september 2018 - PadleSiden

På jakt etter torsk med lyst og slynge

Posted on 2018-09-302022-02-20 by administrator

Det blir stekt eller lettsaltet torsk; kanskje. Hvitfisk, som denne er ypperlig matfisk og smaker utmerket på så mange vis. Jeg liker best røykt torsk; men kan strekke meg til stekt. Og jeg liker å hente den selv – fra kajakken. Det er ikke snakk om «catch and release», men jakt på torsk- for maten sin skyld. Tja, det med mat er mer en bonus. Jeg setter jakten, opplevelsen og spenningen høyest.

Krever lokalkunnskap

Jeg er bosatt ved kysten i Norge og har jeg all den tilgangen til fisk jeg kan drømme om. Men det er ikke fullt så enkelt. Jakt på torsk krever kunnskap på mange plan. Du finner ikke fisk over alt, og du finner den ikke hele året. Denne formen for matauk krever lokalkunnskap, padleferdigheter og godt utstyr. Fisket er på sitt beste når sjøen er på sitt kaldeste.

Vinter og tidlig vår er tiden du skal dra ut; men du finner også fisk på høsten. I nattemørket trekker torsken inn på grunt vann for å jakte mat. Småkrabber ser ut til å være favoritten, og på våren Børstemark. Derfor er lokalkunnskap essensielt, og lærer du først hvor du finner torsken, kan du bare vente på gunstige forhold – og dra ut på jakt.

Bruker Hawaii-slynge

Våpenet jeg bruker er en Hawaii-slynge, brukt av dykkere og utmerket for bruk fra kajakken. Velg en som er lang nok, ca. to meter. Den bør være solid, men bruk gjerne en i flere deler da den er lettere å transportere. Spissen bør ha flere tinder (helst to eller flere) med mothakere. Ta av strikken dykkerne bruker og fest et tau til enden i stedet. Da kan du slippe slyngen og la fisken «ri av stormen» før du drar inn fangsten. Jakten skjer ved at du kommer deg så nært innpå fisken som du klarer, samtidig som du senker våpenet ned i vannet.

Det er avgjørende å komme så tett på torsken som mulig før du støter til. Da unngår du brytningsfeil som vannskorpen gir, og du har større treffprosent. Treffområdet er hodet. Treff der den dreper hurtig, og der det gir godt feste for tindene. Treff i kropp resulterer alltid med skadet fisk, som unnslipper. Skadet fisk er ikke ønskelig og bør unngås. Det kan imidlertid nevnes at skadet fisk overlever, om ikke skaden omfatter indre organer.

Godt lys viktig

Vannkvalitet og bunnforhold kan variere mye. Du bør derfor ha så sterkt lys som mulig. En god hodelykt på 2000 + lumen er å foretrekke. Godt lys gjør at du ser fisken tidlig og øker sjansene dine. Lyset «fanger» ikke fisken. Stort sett ligger fisken rolig, men rett som det er svømmer den unna. Det er en del av jakten. Hvor finner du fisk? Torsk, og spesielt kysttorsk, er svært stedbunden.

Merket fisk kan dukke opp året etter med stor stedsnøyaktighet. Den ser ut til å foretrekke grunnere vann der større partier ligger på mellom 0 – 30 meter. Sandbunn med innslag av fjell gir gode forhold. Mattilgang er avgjørende. Småkrabber liker seg på grunt vann, mens børstemark liker sandbunn. Strendene ungene bader kan derfor være steder der du finner fisk om natten. Svært ofte vil du oppdage sjøørret og flyndrer på samme lokasjon.

Vær kresen

Når du så finner fisk – vær kresen. Ikke ta liten fisk. Hos meg er minstemålet 40 centimeter, men jeg lar alt under tre kilo ligge. Jeg ser mye småfisk, og fisk på mellom 0,5 – 1,5 kilo er vanlig gjennom vintersesongen. Sjansen for å finne stor fisk er ikke like stor som sens på vinteren og tidlig vår. Høst en (oktober/november) er også gode måneder for større fisk. Sjekk om det er lov å jakte fisk på denne måten der du bor. I Norge er det ikke tillatt alle steder.

Når det gjelder utstyr så bruker jeg den kajakken jeg bruker til tur, trening og jakt. Tørrdrakt og gode varme klær er essensielt. Husk at du ikke padler hardt, men driver smygjakt, og du trenger lue, votter (muffer). Det som kan være noe å tenke på angående valg av kajakk, er farge. En lys kajakk, eller åre, reflekterer lyet fra hodelykten og forstyrrer nattsynet. Kan du velge, så velg en kajakk og åre med mørk farge.

Kniv er essensielt

Hodelykten bør ha en lysstyrke på minimum 2000 + lumen. Batteriet må holde til en 4-5 timers økt. Ta også med reservelykt. Det er også viktig med varm drikke, tørre og varme klær til etter jakten. Jeg bruker en søppelsekk som fangstnett i kajakken og en plastbalje for oppbevaring av fisken i bil. En god kniv er et annet essensielt utstyr. Den avslutter jakten og er starten på et godt måltid. Husk at fisk bør bløgges rett etter fangst. Jakt på torsk er den ensomme jegers jakt. Det krever høy tilstedeværelse, men krever ikke de ypperste padleferdighetene.

Det krever derimot at du er selvsikker nok til å være alene ute i mørket; i temperaturer ned mot minus 15 celsius med is på vannet og ditto vanntemperatur. Ikke la dette skremme deg, bare vis respekt for forholdene. Vinterpadling er umåtelig vakkert, og jakt under slike forhold er eksotisk. Det største problemet med kulde er ikke selve kulden, men islagt vann. Da blir du utestengt fra favorittplassene dine.

Den ensomme jeger

Du kan padle sammen med andre. En k2 fungerer godt, om du vil ta med uerfarne, barn/unge, eller bare være guide for nye jegere. Flere kajakker er ikke ideelt, som medfører stress i form av konkurranse og økt tempo. Man kan dele opp området, men smygjakt er og blir den ensomme jegers jaktform. En fin tilnærming til nattpadling er å begynne noen turer i måneskinn. En tur i sommerhalvåret er også en ypperlig måte å bli dus med mørket. Nattpadling, som padletur, er i seg selv ganske spesielt. Bygger du opp tryggheten for nattpadling før sesongen, har du et godt grunnlag for gode opplevelser utover høsten og vinteren.

Nattpadling representerer nye aspekter for padleren. Her må du ta hensyn til strøm, vind, orientering og avstandsbedømming, alt i mørke. Det er disse padleferdighetene du trenger. Det skjer mye der ut på nattestid. Niser som dukker opp tett ved, sel som plasker, oter, hjort, mink, fugler – alle disse gir intense og uforglemmelige minner. Når synet ikke får like mye informasjon, blir hørselen desto mer fremtredende. Jeg har hatt ganske høy puls; og vert ganske redd – men det er det som gjør det hele til noe jeg elsker. Følelsen av å leve i nuet.

Ny jakttur

Det er tid for ny jakttur fra kajakk, Jeg kjører om bord på fergen, på kveldens siste tur over fjorden. På taket av bilen ligger kajakken, og inne ligger det utstyr for jakten og overnatting etter endt jakt. Jeg har all den tid jeg ønsker, og kun ugunstige vindforhold kan ødelegge opplevelsen denne natten. Jeg er den eneste bilen som svinger mot venstre inn mot ødemarken.

Foran meg har jeg en liten halvtimes tur med bil, der jeg må holde øynene åpne for hjort og rev. Så kan jeg pakke ut av bilen, sette kajakken på vannet og starte turen. Jeg bruker god tid for å gjøre meg klar. Alt må stemme. Området jeg har valgt ligger i utgangen av et sund, med flere små øyer med store grunner rundt. Det er godt med strøm og jeg ser alltid fisk her, også på dagtid.

Upolerte opplevelser

Lokalkunnskapen er god. Mange turer gjør at jeg nesten vet hvor jeg finner fisken. Teorien er i alle fall slik. Mye stemmer denne natten. Starten ved badestranden ble første store opplevelse. En stor sjøørret ligger nesten på land og klarer akkurat å svømme bort – før jeg får startet videokameraet. Jeg bruker mye tid på å fange opplevelsen på minnekort, som den jeg nettopp misset.

Men natten og turen har så vidt begynt. Jeg får fylt opp minnekortet og fangstnettet. En torsk her, en flyndre der, og hele tiden nyter jeg natten. Jeg er helt alene, bare meg og naturen. Holder hendene foran munnen og blåser litt varme i fingrene, ser kajakkdekket som glitrer av rimfrost, og skvetter til når torsken gjør noen krampetrekninger nede i fangstnettet. Du føler deg levende. Fra skogen hører jeg hjorten brøle. Natten byr på rå og upolerte opplevelser, for den som står over litt søvn. Bon appetitt og skitt jakt/fiske! ●●

Romslig allrounder

Posted on 2018-09-262021-06-04 by Hallvard Torp

Kajakk og fritid sier selv at «Supreme HV er tilpasset større padlere og er designet for norske forhold. Kajakken er smal, men en slak v-formet bunn i kombinasjon med rocker (bananform) og markert knekkspant i skroget, gjør kajakken trygg både på rolig vann og i bølger. Dekket foran cockpit er gjort smalere for å kunne padle mer energieffektivt. Skrogformen gjør den rask, lettpadlet, manøvrerbar og god i bølger uten at det går på bekostning av stabiliteten. Den leveres med senkekjøl for å opprettholde god retningsstabilitet.» Produsenten har også redesignet sittebrønnen: «Vi har bevisst har gjort cockpit lengre da mange kunder etterspør større cockpitringer på de store kajakkene».

Om testen

Kajakk og Fritid betegner Supreme HV som en fullverdig havkajakk laget for norske forhold. Jeg vil si at norske forhold stiller ganske strenge krav til en kajakk, så jeg vil gå grundig og kritisk til verks i denne testen for å se om kajakken virkelig holder mål. I og med at produsent og forhandler ikke oppgir noe spesielt bruksområde utover havkajakk, tillater jeg meg å teste den som en alltroundkajakk som skal brukes til dagstur og langtur på flatt vann og i havgapet. Litt brottpadling bør den vel også kunne klare.

