Fra Unset i Rendalen går en setervei over fjellet og inn til Skjellåvollen. Der kunne vi, ungene og jeg, kjøre helt ned til elvekanten og sette fra oss bilen. Dette var et koselig sted med gapahuk og bålplass til allmenn bruk. Det var godt å være ute. Med t-skjorte vær og nesten ingen plagsomme insekter, så virket dette lovende.
Mye utstyr
På grunn av noen svarte, truende skyer, tok vi oss god tid til å montere kanoen og pakke oppi alt av mat og utstyr slik at floingen kunne passere oss før vi startet opp. Det er mye som skal være med når man skal være på tur en ukes tid uten muligheter for etterforsyninger. Det er telt, liggeunderlag og soveposer, ekstra klær til alle, fiskeutstyr, fotoutstyr, primus og kjeler. Og mat, mye mat, og godterier. Alt dette, og mere til, skulle oppi kanoen i tillegg til oss tre som skulle padle den.
Omsider satte vi oss oppi kanoen. Elven var ikke akkurat stor og stri, så vi startet med å padle litt motstrøms for å se oss litt rundt. Her var det en liten beverhytte. På skogen rundt kunne det se ut til at den har holdt til her en stund. Vi kom oss ikke så langt oppover elven før det ble stopp. Lav vannføring og et lite stryk gjorde det for grunn til å padle videre oppover uten å dra kanoen. Så da snudde vi kanoen andre veien, og plutselig hadde vi flere kilometer med padleelv foran oss, medstrøms.
En artig opplevelse, spesielt for ungene, var da en liten fisk plutselig hoppet høyt opp av vannet og landet på en sten. Kanskje den ble skremt av en gjedde? Sølenvassdraget kan skryte av gode fangster for flere fiskeslag. Gjedde, ørret, harr, sik, lake og abbor er blant artene man kan risikere å få på kroken her. Den første etappen på slike turer blir ofte ikke så lang, da mye av dagen går bort i transport og kanomontering. Så bare en kilometer eller så fra bilen slo vi leir på en liten høyde over elven. Ungene hjalp til med både teltoppsetting, vedsanking og utpakking, så det gikk fort å etablere leiren. Vi fikk tent bål og laga oss middag. Tortillalefser med ost og skinke pakket inn i aluminiumsfolie og grillet på bålet til osten smelta, ble en vinner som vanlig.
Ingen fiskelykke
Etter at ungene sovnet ble jeg sittende ved bålet å nyte solnedgangen ved Elgspiggen, et markant fjell i nord som vi kunne se bak oss store deler av turen. Etter hvert som bålet ebbet ut, ble myggen hissigere, og det ble vanskelig å sitte i ro. Så da var det bare å ta fram fiskestangen og prøve lykken. Det vaket jevnlig, men ingen fisk lot seg lure denne kvelden.
Morgenen startet rolig med bålfyring og lek. Vi kokte oss havregrynsgrøt og varmet noen rundstykker til frokost. Ungene hjalp meg også med å pakke sammen leiren, og plutselig satt vi i kanoen igjen. I starten var elven lik dagen i forveien med grunne småstryk der vi av og til grunnstøtte. Men etter hvert roet elva seg ned og ble utrolig flott å padle. Strømmen ble så svak at det lille som var av vind faktisk blåste oss oppover igjen hvis vi lot årene hvile.
Vernet område
Vi gjorde et lengre strandhogg ved ei bakevje ved Møyåvollen. Det ble vasset, bygget sandslott og fisket. Og vi dro etter hvert på land en liten gjedde. Det var spennende å se en ny, og for oss «så rar», fiskeart og å kjenne på de skarpe tennene til Gjedda. Et lite stykke nedenfor gled vi rolig og umerkbart inn i Vesle Sølensjøen naturreservat. Dette er et vernet og strengt regulert område som strekker seg helt ned til utløpet av Sølna i Sølensjøen. Videre nedover elven padlet vi forbi et par beverhytter. Og vi så en del andekull med små kyllinger som febrilsk prøvde å rømme eller gjemme seg da vi kom. Vi forsøkte hele tiden å holde oss på motsatt side av elven til vi hadde passert dem. Denne strekninga bestod av litt brede, rolige loner gjennom myren. Det var en del kantvegetasjon, og delvis var elvemelene såpass høye at vi hadde problemer med å se terrenget rundt oss.
