Close Form Button

SØK

Måned: april 2018

Mat til padleturen – Svinaktig godt

Posted on by administrator

Om det er indrefilet, ytrefilet eller andre deler av grisen du har anskaffet kjøtt av, er en hel filet eller om du har kjøpt svinekjøtt ferdig oppkuttet i strimler, så har du en råvare med mange muligheter. Hva du velger til padleturen vil kanskje bero på hvor viktig måltidet er – om det er en spesiell dag eller noe som er verdt å feire. Helstekt indrefilet av svin kan jo høres litt fisefint ut på en padletur, men hvorfor ikke?

– Vi har jukset litt

Det krever bare litt mer forarbeid og planlegging, ikke minst i forhold til logistikken, da det er en del man må huske å ta med seg, i alle fall dersom en tenker å lage et fullverdig festmåltid. Men det er selvsagt lov å jukse litt hjemme, slik at vi slipper å ta med oss «hele kjøkkenet» på tur.

Du kan for eksempel gratinere eller grille svinekjøttet hjemme, kanskje sammen med poteter, slik at du bare behøver å gjøre noen kjappe grep for å komplettere padlemiddagen når dette revarmes på stormkjøkkenet.

Bruk steketermometer på svinekjøttet

Ved å stoppe stekingen på riktig steketemperatur i kjøttets kjerne beholder du saftene i kjøttet. Dette viser seg som en rosa kjerne når du skjærer steken på tvers, i skiver. Temperaturen på kjøttet skal da holde omtrent 68 – 70 grader. Ønsker du steken gjennomstekt må temperaturen være litt høyere, cirka 73 – 75 grader.

Dersom dere, av logistikkhensyn, skal varme opp kjøttet på turen, kan det være smart å holde litt igjen ved første gangs varmebehandling; kjøttet skal med andre ord være litt mindre stekt enn du vil ha det når det skal spises.

mat til padleturen – svinaktig godt – varer

Valg av tilbehør til svinekjøtt

Brokkoli, spinat, cherrytomater og oppkuttede gulrøtter i skiver passer utmerket til helstekt svinefilet og fløtegratinerte poteter, og det tar bare noen få minutter å gjøre disse ingrediensene serveringsklare. En deilig saus i tillegg til alt dette, gjør selvsagt susen. Også sausen kan du lage ferdig hjemme, slik at den bare trenger en lett oppvarming rett før turmiddagen.

Det er ikke noe fasitsvar på hva som er de riktige krydderne/ urtene til svin, men rosmarin, timian, koriander, fennikel og salvie er noen eksempler på hva gourmetkokkene anbefaler – i tillegg til salt og pepper.

Enklere middag

Dersom du mener helstekt svin er hakket for ambisiøst å diske opp med, så kan du jo heller velge strimlet svinekjøtt i kombinasjon med pasta, ris eller en salatmiks. Alle ingrediensene til middagen vil da kunne være tilberedt på under 15 minutter, uten at det vil kreve noe spesielt forarbeid.

Har du lyst å prøve deg på burger neste gang du drar på tur?  Se Hjemmelagde burgere

Opplevelser i strie strømmer

Posted on by Gjesteforfatter

Endelig er vi her, i det susende og surklende, brusende og evig bevegelige elementet! Vi har funnet våre plasser: Styrmann på bakre tofte, utkikken på tofta foran med fast grep om padleåra og kamera dinglende rundt halsen.

Rundt oss åpner det seg en verden i utallige grønne nyanser der vi dupper og duver nedover. Lyset som siles gjennom det frodige løvverket over oss, grenene som strekker lange armer ut over elva og stammene som er dekket av klatrende eføy. Selv vannet lyser grønt der metervis av sjøgress bukter seg som havfruehår i grasiøse virvler.

Tusen spørsmål

Vi hadde drømt om det lenge. Det eneste vi visste var at vi ville til Dordogne. Ellers var alt et kaos av spørsmål: Hvor kan vi leie farkost? Kajakk eller kano? Padle alene eller i gruppe? Når bør vi komme? Hva er beste startsted? Hvordan kommer vi oss dit? Hva skal vi ha med oss? Er det lov å campe? Hvor lang tid må vi beregne? Det ble mange og lange søk på internet og mange eposter med padlefirma. Padling på Dordogne er en stor turistmagnet. Vi valgte Copeyre, firmaet med flest baser nedover elva. Slik håpet vi å få størst frihet til å stoppe der vi ville og padle så langt vi ville.

Snart var planen klar i grove trekk: Fly til Bordeaux, startpunkt i Argentat, så langt opp i elva som padlere kan komme. En ukes padling skulle holde helt ned til La Roque Gageac, den lille byen der det finnes så idylliske bilder av i guidebøkene. Telting var grei, både villcamping og på organiserte plasser. Padle alene midt i juni var anbefalt for den som ville unngå trengsel og føle friheten nedover elva. Faktisk var vi kjempefornøyd med oss selv som reisebyrå. Hotellovernatting underveis var booket, vi fant tog som korresponderte og skulle ta oss til Souillac før siste etappe med utleiefirmaets minibuss. Så skjer det: Jernbanen fra Bordeaux får en times forsinkelse, og alt kollapser som et korthus. Ingen forbindelse videre i dag.

Hva gjør vi? Ringer padleoperatøren – og dermed får vi testet serviceinnstillingen hos dem. De fikser innlosjering i kjempekoselig hotell underveis og tilbyr gratis kjøretur på over en time fram til utgangspunktet dagen etter.

Kano eller kajakk?

På nettsiden hadde vi studert bilder av båttypene som er til leie, både kajakker og kanoer, enkle og doble. Vi er mest fortrolige med havkajakker, men disse så litt leketøysaktige ut. Mye av utleien er basert på halv- eller heldagsturer, mens vi ønsket oss en hel uke. Valget falt heller på en solid dobbel kano med god plass til bagasje. Firmaet tilbyr riktignok bagasjetransport. Men å ha alt med seg gir større frihet til å legge opp turen slik det passer oss. Nå ble alt vårt pikkpakk puttet ned i tre vanntette tønner som fikk plass mellom toftene. Siden vi leide for en hel uke, fulgte det telt og liggeunderlag med i pakken. Skjønt liggeunderlag – har kjent det bedre. Dette var tynne lefser. Padlevester ble prøvd i rett størrelse. – Men trenger vi ikke å ha med en reserveåre? Ikke lensepumpe, ikke et øsekar engang? Og ikke noe instruksjon?

– Neida, bare legg ivei, god tur. I handa fikk vi et lite kart der broer og campingplasser var avmerket. Noen piler markerte punkter å være oppmerksom på: Her gjaldt det å følge anvisninger om passasje til høyre eller til venstre for øyer og grunner. Styrmann på bakre tofte tok ansvar for kartet. Utkikken på tofta foran skjerpet blikket for mulige farer – og for alle naturinntrykkene som kommer så tett på når en padler. Bare å sparke fra, så er vi i farta!

Fri flyt

– Dordogne er ikke noe for folk som vil ha action og adrenalin. Her er det bare å lene seg tilbake og la elva gjøre jobben, ble vi fortalt. Det lød deilig og betryggende for to debutanter som elvepadlere. Men der skulle vi etterhvert bli nokså uenige. Snart stryker vi av gårde i fin fart over runde elvesteiner. Fremdriften er vi tre om: To med årer og behagelig skyv fra elvestrømmen. – Hold til venstre her, huier utkikken brått. Vi nærmer oss det første punktet på kartet som antyder mulig trøbbel. Men hva er det som skjer, har styrmann sviktet jobben sin? Samme hvor mye vi hiver oss på årene, går vi ikke til venstre

– strømmen bare suger oss til høyre! Og der står vi, grunnstøtt nesten før turen har startet. Bare å vasse uti den kalde elva, bakse motstrøms med kanoen og hive seg oppi igjen på rett side av hindringen. Dermed er første leksjon lært: Å padle på hav og på elv er fundamentalt forskjellig. Skal vi ha mulighet til å bestemme, må vi ta grep lang tid i forkant. Selv om overflaten ser stille ut, er det strømmen som er sjefen. Men hva er den lyden der forut? Det suser og bruser sterkere og sterkere. Det må jo være et kraftig stryk vi nærmer oss. Snart ser vi vannet liksom boble og toppe seg og oppføre seg helt uregjerlig. Utkikken kjenner adrenalinet bruse om kapp med det store suset vi er midt inne i. Og der svupper vi nedover akkurat der strømmen vil føre oss. Vi blir ikke våte engang! Etter flere små stryk er leksjon nummer to lært. Respekt er vel og bra, men å bli redd er det ikke noe hjelp i. Hold åra igang, så holder vi balansen best.

De vakreste byene

Vi hadde lest oss opp litt på forhånd, så vi visste at Dordogne har mer å by på enn kaldt vann. I Frankrike fins det en sammenslutning som kalles «Les plus beaux villages de France» – de vakreste landsbyene i landet. Og noen av dem visste vi ligger langs elva. Vi hadde sett for oss å padle friksjonsfritt rett inn i idyllene. Virkeligheten viser seg temmelig annerledes. 

Nå nærmer vi oss den første av dem: Beaulieu er definitvt verd et besøk. I blank og stille elv ligger de gamle bygningene og speiler seg. Men hva er dette? Kan vi ikke padle inntil? Et skilt dukker opp og kommanderer padlere ned en smal renne. I susende fart spytter den oss ut på nedsiden, som reneste tømmerrenna på Tusenfryd. OK, så får vi satse på campingen litt nedenfor byen, da. Nå er det godt å ha armer som har padlet før, for her trengs det krafttak for å forsere kryssende strømmer. Bare å gripe tak i det vi kan for å klamre oss inn til land. Det viser seg å være en super campingplass vi har karet oss i land på. Enkle, moderne hytter står på påler mellom trærne.

Store telt står ferdig montert på plattformer. Og en landtange helt for seg selv står ledig og lokker. Teltet vårt er superenkelt å sette opp. Men mat fins det ikke å få her så tidlig på sesongen. Dermed trasker vi opp i den gamle byens gater og suger inn stemningen av trange smug og eldgammel bykultur.