Norskutviklet kajakk

Kajakk og Fritid er nok kjent for de fleste som har handlet litt kajakkutstyr. De sier selv de er Skandinavias største kajakkbutikk og Europas nest største. Virksomheten ligger i Drammen rett i vannkanten, slik at prøving av kajakker er enkelt, og det finnes til og med et lite innendørs basseng for prøving av stabilitet. De har også et godt utbygd fraktsystem slik at frakt av kajakker rundt om i landet går enkelt og greit. North Zone Supreme HV er en kajakk som Kajakk og Fritid har designet selv og fått produsert i 3-lags HDPE plast/polyetylen, som er den vanlige kajakkplasten. Hvor den er produsert har jeg ikke fått opplyst, men designer er Kajakk og fritid AS.

Elegant stor kajakk

Supreme HV ser absolutt ikke ut som en typisk «stor» kajakk. Elegant og velproporsjonert er heller ord jeg vil bruke. Den ser overraskende lav og elegant ut sammenlignet med mange andre «HV» modeller på markedet. Litt voluminøs i sittebrønnpartiet, men ellers altså overraskende slank og elegant i utseendet. Som sin lillesøster har den langsgående skarpe kanter på framdekket i stedet for avrundet dekk som stort sett alle andre produsenter bruker. Dette synes jeg er stilig og et friskt pust, og ikke minst har det en funksjon, som at åreisettet blir mye tettere og dermed bedre. Flott løsning på dette!

Supreme HV har også nedsenkning for kompass, en fin detalj i denne prisklassen. Kajakken har godt med redningsliner rundt dekk, og disse er også gode og tykke slik at de er lette å gripe. De er også satt opp akkurat passe stramt (eller løst) slik at det faktisk er lett å få tak i dem. Bærehåndtakene er veldig gode å bære i, men ikke så gode som redningshåndtak om du ligger i sjøen. Da er det bare typen som henger ned foran baug og akter som gjelder. Lukearrangementet er helt standard, men med tillegg av liten luke foran sittebrønnen. Her har North Zone oppgradert med plastluke i stedet for posen som var på forrige modell vi testet, men rommet er fremdeles veldig lite. Skottene er av skum og gjør at man mister litt bagasjeplass, men dette er vanlig på plastkajakker.

LES OGSÅ: Test av NZ Supreme: Plastkajakk med fart i

Romslig sittebrønn

Sittebrønnen er stor i åpningen og også når man kommer nedi. Den måler hele 82 cm ganger 43,5 cm innvendig, og høyden er hele 31 cm i framkant. Det er god plass til meg på 182 cm og 85 kg, nesten for god plass. Setet er enkelt og godt, fotstøttene like så. En fin detalj er fôring med skum under kne/lårstøttene. Dette gjør det lett å bruke litt kraft ved aggressiv kanting. Bakkant på sittebrønnen er en aning høy, 23,5 cm fra bunnen innvendig til øvre kant utvendig. Om vi snur kajakken på hodet ser vi at bunnen er relativt flat og bred med en liten knekkspant rundt sittebrønnen. Dette antyder at det er bygget inn litt stabilitet i skroget.

Senkekjølen er fint plassert og reguleres med en enkel mekanisme på venstre side. Som sist gang vi testet en kajakk fra North Zone er vi igjen veldig imponerte over kvaliteten på materialer og arbeid. Ikke at dette er en kajakk i aller øverste klasse, slik som for eksempel Valley Sirona som vi har testet tidligere, men så koster denne også tre ganger så mye. Det er likevel helt klart at Supreme HV gir et veldig godt kvalitetsinntrykk, og det er nesten ingen detaljer som er dårlige på kajakken.

Forbedret stabilitet

Vel nedi setet på vannet konstaterer jeg raskt at Supreme HV er noe helt annet enn den forrige Supreme vi testet. Her er det masser av plass til beina, og stabiliteten er milevis bedre. Supreme HV har fått den fine stabilitetsfølelsen en god havkajakk skal ha! Riktignok ikke helt nybegynnerstabil, heller litt mer spennende, men absolutt slik at alle kan venne seg til den.

Primærstabiliteten er noe leken uten å være vanskelig, og sekundærstabiliteten er trygg og fin. Det spesielle er at den ikke har noe punkt der du stopper. Det er heller ikke noe punkt der du føler at du velter. Du kan kante så langt du vil eller klarer og kajakken ligger like fint. Fascinerende! Setet passer meg bra og beina mine passer perfekt med lårstøttene. Her er det mye som stemmer. Det er rikelig med plass til meg, så denne kajakken kan nok passe store menn opp mot og over 100 kg. Åreisettet er veldig bra, og gir mulighet for å utnytte hvert padletak bedre og kunne spare energi.

Kajakken er bare middels leken på grunn av en litt kraftig bakende i vannet. Dette er litt smak og behag, men jeg vil klassifisere Supreme HV mer mot tur og langtur heller enn lekekajakk, men den duger til det og om den må. Fordelen er at den er lett å holde på kurs, selv uten bruk av senkekjølen. Pedalene er enkle å justere sittende i kajakken og flaten mot beina er stor. Alt er laget i plast, og det er greit til bruksområdet og har den fordelen at det ikke korroderer. Ved hard bruk er metall å foretrekke. Negativt kan jeg merke at vekten faktisk er merkbar ved akselerasjon. I fart er ikke dette noe jeg tenker over, det er tross alt ikke så mye.

Vindnøytral og myk i sjøen

Typisk for plastkajakker går også Supreme HV mykt i sjøen. På tross av den flate bunnen har forskipet nok v-form til å skjære bølgene fint, og kajakken er i det hele tatt en fryd å padle i bølger. Ingen nykker i stabiliteten. Det gikk til og med fint å ligge og fiske i havgapet mellom nordspissen av Øygarden og Hernar, et havstykke med mye strøm og krappe bølger. En fin detalj som gjør kajakken enda bedre er gode lårstøtter med fôring under. Jeg har prøvd kajakken i vind opp til 10 m/s og den er ganske nøytral i aller retninger. Med det mener jeg at man fint kan padle den uten å bruke senkekjølen om man ikke er helt nybegynner.

Senkekjølen er forøvrig svært effektiv og trenger ikke senkes mye for å gi god effekt. Den er av typen som justeres med en knott på venstre side av sittebrønnen, men strammingen foregår ved hjelp av tau og ikke wire. Dette gir mindre sjans for at man må skifte ut noe om man skulle slå senkekjølen inn, for eksempel om du glemmer å ta den opp før du går i land. Jeg hadde litt problemer med mekanismen, men den er enkel og grei å fikse.

God fart i et solid skrog

Supreme HV har bra lengde, og til tross for vekten og at den er av plast, havnet hastighetsmålingene mine på nøyaktig det samme som NDK Explorer. Turfart, som jeg kan holde i mange timer uten å anstrenge meg, havnet på 4,2 knop. Om jeg gav på litt mer til et tempo jeg kan holde en time, havnet jeg på 4,6 knop. Dette er respektable fartsressurser for en havkajakk. Bakre kant på sittebrønnen er ørlite høy for at jeg skal kunne legge meg lett bakover. Dette vil nok avhenge av kroppsstørrelse. Dermed blir kajakken helt grei å rulle, men ikke like lett som de mest lettrullede havkajakkene. Men du skal ikke skylde på kajakken om du ikke klarer å rulle denne. Redninger går fint takket være god stabilitet, relativt lavt bakdekk og stor sittebrønnåpning.

Konklusjon

Kajakk og fritid har klart å forbedre Supreme i «HV»-utgaven. De svakhetene jeg fant med tanke på stabiliteten i fjorårets modell er rettet opp. Små detaljer er også forbedret. I det store og hele er dette en fin havkajakk til en fantastisk pris. Jeg synes også at de har truffet med betegnelsen «en kajakk for norske forhold». Jeg vil si at den passer for personer i vektklassen 80-110 kg, men det kommer selvfølgelig an på kroppsfasong. Den har i alle fall en romslig sittebrønn som jeg finner meg godt til rette i og som er lett å komme ut av.

Det er ikke ofte jeg får skikkelig godfølelse i en plastkajakk, men denne kunne jeg godt brukt på en ukestur uten å savne min egen gromkajakk. Om du er en stor person og er på utkikk etter en kajakk, hovedsakelig til dagsturer og overnattingsturer, kan North Zone Supreme HV være vel verdt å kikke på. ●●

Vinterpadling i hvalens rike

Posted on 2018-09-192021-06-04 by Gjesteforfatter

Hver senhøst og vinter over de siste fire-fem årene har store mengder sild funnet veien inn fjordene på yttersida av Kvaløya i Troms. Ikke så spektakulært i seg selv, men jaget av flokker av hval og spekkhuggere gjør dette til et fantastisk syn for skuelystne bivånere. Turen denne gangen går ut til Lyfjorden, på nord-vestsiden av Kvaløya. Snøen ligger helt ned til fjærsteinene, temperaturen er noen grader under null. Det er opphold og klarvær, og sikten utover fjorden er god. En håndfull fiskebåter ligger ikke langt fra land, og man kan se hval og spekkhuggere jage båtene på jakt etter sildestimene i fjorden. Fiskerne prøver å berge fangst og bruk for de jagende dyrene. Et fantastisk syn.

Litt på avstand ligger to-tre ribber, hver med 12-15 nysgjerrige og begeistrede turister, som har kameraene klare for å fange sine blinkskudd. Blant disse er allerede noen kajakker å se på sjøen. En av dem som gjerne tar turen ut til Lyfjorden, Kaldfjord eller en av de andre fjordene der sild og hval boltrer seg, er Hege Enge Dekkerhus (36). Hun drar ingen steder uten kajakken på biltaket og utstyret i bagasjerommet, og er bestandig klar for en padletur.

Å padle blant spekkhuggere

Valg av padlested avhenger av værforhold eller som oftest av hvor hvalen befinner seg. Denne gangen er padlestedet altså Lyfjorden. Sammen med et knippe andre padlere har hun tatt turen ut hit for å oppleve hvalen på nært hold, og for unike og enestående naturopplevelser. Kajakken tas av taket på bilen, klargjøres, utstyr pakkes ned og farkosten skyves ut på sjøen. Hege og de andre padlerne setter seg til rette i båtene, tar noen padletak og glir utover mot fiskebåtene, ribbene og hvalene.

– Å padle blant spekkhuggere og hvaler er nok det mest magiske jeg har vært med på. Lyden, lukten, nærheten og synet av de store dyrene er helt vanvittig rått. De er fantastiske dyr. Selvfølgelig er det viktig å ta hensyn både til seg selv og dyrene, og det ser ut til at kjærligheten og respekten for hverandre er gjensidig, sier en tydelig betatt padler. Hege har padlet i fire år, og tok våtkortet sammen med sin ektemann. Planen var å finne en hobby de kunne gjøre sammen, men for Hege ble det mer enn hobby. Det ble en lidenskap og livsstil. Året etter kjøpte hun sin første kajakk, en Scorpio LV. I fjor tok hun også teknikk-kurs og aktivitetsledekurs.

