Close Form Button

SØK

Måned: april 2019

Turkajakk som gir mye for pengene

Posted on by Hallvard Torp

Kajakken er kort sagt kjempegod å padle og har stor lastekapasitet i forhold til sin størrelse. Dessuten er den prisgunstig. Stødig, stabil, rask og lettpadlet tur- og havkajakk for padlere mellom ca. 40-86 kg. Vega Designs Expedition 490 er en svært god tur, mosjons- og havkajakk for kvinner og menn i alle aldre», skriver forhandleren.

Utifra beskrivelsen kan det virke som produsent og forhandler her har prøvd å lage en kajakk som passer alt og alle. Kajakker er som regel kompromisser av forskjellige egenskaper, og jeg skal prøve å finne ut av denne kajakkens styrker og svakheter.

Hvordan jeg har testet

Jeg er helt i øvre anbefalt vekt for denne kajakken, men har likevel greit kunnet padle den. For å vurdere hvordan den oppleves for personer som ligger mer midt i vektintervallet har jeg lånt den ut til blant annet min søster og også noen andre damer og ungdommer, samtidig som jeg har padlet sammen med og observert og intervjuet dem under og etter padlingen. Vega designs er West System sitt husmerke, designet og bestilt fra Norge og laget i Kina. Min erfaring med merket er at de har en plastkvalitet som er lik de fleste andre på markedet i samme priskategori, og at kvaliteten på detaljer er god i forhold til prisen, som er absolutt i billigste ende av skalaen.

 Skrogformen gjør at denne kajakken også fungerer fint uten ror under moderate forhold.

Typisk langturskajakk

Det er ingen tvil om at dette er en kajakk med god lastekapasitet. Den er voluminøs og høy, særlig bak sittebrønnen. Ellers er den formet som en tradisjonell turkajakk med ror og middels spring i lengderetningen, moderat spring i baugen og flat hekk. Sett ovenfra har den nesten fiskeform med største bredde rett foran setet og konkave former både for og akter. På dekk dominerer to store firkantede luker. Lukene er av plast med gummilist rundt kanten på innsiden som tetning og reimer med borrelåsstramming og klips som feste. Lukene er store og enkle å laste. Det eneste jeg savner er en dagsluke til småting enten rett bak eller foran sittebrønnen. Det er nesten et must på lengre turer og en fantastisk luksus på dagsturer.

Dette er en kajakk med stort volum og veldig bra lastekapasitet.

God rigg

Kajakken er bra utstyrt når det kommer til dekksrigging. Det er rikelig med strikk og redningsliner. Det er også feste for åreposeredning bak sittebrønnen. Bærehåndtakene er store og gode å holde i og er strammet opp med strikk slik at de ikke slår mot skroget i bølger. Dekkslinene er uvanlig nok altfor slakke slik at de var litt ufunksjonelle, mens det vanlige er at kajakker blir levert med altfor stramme liner slik at det er vanskelig å få tak på dem. Slakke liner kan enkelt strammes opp. Det er verre med for stramme liner. Likevel burde dette vært justert fra produsent eller forhandler.

Godt sete

Sittebrønnsåpningen er romslig med en god kant rundt som er utformet slik at det er lett å ta av og på spruttrekk uten at det løsner i utide. Formen på åpningen er god og selv om det ikke er egne lårstøtter, bare noe påklistret padding oppunder dekk, finner mine lår og knær seg godt til rette oppunder kanten. Det går fint for meg på 183 cm å sitte i setet og få beina ut og inn i kajakken. Bakre kant er veldig nær setet og for høy etter min mening. Setet er veldig behagelig og ryggstøtten er god, men for høy for optimal kroppsrotasjon.

Det er verdt å merke seg festet mellom setet og ryggstøtten, som er to fleksible, tykke gummibiter, de ser ut til å være en fin løsning for å holde ryggstøtten på plass. Denne er også enkel å justere med en stroppmekanisme i framkant av setet. Roret er relativt langt og av enkleste type, men fungerer tilfredsstillende. Det er lett å slå opp med en enkel taumekanisme og kan låses i øvre stilling. Tverrsnittet på bunnen er en svak v-form med veldig rund overgang til skrogsidene som skrår innover fra relingen. Dette er en skrogform, som sammen med en ganske rett kjøllinje, kan tyde på god retningsstabilitet og kanskje et visst fartspotensiale.

 Vega Designs Expedition 490 LV er en bred kajakk, men den er såpass rund i skroget at den ikke oppleves slik stabilitets- og fartsmessig sett.

Kvalitetsfølelse

Plasten er standard enlags plast som ser ut til å være av samme kvalitet som stort sett alle andre plastkajakker laget på samme måte. Med unntak av setet, som er merket Boreal Design, er det nok spart endel på detaljene på denne kajakken. Roret er ok, men vipper lett litt opp under fart da det ikke har noen fjær som holder det nede.

Pedalene og strammemekanismen til ror og pedaler er litt løse i fisken. Pedalene er av typen som sklir fram og tilbake ved rorutslag. Det gjør det enkelt å bruke roret, men gir ikke noe bra fraspark med beina ved padling. Dette er ikke ideelt om du har ambisjoner om å padle raskt og bruke kajakken til trening. Det er derimot et enkelt system som fungerer greit og er lett å stille inn.

Skottene er av skumplast som er limt til skroget. Alt i alt er det en helt ok kvalitet på kajakken. Selve skroget er på nivå med det meste av plastkajakker på markedet og detaljene kanskje litt under. Et punkt til jeg er litt kritisk til er alle de gjennomgående skruene i skroget. De har pakninger på innsiden, men ingen innstøpning som vi som regel ser på dyrere kajakker. Det betyr flere punkter der det kan komme inn vann. Men om vi tar prisen i betraktning får du utrolig mye for pengene.

LES OGSÅ: Test av kajakklys X-Flare

Fint stabilitetsmønster

Min søster er ingen erfaren padler, men har padlet noen turer i forskjellige kajakker. Hun bemerket at dette var den minst stabile kajakken hun har prøvd. Likevel ble det ingen velt på tross litt vind og bølger. Da jeg prøvde denne kajakken selv viste det seg at stabilitetsmønsteret er av typen det tar litt tid å bli fortrolig med.

Primærstabiliteten er livlig om du prøver å holde kajakken helt i vater. Om du tipper den litt ned på en av sidene, slår en sterkere sekundærstabilitet inn og holder deg stødig. Dette tar det litt tid å bli vant til, så en nybegynner kan føle kajakken litt ustabil de første turene, særlig ved bølger fra siden. Sekundærstabiliteten er jevn, men ikke slik at det er vanskelig å kante kajakken. Den holder ikke mye igjen om du kanter den mye, så om du ikke har god kontroll på kjernemuskulaturen, er den litt vanskelig å kontrollere ved aggressiv kanting. Dette stabilitetsmønsteret er typisk for litt raske havkajakker. Ved å ofre litt primærstabilitet kan man få en raskere kajakk samtidig som den er lett å venne seg til ved litt øving.

Kan brukes uten ror

En av de fine sidene ved denne kajakken er at den ikke er veldig avhengig av roret, i alle fall ikke om du er i øvre vektregister den er beregnet for. Om du feller opp roret blir den meget leken og reagerer veldig bra på kanting. Det er lettere å få fine svinger i denne kajakken uten å bruke roret. Roret virker bra til å holde retningen og kan selvfølgelig brukes til å styre med, men svingradiusen ved bruk av roret er mye større enn uten.

Lett å kontrollere i vind

Kajakken er relativt nøytral i vind. Den dreier svakt opp mot vinden, men kan greit kontrolleres uten ror i vind opp til 7-8 m/s. Med roret nede har man kontroll på retningen nesten uansett vindstyrke og retning. Baugen er litt lav, og ved bølger imot gjør dette, sammen med utformingen av framluken, at det kan bli endel sprut i ansiktet. På samme vis har baugen en tendens til å dykke i medsjø, noe som bremser farten litt.

Glir lett i vannet

Farten er bra for en så tung og kort kajakk. Det har nok med skrogformen å gjøre, da skroget har moderat spring og rund form i tverrsnittet – til havkajakk å være. Ulastet ligger turfarten jeg kan holde flere timer, på 4,2 knop. Denne turfarten er ganske identisk med min test av NDK Explorer. Farten når jeg gir på slik at jeg blir svett og klarer å holde den i rundt en time, havner på 4,5 knop. Dette er meget bra for en havkajakk av plast.