Proviantering for morgendagen besørges – slike oster og skinker skal vi saktens kunne leve på. Kveldens café byr på hjemmelaget ravioli fylt med snegler og servert med spinat og hvitløk. Dette er padleferie slik vi liker det! Fullt så godt liker vi oss ikke neste morgen. I øsende regn og med tordenen rullende mellom åsene sier vi farvel til Beaulieu. Men snart får både vi og teltet mulighet til å tørke opp der sola baker på en steinbanke som innbyr til en rast midt i elva.

Også den neste blant de vakre, gamle småbyene gir oss en uventet velkomst. Ovenfor Carennac blir padlere ledet inn i en smal kanal, så overgrodd og eksotisk at vi føler oss hensatt til Amazonas. Men der står jo en gammel mølle og stenger veien? Ooups, brått fosser vi ned en ny «tømmerrenne» før vi vet ordet av det. Igjen er det bare å kare seg til land. Hvor er vi? I hvert fall ikke i Carennac. Dit kommer vi takket være en snill dame som plukker opp to lettere forvirra padlere i bilen sin. Nå blir det luksusovernatting på oss, mens kanoen får ligge overlatt til seg selv elvebredden.

Carennac er som å vandre i det vakreste museum. Byen ble bygget med pittoreske steinhus med tårn og spisse tak. Men hvordan kan folk leve der idag? Ikke en butikk, ikke et bakeri å se. Vi må langt ut på landet med taxi for å handle – og finne kanoen vår igjen neste dag.

Dalen med slottene

Bred og mektig snor Dordogne seg gjennom dalen lenger nede. Nå blir strykene færre og ferden mer fredelig. Det virker som om alt går så mye langsommere.

– Dette blir jo nesten kjedelig, omtrent som en innsjø, klager styrmannen, som har sans for litt action. – Helt feil, dette er deilig, protesterer utkikken, mer makelig anlagt. Nå blir jobben mer å speide etter hvilken side av elva som byr på strøm og fremdrift. Men hva er det for noe hvitt som dukker opp der forut? Det ser jo nesten ut som isflak i 30 graders varme. Men ingen fare! Det er sjøgresset som slår ut sine bittesmå, hvitveislignende blomster som duvende tepper i overflaten. Her finner flokker med andunger en trygg havn midt i strømmen. Og her har froskene sitt favorittsted. Vi må ha havnet midt i parringstiden. Konserten deres spiller opp i alle toneleier, fra lav brumming til gjennomtrengende blåseinstrumenter. Og hva slags fugler er det som speider etter bytte i strømmen? Stille som statuer står de på grunnene, langhalsede og elegante. Snart vasker elva langs karakteristiske klippevegger som stiger loddrett opp mot det høye. Strukturen er lagdelt og oppsprukket, mange steder med huler vasket ut. Og der oppe, på kanten av klippene, dukker stolte profiler fram: Høye murer som signaliserer makt og styrke, runde tårn med spir og spisse takhatter, tårn med takkete kanter, som kanskje engang tjente som skyteskår. Chateau’ene som Dordogne er kjent for er markert på kartet vårt: Belcastel, Chateau de la Treyne, de Lanzac, Verignac, Montfort, Marqueyssac, Castelnaud – for mange til å holde styr på. De gir oss følelsen av å ferdes gjennom historien som i en gammel billedbok. Dessverre er de ikke lett tilgjengelige for padlere. Noen av dem er det mulig å besøke. Men da må en legge inn pauser i padlingen og ta en dag med sykkel eller fottur som avveksling.

Bonus på målstreken

Vi har ikke lenger elva helt for oss selv etterhvert som vi kommer nedover dalen. I helgen dukker det opp padlere som leier båter for en liten prøvetur. Langs breddene sitter smågrupper på picnic. Det er tilløp til hetebølge, og mange lokkes til elva for en dukkert. Men selv om det blir mer folksomt, er alt like gullende rent – ikke en sneip å se, ikke en plastpose noe sted. Her ferdes folk med respekt. Sving etter sving venter vi på å få et glimt av byen vi har satt som et passende sluttpunkt, La Roque Gageaque. Snart stiger en klippevegg opp. Og der, som en smal stripe i profil mot klippen, ligger den karakteristiske rekken med fasader tett i tett. Sannelig går det greit å komme i land her, også. Lettelsen er til å ta og føle på. Vi er framme – og det skal feires.

– Dere kan ikke ligge her, er beskjeden vi møtes med. Dette er ikke basen til Copeyre. Spake protester nytter ikke.Vi må videre nedover elva, til Beynac. Motvillig griper vi til årene igjen. Mentalt var vi i mål. Det er nok nå. 125 km padling begynner å føles både i hode og kropp. Og hvor langt videre skal vi egentlig? Det er bare rundt neste sving, skal det vise seg – og for en sving! Langsomt stiger det mot oss, det staseligste synet vi har sett på hele ferden. En by minst like karakteristisk som den forrige, og kronet av et chateau som den flotteste filmkulisse. Det blir fra slottets tårn vi neste dag tar vårt siste farvel med Dordogne – et svimlende vidt utsyn over det skimrende båndet som snor seg gjennom landskaper med en mangslungen historie, like til havet ved Bordeaux.

VM i rafting i Japan

Posted on by administrator

I løpet av de to siste årene har vi i økende grad trent mer systematisk sammen på elva og trent mer grunnleggende styrke. Sommeren 2016 satte Kongsberg Padleklubb opp en slalåmbane i Kloppfoss/Lågen som vi har trent mye i. Før dette hadde vi få muligheter til slalåmtrening. I juli 2017 konkurrerte fire av oss i R4 i Danish White Water Games på Dala Floda i Sverige. Her gjorde vi vår beste slalåmkonkurranse noen gang med en touch på hele runnet. Treningen ga resultater! Lagets utøvere representerer flere klubber; Katrine Granviken fra Oppdal og i Heidal Idrettslag, Ella-Camilla Dahle og Helena E L Bergan for Kongsberg Padleklubb, Gerd-Mette Drabløs (Oppdal /Drammen/ Heidal IL), Sølvi Marie Fjeldstad Asker Skiklubb og u.t. Heidal IL. Sølvi, Helena, Ella og Gerd-Mette eller Marianne fra Kongsberg har trent ukentlig i slalåmbanen i Kloppfoss. Videre har de trent langkjøring på Drammenselva. Første treningshelg i vår hadde vi ved Asker Skiklubb kajakkgruppa på Holmen, og havna var isfri! Starttrening er kjempeviktig, fordi flere av konkurransene avgjøres ofte av en god start, så start trening legges inn i alle økter. Teknikk og takt er fokus.

Om sommeren er Heidal og Sjoa stedet for månedlige treningshelger. I tillegg reiser jeg fra Heidal over til Oppdal og kjører R2 med Katrine på Driva og omvendt. Opplev Oppdal har vært super rause og lånt oss båt, og vi har padlet med de kommersielle raftingturene. Katrine har, etter alvorlig sykdom i januar, hatt individuell opptrening med Bård Botten på Oppdal Treningssenter. Familie og venner har stilt opp, vært fleksible og hjulpet og støttet oss slik at vi har fått til så mye trening som mulig. Mange har bidratt på fundraising siden vår, og alt til sammen har gjort VM mulig for oss. I løpet av sommeren ble det klart at en utøver ikke kunne være med på årets konkurranse, og vi gikk i tenkeboksen. Løsningen var raskt klar. Marianne Lodvir Hemsing fra Kongsberg Padleklubb hadde de to siste somrene stilt på mange treninger for å «fylle opp» raften slik at laget skulle få trent. Hun ønsket seg i utgangspunktet et eget lag for å stille i Open (på godt norsk Elite) klassen. Det fikk hun nå til gangs! Med Marianne’s 28 år, ble det omregistrering til Open. Det tok vi på strak arm!

Til Japan

Vi reiste ned fem dager før offisiell trening startet 3. oktober. Det ga oss muligheten til to gjennomkjøringer av utforstrekningen hver dag. Kjennskap til strekningen vi skulle konkurrere på bidro til at vi visste akkurat hvor de raskeste linjene gikk. Jo sikrere vi var på det, desto raskere og med mer selvtillit padlet vi. Yoshino elven i Miyoshi distriktet er en vakker og grønn grad 2-4 elv, pooldrop og med rent elvevann. Sprint og H2H for alle klasser var på første delen av utfor strekningen til open og master klassene. Slalåmstrekningen var lagt til et grad 4 stryk halvveis ned utforstrekningen. Slalåm for de yngre klassene; under 19 og under 23 år var på en enklere strekning. I tillegg til oss seks hadde vi med Kjersti Strømmen som reserve og Wenche Pettersen som hjelpeperson. Arrangementet var godt planlagt og gikk etter skjema. I tillegg kan vi bare skryte av den vennlighet og velvilje som var til å hjelpe alle utøvere.

Konkurranse gjennomføring

Etter åpningsseremoni og offisielle treningsdager, var det tid for første konkurranse Sprint; en kort og intens padling ca. 800 meter på grad 2 med intervallstart der raskeste tid vinner. Vi kom inn på en 4. plass med tiden 1.32.56, noen hundredelssekunder av et padletak bak England på tredje med 1.32.34. Vi var kjempefornøyde med resultatet og samtidig litt kjedelig å være så nærme pallen.I Open Women var det 12 lag, der New Zealand vant med 1.30.80. Plasseringen i Sprint danner grunnlaget for oppsettet i Head 2 Head som er konkurranse nr. 2. Resultatet på sprint medførte at vi sto over de innledende rundene i H2H. I vårt første heat møtte vi Tsjekkia, som helt klart var sterkere og slo oss i starten. Slalåmløypa var satt vanskelig. Det skal den være. Det norske laget. Fra venstre: Marianne L Hemsing, Ella-Camilla Dahle, Helena E L Bergan, Sølvi Marie Fjeldstad, Katrine Granviken, Ine Skjørten Wilson, Wenche Pettersen.

Konkurransene, og de seks beste lagene settes opp i første heat med felles start. Vi var i første heat, og hadde en knalltøff fight i starten først med New Zealand deretter med USA. Vi holdt Nederland bak oss, og det ble også rekkefølgen i mål. Nederland dro innpå på de flate strekningene, og vi dro fra i strykene. Heat nummer to padlet fort, og til vår overraskelse holdt vårt run ikke til mer enn 10. plass i utfor, og med det 8 ende plass sammenlagt.

