Overnattingsturer gir mer ekspedisjonsfølelse

Det er rett og slett en del vi må huske å ta med oss når vi skal overnatte borte fra hjemmet. Telt, sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, hygiene- og førstehjelpsartikler, kart, stormkjøkken med tilbehør, og dertil rikelig med mat og drikke, er selvsagte ting som raskt noteres ned på huskelista. Det er slett ikke uvanlig at denne ender opp med å bli mye lenger enn vi trodde på forhånd.

Lastelære

Noen ganger kan det være utfordrende å få med seg alt man ønsker å ha med til overnattingsturen i kajakken. Men når samtlige remedier fordeles i lasterommene til flere kajakker, går det som regel bra. Hva behøves, egentlig? Å pakke med seg de riktige tingene og laste dem på en hensiktsmessig måte, lærer man seg etter hvert.

Det viktigste er at lasten ikke forskyver seg sidelengs, eller blir ustabil i bølger. Vi må se til at vi får en jevn vektfordeling og god balanse i hver enkelt kajakk, slik at vi unngår velt. Uansett er det smart å sikre vitale ting – eksempelvis gass, kokeapparat, mat, drikke og tørre klær – og tenke over hvilke risiko vi utsetter oss for på turen.

Alle har kommet seg ut av lavvoen, og det er endelig klart for frokost. FOTO: NANCY BERGSETH.

Mentalt oppbyggelig

Men når alt er på plass, og jeg og turkompisene mine er i gang, så finnes det knapt noe som er deiligere, koseligere, mer spennende eller mer mentalt oppbyggelig, enn å padle til planlagt destinasjon, slå opp telt, få på seg tørre klær, finne frem stormkjøkkenet og begynne med varmmaten. Det å kunne samarbeide om ulike oppgaver, og dele denne typen opplevelser med andre padleentusiaster – om det nå er de gode, gamle padlekompisene mine, eller nye padlevenner jeg nettopp har truffet – gir meg alltid en god følelse.

Samvær og fellesskap

Den luksusen det er å kunne legge bort stress og være litt tilbakelent, og ta seg tid til å la seg fascinere av naturen og nyte felles måltider med turfølget, er kanskje det aller fineste, slik jeg ser det. Med gode felles padleopplevelser knyttes det også bånd. De gode opplevelsene gir naturlig nok mersmak. Vi dras inn i nye drømmer og forventninger til nye turer. Vi håper å kunne bruke mer tid på både aktiviteten og dem som vi har oppdaget at har de samme preferansene, lystene og lastene som oss. Det er ikke noe galt i det. Heller tvert om, for det er dette som skaper turglede og sosiale, trygge og gode padleopplevelser.

Strandrydding hører med – det er alltid noe plast eller fremmedelementer som vi kan ta med oss hjem og kaste i søpla. FOTO: GUNNAR WIIK.

Kyllingsuppe

Som et utgangspunkt bør 100 gram renskåret kyllingfilet, eller kyllingkjøtt uten skinn og ben, holde per hode. Mengden av nudler, gulrøtter og andre ingredienser vurderer du opp mot dette.

 

Første post

Første post i praktiske hjemmeforberedelser er å kutte kyllingfileten i passe store biter, og marinere disse. Deler du opp en kylling, skal alt av skinn, brusk og ben fra denne i matavfallsposen. Deretter marinerer du alle bitene av rent kyllingkjøtt i en blanding av vegetabilsk matolje og søt chilisaus, som tilsettes moderate mengder av karri, cumin, tandoori og garam masala. Denne kryddermiksen gir deg smaken av India! Sørg for at den kryddertilsatte marinaden er rørt og blandet godt før kyllingbitene helles oppi. Ha det hele i et beger eller en boks som kan lukkes på en trygg måte, slik at det ikke renner ut noe når du frakter dette i kajakken din. Det er meningen at det skal bli med litt marinadesaus over i suppa. Dette vil bidra til både fin farge og deilig smak på denne.

Også korianderurten og de andre grønnsakene er det smart å ha rensket og kuttet på forhånd, hjemme. Urteblader og oppkuttede gulrotskiver, finkuttet hvitløk, chili og ingefær tas med i egne gjenbruksplastbokser med gode lokk. Jeg heller gjerne litt matolje på urtebladene, slik at de ikke skal bli for tørre under turen. Jeg har også for vane å ta med meg litt ekstra av de nevnte indiske tørrkrydderne i en egen plastboks. I denne kryddermiksen lurer jeg inn en terningdose knust kyllingbuljong. Da vil jeg lett kunne forsterke smaksfylden på suppa, om ønskelig.

 Denne deilige kyllingsuppa kan fort bli din nye favoritt. Dersom du har mye kyllingkjøtt for hånden, så går det helt fint å kutte ut nudlene, eksempelvis. Du kan også erstatte fersk ingefær og chilipepper med tilsvarende tørrkrydder. Men vær litt ekstra forsiktig med ingefærkrydderet, da dette lett kan bli for dominerende. I fullversjonen av kyllingsuppa – som her både er avbildet og beskrevet fremgangsmåte for - blir det mye mat og masse energi, herlige indiske smaker og ulik konsistens på ingrediensene; noe som bidrar til ekstra matglede når den spises. Den appetittvekkende oransjefargen kommer fra miksen mellom hvit kokosmelk og rød chilisaus. Finn frem øse, tallerkener og spiseskjeer, så er det bare å helle oppi, smake – og nyte!

Nudlene kommer i ymse slag. Jeg liker godt eggnudler, men det finnes så mange forskjellige typer og varianter at her vil jeg bare be deg finne frem den du selv liker best. Nudlene kokes etter anvisning på pakken, helst i en egen kasserolle – dersom slik forkoking i det hele tatt er nødvendig. Sil av vannet og sett nudlene til side. De skal ligge til du foretar oppkoket i hovedkjelen – kasserollen som skal huse suppa.

 

Ventetallerken

Har du rensket, delt opp og marinert en butikkgrillet kylling, krever ikke dette kjøttet ytterligere varmebehandling før du tar til på det siste stadiet for selve suppa; oppkoket.Men har du valgt rå kyllingfilet, steker du først de marinerte kyllingbitene kjapt på stekepanna. Når du har stekepanna der, varm og god, så er det bare noen sekunder som trengs for å frese gulrotskivene møre, sprøe og gode. Etterhvert som kyllingbitene og gulrotskivene er ferdige, tas de over på en «ventetallerken», der de – på samme måte som nudlene – hviler til suppeoppkoket er i gang. Med løvtynne gulrotskiver vil ikke forsteking være nødvendig. De vil bli fine, sprøe og spiseferdige når de får to, tre minutter rett oppunder koketemperatur.

Det meste er på stell når du begynner å jobbe med hovedkjelen; suppekjelen. Det er uansett smart å ha jukset litt hjemme, slik at du nå kan legge i ferdig finhakket hvitløk, chilipepper og ingefær direkte i kasserollebunnen. Alt dette freser du kjapt i en blanding av smør og vegetabilsk matolje, eller en smørtype som har slik olje – eksempelvis oliven-, solsikke- eller rapsolje – i seg. Bruker du mel for ekstra tykkelse og volum er det viktig at du rører godt om, slik at jevningen hverken brenner eller klumper seg. I denne prosessen er det smart å moderere varmen fra brenneren. Spe først med vann – litt etter litt, under stadig omrøring – og hell deretter i kokosmelken. Litt saus fra kyllingmarinaden tas inn og integreres i suppa. Ved behov rører du også inn kryddermiksen og den oppløste buljongterningen med kyllingsmak.

Du har nå laget en god basis, med en konsistens du er fornøyd med. Du merker de deilige aromaene fra de indiske krydderne når suppa nærmer seg kokepunktet. Nå kan du endelig tilsette kyllingbitene, nudlene, gulrotskivene og det meste av korianderbladene. Sistnevnte – i kombinasjon med kokosmelken, marinadesausen og de indiske krydderne – gjør susen i denne suppa. Oppkoket gjøres raskt unna, med stadig omrøring til gassbrenneren er slått av – for å hindre at noe brenner seg i bunnen av suppekjelen.

Strø gjerne noen fine korianderblader over hver enkelt suppetallerken, som en aller siste finish før servering. De deilige aromaduftene og synet av de grønne, friske korianderbladene mot den lettere rødoransje fargen, som kommer fra marinaden på kyllingbitene, vil drive appetitten opp til nærmest uutholdelige høyder

5 tips til reisende padleforeldre

Ofte tenker jeg at det handler om å ta et aktivt valg FØR man får barn. Skal du legge alt på hylla og vente med padleturer til barnet er noen år gammelt, eventuelt i skolealder, så er det noe man tenker over på forhånd. Det er ikke noe galt med det, men når det er sagt så må jeg si at det har vært VELDIG mye enklere å reise med et lite barn på padleturer enn mange spådde meg på forhånd. Da jeg gikk gravid gledet jeg meg faktisk til alle disse nye utfordringene som nok kom til å dukke opp når man skal reise på tur med småbarn. Selv om jeg av og til de siste tre årene har lurt på hvordan det gikk an å glede seg til noe slikt.

Et eksempel er dette med pass. Vi skulle tilbringe store deler av fødselspermisjonen i Chile, og da måtte jo den ufødte ha pass. Siden vi skulle dra ca. en måned etter fødsel så ble det litt hodebry å få på plass det praktiske. For hvordan bestiller man egentlig flybillett til noen som ikke engang er født? Jo, man bestiller flybilletter for de voksne, for deretter å ringe flyselskapet direkte hvor man oppgir navnet på barnet, som da altså ennå ikke er født. Etter fødselen må man så få fødselsattest og sporenstreks møte opp på politistasjonen med den lille på slep, for å få utstedt et pass i tide til flyet skal gå.