Nærgående torevær
Rett før vi kom til Vesle Sølensjøen blåste det opp til kraftig motvind. Det var dagens tredje og mest nærgående torevær som passerte. Men også dette uværet gikk rundt oss. Vi gikk på land mens vi ventet på at vinden skulle løye, over den smale landtunga for å fiske i den vestre tjønna.
Det eneste tegnet til liv her var et rådyrkadaver og noen tusen mygg, veldig levende mygg. Så det var godt å komme seg utpå vannet igjen da vinden endelig stilnet. Naturen kan iblant være veldig brutal. På en grunne uti sjøen fant vi en halvråtten elg. Den har vel sannsynligvis gått gjennom isen og ikke kommet seg løs igjen. Etter hvert ble vi sultne, og gikk i land og grillet oss pølser. Mens vi satt og spiste kom en gjeng fornøyde fiskere forbi.
To av dem bar en stokk mellom seg. På den stokken hang det to store, fine gjedder, begge to godt over fem kilo, kanskje oppunder ti. Dette møtet gjorde ungene ivrige. Vi måtte straks utpå nærmeste nes og fiske, for stor gjedde det ville ungene også fiske. Men dette var en krevende fiskeplass for unger. Det var både grunt og sivete, så krokene satte seg fast i noe hele tiden.
Perfekt teltplass
Men fra denne fiskeplassen fikk vi i det minste øye på en perfekt teltplass. Så vi pakket alt pikkpakk oppi kanoen igjen og padlet strake veien over bukten. Der satte jeg opp teltet og ordnet leiren uten at ungene egentlig fikk det med seg. De var altfor opptatt med fisking og lek. De hadde egentlig ikke tid til hverken å spise eller å legge seg. Men etter hvert sloknet da ungene, og solen og bålet.
Den største utfordringen med å padle Sølna er logistisk, det å komme seg tilbake til bilen. Her inne finnes ingen kollektivtransport eller drosjer. Det ferdes knapt nok folk etter veien her, så for vår del måtte vi ta beina fatt. Fra Vesle Sølensjøen gikk vi grusveien hele veien tilbake til startstedet ved Skjellåvollen, der vi bilen stod parkert. Dette ble en fin fottur gjennom karrig furuskog og trivelige setervoller. Etter å ha flytta bilen sørover var det bare å finne fram til kanoen igjen og padle tilbake til leiren. Hele tiden med truende tordenvær i bakgrunnen. Men ingen elinger traff oss denne dagen heller.
LES OGSÅ: Ferskinger på spennende firedagerstur
Klart for helgevask
Da vi kom tilbake til leiren var det visst helgevasken som stod for tur. Jeg fikk klar beskjed om å blåse opp baderingene, for nå skulle vi visst bade. Greit nok, det! Det var sol og antakelig godt over 20 grader i lufta. Til og med badetemperaturen var upåklagelig, noe som også gjenspeilet seg i manglende bitt og fiskelykke. Etterpå ble det god tid til middag, lek og fiske. Og en liten utflukt til bort utosen med fiskestang og kano. Dagens fangst; en seks centimeter lang abbor. Dagen ble avsluttet sittende ved bålet, med en fantastisk fin solnedgang bak Elgspiggen.
Vi våknet opp til lyden av Storlom, den beste og mest trolske villmarkslyden av alle lyder. Det var litt mer vind enn tidligere, men bare slik at den holdt unna de få myggene som var der. Vi laget oss frokostbål og koket oss havregrynsgrøt dandert med tørket frukt og syltetøy for å heve smaken. Deretter pakka vi sammen alt utstyret igjen og satte oss i kanoen. Etter bare noen minutter var vi borte ved utløpet av Vesle Sølensjøen.