Marginene er små. Det skilte ett sekund mellom vinneren Japan og New Zealand på andre plass på en strekning som det tok 42 minutter å padle. Hvert eneste tak, hvordan man tar hver bølge og hvordan man padler hver flate, teller. 22 nasjoner var representert med til sammen 550 utøvere. Brazil menn vant sammenlagt i åpen klasse menn (17 lag), etterfulgt av Japan på andre og Tsjekkia på tredje. 

I åpne klasse for kvinner vant Japan med New Zealand på andre og England på tredje. Det var 12 lag i klassen. Blant masterne vant New Zealand for damene og Japan for herrene. Verdt å merke seg er at master Japan herrer hadde beste tid av alle lag i alle disipliner. De var tett etterfulgt av Tjekkia, så nivået er høyt i masterklassene. I Junior (under 23) vant Russland for herrer og Tsjekkia for damer. I under 19 år (youth) vant Tyrkia gutteklassen og Russland jenteklassen.

Framtid og rekruttering

Marginene er små. Vi var 0,22 sekunder fra bronsen i Sprint. Det betyr i mitt hode at det er mulig å stå på pallen. Økt mengde trening sammen har forbedret prestasjonene våre, og vi fortsetter å trene videre mot neste mål. 2-7 juli 2018 er det EM R4 i Bratislava/Slovakia. I EM kan alle nasjoner stille med to lag i hver klasse. I 2018 i november arrangeres VM for R4 på elven Aluminé i Argentina. Neste R6 VM er i mai 2019 på Tully river i Australia. Vi ønsker å reise med flere norske lag både i herreklassene og i de yngre klassene. Så hvis du er en som vil dette, bli med! Både OEK, HIL, KPK og Voss har en raft. Tsjekkia, New Zealand og England stilte med lag i syv av åtte klasser. Vårt fokus videre for å bli ennå bedre er grunnleggende styrketrening hele året, systematisk trening av effektiv padleteknikk, slalåm, nok tid felles på elva med start treninger, intervaller og langkjøring. Egentrening i vinterhalvåret av det man har mulighet til; staking på ski for eksempel, ha det gøy sammen og gjøre hverandre bedre. Gode relasjoner gir grunnlaget for suksess.

Å padle med nybegynnere

Posted on by administrator

Thomas var nybegynner og ville ut å surfe. Han hadde padlet i flere år, sånn litt problemet sporadisk, og ville prøve å surfe i havkajakk. Men han var ikke så ofte i nærheten av hvor jeg bor, så vi måtte bruke de mulighetene vi hadde. Og så kom muligheten, i en juleferie (av alle ting). Vi padlet ut fra en beskyttet havn i småviltre forhold (10 m/s). Da vi øvde svingteknikk og støttetak inni havnen, kantret han. Jeg var ved siden av ham på kort tid, men han kom opp til overflaten akkurat før jeg nådde å rekke inn over skroget for å løfte ham opp. Dessverre hadde han vært der nede fem sekunder for lenge. De vanntette vantene jeg hadde lånt ham hadde gjort det vanskelig å få tak i trekket for å få det av, og selv om vi fortsatte utflukten og fikk noen veldig fine surf i bukten etterpå, så var Thomas blitt redd mens han var under vann. Det var jeg ikke stolt av. Jeg vet ikke om han inviterer seg selv igjen, og da kan man si at suksesskriteriet for turen ikke ble nådd.

De sier at man blir klok av skade. Noen ganger tar prosessen litt for lang tid, som i mitt tilfelle. Jeg har hatt venner med på vannet som er kommet i land, forfrosne og lite lystne på gjentakelse. Noen ganger opplever man at det hele klaffer, og da er det om å gjøre å finne ut hva det var som gjorde utslaget.

Problemet med kajakkpadling som nybegynner

Det kan være et problem at kajakkpadling ser så idyllisk ut. Folk vil prøve det, og fordi jeg er glad i det vil jeg gjerne vise dem hvor gøy det er. Men igjennom min egen utvikling som padler kan jeg huske utallige dårlige opplevelser også. Jeg pleide å stå under dusjen i dyp smerte idet fingrene fikk følelsen tilbake, før jeg hadde råd til vinterhansker. Eller hva med alle gnagsårene som jeg har fått på forskjellige måter når jeg padler?

En erfaren padler kan også få avanserte ting til å se lette ut. Det i seg selv inviterer til misforståelser rundt forventningene til aktiviteten. En hver idrett har en læringskurve. Noen ganger glemmer vi den terskelen når vi skal ta en venn, og nybegynner, med på tur. Det betyr at gode nybegynneropplevelser skal være mere enn idylliske, fordi det jeg opplever som idyll kan erfares som villskap av en som er ny i faget.

Kajakkklubbene gjør et storslått arbeid med å bringe nybegynnere inn i padlemiljøet på en forsvarlig måte. Det bør folk gjøre bruk av når de ønsker å padle for første gang. Men mange, kanskje de fleste, får de første padleopplevelsene i uorganisert regi. Derfor kan det være en ide å anvende litt velvalgt sunn fornuft, når man som padler tar en venn med. I det følgende har jeg notert noen tanker som kan være nyttige.

Nybegynner med trygge rammer på to plan

Den du tar med på vannet skal både være trygg på vannet objektivt sett, og de skal ha en opplevelse av at tryggheten blir ivaretatt. Det første sikrer man ved å anvende det man kunne kalle vinterpadleregelen. Det andre er mer innviklet fordi det foregår i hodet på folk.

Vinterpadleregelen går i all enkelhet ut på at man kun presser sitronen 70 prosent. Jeg kan presse meg selv hardere fysisk når det er varmt. Det er annerledes når det er kaldt, for den energien som skulle vært brukt på å padle hjem skal kanskje brukes på å overleve en ubehagelig svømmetur. Jeg er nødt til å ha et overskudd av energi og overblikk som kan komme kameraten min til gode hvis det skjer noe. Prøv å trekke fra 30-40 prosent av turens lengde, vanskelighetsgrad, værmessige utfordring, utfordring når det gjelder båttrafikk osv. De ekstra prosentene med buffer vil komme dere til gode hvis det skjer noe.

Stemning og trivsel

Opplevelsen av trygghet er ikke helt det samme, fordi det kanskje handler mer om stemning og trivsel for en nybegynner, enn om redningsvester og nødbluss. Man kan for eksempel velge en dag med mildt vær. Man kan begrense turen til rolig sjø. Man velger et særlig flott sted å padle. Listen kunne fortsette.

Jeg var på kanotur en gang med guttene mine på seks og ti år. Vi startet fra en strand. Dønningene genererte noen ganske frodige bølger på stranden og minstemann ble redd. Jeg visste at så snart vi var forbi strandbrenningen, ville det være rolig. Jeg satt inne med en viten om at turen var 100 prosent trygg. Men det valgte jeg å se bort fra fordi han hadde en opplevelse av utrygghet. Så kanoen ble satt på bilen igjen og vi kjørte bort til en havn hvor vi sjøsatte på flatt vann. Det angret jeg ikke på, for det ble en super dag som vi har minnes mange ganger siden.

Rollespill og regler når man har med seg en nybegynner

Da jeg som 6-åring hadde mine første turer i kano med pappa, la han ned regelen om at hans ord var lov i kanoen. Hvis han sa «sitt ned!», så satte man seg ned, i tillit til at han visste hva han snakket om. Selv om han lød meget bestemt inn imellom, så bidro det til trygghetsopplevelsen, og også til den reelle sikkerheten.

Å ha en nybegynner kamerat med på vannet kan være vanskelig på dette punktet, fordi dere kanskje er likestilte i vennskapet. Kanskje det er en kollega som er eldre enn deg, og da kan det kreve sitt å sette ham/henne på plass. Kjæresten, som trodde dere skulle på romantisk picnic, blir til en elev, og det innebærer en viss risiko for forholdet. Det kan være en god ide å ta en prat om dette før avgang, så man ikke tærer på vennskapet. Ved å avtale et slags rollespill, hvor den med mest erfaring er «kaptein», kan man unngå misforståelser.

Felles dagsorden

Man står ofte i den situasjonen, at man gjerne vil «vise» vedkommende noe. Man har et formål med turen. Det kan lett bli til en dagsorden som kun verten sitter inne med, og da lurer de dårlige opplevelsene ved døren. Det er alltid bedre å holde seg på den sikre siden av sikker, og så la kameraten din selv ytre ønske om å øke spenningen. Spør dem hva de gjerne vil oppleve, så du kan gjøre et hederlig forsøk på å imøtegå det.

Hvis de spennende tingene på et eventyr blir isenesatt for mye av «arrangøren», kan det også gå bli en form for underholdning. Som vi alle vet, skal det mer enn underholdning til for å skape en opplevelse som setter dype spor, altså en opplevelse som ansporer til selvstendig engagement i sporten.

Kalibrering av tilliten

En del av dem jeg kjenner har en form for tillit til meg som instruktør, fordi de kjenner meg og har en eller annen positiv forventning. Men det er ikke kun jeg som bestemmer ute på havet. Så det er viktig i forhold til å «kalibrere» tillitsforholdet, å gjøre kameraten min oppmerksom på hvordan det kommer til å være når vi padler. Kanskje kan jeg ikke komme bort til ham med en gang på grunn av bølgegang, eller vi ikke kan høre hverandre på grunn av vinden. Det er en viktig del av praten man har før avgang, å gjøre oppmerksom på begrensingene som du som vært ligger under. Også her må man være litt god til å velge type tur, sånn at vedkommende kan bevare en viss tillit til deg.

Når jeg padler med andre erfarne padlere, vet vi at vi hjelper hverandre hvis noe går galt. Det behøver vi ikke å snakke om. Men tingene skal prates langt mer om når du har en nybegynner med, og du skal regne med å være i stand til å redde både deg og selv og ham/henne hvis en situasjon oppstår.

Jeg kan nevne havsurf igjen her. Fordi jeg har funnet ut at når jeg underviser noen i å surfe i kajakk, virker det veldig bra å stå i vann til livet. Jeg er der ute sammen med dem og kan assistere og forklare mens de leker seg i bølgene. Det minner dem om at vannet ikke er dypere enn som så, og jeg kan ta fatt i kajakken og vender den riktig for å møte bølgene for eksempel. Jeg skal ikke tenke på å styre egen farkost, og da blir det lettere å være der for kameraten min.