Når man har passet må man ringe opp igjen til flyselskapet for å få lagt inn passnummer. Verre er det ikke, og det aller verste med alt dette var å bestemme navn FØR vi hadde møtt den lille. Det er også noe med at det er enklere om man er to som vil det samme. Både mannen min og jeg ville ut og reise selv med en liten en. Og vi så ikke noen grunn til at det ikke skulle fungere. Vi bestemte oss for å planlegge litt, men også å være fleksible. Av den grunn senket vi skuldrene og brukte litt ekstra penger på billetter som kan endres. Da har man ryggdekning om man plutselig vil, eller må hjem igjen.

SAMMEN: Alt er enklere om man er to om ansvaret, også på tur !

1. Padleforeldre må planlegge

For et år siden var min sønn 1.5 år gammel, og jeg hadde lyst til å dra på «road trip» til Canada. Vårpadling i Canada er preget av flomstore elver, kaldt vann og vær, og helt fantastisk flotte surfebølger å lekepadle på. Den lille var for liten til å være borte fra meg, eller kanskje var det meg som ikke klarte tanken på å være borte fra ham. Men uansett så tenkte jeg at dette måtte jeg få til. Mannen kunne ikke være med på grunn av jobb, så jeg visste at jeg kom til å møte nye utfordringer. Hvordan skulle jeg få tid til å padle? Hvem skulle passe sønnen min mens jeg var på elva? Skulle vi sove i telt midt i vårløsningen, eller?

Enden på visa ble at jeg bestemte meg for å bruke litt ekstra penger på å leie bobil, som da ble hjemmet vårt i nesten tre uker. Dessuten var det viktig for meg at det var én familie til på tur, med en liten gutt på ett år med seg. Vi avtalte å hjelpe hverandre med å sitte barnevakt, og rotere padlingen. Som sagt så gjort! Vi reiste rundt som et lite taterfølge i øst-Canada og brukte bobilen min som barnehage og lekeplass når det var dårlig vær. Den andre lille familien sov i en varebil som var innredet med seng, så jeg følte tross alt at jeg var den som skeiet ut med en hel bobil til bare oss to.

Den største utfordringen var faktisk at bobilfirmaet ikke leide ut barneseter med bobilen. Altså måtte jeg aller først ta en drosje til Walmart med sønnen min, rett fra ankomsthallen i Montreal, for å få kjøpt et sete. Heldigvis gikk også det fint, og setet bruker vi ennå. Og er det ett råd jeg kan gi til familier som vil ut på tur – så er det at det er aller best å alliere seg med en annen småbarnsfamilie, slik at man kan samarbeide om å få kommet seg ut, og dessuten har barna noen å leke med. Det gjør godt for små og store sjeler!

Padleforeldre som surfer mens pjokken leker.
STAKE-OUT: Sånn ser det ut når pjokken finner noe å fordrive tiden med mens mamma er ute og surfer bølger. FOTO: NATALIE ANDERSON

Les også: Brukar kajakken som terapi

2. Vær fleksibel

Selv om jeg har allerede har sagt at man må være innstilt på å planlegge mer enn vanlig, slik som når det gjelder hvilke vaksiner den lille må ha på forhånd, så finnes det barneseter å få leid/kjøpt. Har man tatt med nok førstehjelp og enkle medikamenter som er greie å bruke og så videre, så er faktisk ett av de beste rådene jeg fikk på forhånd å være fleksibel. Dette er også noe man må jobbe med mentalt på forhånd. Uansett hvor mye man planlegger så kommer noe til å gå galt. Drar man på padletur med en smårolling, og særlig hvis man bare er én forelder, ja, da er det like godt å innstille seg på at man må forandre planer og omstille seg etterhvert som ting skjer.

Selv om mange mener at barna må ha faste rammer hele tiden, hver dag fra de er bittesmå, så har jeg erfart at så lenge sønnen min har meg eller samboeren min rundt seg, føler seg trygg og ivaretatt, så går det greit om han blir lagt klokken 21 én kveld i stedet for 19. Det er også ok om han ikke får middagsluren akkurat klokken 13, men hangler seg gjennom dagen til klokken 18 i ny og ne. For eksempel fikk barnet mitt influensa den siste uka vi skulle være i Canada, og alt han ville, var rett og slett å sove. Dermed benyttet jeg anledningen den dagen han hadde feber og ikke ville bevege seg, til å kjøre femten timer til nord-Quebec for å surfe en legendarisk bølge som heter «Molly».

padleforeldre med barn på tur

3. Sunt å være borte en stund

En annen erfaring jeg har gjort meg er at det er sunt for mor også å være borte litt fra barnet fra tidlig alder. Jeg var flink til å ta meg en gåtur på en times tid, eller en padletur på 1.5 time det første halvåret med sønnen min. Slik ble han vant til at jeg var borte litt, men alltid kom tilbake. Og dessuten fikk jeg trent opp dette med å la andre få en ørliten del av ansvaret en liten stund mens jeg senket skuldrene og fikk litt rom for meg selv.

Det er ikke lett, men jeg tror at for de av oss som trenger litt egentid i ny og ne så er dette kjempeviktig å trene på – og å unne seg uten å få dårlig samvittighet. Resultatet for oss har blitt at sønnen vår er fleksibel, og trygg i møte med nye mennesker. Han finner seg raskt til rette i nye omgivelser og vet at vi kommer tilbake, selv om vi er borte en liten stund.

I Canada lå vi ti dager på et lite sted som heter Beachburg, rett ved elven Ottawa. Der finnes det flere private barnehager, og hos «Debbie» var det greit at sønnen min fikk være noen timer hver dag i ti dager. De var mye ute, han fikk noen canadiske venner, og virket i det hele tatt veldig fornøyd med arrangementet. Prisen var heller ikke til å klage på – 200 kroner dagen, med mat inkludert. Jeg tror at det å være fleksibel er et av suksesskriteriene når det gjelder å reise med småbarn på padletur!

INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss.
INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss. FOTO: NATALIE ANDERSON

4. Still færre krav og senk skuldrene

Med dette mener jeg at du må senke skuldrene og godta at du ikke kommer til å ha en padletur som du har hatt det før de små kom til verden. Det er ikke sikkert at du får padlet hver dag, og det er ikke sikkert at du får padlet veldig mye hver dag. Dermed skal man som padlende småbarnsforeldre være glad for lite, og stille færre krav til seg selv. Om det bare blir én time på elva, så skal man være glad for den timen. Om det blir flere turer på elva fordi du har barnevakt eller samarbeider med en annen barnefamilie, ja da skal du være svært fornøyd med deg selv.

Og selv om man må stille færre krav til elvetid, så er likevel denne opplevelsen av å være på tur med barna helt unik. Man opplever tross alt noe sammen, selv om den minste ikke kanskje klarer å snakke ennå, men krabber rundt på elvekanten. Du skal også stille færre krav til den lille. Han eller hun skal også forholde seg til en verden som plutselig ble mye større, og da skal man forstå at reaksjoner kan komme, slik som mer gråting, mindre soving eller mindre spising. Uten å bli paranoid og frustrert må man godta at slik er det. Forandring er ikke alltid enkelt, ei heller for de små.

5. Vær raus med de du reiser med

Med å være raus mener jeg at man ikke skal holde regnskap med partneren, eller de man reiser på tur med. Om du ender opp med å sitte barnevakt et par timer lenger enn samboeren, eller den andre familien, så tenker jeg at det er helt greit. Man skal være raus, og man skal unne andre det man selv gjerne ønsker seg. Dette er dog ikke så lett, og særlig ikke når man ser andre padlere som surfer «Molly» seks timer i strekk, mens man selv springer etter to krabater som synes det er veldig gøy å utforske elvekanten!

Likevel, noe av det fineste jeg opplevde på turen min i Canada var når Natalie, mor i den andre småbarnsfamilien, forøvrig med en doktorgrad i hydrologi og en av de tøffeste kvinnene jeg har sett i en kajakk, tok seg tid til ikke bare å bade sønnen min på det lille avlukket av en dusj vi hadde i bobilen, men også sørget for å bruke litt ekstra tid på å ha varm middag klar etter endt padleøkt! Og det til tross for at jeg VET at hun aller mest ønsket å være den som prøvde å få helixen til å sitte, eller å få orden på clean blunten på bølga.

Derfor var det at jeg alltid sørget for å koke litt ekstra kaffe på morgenen når jeg stod opp, og tuslet over til bilen deres når jeg så litt bevegelse på morgenkvisten. Man skal være raus, man skal senke skuldrene og forlange mindre av seg selv og andre når man er på tur. Ikke minst skal man klappe seg selv på skuldrene fordi man hoppet i det og prøvde. Dessuten, det er så himla godt å komme hjem igjen etter endt reise.

Padlesikkerhet i nytt format

I padlingens natur, ligger det også en risikofaktor knyttet til aktiviteten. I likhet med andre friluftsaktiviteter, fordrer gode opplevelser at vi tenker på sikkerheten i det vi gjør. Som enkeltindivider gjør vi på samme måte som skiløpere og andre individuelle vurderinger av turen vi skal på. Utstyr, vær, dagsform og egne evner er bare noe av det vi vurderer før vi skal ut på tur. På bakgrunn av dette, føler vi oss trygge på tur og nyter turene våre.

