindre gode bilder, tatt av padlere. Men jeg forstår dem. Padling er fantastisk og vi ønsker å dele det, vise alle hva vi opplever. Det er en vanskelig oppgave, for padling må oppleves. Det skriver Tore Njøten i en artikkel om det å ta et flott kajakkbilde, som det vi viser her over i headingen, og som pryder forsiden i Pading 3.

Slik får du fjellørret når du padler

Jeg padler sakte, ett og annet tak og kajakken glir stille fremover. Fiskestangen har jeg festet foran meg slik at den ligger skrått ut til siden. Dette er en midlertidig løsning, inntil jeg får montert en stangholder. Det er fullt mulig å dorge uten for mye konflikt med snøret. Så middag vil det nok bli, ganske så sikkert, skriver Emil Andre R. Engø (bildet) i denne informative artikkelen om fiske i fjellvann som du finner på sidene 24-29.

(foto Terje Engø)

Enkel og genial kajakk

Nigel Dennis Explorer er en gammel klassiker fra 1993. Jeg ville teste den for å se om den har tålt tidens tann – i dobbel betydning. Jeg fikk tak i et velbrukt eksemplar og tok den med på en tur som burde kunne avsløre det meste om både sjøegenskaper og byggekvalitet. Du finner raskere turkajakker, og også de med bedre lastekapasitet, men jeg tviler på at du finner en turkajakk som føles, og faktisk er tryggere i ruskevær enn NDK Explorer, skriver Hallvard Torp i en test av båten i denne utgaven.

(foto: Hallvard Torp)

Grillet kjekjøtt

Dersom du er en av de mange nordmenn som ennå ikke har smakt kjekjøtt, så håper jeg du vil la deg inspirere av denne lille anbefalingen. Kjekjøtt er nemlig magert, mørt og smaker godt. Og det er tilsvarende for geiter som for sau – det er de unge dyrene som har det møreste, beste kjøttet. Les Gunnar Wiik sin matspalte, lytt til gode råd og prøv kjekjøtt neste gang du er på tur. Artikkelen finner du på sidene 47-49.

(foto: Gunnar Wiik)

Mannen bak de inkluderende padletakene

Innimellom møter man personer som løfter padlesporten en god del hakk, noen som tenker langt forbi egne padletak, som gjennom padlingen gjør fantastiske forandringer i andre personers dagligliv, og det frivillig. Tannlegen Audun Håland er en slik person. Merk deg navnet, skriver Laila Johanne Reigstad i et flott portrett av en mann som har fått til mer enn de fleste når det gjelder padlesporten. Artikkelen finner du på sidene 50-53.

(foto: Laila Johanne Reigstad):

Øvrig innhold i Padling 3:

6 Verdt å vite 1

Red Paddle Sport 11´3

8 Verdt å vite 2

Fanatic Bamboo Carbon

9 Verdt å vite 3

EAGLE Products Sun

10 Verdt å vite 4

Melker Orskär K2-1

12 Vansjø rundt

Oversikt over padlearrangement

13 Fotografering

Det perfekte actionbildet

20 Padlehendelser

Bølger, velt og skulder ut av ledd

30 Pakking av kajakk

Padling gir gode råd

34 Blinkskudd

Fargematch på Herdlevær

36 Tyrkia

Padleperler på rad

42 Sikkerhet

Nødvendig utstyr i kriser

54 Irland rundt

Tre jenter på langtur

58 Norge rundt

Langs nasjonale turistveier

64 Lesertips

Advanced frame expedition

65 Testet og anbefalt

Tynt skumunderlag

66 Les neste nummer

Vakre Lurefjorden

Padlere reddet spekkhuggere fra sultedøden

Posted on 2017-05-072021-06-04 by Laila Johanne Reigstad

Å padle blant knølhval og spekkhoggere er en majestetisk og adrenalinfremmende begivenhet av de sjeldne. Padling har de siste to årene hatt flere reportasjer fra lesere som har vært på hvalpadling i Nord-Norge. 20. mai i år fikk en gruppe kajakkpadlere på Helgelandskysten endelig gitt litt «tilbake» til disse flotte dyra da de var med å redde fem spekkhoggere fra sultedøden!

Stor turistattraksjon

Det enorme innrykket av knølhval og spekkhoggere i Nord-Norge i oktober og november merkes ikke i Brønnøysund regionen. Hvalene passerer nemlig langt vest i havet på vei nordover. Da ni spekkhoggere entret den fem kilometer lange Trælvikosen 2. mai i år ble det derfor stort oppstuss.