Flere småstryk
Vi hadde fått tips om at hele elven skulle være padlebar. Nå skulle vi finne ut akkurat det. Her er Sølna på sitt strieste og det er mye stein som stikker opp. Det var flere småstryk og kulper på denne strekningen. Vannstanden var lav og vi grunnstøtte flere ganger. Men det ble aldri noen store problemer.
I de roligste partiene og i kulpene vokste det en del Storvassoleier, disse fine, flytende hvite og gule blomstene som vikler seg inn i hverandre på vannflaten. Etter et par kilometer var vi kommet forbi den mest utfordrende strekninga uten å synes at dette var for store utfordringer. Her, like før Sølenkroken, roet elven seg ned til dype loner igjen, og var riktig så flott å padle. Ved Sølenkroken tok vi oss en pause under dagens eneste regnbyge.
Den varte i fem minutter, så vi rakk akkurat å komme oss i ly i en åpen gapahuk før det ble oppholdsvær igjen. Sølenkroken er et egnet utgangspunkt for dem som vil padle i nedre Sølna. Her er en tilrettelagt leirplass med ved og WC, og her ligger det utleiekanoer.
Vekket fiskeren i guttungen
Etter hvert som vi kom lenger nedover elven og terrenget åpnet seg opp litt, økte vinden på. På den siste tørrpallen før Årevja fant vi oss en fin leirplass. Der satte vi opp gapahuken mens vi håpet litt på at vinden skulle løye litt før vi begynte med teltet. Mens ungene lekte, fisket jeg litt, og fikk en abbor på kanskje 300 gram på første kastet. Ungene ble fascinert av denne fine og «litt kule» fisken, så de fikk den til å «forske» på, på barns vis. På det tredje kastet fikk jeg på ei gjedde på et par kilo. Vi fikk sett den godt, alle tre, før den løsnet fra kroken og svømte bort i sivet. Dette vekket fiskeren i guttungen, og han fisket og fisket, men fikk ingen ting. Og selvfølgelig ble han lei etter hvert, når ingenting ville bite på eller nappe litt i kroken. Men før vi skulle til å spise middag rigget han til en stang med mark og dupp og slengte uti. Mett og god etter middagen sjekket han stangen.
Det var en glad og lykkelig gutt som kunne dra på land en flott abbor på godt over halvkiloen. Etter den obligatoriske fotograferinga ble abboren filetert og stekt i mye smør på primusen. Ingenting er bedre enn fersk fisk, og denne abboren smakte bare fortreffelig. Resten av ettermiddagen ble brukt på kortspill, bålkos og fiske.
Utsatt for sørlige vinder
I løpet av natten hadde det begynt å regne, så derfor startet vi dagen rolig inne i teltet. Koste oss med lesing og spill til vi ble sultne. Som kjent sørger havregrynsgrøt til frokost alltid for en bra start på dagen, og dermed lettet også været. Vi padlet nedover elven, forbi Årevja og helt ned til Sølensjøen i motvind. Den store sjøen og det åpne landskapet gjør nok dette området litt utsatt for de sørlige vindene.
Kombinasjonen av vind og bølger gjorde beslutninga enkel; hvis vi skulle videre, måtte vi gå i land. Og videre skulle vi jo. Så vi tok bena fatt og gikk over hvite moserabber og gjennom åpen furuskog, opp til en sti som var tegnet inn på kartet. Inne i skogen var det behagelig og nesten vindstille med god sommertemperatur. De siste to-tre kilometerne bort til Fiskevollen gikk på fin, tørr sti gjennom et nesten trolsk landskap. Fiskevollen er Norges eldste og største innenlands fiskevær, og trolig også det mest kjente. Her holdt også vikingene til, og allerede den gang ble det drevet med garnfiske i Sølensjøen.
