november 2017 - PadleSiden

Fra fyr til fyr langs Vestlandskysten i kajakk

Posted on 2017-11-052021-06-04 by administrator

I serien om å padle fra fyr til fyr på norskekysten er turen kommet til Vestlandet. Landsdelen har en svært rik fyrhistorie (se ramme) og tilsvarende muligheter for dem som vil besøke fyr. De første bemannede fyrstasjonene her ble tent allerede i år 1700, og opp gjennom historien har det altså blitt bygget totalt 89 fyr i de fire fylkene. De fordeler seg på 25 i Rogaland, 21 i Hordaland, 12 i Sogn og Fjordane og 31 i Møre og Romsdal.

I dag er det ikke bemannet drift på noen av fyrstasjonene, men mange av dem er automatisert og er fremdeles viktige for navigasjonen på kysten. Etter som fyrbetjeningen gradvis forlot fyr etter fyr ble bygningene stående tomme og det var stor fare for forfall og glemsel. Heldigvis har mange lokale ildsjeler grepet inn, kjøpt gamle fyr eller fått leie dem og gitt dem ny bruk. I dag er det derfor mulig å komme seg inn i over halvparten av de gamle fyrstasjonene, og mange av dem kan i tillegg by på muligheter for mat og overnatting for besøkende.

Å komme til fyr i en liten kajakk gir likevel spesielle utfordringer, og du bør alltid velge tur etter evne. Gjør du det og tar hensyn til vær og føre, er det faktisk mulig å komme seg trygt i land selv på mange av de ytterste og mest værutsatte av fyrstasjonene.

Langs Jærkysten og rundt Karmøy

En gjennomgang av padlemulighetene til besøksfyrene kan gjerne starte lengst sør på Vestlandskysten. Store deler av Rogalandskysten er svært åpen og utsatt, og ikke overraskende er tettheten av fyrstasjoner meget stor. Langs den forrevne klippekysten fra Åna-Sira til Egersund ligger det tre som er fine turmål. Det er Lille Presteskjær, Vibberodden og Eigerøy.

Førstnevnte ligger ytterst i Rekefjorden utenfor Hauge og har utsatt beliggenhet på en liten øy. Kun på godværsdager er det mulig å komme i land ved fyret med kajakk. Fra Lille Presteskær er det imidlertid bro til naboøya hvor det er bedre landingsmuligheter. Vibberodden viser vei inn i Søragabet mot Egersund. Her går det an å komme i land på nordsiden ved naustet. Eigerøy fyr ligger flott til ytterst på Midbrødøya. Det er sør for Nordragabet, den andre leia inn mot Egersund. Det er turvei til fyret, og for padlere er det flere gode landingsmuligheter, blant annet ved naustet øst for fyret.

Langs den åpne Jærkysten ligger det to besøksfyr inne på land og to ute på øyer. De første er Kvassheim og Obrestad. Like ved begge fyrene er det beskyttede havner hvor det er fint å komme i land. Strekningen mellom dem er imidlertid dominert av åpne rulletsteinstrender hvor det kan være heller vanskelig å komme helskinnet på land, så også her gjelder det å følge med på værmeldingene før du padler i vei. Lenger nord på Jæren ligger Feistein fyr på en liten øy et par kilometer fra fastlandet. Her er det mulig å komme i land med kajakk på innsiden om været er lagelig.

Flatholmen fyr ligger på en øy utenfor industriområdet Risavika, og på innsiden av den store øya Rott som også er et flott turmål. Da jeg var på Flatholmen med kajakk kom jeg greit i land i en liten bukt på sørsiden. Men det finnes nok flere muligheter. Nord for Stavanger, i Randaberg kommune ligger Tungenes fyr, et meget populært besøksfyr. De aller fleste som besøker det kommer nok landeveien, men for oss i kajakk er det også gode muligheter. Det er blant annet en flott havn med flott landingsplass for kajakk like øst for fyret. Gode muligheter for å komme seg trygt i land er det også ved Fjøløy fyr i Rennesøy kommune nord for Tungenes, og ute på Kvitsøy, som ligger værhardt til ytterst i fjorden.