Høyt bakdekk

Skrogformen og kontakten med kajakken i setet gjør at den ruller meget bra – vel og merke om du ikke er avhengig av å legge deg bakover. Det er ikke mulig på grunn av ryggstøtten og det høye bakdekket. Egenredning er ikke optimalt på grunn av det høye bakdekket.

Det er rett og slett litt vanskelig å balansere oppå den. Nå har kajakken egne årefester til bruk ved åreposeredning, noe som kan gjøre dette noe lettere, men det høye bakdekket vil fremdeles gjøre det vanskeligere enn tilsvarende kajakk med lavere bakdekk. Sittebrønnsåpningen er lang og det er ingen problem for meg på 183 cm å få beina inn sittende i setet, og det er faktisk endel centimetre å gå på.

Konklusjon

Denne kajakken har fått benevnelsen LV etter navnet for å si at den har lavt volum. Jeg mener den passer meg fint og jeg er 183 cm og rundt 85 kg. Dette er basert på sittekomfort og hvordan den ligger i vannet. Den kunne nok heller hatt benevnelsen MV for medium volum. Jeg mener altså at vektintervallet for hvem den passer for bør oppdateres. VD Expedition 490 LV er en relativt rask turkajakk som trives best innaskjærs og til turer der distanse er viktigst. Som plastkajakk er den tyngre enn sine glassfibersøsken, men faktisk nesten et kilo lettere enn det forhandleren oppgir.

Det er uvanlig og bra. Et godt sete og fint skrog trekker opp, mens man får litt billigfølelse på øvrige detaljer som lukefester, pedaler og ror. Alt er imidlertid funksjonelt og riggingen er helt etter boken for en havkajakk. Nøytralitet i vind er en egenskap som gir trygghet. Kajakken har stort volum, god lasteplass og lettpakkede luker. Mangel på dagsluke synes jeg er et stort minus på en kajakk av denne typen. Prisen er et stort pluss; her får du virkelig mye kajakk til en veldig billig pris.

Fakta

Lengde: 485 cm
Bredde: 60 cm
Sittebrønnsåpning: 75,5 x 41 cm
Anbefalt vekt padler: 40-86 kg
Lastekapasitet: 102 kg
Oppgitt vekt: 28,5 kg
Veid av oss: 27,7 kg
Volum: 390 liter
Pris 3990,-
Importør/forhandler: West System
Norge AS
www.westsystem.no

Pluss:
Prisen
Vekt
Setet
Stabilitet

Minus:
Pedalene
Høyt bakdekk
Ingen dagsluke
Våt gange i motsjø

Fartsfylt og krevende sport

Posted on by administrator

Artikkelforfatteren var ivrig slalåmpadler i ungdommen (rundt 1980), og hadde en runde med slalåm med åpen elvekano på 1990-tallet. Lysten til mer slalåm har ligget latent hele tiden, og sterkt preget av mottoet «Jo eldre jeg blir, jo bedre var jeg», var veien til deltakelse i årets norgesmesterskap i Tovdal ganske kort.

 

Hva er slalåmpadling?

I kortversjon handler det om å padle en rundt 200 meter lang bane med nedstrømsporter (grønne) og oppstrømsporter (røde) raskest mulig. Litt grundigere sagt handler det om å padle fort, presist og smidig gjennom portene, og å bruke kraften i elvens ulike formasjoner til å hjelpe deg med portpasseringene. Berører du en port med kajakken, åren eller kroppen får du to sekunder i tillegg. Bommer du på en port, eller kjører porten feil vei, får du 50 sekunder tillegg – og da er løpet kjørt!

Mariann Sæther ble norgesmester for damer.

 

Litt historikk

Slalåmpadling ble en organisert idrett allerede på 1930-tallet, nærmere bestemt i Sveits i 1932. Under OL i München i 1972 var sporten på det olympiske programmet for første gang, og arrangøren bygget verdens første kunstige slalåmbane i Eiskanal like utenfor Augsburg. Mangel på egnede arenaer gjorde at sporten datt ut av OL, det var ikke før Barcelona i 1992 at den igjen stod på programmet. Etter da har det vært slalåmpadling i alle OL.

Per Christian Pedersen - en nestor i norsk slalåmpadling.

 

Båter og klasser

Begge kjønn padler enten C1 eller K1. C1 er en lukket enmannskano der padleren sitter på knærne og bruker kanoåre. K1 er enmannskajakk der padleren sitter på baken med beina framover og bruker en kajakkåre. Tidligere var også C-2, lukket tomannskano, populært, men den klassen er dessverre tatt av det internasjonale programmet i år.

 

Morsom bane

NPF og de norske slalåmklubbene har bestemt seg for at konkurransene enn så lenge skal gå i lett elv. Løypa stikkes så den skiller mann fra mus, men ikke verre enn at en halvgamling med plastkajakk kan bli med og ha det gøy. Banen i vakre Tovdal (like ved Åmli i Aust-Agder) er godt kjent for norske slalåmpadlere, helt siden tidlig på 1980-tallet. Årets bane var morsom, rask (ble kortet ned på grunn av lav vannføring) og vanskelig nok til at de beste padlet mye raskere enn meg. Mariann Sæther (Voss KK) vant dameklassen, Jonny Haugen (Kongsberg PK) vant herreklassen, undertegnede (Larvik PK) ble tredje sist…

 

Lys framtid

Ved siden av Tovdal (Nidelva PK) er det etablerte slalåmmiljøer i Kongsberg, Voss og Trondheim. Det bygges også bane i Bø i Telemark, så kommende sesong kan bli den mest spennende på mange år. Terminlisten kommer snart på padleforbundets nettsider. Frister det å prøve? Ta med den elvekajakken du har og still til start!

Artikkelforfatteren Harald Rishovd i dyp konsentrasjon.

Smarte og miljøvennlige varmeputer

Posted on by administrator

«Heat in a click» virker etter et prinsipp der en liten metallbit inne i posen «brekkes» og aktiverer væsken som så setter i gang en kjemisk reaksjon som kalles en eksoterm reaksjon. Putene varmes øyeblikkelig opp til en veldig behagelig temperatur, som føles akkurat passe varm uten at du brenner deg.

Forhandleren oppgir 54 grader celsius. Puten holder denne varmen i 20 minutt til tre timer avhengig av størrelse og om du bare holder den i hendene, eller pakker den inn, i for eksempel en hanske eller vott. Vesken inne i putene er et salt som krystalliseres. Denne prosessen avgir varme. Vesken er ikke giftig, og ufarlig å få på kroppen om puten skulle lekke. Etter en gangs bruk må de kokes, og så er de klare til bruk igjen. Hver pute kan brukes opptil 1000 ganger. «Heat in a click» sier putene tåler mye, noe jeg kan skrive under på.

De virker tynne og myke, men tåler utrolig mye hard bruk. Den største fordelen, framfor andre varmesystemer jeg har prøvd, er at de oppnår full varme på et par sekunder og at de er helt upåvirket av vann og fuktighet. De er fantastisk fine å ha klare når du kommer på land etter en padletur i kulden, eller som vern mot frosne fingre under padling. Jeg testet også en større ryggpute som kan brukes under padling for en behagelig ryggvarme, eller som jeg gjorde mest, etter padling for en fantastisk behagelig lindring av stiv rygg, som jeg gjerne får etter noen timers padling i kulden. Putene finnes i forskjellige størrelser, og prisen begynner på 70 koner. De kan kjøpes hos: www.heatinaclick.no

 

TEST

Padling sin faste kajakktester, Hallvard Torp, har tatt over de faste sidene med utstyrstester og lesertips. I denne spalten presenteres utstyr som har bestått grundig testing over tid, og under varierende og krevende forhold.

 

LES OGSÅ: Verdt å vite

 

Kort taueline på dekk

Posted on by Hallvard Torp

– Jeg har alltid en kort taueline festet på dekket foran sittebrønnen. Tauelinen min har to karabiner, som kan forlenges eller strammes inn og som har en hurtigutløser. Med denne kan jeg raskt koble sammen min og en annen padlers kajakk ved behov for stabilisering eller tauing. Fordelen med kort taueline er at responsen, når du har koblet deg til, er umiddelbar. Du gir på denne måten støtte samtidig som du tauer. Personen som taues trenger ikke å holde seg fast i min kajakk, forteller Anja og fortsetter:

– Jeg har for det meste brukt denne linen til å stabilisere og taue en annen padler inn i skjermet farvann ved mye bølger eller sjøsyke. Ellers bruker jeg også linen til å fortøye kajakken min til brygger, feste to kajakker sammen ved pause i eksponert farvann og til å sikre åren ved stopp og pause i mye vind.