-Det har vært veldig mange folk rundt osen mens spekkhoggerne har vært her. De er flere byggefelt like ved Trælvikosen så folk har nytt synet direkte fra husene sine! Og hørt blåsten både dag og natt i nesten tre uker. I tillegg har mange vært å padlet inne i osen. Det har vært meget spektakulært og høyst uvanlig, , forteller kajakkpadler Solveig Lomsdal.

Stor jubel i Gruppe 3 da spekkhoggerne var ute av Trælvikosen! FOTO: MERETE FALCH

For lite mat

Trælvikosen er lang og smal med en god del grunne partier. Spekkhoggerne har holdt seg i sørenden, der vannet er dypest. Her har ni spekkhuggere svømt frem og tilbake i lang tid. Da aksjonen ble satt i verk var det fem spekkhoggere, to hunner med tre kalver, som fortsatt ikke hadde klart å komme seg over et smal parti og ut i det fri. Lomsdal opplyser at det er en del makrell i osen, men på langt nær nok til å føde dyrene.

-Vi ikke-eksperter kunne ikke se at dyrene hadde begynt å bli magre, men ekspertene fra Norwegian Orca Survey, var ikke i tvil. Noe måtte gjøres.

Norwegian Orca Survey

Båtene samles under aksjonen. FOTO: HARALD WARHOLM

The Norwegian Orca Survey (NOS) er en uavhengig, non-profit orga-nisasjon som overvåker og kartlegger spekkhoggere i området fra Vesterålen til Finnmark. Organisasjonen driver langtidsovervå

king hele året. Og identifiseringen av enkeltindivid skjer ut fra merker og arr på dyrenes ryggfinner og selve ryggen. NOS bruker foto-identifisering fra land, båt og droner. Ved å gjenkjenne enkeltindivid, kan man raskt fastslå hvilken flokk som er observert, da spekkhoggerflokker holder sammen i mange generasjoner.

Grunnleggerne av NOS er Eve Jourdain og Richard Karolinussen, og det er også disse to som planla aksjonen.

-Ved hjelp av båter og kajakker plassert ulike steder ville vi sakte men sikkert nærme oss spekkhoggerne slik at de beveget seg mot en grunn åpning av Trælvikosen. To metoder ble brukt for å geleide spekkhoggerne i riktig retning. Bruk av hammer på stålrør ble hentet fra en rapport i en lignende hendelse i Barnes Bay i Alaska i 1994, opplyser Karolinussen og legger til at lydbildet som dannes under vann når man slår på stålrør med en hammer, er noe spekkhoggerne vil unngå. De svømmer bort fra lyden.

-Den andre metoden var å henge tau loddrett nedover i sjøen. Ekkolokalasjonen til spekkhuggerne gjør at tau i vannet gir et «bilde» av at det er en barriære under vann. Og denne ønsker de ikke å krysse, forklarer Karolinussen.

Ekkolokasjon

Ekkolokasjon er et dyrs biologiske sonar. Spekkhoggerne sender ut pulssignaler og får et ekko tilbake. Ved å lytte til ekkoet kan de avstandsbedømme objekter og identifisere enkelte gjenstander. Det sies at de ved hjelp av ekkosignalet

kan identifisere selv et lite kronestykke nede på havets botn. Vi ble tipset om de to metodene fra to ledende spekkhoggerforskere i Canada, forteller Korneliussen.

Det var 25 båter ute pluss 20 kajakkpadlere. Og mange flere meldte sin interesse. Men man måtte unngå å få for mange aktører utpå samtidig. Det er to mulige traseer spekkhoggerne kunne bruke for å komme ut av Trælvikosen. Den ene er en 15-20 meter dyp passasje, med en bratt marebakke som går helt opp til to meters dyp. Dette liker ikke spekkhoggerne. Den andre passasjen er et smalt og grunt sund, som kun kan forseres ved flo sjø, opplyser Lomsdal, som er godt kjent i området. Det var hun som ledet padlernes innsats.

Ledet padlerne

Jeg hadde to VHF-er med meg, den ene innstilt på båtenes kanal, den andre en kanal for oss i kajakk. Dermed kunne jeg høre mye på de travle båtene, og samtidig oppdatere padlerne om fremdriften. Vi var 20 padlere spredd på åtte lokaliteter. Disse lokalitetene var valgt nøye ut, og på hvert sted var det enten padlere på land iført fullt padleutstyr, eller padlere som allerede var på vannet, forteller Solveig Lomsdal videre.

-Våre viktigste oppgaver var å dekke de grunne områdene der båtene

ikke kunne gå, typisk 1-1.5 meters dypt, og den andre var å hindre at spekkhoggerne skulle bli så redde og stresset at de svømte opp på strendene og strandet. Vi skulle også plaske med åren i vannet om de nærmet seg strandsonene der en del padlere stod. I tillegg hadde tre erfarne instruktører fra Mo i Rana tatt turen til Brønnøy. De lå med kajakkene i en passasje med mye strøm, der man heller ikke ønsket at spekkhoggerne skulle passerere, opplyser Lomsdal.