Kvitsøy fyr ble tent allerede i 1700 og er dermed et av landets eldste. Rundt langstrakte Karmøy har det vært hele ti bemannede fyrstasjoner opp gjennom historien, men i dag er bare tre av dem besøksfyr. Det er Vikaholmen og Geitungen fyr ved Skudeneshavn og Sørhaugøy fyr like utenfor Haugesund. Alle tre kan nås greit med kajakk. Det siste besøksfyret på Rogalandskysten er på Utsira. Dit ut er det nok for langt og for åpent for de fleste i kajakk. Heldigvis går det ferge dit mange ganger om dagen.

Gjennom Hordalands øyvrimmel

Hordalandskysten har altså hatt totalt 21 bemannede fyrstasjoner, men i dag er det bare seks av dem som er besøksfyr. Det begynner med det staselig Ryvarden fyr i Sveio. Det viser vei over det værutsatte kystpartiet Sletta, ytterst i Bømlafjorden. På stille dager er det landingsmuligheter like nord for fyret, men med rufsete forhold er Mølstrevågen et par kilometer innover fjorden på sørsiden et bedre alternativ.

Lenger inne i fjorden, på Midtøya, ved innseilingen til Leirvik på Stord, er det greiere med landingsmuligheter ved naustet vest for Leirvik fyr. Slåtterøy fyr, nord i Bømlo kommune, har også en egen venneforening som holder fyret i stand og som tar i mot gjester. Der går det an å komme seg på land via leideren opp på brygga i havna, men bedre muligheter for kajakkfolket er det i en vik sør på øya. Marsteinen fyr, ytterst mot havet i Austevoll, har en mer krevende landing.

De (få) dagene værgudene tillater kajakkbesøk og det ikke er folk på besøksfyret som har lagt ut flytebrygga, er det litt akrobatikk fra kajakken og opp en høy leider som må til for å komme tørrskodd på land. Det er det visstnok også på Holmengrå fyr, lengst nord i Hordaland. Der har ikke jeg vært, men mine kilder forteller det også er en svært krevende plass å besøke. Med litt klyving fra kajakken og opp en leider går det visstnok greit. Litt enklere er det på Hellisøy fyr som ligger sørvest for Fedje. Da jeg var der var det høyvann og greit å komme opp på kaia og i land. Der er det nok også muligheter litt nord for naustet på den lille øya fyret ligger på, om det da ikke er like mye svell i sjøen som på mitt besøk.

Lengst vest

Sogn og Fjordane fylke har altså hatt færrest fyrstasjoner av Vestlandsfylkene, men av de 12 som har vært operative, er hele ni stykker i dag besøksfyr. Et godt sted å starte er Solund på nordsiden av Sognefjorden. Der, lengst vest i Norge, ligger øygruppen Utvær med et fint besøksfyr. Padleturen ut dit kan være utfordrende og eksponert, men heldigvis går det skyssbåt til øygruppen, og den tar med kajakker.

Landingsmuligheten ved fyret for kajakker er gode på innsiden av øya det ligger på. Flere muligheter for å komme i land med kajakken finnes også på øya der Geita fyr ligger, sør for Værlandet i Askvoll kommune. Turen ut dit kan imidlertid være krevende. Det siste sier jeg av egen erfaring etter en heller huskete tur over Vilnesfjorden. Litt enklere kan det være å ta seg ut til det særpregede Stabben fyr, et par kilometer nordvest for Florø. Å komme seg i land der kan derimot være problematisk. Fyret dekker nesten hele den vesle holmen det ligger på, og det er bratt ned i sjøen rundt hele fyret. Også her er det en leider som byr på en mulighet om været er brukbart.