Organiserte former

Mange padlere er knyttet til padleklubber eller foretak hvor vi driver padling i organiserte former. Som turledere og instruktører påtar vi oss et større ansvar som padler. Som profesjonelle aktører, er vi ansvarlige for sikkerheten til de personene vi har med oss, på aktiviteter. I likhet med mange andre padlere i Norge, startet jeg min padlekarriere gjennom et grunnkurs hav, og ble knyttet til et organisert padlemiljø. Som fersk padler, var man veldig lydhør overfor de erfarne padlerne, og som nybegynner søkte man ofte råd om utstyr og tur tips. Etter hvert som man ble mer rutinert, oppdaget man at det var veldig varierende hvor mye sikkerhetsaspektet var i fokus hos den enkelte.

Sikkerhetstenkningen våknet

Etter noen år, bestemte jeg meg for å gå videre på kursstigen. Man gikk teknikkkurs, og var med som hjelpemann på noen grunnkurs. Denne rollen som hjelpemann gav mersmak, og man meldte seg på aktivitetslederkurs. Det var i denne prosessen at sikkerhetstenkningen knyttet til padlingen våknet for alvor, og man gikk etter hvert videre til nideregående kurs hav. Disse kursene har sammen med mange padleturer og padlekurs, gjort at jeg nå har fått et endret perspektiv til padling og sikkerhet. Fokuset er nå på sikkerhet for hele grupper, og hvordan jeg kan jobbe med sikkerhet (HMS) på klubbnivå. I Molde padleklubb har vi gjennom mange år jobbet med å sette sikkerhetstenking på dagsorden. Og som medlem av Norges padleforbund, ble vi tidlig kjent med padleforbundets sentrale HMS dokument. Dette er et omfattende dokument med mye gode formuleringer rundt HMS og padling.

Omsatte innhold til handling

Våre utfordringer som klubb, har de siste ti årene vært å omsette dette innholdet til handling, altså etablere en kultur som ivaretar kjernen i padleforbundets HMS tenkning i praksis. Gjennom temakvelder og møter har vi diskutert HMS, og gjentatte ganger laget ulike HMS skjema som skulle dokumentere våre sikkerhetsvurderinger gjort ved våre aktiviteter. Til tross for dette arbeidet, har det vært krevende å endre sikkerhetskulturen vår. Og bruk av HMS skjemaer på papir for å dokumentere sikkerhetsvurderingene våre, har bare blitt brukt unntaksvis av de som er mest dedikerte. Med bakgrunn i dette, begynte vi i 2014 å eksperimentere med digitale registreringsskjema for sikkerhetsvurderinger, som kunne fylles ut på en mobiltelefon, og lagres eksternt i en sky-tjeneste eller lignende.

Utviklet app

Etter litt eksperimentering, ble det i 2016, med bakgrunn i et dokumentasjonsverktøy for rørleggere, laget en app for elektronisk registrering av sikkerhetsvurderinger basert på en sjekkliste laget av Molde Kajakklubb. Det ble da gjennomført gjentatte veiledningskvelder for alle aktivitetslederne i klubben, hvor HMS tenking, aktivitetslederrollen og innføring i bruk av appen har vært tema. I Padlesesongene 2017 og 2018 har vi utelukkende brukt digitale innmeldings skjemaer på sikkerhetsvurderinger knyttet til våre aktiviteter. Sikkerhetsvurderingene som gjøres på telefonen, består av en liste på 21 punkter, som dokumenterer forhold rundt turen generelt, været og deltagerne på aktivitetene. Konkret starter vi med å velge klubbtilhørighet og hvilken type aktivitet vi skal ha, og hvem som er leder for aktiviteten. Deretter legger vi inn kompetansekrav for å være med på aktiviteten og eventuelle minstekrav til utstyr, som for eksempel tørrdrakt, hjelm og slepeline.

Vurderer hensyn til tidevann

Videre sier vi litt om destinasjon for aktiviteten og hvilken eksponeringsgrad det er for aktiviteten, samt vurderer hensyn til tidevann. Vi tar bilder av sjøen/været der aktiviteten starter. Bildene legger seg inn i rapporten som genereres. Siktforhold, vanntemperatur, og lufttemperatur blir også vurdert. Alle punktene i skjemaet har ferdig definerte svar (multiple choise). Når vi angir svarene, er det lagt opp til at man kan svare på alle punktene uten hjelp av andre hjelpemidler. Eksempelvis angis vanntemperatur som badetemperatur, kaldt eller vinterkaldt. Værforhold omtales som sol, overskyet, regn og torden. Vindretning, siktforhold og bølgehøyde vurderes også. Videre tar vi bilde av deltagerne, og gjør eventuelle anmerkninger om helsemessige eller andre forhold hos deltagerne som kan ha betydning for aktiviteten.

Får skjema på telefon

Når alle punktene er fylt ut og gruppen går på vannet, sendes skjemaet inn. Det sendes da en rapport til en dedikert e-postadresse med kopi til leder og nestleder i klubben, som får disse på sin telefon. Lederne er da varslet om at den aktuelle aktiviteten i regi av klubben, er igangsatt. Vi vet da allerede mye om forholdene før start og antall deltagere, farge på kajakker og utstyr osv. Skulle det bli et ettersøk eller annen grunn for å koble inn AMK sentralen eller andre, kan rapporten sendes via telefon til de som eventuelt trenger opplysningene. Skulle det under aktivitetene skje en uønsket hendelse, fyller man ut de tre siste punktene i sjekklisten. Der beskrives hendelsene, og disse kan dokumenteres med bilder og merkes med GPS koordinater.

Kan lære av uønskede hendelser

Alle klubbens gjennomførte aktiviteter med tilhørende sikkerhetsvurderinger legges på denne måten tilgjengelig, slik at vi bygger opp og har statistikk på hvor mange kurs, turer etc. vi har gjennomført, til hvor, osv. Videre får vi registrert uønskede hendelser slik at vi kan lære av dem. Erfaringene fra de to første sesongene med bruk av digitale risikovurderinger, er udelt positive. Vi har opplevd en kulturendring blant våre aktivitetsledere. HMS begrepet har gått fra å være noe abstrakt i stort papirformat, til noe konkret vi forholder oss til ved alle våre aktiviteter. Videre ser vi at også deltagerne på turene og kursene engasjerer seg i våre vurderinger. Det oppleves som betryggende for alle parter.

Ny tidsregning innen HMS

Som klubb, er det blitt en ny tidsregning innen HMS arbeid. Vi har fått en helt ny kultur i klubben, og vi føler at vi har god ryggdekning og dokumentasjon av våre aktiviteter. Fra å ha et HMS dokument på 50 sider og en begrenset HMS i praksis, har vi i dag et to siders HMS dokument, og en praksis hvor HMS vurderingene er sentrale i alle våre aktiviteter. Så for Molde kajakklubb har vi tatt et skritt videre i vårt HMS Arbeid, og vi kommer aldri til å se oss tilbake. APPen er kommet for å bli hos oss.

Appens framside, med kart og værtjeneste. Dokumentering av krav til utstyr og kompetanse, samt destinasjon for turen.

På bølgeglitter langs Bozburun

Vi lurte litt på forhånd: Var det for sent på året? Ville vi møte høststormer i oktober? Ville forholdene egne seg bedre til barsk surfing enn til solskinnspadling og ferienytelser? – Kom igjen, dere er heldige, forholdene er perfekte de nærmeste dagene, melder Vedat Vural, vår kjentmann på de kanter. Fra sin base i Marmaris organiserer han alt av friluftsliv, fra sykkelturer og fjellvandring til elverafting for den som vil ha seg et skikkelig adrenalinkick. Normalt har han grupper med seg på tur. Nå er sesongen stille, men han gjør et eksklusivt unntak, bare for oss. I en drøy time skrangler og skumper vi utover Bozburun-halvøya i Vedats røffe Range Rover med tre kajakker på taket. Fra Marmaris bærer det langs svingete veier gjennom frodig furuskog. Langt der nede dukker småsteder opp, omgitt av flotte farkoster som ligger og dupper langs bryggene. – Orhaniye, peker Vedat, engang en fredelig liten plass. Nå altfor fasjonabel for hans smak. Nok en bukt blinker forlokkende. – Selimiye, enda mer standsmessig. Det er ikke denslags vi har kommet for å oppleve. Vi vil ut og leke oppdagere i en ny verden. På brygga lengst ute på spissen av halvøya er det stopp, og vi lemper ut alt vårt pargas. Hjelp, så mye? Kan dette gå, da? Telt og turkjøkken, soveposer og pakkesekker, kanner med vannforsyning. Og slike mengder med proviant… Den som padler med Vedat skal slippe å leve på tørrmat. Inn i alle hulrom i skrogene stapper vi minst et halvt tyrkisk grønnsaksmarked! Det pakkes tett og effektivt og med tanke for riktig vektfordeling. Plask, der går kajakkene på sjøen. Vi åler oss etter ned fra den høye bryggekanten og trygt på plass i cockpiten. Heldigvis blir det uten plask denne gangen! Vedat har utstyrt oss med flytevester i riktig vektklasse. Fotstøtter og sete er justert. Det er bare å gripe årene og gjøre seg til venns med kajakkene. Først føles alt litt uvant med ukjent utstyr, men snart er det som om vi er skapt for hverandre – det kjennes smidig, stødig og trygt. Orhaniye: Fra veien utover Bozburun får vi fristende glimt av småsteder med store båter ved bryggene. Men kajakker ser vi ingen av.

