Ny standard i vestkomfort

For noen år siden kjøpte jeg en Mocke surfskivest som er meget myk, føyelig og ventilerer veldig godt. Denne har jeg som regel valgt om jeg padler alene. Og særlig om jeg skal trene, da det er den luftigste vesten jeg har prøvd. Den har imidlertid enkle lommer og ingen glidelås slik at den må tres over hodet.

 

Turpadlevest

Proteus fra Kokatat har endel av de samme egenskapene, men formet mer som en tradisjonell turpadlevest. Det vil si glidelås på midten, lommer på sidene og i tillegg håndvarmere. Det nye med Proteus i forhold til andre vester er at den er meget myk både i stoffet og i flyteelementene. Den er ganske lik Mockevesten i komfort, om enn ikke like ventilerende. Proteus har også fordelt flyteelementet på en litt alternativ måte. Slik at det er mye flyteelement på fronten og en stripe bak, øverst på ryggen, slik at den nederste delen av ryggen går fri.

 

 

God kroppsrotasjon

Dermed er det lettere å få til god kroppsrotasjon i kajakk med spruttrekk, samt å legge seg bakover ved rulle. Vi har altså her en tradisjonell turpadlevest i et veldig mykt og føyelig materiale. Den har også en god del mer oppdrift enn det som er standarden med 73 Newton mot normalt 50 Newton. Jeg vil fortsatt ha en stivere og kraftigere bygget vest til dager med rufsevær og muligheter for redninger eller røffe landinger, men til det aller meste av padlingen gir denne vesten en mye bedre komfort enn de fleste andre vester jeg har prøvd.

Fargevalg på vest er viktig da det er vesten og årebladene som stikker mest opp og gjerne er det første en båtfører ser av en kajakkpadler. Proteus finnes i rød og limegrønn som begge er godt synlige farger på sjøen.

Pris: 1499 kroner
Forhandler: Aktiv.as

 

Fiskekaker

Som alltid med fisk, så gjelder det å se til at råvarene er ferske og fine. Jeg er tilhenger av nyanserte smaker, og mener fiskekakene blir best når de lages av farse bestående av ulike fiskeslag.

Miks ulike fiskeslag

Her er vi ute etter skinn- og benfri fiskefilet av torsk, hyse, lyr, sei og brosme. Oppskriften nedenfor tar utgangspunkt i 1 kg fiskefilet, hvor vi har 200 gram filet av hvert av de nevnte fiskeslagene. Finn frem og mål opp korrekt mengde, også av de andre ingrediensene før du starter kjøkkenmaskinen.

Til å lage fiskekakene trenger du:

● 1000 gram renskåret fiskefilet
● 2 egg
● 1 ss finsiktet hvetemel
● 2 ss potetmel
● 1 stk løk (finhakkes)
● 3 – 4 dl helmelk
● ½ ts malt muskatnøtt
● ½ ts malt hvit pepper
● 2 – 3 ts finsalt eller seltin
● Flytende melange eller smør med
rapsolje til steking.

Farsen blandes godt

Fiskefiletene skylles i kaldt vann og skjæres i små biter før de kvernes til en halvgrov masse, som så tas over i en foodprocessor for miksing med de øvrige ingrediensene. Eldre husmødre som har kjøkkenmaskin med kvern, kjører gjerne filetmassen to ganger igjennom kverna. Fiskekakedeigen må blandes godt, slik at krydder og ulike ingredienser fordeler seg jevnt i hele massen.

Det tar litt tid for denne å absorbere væsken som helles i. Hold derfor igjen den siste desiliteren med helmelk til du har fått sjekket utviklingen i konsistensen. Massen – eventuelt farsen eller deigen, om du vil – skal verken være for tykk eller for tynn. Den kan gjerne være halvgrov dersom den samtidig er jevn og smidig, slik at den både henger sammen og er lett formelig. Dette finner du ut av når du former en fiskekake og foretar prøvesteking med denne.

Råd og kokketriks

Gamle husmødre anbefaler rikelig med smør på stekepanna, men det er viktig at fiskekakene stekes; ikke kokes. Vurdér varmeeffekten fra komfyren – eller stormkjøkkenet, dersom du velger å ta med deg rå farse på tur. Ved for høy varme vil «kakene» lett kunne svis; de kan også blåse seg opp og deretter klappe sammen. Når du har begynt stekingen må du hele tiden følge med, slik at hver fiskekake blir pent stekt.

Ved ideell varmeeffekt og ikke altfor tykke fiskekaker, vil normal steketid ligge på om lag tre minutter på hver side. Bruk en spiseskje til å forme fiskekakene. Farsen vil gjerne klebe seg til skjeen og fingrene. Et lurt kokketriks er å bruke engangshansker og ha en kopp med kaldt vann for hånden. For å hindre klebrig masse på skjeen, dypper du denne i vannet etter hver fiskekake du har formet og lagt i stekepanna. Bruk undersiden av skjeen til å trykke den flat, men la den få noen sekunder på panna først.

 

Posted in Mat

Sko med feste på svabergene

Min uvitenskapelige spørreundersøkelse viser at de fleste ulykker som har med padling å gjøre skjer på land i det man skal ut i kajakken eller i land fra kajakken, og de skjer på grunn av at man sklir.

Christin sier at «Astral sine padlesko Astral Brewess 2.0 er geniale, og jeg stoler på at de sitter som støpt på glatte svaberg. Det er helt fabelaktig å ha godt feste på land!» Hun sier videre at «Jeg digger padleskoene fra Astral av flere grunner. De sitter som sagt som støpt på svabergene og er veldig lette på foten. Og de ser langt raffere ut enn vanlige padlesko og er bedre å gå med. Det er noen ting som trekker ned.

De er ikke så bra i den kalde sesongen da de ikke har noe neoprenfór slik mer tradisjonelle padlesko har. Og om du bruker dem i sand setter det seg mye sand inni dem.» For menn heter modellen Brewer 2.0. Vpg.no og striestrommer.no fører disse skoene og prisen ligger i underkant av 1000 kroner.

Brukar kajakken som terapi

-Det var ikkje lett å komme seg ut i starten. Eg ville helst ikkje møte folk, det var vanskeleg og eg orka ikkje prate med nokon, seier Marit. Ho mista dotter si på brått og uventa vis, våren for snart fire år sidan. Tida etterpå har vore vanskeleg, og dei første vekene og månadane var vonde. -Men etter eit par månader tok eg og mannen min vår første padletur etter det som skjedde. Havet er stort, så faren for å møte andre er liten. På sjøen får ein vere i fred om ein ønsker det, derfor var det enklare å velge kajakken enn andre aktivitetar, seier Marit.

Finn glede i forventninga om ny tur

Kajakken skulle vise seg å vere ein god stad å vere, på fleire måtar. – Når du er i sorg går alt sakte, bevegelsane er på ein måte sakte og tunge, tankane er mange men slørete, du handlar sakte og tida går også sakte. Vi prøvde oss på fjellturar, noko vi pleidde å vere glade i. Det var blytungt på grunn av dei fysiske plagene som har satt seg fast i kroppen. Kajakken passa betre. På sjøen får eg roa som eg ikkje finn andre stader.

Eg merka at i kajakken var det betre å vere for både kropp og sjel, og alt kjennes mykje betre ut når eg kjem heim. I tillegg finn ein glede i forventninga og planlegginga av nye turar som gjer godt i tunge kvardagar, fortel Marit. I tillegg til padlinga bruker ho tid på å ta  bilder, tenne bål, sette over kaffekjelen og berre kjenne at ho er til, ute blant fuglar, blomster og livet som finst mellom holmar og skjær.

-Å padle ute i holmane om våren, med det yrande fuglelivet og bløminga er heilt spesielt, eg elskar våren med alt som får nytt liv, seier Marit. Men ho padlar i alle årstider, og finn roen, også på hutrige haustdagar og kalde vintermorgonar. -Om vinteren skiftar naturen ham. Vatner er så klårt, lyden ber langt, du høyrer berre åretak og ein og anna måse. Fargane er kalde og vakre. Å vere i naturen er eit pusterom uansett årstid og uansett vær. Det skiftande lyset fascinerer meg, naturkreftene er så sterke, dei gir meg ein følelse av at dette er ikkje alt, det må finnast noko meir, noko større. Det å vere der ute, padle, lage bål og koke kaffi, ja, sjølve roa i naturen er heilt fantastisk.