Adskillig lenger fra fastlandet ligger Ytterøyene fyrstasjon, nordvest for den kjente øya Kinn. Å besøke Ytterøyene i kajakk er også en utpreget godværsbeskjeftigelse, men kommer du deg dit er det flere bukter som byr på landingsmuligheter. Kvanhovden fyr ligger på en odde vest på den store øyen Hovden, nord for Florø. Det er gode landingsmuligheter for kajakk på innsiden av odden. Ytterst i Nordfjord ligger den store Vågsøy. På øya er det tre fyr, og like innenfor finnes ett til, og alle fire er besøksfyr.

Kråkenes fyr ligger på nordspissen av øya, usedvanlig værhardt til, og det er nok svært sjeldent det er mulig å komme i land ved fyret med kajakk. Vertskapet på fyret kan faktisk ikke huske turister som har kommet dit i kajakk. Litt lettere er det ved Skongenes fyr, på østspissen av Vågsøy. I hvert fall ved lavvann og rolig vær kan det være brukbar landing på nordsiden av fyret. Ved naustet er det også muligheter. Hendanes fyr, på vestsiden av Vågsøy har nylig blitt besøksfyr. Der kan du komme i land med kajakk i fjæra sørøst for fyret. Ulvesund fyr er et populært besøksfyr. Det ligger på fastlandet, ytterst i Ulvesundet, og har greie landingsforhold i fjæra like ved om det ikke blåser for mye.

Møre og Romsdal har flest besøksfyr

Fylket der Norge begynner å helle østover igjen har altså hele 17 besøksfyr. Å rekke innom disse med kajakk tar nok en god sommerferie. Enkelte av dem ligger imidlertid slik til at det det er vanskelig å padle dit og vanskelig å komme i land. Det gjelder helt klart Svinøy fyr som ligger på en stupbratt klippe ca. 15 km nord for Stadt. Meg bekjent er det ingen som har kommet i land der fra kajakk. Det er det derimot mange som har gjort på Flåvær fyr i Herøyfjorden og Runde fyr ytterst på øya ved samme navn. Begge steder er det brukbare landingsmuligheter.

Ålesund havnefyr på moloen i byen hører til de lett tilgjengelige besøksfyrene. Det gjør ikke Storholmen fyr på en klippe i havet en mils vei nord for Vigra. Øya som huser Erkna fyr ligger nærmere Vigra og byr på adskillig mer kajakkvennlige formasjoner. Lengst nord på Godøya ligger besøksfyret Alnes med øyas gode havn like i nærheten. Lepsøyrev fyr ligger ytterst på en molo i Haram kommune og byr på gode muligheter for padlere. Det gjør også Ulla fyr, nord på Haramsøya i samme kommune.

I Sandøy kommune ligger både ikoniske Ona fyr og koselige Flatflesa fyr. Sjøveien er lang til begge, men landingsmulighetene er gode, særlig på Ona. Men flytebrygga på Flatflesa duger den også. Bjørnsund fyr på øygruppen vest for Bud har mange muligheter for å komme i land med kajakk. På Kvitholmen fyr lenger nord på Hustadvika er det også muligheter. På Hestskjæret fyr utenfor Averøya er det verre, men det finnes et par bukter på innsiden som kan brukes. Ved Stavnes fyr, også på Averøya, kan padlere komme i land ved naustet.

Lengst nord i Møre og Romsdal ligger den flate øya Smøla. De to besøksfyrene der er Tyrhaug på innsiden og Haugjegla på utsiden av øya. Ved førstnevnte kom jeg greit i land ved naustet da jeg og kajakken min var der. Det sistnevnte ligger ytterst i et nydelig padleterreng med en vrimmel av holmer, skjær og spennende sund. Landingsmulighetene ved fyret var også mangfoldige.

VIL DU VITE MER?

Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl & søn forlag as. 1986. Norges fyrvesen. C. F. Rode, Steenske forlag. 1941. I Rogaland er tre av fyrene beskrevet i Lars Verkets «Padleguide for Dalane». 2010. I Hordaland har Torill Refsdal Aase beskrevet forholdene for fyrbesøk Hordaland i boka «Norges beste padleturer ». Larsforlaget, 2017. Se også www.fyr.no. De fleste besøksfyrene har også egne hjemmesider.