Mot eventyret

Sola står på sitt høyeste når vi endelig er startklare og setter kursen for det første sundet. Alt skinner og glitrer rundt oss, og det smitter! Det er som om forventningen glitrer og skinner et sted inni oss også. Det er dette vi kom hit for! Det er dette vi lengtet etter! Det er nå det begynner. Nå kan vi ta det inn med alle sanser. Vannet som glitrer i blått og turkis – det holder ikke bare å se på det. Vi må stikke hånden nedi og kjenne på det – så perfekt og fristende temperatur! Vi må smake på det også – så ramsalt, så rent og friskt. Men hva er det Vedat tenker på, der han legger inntil alt ved den første øya? Pause alt nå? Vi har jo bare så vidt begynt. – Bare en rask sjekk, fungerer alt greit, spør han der vi kravler i land. Behov for justeringer? Eller kanskje for en liten forfriskning? Her skal tydeligvis ikke turen videre få ødelegges av mangler, verken ved utstyret eller mat og drikke. Vi har knapt trukket kajakkene på land før den to-etasjes tyrkiske tekokeren står og bobler på gassblusset. Lunsj allerede? Neida, bare en liten styrkebit. – Prøv disse dadlene. Noen valnøtter med fikener til – det er godsaker som gir padlestyrke! Vinden friskner til der vi legger ut på neste etappe. Ennå er bølgene små, men de har fått hvite skumtopper på. Vedat har sjekket værmeldingen og bekrefter at det skal friskne til. Her har vi lite beskyttelse mot havet i vest. – Se, rett der ute ligger en liten bit av Hellas, peker Vedat. Øya i horisonten er best kjent som Simi blant Hellas-farere fra Norge. På tyrkiske kart heter den Sömbeki adasi. Slik går landegrensene og språkbarrierene helt inni fjæresteinene langs hele den tyrkiske egeerhavskysten. Snart dreier vi inn i smulere farvann. – Ikke noe vær å frykte for oss innover her, beroliger Vedat. Tett langs land følger vi den forrevne kysten. Klippene har en merkverdig folding og lagdeling. En geolog ville sikkert lest landskapet som en åpen bok. For en som har mer erfaring med bollebakst, minner formasjonene mest om emner til snurreboller med kanel mellom lagene.

Krabbekjent

Brått legger Vedat om kursen mot et søkk inn i fjellet. Der forsvinner han sannelig rett inn i mørket! Vi må jo våge oss etter. Der inne blir lydene fremmede og rare. Bølgene sukker og stønner, dypt og mystisk, som et nærvær av noe stort og usett. Hula har ikke noe navn, men heretter har den det: «Trollhula» må den hete. I så fremmede farvann føles det trygt å følge i kjølvannet til en kjentmann. Det blir snart tydelig at Vedat kjenner hver vik og hver odde, hver bukt og hvert undervannsskjær på denne kyststripen. På forhånd har han pekt og forklart på detaljert kart. – Her kan vi lunsje, her er det fint å telte. Det er bare å velge for kysten her er fri og full av muligheter. Leken som en unge legger Vedat seg tettest mulig inntil land der bølgene klasker mot klippene så skumsprøyten står høyt til værs. For den som ikke føler behov for fullt så mye bølgelek og nærkontakt med skarpe klipper er det tryggere å holde litt mer avstand, der bølgene oppfører seg roligere og mer forutsigbart. Bukt etter bukt kommer til syne der vi passerer nes og framspring. De ser paradisiske ut, alle sammen – grunne og fine å gå i land i, turkise i kanten inn mot stranden og med skyggefull skog i bakkant. I enkelte viker ligger store, standsmessige seilbåter på svai. De er på dagstur med turister fra Marmaris. Det ikke dit vi har tenkt oss. Vi skal finne vår egen bukt og føle at vi eier en verden ingen andre har oppdaget før. Stadig flere bukter legger vi bak oss. Hva med den neste? Og den neste og den neste? Endelig dreier Vedat kursen mot land. Det var verd å vente på.Vi har funnet vårt sted for natten! Og ikke mindre viktig – vår egen badebukt.

Strandhogg

– Det er bare å hoppe uti, dette fikser jeg, beordrer Vedat, der han allerede er i gang med å plukke menyen fram fra kajakkskroget. For en frihetsfølelse! Skal vi gidde å skifte til badetøy? Med eller uten, her gjør vi akkurat slik det passer oss – ingen i hele verden å ta hensyn til. Over den hvite sanden er det som om vi svømmer i bare lys. Så annerledes enn fjorden vi er vant til hjemme – ingen tang, ingen bunnvekster som føles gufne å komme borti. Bare bittesmå fisker som piler frem og tilbake over bunnen. Kroppen nyter å få strukket på seg etter første dag i cockpiten. – Ingen blemmer i hendene? Ingen vonde skuldre? Vedat har omsorg for at fysikken skal holde helt til vi er vel i havn igjen. En liten slette under en skyggefull trekrone frister som den perfekte teltplass. Med lett og lettvinte teltkonstruksjon tar det ikke mange minuttene å få rigget seg til. Nede i strandkanten glimter det allerede til i et lite bål. Her er det tydeligvis ingen bålrestriksjoner, selv om sommeren er knusktørr. – Vi må gjøre en liten jobb som naturvernere, mener Vedat. Selv er han søppelplukker mens han padler og tar med seg alt han får tak i av plast som flyter i havet. Men strendene blir det for omfattende å renske opp fullstendig. Vi nøyer oss med det brennbare – og får bålstemningen i belønning. Snart synker sola mot horisonten og alt farges mykt og mildt omkring oss. Fra primusen brer duftene seg av putrende tomater og aubergine, løk og pepper og halumi-ost som får smelte i gryta. – Afiyet olsun, som de sier på de kanter: God appetitt!

I nattemørket

Med dagens innsats i kroppen, med hodet fullt av inntrykk og magen full av Vedats meny regner vi med at nattesøvnen er sikret. Men det er bare å innrømme: En tynn lefse av et liggeunderlag er ikke akkurat noen drømmemadrass. Det går opp for oss hvor bortskjemte våre velstandskropper er blitt, godt vant som vi er med komfortabelt turutstyr hjemme. Nå når lyset forsvinner, er det andre sanser som tar over for synet. Hva er den fjerne mekringen? Var det kanskje geiter vi så konturen av på toppen av åsen? Og hva er den gnissingen? Mygg er det i hvert fall ikke her. Har vi fått sirisser i teltet eller holder de fest i trekronen over oss? Den monotone musikken føles deilig søvndyssende på en passe eksotisk måte. I løpet av natten krever kroppen naturlig nok en tur ut. Det er da vi skjønner det: Sammenhengende søvn er likevel ikke det beste. Da kunne vi gått glipp av universets imponerende skuespill. Over åsens profil, svartere enn selv den tyrkiske natten, henger halvmånen i perfekt posisjon. Her kjennes himmelen så nær og sivilisasjonen så fjern – og skinnet fra stjernemylderet så sterkt som vi aldri ellers ser det. Og der, i en perfekt bue over åsen, skjener et stjerneskudd gjennom himmelmørket. Det er nå vi kan ønske noe – det må holdes hemmelig, men kanskje handler det om å få komme tilbake hit engang. Men hva er det som blinker over himmelen? En komet? Nei, selvsagt ikke – bare et fly på vei østover mot Antalya. Vi er visst ikke helt alene i verden, likevel. Klippelandskap: Hva skjuler seg bak neste odde – og neste og neste? Fristende bukter kommer til syne på rad og rekke.

Nye krefter

– Mæææh, mæææh, blir vi vekket av neste morgen. Eller var det en duft fra primusen som nådde sansene våre. I så fall er vi ikke de eneste som har fått lyst på mat. Nedover liene vrimler det av geiter i alle de vakreste, varmbrune nyanser. Det er som om hele steinura har fått liv. Vedat har vært førstemann på beina. Den velbrukte voksduken er spredd utover bakken og fatene bugner. Vi må tenke på eventyret hjemmefra, det om den magiske duken i «Bord dekk deg». Nå er det tid for en leksjon i tyrkiske kulinariske spesialiteter. – Prøv litt energi-mat, så holder padleformen hele dagen, frister Vedat: Tahini med dut pekmesi. Vi ser undrende ut, så forklaring følger. Tahinien er en masse av knuste sesamfrø. De beste kommer fra Gøkova, der markene blir gjødslet av trekkfugler når de passerer. Dut pekmesi er innkokt saft av morbærfrukter. – Jeg får den fra Elasig, den beste i landet, forsikrer Vedat. – I dag har vi flere valgmuligheter, forteller Vedat og trekker frem det store kartet. På fastlandssiden ligger buktene på rad og frister med en badestopp her, en lunsjpause der. På utsiden ligger et par øyer. – Har dere lyst og krefter, kan vi gode padle rundt på yttersiden. Ikke noe stress, alt er opp til oss. På «No man island» gjør det godt med et stopp. Her er vannet så glitrende turkis at en nordboer bare er nødt til å la seg gli uti. Det kjennes bare som en svak avkjøling, enda sola steker og luften holder perfekte 28 grader. – Ser dere øya der borte, peker Vedat. Der skal vi innom – og kanskje bli over natten. Helt opp til oss det også. Hvis vi vil, kan vi velge fastlandet hvor det fins litt flere fasiliteter dersom vi alt har fått nok av villmarkscamping. Camp 1: Med slett underlag og skygge under trekronen finner vi vår perfekte teltplass. Her er ingen andre å se – verden er vår!