Ikke alle ville padle med

Trælsvikosen ved Brønnøysund er fem kilometer lang. Rød strek viser område der den fem timers aksjonen foregikk 20. mai i år, og blå pil er traséen spekkhoggerne svømte ut.

Mens båtene, i bueformasjon, nærmet seg området der spekkhuggerne svømte frem og tilbake, var det ganske spennende å ligge i kajakkene i vikene like ved det smale sundet, der man ønsket at spekkhuggerne skulle ut. De aller flest

e padlerne har god padleer- faring og alle hadde utstyret i orden. Likevel, det var flere padlere som ikke ønsket å delta i redningsaksjonen. De følte at de ble for skummelt med tanke på at man ikke vet hva stressede spekkhoggere kan finne på, deler Lomsdal.

-Før aksjonen hadde vi informasjonsmøte med alle aktørene, der NOS hadde ledelsen. De hadde planlagt aksjonen i over en uke. Vi følte alltid at de hadde kontroll. Men de hadde lav terskel for å avbryte. Det er jo tross alt ville dyr vi skulle prøve og redde. I tillegg lå både Røde Kors og Sivilforsvaret på vannet. Det føles suverent å ha deltatt på en slik helt spesiell operasjon, og andre vil kanskje kikke på oss i fremtiden for å bruke nettopp vår metode, smiler Lomsdal og roser Jourdain og Karolinussen i NOS for godt planlagt og gjennomført aksjon. Vi er alle veldig glade for at det endte så godt, avslutter hun.

Noen millimeter skiller

I denne spalten om padlehendelser som har vært i media, har vi frem til nå gått i dybden på alvorlige hendelser der marginene har vært knappe. Det er dessverre oftest disse som når media. Men så kom altså endelig en gladnyhet! Vi kajakkpadlere kan brukes i redningsaksjoner! Vi kan (muligens) hindre spekkhoggere i å strande! Vi kan ligge på post i en strømfylt passasje uten å bruke særlig med krefter, i motsetning til en båt som ville brukt drivstoff og laget bråk. Og at vi ønsker å hjelpe til, det står klart frem. For i denne redningsaksjonen skulle man redde intet mindre enn individer fra toppsjiktet i havets næringskjede, dyr som muligens ville bli stresset og opptre helt annerledes enn forventet. Og det var jo bare noen millimeter med plast, carbon eller glassfiber som skilte padleren fra spekkhoggerens tanngard.

Egne dialekter

Spekkhoggere er flokkdyr, og hver flokk holder sammen i generasjon etter generasjon. Forskere mener spekkhoggere har en intelligens som er uten sidestykke i dyreverdenen. Dette kommer blant annet frem om man ser på kommunikasjonsmetoden de bruker. De har nemlig et primitivt språk og hver flokk har en egen dialekt! Forskere klarer å skille ut forskjellige lyder, for eksempel lyden når det er på tide å jakte. Sjekk ut www.norwegianorcasurvey.no

Padlere på veg til den tildelte lokalitet. Redningsaksjonen starter straks! FOTO: GUNN-RITA MOSHEIM.

Brønnøy Sjøsportklubb og Vega Challenge

Stort sett alle padlerene som deltok i redningsaksjonen er med i Brønnøy Sjøsportklubb. Klubbens 50 medlemmer har altså den forgjettede Helgelandskysten som sin daglige padlelekegrind! De leier ut kajakker til tilreisende og stiller med både padletips og kjentmann! Et eksempel til etterfølgelse er «Padletrimmen», et arrangement der poster blir plassert ut på spesielt flotte padleplasser. Både lokale og turister padler til postene, skriver seg inn i en bok, og om høsten trekkes det premier! I tillegg til padlesomre på Helgelandskysten, anbefales det å dra til øya Vega, nordvest for Brønnøysund, i september. Da går Vega Challenge av stabelen, omtalt som Nordens råeste kajakkrace!

LES OGSÅ: Slik får du fjellørret når du padler

The slow traveller

Posted on 2017-05-012021-06-04 by administrator

Jeg tenker bedre da, sier han da vi avtaler det oktoberfriske intervjuet over epost. Akkurat nå tenker jeg at det er litt absurd at jeg befinner meg på en øde øy ved et vann et sted på Voss med en mann jeg knapt kjenner. En jeg bare har sett på tv som bonde i Jakten på kjærligheten, og så vidt chattet med på face. Nå holder han i en øks.