– Jeg vil lære mest mulig for å bli mer bevisst, og for å bli en bedre og tryggere padler, og jeg padler så ofte jeg kan, om så hver dag når jeg har fri fra jobb. Er så heldig å bo i fjærsteinene, og kan ake rett inn i bølgene. Kajakken er blitt min lenestol, og jeg trives med å spise lunsjen og drikke formiddagskaffen min i kajakken eller på en plass ved sjøen, sier den padle- og friluftsglade jenta fra Ramfjorden i Troms. Hun liker å padle, uansett årstid, sommer som vinter.

Helårshobby

– Padling er en helårshobby, så det passer meg perfekt. Man lærer og erfarer mye underveis; værforhold, havstrømmer, bølger, kart, sikkerhet, utstyr og bekledning, sier hun. Hege er svært bevisst på sikkerhet og utstyr når man legger ut på vinterturer, og det er viktig å kle seg etter værforholdene. Det er kaldt og risikoen er adskillig større enn i varmere årstider. Det er derfor viktig å ta med ekstra tøy, jervenduk, mat og varm drikke, førstehjelpsutstyr og utstyr til å klare seg dersom man må overnatte ute anbefaler hun. Det er korte dager og tidvis begrenset med daglys om vinteren, derfor er lys på både kajakk og seg selv ekstremt viktig når man ferdes på sjøen og blant andre farkoster.

– Det er smart å ha en plan og gjort seg noen vurderinger på forhånd, både om flo og fjære, vindretning, strømmer, samt vite litt om terreng og avstander, sier hun til slutt.

LES OGSÅ: Alene i isen, i mørket, i kajakk!

Langtur i neverkano

Posted on 2018-09-162021-06-04 by Gjesteforfatter

Han skremmer bjørn vekk i underbuksa. Han lapper neverkanoen med kvae og bjørnefeitt. Han veit kor lenge to menn kan leve av ein caribou. Etter ti somrar i villmarka i Canada og Alaska, mesteparten åleine, er det berre å slå fast at vossingen Kjartan Bergsvåg både vil og kan villmark!

Åtte månader!

Om du går inn på Google Maps og måler distansen frå Hudson Bay i Canada til området der Yukon-elva i Alaska møter det salte Beringshavet, får du opp at det er 3500 km i luftlinje. Om du heller hadde padla og traska etter vossingen Kjartan Bergsvåg og numedølen Rune Bergstøl, ville du funne ut at distansen i realiteten er 6000 km. Og ekspedisjonen ville tatt deg rundt åtte månader! -Du har det travelt og må tenke framdrift heile tida, men det er ikkje stress, fortel den blide Bergsvåg overtydande.

Jomfrutur på 1130 kilometer

Canada og Alaska omtalast ofte som dei siste villmarkene vi har på kloden vår. Ein legg derfor ikkje ut på turar der utan å ha forebudd seg godt, veldig godt. Det krev erfaring på svært mange plan, då ein er så absolutt overlate til seg sjølv. Erfaringa innehar Bergsvåg. -Som 21-åring fekk eg høve til å bli med to karar ned den 1130 kilometer lange Kuskokwim River i Alaska. Eg padla ein Ally kajakk medan dei delte ein Ally kano. Dette var mitt første møte med den ekte villmarka, og gav enorm meirsmak. I ettertid har eg hatt ni fantastiske somrar i villmarka, både i Alaska og Canada. Dei fleste av turane har eg vore åleine, men det hender jo at ein møter ein og annan likesinna på ei øde elv. fortel vossingen som sidan barneåra har lese alt om våre norske oppdagarar, eventyrarar og villmenn.

Motstraums til favoritten

Det er freistande å gi namn til dei 6000 kilometrane Bergsvåg og Bergstøl tilbakela. Det starta ved Chesterfield Inlet, ein liten turistfri by ved den berykta Hudson Bay. Her starta ekspedisjonen med å padle innover den stadig smalande «fjordarmen» av Hudson Bay. Herfrå må ein ta seg over ei rekke små innsjøar der den siste i rekkja er Baker Lake. Deretter er det berre å bite tenna saman når ein sakte men sikkert bevegar seg motsraums opp Thelon River og Dubawnt River, to elver Bergsvåg har soloert tidlegare. Deretter Snowdrift River, hans klare favoritt område. -I Snowdrift-området går tundraen over i den skogkledde taigaen, samtidig som ein går frå områder med inuittar til områder med indianarar. Og dessutan padla vi endeleg nedover ei elv, ikkje motstraums, smiler Bergsvåg.

Moskusjakt

Det er også ein annan grunn til at Bergsvåg hugsar mykje frå Snowdrift-området. -På veg nedover elva møtte vi nokre moskusjegarar, som var blitt flydd inn i området. Det er veldig kjekt å møte på andre i villmarka, så vi stoppa og slo av ein prat. Då vi la ut i kanoen etterpå, oppdaga vi ein liten flokk moskusar lengre opp i lia. Heilt uventa fekk vi høve til å vere med på moskusjakt! Vi sneik oss inn på flokken. Ein okse vart felt. Trass lyden av rifleskotet vart resten av flokken ståande ved sin døde kamerat. Dermed måtte vi vente i lang tid på at flokken skulle trekke seg unna. Då dei endeleg trakk seg vekk, stod dei berre nokre titals meter vekk. Dermed måtte vi partere det enorme dyret like framfor flokken, og heile tida med ladde rifler i tilfelle dei skulle gå til angrep!

Eit enormt stykke bjørkenever!

Bergsvåg: -Det beste var å fråtse i natur, og å leve av den!

Indianarane brukte neverkanoar på elvene i Canada, men kunnskapen om bygginga heldt på å forsvinne.

– På ein av mine første turar i Canada vart eg kjend med Tom Byers frå Sudbury i Ontario. Han kjenner indianarar i Canada og har spesialisert seg på å lage neverkanoar. Då eg såg det flotte og solide arbeidet bestemte eg meg for å skaffe meg ein slik, fortel Bergsvåg. Og det gjorde han, ein kano som faktisk er laga av eit einaste gigantisk stykke bjørkenever. Ein kano det tok to månader å bygge. Ein kano med prislapp opp mot 50.000 kroner.

– Vel verd pengane å kunne bruke den originale farkosten på elvene, vedgår ein oppglødd vossing, som har brukt den nesten 30 kilo tunge kanoen på alle sine ekspedisjonar i ettertid. På turar i villmarka handlar det om å sitje midt i naturen, vere ein del av den, dag etter dag, og då vil ein omgi seg med naturlege materialar også. Neverkanoen har lagt i Canada om vintrane mellom dei ulike ekspedisjonane til Bergsvåg. Men, etter den åtte månader lange kryssinga av Canada og Alaska tok han den med meg heim, og fekk den flydd ut for nesten ingen pengar.

Innhenta av vinteren

Dei to kameratane starta ved Hudson Bay i starten av juni. Framdrifta har vore flott, og dei har omlag lagt bak seg halve turen. Etter Snowdrift River kom dei ut i Store Slavesjø, ei av dei få store sjøane du får auge på om du kastar eit blikk på eit kart over nordre Canada.

– Sjølv om vi padla nær land, virka Store Slavesjø heilt enorm, som ein hav, deler Bergsvåg. Og med Slavesjøen bak seg, er kameratane no klar for den sagnomsuste, 2000 kilometer lange Mackenzie River! Det er ein merkedag då dei padlar ut frå byen Fort Providence, ofte omtalt som startpunktet for Mackenzie River.

– Elva er enormt brei allereie i starten og vatnet er heilt brunt, fortel Bergsvåg. Stemninga er framleis god, men sommaren er kort i kanadisk villmark. Det er starten av oktober, med kortare dagar og kaldare netter. Dei bestemmer seg likevel for å kjøre på og padlar nedover elva med høg hastighet. Men, etterkvart vart det is langs elvebredda. ‘

– Ein begynner å irritere seg over detaljar når ein baskar seg gjennom vierkratt i issørpe. Då vi nerma oss byen Wrigley, 495 kilometer nedover Mackenzie målte vi 15 minusgrader om natta. Vinteren hadde innhenta oss. Fortel Bergsvåg. Dermed vann villmarka over dei to eventyrarane, som måtte legge årene inn for sesongen og dreg heim til Norge.

Rutiner

Etter ein vinter og vår heime, er Bergsvåg og Bergstøl tilbake i Canada. Dei hentar neverkanoen frå oppbevaringa hos ein indianarfamilie og legg igjen ut på Mackenzie River. Det er tidleg i juni og elva er heilt annleis no. Sist dei var her låg det is langs breidda. No er det full vårløysing og høg vassføring. Allereie frå starten er rutinene frå fjoråret ubevisst i gang. Østlendingen sit alltid bak i kanoen, og han padlar alltid på høgre side. Vossingen sit alltid framme og padlar alltid på venstre side.

– Vi padla ut tidleg kvar dag, og etter rundt fem timar på elva tok vi lunsjpause på nokre timar. Deretter nye fem timar i kanoen. Kvar time tok vi fem minuttars pause. Og rutinene fortset når vi går i land for kvelden. Østlendingen sette alltid opp teltet, vestlendingen samla alltid ved og laga bål. Dagleg rutine er nødvendig, men det er alltid ein ting som øydelegg rutinene, alltid den same tingen.

Det vart mange kilometer til fots med den nesten 30 kilo tunge neverkanoen på ryggen!

Med segl på neverkanoen kom dei opp i 20 kilometer i timen!

Nydelege sandsteinar langs The Ramparts i Porcupine River, som tar deg over grensa mellom Canada og Alaska.

To eventyrarar, åtte månader og 6000 kilometer!

Vinden

Det er ikkje kameraten Berstøl han snakkar om nå han nemner at det alltid er ein som øydelegg rutinene. Det er heller ikkje grizzlybjørnen eller svartbjørnen langs elvebredda, alle dei millionane av mygg i leiren, eller den kvite ulven som stirrar på deg når du er på toalettet, han tenker på. Det er vinden. Vinden som alltid synes å blåsa oppover elvene. Vinden som kjem rundt klokka elleve på formiddagen og vert med på turen fram til klokka 18, og det er alltid motvind. Elva renn nedover, vinden bles oppover.