På kirkebesøk

Vi holder oss langs innsiden av Kameriyeøya i nord, under den bratte åssiden på fastlandet. Snart stiger noen tydelige konturer frem på øya. Nysgjerrigheten våkner. Kultur og historie har ikke vært tema for denne turen. Men en liten dose vil vi selvsagt gjerne ha med oss. En liten slette strekker seg ned mot stranden, som for å ta imot og gjøre det enkelt for besøkende å kravle i land. Vi rekker knapt å pakke ut før nysgjerrigheten krever en liten utforskning. Slitte steintrinn fører opp den bratte skrenten mot det unnselige, vesle kirkebygget. Her er det bare et skall som står igjen – ingen rester av fordums utsmykninger, ingen tegn som røper hvilken helgen kapellet sikkert var vigslet til en gang i tiden. Nå er det plassen foran kirken som viser hvilken omsorg som engang ble lagt ned i utformingen. Små, runde strandsteiner danner en gulvflate i sort og hvitt, dekorert med geometriske figurer og presise linjer. Det er som om fortid og nåtid har funnet et felles formuttrykk. Men hva er den forunderlige fremtoningen foran kapellet? Fra et buskete tre flagrer bånd i alskens glorete fargeprakt. – Det er vår tids overtro, eller kanskje tiltro til religionen, forklarer Vedat. Knyt et bånd på en gren på ønsketreet og fremsi en stille bønn, til hvem eller hva er litt uklart. Ved mange steder med religiøs tilknytning har det oppstått slike trær fulle av ønsker som blafrer i vinden. Selv ønsker vi bare å finne en sti som gjør det mulig å utforske øya og kanskje få et utsyn mot solnedgangen i vest. Men samme hva vi forsøker, ender vi opp fanget i stikkende kratt som bare geiter klarer å forsere. Vi må nøye oss med et blikk ned mot landingsplassen, der det frister å få rigget til teltet for kvelden. Ingen fasiliteter i verden kan få oss til å forlate et sted så vakkert og fredfylt som dette. Natten igjennom har vi den herligste vuggesang noen kan ønske seg like utenfor teltduken, der småbølger skvulper og slikker og surkler oss i søvn.

Sjokkmøte med sivilisasjonen

En friskere og vakrere morgen kan ingen ønske seg! Det er vår siste dag. Vi må lagre alle de Strandrydding: Kysten langs Bozburun er mye besøkt. Det avsløres av alt som driver i land. Vedat har oppfordret oss til strandrydding. gullkantede øyeblikk vi har plass til inni oss. Blikkstille og blank ligger vannflaten, så stille at vi kan svømme midtfjords ut fra øya. Der ute fra får vi en liten forsmak på panoramaet vi skal ha utsikt til hele padledagen: Innover i retning Marmaris ligger ås etter ås, blåne bak blåne og taper seg i soldisen. Ennå ligger sjøen speilblank der vi legger ut fra øya. Skulle det ikke blåse opp i dag? Etter hvert merker vi at værmeldingen får rett. Visst blåser det, visst er det blitt bølger med hvite skumtopper på – men nå gir de oss bare en gratistur innover. Vi gynger og danser og har det herlig. Men opps, et øyeblikks uoppmerksomhet, og vi får hele bølgen rett i fanget. Og selvsagt har vi ikke tatt sprayskirt på, godværspadlere som vi er. Men samme kan det være! Ikke er det kaldt og ikke gjør det noe å være klissvåt heller. Vi skal jo snart til land og få skiftet. Vi nærmer oss bunnen på Hisarønubukta før Vedat setter kursen mot land. Det er bare å innrømme: Det kjennes som en lettelse i hender, armer og rygg når sluttpunktet kommer til syne. Der inne har han sørget for at gode hjelpere har bilen klar ved brygga. Det er bare å kravle i land med alt vårt pargas. Men hva i all verden er dette for slags sted? Her gjelder det å skru på alt vi har av humoristisk sans! «Jesus Beach» lyser det mot oss fra et digert skilt. Det er neppe fordi Jesus selv har vandret her. Nå er det i hvert fall øltørste gjester som vanker i vannkanten og under parasollene. Det nærmeste vi kommer bibelske assosiasjoner er en stakkars kamel som blir leiet rundt med betalende turister mellom puklene, utkledt med dingeldangel og noe som skal minne om tradisjonsrik hodepryd. Skal dette liksom forestille sivilisasjonen? Da er det bare å ønske seg langt bort og vekk igjen. Men forresten, var det ikke noe vi savnet der ute? Vi trengte visst en dose med primitivt ubehag for å minne oss om alt vi ellers tar for gitt. De enkleste ting i livet har fått ny verdi: Vi har dusj, do og en god seng som venter på oss. Bare å glede seg!

Et perfekt mål for kajakkpadlere

Helt siden jeg hørte om øya og dens utrolige historie første gang, har en tur dit stått høyt på ønskelisten. Men det er ikke gøy å farte rundt alene. En opplevelse blir så uendelig mye større når den deles med en god venn, en du kjenner godt og som kan skravle i en time. Eller være helt stille i to. Jeg er heldig. En god venninne sier ofte ja når jeg spør. Hun kjenner meg godt og vet at turen allerede er planlagt. Det finnes ikke noe bedre enn å høre: – Ja, jeg er klar. Hvor går turen denne gangen?

– Solstråleøya. Har du hørt et sånt flott navn på en øy? Det er et ekte navn, du kan Google det. Den fins virkelig, sier jeg entusiastisk.

På bortgjemte veier

Solstråleøya ligger i skjærgården like utenfor Tysnes. For å komme dit må du snirkle deg gjennom en stadig smalere vei vekk fra fastlandet. Da veien plutselig leder over en veldig smal bro lurer jeg på hva i alle dager jeg har begitt meg ut på. Broen knirker og knaker og et øyeblikk er jeg overbevist om at det kun gjenstår sekunder før vi havner i sjøen, litt tidligere enn planlagt og ikke sittende i kajakken. Men det går bra.

Ferden fortsetter på smale, hullete grusveier, og etter å ha surret litt rundt finner vi en tre meter bred strand vi kan bruke som startplass for helgens kajakktur. Det er nemlig kun en måte å komme seg til øya på, og det er i båt. Været er strålende, nesten ingen vind og vi skynder oss med å komme utpå. Kartet ligger klart og vi planlegger raskt en snirklete rute, en lang omvei frem til målet.

Speilblank sjø gir sommerfølelse midt i oktober.

Skjærgårdsparadis

Området rundt Solstråleøya består av mange holmer og skjær. Mange har avlang form, og liggende ved siden av hverandre lager de smale kanaler som bare må utforskes. Mange steder er det så grunt at de bare er tilgjengelige med kajakk. Vinden får ikke tak her og det skaper bortgjemte oaser hvor verden utenfor forsvinner. Det ville ikke blitt en overraskelse om brødrene Dal plutselig dukket opp rundt neste sving. Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Stadig vekk ser vi fisk som svømmer like under oss. Den kjølige årstiden gjør sjøen krystallklar mange, mange meter under oss. Stedvis hvit sand er et flott underlag for å se både krabber og sjøstjerner. Over oss flyr fuglene. Mange har reist sydover på denne tiden, men flere overvintrer. Hegren for eksempel, som ikke alltid er like lett å få øye på når den sitter langs sjøkanten og bretter seg sammen for å hvile. Den har sett oss lenge før vi ser den, og vi skvetter til når den plutselig letter og flakser avgårde.

Se torsken, se torsken

De fleste hyttene i området er vinterstengte, og vi låner derfor en brygge når det er tid for å spise nistepakken. Mens vi sitter der kommer plutselig en torsk svømmende langs land. Her er det bare en meter dypt så den er lett å se. Vi sitter helt stille og prøver å unngå at vibrasjonene fra bryggen skal skremme den bort. Den er på leit etter mat og stikker med jevne mellomrom snuten ned i tangen på jakt etter delikatesser. Rundt svømmer masse yngel. De er ikke redd for torsken så de er nok ikke på menyen. Det er som å være flue på veggen og få et glimt av andres liv. Et liv helt ukjent for oss.

Etter en lang, doven kajakktur i området begynner magen å gi beskjed om at det nærmer seg middagstid. Vi setter kurs mot øya. Solen står lavt på himmelen og varsler om at dagen er på hell. Vi kommer oss i land, og på den flate plenen nordøst på øya settes teltet opp. Vi jobber i stillhet og på autopilot. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene er på plass.Soveplassen skal opp mens det ennå er dagslys, enten det er telt eller hengekøye. Solstråleøya egner seg flott til begge deler.

Les også: Tromsø – Cape Town i kajakk

Vi utforsker øya

Solstråleøya er ikke så stor, og det er fort gjort å utforske den. Fra campingplassen vår ligger det også et naust, og her går bakken bratt oppover. Nesten oppe ligger et lite skur. Det viser seg at den huser noen høns. De er tydelig skremt av besøk og prøver å flytte seg slik at vi ikke ser dem. En plakat på veggen sier at du kan ta eggene du finner, om du vippser en femmer per egg.

Like ovenfor passerer vi grunnmuren av et hus. Det var her det lille slottet en gang stod. Vi løper opp trappen og balanserer på toppen av de smale steinveggene og ser for oss de ulike rommene og den store, flotte inngangsdøren i tre. Forestiller oss livet til Mr. Musgrove og barnebarnet, Ada.

Vokterboligen kan leies om du vil overnatte på øya.

Kledd i oransje, rødt og gult

Det er tett med trær overalt. På denne tiden ligger alle bladene på bakken og hele øya er kledd i oransje, rødt og gult. Innimellom ser vi trær som helt klart er plantet. De ser eksotiske ut og hører ikke naturlig hjemme her. Eføyen har spredd seg overalt. Noen steder lager den et grønt teppe på bakken, men andre steder vil den opp mot solen og bruker trestammene som klatrestativ.

Midt på øya ligger en liten scene som ser ut som en stor gapahuk. Bakken som skrår nedover mot scenen gjør området til et naturlig amfi. Her er det plass til et hundretalls gjester. Det hadde vært flott om noen stod klar på scenen akkurat nå.