Myk trafikant med et hav av tid

Da Padling-redaksjonen først får vite at Bergsvåg skal ut på tur, krysse Norge på tvers i en kajakk, padle ut fra Kvalavåg 27. juli med telt, sovepose, klesskift, mat og kamera i bagasjen, har vi selv gått i sommerdvale. Jepp, tre ukers ferie, uten klokke, uten en eneste oppdatering eller post. Vi hadde kjent verdens akselerasjon på kroppen, hjernen, tærne, hele skrotten knirka og vi hadde begynt å glemme venners etternavn og slet generelt med dårlig hukommelse, tørstet etter hvile som en knusktørr grønnplante tørstet etter vann.

Derfor avtalte vi å møte vestlandspadleren på Voss etter turen var gjennomført. Og Kjartan ville vi skulle sove ute. Noen måneder senere, en høstdag i oktober, setter jeg meg på toget, er forutinntatt og tenker på ham jeg skal treffe som soft, en myk vestlandsromantiker som høres poetisk ut i alt han sier og skriver (det lille jeg hadde hørt, da). «Eg», «elskar», «framifrå ». Han bruker garantert mye tid på å sitte på en stubbe og skrive dikt, som han legger ut på en diktgruppe under pseudonymet Poesipadlaren, tenker jeg. Håret er som saueulla. En myk mann i et mykt element. En myk trafikant med et hav av tid.

To døtre og 200 sauer

Kjartan Bergsvåg (37) er bonde og har gård, er tømmerhogger, snekker, har to døtre og 200 sauer. Det hender han løper for å rekke ting. For å mate dyra eller hogge noen trær. Eller hente på skolen. Med denne hverdagen, som mange av oss har, er det enda viktigere å stoppe opp, mener han.

– Innimellom trenger jeg å tenke på hva jeg fyller livet mitt med. Nordmenn er rike og bruker kolossale mengder penger på fritid, i mange tilfeller kunne de skrudd ned de materialistiske kravene, og hatt nettopp det…mer fritid. –

Du, sier han til meg, og avbryter seg selv. (Vi har padlet i en skranglete kano over et lite vann og befinner oss på en liten øy ved Grønlivatn.)

– Ja, hva er det, sier jeg?

– Du surrer rundt. Vi leter etter tørr ved. Nåletre er å foretrekke, men er veden tørr er det best brennverdi i den som måtte ha størst tetthet.

– Tetthet. Ok. Sier jeg, da går jeg og leter etter noe tett. Vi skal hogge ved og telte. Vi skal snakke om ekspedisjonen hans, at han padlet fra Karmøy i vest til Halden og svenskegrensa i øst. Er det ikke nok å være sauebonde, snekker, tømmerhogger og far. Investert i nytt svært sagbruk har han også gjort? Hva er det dette ekspedisjonsstyret handler om? Hva driver han? Og så snakker han om reise rolig? Slow travelling?

Her når Kjartan Bergsvåg fra Voss svenskegrensa, ved Kroktjern i Aremark, etter 30 dagers padling – og å ha krysset Norge på tvers i kajakk. (se faktaboks for ruta)

Men akkurat nå er det bare å få tent bålet som skal holde oss varme i løpet av ettermiddagen og kvelden, som opptar han. Ikke at det er så veldig kaldt. Til å være i slutten av oktober er det rene sommeren, 11 grader da vi forlot bilen. Nå kanskje ni. Men jeg har allerede begynt å fryse.

Jeg prøver å ta initiativ. Eller later som. Somler litt slik at han skal ordne det første. Jeg tilbyr meg å hente never. Han fikser veden. Det vil si han henter et tre som lå knekt etter fjorårets massive snøfall. Han hogger av kvistene og drar treet med seg over bekken. Tømmerhogger. Det var lett å se. Snekker. Men myk, slik jeg hadde sett han for meg, som en sentimental hobbypoet på en stubbe…det hadde jeg foreløpig ikke sett noe til. Stemmer som regel aldri slike forutinntatte inntrykk, hvorfor slutter jeg ikke bare med det.

Mens han sleper et digert tre fortsetter han på tankene om ekspedisjonen han har gjennomført, han sier at han ville, om så for bare noen få uker, leve et rikt liv på enkle midler. Han ville se Norge på en ny måte, fra havperspektiv og med hvilepuls. Det var utgangspunktet for ekspedisjonen. Et stort blått, fritt rom der han kunne duppe avgårde.