Ein ting er at vinden i dei smale canyonane, der elva renn forbi desse, er relativt fort overstått. Noko anna er vind på dei breie delane av elva og på innsjøar. Her bygger vinden bølger, ofte store bølger. Neverkanoen er ikkje bygd for store bølger midt imot, så ofte må dei to opp på land og føre kanoen langs elvebreidda. Enkelte dagar ligg dei også vindfast i teltet. Desse dagane går med til soving og lesing.

«Bever fever»

Utanfrå kan livet på elva virke monotont. Men Bergsvåg poengterer at villmarka byr opp til dans kvar dag. Narutypen endrar seg, og padlaren legg merke til små deltaljar. Dermed vert ikkje dagane like.

– Eg har aldri vakna opp i teltet og tenkt at eg ikkje gidd meir, fortel Bergsvåg bestemt. Eller kanskje ein gong. Eg var sjuk. Hadde tabba meg ut med å drikke vatn rett i frå elva. Veit jo godt at det er idiotisk, og vi kokar alltid vatnet. Men, akku-rat i denne perioden var vi litt slitne etter at matlageret vårt brann opp ved eit uhell.

I tillegg til at vatnet er brunt av partiklar i fleirtalet av elvene dei to har lagt bak seg, så vert padlarar åtvara mot «bever fever». Altså tarmparasitten Giardia. Bergsvåg veit ikkje om det var dette som var tilfelle hos han, eller om det var fordi dei hadde ete halvbrent mat innpakka i smelta plast. Resultatet var uansett at han for ein gongs skuld ikkje orka anna enn å liggja i teltet på elvebreidda. Heldigvis gav både diareen og oppkastet seg, og kameratane kunne atter gli nedover elva.

Tjue kilometer i timen!

Og dei glir veldig fort nedover Mackenzie River. Vatnet renn med 9-10 kilometer i timen, og når dei to padla i tillegg kunne dei nå opp mot 20 kilometer i timen.

– Ja, om ikkje vinden jobba mot oss då, repeterer Bergsvåg med eit smil. Enkelte gongar hadde vi heldigvis vinden i ryggen. Undervegs laga dei to eventyrarane eit segl av canvas. Dette vart montert heilt framme i kanoen.

– Det var lett å styre og eg trur vi segla rundt 20 mil av turen, smiler vossingen. Dei to padlarane hadde med seg litt tørrmat, og kvar morgon var det fast havregrynsgraut, enten med syltatøy eller kakao. Men, som fine gamle heltar, blant anna Helge Ingstad, ville dei hausta frå naturen mest mogeleg. Dei fiska mykje, både laks, «arctic char» og gjedde. Dei hadde med ei kombinert hagle og rifle, og med denne fekk dei delikatesser som hare, gås og ryper. Til og med ein caribo eller to vart felt.

– Det tar to svoltne menn 7-8 dagar å ete ein heil caribou når ein berre et kjøt, opplyser Bergsvåg. Ein kan merke at denne mannen innehar mykje spesialkunnskap om korleis ein skal overleve i villmarka.

Med motvind, bølger og motstraums opp Dubawnt River.

Turen gjekk frå Chesterfield Inlet ved Hudson Bay i Canada og vestover til Emmonak i Alaska.

Mister maten

Etter å ha padla gjenom fleire krevande parti av Mackenzie River, kjem dei til den vesle byen Fort McPherson med 150 innbyggarar. Etter dette går elva over til å bli eit delta der vatnet til slutt renn ut i Beauforthavet ved 69 grader nord.

– Frå McPherson padla vi oppover Rat River, fortel Bergsvåg. Ei natt vi låg ved elvebreidda auka vassføringa i elva enormt, så mykje at vi i løpet av natta mista stort sett all maten vi hadde med oss. Då snudde vi og møtte nokre indianarar, blant anna 90 år gamle Elisabeth og mannen. Ho var sjefen i familien, og av den siste generasjon av indianarar som har levd sitt vaksne liv som nomade. Dei to eventyrarane budde hjå indianarane ei veke, men vasstanden i elva gjekk ikkje ned.

– Til slutt fekk vi ein indianar til å køyra oss over vasskillet på Dempster Highway til Eagle River, som seinare går over i Porcupine River. Så starta den 55 mil lange turen nedover Porcupine River, ei sakteflytande og vindutsett elv som i si fulle lengde renn nord for Polarsirkelen. Og det er her det skjer!

Bjørnejaging i undikken!

Bergsvåg vrir seg i soveposen. Det er natt og han vaknar av at kompisen ligg og snorkar kraftig ved sida av han.

– Eg trudde at han snorka og skulle til å dunke bort i han, og mobbe han for den høge lyden, gliser Bergsvåg, men så hørte eg at det var meir snøfting enn snorking. Eg treiv børsa, vekka kameraten og stakk hovudet ut av teltet. Der gjekk det to bjørnar! Dei vart redde då eg hoppa ut av teltet i undikken og fyrte av eit skot.

Yukon River

Porcupine River er kjent for særdeles mykje motvind. Når vinden stillnar er det natt. Derfor tilrådast det å padle i dei lyse sommarnettene, og sove på dagtid.

– Det var vanskeleg å sove på dagen. Inni teltet var det for varmt og for lyst. Det enda med for lite søvn og ein uggen kropp, fortel Bergsvåg. Etter å ha passert den einaste byen langs elva, Old Crow, kjem dei til The Ramparts. Her renn elva igjennom eit område med flotte og høge sandsteinformasjonar. Og den same elva tar deg over grensa frå Canada til Alaska. Nok ein milepæl! Porcupine River ender i byen Fort Yukon, og dermed er ein på Yukon River, Alaskas mest kjende og lengste elv! Siste etappe er dei 1600 kilometrane ned Yukon til fiskarbyen Emmonak, like ved Beringshavet.

Framme!

Så er dei framme. Etter til saman åtte månader på tur, over to somrar, ligg fiskarbyen Emmonak framfor dei. Emmonak er endestoppet for dei aller fleste som padlar Yukon River. Etter dette påverkast elvedeltaet svært mykje av havet utanfor, blant anna på grunn av stor skilnad på flo og fjøre. Kva føler så ein eventyrar når eventyret er kome til slutten?

– Tomhet og vakum. Bergsvåg innrømmer gjerne at sjølve turen er målet. Og målet er edelt. -Det blir derfor aldri nokon lykkerus å kome fram. Likevel, sjølvkjensla er bra fordi eg har klart å gjennomføre! Eg er nok umedviten stolt, på ein måte. Dette livet er ikkje for alle, konkluderer Bergsvåg.

– Du må tåle rutine, som takka vere vinden ikkje alltid vert rutine. Nettopp det må du også takle. Og når den eurofiske startsfølelsen over å vere på langtur i øde villmark går over etter nokre veker, må ein ikkje gå i svart. For meg går denne euforiske fasen over til ein fasinasjon av å vere midt i naturen, følge naturens gang. Det å sjølv vere ein del av naturens gang. Sauebonden frå Voss er overtydande. Det er lett å sjå for seg at dei to går i eitt med naturen der dei glir nedover elva i ein indianarkano, iført klede av naturfiber. Dei fancy multi-farga outdoor- goretex-kleda er nemleg skifta ut med langfibra bomull i naturens eigne fargar, vevd så tett at det fungerer som goretex.

– Mange somrar i pakt med villmarka gjer noko med deg, avsluttar Bergsvåg, i det han småspring ut i fjøset for å ta imot to nye lam! ●●

Topp 5 highlights

Kjartan Bergsvåg sine Topp 5 highlights når han ser tilbake:

1) At eg har kryssa eit heilt kontinent berre ved bruk av muskelkraft, ein kano og vassdrag!

2) At eg faktisk tok meg tid til dette. Det var tusen grunnar til ikkje å dra!

3) At ein kan fråtse i så masse urørt natur og leve av det ein fiskar og fangar.

4) At det har vore oppbyggande for meg sjølv.

5) Turar i villmarka er rett og slett karakterbygging på sitt beste!

Tips

Vil du på liknande villmarkstur?

Kjartan Bergsvåg meiner det viktigaste sit i hovudet!

1) Vær tålmodig, målbevisst og fandenivoldsk.

2) Vær forberedt på at planane endrar seg.

3) Ta ein dag om gongen.

4) Framdrift er forferdeleg viktig. Du har det travelt, men ikkje stress!

5) Stå for valet ditt, ikkje angre undervegs

Renovering av halvdød kajakk

Posted on 2018-09-152019-10-01 by administrator

UV stråling svekker de fleste materialene over tid og glassfiber er ikke et unntak. Hvis glassfiberen slipper ørsmå mengder væske inn mellom fibrene, vil dette vannet danne små frostsprengninger når det blir til is. Over tid kan det bli til synlige svekkelser. Derfor er det smart å ha kajakken under tak. Når man bruker en kajakk; sitter i den, sjøsetter, spenner den på bilen og så videre så bøyer laminatet seg litt. Det går fint de første, mange årene, men etterhvert Renovering blir den mør fordi forbindelsen mellom bindemiddelet og de enkelte fibrene begynner å slippe taket.

Selv om min gamle kajakk fra 1990 har både stjerner og riper, så var det skrogets mørhet som ga grunn til bekymring. Den sang rett og slett på sitt siste vers. Så oppgaven lød på å yte livreddende førstehjelp for å gjøre kajakken sjødyktig. Jeg var ikke interessert i at den skulle vinne noen skjønnhetskonkurranse, for det ville ta mer tid enn jeg gadd å ofre. Men to sentrale suksesskriterier ble etablert: 1. Kajakken skulle være sterkere og stivere enn noensinne. 2. Jeg skulle sitte godt i den.

En av de mindre trivelige jobbene som
skal gjøres. Støv er ikke en dyd.

Baugen sett innefra med en ny skumkloss skubbet på plass og skumkjernen på dørken som tilsammen skulle stive av skroget. Her er det blitt renset og slipt før montering.

Båtens fortid

Denne kajakken kjøpte jeg som oppfyllelsen av en guttedrøm. Altså, en ekte guttedrøm, for siden jeg var 6 år hadde jeg drømt om kajakker. Jeg syntes det var så rått! Tenk: Halvt menneske – halv båt! Nesten som en havfrue, bare med en båt i stede for en fiskehale!
Som tolv-åring syntes jeg at jeg hadde ventet lenge nok, og jeg kjøpte enda vi var på ferie i England. Jeg var så stolt. Å padle kajakk; å ha min egen! Det var stort. Storebror var ikke imponert, for han hadde ikke kjøpt kajakk før han var fylt 15, og her kommer lillebror og kjøperen som 12-åring! Typisk lillebrødre. Ingen respekt!