Stien fortsetter opp til øyas høyeste punkt. Løvet dekker stien og gjør den litt glatt. Ved veis ende ligger en liten rødmalt hytte. Tidligere var dette vokterboligen. Den er gammel, men helt klart godt holdt. Har du nøkkel tilbyr den både kjøkken og innendørs seng. Men for ekte campere er det helt uaktuelt.

Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Og snart er maten klar

Men så er det på tide med mat. Greiner som har falt ned på bakken deles opp i passende biter med den medbragte sagen, og snart sprer varmen seg rundt bålet. Grønnsaker hakkes opp og legges i folie over flammene, det samme gjør kjøttet. Mens vi venter på at det skal bli klart koser vi oss med noe varmt i koppen og prater om alt vi har opplevd i løpet av dagen. Snart fylles luften med duften av stekt kylling. Mat smaker ekstra godt utendørs.

Gode og mette legger vi oss ned rundt bålet. Solen er borte og en stor og lysende klar måne er på vei opp. Det er mørkt og stjerneklart. Temperaturen ligger på rundt null grader, men bålet gir oss varme og gjør kvelden til en magisk opplevelse. Himmelen og stjernene er mye klarere når nærmeste strømkilde er langt, langt unna. Plutselig flyr et stjerneskudd over himmelen. Raskt sender jeg opp et ønske om flere slike magiske turer.

Den kalde oktobernatten

Den kalde natten har gjort det nødvendig med noen justeringer for å holde på varmen. Og selv om planen var å våkne før soloppgangen, gjør det ingenting å forsove seg. Lyden av en hegre bryter med ett stillheten, som for å si at nå er dagen begynt. Solen trenger seg gjennom de nakne greinene, bakken er hvit av rimfrost og en sky av røyk følger med pusten ut. Det er helt stille og ikke et vindpust å kjenne. Dette er himmelrike på jord og frokosten nytes langsomt. En ny ubrukt dag ligger klar. Det gjør også kajakkene, og snart er vi igjen på sjøen, klar for nye ekspedisjoner.

Solstråleøya eies i dag av Tysnes kommune og er friluftsområde. Den er kun tilgjengelig via sjøveien med båt eller kajakk. Gjestehavner med parkering finnes både i Godøysund og Våge. Vokterboligen er restaurert og kan leies hos venneforeningen om du ønsker overnatting innendørs. Ellers har den mange områder som egner seg til telt, og hengekøyen kan fint henges mellom trærne. Øya har en spennende historie og det er vel verdt å lese seg litt opp før en tar turen. Har du lyst å lese hele den spennende historien om øya finnes den i boken «Solstråleøen» av Norolf Henriksen og Kåre Bolstad.

Smale kanaler kun tilgjengelig fra kajakken.

Vet vi hvor privilegerte vi er?

Jeg har hatt flere ørneopplevelser uten kamera enn med, og derfor føles det bra når jeg innimellom lykkes med å forevige denne type magiske øyeblikk i form av fotografier. Men til tross for at jeg ikke har hatt kamera for hånden og dermed heller ikke kunnet fotografere i de aller fineste eller mest spektakulære øyeblikkene – eller kanskje nettopp derfor – kommer jeg aldri til å glemme dem.

Privilegium å komme nær

Det å komme på nært hold på Nord- Europas største rovfugl føles fortsatt som et privilegium, men slike opplevelser er ikke lenger en sjeldenhet. Etter flere tiår med fredning er bestanden av havørn i Norge høyere enn noen gang etter Andre verdenskrig. Norge og Russland alene er blitt begunstiget med om lag halvparten av den totale bestanden av havørn i verden. Sett i forhold til populasjonen av tobeinte troner vi helt øverst – i antall ørner per capita.

Utbredelsen er størst i kyst- og kystnære områder. Men i dag kan vi se havørn i de aller fleste av landets fylker. Og noen steder, slik som øyriket utenfor Bodø og på øya Smøla på Nordmøre, er det så mye av arten at det har vokst frem en egen turistnæring – havørnsafari. Dersom du ønsker å ta havørner nærmere i øyensyn er det slike steder – typiske havørnhabitater – du bør oppsøke.

Havørn i sikte.

Hunnene er størst

Havørnhunnene er både tyngre og fysisk større enn hannene. Havørnhannene veier rundt 4,5 kilo i snitt, mens en typisk hunn veier rundt 5,5 kilo. De aller største kan veie nesten syv kilo, og ha et vingespenn på godt over 2,5 meter. Havørnene er således lettere enn vi kan få inntrykk av når vi ser deres fysiske størrelse og anatomien deres. Spesielt de store vingene og fjørdrakten på disse – gjør dem til fantastiske flyvere, som kan ligge og sveve på oppdrift i lange sekvenser, tilsynelatende uten å bevege vingene. Det er kanskje de sakte bevegelsene som gjør dem så elegante og grasiøse. Men når de først bestemmer seg for et bytte kan det gå lynraskt, og med en presisjon utenfor vår fatteevne.

I oppveksten hadde jeg en spesiell opplevelse med havørn, på riktig nært hold. Jeg og min eldste bror var ute i min fars sjark, like ved barndomshjemmet vårt i Gursken, på Sunnmøre, da vi så en stor fugl kave i sjøflaten. Det viste seg å være en havørnunge, og det kunne se ut som den holdt på å drukne mens en håndfull måker drev og stupte etter den og ville den til livs. Da vi nærmet oss den fjærkledde, noe forkomne krabaten og strakte ut en stor håv med treskaft, må den ha forstått at vi var dens reddende engler. Den kom oss i møte og karret seg på plass på det tverrliggende håvfestet nederst på skaftet, og vi fikk løftet den om bord.

Min bror og jeg var så nær som en armlengdes avstand mens havørnungen stod med vingene ute, for å tørke dem, slik skarven gjør. Et forsøk på å trøstekjæle ble kontant avslått; den hogg med nebbet mot den «kjælende hånden» min. Derfor godsnakket jeg heller med vår nye, bevingede venn og lot den få være i fred. Etter 15 – 20 minutter tok havørnungen sjansen på å fly igjen – og den så ut til å klare seg fint. Siden den hendelsen har jeg drømt om å få komme på nært hold av havørn igjen. Det er noe ved denne majestetiske fuglen som fascinerer meg.

Bidra til naturmangfoldet

Når denne artikkelen nå er blitt publisert, så har jeg et håp om at du, kjære leser, som padler og som sikkert ser en ørn i ny og ne – eller kanskje ofte – ønsker å bidra til naturmangfoldet, og tar valg til det beste for naturen; og i alle fall ikke på dens bekostning. Det kan være lett å bli egoistisk i jakten på det ultimate ørnefotografiet om man først har satt seg dette som et mål.

Men prøv å holde igjen litt og unngå å provosere frem enn ønsket situasjon til egen vinning. Tenk på at vi bare har naturen til låns, og at vi som bor i dette forjettede landet er heldige som får oppleve disse vakre og grasiøse skapningene. For at fremtidige generasjoner nordmenn skal få de samme muligheter til å se dem som vi har i dag, så må vi være bevisste på hva vi formidler videre av kunnskap og holdninger. Dette perspektivet og denne respekten for liv og mangfold må vi alltid ta med oss, hvor enn vi drar i denne verden.

East Pole Paddles Nanook tip

Skaftet for East Pole Paddles er ganske tykt og ovalt og måler hele tre ganger fire centimeter i tverrsnittet. Det gir et veldig bra grep for meg som har litt store hender. Åren er kraftig bygget og er i den stive enden av skalaen for grønlandsårer. Vekten er ikke avskrekkende på 890 gram, noe som nok skyldes at cedertre er en relativt lett tretype.

Dette er ikke en omfattende test, men jeg har padlet noen turer med denne åren og synes den fungerer godt. Den er litt tykk i endene, noe som selvfølgelig gjør den sterkere i et sårbart område, men det gir også litt mer plasking i vannet under padling. Dette blir alltid et kompromiss med treårer, men denne tåler i alle fall en støyt. Den er meget god å rulle med, og den har en veldig fin og konveks oval form i tverrsnittet. Dermed er den behagelig å gripe langs hele bladet, samt at den går veldig godt i vannet ved sculling og rulling. Åren er oljet og har en veldig fin og behagelig overflate.

East Pole Paddles Nanook tip

– Åren finnes i ulike lengder, testet i 225 cm.
– Utlånt av Aktiv AS
www.aktiv.us
Pris: 2799,-

Les også: Turkajakk som gir mye for pengene

Verdens raskeste havkajakk?

Videre går det frem fra forhandleren at: «Denne kajakken både kan brukes på lengre turer og ekspedisjoner. Men om du også liker å padle kortere turer for trening og mosjon, vil denne modellen neppe skuffe. Nye S185 G2 har samme stabilitet som G1, men skroget er hårfint redesignet, smalere og raskere uten at dette har gått ut over den gode stabiliteten. Fronten er blitt noe smalere i området rundt åreisettet, og baugen er noe rettere i designet.»

Stellar S18R har jeg hatt til test ganske lenge og fått prøvd den under mange ulike forhold, mest innaskjærs og på relativt flatt vann, men også i vind opp til 15 m/s og ganske store bølger i havgapet på opp mot to-tre meter. Kajakken har også vært prøvd av andre personer enn meg, og jeg har også padlet denne kajakken lastet for overnattingstur.

 

Om produsenten

Stellar kayaks & surf skis har produsert kajakker og surfski siden 2009. De beskriver seg som et «Global company» der designgruppen kommer fra Nord-Amerika og Tyskland, mens båtene blir produsert i Kina. I motsetning til endel andre produsenter er de åpne om hvor og hvordan produksjonen foregår ned til et ganske detaljert nivå der de på nettsiden sin presenterer selskapene og fabrikkene de samarbeider med i Kina. De er også ganske detaljerte om hvilke materialer de bruker. Stellar har fått ord på seg for å være meget velbygde kajakker.