– Jeg synes det er fascinerende å krysse landområder med bruk av kajakk eller kano, følge vassdragene, finne ruter. Fascinasjonen startet i Canada (fra han var 20-27 år var han til sammen flere år i Canada fordelt på mange turer), landet er som skapt for padling med store, lange vassdrag og innsjøer, det var slik Nord Amerika ble «åpnet» med kano av pionerene som reiste innover, forteller han.

Jeg bommer på en sten og plumper med det venstre benet ut i den iskalde bekken og vår vannkilde for det neste døgnet, blir bløt til litt over kneet, han er opptatt med å bære og snakke, så jeg later som ingenting. Han fortsetter:

– Jeg reiste over til Canada som 20-åring og det ble et halvt år med padling, jobbet på farm og haiket til Mexico. Det var starten på en rotløs livstil som varte til jeg fikk barn, og akkumulerte i en padleekspedisjon som er ti ganger lengre enn turen jeg tok i sommer. En kamerat og jeg krysset Nord-Amerika i en neverkano, det måtte være en neverkano uten spiker og plastikk, bygd på ekte indianervis, brukt på en ekte voyagerreise. Voyager er fransk, de første som reise innover landet i kano ble kalt nettopp det. – Norge har ikke samme topografi, men ruta jeg tok i sommer har jeg sett på lenge. Den har omtrent bare padling. Det er en framifrå måte å se landet på.

Eg er eit forunderleg syn der eg går med kajakken på tralla, noen har sett meg på TV (Jakten på Kjærligheten journ.anm) og kjem bort og spør kva eg held på med og kor eg skal. Eg ska padle Noreg på tvers seier eg. Eg skal ende opp i Halden. (fra dagboka, dag 1, Kårsbø)

– Og dette er livet for deg? Spør jeg. Drømmeferien? – Jeg tenker at ekspedisjonsliv og å væra på veg er et surrogat for det livet jeg egentlig ville levd, eller hadde passa inn i. Jeg er nok født i alle fall hundre år for sent… ingen hvite flekker på kartet, gullet blir tatt ut av store maskiner, tømmeret blir hogd av store maskiner, flyet frakter oss fort og langt, nesten ingen sjøfolk igjen, ting er så tilrettelagt, man er en brikke i et større spill.

– Fortell mer!

– Det er en stor sikkerhetsfaktor i alt vi driver med. Vi har begrenset innvirkning på egne liv, det er så mange andre faktorer som spiller inn. I den velstående verden har vi bygd opp et enormt støtteapparat i form av velferdsordninger, de vil jeg som sosialist alltid støtte, jeg anerkjenner alt arbeidet og fokuset generasjonene før meg har lagt ned for å skape de godene vi har, men den tar også vekk noe ved livet. Kort sagt så må jeg fryse for å kjenne gleden ved å være varm, være sulten for å kjenna gleden ved å væra mett, det handler om kontraster og at jeg får problem med «tilværelsens uutholdelige letthet», det skaper et hulrom og behov, for de som vil ut og lenger. Jeg jakter etter følelsen av å mestre ting selv, ikke ha noe å lene seg på.

– Det å måtte stole på, og måtte klare seg helt selv, fascinerer og trigger meg. Han legger det digre treet han drar på cirka to meter fra vannkanten på en plass han mener også har den ypperligste spotten for en kveldssalong.

– Se her, her har du ryggstøtte, sier han og bøyer seg ned og banker lett på lyng og kvist som om han puffet opp en sofapute.- Og her kan du ha pilsen din, sier han og legger øksen fra seg på en trestubbe han mener vil fungere perfekt som bord.

Padler forbi store tankbåter

Det er selvsagt tull at han ikke bryr seg om prestisje og oppmerksomhet. Inni der, bak tredagersskjegget og krøllene, ligger det og lurer en ekshibisjonist. Som da han meldte seg på Jakten på kjærligheten. Og ble en av de mest populære noen gang.

– Det er noe av det morsomste jeg har vært med på, sier han. Han er litt som en hvitkledd hare i vinterland, liker seg best når han er ute i naturen og sliter for tilværelsen. Men innimellom får han lyst til å ta på seg knalloransje refleksvest og rope: se her, se på meg!

MILEPÆL: VANNSKILLET: Her renner vannet vestover og østover. Her er starten på Kvennavassdraget som går gjennom Hardangervidda Nasjonalpark. – Indrefileen av turen, tør jeg påstå, sier Kjartan Bergsvåg om den «framifrå» strekningen.