Denne båten var en typisk all-round kajakk fra 80-tallet; en Mantis fra Heyland Marine i England. Den lignet mest en stor slalåmbåt. Skroget var rundet og enkelt, uten kjøl, og den veide snaue 13 kilo. Det var ingen skott eller luker, bare en liten sittebrønn og et aldeles utrolig ubehagelig sete.Mellom skrog og dekk hadde den blokker av isopor som forsterkning og oppdrift. Det skulle arbeides hardt i starten for å lære å håndtere den. Den ville bare ikke holde kursen, men svingte hele tiden! Ikke noe hjalp!

Å bli selvlært kajakkpadler i en så sart alder krever sitt, og med sinnene i kok padlet jeg og storebror omkring på et lite tjern og prøvde å lære det. Pappe fungerte som supportsystem på land. Jeg vet ikke hvordan han holdt maska, for det må ha vært veldig morsomt. Han viste stor tålmodighet, og det lykkes også til sist å vinne kontrollen over fartøyet. Vi fant nytelsen vi hadde drømt om. Kajakken var så lekende lett og hurtig i forhold til speiderkanoene jeg var vant til. Dette var bra saker gitt. Grunnen ble lagt for livsvarig avhengighet.

Skumkjernen er limt på plass og jeg har maskert litt langs sidene av den før jeg innkapsler den i glass fiber.

Glassfiberduk og peel-ply er skåret ut i riktig lengde og bredde, og er klar til å bli rulled ut for å innkapsle skumkjernen.

Det hele er godt vætet igjennom med epoxy, og skal bare få lov å herde.

Nå er det også kommet noen bånd karbon omkring skumkjernen.

Skumklosser skjæres forsiktig til og skubbes på plass bak cockpiten.

Glassfiberplata skjæres til og plasseres der hvor setet skal være.

Glassfiberplata og skumklossen er limt fast, klar til et lag glassfiber.

Skumklosser skjæres til og presses inn bak restene av det gamle setet.

Så er det bare å rulle på med epoxy og glassfiber.

Samlingen mellom skrog og dekk er klar til et nytt bånd karbon/kevlar.

Prosjektet

Nå var båten 25 år gammel. Isoporforsterkningene knaket litt, men jeg gadd ikke å sage dem ut for så å bruke lang tid på å montere nye tilsvarende skumblokker. Det er en god grunn til at den slags normalt monteres før topp og bunn blir samlet. Jeg valgte heller å skubbe inn noen forsterkninger i form av klosser av lukket celleskum, som ble trykket inn og limt mot de eksisterende pillarene. Det var en «discount-løsning», men det hjalp på stivheten og knirkingen. Med hensyn til bunnen skulle den forsterkes der hvor den var mest slitt og ødelagt, og der hvor den blir utsatt for størst belastning, hvilket vil si i midten.

Bunnen var så bløt at jeg kunne trykke den inn med en finger. Så jeg startet med å lime fast et bånd av lukket celleskum fra skumblokken foran føttene til blokken bak sitsen. Setet var fjernet for lengst, så det var bare å slipe dørken forsiktig med en sandskive på vinkelsliperen før jeg limte båndet inn. Når denne «ryggsøylen» var herdet ble den innkapslet i et lag glassfiber, og ut fra den ble det laminert en rekke ribber som strakte oppover mot samlingen mellom skrog og dekk. Det var viktig å slipe med grovt papir og å avfette hvert område før jeg penslet på epoxy. Resultatet ble ganske bra, i hverfall om man ser på stivhet som kriteriet.

Skumsete med glassfiber

Så kom vi til dette med setet da. Jeg ville bruke et skumsete jeg hadde liggende. For å danne en flate som den kunne monteres på, limte jeg en glassfiberplate tvers over bunnen, som støttet på skumkjernen i midten. Planen var å forsterke den med et lag glassfiber utenpå. Restene av det gamle setet utgjorde to «glassfiber-vinger» som stakk ned mot bunnen av båten. Disse ville jeg utnytte for å gjøre skroget stivt og sterkt. Så jeg startet med å lime en klump tilpasset skum bak hver av dem, for å fylle tomrommet ut mellom dem og skroget.

Skumklossene ville reelt bære min vekt når jeg la kajakken på kant. Vingene ble slipt slik at de ville binde på epoxyen, og sånn at det var en god overgang fra vingenes underkant til skumblokken bak dem. Deretter Laminerte jeg glassfiber hele veien fra den ene vingen, ned på glassfiberplata og opp på den andre vingen igjen. Slik lyktes det å skape et stabilt og stort sett firkantet område som grunnlag for det nye setet. Nå manglet jeg bare å polstre området.

Så sitter det hele fast. på tide med en prøvetur!

Ryggstøtte

Det skulle også lages en ryggstøtte. Den skulle kunne tåle at jeg trykket meg hardt imot den, så jeg sørget for at skumblokken umiddelbart bak sitsen var godt forsterket og innkapslet i glassfiber. Deretter kunne jeg lime en ryggstøtte av polstringsskumfast på den. Før jeg begynte å skjære og lime polstringsskum i cockpiten, sørget jeg for å montere nye fotstøtter. Kajakken kom standard med en aluminiumstang på tvers som skulle justeres med vingmuttere. Den var meget ubehagelig, spesielt med bare føtter. Et par fotstøtter fra en havkajakk føltes som en klar oppgradering!

Jeg passet på ikke å montere dem for langt inne av to årsaker: Det er stort sett umulig å montere fotstøtter særlig langt inne i en kajakk med liten sittebrønn, med mindre man har helt utrolig lange armer. Og jeg ville sikre meg at de kunne justeres så guttene mine kunne ha glede av kajakken. Når jeg sitter i båten, skal fotstøttene være lengst inne, og så kan de trekkes tettere mot setet for dem med mer beskjeden benlengde. De som er høyere enn meg må bare velge en annen båt.

Ingen sak å legge den på kan nå nei! Båten sitter som et skudd.

Ny skjøt mellom skrog og dekk

Som siste ledd i lamineringsarbeidet valgte jeg å montere en ny skjøt mellom skrog og dekk utenpå kajakken. Kajakken hadde aldri hatt en markert skjøt før, og var kun samlet med glassfiber på innsiden. Utenpå hadde de sett seg tilfreds med et båndteip. Denne var gått i stykker flere steder og hadde ingen strukturell verdi. Så jeg fjernet teipen, delvis med vinkelsliper. Deretter limte jeg på et bånd av vevt karbon/kevlar som jeg hadde vært så heldig å få tak i. Epoxy løper nedover naturligvis, så jeg måtte legge kajakken på siden, laminere den ene siden, vente til den var herdet for deretter å gjenta på motsatt side. Jeg brukte et kreativt system med teip for å trekke båndet stramt, og holde det på plass mens det herdet.

Resultatet ble ikke feilfritt, men det er en voldsom oppgradering både i styrke og utseende. Epoxyen jeg brukte var av en type som skal etterherdes for å nå full styrke. Det vil si at hele båten burde puttes i en ovn i et døgn. Inntil etterherdingen er skjedd, erepoxyen skjør og svak, og kan knekkes i stykker som krystallistert sukker. Min ovn var ikke stor nok… Men jeg fant en løsning på problemet ved å låne en kraftig varmevifte. Denne ble plassert i enden av et hjemmelagt telt, hvor kajakken lå, og så fikk den lov til å stå sånn og bake i 45-50 grader i et døgn.

Resultatet

Prosjektet fant sin avslutning da jeg kunne merke at limen på polstringen var herdet. Det var på tide med en prøvetur!Båten er kun blitt littegrann penere. Mange vil nok mene at den er stygg, med en hel del riper og merker. Noen av dem oppstod under prosjektet. I tillegg sølte jeg litt epoxy på skroget da jeg monterte samlingen mellom skrog og dekk. Det må jeg slipe vekk på et tidspunkt. Jeg fulgte heller ikke tommelfingerregelen om å fjerne alt skadet vev, for da hadde det ikke vært mye båt igjen å reparere på.

Det jeg fikk ut av det var til gjengjeld en båt som jeg sitter innmari godt i! Mye bedre enn da den var ny. Å legge båten på kant for å svinge føles så naturlig nå. Føttene mine glir ikke omkring på en ekkel aluminiumsbjelke, og rompa glir heller ikke fra side til side. Hoftene har støtte i begge sider, og så ble ryggstøtten litt for stram. Men det er bare bra, fordi det er lettere å fjerne litt skum enn å legg til noe. Kajakken er blitt noen kilo tyngre, men jeg kan fortsatt bære den med en hånd, så den ligger nok på 15 kilo eller deromkring. Det er helt greit. Bunnen er virkelig solid. Jeg har fått meg en kajakk som jeg faktisk gidder å bruke en gang imellom, og sånn har det ikke vært i mange år.

Gode råd

Skum:
I denne artikkelen er det snakk om to slags skum. Den harde typen er beregnet på å bli laminert inni skroget, og heter polyuretanskum. Den bløte typen brukes oftest som polstring, av kajakkfolk. Begge typer har lukkede celler så de ikke absorberer vann.Å skaffe skum er en evig kamp for mange padlere, for det er dyrt og vanskelig å få fatt i. Jeg har vært heldig å finne en skipsbygger som bruker det til oppdrift. Jeg spør pent om jeg kan få lov å kikke i avfallsbingen deres, så tilbyr jeg å betale for det jeg tar. Og så sørger jeg for ikke å besøke dem for ofte. Er man høflig, pleier de å være imøtekommende. Jeg stemmer for at vi skal støtte padlebutikkene våre, men det sitter noen og håver inn penger for skum som er meget billig å fremstille.

Epoxy:
Jeg valgte å bruke epoxy fordi jeg kjenner en som kan skaffe det billig. Men epoxy er meget giftig. All slipestøv skal man beskytte seg imot. All hudkontakt skal unngås, mens det er kjemisk aktivt (mens det herder). Det krever spesialhansker og ansiktsskjerm (sikkerhetsbriller som minimum). Til gjengjeld avgir det ikke farlig gass i forbindelse med herding, så her er det forskjellig fra polyester. Det skal sies at epoxy blir gult av sollys. Så alt somskal se pent ut bør lakkeres med en lakk som har noe UV filter. Reparasjonene inni båten er det ikke så nøye med, ihvertfall ikke på en sånn gammel kajakk. De får heller ikke så mye sollys. Men når det gjelder den nye sammenføyningen mellom skrog og dekk, vil jeg slipe den lett med sandpapir og gi den et lag klar båtlakk.