Elvepadling", der elva munner ut i fjorden. Marit seier at lyden av vatn som renn, er beroligande når hovudet kokar.

Får støtte fra psykologien

Det Marit opplever i kajakken, er faktisk terapi. Det skriv Carina Poulsen og Rebekka Egeland om i boka «Hverdagspsyk» (Cappelen Damm 2016). -Kort oppsummert verkar kropp og sinn på kvarandre, og vi er skapt for å bevege oss fleire timar om dagen.

Fysisk aktivitet er knytta til økt vitalitet og motstandsdyktighet mot mentale lidingar og fysiske plager. I tillegg bidrar fysisk aktivitet til å frigjere endorfinar som har effekt på generell velvære og sjølvfølelse. Fysisk aktivitet kan gi betre humør, meir energi og mindre stress. Fysisk aktivitet kan også vere med på å gi ein opplevelse av tilhørighet gjennom sosialt fellesskap, er naturleg stressreduserande og kan bidra til betre søvn. Fokuser på det du ønsker deg, finn din balanse og tør å ta deg sjølv på alvor. Finn nytelse i det du gjer, seier Poulsen.

Poulsen og Egeland har følgande råd til korleis fysisk aktivitet kan vere aktive steg i til dømes ein sorgprosess: -Start lett og velg ein aktivitet du likar, lær deg korleis fysisk aktivitet verkar på kroppen. Det kan vere greit å vite at fysisk aktivitet gir same effekt på kroppen som nokre typar angst; hjartebank, høg puls og svette. Når du veit det, treng du ikkje frykte aktiviteten. Finn ein lysbetont aktivitet, slik som Marit har gjort. Då vil følelsane og tankane følge på. For mange kan det vere fint å gjere aktiviteten sosialt, då einsemd kan vere noko ein slit med om ein har det vanskeleg. Det kan vere godt å involvere nettverket ditt, ved for eksempel å ta med ein god ven ut i naturen og fortelle korleis du har det, skriv Poulsen.

Det er mykje glede i å planlegge turar med kajakken, men det er også godt å bu så nær havet at ein kan spontanpadle i vakre solnedgangar.

LES OGSÅ: 50 år i samme kajakk

Sterke inntrykk

Marit er ikkje i tvil om at stundene i kajakken er terapi. -Seige åretak medan du glir stille fram over, passar meg godt. Eg får sånn ro inni meg og eg sansar så sterkt når eg er i kajakken. Tankane får fri flyt og det er eit lite pusterom frå alt det tunge heime. Ofte er inntrykka så sterke at tårene kjem, og ofte får eg teikn, likar eg å tru, frå den eg saknar.

Som då det kom ei ørnefjør dalande frå himmelen og landa foran oss. Eg har padla ein del på vatn og, der er det heilt spesielt og det er ei eiga ro om sommaren når vannliljene blømer. Det er rart kor vakker lyden av stillheit er, seier Marit.

Sorga er blitt ein del av Marit sitt liv, det er også kajakken, som ho brukar for å komme seg ut i naturen og kjenne på roa den gir henne.

Tromsø – Cape Town i kajakk

Men hva er det som motiverer sykepleiere, byråkrater, fiskere og pensjonister til å «poste» skjær etter skjær? Er det treningen, felleskapet, naturen eller premiene? Samtidig som trekkfuglene kommer nordover om våren lanseres den uhøytidelige padlekonkurransen, Ti på skjæret, som varer til trekkfuglene igjen er på vei sørover om høsten. Konkurransen er gratis og åpen for alle – og hovedpremien er flotte turer sammen med trivelige folk.

 

Spre padleglede

Hvis man er skikkelig ivrig kan man padle til hele tretti ulike turmål, og det er alt fra lette, korte turer til mer krevende turer med overnatting. Målsetningen med konkurransen er å gi turbeskrivelser som åpner øynene til ferske og eldre padlere for nye turområder, og å bidra til å spre padleglede. Og det ser konkurransen ut til å ha lyktes med! -En tur er jo ikke tur uten skjær, konstaterer Karianne Fagervik med et strålende smil.

 

Inspirasjon på sølvfat

Torill Utheim og Hedda (20 år) Utheim Breimo har akkurat kommet hjem fra padletur til ett av de lette turmålene. Molnes er et tidligere småbruk med historie i veggene og fantastisk utsikt mot Vengsøya, der man får et gløtt av storhavet. Stedet er perfekt for kveldssolturer på sommeren, men om høsten ønsker man gjerne å prøve seg på storseien eller makrellen på vei hjem. I år (2018) har mor og datter padlet fem skjærturer sammen.

I tillegg har Torill vært på like mange turer med andre padlekompiser. Beskrivelsene med lengde og gradering (lett, middels eller vanskelig) gir et supert grunnlag for å vurdere og å planlegge tur ut fra egne ferdigheter, vær og dagsform. Det ville vært mye mer krevende om de skulle undersøkt alt selv, synes de. -Vi får inspirasjon servert på et sølvfat! Og viktig informasjon om forhold med hensyn til sikkerhet som vi må være oppmerksom på når det gjelder den enkelte tur, sier Toril og Hedda.

Om du ikke kjenner noen så blir du kjent! Padlemiljøet er utrolig sosialt. Her en herlig bukett padlere avbildet på kvalbeinet på Lille Færøya i nordnorsk badedrakt og badehette (tørrdrakt og sydvest). FOTO: MORTEN BJØRKMANN.

LES OGSÅ: Fem ukers eventyrlig jentetur

 

Sosiale turer i flott natur

Hvis man er ny i padlemiljøet er det lett å hive seg med på arrangerte turer sammen med andre. Karianne Fagervik har vært med på flere slike. Da er det ikke så nøye om man ikke kjenner så mange som padler, for på en skjærtur er det garantert noen du kjenner litt. Hvis ikke, så er alle padlere supergreie og lette å bli kjente med på turen, ettersom det er høy sosial faktor i miljøet. Legg til at det alltid er bål og nesten for mye mat som absolutt skal deles med alle. Man legger jo på seg av padlingen. -Det beste med skjærturene er å komme seg til nye steder.

Jeg blir veldig inspirert av å se bilder fra andres turer til padlemål jeg drømmer om, forteller Karianne. Årets beste tur var en jentetur som gikk til Gåsvær og Musvær på yttersia i sol, på blikkstille hav og med masse lundefugler som fulgte med. Jentegjengen ble så varme at de bare måtte bade på Musvær – og etter det, bading i ett hele helgen. -Det er fantastisk å våkne opp i gapahukteltet på Gåsvær, sitte inni og se ut over den nydelige, stille naturen og bare nyte, mens man filosoferer over hvor heldige man er som kan oppleve dette, smiler Karianne og blir drømmende i blikket.

 Kan æææææ vær me? Skikkelig nysgjerrige geiter på Musvær. FOTO: MERETHE HÅNDSTAD.

 

Steder vi aldri har vært før

Pål Hansen og Per Kristian Skog-Hansen tok, med et par ukers mellomrom, våttkort på senhøsten i 2016. Etter første kurskveld var de begge sterkt tvilende til om padling i det hele tatt var noe for dem. De ga det imidlertid en sjanse, og nå har de padlet to sesonger og er ofte sammen på tur. I år har de 18 og 21 skjærpåkjørsler på samvittigheten. Begge er svært fornøyd med å ha slått egen rekord fra i fjor. Du får ett lodd når du har vært på fem ulike skjær og deltar da i trekningen av trøstepremier som er sponset av Alfa fritid, DNT Ung Troms og Tromsø Havpadleklubb. Pål og Per Kristian har dermed sikret seg fire lodd hver i konkurransen.

-Kajakken og Ti på skjæret har tatt meg med til steder jeg aldri før har vært på mine 50 år som Tromsøværing, forteller Pål. Han synes det er vanskelig å skulle plukke ut den beste turopplevelsen. Kanskje turen til Sandholmen via Kråkskard og tilbake til Rekvika, eller Hersjøya rundt i 25 grader, begge i majestetisk natur og nydelig vær. Eller kanskje turen ut til Skeivåg, som i gamle dager var viktig for posttrafikken over Ullsfjordfen, og for fiskebåter på vei til Finnmark? På vei ut fra Oldervik til Skeivåg er kystlinjen full av spesielle steinformasjoner, inkludert en dyp keile som man kan padle inn i. Jo, kanskje den rager aller høyest, mener Pål.