BESØKSFYR

Rundt Norskekysten er det vel 120 fyr som er åpne for besøk, men et «besøksfyr» er så mangt. Det spenner fra de mest luksuriøse hvor de besøkende kan bo i suiter og få mat tillaget av en mesterkokk – til dem det bare er mulig å få en liten titt inn i sammen med en som har nøkkel. Noen har egne museer, noen har vertsfamilier som bor der om sommeren og hjelper gjestene å organisere fyrlivet, og noen har altså full betjening. Det er mulig å overnatte på ganske mange av fyrene langs kysten, men du må ofte bestille plass på forhånd. Opplysninger om hvem du skal kontakte i den forbindelse er det lettest å få på www.fyr.no. Der kan man også få opplysninger om de fleste andre fyrstasjonene langs kysten.

KORT FYRHISTORIE

27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent på Lindesnes i Vest Agder. Det var enkle greier og bestod av 30 talglys som brant i toppen av et tretårn. Lyset var altfor dårlig, og etter noen måneder ble fyret stengt. Først i 1725 kom et nytt, og bedre fyr på plass. Norges neste fyr ble tent på øya Store Færder i Oslofjorden 1695, og det har vært i funksjon mer eller mindre sammenhengende siden, selv om det er flyttet en gang. Det tok mye tid å få på plass de neste bemannede fyrstasjonene. Så sent som i 1828 var det ikke mer enn 12 fyr her i landet. Fyrteknologien var også lenge svært enkel.

Alle fyrene hadde i begynnelsen samme type lys og skulle man gi et forskjellig lyssignal måtte man sette to eller tre fyrtårn ved siden av hverandre. Slik gjorde man blant annet på Lista og Torungen for å skille dem fra andre. Oksøy fyr utenfor Kristiansand var det første norske fyret hvor man brukte en linse som samlet og forsterket lysstrålen. Etter hvert ble det oppfunnet svært så sofistikerte apparater som skapte helt forskjellige karakter på fyrene og gjorde det lettere for navigatørene å se hvilket fyrtårn de faktisk så. En imponerende gjeng med anleggsfolk, vesentlig fra Sunnmøre, hadde også mye å si for at det ble bygget en lang rad med fyrtårn utover 1800-tallet.

I 1900 hadde landet fått 162 fyrstasjoner, og i 1932, da det siste bemannede fyret i landet ble bygget, var antallet kommet opp i nesten 230. Da er det inkludert noen få frittstående tåkeklokker som varslet skipsfarten når det var tåke. Det har imidlertid aldri vært mer enn 154 fyrstasjoner som har lyst samtidig langs norskekysten. Mange fyr ble lagt ned når behovene endret seg. Etter hvert som ny teknologi gjorde det mulig ble så fyrene automatisert og avbemannet. 15. desember 2006 forlot fyrvokterne på Bøkfjor fyr i Sør Varanger i Finnmark stasjonen sin. Etter det er det bare fyrvoktere igjen på Lindesnes fyr, men de er strengt tatt ikke fyrbetjening i tradisjonell forstand siden de også jobber mye som formidlere av fyrhistorie.

LES OGSÅ: Havpadling alene på Vestlandskysten

Sikkerhet – kort og godt

Posted on 2017-11-012021-06-04 by administrator

Jeg velger alltid redningsvester med en stor frontlomme som har en funksjonell glidelås. Her oppbevarer jeg enkelt sikringsutstyr, samt noe å spise, for eksempel en powerbar. Nå er det ikke meningen å plassere hele pin-kittet i vesten, men deler av det er kjekt å ha. Selv liker jeg å ha to små trinser, to til tre karabiner, en slynge og kniven min, plassert der. I tillegg har jeg en fløyte festet på vesten slik at den er lett å komme til i de fleste situasjoner.