En saftig nesten-ulykke

Min egen bror, Christopher, hadde en erfaring da han gikk på gymnas og hadde padlet i noen få år. Han hadde en venn som tigget om å komme med i kajakk (la oss kalle ham Jan). Først sa han nei, men Jan fortsatte med å tigge. Det ble vanskelig å fortsette å si nei fordi Jan var eldre enn Christopher, som kun var 17 år gammel.

Til sist ble de enige om å dra ut på en stor innsjø en april dag, med snø her og der på land. Vanntemperaturen var nok ikke mer enn 2-3 grader. De hadde våtdrakt på begge to. Christopher gjorde hva han kunne for å stadfeste at Jan skulle gjøre alt som han sa, men han endte med å gi seg da fyren ville padle ut til en øy et par hundre meter ute. Da Jan foreslo at de skulle padle om kapp, sa Christopher «Nei takk! Ikke gjør det. Du kommer bare til å kantre!». Men han var ikke til å stoppe, og dro på, og kantret med en gang. De var ca. 40 meter fra øya.

Sjokkert og redd

Han kom opp til overflaten, sjokkert, redd og allerede i gang med å bli nedkjølt. Christopher var ikke sikker på kameratredning, så han valgte alternativ B. «Ta tak i bakstevnen min, så trekker jeg deg i land, sa han». Jan gjorde som han sa, men begynte snart å klage over å miste følelsen i føttene, bena, hendene, armene. Det føltes som mer enn 40 meter, men de kom på land. Jan krabbet i land, stivfrossen og ute av stand til å tenke klart.

Christopher beordret ham til å løpe og hoppe omkring på øya mens han selv padlet ut etter kajakken og åra. Denne gangen lystret han. Det var heldigvis så stille på vannet at utstyret ikke drev nevneverdig. Christopher ga Jan streng beskjed på at han ikke måtte stoppe med å hoppe og springe før han var svett og varm over det hele. Tyve minutter senere var de på vei hjemover igjen; litt klokere og litt mindre selvsikre enn før. Jeg vet ikke hvor mye de padlet sammen etter det, men Jan har takket broren min gjentatte ganger for å ha reddet livet hans. I bunn og grunn var det en erfaring de begge kunne vært foruten.

Mange kajakkulykker skjer fordi noen med for lite erfaring dro på tur med noen som hadde mer erfaring, men ikke nok til å bære ansvaret for to. Det i seg selv kunne være grunn nok til å fraråde alle å ta venner med på vannet. Min begrunnelse for å skrive artikkelen likevel er at vi alle vet at det ikke er sånn det foregår, og da kan man likegodt gi noen gode råd. Jeg kan ikke la være med å smile litt, og tenke på den amerikanske instruktøren, Reg Lake’s kloke ord: «God dømmekraft oppnås igjennom utøvelsen av dårlig dømmekraft. Trikset er å overleve prosessen.»

Til slutt

En av whitewaterpadlingens patriarker, Jim Snyder, innleder sin bok om squirtpadling med å skissere hva det er som driver en kajakkpadler. Han koker det ned til begrepene «Apetite and tenacity», altså apetitt og fasthet. De samme prinsippene kan overføres til hvordan vi presenterer aktiviteten for en nybegynner. For vi vil at de skal få mer med seg enn bare en koselig tur en gang nå og da. Padlesport er inkluderende, og vi ønsker at nye padlere får sin egen appetitt på sporten. Det er kun på den måten de vil holde ut på tross enkelte dårlige opplevelser, og til sist erfare storheten som kommer av erfaring. Enhver tur med en ny padler bør foretas med dette målet for øyet.

 

Mer enn summen av delene – Portrett av Ine Skjørten

Posted on by Mariann Sæther

Jeg flyttet til Heidal og Sjoa på grunn av elva. Og med elva mener jeg ikke bare selve Sjoa. Det var et valg om å bo naturnært og litt saktere, forteller Ine. For etter å ha hatt Sjoa som en sommerbase i mange år, kjøpte hun for noen år tilbake et hus i Nedre Heidal sammen med ektemannen Rob Wilson. Med seg i bagasjen hadde hun en solid utdannelse, og altså et ønske om å leve bedre med ei elv som nærmeste nabo. I 1997 ble hun uteksaminert psykolog ved UIO, og i 2007 fullførte hun spesialistutdannelse i klinisk voksenpsykologi. I dag jobber hun i en deltidsstilling hos Sel Kommune i PP-tjenesten.

– Slik kan jeg kombinere jobb på elva, og rafting og padling, med psykologiarbeidet, fortsetter hun. For som så mange av oss er det kontrasten mellom livet på vannet og livet på land som driver oss fremover; det ene utfyller det andre. For Ine kom denne forståelsen gjennom en barndom som var friluftsorientert, med foreldre som tok henne med ut på turer både titt og ofte.

– Det at mennesker og natur er gjensidig avhengige av hverandre, var et grunnleggende perspektiv på verden som de hadde, forklarer Ine. Og det stoppet ikke i barndommen, for også i psykologien orienterte hun seg mot samspillet mellom natur og menneske. Arne Næss snr. var pensum i deler av hennes utdanningsløp, økopsykologien ble hovedtema i hennes embets- og spesialistoppgaver på 90-tallet. Jeg begynner å skjønne hvorfor det er så lett å havne i gode samtaler med Ine, både på og ved siden av elva.

Konkurransetrang

Det er kanskje ikke overraskende at konkurranseinstiktet var tidlig godt utviklet hos Ine.

– Jeg ble med til VM i rafting i Costa Rica allerede i 1991. Arrangementet var riktignok uoffisielt, men det var mye som gav gjenklang hos meg blant arrangørenes tankegods. Et av deres mål var å promotere dyp-økologiske verdier, og dessuten jobbet jeg med toppidrettspsykologi hos enkeltutøvere på den tiden. Det virket for meg som en god kombinasjon av fag og utøvelse, sier hun entusiastisk. Og det har ikke stoppet opp siden den gangen. I 2017 var Ine nok en gang lagleder for det norske raftinglandslaget, og denne gangen dro de til Japan for å konkurrere mot verdenseliten. Hva er det egentlig som gjør at hun fremdeles holder på, flere ti-år etter det første VM-et i Costa Rica?

– Jeg blir så blid, smiler Ine. – Dette å skape noe sammen inspirerer meg, og det samme gjør samspillet med naturkrefter og fysisk aktivitet, kombinert med samarbeid i båten og hvordan få det beste ut av hver enkelt. Resultatet er rett og slett mer enn summen av delene.

Men det er ikke bare konkurranser som får Ine til å smile – hun var også en av de som tidlig reiste utenlands for å finne nye elver å padle og rafte. Allerede i 1989 ble den første rafting-guideskolen arrangert i Norge, i regi av Norwegian Wildlife & Rafting (NWR) i Sjoa. Ine var selvfølgelig med. Men det var et besøk av Doug Tompkins, den etterhvert så berømte North Face-grunnleggeren som også etablerte den private nasjonalparken Pumalin i Chile, som ble avgjørende.

– Doug var tidlig i Sjoa og hadde lagt igjen noen kajakker hos NWR, slik at de fungerte som effektive snubletråder til en bevissthet hos meg om padling i Chile, forteller hun. Dermed må historien fortsette nettopp i Sør-Amerika…

En chilensk overraskelse

Undertegnede ankom den søvnige landsbyen Futaleufú i Chile i 2000. Det føltes som om jeg var en av de aller første utlendingene til å sette fot i denne patagonske utkanten, men det var ekstremt feil. Allerede i 1985 hadde elva blitt førstegangspadlet, og 15 år etter var den i ferd med å bli en verdensdestinasjon

for både kajakkpadlere og raftere. Etterhvert ble jeg kjent med amerikanerne Marc Goddard og Laurence Alvarez-Roos, eierne av et nyankommet raftingfirma i dalen. De hadde startet kommersiell rafting i Chile under navnet Bio-Bo Expeditions 1994, og hovedbasen var den legendariske elva Bio-Bio lenger nord i landet.

Ikke overraskende bukket elva etterhvert under for et stadig økende kraftbehov i nord-Chile, og de ble nødt til å emigrere sørover til Futaleufu. I 2000 jobbet de hardt for å utvide raftingcampen og hadde flere kommersielle turer – og etterhvert som sesongen gikk mot hell trengte de hjelp til å pakke sammen leiren, og jeg trengte noen til å kjøre shuttlen min. Jeg padlet ofte alene, fordi det ikke fantes andre å padle med på Futaleufu i mars, og én dag etter at Laurence hadde plukket meg begynte han å fortelle meg om hvor mye jeg minnet ham om en viljesterk, norsk kvinne ved navn Ine. Om jeg kjente henne?

Himmelfallen hørte jeg på hvordan Askim-jenta hadde vært med på den første oppdagerferden ned Bio-Bio i 1993 sammen med de to Californske guidene. Det var tydelig at både bein i nesa og roferdigheter i raften hadde gjort inntrykk på både Laurence og Marc. Hvordan i all verden hadde dette gått til? Jeg kjente allerede Ine på det tidspunktet, siden det var hun som hadde lært meg å rafte hos NWR i Sjoa i 1998. Men at hun allerede hadde vært i Chile og skapt seg et navn hadde gått meg hus forbi. Skammelig nok.

Bio-Bio

– Jeg møtte Marc og Laurence i Costra Rica i 1991, og det ble til at vi holdt kontakten. Da de søkte etter folk til å være med på en oppdagelsesreise ned en av de større elvene i Chile meldte jeg meg på, forteller Ine.

Gruppen bestod av hele 18 personer, derav fire stykker i kajakk, to på elvebrett og med to raftingflåter. Elvebrettene ble kun brukt på grad tre strekninger, og de som ikke hadde elve-erfaring fra før stod over selve juvet. Og det var nok like greit. Bio-Bio var en elv med mye krefter, og Ine minnes hvordan hun fikk seg en smekk to år senere på den samme elva – noe som resulterte i syv sting av to erfarne hjertekirurger som var med på turen – og arret har aldri syntes siden! Det var også på Bio Bio at Ine fikk sin lengste ufrivillige svømmetur fra raften.