Etter en lang dag på havet er man enten svett eller våt, eller en god kombinasjon av dette. FOTO: INGRID BERTHINUSSEN.

 

Yngst og eldst

Årets yngste deltaker er kule Max på syv år som har padlet til to av skjærene for egen maskin og som deltar i trekningen av premiene fra DNT Ung. Det er padleglade mamma, Beate Svendsen, som drar med resten av familien på skjærturer med overnatting i telt. Når det er fint vær og flatt hav er det ingen sak å la selv sjuåringer padle for egen maskin.

Barnekajakk, egen tørrdrakt, nok stopp og en tauline i tilfelle det er behov for drahjelp, er det som skal til. -Der fikk jeg det femte skjæret, gliste Bianca Ørmen, også hun en relativt kul og sporty dame. Hun er 70 år (noe som for øvrig er hemmelig) og storfornøyd etter at hun har banket inn sitt femte skjær og sikret seg sitt første lodd etter å ha padlet rundt Nipøya med et innbakt stopp på Sørskjøret for å logge en geocach. Ellers er nå hverken alder eller hva folk jobber med noe man tenker på eller prater om man er på tur. Annet enn et og annet streif av tanker som «sånn som d skal æ bli når æ blir stor».

Komme seg over Malangen til Hekkingen fyr er en drøm for mange. FOTO: RUNE JØRGENSEN.

 

Å gruse «storesøster»

Her om dagen tikket det inn en melding fra Padlemia, lederen av Vesterålen padleklubb. Hun lurte på hvor mange skjær vi i Tromsø kunne samle totalt i år? Selv fikk hun ikke lov til å bytte ut skjær fra året før, for i Vesterålen ønsket de å ha mange å velge mellom. Med andre ord øker antallet skjer for hvert år, og de var nå oppe i førti ulike skjær. Da hun hørte at vi bare hadde tretti kunne jeg omtrent høre den lett hysterisk, lykkelige latteren gjennom skjermen på PCen. – «Mitt personlige mål har hvert år vært å samle flere skjær enn dere har til sammen. Nu har æ 29 skjær – så æ slår Tromsø!

Les mer om Ti på skjæret og se de flotte bildene fra turene på facebooksiden.

Elv i særklasse

Elva starter som en sped bekk inne ved svenskegrensa, og Harvassbekken er strengt tatt ikke kjent for andre enn turgåere og hytteeiere på indre Helgeland. På norsk side har elva opphav i Simskardvatnet, og etter hvert blir den til Tiplingelva, riktignok etter at den har kommet seg igjennom innsjøene Vestre og Austre Tiplingen. Når de to møtes blir den til Susna, og det er et navn som er adskillig mer kjent for padlefolket.

RETT PÅ: Mariann Sæther sikter seg inn på linja i ett av de utallige strykene i vassdraget.

 

Nordlands største vassdrag

Nedenfor Tjuvfossen, som jeg forøvrig har forsøkt å padle uten hell, starter padlestrekket på Susna. Elva blir hele veien ned Susendal, flankert på vestlig side av nettopp Børgefjell nasjonalpark, som forøvrig ble opprettet allerede i 1963! Susna samler dermed vann fra et stort nedslagsfelt og inngår i Nordlands største vassdrag, nemlig Vefsna. Det sier seg selv at vann ikke er mangelvare i dette vassdraget, tørke eller ei.

Etter å ha vært igjennom utallige spreke juv på sin vei nedover Susendalen blir Susna til slutt til Austervefsna etter samløpet med Unkerelva, rett før tettstedet Hattfjelldal. Etter et parti med rolig elv kommer man til Hattfjellforsen og Vriomforsen, to stryk med betydelig fallhøyde. Særlig sistnevnte kan få blodet til å renne litt raskere i årene, med to ulike linjer å velge mellom. Juvet nedenfor er teknisk, og faktisk er de neste 15 kilometerne villmarkspadling nesten uten sidestykke i Norge. Her ser man spor etter hjort og elv på sandstrendene langs elva, og fjellvåken følger ofte med på hva som skjer fra luften. Før samløpet med den Store Fiplingdalselva stilner riktignok elva av en smule, og heter til og med Stillelva i noen få kilometer.

Etter samløpet med de to Fiplingelvene tar elva igjen navnet Austervefsna, og beholder det til den treffer Svenningelva midt i Trofors sentrum. Da har elva vokst seg stor, og sammen blir de to til intet mindre enn Vefsna. Etter å ha vist krefter i både Fellingfors og Laksfors med en fallhøyde på 16 meter, strømmer så Vefsna ut i Vefsnfjorden ved Mosjøen. Og slik ender en bekk fra Sverige og Simskardvatnet opp i Atlanterhavet, med hele fem navn på brystet på veien ned, og med et nedslagsfelt på mer enn fire tusen kvadratkilometer!

LES OGSÅ: Stor padleglede i skum og bølger

ELDORADO: Flo Duval finner linja midt i Susendalen! FOTO: MARIANN SÆTHER.

 

 

 

 

Fra klassisk til hulder

Å padle fra øverst i vassdraget og helt ned til Vefsnfjorden står høyt på lista over turer jeg skal gjøre i 2019. Det blir en padletur på drøyt 150 kilometer, og det er ikke til å kimse av. Ellers er det vanlig å dele vassdraget inn i intet mindre enn fem eller seks ulike padlestrekker. Starter man øverst, der elva nettopp har fått navnet Susna, så padler man en klassisk grad fire/fem- seksjon med fosser og sklier som har blitt avbildet i ulike padleblad i mange år.

Her er elva leken med store basseng mellom strykene, hvor hun samler krefter til store sklier og dropp av varierende vanskelighetsgrad. Seksjonen kan padles fra cirka 20 kubikk og opp til 110 kubikk, slik at vinduet for å komme seg på elva er mer enn stort nok, selv for den kresne elvepadleren. Vi kaller ofte dette for den klassiske seksjonen på Susna, og neste strekk fra Mikkeljord og ned til Unkerelva blir mye mindre padlet. Susna blir unektelig litt lunefull her, og er preget av teknisk og vanskelig padling, med blokkerte stryk og tidvis krevende synfaring.

Man bør ikke ha mer enn 25 kubikk på måleren på Nervoll, og dette er et av de farligere strekkene på elva. Her skal man være godt forberedt, og være en solid padler for å ta seg ned. Samtidig er strykene fantastisk flotte, og juvet er vakkert som få i denne delen av vassdraget. Selv tenker jeg på elva her som en litt fandenivoldsk hulder – vakker og vanskelig å håndtere, men utrolig besnærende å jage etter!

Det blir straks litt hektisk på den klassiske delen med mer enn 100 kubikk i elva! Her er det Mariann Sæther i aksjon

 

Villmarkspadling

Rett nedenfor tettstedet støter man først på Hattfjellforsen, før den karakteristiske Vriomforsen markerer inngangen på et kort, men teknisk juv. Dette juvet markerer starten på et av mine favorittstrekker på Austervefsna. Elva er utilgjengelig, strykene stort sett grad fire (vannstandsavhengig) og naturen er storslått og urørt. Dette strekket blir nok minst padlet i hele vassdraget, helt uten grunn.

Det er lurt å ta med seg en ekstra split-åre i kajakken, og dessuten en fiskestang! Det er mange flotte kulper og bakevjer å prøve fiskelykken i, slik at man like gjerne kan forberede seg på å overnatte på veien ned, for skikkelig å nyte naturen. Husk at du må ha fiskekort på strekket, og da er det både Statskog som er grunneier, samt private. Informasjon får man hos servicetorget på Trofors. Det fjerde padlestrekket starter ved Kløvimo, hvor veien tar av fra fylkesveien og opp mot Fiplingdalen.

Vi har også fra sommeren 2018 etablert dette strekket som et raftingstrekk. Flere hundre personer har fått erfare de spektakulære juvene som ligger og venter mellom her og Trofors. Kort tid etter at man setter på ved brua på Kløvimo, kommer man til det vanskeligste stryket på hele turen, nemlig. Ragnarokk. Man synfarer på elv høyre, og her er det også etter hvert blitt til en liten sti for de som vil gå forbi. Dette første juvet ender i Svartvassio, hvor elva åpner seg og renner stille ned til Stormo. Fra Stormo og ned til Trofors er strykene stort sett grad tre, med unntak av Storforsen. Denne kan enkelt synfares og/eller gås forbi på elv høyre. Ved Grane bygdetun åpner elva seg igjen etter den karakteristiske Troio, og fra her og ned til Vefsnfjorden er det stort sett park-n-hucks eller park-n-play som gjelder.