Må spare tid

Hvorfor er dette nødvendig? Jo, fordi på elv må vi spare tid når noe skjer. Flere ganger har jeg sett situasjoner oppstå hvor man trenger pin-kittet, men mange har det pakket ned i kajakken. Av og til ligger kajakkene ulendt til, eller man befinner seg et stykke unna når man brått trenger utstyret. Da er det irriterende å måtte løpe tilbake for å hente, i stedet for bare å sette i gang med redningen.

Det hender titt og ofte at jeg bruker, særlig slynge og karabiner, når jeg synfarer i ulendt terreng. Jeg må for eksempel kanskje lage et raskt anker for å feste tau, slik at jeg kan fire meg ned til et bedre synspunkt, eller for å komme til egnet sikringssted. Jeg har også noe «ducktape » surret rundt skaftet på åra, samt en mobiltelefon som tåler vann, eller du kan ha den i en vanntett pose. Et godt tips er også å ha plassert en steinkile eller to i vesten. De er kjekke å ha for å lage et raskt ankerfeste, eller om man for eksempel må sikre en padler fra båten. Det sier seg selv at man da trenger noe å holde fast i, særlig hvis en sitter i en urolig bakevje, eller en bakevje som er veldig liten.

I kajakken

Jeg har med meg grunnleggende førstehjelpsutstyr i kajakken, samt nok utstyr til å kunne rigge enkle tausystemer. Det er ikke viktig å ha utrolig mye med seg, men å kjenne det utstyret man har. Mange foretrekker å droppe trinser, og tar heller med seg flere karabiner og bruker disse til å lage z-drag, noe som jo er opp til den enkelte å gjøre. Plasseringen av kastelina i kajakken er ikke tilfeldig. For det første fester jeg den fast i tilfelle jeg svømmer – uansett. Det er skikkelig kjipt å redde kajakken etter en svømmetur, for å se kastelina flyte videre nedover elva. Hvis jeg er på en elv hvor jeg må ofte ut og synfare foretrekker jeg å ha lina festa mellom føttene. Men er det en elv hvor det er lite synfaring fester jeg den bak seteryggen.

Må treffe presist

Og apropos kasteline. Det er ingen vits i å kjøpe den lengste eller største lina i butikken, hvis du ikke klare å kaste ut hele taulengden med en viss presisjon. Velg heller en som ligger godt i hånda, og som du klarer å treffe presist med. Jeg mener også at en kasteline skal være såkalt «ren», ingen knuter eller løkker i enden, og ingen karabiner på den. Løkker er som skapt for svømmende å stikke hånda igjennom, og får man et uforutsett spenn i tauet kan man fange vedkommende i strømmen. Knuter på enden er tauet er uskyldig nok, for svømmende å få et bedre grep, helt til du må bruke det i et tausystem. Og det er vel lett å forestille seg hvor vondt det gjør å få en kasteline med karabiner på i ansiktet.

Førstehjelp

Den aller første regelen er å ha med deg utstyr du vet hvordan du skal bruke. Del gjerne utstyret opp, og lag deg en egen pose for traumer, og det vil si sår og slagskader. Det jeg opplever å bruke mest er «steri-strips». Skadene vi ofte får på elv er kutt i ansikt og på hender, og da kan det være greit å få de lukket før man fortsetter padleturen. Jeg har også tusket til meg medisinsk sårlim, og liker å ha det med meg, særlig når jeg er i utlandet. Det er ikke ofte jeg har med sårvask, siden vi i Norge i hvert fall har vi tilgang på rent vann i elva eller i bekker.

Et godt triks er å ta med en tampong, som er god til å stoppe større blødninger med. Ellers er tradisjonelle kompress i ulike størrelser også smarte å ha i førstehjelpsposen. Man kan ha med ulike fancy taper for å tape fast kompress, men siden du allerede har med ducktape på åra så er ikke det kjempenødvendig. I så måte fungerer også clingfilm ganske greit, og det er enkelt å surre clingfilm over et kompress siden det klistrer seg på av seg selv. Du kan også klippe til selve clingfilmrullen på forhånd for bedre å få det til å passe i førstehjelpsutstyret ditt.