– Det er ganske heftig å ligge fremst i gruppa og måtte svømme stryk på stryk uten å vite hva som kommer rundt neste sving, selv om jeg hang så godt jeg kunne på flåten. Jeg tenkte at jeg måtte være smart med kreftene og svømme når jeg var helt sikker på å nå land. Og til slutt gjorde jeg nettopp det, mimrer Ine. At hun hadde lært mye på disse turene er hevet over enhver tvil – å være så utsatt for elementene sørger for det, det vet jo alle vi som har brukt elva flittig. Men det som blir dratt fram av Ine selv er noe helt annet:

– Den siste kvelden pakket Laurence ut en ren og tilsynelatende nystrøken skjorte til avskjedsmiddagen. Jeg ble så imponert, så det trikset har jeg tatt med meg til senere turer, ler hun. Videre forteller hun at hun var veldig klar over at hun var akkurat der hun skulle være, på denne turen ned Bio-Bio.

– Klart jeg var nervøs, men hovedstrykene synfarte vi jo – og da fikk jeg sett på hva vi skulle padle. Jeg følte meg rett og slett bare på plass, sier hun. Og akkurat dét er en følelse ikke alle får føle på – dette å være på rett sted til rett tid gjennom livet. Og det er rart med det – det er ofte på elva at mennesker som oss føler seg aller mest på plass, som Ine poengterer. Det er der vi hører hjemme.

Leder

Noen mennesker omgir seg med en uvanlig aura av autoritet og lederevner, og utstråler dermed en voldsom ro. Ine er en av disse personene. Sier hun nei, så respekterer man det. Sier hun ja er man sjeleglad for å ha fått en bunnsolid samarbeidspartner. For man skjønner raskt at hun vet hva hun snakker om, enten det gjelder bærekraftige livspoeng i en livlig diskusjon rundt bålet, eller man står på elvekanten og diskuterer hvordan et stryk skal forseres med raft eller kajakk. Hun har vært med på utallige redningsoperasjoner, både til vanns og på land, i både direkte og overført betydning. Hva som er det mest krevende, å redde mennesker og materiell på elva, eller å redde et menneske i nød på land er ikke godt å si, og ikke noe vi skal spekulere for mye i. Men ser du et lyst hode på vei ned Sjoa enten i raft eller kajakk, og gjenkjenner smilet som ligger på lur både i stryk og i bakevjer, ja, da bør du hilse pent. For det er noe med dette at summen av alle enkeltdelene gjerne er større enn det man tror.

En ultimat allrounder

Posted on by Hallvard Torp

«Kajakken» kan sees på som en begynnersurfski, men det er kanskje mer fruktbart å se på den som den ultimate allrounder, men med en liten vri, fordi den har en uvanlig sittebrønn. Padlespesialisten, som er forhandler, beskriver den som en allsidig farkost:

«Stellar S16S er en hybrid surfski/sit-on- top for tur og trening. S16S er stabil, er lett å svinge, og har et meget lettdrevet skrog. En skikkelig allrounder som gir padleglede fra første tak. «Surfskikonseptet» med en åpen og komfortabel cockpit gjør inn- og utstigning til en drøm – samtidig er det en svært sikker løsning. Cockpiten er selvdrenerende, og man slipper å tømme kajakken etter et velt eller badestopp. S16S har to luker slik at det er pakkplass nok til korte overnattingsturer.»

 

Stellar – et globalt firma

Stellar kayaks & surf skis har produsert kajakker og surfski siden 2009 og beskriver seg som et «Global company» der designgruppen kommer fra Nord-Amerika og Tyskland, og båtene blir produsert i Kina.

Imotsetningtilendelandreprodusenter,er de åpne om hvor og hvordan produksjonen foregår ned på et ganske detaljert nivå, der de på nettsiden sin presenterer selskapene og fabrikkene de samarbeider med i Kina. Stellar har fått ord på seg for å være meget velbygde kajakker.

Lettdrevet og stabil surfski.
Lettdrevet og stabil surfski.

 

Kort surfski eller rask kajakk?

Stellar S16S er en relativt kort og bred surfski, eller du kan se den som en veldig rask og lett sit-on-top. Den bryter litt med konvensjonene for hvordan en kajakk skal være her i Norge. Fordekket er spisst og høyt, og bakdekket er bredt og lavt. Setet og sittebrønnen er ganske standard for en surfski. Skroget har svakt svensk form med spisst forskip og størst bredde bak. Ulikt en typisk surfski har Stellar S16S sleperor fra Smartrack. Det er ingen redningsliner på dekk, men gode håndtak i endene og på midten, og strikk i kryss rett bak setet.

I tillegg er det feste for drikkeflaske mellom knærne, og et solid feste for sikkerhetssnor om du skal ut i vind. Surfskien har lasterom foran og bak, men disse er forkortet i forhold til skroget slik at det er ca. halve skroget bak setet og halve foran setet som kan lastes. Dette er nok gjort for å stive av skroget.

 

Veldig god kvalitetsfølelse

Stellar S16S har mange fine detaljer som man ikke finner på billigere modeller. Sparkebrettet er pålimt friksjonsbelegg av en kraftig type for godt grep, og dette sammen med stroppene rundt føttene gir god kontroll over kajakken, på tross av at man ikke har støtte for lårene slik man har i en tradisjonell havkajakk. I tillegg har sparkebrettet tre fester i motsetning til to som stort sett alle andre surfskiprodusenter bruker. Det gjør det litt mer tungvint å flytte sparkebrettet, men resultatet er at når det er innstilt sitter det meget stabilt.

Hullene der vannet suges ut i fart har noen dråpeformer bak som øker effektiviteten, dette er noe jeg kun har sett på kvalitetssurfski. Det er også to hull som gjør at den tømmes raskere, og som en fin bieffekt gjør dette at den ligger stødigere når den ligger på flatt underlag på land. Det eneste som trekker litt ned er at proppene som man kan stenge lensehullene med er lett å komme borti og løsne når man skyver foten inn i fotreimen. Lukene er vellaget og rommene inni ser fine ut. Kvaliteten på glassfiberarbeidet og sømmen mellom dekk og skrog er helt i toppklasse.

Dette er jo snakk om en relativt lett farkost, men padlere jeg har snakket med som har brukt Stellarkajakker i lengre tid, bekrefter inntrykket av at de er meget velbygde og tåler mer enn den lette vekten skulle tilsi. Testeksemplaret er i kvaliteten «Advantage» som betyr at den ifølge forhandleren er «laget i vakuumstøpt glassfiber sandwich med Soric kjernemateriale, som gir den aller beste allround kajakken for hverdagsbruk.»

 

Stabil og rask

Sittekomforten er en vanskelig sak i surfski. Setet omslutter bakenden og har større innvirkning på komforten enn et vanlig kajakksete. Dette setet passet meg ikke like bra som andre surfski jeg har prøvd (mange), men det er en helt individuell sak, så her er det viktig å prøve før kjøp. Setet kan også paddes ut med skumplast, noe som kan være aktuelt da det ikke finnes så mange tilsvarende kajakker på markedet. Stabiliteten derimot er udiskutabelt interessant og bra. Primærstabiliteten er livlig, men det skal ikke mye kanting til før du møter en bombesikker sekundærstabilitet. Jeg vil påstå det er umulig å velte denne kajakken uten å ville det. Men følelsen av en livlig kajakk er absolutt til stede under padling.

Nybegynnere kan fint klare S16S, men vil kanskje trenge noe tilvenning til den livlige følelsen når man sitter i vater. Stellar S16S har et meget bra sleperor som er lettbetjent. Fordelen med dette er at kajakken er lett å legge fra seg på land og at roret ikke brekker om man padler over en grunne. Ulempen er at virkningen er mye dårligere enn underliggende surfskiror. I forhold til en kajakk med ror er det imidlertid ingen særlig forskjell på virkningen av roret. Jeg synes også kajakken er litt vinglete under padling, og det kommer nok delvis av den korte lengden og at den er ganske flat under.

Nøytral og myk i sjøen

Stallar S16S går mykt i bølger alle veier, og føles stabil selv i rotete sjø. Den kan være litt vinglete i lengderetningen, men det er nok et resultat av den korte lengden. Den blir lite påvirket av vind, og under testperioden fikk jeg prøvd den i opp til 10 m/s og fjordbølger, og den gikk fint og nøytralt i alle retninger i forhold til vind og sjø. Det eneste jeg må pirke på er at jeg tror øverste padlervekt vil ligge rundt 90 kg, særlig om man skal padle i litt bølger og ha med litt last. Idealvekten tror jeg er mellom 60-80 kg uten å være bombastisk.

Det som overrasket mest ved denne kajakken er nok fartspotensialet. Jeg klarte fint å holde 9-9,5 km/t eller 4,8-5 knop i snittfart over en time. Den går riktignok ikke så mye fortere før den graver seg ned, men for en kajakk i denne klassen er det overraskende bra. Kosefart der man gjerne ligger i 3,5 knop i en havkajakk, vil nok resultere i en halv til en knop raskere i Stellar S16S med samme kraftbruk.

 

Egenredning – ingen problem

En sit-on-top er vanskelig å rulle. Til gjengjeld er den veldig lett å entre fra sjøen, faktisk i en slik grad at kameratredning blir overflødig. Om man er litt svømmedyktig skal det ikke være noe problem å sparke fra med beina og plassere baken i setet i en bevegelse. Håndtakene midskips gjør dette enda enklere. Denne kajakken er så stødig at det er meget enkelt å redde seg selv om man skulle velte. Tømming er heller ikke noe problem. Det er bare å padle så renner vannet ut.

 

Konklusjon

Stellar S16S er uten tvil en kvalitetskajakk. Den er veldig allsidig, og kan brukes til nesten alt, noe som også gjør at den ikke har noen spisskompetanse. Den passer kanskje best for førstegangskjøperen eller som en kajakk flere i familien skal bruke, som treningskajakk til mor, fiskekajakk til tenåringen, fin barnekajakk, kosekajakk til far osv. Lasterommene gjør den veldig fleksibel, men den rommer ikke like mye som en vanlig havkajakk. Det skulle likevel være mulig å pakke for overnattingstur i sommerhalvåret. Om den har et område der den virkelig skinner, er det fartspotensialet; den er utrolig rask for lengden, og er meget stabil. Det er heller ingen ulempe at den er en god del lettere enn kajakker flest.