Du kan også rafte i Austervefsna med RiverNorth Rafting.

 

Laksestatus

Lakseparasitten gyrodactulus salaris ble påvist i Vefsna i 1978. Siden har elva gått gjennom flere rotenonbehandlinger, men ble endelig friskmeldt i 2017. Selv om elva var stengt for fiske, hadde Mattilsynet gitt dispensasjon for padlere som desinfiserte kajakk og utstyr før padling i vassdraget. Dette var en avtale som ble forhandlet frem mellom Norges Padleforbund og Mattilsynet, og den baserte seg på en egenerklæring som padlere måtte forholde seg til. Manglende gjennomføring av desinfeksjon kunne føre til bøter og utestengelse.

Laksefiske åpnes 15.juni 2019 og holder på til 31.august 2019. Miljødirektoratet har også åpnet strekningene over Fellingfors for fiske, slik at vi vil møte laksefiskere også i Svenningelva og på Austervefsna etablerte rafte- og padlestrekker.

IDYLL: Området byr på flere flotte campingsteder, som her ved Røssvatnet. FOTO: MARIANN SÆTHER.

Som kajakkpadlere har vi et ansvar for å ta vare på vassdragene, på lik linje med andre brukere. Derfor er det særdeles viktig at vi holder oss orientert om hvilke andre padleelver som er infisert, slik at vi ikke drar med oss smitte fra disse til en friskmeldt elv. Særlig skal vi være forsiktige i Driva, hvor man håper at elva kan bli friskmeldt i 2030.

Samtidig som Vefsna er friskmeldt skal vi vise respekt og kunnskap for situasjonen som har vært. Det er mange som mistet næringsgrunnlag i de årtiene elva var stengt, og det er naturlig at mange lokale er engstelige for at elva igjen skal bli smittet. Snakker du med lokalbefolkningen bør du vise forståelse og ydmykhet for den situasjonen, selv om vi som padlere har like stor rett, i følge Allemannsretten, til å være på elva, som laksefiskerne. La oss gå på tærne enn så lenge, og jobbe for at padlesport og fiskesport kan gå hånd i hånd i fremtiden.

Tøff lederutdanning for havpadlere

Utdanningen tar for seg mye av det samme som padleforbund gjør, men den har i tillegg flere unike spesialiserte moduler med fokus på friluftsliv og førstehjelp. Padleforbund tar for seg utdanning av padlere, først og fremst til egne klubber. ISKGA fokuserer på kommersielle guider som på hel- eller deltid lever av å veilede andre utenom allfarvei. Jeg deltok på ISKGA sitt Coastal Guide kurs i mars i 2018.

Kurset varte i seks uker og det var fire deltakere som tok hele kurset sammenhengende. Andre deltakere kom imidlertid innom og deltok på deler av kurset. Kurset er delt opp i moduler som man kan ta uavhengig av hverandre. Kurset ender opp med en tre dagers eksamen utendørs, hvor man skal vise at man har forstått læremålene i kurset. Praktisk eksamen utendørs, sammen med en skriftlig eksamen, avgjør om man består kurset eller ikke. Gjennomsnittlig består 20 prosent av deltakerne eksamenen, men mer dette senere.

Viktige huskeregler

De første fire dagene gikk med til å gjennomgå grunnleggende egenferdigheter og organisasjon av grupper i kajakk. Vi skulle først lære å være gode følgere, før vi kunne lære å være gode ledere. Vi ble presentert en logisk tankegang rundt ledelse og uønskede hendelser. Her skiller ISKGA seg ut fra hvordan havpadling blir undervist på videregående og veiledernivå i Norge. ISKGA er aktive brukere av huskeregler. CLAP, STOP, SAFER, SHEETS og ATMIST er noen av huskereglene man bruker på dette kurset.

De er et hjelpemiddel eller sjekkliste man bruker for å briefe grupper, lede og løse problemer på vann og på land. Argumenter noen bruker mot huskeregler er at drevne guider ikke trenger huskeregler og at huskeregler hemmer kreativitet og handling i møte med ukjente situasjoner. Noen kan visstnok bruke mer energi på å forsøke å huske huskereglene i stedet for å handle. At man skal ferdes etter evne er noe motstandere av huskeregler sier. Det er vanskelig å være uenig i at man skal ferdes etter evne.

Hvordan en fersk padler eller guide skal vite noe om egne ferdigheter og grenser i forhold til havet, er imidlertid et spørsmål det å “ferde etter evne» ikke har en løsning på. Padlere er ikke alltid klar over hva de ikke vet. Altså at de kan ha flere såkalte «ukjente» risikoer. Dette betyr at vi ikke alltid makter å lede eller padle en tur etter evne. Uønskede hendelser skjer. Noen huskeregler og sjekklister kan imidlertid bidra til å øke sannsynligheten for at turen ferdes etter evne. Hvis man samtidig greier å tenke at huskereglene ikke er hele sannheten, men én sannhet, synes jeg at skepsisen noen har er overdreven.

Grunnleggende forståelse

Argumenter for huskeregler er at nye padlere eller guider, kan ha behov for å støtte seg på huskeregler fram til de er så drevne at erfaring gjør seg mer gjeldende. Videre er det helt essensielt å forstå at huskeregler ikke er hele sannheten. Det er én sannhet, men ikke hele sannheten. Til slutt må man også forstå at disse huskereglene danner basisen, eller en grunnleggende forståelse av hva man bør tenke på. Egen erfaring kommer også i tillegg. Et annet argument for huskeregler er at når stressnivået og antall oppgaver øker så er det enkelt å plugge inn en huskeregel. Alt bør riktinok gjøres med måte, og om stressnivået øker til panikk så hjelper nok hverken huskeregler eller så mye annet en har lært på kurs. Personlig bruker jeg imidlertid disse huskereglene med gode resultater når jeg guider ekspedisjoner i Lofoten og når jeg holder kajakkurs.

Det å bruke huskeregler er vanlig praksis blant diverse operatører i forsvaret og andre spisse yrker som for eksempel ambulansearbeidere. Det er dermed også rimelig at kajakkguider kan dra nytte av huskeregler. På dag tre og fire ble vi introdusert for surf og brottpadling blant skjær. Surf er et stort tema på hele kurset. Både Cornwall og Norge har nok av surf, så denne delen av kurset var veldig interessant. Foreløpig var vi imidlertid kun følgere i surfen, ikke ledere. Redninger, ledelse og veiledning av mindre kompetente padlere i surf ble gjennomgått. Noen padlere vil reagere med usikkerhet og frykt i møte med surf. Hvordan veilede disse gjennom surfsonen var nyttig lærdom. Etter disse fire dagene fikk vi individuell tilbakemelding. Våre veiledere hadde dannet seg et bilde av oss som havpadlere, og vi fikk en handlingsplan for egenutvikling framover.

Egenferdigheter i surf var et gjentagende tema.

Skreddersydd First Aid kurs

Foran oss lå nå en uke med førstehjelp. ISKGA holder det eneste Wilderness First Aid kurset som er skreddersydd for et marint miljø. Kurset ble holdt av en ambulansearbeider med lang erfaring fra prehospital akuttmedisin. Vi ble drillet med scenarioer i skog og i strandsonen, både i dagslys og mørket. Noen av scenarioene tok for seg skulder ut av ledd, astmaanfall, allergiske sjokk, hjertestans, tap av bevissthet, diabetes og forskjellige benbrudd.

Vi lærte først å bruke medisinsk utstyr til å forbinde, spjelke og hjelpe pasienten. Deretter improviserte vi bandasjer, spjelker og bårer med utstyret vi hadde i kajakken. Denne modulen endte opp med en skriftlig eksamen, samt en eksamensdag utendørs hvor vi måtte lede forskjellige scenarioer. Takket være en god instruktør som drillet og repeterte det vi trengte å kunne, bestod alle deltakerne.

Nattnavigering er behagelig når alt går bra, men mange ganger mer krevende når ting ikke går som planlagt.