Surfski er en følelse

Posted on 2018-09-142021-06-04 by Laila Johanne Reigstad

Den 27-årige verdensmesteren Sean Rice fra Cape Town i Sør-Afrika var i juni i Norge for å holde surfski-workshops i Oslo og Stavanger. Padling møtte han på Bygdøy hos SeaDog Oslo arrangør Sune Wendelboe, som huset Rice under årets kjendisbesøk. Møtet ble avholdt rett etter at Rice hadde surfet kontinuerlig i 2,5 kilometer utover Lysakerfjorden på bølgene fra Kielfergen, sammen med sine norske surfskivenner.

Rugby reddet meg

Rice har padlet surfski siden han var 19 år gammel, men forteller at oddsen for at han skulle begynne med nettopp dette, var dårlige.

– Bare et par år tidligere var jeg veldig overvektig, forteller den ærlige verdensmesteren. Jeg begynte på rugby og det reddet meg. Jeg tapte åtte-no kilo og kom meg i form. Ved en tilfeldighet prøvde jeg kajakkpadling og likte det veldig godt.

Plutselig en dag fikk jeg tilbud om å dra til Spania for å prøve surfski. Ingen i min familie i Cape Town hadde noensinne vært «overseas» til Europa, så dette var stort.

– Pengepott motiverte

Og det var med denne turen til Spania det hele begynnte. Rice var dyktig og forteller at han vant omtrent alle surfski-konkurranser han deltok i. -Jeg innrømmer at mye av motivasjonen var pengepotten i førstepremien, ler Rice. Vi satt hjemme og kikket på løp rundtomkring i verden og så hva man kunne vinne. Og så dro vi dit, nettopp for å vinne! I Dubai vant jeg for eksempel 20 000 dollar. Alle premiepengene ble brukt på å reise til neste konkurranse.

Solgte utstyr

-Siden vi brukte alle pengene på å reise, så var vi alltid temmelig fattige. En ting vi gjorde var å kjøpe surfskiutstyr som padleårer og klær hjemme i Cape Town, som på den tid var vesentlig billigere der. Utstyret tok vi

med oss og solgte på konkurranselokaliteten, slik at vi hadde litt å leve av. En dag ble jeg kontaktet av universitetet i Cape Town. De ville etablere surfski og syv andre idrettsgrener på universitetet. Jeg ble tilbudt jobben med å bygge disse programmene, samtidig som jeg fikk betalt min utdannelse. Rice innehar i dag en grad i «business management and marketing», noe som kommer godt med ettersom han driver firmaet PaddleLife ved siden av å være i verdenstoppen.

Elsker å se sporten vokse

Rice har vært profesjonell surfskipadler i seks år. De siste 2-3 årene har Rice og forloveden Emily Mcgrath drevet firmaet PaddleLife. Grunnstammen i firmaet er surfski coaching, enten i workshops eller som privattimer. I tillegg kommer seminarer.

– Jeg holder workshops i over 20 ulike land hvert år, ofte to nye land hver månad. Det er så godt som alltid nye surfskipadlere på mine worshops, så jeg føler at jeg har møtt alle sammen i hele verden.

«I love to see the surfski sport grow», sier den sympatiske verdensmesteren til Padling.

Online trening

Og det siste året har han gjort enda mer for surfski-sporten. Han har startet opp noe så unikt som online trening.

– Grunnen til å starte opp med online trening er at mange av surfskientusiastene jeg har på mine workshops har lyst til å utvikle seg mer. De ønsker tilbakemelding på egen ferdighet og egen fremgang. Gjennom online trening får de nettopp dette fordi jeg skreddersyr treningsprogrammer for den enkelte, basert på hva de trenger å øve på og hva de vil ha ut av padlingen, forteller Rice, som legger til at den online treningsformen følger personene sine treningsprogrammer, og de sender inn treningsvideoer av seg selv undervegs.

– Basert på treningsvideoene kan jeg fort se om de er på rett vei med sitt treningsopplegg, og de får tilbakemelding av meg på teknikken, alt fra åreisett til benbruk og utstyr. Dette har blitt veldig populært, og jeg nyter å kunne hjelpe andre og nære oppunder surfskipadling i hele verden, selv om jeg ikke er til stede fysisk.

-Surfski er en følelse

Rice er helt klar på hvorfor han padler surfski.

– Det er fantastisk å kunne oppnå så høy fart i bølger, og likevell ha kontroll! På hver tur er jeg full av glede og adrenalin. Dersom man klarer å lese bølgene kan man høste energi fra dem. Surfski blir derfor noe mer enn padling, det blir en følelse. «I am like a dog and a ball», fortsetter Rice, og vi forstår hva han mener. Han trener i surfskien seks dager i uken, to runder hver dag. I tillegg jogger han minst 30 kilometer i uken. Og alt dette mens han altså drar verden rundt og holder workshops annenhver uke, i forskjellige land. ●●

Spørsmål fra Padlings lesere

I forkant av vårt møte med Sean Rice spurte vi en del av Padlings lesere hva de ønsket å spørre verdensmesteren om. Her er det bare å lese og lære!

A) Hvordan klarer du å kombinere trening og konkurranser i verdenstoppen, samtidig som du reiser rundt i hele verden og trener andre?

-Jeg har fast treningsrytme. Jeg trener hver eneste morgen, veldig tidlig. Så jobber jeg, reiser, har mitt mobile kontor på mac´en, og om kvelden er det nok en hard treningsøkt. Jeg reiser kun med håndbaggasje og har venner over hele verden. Det gjør at mine reiser blir enkle og effektive. Og jeg elsker det. «I am comfortable in the world».

B) Er det mulig å beskrive den følelsen du har midt i en lang surf?

Mange tror at bølgesurf er enkelt, men det er krevende. Ved hjelp av årene må du være en propell for å få deg raskt opp i fart. Jeg padler hardt. Gir alt for å få samme hastighet som vinden. Midt i surfen føler jeg at jeg er nøytral med vinden rundt meg. Jeg hører lyden av vinden som hyler og surfer i 20-25 kilometer i timen. Og tenk, med den hastigheten opp og ned i bølgedalene, så klarer ikke GPSen å følge med.

C) Hva er hemmeligheten bak et godt fot-arbeid, slik at rotasjonen blir best mulig, og skaper mest mulig fremdrift?

Det hele ligger i bruken av beina. På workshopene ser jeg at mange bruke leggene til å sparke fra med, men det er ikke nok. Man må bruke de store musklene mer, mye mer. Det er viktig å kunne sparke fra med de store musklene langs hele lengden av bena. Ved å starte frasparket helt ved hoftene, samler du energien hele veien fra hoftene, nedover bena til føttene, og derfra til fotplaten. Dette skaper energien du trenger! Det tar år å lære, fordi frasparket og energioverføringen skal koordineres med vinden, bølgene, strømmen, det å lese bølgene, hvor god fysisk form du er i, og såklart koordineringen mellom fotarbeidet og åreteknikken din. Det høres komplisert ut. Jeg ville derfor begynne med å optimalisere bruken av selve åren.

D) Hva er de største bølgene du har prøvt i en surfski?

Det er helt klart i Cape Towns dungeons (enorme bølger som bryter over revene), i solnedgangen. Bølgene var over seks meter høye.

E) Er du noensinne redd når du er ute i surfskien?

Ja, det er eg. Jeg blir redd når det er sterk vind og jeg mister mine padlevenner ut av synet, særlig når vi har virkelig god vind i ryggen. Jeg har vært ute i vanvittige forhold, det var 40 knop (cirka 74 kilometer i timen) vind og bare hvit sjøsprøyt. Men under sånne forhold må man vise respekt. Ofte står jeg over når det er sånne forhold, kanskje særlig i urbane områder, som for eksempel i San Fransisco der det er mye båttrafikk og store containerlektere som slepes. Det kan være skremmende.

F) Har du blitt skadet?

Heldigvis har jeg aldri blitt alvorlig skadet, men en gang hoppet det en sel opp og beit meg i ansiktet da vi var seks kilometer fra land! Jeg fikk kjeven ut av ledd og veltet. Jeg var nær ved å besvime. Jeg ropte på min venn Simon, som er militærdykker. Han padlet bort, kikket på meg og sa: «You are fine»! Jeg kjente etter om øret mitt stadig var der, og det var det heldigvis. Så padlet vi til land mens blodet dryppet nedover trøyen. Jeg har også kuttet meg og vært redd for hvithaier. Jeg har sett noen, men de har aldri angrepet meg eller kajakken.

G) Hvilken kajakk er din favoritt?

Jeg har hatt Think Kayak som hovedsponsor de siste åtte årene, og eg har vært med å designe og utvikle Think Uno Max. Denne sverger jeg til. I min Uno Max og med Jantex-åre bruker jeg 2 minutter og 52 sekunder på en kilometer i medvind.

Klubbtur til Norges vestligste punkt

Posted on 2018-09-142021-06-04 by administrator

Torbjørn Lundhaug har vært med på mye god padling. Denne turen er intet unntak.

Solund ligger nord for Sognefjorden, har karakteristisk landskap med mye fjell, som består av konglomerat, og lite vegetasjon. I gråvær og vind kan det være lite fristende for friluftsliv annet enn å fiske. Men når solen skinner over øyriket, og vinden løyer, da finner man knapt noe mer fasinerende her vestpå. Også spesielt er det at naturen har fått ligge i fred for inngrep gjennom tidende, utover det som trengs for å bo og livnære seg. Njørd Ro- og kajakklubb i Bergen har årlig en høsttur.

I 2016 gikk den til en vik der Steinsund Marinesenter driver utleiehytter i sjøkanten, nær kommunesenteret Hardbakke. Vertskapet hadde middag klar til oss begge dagene, og sjømatbordet, da vi kom inn sultne og trøtte etter turen til Utvær, ble forsiktig sagt, satt stor pris på. Det var nest siste helg i oktober, og litt is på kaiene da vi en lørdag morgen, før solen kom over fjellet, etablerte oss i kajakkene for dagens langtur.

Planen var å gå nordover Liasundet og runde Steinsundøya og sette baugen sørvestover. Vi kom da inn i et område med øyer, sund og holmer, og rundet sør om Litle Færøy, som er en husmannsplass som brukes blant annet av Norsk Kystkulturakademi til leirskole, padlekurs, roing og andre kystrelaterte aktiviteter; mens utegangersau holder vegetasjonen nede.