Husk overlevelsesfolie

Et trekantfatle kan være fint å ha med, og pakk for all del med overlevelsesfolie. Husk at på elv er nedkjøling forferdelig relevant, og en hardt skadet person MÅ passes på og holdes varm til hjelp kommer. Derfor er det også smart å ha med en ekstra scullcap eller liten lue i førstehjelpsbagen. Smertestillende i form av tabletter er selvsagt greit å ha med. Det er mange veier til målet, men når det gjelder redning, både medisinsk og teknisk, er det aller viktigste å være føre var: Tenk gjennom hva du har med deg på elv, og vær sikker på at du kjenner hjelpemidlene dine godt.

Soloppgang og speilblank sjø

Posted on 2017-11-012021-06-04 by administrator

Jeg hadde en sånn opplevelse for en tid tilbake. Jeg hadde varslet flere padlekompiser om at det akkurat for den morgenen var meldt sol og vindstille, mens de andre ukedagene skulle få gråvær og mye regn. Fire dager før, tre dager, to dager og så bare en dag igjen – jo, det var konsekvent samme varsel hele tiden. Det skal bli fint i morgen. Bare én padlekompis takket ja, men det var akkurat nok. Vi avtalte å møtes ved Osnessanden i Ulsteinvik klokka 05.00 om morgenen – en helt vanlig onsdag, så padlinga måtte gjennomføres før arbeidstid.

Ut og nyte eventyret

Inge – som denne kameraten heter – var allerede på plass da jeg ankom Osnessanden, på slaget 5. Han hadde tatt med seg sin kajakk med bil, mens jeg hadde min stående i et naust på stedet. Sjøen lå der blikkstille og ventet på oss. Herlig, akkurat slik som værprognosene lovet, tenkte jeg, men visste at det ikke ville vare mer enn et par timer. Her gjaldt det å komme seg utpå og nyte det speilblanke eventyret.

Sansene mine våkner nå. Dagen er under oppseiling, lyset er kommet på Boholmen og fjellene i syd og i vest, og øyene mot nord – men sola har ennå ikke kommet over fjellene som ligger i øst, bak oss, i forhold til den retningen vi nå padler. Det er totalt vindstille og helt fritt for strøm i sjøen. Vi glir uanstrengt – det føles nesten friksjonsløst – ut i Ulsteinfjorden. Hvert vesle padletak bringer oss effektivt framover, så godt som uten en lyd. Og når der ikke er bølger som lager lyd, og selv fuglene ikke har begynt dagen ennå, så oppleves stillheten som total.

Et skaperverk

Flere av holmene har vegetasjon, og noen trær er som tatt ut av et eventyr eller et maleri av en nasjonalromantiker. Så vakkert, tenker jeg. Er det tilfeldigheter bak alt dette, eller er det et skaperverk? Jeg dveler ikke så lenge ved dette evige spørsmålet, men undringen ligger der et sted, i underbevisstheten min.

Midtfjords i Ulsteinfjorden – litt forbi Peholmen, i retning Borgarøya – kjenner jeg at bakhodet varmes bittelite grann, samtidig med at alt oppleves en nyanse lysere. Solen har kommet over fjellene, og jeg unner meg en soloppgangs-selfie.Inge og jeg padler videre. Vi glir forbi det gamle handelsstedet ved Borgarøya. Inge padler nær land – han vil se detaljene i fjøra. Jeg holder meg mer sentrert i sundet mellom Borgarøya og Hatløya, og tar noen bilder med kameraet mitt. Automatikk nytter ikke nå; kontrastene er altfor høye mellom lys og mørke – derfor tar jeg meg tid til å stille inn kameraet med manuell modus.

Vakre motiver

Inge i fint driv langs vestsiden av Hatløya. Klokka er blitt 6 og neste på agendaen er å finne et passende sted å innta frokosten.

Inge og jeg glir nesten friksjonsfritt av gårde i våre kajakker denne morgenen. Hvert padletak nytes. Den østlige, skogkledde delen av Borgarøya speiler seg i blikkstille sjø.