 

Fakta

Lengde: 488 cm
Bredde: 58,1 cm
Anbefalt vekt padler: 60-120 kg
Anbefalt høyde padler: 1,5-2m
Lastekapasitet: 145 kg
Oppgitt vekt: 16 kg
Veid av oss: 15,2 kg
Pris 25 999,-Finnes i billigere og dyrere utgaver, avhengig av byggemetode, materiale og vekt.

Importør/forhandler: Padlespesialisten, www.padlespesialisten.no

 

Pluss

Lav vekt
Fart og stabilitet
Gode bærehåndtak
Lasterom

 

Minus

Dreneringspluggene
Sittekomfort
Retningstabiliteten
Begrenset lastekapasitet

 

Grasøyane fyr

Posted on by Gjesteforfatter

Som jeg skrev i artikkelen «Drømmen om Grasøyane» i utgave nummer 5/2014, så er det flere forhold som må tas hensyn til om man ønsker å padle til Grasøya, hvor Grasøyane fyr ruler i det forblåste terrenget. Her er det freding det meste av våren og sommeren, noe som gjør at det stort sett bare er høst- og vintermånedene som er tilgjengelig på kalenderen, for den som ønsker å gå i land der ute. I medhold av bestemmelsene i naturvernloven og kongelig resolusjon fra 30. april 1981 er øygruppa Grasøyane fredet i perioden 15. april – 15. august. Formålet med fredingen er å ta vare på et rikt og interessant fugleliv i dette området, hvor sjøfuglkoloniene knyttet til fuglefjelløya Runde – som ligger like sør for Grasøyane – trekkes spesielt frem.

Krevende turmål

Vær og vind kan være spesielt krevende på senhøsten og vinteren; det begrensede dagslyset er enda et element som krever planlegging av turen. Ikke minst blir værvarselet både en faktor og et redskap for å vurdere når det kan være «trygt nok» å prøve seg ut på åpent hav, der værskiftene kan skje veldig raskt, og med stor tyngde. Og nettopp derfor hadde jeg grublet en del på når og hvordan jeg kunne realisere min ønskedrøm om å padle distansen Osnessanden, Ulsteinvik – Grasøyane fyr, tur-retur.

Jeg hadde i løpet av de siste årene sett mange gylne muligheter koke ut i kålen. Etter flere år med tomt prat og mindre troverdige lovnader fra mine kamerater og padlekompiser, forstod jeg etter hvert at jeg burde alliere meg med noen andre for å få fortgang i tingene.

Nytt padlebekjentskap

Etter å ha padlet en tur med Antje Meier, en tysk-født Volda- kvinne og hobbyfotograf som jeg kom i kontakt med via Facebook-gruppen «Padlevenner», fortalte jeg henne om mitt store mål – eller drøm, om du vil. Det smått utrolige var at Antje bar på den samme drømmen. Men også hun understreket risikofaktoren knyttet til padling på åpent hav, som vi nødvendigvis ville måtte utsette oss for, på vei ut til, og fra, Grasøya. Varsel om lite vind og bølger måtte uansett bli en forutsetning for at vi – en rykende fersk padleduo – skulle gå løs på oppgaven som vi nå var blitt to om.

Etter å ha fulgt nøye med på værvarslene dag for dag i en periode, ble vi enige om å gjøre et forsøk den førstkommende fredagen. Jeg ba om fri fra jobben, og det meste lå til rette for en fantastisk opplevelse. Men vindstyrken på 5 – 6 meter per sekund var så vidt innenfor det akseptable; skulle det komme melding om høyere vindstyrke enn dette, ville vi bli værende hjemme.

Antiklimaks

Jeg sov dårlig den natten, og da alarmen gikk klokken fem om morgenen var jeg både omtåket, og kjente at jeg ikke var i særlig bra form. Jeg var slapp, småforkjølet og merket en ulmende hodepine. Dette kan umulig være dagen for å padle til Grasøya, tenkte jeg, da jeg vaklende gikk de få stegene fra soverommet til badet. Men hvordan skal jeg forklare dette til Antje, spurte jeg meg selv. Lettelsen min var derfor ganske stor da jeg 60 minutter senere møter henne på avtalt sted, parkeringsplassen ved Osnessanden, og hun sier: – Jeg vurderer værvarselet som for usikkert til at jeg tar sjansen på å padle til Grasøyane fyr i dag. Vi ble dermed kjapt enige om å droppe Grasøya, og heller padle en kortere og mindre krevende tur. I alle fall var ambisjonsnivået og fallhøyden senket til nesten nullnivå. Jeg tror likevel det må ha surret noe i bakhodet mitt om at ting kanskje kunne bli endret underveis, for jeg pakket med meg alt jeg hadde forberedt av maten fyldig «man-tager-hvad-man-haver» -røre til omelett og en velsmakende fiskesuppe med torsk og sei som jeg hadde mekket sammen dagen før. I tillegg sørget vi for å ha noe nøtteknask og sjokolade tilgjengelig i lommene på flytevestene våre, for raskt påfyll av energi, om vi skulle trenge det.

Hva gjør vi nå?

Vi tok de første padletakene på turen klokka 06:30 denne fredagsmorgenen. Innenfor Vattøya ble vind og sjø bare stillere og stillere, og vi så at fjordlandskapet ble malt med lysstråler av en kreativ, men stø kunstnerhånd. De første minuttene med lys på noen av disse stedene var ubeskrivelig vakkert; malerisk – med smale, avlange tåkebanker langs Bølandet på den andre siden av fjorden.

Vi stresset ikke – gled bare sakte utover, og tenkte at vi hadde all verdens tid. Vi var kommet utom Vattøya da et ørnepar fanget vår oppmerksomhet. Da vi likevel ikke fikk fanget dem med kameraobjektivene våre, spurte jeg Antje om hun hadde satt seg noe mål for dagen – eller padleturen. Sjøen var fortsatt ganske så stille, solen hadde tittet frem og varmet oss, og med denne deilige følelsen kom en gryende optimisme smygende inn i hodene våre. Vi tittet på klokka, og skjønte at vi ikke hadde brukt mye tid heller, vårt noe bedagelige tempo til tross. Skulle vi likevel prøve oss på Grasøya?

Vi gjør det!

I løpet av få minutter bestemte vi oss for å padle «rett på» – rett og slett «Go for it!». Vi droppet å gå i land for å hvile og spise på Sandøya, den siste av holmene før det nakne havstykket ut mot Grasøyane fyr. Noen slurker vann og et par munnfuller nøtteblanding og sjokolade fikk holde.

Når denne kjappe og litt uventede beslutningen var tatt, merket jeg at blodet strømmet igjennom kroppen. Borte var morgenens slapphet, pessimisme og ubesluttsomhet; nå var det adrenalin og positive tanker som hadde tatt over. Men fortsatt fryktet jeg at det kunne blåse opp. I små farkoster, som jo kajakker er, blir man ekstra liten i åpne landskap som dette, og derfor fulgte jeg nøye med på endringer i skyer, vind og bølger – for eventuelt å kunne avsløre et værskifte.

Monotont, men spennende

Etter at Sandøya var tilbakelagt, fortonet det visuelle kystlandskapet seg som tilnærmet uforanderlig i den retningen vi padlet. Vi kunne skimte Grasøyane fyr langt der fremme, men det var stort sett bare himmel og hav å se. Når et slikt landskap ikke ser nevneverdig annerledes ut enn det gjorde en halvtime med effektiv padling tidligere, vil vel noen kunne hevde at dette er «sakte-TV» sett fra kajakk. Men slik opplevde jeg det ikke – kanskje fordi sansene mine jobbet på høygir samtidig som tankene mine var opptatt med å vurdere ulike scenarier for hvordan turen kunne utvikle seg. Nei, kjedelig var det så definitivt ikke!

  • Har du på VHF’en, spurte jeg turfølget mitt.
  • Den ligger i det bakre lasterommet, svarte Antje.
  • Den må være lettere tilgjengelig, kommenterte jeg, og hun lovet
  • at den skulle være det på returen til Osnessanden.

Visuell opptur

For nå, etter snart tre timers padling, nærmet vi oss Grasøyane fyr. Havsuler og skarv fløy både over oss og på kryss og tvers foran oss. Vi stoppet flere ganger underveis i ankomsten for å fotografere, men først da vi kom på nært hold forstod vi hvor fotogent dette stedet er. Antje gled først inn ved moloen; jeg kom etter. Gjennom søkeren til mitt Nikon speilreflekskamera – for anledningen utstyrt med vidvinkelobjektiv; ikke så greit da ørneparet skulle foreviges tidligere på turen, men her ute var det perfekt – dukket det ene flotte motivet opp etter det andre.

– For et sted, mumlet jeg for meg selv, og forstod straks at jeg ikke ville bli «ferdig» med Grasøya på denne ene turen. Jeg kom plutselig til å tenke på norsklæreren min på gymnaset, som vokste opp her ute. Når han snakker om Grasøya er det gjerne som sitt «barndoms paradis». Jeg begynner jo nå å ane hvorfor. Det å kjenne på ramsalt vær og vind her ute, i alle dets variasjoner og fasetter, må ha vært både fascinerende og spennende; kanskje skremmende også noen ganger. Det føltes i alle fall helt fantastisk å gå ut av kajakken og ta de første stegene. For meg personlig var denne ankomsten en månelanding. Endelig er jeg her! Jeg lot et par lykketårer renne. Det var etterlengtet og stort endelig å ha nådd turmålet, men jeg husker at jeg tenkte: Vi er bare halvveis.

Brønsj for sultne padlere

Jeg fryktet at returen til Ulsteinvik ville bli krevende. Uansett merket jeg at jeg var skrubbsulten da Antje sa at det skulle bli deilig med omelett og suppe. Klokka hadde akkurat passert 9:30. Vi var langt foran alle tidsskjema, i alle fall i forhold til hvordan jeg hadde planlagt og disponert turen i hodet mitt. Men siden vi begge visste at det var meldt friskere vind utpå dagen, kunne vi ikke tillate oss å sløse med tiden. Straks vi var kommet i land pakket jeg ut brennere, gassbeholdere, kasseroller og plastbokser fullstappet med mat. Etter drøye 20 minutter var både omeletten og fiskesuppa klare til å nytes.