Vindstille

I vind fra nord ville vi neppe fortsatt utover, og heller valgt det mindre utsatte Dalesundet og kost oss der. Men det var vindstille, oktobersolen varmet som på en vestlandsk midtsommerdag. Noen av oss prøvde å finne Tangeneskanalen, et sund som fører inn til gården Tangenes (har vært på Norge Rundt). I dag ga vi opp, men det kom ny mulighet. Hovedgruppen hadde padlet videre og kanaljegerne fant dem igjen utenfor et naust på Steinsøya, med termoser, gode matpakker og en usedvanlig ro. Skulle vi ikke til Utvær, liksom? Roen smittet og det ble en god times pause på alle sammen før vi nå skulle ut å kikke på storhavet.

Stjernsund tar oss innom Kolgrov på returen.

Dyktig turledelse

Turleder Bernt Solheim bekymrer seg sjelden. Han lar gjerne medpadlerne utfordre komfortsonen iblant, samtidig som han har stålkontroll på turdeltakerne og deres ferdigheter. Men bare utfordringer gjør deg til en bedre padler; at du kan nå nye turmål du kanskje aldri trodde du ville oppleve. Ytterst i Oldersundet slo dvaske dønninger rolig mot land. Strøm ut og dønninger inn, skapte imidlertid et hav av hvitt skum. Det var som å padle i skyene. De som var skeptisk til dønninger fikk straks annet å tenke på. Dette var en sjelden opplevelse.

Vi fortsatte sørover langs «land». På vestligste punkt her måtte vi bestemme oss. Om noen var betenkt, sa de det ikke. Det var herfra 7-8 km åpent strekk til Utvær. Solen skinte, det var knapt nok bris av vindstyrke, og maken til kosetur som vi hadde til dette vestligste punktet i Norge, kunne knapt hatt sin like. Heldigvis padlet ikke alle like fort, så det var en ren nytelse å ligge utpå uten noe som hastet. Og det ble mange fine fotomotiver med fjellet Alden i bakgrunnen. Det var høy stemning da alle var vel over og vi kunne ta bilde av flåten med fyret i bakgrunnen før vi gikk i land. Tilbake var det organisert transport med lokalbåten, så vi hadde god anledning til å utforske stedet.

Skumpadling. Dønningene møter land i sundet
der vi går ut. En artig opplevelse.

Viktig fyr

Utvær fyr er et av de store og viktige fyrene langs kysten. Det lå midt i et av de mange rike fiskefeltene, særlig for det store sildefisket på 1800-tallet, og senere var det viktig for ferdsel med større båter. På det meste bodde det 200-300 mennesker på de små øyene. Nå er det ingen fastboende. Om sommeren derimot, fyller feriefolket opp husene, og vertskap tar imot besøkende som vil ha omvisning på fyret. Det er lurt å bestille på forhånd. Og det går båt ut, så du må ikke padle!

Lokalbåten turistattraksjon

Bernt hadde kontakt med lokalbåten. Han sa at vi var kommet fram og at avtalen om henting sto ved lag. Turene med lokalbåtene i Gulen og Solund er turistattraksjoner, på grunn av den vakre naturen og alle stedene de kjører innom. Kajakker hadde de hatt med før, så alt ble surret godt fast før skipperen på «Stjernsund» ga full gass mens vi nøt solnedgangen på styrbord side. Etter sjømatgildet om kvelden, ble gjengen fort nokså stille. En etter en forsvant til rommene sine og gynget inn i drømmeland akkompagnert av måseskrik og sjøluft.

Søndagen var satt opp med valgfri tur. Noen valgte å padle i området rundt Hardbakke, mens andre ville finne denne kanalen ved Tangenes. Den står på kartet, men er svært vanskelig å se i terrenget. Jostein klarte det. Men vannstanden var lav, så vi måtte ta beina fatt for å komme inn dette øksehugget, delvis skutt ut midt på 1800-tallet for at gårdeieren på Tangenes skulle komme seg til tuns med robåt. Vårt mål var nådd, og vi padlet tilbake til hyttene, lastet opp, ryddet ut alt medbragt utstyr, og dro til fergen. Den går ikke så ofte. Ombord traff vi kjentfolk som også hadde tilbrakt helgen i kajakk i Solund, og opplevd en oktoberhelg av beste kvalitet.

Det aller vestligste punktet i Norge som ikke dekkes ved flo sjø, er Nordholmane. Det ligger knappe fire kilometer nordvest for Utvær med høyeste punkt ti meter over havet. Og: Korteste vei til Utvær er fra Hjønnevåg. Da må man passere Straumsfjorden, som ikke har fått dette navnet uten grunn. På stille vær er det en god times effektiv padling fra Hjønnevåg til Utvær.

Venner av Utvær

Utvær har sin egen venneforening – «Vener av Utvær» – som blant annet organiserer vertskap om sommeren, og vedlikehold av fyret. Foreningen arbeider for å fremme de historiske og kulturelle verdiene knyttet til øysamfunnet, og for å gjøre stedet mer kjent og tilgjengelig for publikum. se www.utvær.com.

Smøla padlemaraton

Posted on 2018-09-132021-06-04 by administrator

START MARATON: Klokken er 07, og det er klart for start av maraton. Legg merke til
Joseph og Kristine som er klare til å hoppe i vannet ute til høyre i bildet.

Vi er veldig fornøyd med arrangementet, og kan allerede nå slå fast at det blir Smøla padlemaraton neste år også, sier Anders Hermstad – primus motor for arrangementet. Smøla er et fantastisk øyrike litt nord for Kristiansund, og er kanskje mest kjent for sin store vindmøllepark. Men i år var det ingen vind under arrangementet – og padlerne fikk en fin tur i et vakkert landskap. Noen strekninger kan være utsatt for bølger, og det var gjort et stort forarbeid for å ivareta sikkerheten. Mange båter stilte, og alle deltagerne hadde GPStracking. Begge deler gjorde at sikkerheten ble godt ivaretatt.

The splash

Alle konkurranser har sitt kjennemerke. Ved siden av gedigen dugnadsinnsats og fantastisk natur – så var «thesplash» en veldig kreativ måte å starte løpet på. Nyinnflyttet smølaværing, (fra Kenya) Joseph BiranuMamo, startet nemlig deltagerne ved å hoppe i vannet. Kenya er jo ingen sjøfartsnasjon, så han fikk hjelp og psykisk støtte av Kristine Hermstad. Da disse tok vannflaten gikk starten! De bidro på denne måten til mye godt humør, og til at Smøla Padlemaraton har noe ingen andre kan etterligne!

GPS-sendere på alle deltagere åpner for mange muligheter. Det ene er sikkerheten – da alle til enhver tid kan se hvor padlerne befinner seg (se bildet). Publikum får også mulighet til å følge med i sanntid, og kunne trekke mot målområdet når neste deltager nærmet seg.På helmaraton var det også ganske krevende navigering i siste del av løypa. Under banketten ble sporet GPS-senderne la i kartet spilt av i 60 ganger hastighet. Da var det utrolig morsomt å se på rutevalgene, og hvor folk hadde rastet og gjort andre nødvendige ærend. Hermstad fortalte til Padling at det neste år også kan bli premie til den padleren som finner korteste veien gjennom løypa.

RULLEWORKSHOP: Både lørdag og søndag var det rulleworkshop med Eldrid Flø, nybakt norgesmester i grønlandsrulle.

HALVMARATON: Starplasket har akkurat gått, og halvmaraton er i gang.

STARTPAR: Joseph BiranuMamo fra Kenya og Kristine Hermstad sto for starten i Smøla padlemaraton. Joseph gikk bare under tilnavnet “The Splash”.

HALVVEIS: Vinneren av halvmaraton, Helge Rønnes, i godt driv.

GOD SIKKERHET: Underveis i løypa var det både båter som kontrollpunkter og båter i
fart. I tillegg var trackingen av deltagerne en del av sikkerhetsopplegget.

SNARVEI: Johan Christian tar sjansen på å skli gjennom tangen, mens de som hadde fast ror på surfski måtte bære. Store tidevannsforskjeller skaper utfordringer underveis!

FRA FÅVANG: Marianne og Rolf Toftstuen kom fra Fåvang for å delta i Smøla Padlemaraton. Her har de akkurat krysset målstreken.

GOD STEMNING: Asbjørn Solberg og skotten Chris Volley knivet om andreplassen i halvmaratonklassen. Asbjørn ble til slutt for sterk for skotten, som tok det med godt humør.

Fornøyde

Ekteparet Marianne og Rolf Toftstuen hadde tatt veien helt fra Fåvang for å delta i Smøla Padlemaraton. De fant info om arrangementet da de googlet på Veidholmen og Smøla. Da det passet med ferien, så tok de turen. – Vi kunne jo bare satt oss ned med fjernkontrollen for å se på TV, sier Rolf. Men i 2007 gikk vi til anskaffelse av kajakker, og siden da har det blitt veldig mye padling. Vi vil gjerne komme igjen neste år også. Dette var et flott arrangement.

GPS-TRACKING: Publikum kunne følge padlernes rutevalg live under konkurransen. Dette er både publikumsvennlig og bra for sikkerheten.

Rulleworkshop

Da alle deltagerne var kommet i mål, hold nybakt norgesmester Mildrid Flø et rulleshow i målområdet, før hun tok med seg en gruppe for å lære dem å rulle også. Anders Tangvik ville gjerne også vært med, men kom i mål på helmaraton syv minutter før kursstart. – Det får bli til neste år, sa han blid og sliten. Nå vil jeg bare slappe av, og kanskje se litt på. Dagen etter var det ny rulleworkshop, og mange fikk seg noen aha-opplevelser. Mildrid hadde nyttige triks til både unge og gamle.

Resultater

Maratonklassen ble vunnet av Johan Christian Loennechen og Torill Ringsø. Her var det medhenholdsvis åtte og to deltagere. I halvmaraton var det Helge Rønnes og Cicilie Sørstrand som vant. Her var det med 13 deltagere i herreklassen og fem i dameklassen. I turklassen deltok det over 20. Til sammen var det 50 padlere med i Smøla padlemaraton i 2016, og det blir sannsynligvis flere neste år.

Alle resultater finner du her:

http://view.smarttracker.no/ web/event/result/2922252
Nettside:
http://padlemaraton.com/

Her vil du finne dato for neste års padlemaraton på Smøla. De har også egen Facebookside:
https://www.facebook.com/padlemaraton/

LES OGSÅ: Smøla Padlemaraton for første gang

Et eldorado for padlere!

Posted on 2018-09-122022-05-09 by Gjesteforfatter

Har du padlet i Nordland, Lofoten og Sør-Troms? Eirin har padlet en rekke steder i området og her får du hennes tre utvalgte steder!