Det å oppleve en stille fjord når det gryr av dag, slik som her, er bare magisk.

I dag har jeg bare vidvinkel, men det er greit, tenker jeg. Jeg fanger Inge og hans knallgule kajakk i noen ubegripelig vakre motiver. Speilbildene er perfekte; landskapet og de få skyene på himmelen gjengis som omvendte blåkopier.

– Hvor skal vi dra? spør Inge. På dette tidspunktet er det gått nesten en time siden vi startet padleturen. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å padle rundt Hatløya og finne et sted å gå i land og spise frokost. Det er fortsatt helt stille. Men når vi runder et nes og padler langs vestsiden av Hatløya brytes stillheten av lyden fra en ringnotbåt som kommer inn den tilgrensende Bøfjorden. En måke, en hegre og noen tjelder har også våknet til liv. Noen steder hører vi en og annen strømvirvel langs bergene. Når det er tilnærmet støyfritt, kan vi mye lettere få med oss nesten umerkelige lyder og bittesmå hendelser som vi ellers hadde gått glipp av. Jeg slapper av og nyter det hele – selv om sansene mine trolig jobber på høygir. Opplevelser som dette er både avslappende og oppbyggende på samme tid.

Smuldrepai til frokost

Vi runder nordsiden og kommer etterhvert på østsiden av Hatløya, og vi finner en liten vik hvor vi går i land og setter oss ned. Herfra har vi et øye med start og målgang for turen, og Inge ser sin egen holme, Håkonsholmen, bare noen hundre meter unna. Klokken nærmer seg 06:30 nå, men vi stresser ikke; tvert om. Jeg har med en enkel frokost – min mors hjemmelagde havrekjeks og min egenkomponerte smuldrepai – som skal nytes til kaffen. Inge har ikke tatt med seg verken mat eller drikke, og er takknemlig for å bli oppvartet. Smuldrepaien – med blant annet rabarbra, eple og mandler – varmes lunken på stormkjøkkenet, etter at kaffevannet er på plass. Jeg mikser to sterke kopper kaffe til oss. Inge har ordnet seg en fin plass – en stein fungerer som ryggstøtte. Akkurat nå er livet tilbakelent og deilig.

Les flere mattips til padleturen

Omegnen våkner

Ulsteinfjorden er speilblank denne morgenen. Inge og jeg unner oss en søt, men deilig smuldrepai til morgenkaffen.

Hvor ble det av den smuldrepaien egentlig? Inge slapper av etter en noe annerledes frokost.

Vi nyter denne stunden. Padleturen har vært så vakker at vi egentlig ikke har brydd oss med å kommentere den underveis, med unntak av hviskende enkeltord-kommentarer som «nydelig» og «fantastisk». Etter en halvtimes frokost har en lett morgenbris gitt overflateliv til sjøen. Sola har pisket liv i dyr og fugler, og nå høres også biler. Folk er på vei til jobben; Ulsteinvik og omegnen har våknet til liv. Inge og jeg pakker sammen, finner kajakkene der vi forlot dem og padler hjem. Takten er mye raskere nå enn da vi dro ut. Jeg merker at jeg smiler – jeg har faktisk sjelden vært så fornøyd som jeg er akkurat nå.

Vi går i land på Osnessanden og takker hverandre for turen. Neste på agendaen – et raskt klesskift og deretter direkte på jobb. Opplevelsene jeg har hatt denne morgenen tar jeg med meg; disse vil jeg lagre lenge. Når jeg viser fram bildene vil noen kunne tenke at det der må ha vært en flott padletur. Og det var det – men selv om det sies at et bilde kan fortelle mer enn 1000 ord … akkurat her så gjelder det ikke. Du må selv ha vært der og opplevd det. Forskjellen er helt enorm. Du kan ikke forestille deg gleden av å padle i slike omgivelser før du selv har gjort det. Men da våkner du. Da er du frelst – på padling i soloppgang og speilblank sjø.

Logg Inn