HAR DU LESERTIPS?

Padling er interessert i gode ideer til fremtidige Lesertips. Om du har tips til produkter som fortjener nærmere omtale, kan du sende det til Hallvard Torp på e-post: oblidor@hotmail.com

 

LES OGSÅ: Test av kajakklys X-Flare

Kanalpadling i Norge

Posted on by administrator

Over hundre kajakker i mange farger og ditto fasonger er et flott syn. Særlig imponerende er det når de ligger tett samlet i et av slusekamrene som er bygget for at Haldenkanalen kan passere gjennom Ørje. Det er mulig å oppleve dette synet i mai måned hvert år. Da arrangerer Halden padleklubb en flott to dagers fellestur med start fra Ørje, padling til Strømsfoss og overnatting der. Neste dag går så turen videre til Tistedalen via Brekke sluser. Du trenger imidlertid ikke melde deg på en fellestur for å kunne oppleve Haldenvassdraget fra en kajakk eller kano. Slusene ved Brekke, Strømsfoss og Ørje er i drift hele sommeren, og for en rimelig penge kan du sluses både opp og ned i vassdraget (se ramme).

I Horten skiller kanalen Karljohansvern fra fastlandet

 

Omfattende slusesystem

Arbeidet med å kanalisere Haldenvassdraget var ferdig i 1877. Etter å ha bygget et omfattende system av sluser ved Brekke, Strømsfoss og Ørje, var det da mulig for ganske store båter å ta seg opp vassdraget fra Tistedal og til Skulerudsjøen. I mange år sørget Haldenkanalen for at enorme mengder tømmer fra skogene i indre Østfold og videre nordover, ble fløtet til industrien nede i Halden. Dette er dessverre for lengst historie, og i dag er det lastebiler som gjør jobben med å frakte tømmeret. Nesten fra starten av ble også Haldenkanalen trafikkert av passasjerbåter som brakte store mengder turister langs kanalen.

Det er en populær virksomhet som fremdeles pågår. Stadig flere padlere har også fått øynene opp for kanalens fortreffelighet. Nærheten til vakker natur, skjermede farvann og spennende historie er det mange som verdsetter å ha på padleturen. Skal du padle hele Haldenkanalen kan du starte fra Skulerudsjøen. Du får da med deg en perlerad av store og små innsjøer sørover mot Tistedal – Rødnessjøen, Øymarksjøen, Bøensfjorden, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen, bare for å ha nevnt de største.

I tillegg får du altså oppleve å ta deg nedover terrenget i imponerende sluser. Du bør nok regne med minst tre dager på denne turen, og det er faktisk mulig å få tak over hodet hver natt underveis. Oslofjorden friluftsråd og Haldenvassdraget kanalselskap har i felleskap åpnet fire kystledhytter langs kanalen. Kystledhytta Smia ligger ved Skulerudsjøen og Flagghytta ligger ved Bøensfjorden. Ved Strømsfoss ligger Fjøset, en staselig hytte på tross av navnet. Fløterhytta ligger ved Brekke sluser. Kystledhyttene må bestilles på forhånd. I tillegg står hele 18 gapahuker til din disposisjon langs kanalen. Her er det førstemann til mølla som gjelder. Ikke engang egen farkost er nødvendig. Kanalmuseet på Ørje leier også ut kanoer.

Ørje sluser

 

Padle fra Hedmark eller Sverige

Vil du ha en lengre padletur kan du faktisk starte kanalpadlingen langs grensen helt oppe fra innsjøen Skjervangen i Eidskog, sør i Hedmark. Derfra ble Sootkanalen åpnet så tidlig som i 1849. Via Mortsjølungen og noen mindre innsjøer ble det her laget en kanal for tømmertransport, som strekker seg over til innsjøen Setten og videre gjennom innsjøen Mjermen til Haldenvassdraget. Den flotte padleturen gjennom hele dette vannsystemet har jeg tidligere beskrevet i Padling (utgave 3,2016). Der nevner jeg også muligheten for å koble sammen Haldenvassdraget med det enorme systemet av innsjøer, elver og kanaler på svensk side, men det gjentar jeg gjerne.

Før Haldenkanalen ble påbegynt ble det nemlig laget en kombinasjon av renner, kanaler og skinneganger mellom Stora Le i Sverige og Haldenvassdraget. Denne kanalen sto ferdig i 1827 og strakte seg mellom Otteid i nordenden av Stora Le til vestre Otteid ved Øymarksjøen. Store deler av det tekniske utstyret langs Otteid kanal er forsvunnet, men strekningen over Skinnarbutjern, som var en viktig del av vannveien, egner seg godt for en padletur. Det er for øvrig seriøse planer om å gjenoppbygge denne kanalen. Hvis det skjer vil det åpne store muligheter både for småbåtfolket og oss i kano eller kajakk.

LES OGSÅ: Langtur i neverkano

 

Telemarkskanalen

Bilde fra den 200 meter lange Kassenkanalen

Det andre store vassdraget som ble kanalisert på 1800-tallet var Telemarksvassdraget. Mellom Skien og Dalen ble det også her bygget en imponerende serie med sluseanlegg. Åtte sluser som tilsammen består av 18 slusekamre, var nødvendig for å løfte båter 72 meter opp i terrenget på den 105 kilometer lange vannveien.

Det største sluseanlegget er Vrangfoss som har fem slusekamre og en løftehøyde på 23 meter. Hele anlegget sto ferdig i 1892, og kanalen bedret kommunikasjon- og transportmulighetene dramatisk i Telemark, og var viktig for utvikling av mange næringer. Yrkestransporten på kjøl ble imidlertid også her gradvis erstattet av hjul, og nå er kanalen en ren turistattraksjon. Som sådan er den imidlertid blitt svært populær. Om sommeren trafikkeres kanalen daglig av flere flotte passasjerbåter, som M/S Victoria og M/S Henrik Ibsen.

Det er mulig å ta med kajakker og kanoer som dekkslast dersom du bare ønsker å padle deler av kanalen. Dersom du vil padle hele kanalen og ta alle slusingene, bør du nok regne med en ukes tid på turen. Da kan du til gjengjeld oppleve en flott tur over Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesundstraumen, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø, om du padler fra Dalen og ut til kysten. Dessuten får du også med deg slusinger gjennom Hogga, Kjeldal, Lunde, Vrangfoss, Eidsfoss, Ulefoss, Løveid og Skien sluser.

I europeiske reisehåndbøker ble Telemarkskanalen betegnet som et av «verdens åttende underverk», da den var ferdig. Jeg er sikker på at de fleste som padler kanalen også vil være enige i at den fortjener mange godord. I tillegg til padleturen mellom Dalen og Skien er det mulig å plusse på med turen fra Notodden, via Heddalsvatnet og Sauarelva til Norsjø, og møte med hovedkanalen gjennom Telemark.

 

Minst 65 kanaler i Norge

Skansen-Munkholmen kanalen.

Alle har hørt om Telemarkskanalen og Haldenkanalen og mange av leserne har sikkert også padlet på dem. Men dette er langt fra de eneste padlebare kanalene i Norge. På www.kanaler.arnholm.nu har svensken Bosse Arnholm gjort en imponerende jobb med å registrere og beskrive kanaler i Norden. I Norge er det listet opp 65 steder hvor det er foretatt kanalisering mellom fjorder, innsjøer og i elver for å gjøre det lettere for båttrafikken å passere, eller for å gjøre det mulig å fløte tømmer.

De aller fleste kanalene er svært korte, men som oftest er dette interessante steder å padle likevel, fordi de kan gjøre det mulig å padle lengre turer i skjermet farvann. På Østlandet er det for eksempel spennende å padle gjennom kanalene som har betydd mye for utviklingen av byene. I Moss havn medførte kanalen, som ble gravd ut på midten av 1800-tallet, at Jeløya ble en øy og ikke bare en halvøy slik den var fra naturens side. I Horten skiller kanalen Karljohansvern fra fastlandet. Den ble anlagt fra 1854 til 1867 og er 878 meter lang. Den går fra Fyllinga til Indre havn og ble bygget for å gjøre det raskere for kanonbåtene å komme ut i fjorden.

I dag brukes den kun av mindre båter og padlere. Tønsberg sentrum ligger ved det trange sundet mellom byen og Nøtterøy. Sundet ble første gang utgravd av Håkon Håkonsson på 1200-tallet. Siden er det utvidet og kanalisert en rekke ganger. Videre nedover langs Sørlandskysten er det korte kanaler i eller ved flere av byene.