 

Gjennomtenkte detaljer

Stellar S18R er en 18 fots kajakk (rundt 5,5 meter), noe som er blitt normalen for raske havkajakker. Sett fra siden er den relativt flat i dekket med moderat spring i kjøllinjen. Baug og akter har nær vertikale linjer slik at vannlinjelengden er nesten hele kajakkens lengde. Om vi ser på skroget har denne utgaven fått spissere forskip og bredere bakdekk i forhold til den første utgaven. Bunnen er relativt rund eller mer oval uten noe flatt parti på midten.

Den er ved første øyekast utstyrt som en tradisjonell havkajakk med ror, men ved nærmere ettersyn er det noen detaljer som skiller den fra en vanlig havkajakk. For og akter er det to meget elegante og gode bærehåndtak i karbon. Dekkslinene går gjennom standard nedfelte fester som er innstøpt på innsiden. Strikkene er også standard bortsett fra framdekket, der de er trukket litt inn mot midten for å gi bedre åreisett. Kajakken har to ovale luker, en liten foran og en av mer standard størrelse på bakdekket.

Stellar S18R er rigget som en fullblods havkajakk med gode redningsliner og nok strikk.

 

Meget godt styresystem

Roret er et oppfellbart smarttrackror som er fjærbelastet slik at det ikke vipper opp under fart. Sittebrønnen er relativt stor og bred foran med små lårstøtter. Setet er enkelt med en velplassert lav støtte for korsryggen, som lett kan justeres ved hjelp av skruer og muttere. Denne virker meget solid. Det er også en flaskeholder i forkant av setet. En av tingene som skiller denne kajakken fra de fleste andre raske havkajakker er pedalene. Her er det rett og slett satt inn surfskipedaler. Det er sparkebrett med styrepedaler øverst slik at man kan tråkke til med helene og forbladet og styre med tærne. Pedalene er justerbare og festet på sidene og i midten nede. Det er også stropper til å feste føttene i pedalene med. Men disse har jeg ikke brukt da jeg syntes jeg fikk mer enn god nok kontakt med skroget uten, samt det at jeg syntes det var for mye plunder å komme inn og ut av disse stroppene.

Stellar S18R har en relativt flat dekksprofil med lav baug og relativt høyt Test bakdekk. Dette gir et solid skrog, men man ofrer litt av rulleegenskapene. Åreisettet er det beste jeg har sett på en havkajakk. Den har et smalt fordekk, og i tillegg er det «skjært» ut et felt på hver side der åreisettet er, slik at dette blir tettere på senterlinjen. Dette har Stellar klart uten å ofre noe av komforten og ergonomien i sittebrønnen. Sittebrønnskanten kan se noe stor ut, men den har en form som gjør at kajakken kan padles med beina samlet for best framdrift, eller ut til sidene for mer balanse og kontroll. Alt i alt et meget bra kompromiss.

 

Kvalitet helt i toppskiktet

Denne kajakken ligger i det øvre skiktet prismessig, så jeg var veldig spent når jeg pakket den ut. Ville den være et merkbart steg opp i opplevd kvalitet? Jeg ble ikke skuffet. Dette er helt klart noe av det absolutt beste jeg har sett. Det var slik at jeg umiddelbart kunne skjønne hvorfor denne kajakken har en høy pris. Ikke minst gjelder det vekten.

Stellar S18R i Excel utgaven veier utrolige 15,3 kg og det kjennes virkelig når den skal bæres. Samtidig oppleves den ikke som et skjørt eggeskall, men virker like solid som tilsvarende kajakker som gjerne veier godt over 20 kg. Den testede kajakken er i en utgave Stellar kaller «excel» og beskrives slik av forhandleren: «Meget slitesterk og holdbar sandwichkonstruksjon i Kevlar og honeycomb, som skaper en enda lettere og sterkere båt enn Advantage konstruksjonen. Overflate i slitesterk gelcoat finish.» Den finnes i betraktelig billigere utgaver også, samt en dyrere og lettere karbonutgave.

 

God sittebrønn

I forhold til kajakker med to enkle fotstøtter trenger løsningen med sparkebrett litt mer tilpassing før du er klar til å padle. Det er veldig vanskelig å justere dette når du sitter i kajakken på sjøen, så det må gjøres før padlingen starter. Når du sitter i setet med pedalene innstilt er det helt klart at denne løsningen er meget stabil. Det er ikke mulig å føle noe fleksibilitet i systemet. Setet er enkelt og litt flatt for min bakende, men dette er selvfølgelig individuelt. Setet og sittebrønnen er såpass bred at for de fleste er det nok heller snakk om å fôre ut litt heller enn at det føles trangt. Ryggstøtten er lav og veldig solid og kan stilles ved hjelp av skruer og låsemuttere. Litt plunder, men når den er innstilt sitter den der den skal.

 

Glir godt gjennom vannet

Når jeg så etter disse innstillingene setter meg i kajakken på vannet er det klart at denne stiller i en helt annen stabilitetsklasse enn en vanlig havkajakk. «Kajakken er stabil nok for nybegynnere med litt tålmodighet, og mer enn nok stabil for erfarne havpadlere», skriver forhandleren. Joda, men det er noe annet enn en standard havkajakk, og det skal det også være. Primærstabiliteten er lav. I begynnelsen må du jobbe for å kontrollere den. Etterhvert blir dette naturlig for kroppen.

Sekundærstabiliteten er god, men slår inn gradvis. Dette gjør at Stellar S18R kan føles ustabil, men også med nok sekundærstabilitet til at det bør gå veldig greit for de fleste med tilvenning i større eller mindre grad. Ingen testpersoner veltet i testperioden.

Jeg fikk tatt denne kajakken med på en overnattingstur. Fullastet endrer den nesten personlighet, og den blir mye snillere og mykere i bevegelsene. Lastet er det nesten ikke grenser for hvilke forhold jeg ville tatt den ut i. Først og fremst gir skrogformen utslag i en kajakk som glir veldig lett gjennom vannet. Den skyter lett fart selv ved moderat kraft på åren, og det føles veldig uanstrengt å holde farten over lengre tid. Skroget har middels spring og reagerer greit på kanting. Den kan godt padles uten ror om det ikke er noe særlig vind. Men denne kajakken er først og fremst laget for fart, retningsstabilitet og bruk av ror.

 

Les også: Test av kajakklys X-Flare

 

Krever litt tilvenning

På flatt vann vil jeg si at utsagnet til forhandleren stemmer godt: «Kajakken er stabil nok for nybegynnere med litt tålmodighet, og mer enn nok stabil for erfarne havpadlere. » Tålmodighet er nok et stikkord her, nybegynnere og erfarne padlere med erfaring fra stabile, typiske havkajakker vil nok oppleve denne kajakken litt utfordrende i starten, men det er bare snakk om tilvenning. I litt rufsevær derimot blir det nok en litt annen sak.

«De skrå sidene i skroget gir særdeles god sekundærstabilitet i bølger.» Joda, de gjør det, men kombinert med lavere primærstabilitet gjør dette at man må tenke og reagere annerledes enn det man er vant til. Dette krever trening, og denne kajakken er laget slik at mange skal kunne klare det. Men det er ikke en kajakk du kan ta med ut i ruskevær en sjelden gang. Det må øves inn og vedlikeholdes. Den akselererer meget bra og fanger bølger bakfra veldig lett. Den er veldig morsom å surfe på små og middels bølger. Blir bølgene store er det er problem at roret løftes ut av vannet. Da kommer vi til grensen av bruksområdet. Til surfing i store bølger og dønninger er en surfski bedre egnet.

Vind har derimot liten påvirkning på denne kajakken. Den er relativt lav og rett i dekket, så vinden synes ikke å få så godt tak. Jeg fikk testet den i vindstyrke på 15 m/s og den opplevdes nøytral og uproblematisk å manøvrere. Det eneste negative jeg har å bemerke av sjøegenskaper er at den kan stampe litt i krapp motsjø da baugen graver seg inn i bølgene.

 

Superrask havkajakk

Dette er den raskeste havkajakken jeg har padlet. En times padling gir en snittfart på 5 knop. Ved litt lengre treningsturer på rundt to-tre timer i varierende vind- og strømforhold ligger farten på 4,9 knop, altså ikke mye lavere. En sprint på en kilometer gir en snittfart på 6,2 knop. Da har jeg riktignok brukt vingåre med små blader, men likevel er dette veldig raskt. I tillegg til at denne kajakken har et veldig bra fartspotensiale føles den som sagt veldig lettdrevet. Jeg blir ikke utslitt av å holde denne farten. Det er naturlig å tenke at endel av fartspotensialet kommer av den lave vekten, men jeg tenker skrogfasongen bidrar med den største delen.

 

Grei å rulle

Stellar S18R ruller helt greit. Bakdekket er litt høyt og setet er plassert ganske langt bak mot sittebrønnskanten, så det er ikke så lett for meg å legge meg godt bakpå. Sittebrønnen er også ganske stor og optimalisert for framdrift, men lårstøttene gir nok støtte til beina til at jeg sitter godt fast når det trengs. Skrogfasongen gjør nok også sitt til at denne kajakken ruller greit på tross av overnevnte begrensninger. Da sittebrønnsåpningen er såpass stor er egenredning enkelt om du har balanse nok til å balansere deg opp på bakdekket. Produsenten oppgir at kajakken passer personer opp til to meter, og det kan stemme med min opplevelse av sittebrønnen.