Gjennomvåt og kald

Vi hadde nå en dag foran oss med såkalt sea survival, hvor temaet var hypotermi. Etter teori om kuldesjokk og hypotermi skulle vi ut å praktisere oppdagende læring om temaet. Vi padlet ut i ullundertøy, hoppet ut av kajakken og kjente på det 12 grader varme vannet. Vi fikk selv oppleve kuldesjokk, som varer i 1-2 minutter. Pulsen og pusten kan dobles i disse to minuttene før det returnerer til mer normal frekvens. Etter to minutter begynner nedkjøling å gjøre seg mer gjeldende. Vi svømte i land etter å ha eksperimentert med forskjellige posisjoner i vannet som minimerer varmetap. På land gjaldt det å tenne et bål så fort som mulig. Vedsanking og bygging av bål bidro til å få mye av varmen tilbake. Det var ikke så lett å tenne et bål når man var gjennomvåt og kald, men det gikk til slutt.

Videre på skjemaet var sanking av mat, bruk av tarp, sanking av ved, tenning av bål, rensing av drikkevann, sporløs ferdsel og organisering av teltplasser. Vi fikk plukke albueskjell, blåskjell, østers og tang. Det meste la vi på glødende kull før vi spiste det. Alt smakte fortreffelig, og dette er supert å lære bort til turdeltakere. Kunsten å tenne bål når alt er vått var også en god erfaring å ta med seg. Videre gikk vi gjennom pedagogikk hvor læremåter som instruksjon, veiledning og oppdagende læring ble gjennomgått. Nattnavigering, meteorologi, tidevannsplanlegging og dobbelkajakk er også egne moduler på kurset. Vi hadde også en dag dedikert til lovverk, markedsføring og bedriftsutvikling.

LES OGSÅ: Et eldorado for padlere

Surfing og juving

Kurset tok så en interessant avstikker med en egen modul om surf livredning og juving langs kysten. Vi lærte hvordan man utfører livredning i surf uten kajakk. Svømming i surf og livredding av personer i surf ble oppgaven. Det å svømme ut i surf og utføre livredning var enda et verktøy vi lærte å sette pris på. En god svømmer kan i flere tilfeller være mer anvendelig i surf enn en kajakkpadler.

Vi fikk også bruk for tankegangen og førstehjelpen vi lærte på Wilderness First Responder kurset. Dag tre ble brukt til såkalt coasteering eller juving langs kysten. Formålet var å få en forståelse for hvordan vi kan lede andre til fots langs kysten ved å klyve, hoppe og svømme langs kystlandskapet. Cornwall har mange grotter og morsomme passasjer som vi fikk utforske. Kurset begynte nå å nærme seg slutten. Før eksamen hadde vi imidlertid en uke med såkalt hendelseshåndtering. På denne modulen skulle vi øve på å håndtere situasjoner der “alt” går galt. Igjen ble temaet surf grundig utforsket.

Vi gikk blant annet gjennom hvordan man tauer flåter gjennom surf, også om natten, og hvordan man går i land og setter ut fra krevende steder. Forskjellige metoder ble testet ut for å gi oss flest mulige verktøy til å løse problemet. Kontinuerlig evaluering og tilbakemelding ble gitt av våre veiledere. Igjen ble huskereglene gjeldende, og en dypere forståelse av tilsynelatende enkle huskeregler ble klart. Huskereglene var nå godt forankret basert på egne erfaringer som følger og leder. «The ISKGA way» gjennomsyret våre beslutninger og tankegang som guide i kajakk.

Spennende og slitsom uke

Etter en spennende men også slitsom uke, hadde vi en tentamen. Her ble vi fortalt nøyaktig hva som var forventet at vi skulle kunne på eksamen. Hele prosessen rundt eksamen var veldig transparent. Læremål og krav ble i detalj gjort klart for oss. Selve eksamen kom til å skje over tre dager med to eksterne eksaminatører. På denne måten ble vurderingen av oss en objektiv prosess av to personer som ikke var farget av seks ukers bekjentskap. Dette føltes rettferdig og ukomplisert. Vi hadde nå vært gjennom en periode med læring, hvor det var lov å feile uten å bekymre seg for om man bestod eller ikke. Det neste var en eksamen hvor vi skulle vise at vi forstod læremålene for kurset. Alle stilte på en måte med blanke ark på eksamen, siden de to eksaminatørene ikke kjente til våre svake og sterke sider.

Til eksamen måtte vi på egenhånd planlegge en tre dagers tur med overnatting, hvor vi skulle guide en gruppe padlere. Vær, tidevann, teltsteder, vannkilder, opplevelser, lokalhistorie, sanking av mat og evakueringssteder var noen av det mer vesentlige vi måtte planlegge for. Èn av turene vi planla ble valgt av eksaminatørene, og vi hadde nå tre lange dager foran oss. Selve eksamen skjedde i kjent form ved at vi byttet på å lede gruppen. Selvsagt gikk alt galt på turen, og den som ledet måtte løse alt fra hypotermi til padler med hjertestans. Hver kveld utførte vi nattnavigering, og når vi var i land måtte vi vise hva vi kunne om sanking av mat, tilberedning av varm mat og drikke, bruk av tarp og bygging av bål. Surf og tidevannsstrømmer ble også utforsket.

Det var viktig at den som ledet greide å levere spennende og trygg padling til deltakerne. Det å lede gruppen mellom skjær, inn i grotter og gjennom surf ble forventet. Omveier rundt spennende steder ble ikke vurdert i lederens favør. Vi fikk en del reel drama i tillegg når en kajakk og tørrdrakt begynte å lekke betydelig. En av deltakerne fikk i tillegg muskelsmerter i ryggen. Det ble vurdert dithen at det var forsvarlig å fortsette og at den som ledet også måtte ordne opp i disse utfordringene. Det ble derfor utført reparasjoner etter beste evne og tauing og pass av pasient/redusert padler på vann og land. Humør og moral syntes jeg var godt over gjennomsnittet, til tross for lange dager.

Stabilisering av pasient mens vi venter på ekstern hjelp.

Besto eksamen

Det var fem stykker som tok eksamen, to turdeltakere og to eksaminatører. Når man ledet turen under eksamen hadde man ansvaret for alle utenom eksaminatørene. Det var altså seks stykker som da spilte rollen som turdeltakere til enhver tid. Av de fem som tok eksamen bestod to stykker, deriblant meg. De andre fikk en såkalt «conditional pass». Dette betyr at de må fullføre en handlingsplan før de består kurset. Denne handlingsplanen kan for eksempel bestå av å guide et antall turer, ta noen kurs eller å ta eksamen om igjen.

Etter seks uker på kurs sitter man igjen med mye læring. Kjernemodulene i kurset er turledelse utenom allfarvei, hendelseshåndtering og førstehjelp. Fokus under hele kurset er at du som guide skal levere en trygg og spennende opplevelse for turdeltakerne. For å kunne levere minneverdige eller spennende opplevelser må sikkerheten i hver enkel aktivitet være på plass før deltakeren begir seg inn i den. For å få til dette trenger man en verktøykasse med huskeregler, metoder og egenferdigheter. I tillegg er det mye fokus på hva man gjør når ting ikke går som planlagt. Noen sier at man heller bør ha fokus på hvordan man skal unngå å havne i slike situasjoner. ISKGA har imidlertid fokus på begge deler. Det er et seks ukers kurs og man har dermed tid til å foreta et dypdykk i rollen som guide i kajakk utenom allfarvei.

Tauelinen blir her en improvisert sele for å sikre en svømmer.

HUSKEREGLER:

SHEET: Brukes til briefing av grupper på land Signals and safety Human factors Equipment issues Environmental factors Time

CLAP: Ledelse av grupper på vannet Communication Line of sight Avoidance of danger Positioning

STOP: Ved hendelser Stop Think Observe Perform

SAFER: Ledelse av hendelser Stop Assess Formulate a plan Execute plan Review plan

ATMIST: Overlevering av pasient Age of patient Time of incident Mechanism of injury Injury from top to toe Signs, vital signs Treatment given so far

Arktis: Da hvalrossen veltet kajakken!

Bestemt padlet vi for å komme til unnsetning. Sigrid kunne ikke gjøre annet enn å hugge til med padleåra på fettbergene mens Kjell Erik forgjeves forsøkte å få plass nok til årene mellom hvalrossene til å ta eskimorulla, som vanligvis pleide å sitte. Hvordan dette endte kan du lese lenger uti artikkelen. Nordaustlandet, den nest største av Svalbards øyer ligger som en urørt og værbitt naturperle 80° nord. En ubebodd og likeså ugjestmild øy med Austfonna, Europas 3. største isbre, som et lokk over store deler av øya. Den beste måten å se og oppleve øya er langs kysten.