– Slow travelling, begrepet som gikk igjen da jeg beveget meg bortover i vannoverflaten, det var en følelse av å være så nær elementet som mulig, følge bevegelsene, flyte avgårde, forteller han. Om vi skal legge den tyske sosiologen Hartmut Rosas samfunnsdiagnose til grunn, om økt sosial akselrasjon (som han i boken Social Accelration definerte som «økt output per tidsenhet» på tre områder: teknologi, sosiale relasjoner og livstempo) har antall kilometer per time, informasjon per internettsøk, jobber per yrkeskarriere, partnere per liv og masse annet økt de siste tiårene. Vanskelig å være uenig i det. Derfor syntes Kjartan det var på tide å ta det litt rolig. Han syntes nettopp uttrykk, slow travelling, var perfekt til å representere ekspedisjonen, et uttrykk han for øvrig trodde han fant på selv, men som vi påpeker får 88 millioner treff på Google.

– He, he, det er så typisk. Og så representativt. Alle har vært overalt, og alle tanker er tenkt, smiler han.

Når jeg begynner å lese om slow travelling får jeg en forståelse av at det er en slags retning, en ide om at verden ikke trenger å føles som en tivolikarusell, begrepet ble først brukt etter det vi har klart å finne ut, i reiselivsbransjen, det handlet om å utforske et sted, ta seg tid til å bli kjent med stedet og menneskene, snarere enn å rushe rundt for å se severdigheter for så å krysse dem av listen, kanskje kan det også beskrives som en tilstand der du går mer i dybden enn skraper på overflaten. Senere har det kommet flere ting på markedet som bærer preg av denne holdningen, slow TV for eksempel, sakte TV på norsk, som for eksempel livedekningen av Hurtigruten-skipet MS Nordnorge under dets 134 timers reise fra Bergen til Kirkenes, som fikk stor oppmerksomhet både i Norge og i utlandet, også innenfor mattradisjonen ser vi motsatsen til fast food nemlig slow cooking.

Men allerede på ekspedisjonens andre dag skal Kjartan få kjenne på naturkreftene og på frykten den fremkaller, da det går alt annet enn rolig for seg. Det er spesielt å padle forbi eit stort raffeneri og tankbåtar, men ingen problem av nokon slag, før eg skulle over Hervik-fjorden. DA kom vinden, og bølgene, et satans vær. Blir redd og forbanna. Held det gåande til fordbi stong………. Og utforbi i Muslandsvåg føler eg det vert litt kritisk med fleire meter høge bølger, eg klarer ikkje padla på tvers lenger, må kome meg inn mot land. Eg klarer det. Er kald. På grunn av regnet får eg ikkje tent bål, eg klarar det til slutt. No må eg kvile (fra dagboka, dag 2, (nesten ved) Nedstrand).

– Dette høres jo ikke rolig ut i det hele tatt. Kanskje du bare burde dratt til Syden som alle andre?

– He, he, eru gærn.

Sauebondens kunstpause

For vestlandspadleren mener det ikke nødvendigvis trenger å være et motsetningsforhold mellom det å ha ambisjoner og jobbe målrettet og samtidig gjøre hele greia mykere, dypere, roligere.

SNØ: På Kvenna hadde det snødd dagen før.

– Det er nok ikke så enkelt at alt skal gå rolig for seg hele tiden. Klassisk ekspedisjon handler veldig ofte om å nå et mål, jeg padlet åtte-ti timers økter om dagen, det blir jo litt som å ta samfunnets prestasjonsjag med seg inn i naturen, bruke den som lekegrind for å realisere seg, men selvsagt også få oppleve mye natur, enkel tilværelse, se ting og plasser, gli sakte forbi.

– Men altså ekspedisjon? Du søker deg på en måte vekk fra hverdagsmaset, men legger samtidig ut på en ganske tøff tur og

legger et press på deg selv der ute? Ville det ikke vært deilig å bare dra på en tur helt fri for sånt? Jeg mener; ekspedisjon, bare ordet oser jo av målbare verdier og prestisje, sier jeg. Akkurat nå er han opptatt med å få fyr på bålet. Det går lett. Den lille brisen som er kan knapt merkes. Og han blir helt stille.

Jeg har stilt et spørsmål. Noe sånt som hvorfor gjør du dette? Hvorfor brukte du ferien din, fire uker, i en kajakk? Jeg hadde kanskje stilt det før, også fått svar, men husket ikke helt. (Var litt satt ut av å være så våt i det ene benet.) Han svarer ikke. Jeg lurer på om han ikke hørte hva jeg sa. Var det flåsete av meg? Ble han fornærmet fordi jeg ikke hadde hørt etter tidligere. Det går tre sekunder, det går fem, ti…tjue. Fader.

Jeg kan ikke se munnen bevege seg, kanskje fordi han ser en annen vei. Jeg ser bare krøller og en Fjellreven-rumpe. Senere skal han fortelle meg at han kan bli oppfattet som uhøflig fordi han ikke alltid ser mennesker i øynene.