Varmrettene fylte oss med energi. Vi grep deretter hvert vårt kamera og vandret rundt omkring på den fotogene holmen. Lyset kom og gikk gjennom slør av skyer, og bidro til å gjøre vår lille fotojakt ekstra spennende. Gress og blomster i kombinasjon med bergformasjoner og vannpytter hvor fyrtårnet speilet seg, fikk fart på eksponeringene.

Det tar litt tid å få senket skuldrene, selv på et sted som Grasøya. Det er helt ubeskrivelig flott å rusle rundt der, men jeg hadde hele tiden i bakhodet at vi snart burde dra derfra. Etter halvannen time var stunden kommet for å forlate fyrholmen. Vi mente i alle fall begge at dette var det mest fornuftige, siden det var meldt vindøkning rundt 14-tiden. Men den kunne jo komme tidligere. Spenningsmomentet var om og i tilfelle når det ville blåse opp, og i så fall hvor sterk vinden og bølgene ville bli for oss.

Kvitskumbølger

Etter bare noe få minutters padling merket vi en økning i vindstyrken; hvitskum i bølgene ga oss et visuelt svar på at det hadde frisknet til noe. Det var omtrent slik som det var meldt fra 14-tiden; vinden blåste med en styrke på rundt 5 – 6 meter per sekund fra nordøst. Vi fikk bølgene delvis bakfra og fra siden, men både Antje og jeg håndterte dette greit. Vi padlet bare noen få meter fra hverandre; men noen ganger var Antje bak meg, i en blindsone, og derfor måtte jeg innimellom snu meg eller spørre henne om hun var der. Det var hun.

Det var også liv i VHF’en – definitivt en trygghetsfaktor. Jeg tenkte at vi egentlig burde ha meldt fra på forhånd hvor vi skulle padle, og når, men jeg lot være å si det til Antje. Denne gangen ble det som det ble; litt tilfeldig, men heller ikke helt ut av det blå. Kanskje var det bra at det var litt lave skuldre ved starten av turen, siden vi begge tenkte at dette ikke var dagen for å padle til Grasøyane fyr. Men nå hadde vi gjort det; vi hadde vært på land på Grasøya, og vi var nesten kommet til Sandøya igjen.

Bading i smul sjø

For hvert padletak kom vi nærmere Osnessanden. Vi merket at sjøen ble smulere og adrenalinfølelsen ble erstattet av en herlig ro i kropp og sjel. Vi hadde padlet jevnt og trutt uten pauser, men verken jeg eller Antje var nevneverdig slitne. Vi hadde vært flinke til å stresse ned og padle pent og rolig i bølgene. Å rasjonere med energibruken ved ikke å ha for høy marsjfart er viktig med tanke på å ha krefter i reserve  om man skulle trenge det.

Innenfor Vattøya var det helt stille; det var knapt nok en eneste liten krusning på sjøen, det var strålende sol og 20 deilige varmegrader. På dette tidspunktet hadde Antje og jeg blitt to levende smilefjes – takknemlige som vi begge var, smilte vi fra øre til øre. Dette var jo blitt en merkedag for både meg og henne, og begge ville gjerne forlenge den gode turfølelsen. På vår ferd tilbake til Osnessanden la vi derfor inn et par korte stopp for å spise, bade og nyte solen i det vakre fjordlandskapet.

Verdt en artikkel

Før vi skiltes ad ved parkeringsplassen hvor jeg hadde møtt henne om lag ti timer tidligere, sa jeg til Antje Meier at denne turen ønsket jeg å skrive om i bladet Padling.

– Det håper jeg du gjør! Jeg gleder meg til å lese artikkelen og se bildene, svarte hun.

 

En uke i nordnorsk paradis

Posted on by Gjesteforfatter

Alt var handlet inn, og det eneste vi manglet var tørrdrakter. Dette skulle vi få leie av Rana Spesialsport, og vi hadde avtalt at vi skulle ringe når vi nærmet oss Mo i Rana hvor de holder til. Som sagt som gjort, og vi fikk tak i utstyret, og mange gode tips.

På vei mot det ukjente

Vi kjørte deretter mot Stokkvågen, som så ut til å være en passende start for turen vår. Der parkerte vi bilen, bar kajakkene ned til fjæra og pakket om fra bil til båt. Selv om noe måtte bli igjen, var vi overrasket over mengden man får med seg i disse farkostene, og noe spente satt vi oss oppi båtene 40 meter lengre borte fra der vi første hadde lagt båtene. Klokken var seks på ettermiddagen og vi var på vei.

Vi fortsatte over sundet og begynte vi å se etter steder vi kunne gå i land. Det var gråvær, motvind og regn i luften. Over den første lille holmen sirklet det tre ørner majestetisk, og da vi kom på sørsiden av Stigen fant vi en lun vik. Vi hadde padlet nesten åtte kilometer i motvind på litt under to timer, og var fornøyd med den første dagen. Vi klarte å finne plass nok mellom sauer og skitt til leiren, og siden det regnet godt ble det Yatzy i teltet som gjaldt denne kvelden. Vinden røsket koselig i teltet og vi sov bra. Kanskje vinden løyer litt til i morgen, sa Yatsy-vinneren Silje før vi sovnet.

Sjøen gikk hvit

Men det gjorde den så absolutt ikke. Vi bestemte oss for å padle nordover mot Hestmannen. Etter en frokost bestående av speilegg og kaffe, kom vi oss i båtene og avgårde. Vi rundet Stigen og padlet opp i sundet mellom Stigen og Lurøy. Vi kom tre kilometer på rundt en time. Det blåste friskt fra nord, og vi måtte ta pause i en liten vik og avvente litt mens vi tok oss en kopp te. Jeg dro fram fluestangen og tok noen medvindskast. Vinden ga ingen tegn om at den skulle gi seg, men vi var ved godt mot og la på tur videre. Vinden kom fortsatt rett forfra i det smale sundet, og sjøen gikk hvit rundt oss. Det var ingen andre utpå enn en leken oter som koste seg i bølgene like ved båtene våre. På to timer hadde vi kommet opp til en relativt lun vik på Lurøy.

Damenes aften i Yatzy

Det var nytteløst å fortsette nordover i denne vinden og vi padlet til land på flo sjø, trakk kajakkene godt opp på gresset og satte oss i teltåpningen mens vi så vannet forsvinne ut av viken. Det er fascinerende forskjeller på flo og fjære her, tenkte vi mens vi fikk i oss en porsjon Real turmat. Det ble med 7.5 kilometer på tre timer padling denne dagen. I regnet og vinden koste vi oss i teltet med prat, litt vin og rom og noen slag med Yatzy, mens noen sauer lusket rolig forbi oss. Noen koste seg mer enn andre, og det var helt klart damenes aften i spilleboden.

Vi våknet tirsdags morgen og hørte vinden ruske godt i teltet fortsatt. Silje kunne fortelle at hun hadde våknet en gang i natt og lurt på om teltet skulle blåse avgårde. Jeg sa at jeg var sikker på at kajakkene lå på samme sted som jeg hadde sovnet, men hun kunne godt se til dem siden de lå på hennes side av teltet. Hun satte seg opp og åpnet teltduken. Det var lenge stille, og jeg måtte spørre henne om alt var ok. Du tuller med meg nå, sant? utbrøt hun, -Du har flyttet dem etter jeg sovnet. Riktig nok lå jeg våken i soveposen og leste mens hun snorket, knapt hørbart over vinden utenfor, men jeg hadde absolutt ikke gått utenfor teltet.

Tidevannet tok kajakkene

På andre siden av bukten lå kajakkene langt oppe på land. Vi tuslet bort og så over sakene. Alt var der. Min mye grønnlandsåre fra Gearlab, som jeg har lagt min elsk på, fluestangen og alt annet som ikke var tatt ut. Flaks! Ti meter lengre ut med tidevannet og vinden, og vi måtte sagt farvel til det hele og plukket kajakk og utstyr opp i Trondheim på veien hjem. Vel fornøyde med at vi fortsatt hadde alt med oss, tok vi oss en tur opp på et høydedrag for å se på forholdene og ruten videre. Det blåste fortsatt kraftig, men prognosene sa det skulle roe seg utover dagen. Vi bestemt oss derfor å dra videre.

Akkurat i utløpet mellom Lurøy og Stigen i nord møtte vi tre lokale padlere. De kunne fortelle at de tok seg en uke hit hvert år, og kunne komme med et godt råd til oss, nemlig å padle sørover. Et godt råd, men et av målene var jo å krysse polarsirkelen mot nord for egen kraft. Vi satte kursen mot Innerkvarøya, der det skulle være en butikk. Vi padlet over fjorden i motvind og høye bølger, men i fint driv. Det var en god følelse å komme til havn, trekke båtene på land ved siden av liket av en halvspist oter, og se oss litt omkring.

Tatt i mot med åpne armer

Vi fant butikken men den var så klart bare åpen mellom 8 og 10 og 18 og 20 (eller noe slikt). Vi var der temmelig nøyaktig kl. 13:40, to timer og 7.3 kilometer etter at vi hadde forlatt Lurøys lune vrede. Til alt hell var eieren av butikken inne i annet ærend. Etter noen telefoner og hyggeprat, var han klar til å slå inn varene våre, som den fødte butikkmedarbeider. Vann kunne vi bare gå bort på fiskeoppdrettet å hente. – Null stress, bare hils fra meg, sa Geir. Som sagt som gjort, og mens Silje kokte siste rest av vann opp til lunsjen vår, gikk jeg bort for å fylle på vannposene og sekken. Der ble jeg tatt imot med åpne armer, og fikk klar melding om at vi også kunne låne dusjen om vi ville.

Etter litt avslapning på varmekablene, og ompakking, var vi klar for å padle videre nordover. Dette var strekket hvor det skulle skje. Vi så på kartet og vurderte ruter. Jeg foreslo å padle rundt på nordsiden av Innerkvarøya, videre vest til Ytterkvarøya og så nord til Hestmannøy, eller Selsøy, eller Storselsøy. Er det ikke kortere å padle bent over? spurte Silje. For så vidt, tenkte jeg, men det er vel tryggere å gå langs land så mye man kan? Silje så uforstående på meg. Kortest er best!