650 kilometer!

Vi bestemte oss for å padle i månedsskiftet mellom juli og august 2015 de 650 km rundt hele øya, en tur som tok oss 19 dager. Gjengen som dro på ekspedisjon var leder Simen Havig-Gjelseth (47), Dag Marius Ammerud (47), Sigrid Henjum (35), Kjell Erik Reinhartsen (36) og Mads Riise Bjørnebye (29). De tre førstnevnte ble i 2010 de første til å padle rundt Syd Georgia uten etterforsyninger.

Fellesnevneren for alle deltakerne er eventyrlysten, og trangen til å gjøre noe som byr på utfordringer og mestring. Gjengen ble til ved felles bekjente og rene tilfeldigheter. Kajakkene vi fant ut ville passe best for turen var Tiderace Xplore med senkekjøl. Vi fryktet at isen kunne skade et eventuelt ror. Kajakkene var veldig robuste og fungerte godt gjennom hele turen.

Idyllisk campingplass. FOTO: KJELL ERIK REINHARDTSEN.

Dramatisk basketak

Aldri tidligere hadde noen klart å padle rundt Nordaustlandet. Flere ekspedisjoner hadde forsøkt opp igjennom årene, men de hadde blitt stanset av polisen, som noen år aldri slipper taket på øya, selv ikke i sommer månedene. Sist gang noen forsøkte var i 2010, og ble tidlig avbrutt da en isbjørn gikk til angrep på en av de to padlerne. Etter et dramatisk basketak ble isbjørnen skutt. Men den ene padleren ble alvorlig skadet og evakuert med helikopter tilbake til Longyearbyen. Utfordringene på turen var mange og store. Det sies at Nordaustlandet er øya med høyest konsentrasjon av isbjørn på Svalbard.

Ved å ha bevæpnet bjørnevakt døgnet rundt ville den utfordringen bli betydelig mindre. Hvalrosser i havet derimot er det ikke så mye annet å gjøre med enn å forsøke å unngå dem, noe som er lettere sagt enn gjort da de dynamisk patruljerer kysten på jakt etter kamskjell. Klimatiske og geografisk utfordringer skal man heller ikke undervurdere. Arktiske forhold er fortsatt gjeldene i sommermånedene, men den største utfordringen av alle skulle vise seg å være «veggen», en 165 kilometer lang og 60 meter høy brevegg, uten muligheter å gå i land for å hvile. Her var det bare å bite tennene sammen.

200 km med pol-is

Vi ble landsatt av Hurtigruten Fram i Kinnvika på Nordaustlandets vestside, som var start- og sluttpunktet vårt. De siste iskartene vi hadde lastet ned mens vi var om bord på Fram så ikke bra ut. Fast is kapslet fortsatt om den nordlige delen av øya. Da vi etter bare to dager med padling møtte isfronten var det med en skrekkblandet fryd. Det var is så langt øyet kunne se, faktisk godt over 200 km med is som vi måtte forbi.

Lite hjalp det oss at isen strakk seg hele veien til Nordpolen, så det var ingen vei rundt den heller. Det positive var at det stort sett gikk an å padle langsmed landråker, steder der isen grunnstøtte mot land, men som var dypt nok til at vi kunne padle. Foruten det var det også mulig å snirkle seg gjennom smale sprekker i isen. Om vi ble fanget i en blindvei gikk vi rett og slett ut av kajakkene og trakk dem i tau etter oss, som pulker over isen.

De neste seks dagene ble det mye pulkdraging og råkpadling. Det gikk mye tregere enn vi ville padlet på det åpne hav, men det var til gjengjeld mye morsommere og mer utfordrende. Vi sørget også for at vi hadde camp hver natt på fast grunn. Værforholdene første halvdel av ekspedisjonen var upåklagelige. Strålende sol, lite bølger og lite vind. Midnattssolen stekte i ansiktene våre hele døgnet, en energikilde for kropp og sjel. Dessuten ble bjørnevakten, mens andre sov, veldig mye lettere. Siste halvdel var preget av mye tåke og kjøligere vær.

Isbjørnmøte

«Guta! Da kjeme ein bjøddn, da kjeme ein bjøddn!», hvisket Sigrid ivrig på sogndalsdialekten sin. Vi hadde speidet spent etter isbjørn i mange dager og gleden var stor da vi ti sekunder senere sto utenfor teltet i bare undertøyet og fikk se «Kongen av Arktis» 100 meter bortenfor, luntende direkte mot oss. Den så ut til å være i sine egne tanker der den taktfast kom mot oss før den stoppet opp og strakk nesa i sky mens den sniffet dypt.

Da vi traff på havisen fikk vi en fin utfordring. Denne etappen endte i de flate fjellformasjonene i bakgrunnen til venstre. 16 km i luftlinje, men adskillig mer i praksis.

Den visste nok på lukten at vi var der, men det virket ikke som den hadde sett oss. Da vi følte den var litt vel nært ga vi et signalskudd. Isbjørnen skvatt til, men skremselen forsvant nesten like raskt som den kom, og den fortsatte igjen rolig mot oss. Det var nok ikke fordi bjørnen skulle angripe, men bare fordi den var på vandring, trodde vi. Da vi forsto at den ikke hadde særlig interesse av oss, slapp vi bjørnen forbi uten mer skremmeskudd. Den brydde seg rett og slett ikke om oss.

15 isbjørnobservasjoner

Jevnt og trutt gjennom hele padleturen hadde vi besøk av isbjørn. De kunne komme overraskende på oss mens vi lå i camp, eller de kunne bli observert på avstand. Dette er verdens største landlevende rovpattedyr som kan bli opp til 1000 kilo tunge, til sammenligning vil det tilsvare to fullvoksne elgokser. Vi hadde veldig respekt for isbjørnen. Her var vi kun på besøk og ikke lenger på toppen av næringskjeden. Alt i alt hadde vi rundt 15 isbjørnobservasjoner, hvorav 6-7 var så nær at vi måtte skremme dem vekk. Da snakker vi nærmere enn 70 meter fra oss eller campen.

Av og til kom de svømmende opp på stranden rett ved kajakkene, men de fleste gangene kom de ruslende langs kysten. Det var i tider som dette det var bra med bjørnevakt som alltid var våken. Til å begynne med brukte vi varselskudd fra rifle. Da vi etter hvert erfarte at det ofte bare ga en kortvarig skremsel for isbjørnene, valgte vi å gå for en annen taktikk, fløyte. Nå ble det lettere for isbjørnene å se og høre hvor lyden kom fra, og derfor trekke seg vekk fra den skjærende og ukjente lyden. Ved varselskudd skvatt isbjørnen til før  den etter få sekunder fant roen. Det hendte at ekkoet fra andre siden av fjorden eller fra en brevegg skremte den mot oss igjen. Heldigvis fikk vi ingen ubehagelige isbjørnmøter.

Lagbilde tatt på et isflak. Stående bak fra venstre: Dag Marius Ammerud, Sigrid Henjum, Kjell Erik Reinhardtsen. Sittende i front fra venstre: Simen Havig-Gjelseth (ekspedisjonsleder) og Mads Riise Bjørnebye.

Hvalrossangrep

Da vi en kveld padlet mot det vi hadde sett oss ut som campplass, ble vi oppmerksomme på at det var en del hvalross i området. Vårt eneste forsvar mot dem var å samle oss til en flåte og håpe på at størrelsen vår var nok til å skremme de unna. Da Sigrid skrek ut «hvalross», og vi kunne se Kjell Erik jobbe febrilsk med å holde balansenmens hvalrossene stanget og dultet borti og som til slutt førte til kantring, padlet vi alt vi kunne de 100 meterne for å hjelpe. Han forsøkte tre ganger på eskimorulle, en teknikk hvor man bruker egen åre for å komme seg over vann igjen, uten å måtte trekke i nødsnora til spruttrekket som holdt kajakken fri for vann.