– Jøss, sier du det, det har jeg ikke lagt merke til, lyver jeg. – Det er i så fall ikke meningen, det er bare det at jeg.. tenker, sier han.

Så han tenkte. På hva han skulle svare på dette store spørsmålet. Hvorfor gjør jeg dette? Han tar seg god tid. Jeg skjønner at dette vil drøye. Jeg setter meg i buskene og tisser så lenge. Han har ikke lagt merke til at jeg har gått. Nå står jeg der igjen.

– Jeg gjør det fordi jeg liker det, sier han. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet. Kanskje minimum et Ingstad-sitat eller et resonnement på fem setninger. Men filosofien var enkel.

– Fordi det er det jeg liker å gjøre. Sier han på nytt med ny ordstilling.

Uten at det tilfører noe mer informasjon på blokka. Men da jeg står der i stillheten tenker jeg at det egentlig er et forbanna realt svar. Hvorfor gjør han det? Fordi han liker det, fordi han føler seg litt mer Kjartan. Ekspedisjonstankene hans virker ekte, rene, enkle. Ikke noe mikkmakk eller hokuspokus. Ikke noe image eller jåleri.

Han tenker seg om før han svarer. Akkurat det kan jeg ikke huske noen sist har gjort. Vi har det som regel så travelt med å snakke. Snapper taletid så fort vi får sjans. Så travelt har vi det med å mene noe, at vi gjerne fyrer av en kommentar på facebookposten som skal lenke til en sak (en sak som vi aldri leser.)

Nå går Kjartan og henter notatboka fra ekspedisjonen. Setningen fra dagboka på dag ni går rett i kjernen på det store hvorfor, mener han. Det er noko ved denne livstilen som tiltaler meg. Eg likar å væra på veg og leva hardt, eg vert sliten og finn roen. (dag 9, Valldalen).

-Dette kan du, sier jeg om bålet, som brenner massivt i den blåsvarte vossekvelden.

– Det her kalles et pagodebål, forklarer han. Indianerne gjorde det ofte på denne måten.

Store fete bål kalte de ofte for white mans fire. De lyste opp nok til å påkalle en hvilken som helst fiende på mils avstand. Bål er vitenskap, legger han til. Men det viktigste for meg er at det brenner. At jeg kan lage den maten jeg skal og få den varmen jeg trenger. Å lage bål er bare et nødvendig verktøy, sier han.

Til å være en som drar på ekspedisjon og elsker naturlivet er han i grunn lite begeistret for mye av opplegget rundt. Han synes ikke noe særlig om å ligge i telt for eksempel, selv om han har tilbrakt år av sitt liv liggende i ett. Han får utslett av tynne liggeunderlag og i grunn liker han ikke så godt å padle heller.

DEN FØRSTE CAMPEN: På Statoil sitt anlegg på Kårstø.

– Jasså. Da høres det jo logisk ut å legge i vei i fire uker?

– Altså å padle. Det er helt greit. Men jeg digger det ikke liksom. Jeg gjør det fordi det er den beste måten å komme meg dit jeg vil. Det er en fin måte å være i nærheten av naturen på. Det er derfor jeg gjør det. Fordi det er i naturen jeg liker meg best og fordi det er mest praktisk. Ikke fordi jeg syntes det er så forbanna kult liksom. Dessuten får jeg så sykt vondt i røvo, på ekspedisjonen padlet jeg maks to timer før jeg måtte ta pause. Da var jeg nummen bak der og måtte på land for å bevege meg.

Følte seg puslete og veik

Vi sitter rundt bålet, han har med vosseøl, spekeskinke og lammekjøtt. Og et nydelig hjemmelaget moltesyltetøy eldstedatteren hans har laget. Han forteller at interessen for naturen og villmarkslivet begynte tidlig. For han sugde i fotball og i sport generelt. Dette plaget han. Han ville være stor og sterk, ikke puslete og svak. Han måtte finne en annen arena. Så han gikk i skogen.

– Jeg likte meg dårlig i organisert idrett som fotball og ski som jeg fikk inntrykk av at «alle» skulle gå på. Ville jo gjerne væra tøff og sterk. Jeg tror jeg fikk veldig maskuline idealer av det, fangstfolk, tømmerhoggere, hvalfangere, fiskere, motstandsfolk, jeg brukte tida i naturen på å herda meg i tillegg til at jeg trivdes der, hadde det bra liksom. Jeg ble nok unektelig sett på som litt snål og rar. Han dro etter hvert til Canada. Levde i villmarka, men også som uteligger.