Dette tradisjonsrike fisket holdes fremdeles i hevd av de lokale, som har fiskerettigheter her. Det er hovedsakelig røye og sik som fiskes, årlig cirka 15 tonn sik. Mye av dette røykes eller legges ned til rakfisk og blir deretter solgt over store deler av landet.
Solbrente lafta bygninger
Fiskevollen består stort sett av gamle solbrente lafta bygninger. De fungerer nå for tiden hovedsakelig som hytter og naust. Å rusle rundt her føles litt som å gå tilbake i tid, man ender gjerne opp med å spekulere på hvordan det engang var å være her. Aktiviteten er til dels ganske stor. Her er det mange båter og fiskere hvis du kommer til riktig tid, og her er det mulig å få leid seg hytte. Vi fant også en åpen kiosk. Der kunne vi kjøpe sveler, lefser, is, kjærlighet på pinne, rabarbrasaft, rakfisk, brus, fiskefluer, skjermluer, suvenirer og mange andre forunderlige ting. Denne gangen nøyde vi oss med de fem førstnevnte mens vi kjente litt til på stemningen på fiskeværet.
Tilbake ved kanoen hadde vinden økt på enda mer. Nå var det virkelig godt at vi ikke hadde padlet ned til Fiskevollen. Da hadde vi blitt værfaste. Men nå skulle vi tilbake til leiren vår, og med såpass kraftig medvind burde det gå som en lek. Men på tur oppover elva måtte jeg både titt og ofte sjekke forholdene bak meg.
Å sitte i kanoen når det tordner og lyner frister aldri, og nå kom et tordenvær litt vel nærme og virket truende. Det kom stadig nærmere, men også denne gangen slapp vi unna. Bare noen få regndråper traff oss. I stedet kunne vi kose oss med synet av en skarp og fin regnbue i flott natur.
Bare ett knekkebrød igjen
Blikkstille morgen. Ikke en krusning på elva, litt vemod i lufta, men ellers godt humør i leiren. Vi begynte å pakke sammen, men alt gikk så sakte. Vi ville vel egentlig ikke padle nå, men omsider kom vi oss i kanoen. Turens siste etappe gikk motstrøms opp til Sølenkroken. Vi tok oss god tid til å nyte naturen. Og til å fiske. Men det ble ikke noe fangst denne gangen. Vel framme ved Sølenkroken dro vi kanoen på land og begynte å pakke sammen alle tingene. Det var på tide å avslutte moroa. I matkassen hadde vi nå igjen bare ett knekkebrød og en halv pakke tyggis. Vi stappa bilen full av turutstyr igjen, satte oss inn og begynte å kjøre. Med lykkelandet i sladrespeilet. ●●
Lille Sølensjøen naturreservat
Sølendalen er en vid fjelldal der de høyeste fjellene omkring rager 300-900 meter over dalbunnen. Terrenget domineres av morener, store myrområder og lavrike furuskoger. Men her finnes også bjørkeskog, vierkratt, starrsumper og gruntvannsområder. I Lille Sølensjøen avsettes stadig mye løsmasser fra Sølna. Sammen med Årevja gjør dette Sølendalen til et veldig attraktivt område for planter, våtmarksfugl og pattedyr.
Her er det godt mulig å finne mange forskjellige arter som for eksempel krikkand, toppand, kvinand, brushane, gluttsnipe, grønnstilk, vipe, småspove, rødnebbterne og sivspurv, bever og elg. Som følge av dette ble over 16 km² vernet som Lille Sølensjø naturreservat i 1981 – se tekst under. «Formålet med naturreservatet er å bevare et område som representerer en bestemt type natur i form av spesielle landskapsformer, våtmarksområder med et rikt fugleliv og gammel gran- og furuskog som har særskilt betydning for biologisk mangfold. Naturreservatet er levested for sjeldne og sårbare sopp- og plantearter og er tilholdssted for sjeldne og truede dyrearter.»