Mens Kjell Erik lå under vann måtte han, i tillegg til alt stresset med å komme seg til overflaten for å trekke luft, også slå hvalrossene i barten etter beste evne. Hvalrossene kan bli opptil 1,5 tonn tunge og er fulle av spekk, men barten derimot er deres mest følsomme sanseorgan og er velden dig sensitiv. Da Sigrid fikk kjempet seg frem i hvalrosskaoset og fikk hjulpet Kjell Erik med å rulle seg tilbake i oppreist posisjon i kajakken var vi alle lettet over å se at han fortsatt var uskadd. Hvalrossene følte seg ferdig med angrepet og svømte brautende av gårde da vi alle til slutt var samlet. Det ble en viktig lærepenge når det gjaldt sårbarheten vår. Vi var på et fremmed territorium, og er langt fra i vårt rette element.

Vi hadde mange isbjørnmøter underveis på turen. Et utrolig majestetisk dyr.

38,5 timer i kajakken

Den største utfordringen på padleturen var den store «veggen». Vi hadde ligget noen dager på en forblåst liten øy og hvilt ut mens vi ventet på været. 165 kilometer uten landgang, hvordan skulle dette gå? Vi estimerte turen til å bli mellom 35 og 45 timer. Ingen av oss hadde noen gang sittet i 40 timer, og det var vanskelig å anslå hvor trøtt, sliten og medtatt man ville bli. Planen ble derfor å gjøre det på gamle måten; bite tennene sammen og stå i det.

Da satellitt telefonen ga oss værmeldingen vi ventet på var det bare å raskt klargjøre kajakkene for langtur. Videre måtte vi klemme ut de produktene man eventuelt måtte ha i magen, før en Imodium forhåpentligvis ville lukke «bakluken» helt. Meldingene sak ingen vind og ingen nedbør. Da vi først kom oss utpå skulle det bli langt til neste landgang. Halvannen time padling og ti minutters pause med spising ble etter hvert vår rutine. Da søvntrangen begynte å melde seg etter vel 15 timers padling, ble det tyngre. Snackspausene kunne holde oss våkne i rundt en time, men de siste 30 minuttene før pausene var tøffe.

Ved flere anledninger måtte både større og mindre brevegger forseres. Vi holdt god avstand da de fra tid til annen kalvet. FOTO: SIMEN HAVIG-GJELSETH.

Brukte koffeintabletter

Som et ess i ermet hadde vi koffeintabletter. Disse fungerte veldig bra på noen av oss, men med bivirkningen at de var ekstremt vanndrivende. For oss gutta var det bare å bruke en tisseflaske, men for Sigrid ble det mer styr. Hun måtte parre opp med en annen, gå ut av kajakken sin, med ett kne på hver akterende av kajakkene og tisse med en trakt. Dette var en manøver som var veldig risikabel i tilfelle kantring eller lignende.

Etter 20 timer i et tåketeppe lettet tåka noe og vi fikk se den fantastisk mektige veggen igjen. Vi tok en pause 100 meter fra en stor utstikker i isbreen, og fascinerte oss over at den ikke hadde knekt av den ellers så rettskårede veggen. Da vi tok de første padletakene etter pausen hørte vi et kraftig drønn, som om et lynnedslag hadde slått ned i nærheten. Vi snur oss brått og blir vitne til at hele den 40 meter brede og 60 meter høye «boligblokken» med is kalvet rett bak oss. Et sug gikk gjennom magene våre. Av erfaring vet vi at kalvinger kan skape enorme bølger. Før bølgen kom noen sekunder senere rakk vi å snu baugen mot og klarte vi oss med skrekken, heldigvis.

Fikk hallusinasjoner

Etter 24 timer på store rullende dønninger og lett tåkedis, kom hallusinasjonene. Det føltes oppriktig talt som om vi padlet i nedoverbakke. Ikke det at vi fikk noen ekstra fart av den grunn, men hjernen hadde tiltet havet til vår fordel. Simen trodde han så aluminiumsfolie bli blåst av en grill, og kom til seg selv igjen da han krasjet i det han trodde var folien, men som viste seg å være en isklump. En interessant opplevelse. Da vi omsider kom oss i land etter 38,5 timer uten å forlate kajakken var det til enorm glede og jubel. Bena var helt skjelvende i det vi gikk i land. Én ting ble vi enige om, og det var at vi aldri skulle prøve oss på «veggen» igjen.

Med den største utfordringen bak oss var det med ett bare en lystbetont sjarmøretappe igjen. En snau uke senere nådde vi startpunktet som også var sluttpunktet for ekspedisjonen vår i Kinnvika. 650 kilometer med padling rundt Nordaustlandet var nå overstått, og vi ble plukket opp av Hurtigruten vi hadde avtalt med. Hvilken fantastisk tur det hadde vært med naturen, dyremøtene, spenningen, slitet og ikke minst kameratskapet. Det var aldri noe klaging, bare positivitet. Og det morsomste av alt, vi klarte det. ●●

Padlegruppe med fokus på felleskap og varme

Det var ingen andre padlere å se, og jeg ble sett på som en særing, en raring, som raskt fikk kallenavnet «Lady og landstrykeren». Det ble mange turer alene ut i naturen, ut for å oppleve noe sammen med båten min. Når noen spurte om de kunne få være med, var det heldigvis lett å svare at det ikke er plass til flere i en enmannskajakk. Jeg nøt stillheten og roen i eget selskap og øyeblikkene hvor alt bare er og hvor tid ikke eksisterer – langt borte fra dagens mestringskrav. Det handler bare om å være i ett med naturen, bålet som varmer, kaffelukten, lukten av tang og salt hav. Det var alltid friheten jeg søkte, noe jeg tok med meg da Stormgjengen ble til.

Det var alltid friheten jeg søkte, noe jeg tok med meg da Stormgjengen ble til, skriver Ann-Eva Storm. FOTO: EGIL ETTERSTI.

Og det er dette jeg ser på som den viktigeste verdien. Kanskje enda mer i dag enn den gangen, det å stoppe opp, oppleve naturen og være sammen med andre som også er opptatt av de samme verdiene i livet. Stormgjengen er og vil, aldri bli noe som skal organiseres på bekostning av denne friheten, som står høyt i gruppen. Her skal du vite at du ikke trenger prestere noe, annet enn å være deg selv, fordi det er mer enn godt nok. Vi har alle et ansvar, og lar bålet representere kjernen i samholdet. På turene bidrar alle med en kubbe ved, og sammen får vi det varmt. En varme som vi alle kan nyte godt av i fellesskapet, med øyeblikkene, samtalene, erfaringene, gledene og sorgene.

Glimt fra flotte vinterturer Stormgjengen har hatt. Det er ikke helt uvanlig å observere reinsdyr i strandkanten. FOTO: REIDUN ULVE.

Fellesskapet

Felleskapet/fellesturene i stormgjengen startet i 2005 mens stormnaustet kom i 2009. Denne gjengen startet med 10 på skjæret i Tromsø i 2010, høstfest, med Håkøya rundt, i 2015 og teknikk/ lekegruppa i 2016. En av de viktigste hendelsene var etableringen av Nord- Norges største padletreff, Midnight Sun Experience (MSE) i 2009. Et treff som bærer preg av dugnadsånd, samhold og felles turglede. Arrangementet beviser at ingenting er umulig med godt samarbeid, enighet og felles mål, visjon og ikke minst intensjon.

Dette har vært Nord-Norges største padletreff, med 97 deltakere i 2017. 90 prosent av oss som er og har vært kjernen i Stormgjengen fra starten av, har i dag aktivitetslederutdannelse og er godt skolerte på erfaring som turledere og friluftsmennesker. Min visjon og intensjon var og er enkel, å dra på tur og ha det fint sammen. Livet er til for og nytes, leves og oppleves. Der det er stort hjerte er det rom for alle.

Pendelhopp med elvekajakk!

Risløw har gjennomført 202 pendelhopp fra Rongesundet bro i Øygarden vest for Bergen. Hopp nummer 203 ble veldig annerledes. Han omtaler det som rimelig ubeskrivelig!

Seven summits

Kanskje har du hørt intervju med Risløw på radioen, eller vært på foredrag med han? Han er nemlig en av de som tilsynelatende har en helt vanlig jobb, men som tar livet noen hakk opp på fritiden. For den 44-årige trebarnsfaren Risløw er lærer ved Øygarden Ungdomsskule. Men samtidig har han bare et eneste fjell igjen, så har han besteget det høyeste fjellet på alle klodens syv kontinenter.

– I 2021 skal jeg prøve meg på det siste av de syv, selveste Mount Everest, smiler han, og legger til at han allerede nå trener hver eneste dag som en del av oppkjøringen.