– Det er jo klassisk at man er på søken etter identitet og det meste når man er rundt 20, det

SPEKTAKULÆRT: Dette var nervepirrende, syntes Bergsvåg om kryssinga av ytre Oslofjord Ved Fuglehuk fyr og Bolærne

var også jeg. På et tidspunkt da jeg var ute og reiste mistet jeg lommeboka mi og var ei stund uten penger, budde under ei bru i lag med uteliggerne og spiste hos Frelsesarmeen. På den tiden leste jeg «Into the Wild», som var en bestselger der borte da. Personen i boka opplevde mye av de samme, han brente pengene sine og reiste til Alaska. Han overlevde ikke, men jeg ble ganske prega av det jeg leste, og alle de hjemløse som finnes i USA. Det var forresten fryktelig kjedelig uten penger, det var i grunnen det verste, ingenting å gjøre. Men under årets ekspedisjon hadde han mye å henge fingrene i, han gruet seg litt på forhånd til at han kom til å tenke mye, og at det kunne bli kjedelig å være alene. Men det skjedde aldri. En tidlig morgen mot slutten av ekspedisjonen ble han for eksempel vekket av politiet.

Lokal tv i Halden skulle laga eit innslag om meg, tida drog ut og eg hadde lyst å gå opp til festningen for å overnatta der, men det vart for bratt å få kajakken med seg opp. Eg var lei og la meg lika godt rett ned i ein park, angra omtrent med ein gong, tog, bilar og mykje støy. Samstundes gjekk det ein del folk forbi, spesielt morgonen etter, fekk eg mange rare blikk. Og tydlegvis hadde fleire av desse folka ringt polititet og fortalt om den gale mannen og kajakken i parken. Litt lenger utpå morgonkvisten kom politiet, eg byrja umiddelbart å le, det gjorde i grunnen politiet også. Og dei kunne fortelja om fleire som hadde ringt og fortalt om ein merkeleg fyr som overnatta midt i sentrum, og gav meg beste rutevalg opp til Femsjøen. (fra dagboka, dag 26, Halden).

– Men nå som ekspedisjonene er over, hva tenker du, hva ga det deg?

– Når man er ferdig med en ekspedisjon er det normalt å føle et vakum, nesten tomhet. Jeg kjenner aldri på ei euforisk lykkefølelse, mer en konstatering av at jeg har klart det, og at jeg er fornøyd med det. Så har jeg alltid hodet fullt av planer om andre turer. Det driver jeg alltid med, når jeg er på ekspedisjon, planlegger andre ekspedisjoner. Tar det som et tegn på at jeg liker livsstilen veldig godt, trives veldig med å være på vei, det er jo en klisje, men ikke mindre sant. Tenker sjelden eller aldri at dette angrer jeg på.

– Men vil du tilbake til Canada?
– Ja.
– Jeg skal dø der, smiler han og sier neida, joda.
– Men først tenker jeg i hvert fall å gå over Hardangervidda på ski.
– Eg må ha noko å gjer på, sier han.
– En pustepause i en hektisk hverdag, sier jeg.
– Mmm.

Jeg begynner å fryse mer (det har regnet litt og vi har bestemt oss for å sove inni teltet og ikke under åpen himmel). Er det ok at jeg snart går inn i teltet og legger meg og leser litt? spør jeg. Klokka er cirka 21.

– Er du gal?, sier han. Det er jo nå det begynner å bli fint. Ser du ikke månen der, den kommer snart til å stikke frem bak skyen der, og nordlyset, det er en stor sjanse for at vi kan se det i kveld. Dessuten må vi gå å hente ved og never, så alt er klart til bålet i morgen tidlig, plystrer han.

– Åhh, sier jeg. Ja, riktig. Det må vi huske på, ja. Jeg reiser meg opp. – Nei, nei, nei, ikke stress, ta det rolig, sett deg ned og ta en øl til. Følg med på det som skjer på himmelen. Snart vil det skje noe magisk.

– Ok.
– Nå?
– Du må bare sitte å vente. Og se.

Slik var ruta

Kjartan startet ved havet utenfor Karmøy, padlet inn Ryfylke til Sand og videre inn Hylsfjorden. Der bar det over til Suldalsvatnet, over i Røldalsvatnet og igjen opp til vannskillet. Derfra var det «nedoverbakke» i Kvennavassdraget gjennom naturskjønne Hardangervidda. Så kom han til Møsvatn og ned til Rjukan og Tinnsjøen og herifra stor elv og innsjø til Skien og Porsgrunn. Når han kom til Langesund, padlet han kysten oppover forbi Stavern og Tønsberg til Tjøme, over Oslofjorden ved Fuglehuk Fyr til Strømtangen og Hvaler, innover til Halden og opp Halden- vassdraget til svenskegrensa.

Logg Inn