Krysset Polarsirkelen

Som sagt som gjort. Det var en relativt lang strekning nordover over «åpent hav», men vi var jo blitt god på motvind og når vi kunne padle med utsikt rett mot majestetiske Hestmannen, var det bare en fryd å padle. Vinden og bølgene skulle jo gi seg utover ettermiddagen. Vi fulgte nøye med på polarmerket på Vikingen som vi hadde på styrbord side av oss, og kryssingen av sirkelen ble feiret med en liten sjokoladebit og noen bilder. Vi blåste noen titalls meter sørover igjen, og den andre kryssingen av polarsirkelen ble forbigått i stillhet.

Vi padlet langs østsiden av denne øyen, hvis navn alle vi møtte hadde forskjellig navn på, og fikk sett Hestmannen fra de fleste vinkler. Vi rundet øyen og padlet litt sørover, og strandet i nydelige Solvika utpå kvelden, godt slitne etter fire timers padling og 14 km i motvind. Vi feiret med et glass vin og middag fra butikken, ved det lille bålet vi hadde fyrt opp.

Da myggen fant oss, trakk vi inn i teltet og fant fram Yatzy’en igjen. Etter tre dager på sjøen og fire netter i telt, var det fortsatt ikke noe tegn til hval, eller seier i dette forunderlig vanskelige terningspillet. Vi fikk endelig et glimt av midnattssolen, da vi gikk til køys utpå natten en gang. Totalt padlet distanse denne dagen var 21 kilometer. Endelig litt progresjon mot nord.

Til topps på Hestmannen

Dagen etter stod vi opp. Det var nesten ikke til å tro. Blikkstille og sol. For en dag. I dag var dagen da vi skulle til topps på det spektakulære fjellet Hestmannen. Turen opp til gikk fint, og da vi kom til toppen, ble vi lamslått av utsikten. Du verden så flott. Det kom endel havdis drivende innover, så vi bestemte oss for å lage oss noe frysetørret kjøttsuppe mens vi ventet. Tåken gled forbi og vi var der oppe helt alene. Helt vilt! På vei ned, akkurat over det smaleste partiet, hylte plutselig Silje til. Hjertet mitt hoppet, var sikker på at hun hadde sklidd. Det var rundt 571 meter rett ned på siden der. -Se, utbrøt hun og pekte. En diger havørn hadde flydd ut rett nedenfor henne og passert henne ikke mer enn tre meter unna. Da jeg fikk øye på den, var den kommet opp på høyde med meg og steg raskt til værs og sirklet litt over oss før den forsvant i skyene like over oss. For en herlig opplevelse! Da vi var tilbake i leiren laget vi middag og vi fikk en nydelig kveld på stranden. Med bålet fint brennende, solen som skinte og blikkstille, var det en fantastisk dag. Noen kast med fluestangen ble det også, men vi var tydeligvis for langt sør for Lofottorsken. Ei heller Selsøyskreien eller Hestmannhysen ville bite på. Som avslutning på kvelden fikk vi besøk av en svært så nysgjerrig sel som svømte rundt i en halvtimes tid og studerte oss nøye.

Tok ferge til Rødøy

Morgenen etter hadde vi bestemt oss for å få litt fart på sakene og ta fergen opp til Rødøy. Her var det et nytt fjell som skulle bestiges, burger som skulle spises, og strender som skulle campes. Strendene hadde vi sett på bilder i lang tid og gledet oss til å få opp teltet der. Med båtene lastet med sakene våre, forlot vi Solvika og satte kursen 200 meter mot nord og fergekaien. Det var lettere sagt enn gjort, og den beryktede motvinden slo til for fullt igjen denne dagen. På fergekaien spurte jeg et eldre ektepar, som tydeligvis hadde mer fiskelykke enn meg der de bar kasser med fisk ut av båten, om hva øyen heter. –Hestmannøy, svarte han kjapt. Like kjapt kom Selsøy fra konen. På kaien stod det tydelig 8197 Storselsøy… Javel. Fergen tok oss raskt opp til Rødøy, og velframme fikk vi kajakkene på land. De veier faktisk ganske mye når de er fullastet med utstyr. Min noe mer enn Silje sin, noe som vi merket gang på gang der hun gled lydløst over grunt vann, mens jeg kom subbende i bunn etter. Vi fikk på ny fylt opp vannreservene og fant et passende sted å sette båtene på vannet. Som bestilt var det vindstille i bukten ved fergekaien, og etter et lite uhell idet jeg entret kajakken, kom vi oss utover etter å ha tømt den for vann.

Burger og fine strender

Det var blikkstille og vi koste oss med tanken på burger og fine sandstrender. Vårt største problem var hvilken av strendene vi skulle velge, men det var bare helt til vi rundet neset og skulle nordover. Det var nemlig ikke vindstille, og ikke hadde vi strømmen med oss heller. Det ble tre kilometer på halvannen time. Ganske slitne kom vi inn til flytebryggen og fikk båtene opp. Burgeren var tidenes skuffelse, men vi var smarte nok til å ta kamskjell til forrett, som kostet nesten det samme som burgeren, men vel verdt det.

Vi forhørte oss om de hadde rom ledig, og forklarte at vi ikke hadde mulighet til å padle rundt og opp til teltplassen i denne vinden. De var dessverre fullbooket, og vi fikk ikke lov til å slå opp noe telt godt gjemt på den store sletten bak bygget. Skuffet trasket vi i vei i ulendt terreng og kom omsider til en relativt dårlig teltplass, langt fra kajakkene. Vinden røsket godt i teltet der vi lå, og noen nye tap i Yatzy kom på rullebladet mitt.

Besøkte Tomma som siste post

Dagen etter våknet i igjen til strålende sol, og vi tok turen opp til toppen av Rødøyløva for å se på utsikten. Derfra kunne vi se Lofotveggen i nord gjennom skyen av fluer som fulgte oss til topps, og Tomskjevelen og sikkert noen av de syv søstrene i sør.

Da vi kom ned, gikk vi inn til «sentrum» og handlet litt forsyninger. Det var på tide med egg til frokost igjen. Vi padlet en runde i skjærgården på vestsiden av øyen, før vi endte opp blant hoppende makrellstimer på vei ned til hurtigbåtkaien. Fiskene danset rundt kajakkene våre nå som stangen var trygt pakket ned i tuben på dekk. Vi ville besøke Tomma som siste post. Det var fredag og båten raste i full fart sørover. Tipset om Tomma kom fra Vegard i Rana Spesialsport, som omtalte den som den mest komplette av øyene. Den har nydelige strender, Tomskjevelen med sine 922 meter, pub og butikk, hadde han fortalt. Dessuten var den i padleavstand fra bilen vår i Stokkvågen. Jeg sendte Vegard en melding om han visste om de hadde gass til primusen på Tomma, sånn i tilfelle. Han svarte at det trodde han. -Men om ikke, så ring han Tor Håkon, så ordner det seg, var det hyggelige svaret derfra.

Så hval

Hurtigbåten hadde mange stoppesteder underveis og på en kai var det folkefest og stor oppstandelse. Festen virket ikke å få noen demper av at vi ikke gikk av der. Akkurat det var litt merkelig tenkte vi, mens båten fortsatte mot Tomma og ankom sent på kvelden. Det var en flott kveld, og i stille sjø gjorde vi unna ni kilometer på halvannen time. Den første stranden vi fant var helt nydelig. Det lå en seilbåt for anker utenfor, og den var et nydelig syn der vi gled rolig forbi og inn på stranden. Synet var like fint da vi gled rolig forbi den utover også, og padlet videre. Det var nemlig ikke mulig å campe der. -Se, en nise, sa jeg til Silje. Jadda, var svaret jeg fikk. -Det er seint og du innbiller deg ting. Den var bare oppe en gang, men jeg var sikker i min sak. Hellet hadde snudd og jeg hadde sett hval, riktignok den aller minste arten, men likevel hval. Litt etter fant vi en nesten like fin strand med mye bedre muligheter til å campe. Vi fikk opp teltet, laget et lite bål og fant fram grillmaten. Det ble et glass vin og en øl under midnattssolen til maten. Vi var i soveposene klokken langt utpå natten, vel fornøyde med dagen. Det ble så klart et knepent tap i Yatzy her også, men det nærmet seg noe. Jeg kunne merke det. Jeg hadde jo sett hval…

Uredd reinsdyr

Lørdagen var nydelig og vi padlet langs Tommas spektakulære kystlinje. Mens vi pratet om hvor vi ville ta lunsjen vår, dukket et reinsdyr opp ute på et nes. Vi kunne padle helt nært uten at det brydde seg om oss. Medvinden fortsatte og vi passerte den ene stranden etter den andre, og før vi visste ordet av det gled vi rett inn i en liten bukt av den fineste sand. Da vi sjekket målingene hadde vi padlet nesten 14 kilometer uten å anstrenge oss nevneverdig.

Dessverre var ikke denne stranden egnet til camping, men vi laget et lite bål og fikk kokt vann til både frysetørret lunsj og kaffe, før vi gikk en liten tur for å speide etter et tilholdssted for natten. Vi bestemte oss for å padle litt videre nordover for å se hva vi fant. Det var tross alt ikke langt igjen, og det var et overkommelig stykke tilbake til bilen i morgen uansett hvor vi endte opp.

Tilbake til bilen

Siden det flødde, satte vi oss i båtene og ventet til tidevannet løftet oss og vi kunne padle videre. Ikke helt overraskende var Silje førstemann avgårde. Jeg kom, av naturlige årsaker, litt etter. Vi fant en flott plass, fikk opp teltet og fylte koppene med vin. Vi tente et lite bål og laget oss en siste porsjon turmat. Vi lot bålet dø ut med tidevannet utover kvelden og gikk inn i teltet. Terningene ble funnet fram og rullet villig omkring. Game, set, match! Jeg vant, og det var enkelt. Det viste seg at Tomma var akkurat den eventyrøya vi ble lovet.

Morgenen etter padlet vi mot bilen over blikkstille vann. -Typisk hvalvær, sa jeg, idet en liten flokk med niser dukket opp foran oss. De var bare to, men det var hval. Vi grunnstøtte omtrent 100 meter fra bilen, men tenkte vi kunne ta det rolig og tømme litt, mens tidevannet endret deg. Det gjorde det, og etter fem minutter stod kajakkene helt tørt like langt fra bilen og med vannet ytterligere 20 meter bak oss.