Cato Risløw sekunder før kompisene løfter han opp på rekkverket

Hvorfor?

Det går ikke an å høre denne mannen fortelle så engasjert om kajakkdroppet utfor broen uten å tenke, «hvorfor?». Hvorfor hopper man ut fra en bro med en elvekajakk stroppet til kroppen? Vi i Padling er nok ikke de første som stiller dette spørsmålet, og svaret kommer kontant:

– I september 2017 var det Sykkel-VM i Bergensregionen og flere ritt gikk her ute i Øygarden. På grunn av VM fikk jeg muligheten til å arrangere pendelhopp for besøkende på Rongesundet bro. Jeg visste at den ubestridte Norgesmesteren og landslagsmannen i stisykling, Eirik Ulltang, skulle komme. Ulltang har, blant mye annet, hoppet på sykkel mellom de to toppene på Svolværgeita, og syklet til Preikestolen. Jeg tilbudte han et pendelhopp fra broen, på sykkelen så klart. Det stillte han glatt opp på, og det ble grådig stilig, forteller Risløw.

Ideen blir født

Og her ble tanken om mitt eget kajakkpendelhopp født. Men, dette er jo ikke noe jeg anbefaler folk å gjøre! Jeg har 202 hopp fra denne broen, og har ellers gjort pendelhopp rundt omkring i verden i over 25 år. Det var jo ingen andre vi kjente som drev på med brohopping på den tiden, forteller han videre. Og det var ingen reguleringer eller regelverk for hopping. Vi var en liten enhet av kompiser som tenkte mye på strikkhopping og sikkerheten rundt det. Vi evaluerte alt utstyret vi brukte, gjorde risikoanalyser før og etter hvert eneste hopp, og det ble til og med en del sveising. Vi var kanskje litt pioneraktig på hoppfronten her i vest i alle fall, forteller Risløw videre og smiler fornøyd.

Det å velge og hoppe med elvekajakk kom ikke ut av det store intet siden Risløw har flere års erfaring med padling i elv, mest rundt Voss. I det siste har han lekt seg i en MK1 Tuna elvekajakk, og det var derfor naturlig å droppe utfor rekkverket i nettopp denne. Sammen med kompisen Øystein Torsvik diskuterte Risløw frem og tilbake i nesten et år før alle detaljer var klare. Selv med masse erfaring både fra elvepadling, brohopp, stillasbygging, og risikovurdering til lands og til vanns, er det masse å tenke på når man introduserer en kajakk til pendelhoppet.

3-2-1 DROPP!

Horisontalt i luften

Noe vi måtte unngå var å få rotasjon i kajakken under selve droppet. Vi ville at kajakken skulle stå horisontalt i luften under hele droppet, og ikke tippe fremeller bakover. Dette ble løst av at det gikk en stram stropp fra hver kajakkende rett i hopp-selen jeg hadde på. Som i vanlige pendelhopp fra broer så hadde jeg to tau med, et elastisk hopptau og et sikkerhetstau. Begge var festet i meg og ikke i kajakken. For ikke å miste kajakken under selve droppet hadde jeg en tauslynge som gikk under kajakken for deretter å klikkes på hopp-selen ved hver hofte, sier Risløw.

På vei ned fra den 35 meter høye Rongesundet bro.

I arbeidsmodus

På spørsmål om hvilke tanker som suste gjennom hodet da kompisene løftet han opp på det smale rekkverket på den rundt 35 meter høye Rongesundbroen, smiler han lurt.

– De fleste som hopper får omtrent blackout av all adrenalinet som rusher gjennom kroppen. Men for meg som har hoppet over 200 ganger fra denne broen, var det bare en eneste følelse i kroppen. Jeg var i arbeidsmodus! Bestemte oppgaver skulle gjøres i en bestemt rekkefølge. Ikkje noe var tilfeldig. Det var verken tid eller rom for det berømte adrenalinrushet. Før jeg ble løftet opp på rekkverket, sittende i kajakken, hadde jeg mentalt gått gjennom alt jeg skulle gjøre, om og om igjen, forteller han.

32 meters svev

Faktisk hadde Risløw, steg for steg, terpet seg gjennom alle detaljene og den viktige rekkefølgen på arbeidsoppgavene, hele 26 ganger. De to tauene var festet i hoppselen Risløw hadde på, mens kajakken kun var festet i han.

– Det betydde at jeg skulle droppes utfor, sveve rundt 32 meter i luften og stoppe opp tre meter over vannflaten, uten at det ble bouncing i kajakken. Så skulle jeg bli heist litt oppover igjen ved hjelp av hopptauet slik at det ble mulig å klikke seg ut av sikkerhetstauet. Deretter skulle jeg lynhurtig løsne de to stroppene som gikk fra kajakktuppene og inn i hopp-selen. Omtrent samtidig måtte jeg klikke ut de to karabinene i slyngen som gikk under kajakken og altså hadde festet kajakken til meg, forklarer eventyreren.

– Tiden var så inne for å kvitte meg med hopptauet ved hjelp av en klikkarabin, og umiddelbart få et tre meter dropp rett ned i sjøen. Den eksponerte broen går over Rongesundet, som er velkjendt for kraftig strøm. Jeg skulle altså bli droppet rett ned i den kraftige strømmen. Her var det viktig at jeg ikke kantret med det samme jeg traff vannet. Jeg skulle umiddelbart rette opp kajakken mot strømmen og padle hurtig til land ved den ene brofoten. Først da jeg stod på land var arbeidsoppgavene gjennomført. Dette var i alle fall planen.

3, 2, 1 DROPP

– Alt er klart. Åtti-sonen over broen er redusert til femti-sone. Biler med skuelystne glir sakte forbi. Venneflokken står rundt droppunktet. Noen tar bilder. Jeg smiler visstnok til kamera uten at jeg husker noe som helst om det i ettertid. Jeg er så utrolig fokusert på mine arbeidsoppgaver. Alt må skje planmessig, og jeg har ikke tid til å nøle. Det er musikk i bakgrunnen. Stemningen er spent. Mine kompiser løfter meg og kajakken opp. Plutselig er det alvor. Kajakken hviler kun på det knapt ti centimeter brede metallrekkverket. Jeg merker vinden i ansiktet. Jeg ser strømvirvlene i vannet under broen og det åpne hav like utenfor. Jeg bøyer meg framover og holder i padleåren. Tre, to, en, DROPP!

Droppet

– Svevet går så utrolig raskt! Jeg gjør alt jeg har terpet på. Alt fungerer! I det jeg lander i sjøen tar strømmen tak i kajakken. På ren autopilot retter jeg kajakken opp mot strømmen ved hjelp av åren og kroppen, traverserer sundet og padler til land. I det jeg løfter kajakken opp på land og legger den fra meg på svaberget ser jeg en bil komme mot meg. Min venninne Malin Sekkingstad, som stod på broen da jeg ble droppet utfor, har kjørt over broen og ned til brofoten. Hun løper mot meg, smiler det bredeste smilet og roper et eller annet til meg. Det er Malins energiske ankomst som gjør at arbeidsmodusen jeg har vært i, plutselig fordufter. Følelsene slår inn! Jeg gjorde det! Det gikk! Jeg klarte det! Jeg har hoppet i kajakk fra broen, forteller Risløw.

Som å være nyforelsket

– Det var helt rått! Og rimeleg ubeskriveleg! Rett og slett! Jeg kan kjenne det i kroppen enda, innrømmer han der vi i dag sitter på hans lærerkontor ikke så langt fra broen. Så hvordan var det egentlig? Kan du sette ord på det? Det lyser ut av øynene hans, sikkert slik det har gjort da han de siste årene har besteget det høyeste fjellet på seks av klodens syv kontinenter.

– Det var ikke adrenalin som traff meg. Til det har jeg hoppet for mange ganger. Men, det var.. Eventyreren tenker og tar en kort pause. Jeg rev av meg hjelmen og vesten, og da kom rushet. Det minnet litt om følelsen jeg har hatt etter fallskjermhopp og dropp i elv, men likevel var det annerledes. Rushet denne gangen føltes som den rene, høyst flyktige og ytterst deilige følelsen som man har når man er nyforelsket! Du vet, den beste type «feelgood » man kan ha. Forstår du?

Vil du lese mer om eventyreren Cato Risløw? Sjekk ut hans blog www.dreamingofsevensummits.com