Selv har jeg hatt stor glede av å padle Reddalskanalen ved Grimstad. Den går mellom Strandfjorden, Landvikvannet og Reddalsvannet. Kanalen ble anlagt i 1877 for å tørrlegge deler av de to vannene, for å få mer dyrkingsjord. Kanalen er vel tre kilometer lang mellom fjorden og Reddalsvanne.

Den en en populær ferdselsåre for småbåter og padlere. Det er og den 200 meter lange Kassenkanalen som forbinder Isefjærfjorden og Blindleia i Lillesand kommune. Kanalen er ganske ny, den ble gravd og sprengt ut midt på 1990-tallet. Lengst sør er Spangereidkanalen godt kjent. Den ble gjenåpnet i 2007, men har historie fra ca. år 700. Utfordringen var hele tiden å passere det værharde Lindesnes. Dagens kanal gjør det tryggere for småbåter og kajakker å komme seg forbi den utsatte kyststrekningen.

Glimt fra Sootkanalen.

 

Både innland og kyst

I innlandet er det også kanaler og sluser som er interessante å ta seg gjennom for padlere. En av de mest kjente er Storstraum – Småstraumkanalen i Kviteseid som forbinder innsjøene Vråvatn og Nisser. En annen er slusen mellom Øvre- og Nedre Byglandsfjord, som ble bygget i 1869 for å gjøre det mulig for dampbåtene å ta seg lenger nordover i vassdraget helt til Ose. På Vestlandet er det også mulig å ta en del flotte padleturer hvor kanaler inngår. Skjoldastraumen i Tysvær har landets eneste saltvannssluse i vanlig drift.

De gjør det mulig å komme seg gjennom det smale sundet i Skjoldafjorden, der havstrømmen er sterk og passasjen grunn. På Bømlo gjør Kuleseidkanalen det lettere og tryggere å komme mellom øst- og vestsiden av Bømlo. Kanalen består av tre deler, østre- midtre – og vestre kanal, og er totalt 1,7 km lang. Den ble utvidet og utbedret fra 1927-1935.

I Lindås er sjøslusa en stor opplevelse å padle inn og ut av Lindåspollen. Det er periodevis så kraftige strømmer mellom flere av øyene i Lindås at båter hadde problemer med å komme igjennom ved flo og fjære. Derfor ble det bygget en sjøsluse i Spjotøystraumen mellom Lurefjorden og Lindåspollen i 1908. Den ble restaurert i 2013 som kulturminne og brukes nå av fritidsflåten. I Midt-Norge er det blant annet en kanal i Trondheim havn som det er morsomt å padle gjennom.

I Femundsmarka kan vel vannrenna som går fra nordenden av Femunden til Feragen knappest kalles en kanal, men at det er et artig sted å padle er det ingen tvil om, se Padling nr 3, 2018. Lenger nord har jeg notert at blant annet de trange Remmastrauman, som forbinder fjordsystemet Nordsalten og Sørsalten, ser ut til å være verdt et besøk med kajakken, og det finnes sikkert mange andre muligheter. Når det gjelder kanaler har folk med sans for å samle på padleopplevelser, overraskende mye å glede seg til. ●●

Storstraum - Småstraumkanalen i Kviteseid, som forbinder innsjøene Vråvatn og Nisser.

 

RIMELIG FORNØYELSE

Det er ikke gratis, men langt ifra noen upris du må betale for å bli sluset. For eksempel kostet det i Haldenkanalen i 2018 i høysesongen totalt rundt 600 kroner for en vanlig båt å bli sluset gjennom alle slusene på dagtid. Padler du kano eller kajakk alene må du betale det samme, men om dere er flere padlere sammen blir prisene delt på deltagerne. Minimumsbetalingen er likevel 50 kroner per kajakk per slusing. Utenom ordinær åpningstid og i lavsesongen er prisene omtrent det dobbelte. I Telemarskanalen kostet det totalt kr 900,- å bli sluset gjennom alle slusene på dagtid om sommeren. Prisene per slusing starter på 100 kroner. Det er rabatter om det er over ti kajakker i følge.

Skrei

Posted on by administrator

Skrei, som er betegnelsen på den norsk-arktiske torsken, betyr «å vandre» eller «vandrende flokk» – avledet av henholdsvis verbet skríða («å skride») og substantivet skreið i det gamle, norrøne språket. Omkring 40 prosent av bestanden gyter i Lofoten og Vesterålenområdet på Nordlandskysten, men gyteområdene strekker seg helt fra Sørøya i Finnmark, langs det meste av norskekysten, helt ned til Haugesund.

Fersk skrei må holdes kald

Det er hovedsakelig i februar og mars vi har tilgang til skrei som ferskvare i butikkene; det er nemlig da skreien er på sitt aller beste. Det er ikke så mye vi behøver å gjøre etter at vi har fått tak i fersk skrei, annet enn enkle ting som vi alle kan klare. Følger du tipsene jeg gir deg her – som du også vil finne på nettet, på sider som matprat.no og godfisk. no – kan jeg garantere deg et godt resultat.

Selv om varmebehandlingen av skrei er raskt unnagjort, så er der likevel noen forberedelser som bør gjøres hjemme. Skreiskivene skylles rene med kaldt vann; både fibre (tekstur, konsistens) og farge har godt av å ligge i iskaldt vann – gjerne rennende fra springen – en halvtimes tid. Når du har gjort dette legger du skreiskivene i rene plastbokser med lokk. Legg gjerne isbiter inni boksene, som så plasseres sammen med iskalde kjøleelementer. Når du har skaffet deg fersk skrei er din aller viktigste oppgave å holde den kald, så nær frysepunktet som mulig, til du skal trekke og servere den.

Skrei som er blitt frosset rett etter at den er kommet i fiskerens hender og blitt sløyet, kappet, renset, skyllet og tørket kan være et godt alternativ til skrei som har ligget flere dager i ferskvaredisken. Det er jo uansett frossenvare vi må ty til utenfor sesongen.

Trekkes «til perfeksjon»

Pannestekt fisk er noe jeg ofte foretrekker, men med riktig råvare til riktig tid – og da mener jeg selvsagt fersk skrei i sesongen – så er ferdig oppskårede skiver (på tvers av fiskens lengderetning) av denne aller mest egnet til å legge i en kasserolle med saltet vann rett under kokepunktet. Skrei skal nemlig ikke kokes, men trekkes. Denne prosessen tar 6 – 10 minutter, alt ettersom hvor høy temperaturen i kasserollen er, og hvor tykke skivene er.

Følg med på utviklingen og vurder effekten på brenneren. Det er ideelt om du klarer å holde temperaturen så nær opptil 100 grader som mulig, uten at vannet begynner å koke. Fiskekjøttet skal slippe ryggbeinet når du setter en gaffel i dette og drar forsiktig. Dersom beinet ikke løsner når du lirker i det, lar du skreien trekke en liten stund til.

Det går med ganske mye salt. Har du to liter vann i kasserollen skal du bruke en desiliter salt. Den store saltmengden skyldes at prosessen med å trekke skreien går såpass fort som den gjør. Dersom skreien ligger for lenge i det salte vannet, vil den kunne bli både for bløt, for tørr og for salt til å gi den gode spiseopplevelsen. Fiskekjøttet skal ha en lett saltsmak; det skal være hvitt og ha en fast, men saftig og smidig konsistens, slik at det lett flaker seg når vi pirker i det med kniv og gaffel.

Når du og padlekompisene dine har vært ute og padlet og gått i land på en holme eller i en vik i vinterkulden, og kjenner at dere er skrubbsultne, er det lurt å begynne med å varme opp vannet og ha i saltet. Rør godt om, slik at saltet absorberes av vannet og ikke bare ligger på bunnen. En alternativ metode til å holde en noenlunde jevn vanntemperatur på rundt 97 – 98 grader er først å koke opp vannet, for så å ta kasserollen av varmeelementet og legge i skreiskivene. Når skivene er kommet i vannet vil temperaturen bli redusert noe, men de kan gjerne ligge slik to – tre minutter.

Når du så gir skreien et kjapt oppkok, slik at det så vidt rekker å boble på overflaten, skal du igjen ta av kasserollen. Varigheten med koketemperatur må være veldig kort dersom du vil bevare den fine, smidige (men noe skjøre) teksturen i fiskekjøttet. La skreiskivene få trekke nye to – tre minutter i vannet, som nå vil være rett under kokepunktet. Skreiskivene tas deretter ut av kasserollen med en fiskeøse. De er serveringsklare straks vannet er silt av, og spiseklare så snart de legges på tallerkenene, hvor tilbehøret allerede er på plass.