 

Konklusjon

Stellar S18R er den letteste kajakken jeg har prøvd og samtidig virker den bunnsolid – i alle fall om vi sammenligner med kajakker i samme segment. Dette har en pris, men i forhold til hvor lett og velbygget denne kajakken er, vil jeg si at prisen virker helt riktig. Jeg kan ikke understreke nok hvor godt det er for ryggen å slippe å løfte en tung kajakk opp på biltaket; Stellar S18R Excel tar dette til et helt nytt nivå. Det eneste jeg savner med denne kajakken er en dagsluke foran eller bak sittebrønnen.

Det er helt klart at dette er en kajakk som er designet for høy gjennomsnittsfart og gjerne med bagasje, altså rask langtur. Den er også en fantastisk kajakk til trening og dagsturer i raskt tempo. Ut fra det jeg har sett med ulike testpersoner tror jeg den passer best for personer fra 70-100 kg, men ser ikke bort fra at den kan passe hele spekteret som er oppgitt av Stellar. Vil du ha en skikkelig rask kajakk og samtidig setter pris på lav vekt, er det vanskelig å se bort fra Stellar S18R G2. Den kan brukes til det aller meste av padling, men den viser sin største styrke i stille til moderat sjø og med høy fart.

Her ser vi tydelig hvordan Stellar har forbedret åreisettet på den nye modellen.

Et padleeldorado blant isfjell og fjerne inuittbosetninger

I fem godt utrustede kajakker skal vi padle den cirka 200 kilometer lange turen rundt Ammassalik-øya, like sør for Polarsirkelen, og ta oss gjennom den vakre og myteomspunne Sermilikfjorden, fjorden Fridtjof Nansen aldri fikk se. Fjorden som årlig blir forsynt med tusenvis av nye isfjell fra den mektige Helheimbreen.

Sent i juli 2018 går vi i land på et svaberg i utkanten av Tasiilaq, den eneste byen på Ammassalik. Et femtitalls ulende og avmagrede grønlandshunder, lenket til kjettinger, hilser oss velkommen. Hundene, rustne skipsvrak, henslengt skrot og den stramme lukten fra sel- og hvalkadavre preger de første timene. I horisonten ser vi et titalls isfjell, lekne isskulpturer som setter fantasien i sving. Det er her, i en shabby men pittoresk basecamp, vi setter opp våre telt og klargjør kajakkene.

Rundt bålet i den kjølige sommernatten beretter tre unge tyske kajakkpadlere om forholdene ute på havet og i fjordene. De forteller om fire meter høye dønninger, en ugjennomtrengelig fjord og isbjørn. Om våpenbruk og en nødpeilesender som skaffet dem hjelp til å bli hentet ut med motorbåt. Vi innser at vi har kommet til et sted der naturkreftene råder – både når det gjelder tempo, fremgang og suksess. Vil vi klare det? Sammen planlegger vi å padle sørvestover. Først over åpent hav og så inn i Sermelikfjorden, den mest utfordrende delen først. Det er meldt klarvær og opphold.

Vi har alle mange års padleerfaring, men ingen av oss har tidligere vært på Grønland. Det var i utgangspunktet min bestevenn Ivar M. Lyngve og meg selv som kom på idéen om en kajakktur på Grønland. En 50-års gave til oss selv. Padlekompissene Svein Kåre Paulsen, Anders Ødegård og Morten Gammelseter ville også bli med.

Vi tok vi kontakt med Roar Laugerud fra Arendal to år tidligere. Roar er padleekspert, fulltidseventyrer og driver selskapet Wannado, Han har ledet en rekke ekspedisjoner på Grønland. Sammen begynte vi planleggingen av vår lille ekspedisjon med flere spennende og utfordrende padleturer og kurs i havteknikk. Fire single kajakker, en tomanns kajakk, padlevest, telt og annet utstyr ble skipet til Tasiilaq med skip i forveien. Tørrdrakter, årer og personlig turutstyr hadde vi med på flyet.

 

Bølgesurf i Isfjorden

Allerede første dag på vannet får vi nærkontakt med naturkreftene. Det setter en støkk i oss. Et fryktinngytende drønn – lik tordenvær, bare mye nærmere, varsler oss at noe skal skje. En gigantisk isblokk i et 40 meter høyt isfjell brekker løs og kalver i sjøen 100 meter unna kajakkene våre. En større bølge med mindre isblokker oppstår og kommer faretruende fort. Vi rekker akkurat å snu kajakkene og ender med å surfe på bølgen fra kalvingen. Alle kommer seg helskinnet fra hendelsen. Det ble full jubel og noen nervøse tomler opp før vi lettet padler videre.

Langs hele turen velger vi våre leirplasser med omhu. Det er overraskende få steder å gå i land langs hele ruten. Steile svarte fjellsider, is og dønninger er gjennomgangstonen. Flere steder observer vi hvite enkle kors og små trebygninger etter fraflyttede bosetninger, noe som vitner om et hardt og nådeløst liv. Inuittene slo seg ned der de fikk tilgang til mat, stort sett på små høyder langs kysten, der de kunne speide etter hval og sel.

Lavvoen vår lyser opp i den pittoreske arktiske natten.

Endelig kommer vi frem til utløpet av den 80 kilometer lange Sermilikfjorden. Denne vakre og avsidesliggende isfjorden, som ga Nansen de store utfordringene, blir av flere reiselivsblader kåret til topp 10 padledestinasjoner i verden. Innerst forsyner den meget aktive Helheimbreen og to andre breer fjorden med isfjell som kan nå en hastighet på 12 km i timen på sin vei ut til havet. Bare noen uker før vi ankom brakk et ufattelig 6,4 km bredt isfjell av Helheimbreen.

Vi padler nå inn i den mest pittoreske delen av turen. Flere dager i en magisk verden av stålblå is og klart vann. Det ene isfjellet større enn det andre. Fantasien og tankene går i spinn. Vi ser mengder av knølhval på alle kanter. Melankoli og refleksjon preger oss alle. Fra kajakkene ser vi den turkisblåe isen under havoverflaten, vel vitende om at bare ti prosent av isfjellet er synlig over vann.

Et enormt hvalprust kan høres langt borte – mye større enn de middels store knølhvalene vi ser daglig. Kanskje det er en blåhval? I alle fall en vågehval. Til tider padler vi issørpe, og skrubber og dunker borti isflak. Havskodda er ofte innom og rammer inn de massive isskulpturene – en tåkefull fantasiverden.

 

Les også: Vet vi hvor privilegerte vi er?

 

Tinnitekilaq – arktisk bygdeidyll

Etter flere dager på vannet skimter vi noen fargeklatter i horisonten. Det er de små trehusene i den lille avsidesliggende landsbyen Tinnitekilaq. Men etter Øst-Grønlandsk målestokk er landsbyen med sine 110 innbyggere, ikke blant de minste. Etter hvert dukker det opp flere små hus og etter en times padling gjennom en labyrint av store og små isfjell, finner vi endelig veien inn til en slags havn.

Vi drar opp kajakkene ved siden av et stort hvalskjelett, som fortsatt ligger fastbundet i strandkanten. Ivrige etter å gå på oppdagelsesferd i den bebodde landsbyen, passerer vi en flokk med unge inuittjenter som smiler bredt. De har solbriller, sminke og små vesker, som om de var i en storby. Vi ser barn som leker i gatene og på lekeplassen. Noen hopper på byens eneste trampoline, rett ved siden av de massive isfjellene som sakte driver nedover fjorden.

Heiko prøver fiskelykken i krystallklart brevann

I bygdas lille butikk er det liv og røre. Barn henger foran godterihylla og de voksne velger sine dagligvarer fra det enkle sortimentet. Øl selges under disk. Alkoholisme og sosial uro er fortsatt et stort samfunnsproblem over hele Grønland.

Vi forlater de massive isfjellene og padler gjennom den trange Ikaasatsivaq fjorden på nordsiden av Ammassalik øya. De gule kajakkene våre står i sterk kontrast til det mørke, grågrønne golde landskapet på hver side av fjorden. På fire mil ser vi få tegn til noe slags form for liv.

Sent på natten kommer vi frem til den vakre lille fraflyttede fangstplassen Qernertivartivik i den mektige Ammassalik fjorden. Vi velger å bli her i flere dager. Ammassat betyr lodde på grønlandsk, og om forsommeren kommer den lille fisken i enorme mengder for å gyte i den store fjorden. Fra land observerer vi et yrende liv med knølhval og spekkhuggere som intenst jakter på lodda. Vi ser og hører store og små isfjell kalve på sin vei ut mot horisonten. Rundt leirbålet snakker vi om inntrykkene og om fremtiden for denne skjøre del av verden.

Spørsmålet vi hele tiden lurer på er hvor fort vil isfjellene smelte. Ny og dyster forskning viser nemlig at selv om vi begrenser CO-utslippene og oppfyller målsettingene i Parisavtalen, så vil isen som dekker det meste av Grønland, smelte. Hvert år reduseres ismengden på Grønland med ufattelige 250 milliarder tonn is, ifølge klimaforskere. Det forsvinner mer is i løpet av sommeren enn det som kommer tilbake om vinteren.

Noen padledager senere er vi tilbake i Tasiilaq og turen er over. Vel og merke padlet vi bare rundt en bitte liten flik av dette enorme islagte landet, men inntrykkene er desto større og vil prege oss for resten av livet. Dette var den ultimate kajakkturen. Vi følte en frihet og nærhet til naturen som vi aldri har opplevd tidligere. Å padle verdens lengste fjord – Scoresbysund – noen få hundre kilometer lengre nord på Øst-Grønland, er allerede i tankene. Om noen år kanskje.

Fotograf Heiko i kajakken. FOTO: ROAR LAUGERUD.