Sør-Troms

-Hvis jeg skal trekke frem tre av de stedene jeg vil anbefale andre padlere på det sterkeste, vil det være skjærgården mellom Bjarkøy og Meløyvær/Krøttøy i Sør-Troms. Å padle her er bare helt fantastisk, og man kan padle langt ut i havgapet. Det finnes mange øyer med flotte strender, mye sel og mulighet for å se hval. Man har mulighet til å overnatte og leie kajakk på Krøttøy, forteller den entusiastiske padleren. Hun bruker mye av helgene og feriene til friluftsliv, både padling, skiturer og fotturer. Spesielt de siste sju-åtte årene har hun tilbrakt ekstra mye tid ute i naturen.

– Jeg har alltid vært glad i friluftsliv, og har hytte i sjøkanten hvor jeg delvis bor, forteller Eirin. Her har hun kajakken liggende i hagen, alltid klar til bruk.

– Jeg kjøpte min første kajakk for fem år siden, en surfski, siden de er sikrere å padle alene i. Året etter kjøpte jeg en havkajakk, siden jeg ønsker å dra på lengre turer med oppakning, fortsetter hun. Eirin startet å padle litt da hun studerte og jobbet i Tromsø for mange år siden. Hun tok padlekurs, og lånte seg kajakk hver gang hun skulle ut å padle. Likevel – hun ble bitt av padlebasillen.

Salten og Lofoten

I løpet av årene har kajakken brakt henne til mange idylliske og nye steder i Nord-Norge. Steigen i Ofoten er en av dem, og som hun gjerne drar tilbake til. Her finnes mange vakre øygrupper, den ene vakrere enn den andre, og med fantastiske hvite strender.

– Mens man padler har man utsikt til Lofotveggen, utrolig vakkert, forteller Eirin. Også Lofoten står øverst på hennes liste over steder hun anbefaler, og da spesielt i området ved Henningsvær.

– Det er et sjarmfullt fiskevær langt ute i havet, med flotte plasser å gå ut for å spise. Det er en opplevelse i seg selv bare å padle inn i fiskeværet. På begge sider av fiskeværet er det øygrupper som er flotte å padle til, og man bør velge overnattingssted hvor man kan sette ut kajakkene. Hun angrer ikke på at hun startet å padle, og forteller at det har brakt henne til nye steder hun aldri ville nådd.

– Det er en flott måte å møte nye områder man ellers ikke ville nådd. Nord-Norge er et eldorado for padling. Her finnes mange flotte områder og øygrupper. Ingen ting er som å padle til en øy langt ute i havgapet, slå opp teltet ved en hvit strand i midnattssol, avslutter hun.

Heading South

Posted on 2018-09-102019-10-02 by administrator

Jeg forhandler, snakker varmt og godt om alt og alle og forsøker å kjøpe meg tid.

– Du har ut mai, sier han og går ut. Pokker ta, tenker jeg. Jeg skulle jo ha de ut på hytten min på Os, men hadde utsatt dette i påvente av bedre tider. Jaja, må man så må man. Jeg snakket litt om det til noen kompiser og kolleger, som alle synes det hørtes ut som grei skuring å hive de på taket av bilen og kjøre de ut der de hører hjemme.

Skal padles på plass

-Kjøre? Nei, nei, sa jeg. De skal da padles på plass! De trakk lett på skuldrene og tørket bort. Jeg skjønte at her var det ikke noe hjelp å få. Jeg tenkte meg litt om, spurte noen andre, og som vanlig synes de det hørtes spennende ut, men uten at de kunne hjelpe til. De skulle alle plutselig lade mobilen, på date eller til frisøren den aktuelle dagen. Det at jeg ikke hadde satt noen dato, virket uten betydning. Opptatte var de uansett. Jeg tenkte som det knakte og mai for avgårde.

På innfall sendte jeg en tekstmelding til min kompis Kristian, vel vitende om at de var opptatte med bryllupsplanlegging og at hans tilkommende kone skulle lese til en nært foregående eksamen. Svaret fra Kristian kom kjapt og presist.

– Torsdag, passer glimrende. Jeg er med! Datoen var dermed satt, og planleggingen kunne begynne. Det skulle padles fra Nordåsvannet til Os. Enkelt, men litt tidkrevende.

En værmessig grå dag

-Hvor lang tid tror du det tar? spurte Kristian.

– Usikker, men jeg regner med 10-12 timer inklusive pauser, svarte jeg. Vi tar en is på Hjellestad, svarte han, og la til at det tross alt er sommer. Helgen skulle bli bra fortalte yr.no, torsdag noe vind fra sør, dreiende mot vest og regn. Men fortvil ikke, fredag og lørdag skulle bli bra, full sommer, nærmest. Men det gjaldt altså ikke torsdag. Den skulle være grå, og det ble den.

Vi hadde planer om å være på vannet klokken åtte på morgenen, for å være sikker på å ha nok tid. En bil ble kjørt til Os onsdagen,og alt var klart. Bekymrede stemmer spurte om både tåke, uvær og Korsfjorden. Ja, ja, tenkte vi. Walk in the park, eller paddle in the pond, svarte vi. Enkelt. Men hva med Straume bro? var det en som sa. Ja hva med den… Tja, den er en rutsjebane. Enten den ene eller andre veien, en real karusell.

For sterk strøm

Da vi kom på vannet to timer etter planen, var det den andre veien… Ikke at det hadde hjulpet å være presis, for strømmen snudde 05.23 på morgenen. Ok, vente var ikke et alternativ. Her skulle det padles. Det gikk som det gikk. Full av pågangsmot og energi, satte vi kursen mot Os. Vi kom 900 meter. Da sto Kristian og stanget mot en av bropilarene i bakevjen og jeg kom glidende forbi, på andre forsøk vel og merke.

Helt ute i kanten av det ene løpet gikk det ok å padle. Et stykke. Vi måtte på land. Kom oss til slutt inn til noen steiner og klarte å slepe båtene opp på en kai. Vi så realitetene i perspektiv, at vi ikke ville ha mulighet til å padle mot strømmen, ikke en gang med motor.

Det var tydelig høydeforskjell på vannet og det flommet innover. Bare synd vi skulle ut…. Vel ute kom motvinden. Den var overkommelig, og vi padlet på med godt mot. Passerte steder med navn som Blåbærvika, Kvalvika og Festervika uten at vi så hverken blåbær, hval eller fest. Da vi kom på utsiden av Flesland ble vi møtt av tåke. Altså fikk vi ikke se flyene på nært hold som jeg hadde håpet. Men vi hørte de. Fatter ikke at folk som bor i området får sove om nettene, tenkte jeg. Tanken ble avbrutt av Kristians rop: «Niser!» Jada, liksom. Typisk at de «forsvinner» når jeg skal se dem. Men han påsto at han så nisene, så jeg får bare tro han på det. For meg er dette fabeldyr, på lik linje med havfruer, vetter og troll. Jeg har aldri sett noen.

Is og varm te

Flesland ble passert og plutselig, som fra intet kom danskebåten ut av tåken foran oss. Et mektig syn der hun kom glidende forbi oss. Men like fort som hun kom ut av tåken foran oss, gled hun inn i tåken bak oss. Etterlatt var kun et slør av bølger. Høyere enn oss. Men det gikk fint, og vi var snart inne på Hjellestad for den planlagte isen. Vi var ikke før kommet på land før kulden traff oss og vi merket hvor våte vi faktisk var. Vanntette treningsklær er ikke vanntette, ei heller ti år gamle friluftjakker. Jaja, planer var planer og is skulle vi ha, og en kopp te til å varme oss på.

Neste etappe vartet opp med Korsfjorden, Korsneset og åpent hav i vest. Strømmen truet med å føre oss rett til Shetland, og vinden med å blåse oss tilbake til start. Vi kunne skimte Korsneset i tåken og satte kursen sørover. Det var en nydelig etappe og vi padlet litt langs de steile veggene der. Litt for lenge, egentlig, og vi måtte legge om kursen for å treffe inn mot Strøno på andre siden av fjorden.

God peiling

Vi så kun tåke da vi la fra land, men hadde sånn noenlunde peiling på hvor vi skulle. Denne peilingen skulle vise seg å stemme overraskende bra, og etter noen tusen åretak, kom vi over. Korsfjorden var dermed gjort skam på og vi hadde seiret. Plutselig innså jeg at denne turen kom til å ta mye kortere tid enn forespeilet. Nesten litt skuffet spurte jeg Kristian om vi skulle gjøre strandhogg og lage mat i regnet før vi fortsatte. Han svarte med en halv banan i munnen, og sjokolade rundt, at det nok skulle gå greit å vente. Siste etappe var innaskjærs, på innsiden av Strøno, under broen og videre mot Lepsøy. Under broen der og videre mot målet.

Etter å ha fundert på hvordan vi skulle komme oss fra hytten på Ytterøy til bilen på fastlandet, etter at kajakkene var plassert bak hytten, kom svaret av seg selv. Hyttenaboen var ute og vi padlet bortom. Etter å skremt vannet av han ved å komme glidende inntil båten hvor han jobbet, og rope til han om han kunne kjøre oss til bilen om litt, svarte han ja, etter først å ha sett alle andre veier rundt seg, enn mot oss. Litt pust og pulssenking senere avtalte vi at han skulle komme bortom til oss litt senere og ta oss med til fastlandet hvor bilen ventet.

Vi gjorde strandhogg syv timer etter vi forlot Nordåsvannet, to timer forsinket men fortsatt tre timer foran tidsskjema. 31 kilometer var padlet, med fem timer og 30 minutt effektiv padletid, som ga en snittfart på rundt seks kilometer i timen, som skal holde til mitt ultimate mål, nemlig neste års K2O. (google det og bli med om dere vil). Våte inntil beina, fikk vi på oss tørre klær og laget oss mat på svaberget. Til alt hell hadde mine nye tørrbager fra Sealline kommet dagen i forveien. For det «vanntette» rommet bak i kajakken var fylt til randen med vann. Men klærne inni var heldigvis tørre. Jeg har også funnet ut at det fint går an å padle med en sekk på ryggen. I alle fall den lille Platyplus-sekken med tre liter drikkevann i.

Og sist men ikke minst: Jeg kommer aldri til å bytte tilbake til en «Europaddle» igjen. Grønnlandsåren min fra Gearlab er rett. Vannet fløt jevnt og fint i utløpet. Bare litt for fort og feil vei… og slett meget bra.

Logg Inn