Med hensyn til det praktiske med tilberedningen er det fint å ha to brennere, men ingen nødvendighet. Etter at du har varmet både puré og skreiskiver, og kasserollen med sistnevnte er tatt av brenneren for å trekke rett under koketemperatur de siste minuttene, setter du på stekepanna og småfreser biter av tørkede tomater, rødløk og pepperonipølse; disse blir varme, halvsprø og spiseferdige på sekunder. Legg puré, relish og ruccola på tallerkenene rett før skreiskivene tas opp av vannet, avsiles og legges sammen med de øvrige ingrediensene. Nå kan måltidet nytes – med skjerpede smaksløker og hele det øvrige sanseapparatet i forventningsfull modus.

LES OGSÅ: Scampi og nudler med på tur

En smakfull puré er bra følge

Fersk skrei er jo godt i seg selv, men for å få et fullverdig, velsmakende varmmåltid tren-ger vi også noe tilbehør – gjerne med noen aromater som balanserer eller kompletterer smaksbildet. Her er det mange muligheter, men denne gangen har jeg valgt en puré bestående av mandelpoteter, kålrot og gulrøtter. Disse tilsettes tørrkrydder når de moses sammen. Grønnsakene kan kokes møre hjemme. Du velger selv hvor enkelt du ønsker å gjøre logistikken og hva du kan og vil dra med deg i kajakken på padleturen. Men selv synes jeg det er både praktisk og smart å lage blandingen eller puréen ferdig på mitt eget kjøkken. Da blir det mindre dilldall når jeg er ute på tur.

En bitteliten melkeskvett, et par spiseskjeer smør og en rømmeklatt er det som skal til. Etter kokingen vil grønnsakene ha trukket til seg litt vann; derfor vil det ikke være behov for så mye mer væske når du moser dem med eltejernet og gjør denne massen til en guloransje, deilig stappe – eller puré, som kokkene velger å kalle det. Det er selvsagt lov å bruke kjøkkenmaskin til dette, men selv synes jeg det er greit at puréen har et litt rustikt preg over seg. Mandelpotetene, kålroten og gulrøttene kan utgjøre en tredjedel hver; de renskes og kuttes i passe, ikke altfor små biter. Når de (etter å ha blitt kokt møre) moses, tilsetter du salt, pepper, koriander og en liten dæsj chili, og blander det hele godt inn i puréen – som da bare skal varmes lett opp i en kasserolle, gjerne med en liten smørklatt i bunnen. Dette gjør du så snart du har lagt skreien i kasserollen med det «nesten-kokende» vannet.

Relish og ruccola

Dersom du ønsker å holde restaurantnivå på skreigildet, vil jeg anbefale en relish som du kjapt tryller frem når kasserollene med rettens hovedingredienser – skreiskivene og puréen – er ferdige på brenneren. Chorizo- eller pepperonipølse, rødløk og tørkede tomater – alt sammen oppkuttet i passe små biter – varmes hurtig på en panne. (Jeg synes det er mest praktisk å kutte de nevnte ingrediensene opp hjemme og legge dem i et lite glass eller en boks med lokk, hvor litt vegetabilsk matolje til steking er med i blandingen.) Til denne smakfulle miksen trengs ingen ytterligere smaksforsterkere.

Når det hele skal serveres er det fint å ha noe grønt på tallerkenene. Litt ruccola gjør seg; du kan ta den med i et glass hvor du også har i noen dråper olivenolje og balsamicoeddik, eller i uåpnet pakning fra butikkens ferskvarehyller – slik at den holder seg frisk og fin til servering. Tallerkenene anrettes med kjærlighet. Det du kan by deg selv og dine padlekompiser på nå er det man i gamle dager kalte «et skikkelig herremåltid». Velbekomme! ●●

På loffen i Lofoten!

Posted on by Gjesteforfatter

Ved hjelp av topografien og en molo her og der ligger havna i Skrova beskyttet mot vær og vind og gir rom for aktiviteter selv om været skulle være dårlig. Like utenfor ligger Skrova fyr og viser vei inn. Det er sent på kveld når vi ankommer og sola er på vei ned i havet. Likevel er det lyst som dagen. I havna ligger sjøen speilblank og gir umiddelbare planer om kvelds padling. De mange vikene og buktene gjør turen til en opplevelsesrik kajakktur, og vi går til sengs med en stor forventning om morgendagen.

Ubeskrivelig vakkert

Skrova er ikke stor og å padle rundt, den er gjort på en to tre. Med mindre turen handler om en enkelt tur, padle inn i vikene, hilse på seilbåten som ligger fortøyd ved foten av Skrovafjellet, padle stille forbi Fuglebergøya for ikke å skremme fuglestammen som holder til her og opplevelsen av å padle innover i Nautøysundet, er nesten ikke til å beskrive. Det er fjære og bare en meter sjø under kajakken.

Speilblank sjø i havna på Skrova Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først.

Paradis-strender på Skrova.

Svolvær – Lysets by

Midt i Lofoten ligger Lysets by. Så kalles det både på grunn av det helt spesielle lyset som omringer byen, men også fordi utallige led-lys er med på å lyse opp i vintermørket. Byen tiltrekker seg både fjellfolk, kunstnere og padlere. Ved inngangen til havna står Fiskerkona og hilser alle velkommen. Området rundt havna er overstrødd med holmer og skjær og skaper et vell av padlemuligheter gjennom, rundt og forbi. Kjeøya, Svinøya og Risøya beskytter havneområdet og selv om det kan være rufsete på utsiden kan du alltid padle fint på innsiden. Med mindre du ønsker det rufsete. Her kan du padle forbi små og store fritidsbåter. Hoteller med store fasader i glass og tomme forlatte trebygninger fra en annen storhetstid. Utenfor brygga ligger et sjøfly klart og like bortenfor ligger rekker med rorbuer klar for flere gjester. Svolvær er et godt utgangspunkt for flere dagers tur i kajakk. Bare rundt syv km lenger sør finner du Kabelvåg. Det er ikke langt og du trenger ikke engang stå tidlig opp for å rekke å ta lunsjen på brygga i Kabelvåg. På veien må du få med deg Lofotkatedralen. Den ruver i terrenget, er gyllen på farge og ett flott byggverk. Viken er langgrunn så sørg for at det er litt flo så du får gått tett innpå.

Camping på Skrova

Idylliske fjordarmer

Videre vestover ligger idylliske fjordarmer på rekke og rad. På Rekøykeila ligger gamle naust og nye rorbuer. Innerst finner du velholdte gårder som speiler seg i sjøen. Det er så idyllisk at det frister å fortøye kajakken på stranda og flytte rett inn. Innerst i neste fjord ligger Lofotakvariet og det er vel så spennende å se fra sjøsiden. Kajakken kan fortøyes på brygga om du har lyst å ta turen inn på besøk. Vestsiden av Vestvågøy er en perle av de sjeldne med idylliske viker med hvite strender, campingplasser og trivelige bomiljøer. Noe gammelt og noe nytt, slik det er overalt i Lofoten. På flere av campingplassene kan du padle rett opp på stranda og sette opp teltet. Og om litt er maten klar.

  Ekte rorbuer står på påler

Henningsvær – Nordens Venezia

Man kan ikke padle i Henningsvær uten å ta turen opp og ned paradegaten. Det vil si, den til sjøs. Langs begge sider ligger bebyggelsen vegg i vegg. Gamle fabrikker, naust, butikker, kafeer og på enden et hotell. Alle med sin egen historie. Dekorert med fritidsbåter, fiskebåter og trebåter liggende langs siden. I den ene enden ligger moloen og i den andre enden stiger Festvågtindene bratt opp fra havet. På utsiden finnes mye mer og utforske. På nord-øst siden ligger små holmer omringet av hvit sand. Dette skaper syden-farge på sjøen og gir fantasien vinger om hvor du egentlig er. Langs hele østsiden ligger holmene på rekke og rad. De fleste er for bratte til å gå i land på, men området er rikt på fugleliv. Ytterst på Hellandsøya ruver fyret. Solid og godt forankret står det nyoppusset og hvitt og viser vei i allslags vær. Fiskebåtene tøffer forbi, et og annet fly passerer over hodet og fuglene bråker verre enn verst når du nærmer deg. Lyset som slipper gjennom skyene lager morsomme motiver og får deg til å innse at naturens eget kunstverk er det aller flotteste. Til og med radiomasten blir vakker her ute. Tips! Fra Henningsvær kan padleturen fortsette videre langs sørsiden av øya. På vei nordover kan turen enten gå rett over fjorden mot Valberg. Enda et bortgjemt paradis. Eller hva med å fortsette rett nordover mot Gimsøy og fortsette helt til Hov, helt nord på øya. Vær obs på at da må Gimsøystraumen passeres. Den kan være sterk så kanskje er det lurt å dra kajakken over land på østsiden av broen.

Solnedgang ved Ramberg.

Kritthvite strender og midnattsol

Langs hele nordsiden av Gimsøya ligger kilometer på kilometer med kritthvite sandstrender. Sanden er svært finkornet, så fin at den henger seg fast i alt og flere uker senere er alle sprekker i kajakken fremdeles full av sand, selv etter flere omganger med spyleslangen. Øya er også kjent for å ha verdens nordligste golfbane. Det kan jo være kjekt å ha noe å gjøre mellom all padlingen. Men det aller fineste å gjøre her er å padle ut mot havet like før solen går ned. Solnedgangen blir noe helt annet og fantastisk mye bedre når den ses sittende helt nede på vannoverflaten. En eksplosjon i rosa, oransje og gult. Tid og sted forsvinner. Det er helt vindstille, til og med måsene er stille. For vestlendinger som er vant til mange holmer og skjær blir en padletur langs stranda en annerledes opplevelse. Om disse strendene hadde ligget i Syden ville de vært stappfulle av folk, mens vi her har hele herligheten for oss selv. Etter hvert som det blir fjære kommer store steiner og mengder av tang til syne. Det er fantastisk gøy å padle slalåm mellom dem, uten å sette seg fast. Vannet er krystallklart noe som gir god utsikt til både fisk og krabber som løper fra stein til stein. En og annen sel dukker også opp. De titter nysgjerrig på deg, på god avstand, før de forsvinner i havet et sted.

Skipsvrak i Valberg.

Reine – mest fotograferte fiskevær

Moskenesøya ser ut som en sveitserost på kartet, og på østsiden holdes den sammen av veinettet rundt Reine. Alle vil til Reine, og det er ikke få maleriske bilder herfra som lokker padlere fra hele verden. De små øyene i området er overfylt av røde rorbuer og fiskehjell, og turismen er overveldende. Da er det godt å kunne sette seg i kajakken å ta en tur. Kveldspadling i området rundt Reine, Sakrisøy og Hamnøy er obligatorisk. På kvelden roer vinden seg og sjøoverflaten blir speilblank. De høye fjellene speiler seg sjøen og skaper helt fantastiske bilder. En tur til Bunesstranda er også å anbefale. Det går fint å padle fra Reine til Vindstad og så gå de siste kilometerne til innerst i fjorden og over haugen til stranda. Utsikten over stranda er fabelaktig og kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. En lang lunsj er på sin plass og det er vanskelig å returnere. Det er mulig å padle innover Bunesfjorden, men den er langgrunn og du kan risikere å måtte dra kajakken en kilometer eller så ut igjen. Men for å være helt ærlig. Som en strekning å padle er hele turen ganske kjedelig, så om du ikke er av dem som liker utfordringen med lange strekk, hiv deg heller med på båten som går til og fra Vindstad hele dagen. Himmelen speiler seg i vannet.

Moskenes – dramatisk landskap

Neste dag fortsetter turen til Moskenes, knappe syv kilometer sør for Reine. Her ligger paradiset for dem som liker å padle i bølger og brottsjø. Den store moloen som stenger inne havneområdet viser tydelig at her er det noe å beskyttes fra. Etter å ha hatt rolig sjø mesteparten av turen kan det passe med litt action. Litt bølger. Litt større utfordringer. Men den gang ei. Værgudene har tatt ferie og hele landet viser seg fra sin beste side. Det er muligens ikke mange som sitter langt til sjøs utenfor Moskenes og ikke ser en eneste bølge så langt øye kan se. Det fikk vi oppleve. Like sør for Moskenesvågen ligger Sørvågen. Det er kjekt når steder har nøyaktig beskrivende navn. Men la ikke enkelheten i navnet lure deg, for den er verdt et besøk. Tett i tett rundt hele vågen ligger naustene, rorbuene og fiskebåtene. Sommerkledde mennesker rusler omkring, noen fisker, noen bader fra bryggekanten og atter andre skal ut på båttur. Tar du turen enda litt lenger sørover havner du i Å, som er siste stoppested på E10. Om du velger asfaltveien. Denne lille bygda er rett og slett et levende museum. Alle bygninger i havneområdet er bevart og fredet. På det gamle bakeriet har det vært drift siden 1844 og de er viden kjent for sine kanelboller. Dra kajakken på land ute ved restauranten. Slapp av med en kanelbolle eller to. Etterpå tar du turen innom tørrfiskmuseet før du tar bussen tilbake til Reine og henter bilen.

Ballstad – et autentisk fiskevær

Det største aktive, levende fiskesamfunnet i Lofoten heter Ballstad. Og det er det de markedsfører seg som. Men dette er også et av de største padleparadisene i Lofoten. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Sommeren har slått til for fullt og temperaturen stiger til fantastiske 30 grader. Det er nesten helt vindstille, ja yr.no forteller oss at det faktisk er helt vindstille. Da er det kun et sted å være og det er på sjøen, i en kajakk. Hos den lokale kajakkutleieren får vi parkering, sjøsetting og verdifulle padletips om flotte steder å padle. Men det skal vise seg å være helt unødvendig. Her er alt vakkert, rett og slett et paradis. Ikke et kjedelig øyeblikk. Vi smyger oss gjennom kanaler og rundt holmer og skjær. Hver eneste en. Hilser på en ørn på toppen av en holme. Stadig vekk stopper vi å padle, bare glir stille gjennom sjøen og nyter naturen rundt oss. Kjøler oss ned ved å la hendene hvile under havoverflaten. Finner en liten strand å innta lunsjen på, steker oss brune og fine i solen og plukker bær til dessert. Svalene skriker over hodet vårt. Jammen er det deilig å være i paradis. Måtte dagen aldri ta slutt. Tips! Kysten fra Ballstad og oppover mot Stamsund og Valberg og like opp til Malnes er en perle av de sjeldne. Turen kan padles over flere dager, alt etter hvor mye man ønsker å gå inn i alle våger og viker. Anbefales på det sterkeste.

Trollfjorden – turistattraksjonen

Trollfjorden er Lofotens mest kjente fjord. «Alle» vil ha denne med seg. Om ikke annet så for å ha vært der. Og selv om de fleste fjorder er slående vakre, kan de også være ganske kjedelig å padle. Det skjer liksom ikke så mye. Trollfjorden skiller seg ut ved å være ganske så smal i starten og kombinert med de høye fjellene blir det dramatisk. Ikke minst når du sitter der bitte liten i kajakken. En liten flue i den store herligheten.

Det beryktede Raftsundet

Alle anbefalinger om padling i Trollfjorden var gode. -Uansett vær merker du lite til det i fjorden. -Vinden tar ikke her, hørte vi rundt oss. Men ingen snakket om det beryktede Raftsundet. For å komme til Trollfjorden må denne krysses. Her tar vinden godt, den presser seg ned fjellsidene og springer gjennom sundet, pisker opp sjøen. Bølgene kan bli store og du får både dem og vinden i siden. Ikke det beste utgangspunktet når sundet skal krysses. Dessuten er strømmen sterk. Noen ganger kan det være lurt å ta en pause og vente på bedre vær og da passer det bra med en pause på Digermulen. På den lokale butikken er det kafe og mulighet til å kjøpe en kaffe og litt mat. Været skifter fort. Veldig fort. Den ene dagen pisker vinden på sjøen, bølgene går store og neste dag skinner solen fra en blå himmel som speiler seg i fjorden. Innerst i Trollfjorden ligger en liten slette. Perfekt som teltplass. Etter at campen er oppe og går og middagen fortært, nærmer vi oss høydepunktet. Turen går bort til kaia, det nærmer seg midnatt og da kommer den. Hurtigruten Trollfjord siger sakte inn Trollfjorden. Den ruver i den smale fjorden, forsiktig for å holde seg i midten. Fjorden utvider seg helt innerst og da står kapteinen «på bremsen» og Hurtigruten «skrenser» 360 grader rundt. Et fantastisk skue som bare må oppleves. Og like stille som den kom er den borte igjen. Akkurat som årets sommerferie! ●●

Mellom fjorder og fjell

Posted on by administrator

Idet du kommer over Utvikfjellet ser du Nordfjord ligge foran deg. Når sola skinner og fjorden ligger der speilblank føles det som om du kjører inn i et eventyr og det blir med ett vanskelig å sitte i ro i bilen. Snøen glitrer på fjelltoppene og du får lyst til å være overalt, samtidig. Forventningen til helgens planlagte aktiviteter stiger til uante høyder. Spørsmålet er ikke om det blir bra, men hvor bra det blir.

Vi padler så lan gt vi kommer.

Oldevatn

Det er nesten vindstille og Oldevatnet ligger der speilblankt og grønt. Fargen minner om sjøen langs de kritthvite strendene på Kreta. Til forskjell holder ikke dette vatnet 25 grader.

Her snakker vi noen få plussgrader, på sitt beste. Er du varm og vil kjøle deg ned holder det å stikke hender og føtter nedi noen sekunder så er du fin og kjølig over det hele. Like etter Sunde bru ligger en fin liten strand. Akkurat passe stor til å sette ut noen kajakker. Jeg tar en pause på stranden og nyter utsikten. Høye, majestetiske fjell omkranser dalen. Noen steder stuper de bratt rett i vatnet, andre steder flater de ut og gir plass til både folk og fe. Å padle på fjorden, eller langs vannene som leder ned mot fjorden kan være ganske kjedelig.

Loen skylift.

Innerst i Kjenndalen

Såpass ærlig kan vi være. Men det gjelder kun når man velger å legge seg midt i fjorden og tror at det er korteste vei til målet. For her finnes ikke noe mål. Her er det veien som er målet. Det er langs kanten livet skjer. Det er her du padler forbi fjordingen som går på beite. Du runder neset og der står den helt nede i vannkanten og drikker. Den skvetter til når den ser deg og skynder seg opp på beitemarken. Der blir den stående og kikke nysgjerrig på deg, et lite sekund, før den fortsetter med sitt. Kanskje passerer det en liten motorbåt som tar noen med ut på fisketur. Du roper ut: Er det noe fisk å få? -Ingen fisk i dag. Vi leter etter garnet vi mistet i går, ropes det tilbake.

Et artig innblikk i livet på vatnet. Like bortenfor passerer vi campingplassen. Folk vinker til oss når vi passerer, selv hilser vi på den lokale elgen. Bak toppen av de høye fjellene ligger Jostedalsbreen. Den har utallige armer ned mot fjordene, og bortetter fjellsidene renner større og mindre elver ned i vat-net. Å legge seg opp i innløpet og måle krefter med strømmen er morsomt og gir samtidig fin trening i å bruke årene. Tilslutt går vatnet over til å bli elv. Vi padler så langt vi kommer, og enda litt til. Allerede her kjenner vi kulden fra breen i luften.

Den gode samtalen

LES OGSÅ: Urban padlefest i Nordens Paris

Briksdalsbreen og skylift

Etter mange timer i kajakken er det lett å bli litt stiv og støl, og da kan det være greit å myke seg opp med annen aktivitet. Vi kunne ikke padle inn til breen, men vi kan gå inn. Etter å ha parkert ved Fjellstova har vi en rundt tre kilometer lang tur foran oss. Overkommelig for de fleste og en løype fylt av fantastiske og sjarmerende fotomotiv. Hele tiden med en befriende dusj av kaldt vann fra de mange vannfallene inn mot breen.

Et besøk i Loen er ikke komplett uten en tur med Loen Skylift. Den markedsføres som Norges letteste topptur. Og det er sant, bortsett fra for de med høydeskrekk. Undertegnede har selv høydeskrekk og det var ikke lett å ta valget om å bli med opp. Men det gikk over all forventning. Vognene er stabile og vingler ikke, og du kan stå slik at du ser ut og ikke ned. På returen, akkurat i det vognen går utfor kanten blir det litt skummelt. Da er det godt å kunne holde seg fast, puste litt ekstra og smile stivt til gondolføreren. Men det er verdt et forsøk og utsikten på toppen er formidabel på dager med blå himmel og sikt så langt du klarer å se. Er du heldig får du også innsikt i paraglidernes forberedelser på toppen før de hopper.

Utsikt mot Lovatnet

Lovatn

Nord-øst for Oldevatnet, over Ramnefjellet, ligger Lovatnet. Vi nyter nok en dag i det våte element og har padlet oss frem til innløpet ved Sundet, den sørligste og mest spennende delen av vatnet. Det er som å padle inn i en annen verden. Vi er helt stille, holder nesten pusten og lar kajakken gli for ikke å ødelegge stemningen.

Det bruser fra Ramnefjellfossen. Her fosser det vann fra breen, 808 meter fra toppen av fjellet og ned i fjorden. Fargen på vannet blir mer intenst, og det blir enda kaldere. Det lukter friskt av gress, sommerblomstene gir farge i det grønne og rabarbraen vi finnersmaker nydelig. Vi hilser på en gjeng padlere, slår av en prat og deler informasjon og tips. Ofte skjuler det seg en «skatt» rundt hjørnet vi ikke vet om. Kanskje en utrolig historie fra gamle dager.

Ved foten av fjellet ligger Nesdal, et lite paradis. Her kan man kose seg på bryggekanten, padle innimellom steinene og under den delvis ødelagte broen. Her er det flatt som en pannekake og en ypperlig plass til villcamping. Ta en pause her og gå turen gjennom skogen. På andre siden åpner det seg et lite samfunn med gamle hus og gårder. I solskinn og grader opp mot 30-tallet er det ikke vanskelig å forelske seg i stedet. Dette er det beste av Norge slik du finner det på bildet på melkesjokoladen. Men det rommer også en tragisk historie. Her gikk to av Norgeshistoriens største ras. Totalt 135 mennesker døde. I dag er det ingen fastboende igjen, kun sommergjester.

Innerst i dalen ligger Kjendalen, og vatnet avsluttes med nydelig, hvit sandstrand. Enkelt for padlere å gå i land og utmerket å bade fra. Hele dalen eromkranset av tett bjørkeskog. Frodig og lysende grønn står de langs vatnet og viser seg frem. I sommersesongen er Kjendalsstova åpen og byr på både kaffe og mat. Et lite paradis, dypt inne i den norske naturen. Ingen bilder kan vise virkeligheten riktig, dette må oppleves.

Oldevatn

Overnatting

Det florerer med campinplasser i de to bygdene, og kommer du med telt er det alltid ledig plass. De fleste er NAFcampinger og det borger for god kvalitet. Selv bodde vi på Lo-Vik Camping i sentrum av Loen. Tilfeldig valgt, men her hadde vi sol helt til den gikk ned bak fjellet. Alle fasiliteter vi trengte var på plass og det var rent og ryddig overalt. For de som vil ha høyere standard finner du hotellene Alexandra Loen og Loenfjord hotell.

Slik kommer du hit

Loen og Olden ligger langs fylkesvei 60 og med bil tar turen 4,5 timer fra Bergen og 6 timer fra Oslo. Trives du best i fly kan du ta Widerøe til Hovden eller Sandane.

Tips

Ta turen i slutten av mai, før turistsesongen starter for alvor, så kan du nyte stillheten og roen nesten alene. ●●

Helgelandskysten – søndre halvdel

Posted on by administrator

Kyststripen kan oppdages på flere måter – fra veien, fra fjell, fra lufta og fra sjøen. Velger dere å reise med bil og kajakker på taket, så er det kanskje grunn til ikke å forhaste seg med å komme fortest mulig frem til avtalt destinasjon eller «bestemmelsessted»; det kan være mye fint og spennende å oppleve på turen dit, for å si det sånn.

Fylkesvei 17 på strekningen Steinkjer – Bodø er kjent som Kystriksveien, og for denne finnes det publikasjoner ment for turister og andre reisende som gir tips til restauranter, gjestehus, campingplasser, museer, kulturminner og severdigheter – for å nevne noe. En pocketutgave om Kystriksveien bærer undertittelen «Verdens vakreste reiserute»; den hendige, lille brosjyren inneholder også kartutdrag, fergeruter – og annonser fra firma som driver med kajakkutleie og arrangerer padlekurs.

Fra toppen av Dønnamannen kan vi i klarvær oppleve 360 graders panoramautsikt over det meste av Helgelandskysten. Til venstre ser vi De Syv Søstre.

Oppdagelser i kø

Det eneste problemet med Helgelandskysten er at den er lang; oppdagelsene står i kø – og for den som gjerne vil utforske og la inntrykkene få sette seg, trengs det tid. Masse tid. Det er viktig å la være å stresse på en oppdagelsesreise som dette. Begynner man på den galeien kan det hele bli et ork. Det viktigste rådet er derfor å sette av tilstrekkelig med tid, slik at dere kan nyte ferden og de mange fantastiske inntrykkene dere vil bli til del.

Ulike råd og beskrivelser jeg gir i denne artikkelen baserer seg på valg og erfaringer som min kjæreste, Tone, og jeg gjorde, da vi var på ferietur i fjor sommer. Da oppdaget vi litt av det som finnes på søndre halvdel av Helgelandskysten.

Torghatten og Torgværet

Begynner dere reisen sørfra, slik vi gjorde, er Torghatten ved Brønnøysund et naturlig stoppested – for noen sågar et hovedmål. Foruten det kjente landemerket med det spesielle hullet tvers igjennom fjellet, så byr fjordområdet utenfor, Torgværet, på flere hundretalls små øyer, holmer og viker med kritthvite sandstrender, som innbyr til å bli oppdaget på ny, av deg og følget ditt. Den relativt store forskjellen mellom flo og fjøre, kombinert med det flate fjordlandskapet, gjør at padlere her har det beste utgangspunktet for variasjon og spennende opplevelser.

Med Torghatten camping som base fikk Tone og jeg flere flotte turer – både til fots og i kajakk. En av de mest overraskende oppdagelsene var da vi gikk i land på en ikke altfor stor holme og fant mengder av store, modne multer. Å spise ferske, selvplukkede multer på padletur – plukket på holmen der man har gjort strandhugg – føltes magisk, som et eventyr. Sol og varme gjorde ikke opplevelsen dårligere.

Vi måtte begge klype oss selv i armen for å skjønne at vi ikke bare drømte det hele. Vi hadde funnet et padleparadis på vår første stopp langs Kystriksveien! Det føltes obligatorisk å gå begge fjellturene – både gjennom hullet og til toppen av Torghatten – før vi kunne dra videre nordover. Særlig toppturen byr på en helt rå panoramautsikt.

Torghatten byr blant annet på utsikt over skjærgården Torgværet, som er attraktiv for padlere. Forskjellen mellom flo og fjøre gjør at det flate fjordlandskapet oppleves ganske så forskjellig på tidevannets ytterpunkter.

Vevelstad og Forvik

Vi droppet verdensarvsøya Vega denne gangen, men valgte å stoppe på Vevelstad. Gjestegården der byr på hjertevarmt vertskap og lokal, økologisk dyrket mat i verdensklasse. En annen grunn til å ta seg tid i området er godt bevarte fortidsminner – i form av helleristningsfelt – foruten Handelsstedet Forvik, som ligger rett ved fergeleiet. Her reklamerer driverne med ett av verdens nordligste kaffebrenneri. Men husk også å spørre etter bacalaoen i restauranten ved siden av – en av stedets spesialiteter – før dere drar videre derfra med fergen (Forvik – Tjøtta).

LES OGSÅ: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Alstahaug

For den natur-, kultur- og historieinteresserte er også kirken og Petter Dass-museet på Alstahaug, midtveis mellom Tjøtta og Sandnessjøen, smart å legge inn på lista over opplevelser som er lett tilgjengelig langs Kystriksveien. Dikterpresten Dass bodde og utførte sine gjerninger her de to siste tiårene av sitt liv.

Alstahaug byr på mye historie, og ble ikke uten grunn valgt til Nordlands kommunes tusenårssted. Steinkirken fra middelalderen er en av få som ennå står intakt her til lands. Museets hovedbygning er tegnet av Snøhetta, og er en arkitektonisk opplevelse i seg selv – ikke minst hvordan den er blitt integrert i landskap og omgivelser. Når vi er inne i bygningen kan vi både se og føle at vi har kontakt med naturen på utsiden. Området byr ellers på en kystkultursti, for den som vil gå en tur på historisk grunn, og et kystlandskap som er egnet til å oppdage fra kajakken.

Da vi ankom Husvær traff Tone og jeg på Tanja Irene Hanssen (t.v.), en erfaren padler og aktivitetsleder bosatt på Brasøy som ved behov holder padlekurs i disse områdene i regi av NPF.

Herøy og Alstenfjorden

Reiser dere videre, til Søvik – et stykke sør for Sandnessjøen – og tar ferge til Herøy eller Brasøy, er veien kort til nye, spektakulære padleopplevelser. Min kjæreste og jeg fikk et par fantastisk flotte padleturer sammen der oppe. Selv følte jeg at det ble nesten som en litt vond opplevelse. Jeg fikk rett og slett ikke med meg alt som jeg gjerne ville oppleve i dette området. Men valgene vi gjorde føltes riktige hele veien, bortsett fra at vi ikke burde hatt noen termindato for hjemreisen.

Vi campet i telt på Herøy camping, like ved fergeleiet vi ankom på. I øst/sydøstlig retning, tvers over Alstenfjorden, ligger fjellformasjonen De Syv Søstre, og i nord/nordøstlig retning ruver Dønnamannen, som i klarvær gir et mektig 360-graders-panorama til det meste av Helgelandskysten. Det å sjøsette kajakken her, i speilblank sjø, like før solnedgang – med utsikt til de nevnte fjellene – var ubetalelig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vil du se nærmere på fortidsminner på Vevelstad, så kan ansatte ved det lokale museet gi deg nyttig informasjon. Ellers gir den merkede turstien «Vistnesstien» vakker fjordutsikt fra bergknausene.

Brasøy og Husvær

Ut fra kart vi hadde tilgjengelig så vi at vi måtte prøve ut området omkring Brasøy og Husvær, sørvest for stedet vi campet på. Tone og jeg kjørte sørover så langt veien gikk – på Tennveien, langs fylkesvei 161 – til Tennvalen, hvor vi startet å padle ved et kaianlegg. Her kom padlesmilet raskt frem. Nå visste vi at spektakulære opplevelser ventet oss.

Som ventet kom høydepunktene tett, som perler på en snor. Eksempelvis så vi havørn flere ganger på ganske nært hold på vår ene padletur i dette området. Men inne i Brasøysundet var det de mange vakre ternene som stjal showet. Å gli inn her i kveldssol i kajakk – til ternenes sang og deres spektakulære jaktstup – føltes både andektig og majestetisk. Tenk å kunne bo på en idyll som dette, og hele tiden være i kontakt med vill og vakker natur. Paradis på jorden, sa du? Ja, definitivt!

Inne i Brasøysundet er det mye fint å se. Er dere så heldige å få kveldssola i dette kystlandskapet blir det hele magisk.

Lengter tilbake

Hva er så hovedinntrykket jeg sitter tilbake med? Beskrivelsen padleeldorado er blitt mye brukt i dette bladet, men de sørlige deler av Husværfjorden er nettopp det. Jeg fikk bare en fornemmelse av det labyrintiske holmriket som ligger og venter der; jeg elsker den typen padleomgivelser, og derfor må jeg tilbake dit. Jeg klarer nesten ikke å vente – jeg skal planlegge nøye de forskjellige rutene jeg ønsker å padle, etter detaljerte sjøkart, og jeg skal sette av tilstrekkelig med tid, slik at jeg får med meg alt jeg ønsker å få med meg. Først når jeg er ferdig der, vil jeg være klar for å gå løs på nordre halvdel av Helgelandskysten. Det er mange fine opplevelser i vente; såpass vet jeg. ●●

Tone og jeg ankommer Husvær.

NOTIS / KARTUTDRAG

Det er broforbindelse mellom Brasøy og Husvær, og for den eventyrlystne som elsker å padle langs holmer og skjær, er campingplassen på Brasøya trolig et enda bedre utgangspunkt enn det min kjæreste og jeg valgte som base. Videre vil jeg anbefale å kjøpe sjøkart, eller skrive ut kartutdrag med passende målestokk fra norgeskart.no, som viser detaljer om grunner og navnene på de mange øyene, holmene og skjærene i den labyrintiske skjærgården. Ikke minst vil dette være smart å ha for å kunne planlegge og tilpasse padleturen i forhold til båt-/ skipstrafikk.

Leia er sørvest for Brasøy og Husvær er trang og kronglete. Her kryr det av sjømerker, og det er naivt å tro at alle båtførere som ferdes vet eksakt hva disse betyr og hvordan de skal forholde seg. De har sikkert nok å konsentrere seg om – og med et slikt utgangspunkt er det jo desto viktigere at padlere tar sine forholdsregler og prioriterer sikkerhet – «safety first», som det heter.