Drømmetur til dype fjorder og enorme breer

Små isfjell og isflak ligger spredt utover en speilblank fjord med en enorm brefront og en rekke med spisse, 2000 meter høye fjell i bakgrunnen, som solen akkurat har rukket å legge en ekstra glans over. Vi har slått leir ved Knud Rasmussen breen innerst i Sermiligàq fjorden. Dette er en voksende bre, som kalver hele tiden, og som har en front ut i fjorden som er hele tre kilometer bred og 80 meter høy. Det er herfra de kraftige smellene kommer. Dette er vår andre camp på en lesertur i kajakk i regi av Hvitserk.

Andre leiplass var like ved den enorme Knud Rasmussen breen. Her kunne vi ligge i soveposen om natten og høre drønnene fra isbreens kalvinger.

Mye is

Dagen før ankom vi Kulusuk i fly fra Reykjavik på Island, hvor vi ble tatt vel imot av guiden Sigrid Henjum. Etter en rask orientering om praktiske detaljer entret gruppen på 10, pluss guide og journalist, to mindre båter med utenbordsmotor. Etter vel to timers båttur, i et farvann som til tider nærmest var ufremkommelig grunnet is, ankom vi første leirplass, som lå like nord for byen med samme navn som den tidligere nevnte fjord.  Været var så som så, overskyet med kald vind, og dunjakker var riktig plagg, spesielt under båtturen.

Snart var lavvo og telt slått opp på et flott område, med grønt og hardt underlag, og med en rennende bekk med frist fjellvann like ved. Første dag ble heldigvis ikke toneangivende for resten av turen når det gjaldt vær og temperatur. Neste morgen våknet vi opp til første padledag med sol fra skyfri himmel. Og slik skulle det bli de neste fem dagene. De første skyene viste seg først på siste dag med padling, da kajakkene skulle sendes tilbake til Tasiilaq og vi skulle på en todagers fjelltur, og vi opplevde bare noen få regndråper på hele turen. Heldigere med været er det knapt mulig å bli. Ikke var det noe plagsom vind heller, og når det kom noen pust, fikk vi den i ryggen sammen med medstrøm. Maken til flaks!

Eva Grinde (t.v.) og Karianne Bruland nyter sommeren og stillheten på Øst-Grønland i vakker natur med brefronten til den enorme Knud Rasmussen breen i bakgrunnen.

Avstressende tur

Gruppen på 11, utenom guiden (8 kvinner og 3 menn), hadde ulik erfaringsnivå når det gjaldt padling. Men interessen for aktiviteter i naturen var den samme hos alle. Kjemien stemte godt, og det var god tone i gjengen. Etter et lite kurs i pakking første dag, kom vi oss til slutt av gårde med telt, soveposer, mat og oppakning. Dagstursekkene med utstyr for fjellturen ble sendt i retur med båtene som ankom med kajakkene. Dermed hadde vi ikke med oss mer enn nødvendig på de fem dagene med padling. Sekkene ville vi få tilbake når kajakkene skulle sendes i retur. Sigrid hadde på forhånd sørget for at logistikken fungerte prikkfritt. Det er i seg selv en utfordring i et øde område som Angmagssalik på Øst-Grønland. Her finnes ingen veier eller rutebåter.

Det skjer et eller annet med avstandene når man kommer i arktiske strøk. De er vanskelig å beregne. Når undertegnede trodde vi var to-tre kilometer fra den enorme brefronten til Knud Rasmussen breen, hadde vi fortsatt seks syv kilometer igjen å padle. Første padledag var som resten av turen, preget av korte distanser, avbrutt av lange lunsjpauser. Her var det ingen krav til prestasjon av noe slag. Turen til Øst-Grønland var lagt opp for alle, også de med lite padleerfaring. Og var du et utpreget B-menneske var heller ikke det noe problem. Morgenene var lange og late, og etter et par dager hadde de fleste tilvent seg til en avstressende og avslappende atmosfære og rutiner, der vi i stedet for å padle langt kunne konsentrere oss om å nyte ferien og den vakre naturen på verdens største øy. Den lengste padleetappen var på rundt 22 kilometer.

Vi brukte lavvo som mat- og oppbevaringstelt for fellesutstyr. Dette var også soveplass for guiden vår, Sigrid.

Flott kombinasjon

Det er mye is i fjordene og på kysten av Øst-Grønland, spesielt dette året, noe som førte til at turistsesongen kom sent i gang. I slutten av juli var det fortsatt vanskelig å ta seg frem i enkelte fjorder grunnet mye is, og utenfor kysten lå det et tett belte av havis og store ifjell, som var brukket løs mye lenger nord, og som kom drivende langs kysten med den kalde polarstrømmen. Vi ble raskt advart mot å padle for nær store isflak og isfjell. Isen flyter tungt, og med bare en tiendedel som stikker opp av vannet har det hendt at enkelte har fått seg brutal påminnelse om dette når isen brått snur seg rundt og store, skjulte ismasser nærmest spretter opp av vannet. Da er det smart å holde seg på behørig avstand med kajakkene. Vi fulgte gode råd fra Sigrid Henjum, og det ble aldri noe dramatikk i denne gruppen.

Det er vanlig med sterke fallvinder utenfor store breer, men vi opplevde knapt et vindpust verken utenfor Knud Rasmussen breen eller Karalebreen. Første natt slo vi opp leir ”tett ved” førstnevnte. Neste formiddag tok vi en liten fjelltur opp langs en av sidemorenene til en topp med panoramautsikt til den enorme breen. Det er flott å kombinere padling og fjellturer, ikke minst i et område som dette. Deretter krysset vi den tre kilometer brede fjorden med kajakk, dro videre sørover forbi neset og inn til den todelte Karalebreen. Her opplevde vi store kalvinger og litt tsunami før vi padlet oss inn til andre leirplass med utsikt til de to brefrontene. Her fikk vi nærkontakt med en liten, nysgjerrig og sulten polarrev, som ble behørig avbildet i alle posisjoner.

Kajakkene pakkes for en ny dag.

Mye bæring

Øst-Grønland ligger rundt 2.500 kilometer vest/nordvest for Oslo, og det er fire timers tidsforskjell mellom de to landene. Dette gikk det greit å bli vant til, ikke minst etter ett døgn på Island med tidsforskjell på to timer Det området vi padlet i ligger for øvrig på samme breddegrad som Mo i Rana. Verre var det imidlertid å bli vant til nesten fire meters tidevannsforskjell. Det ble mye bæring, spesielt de dagene da vi nærmest kunne kjøre baugen opp i leirplassen på flo sjø og skulle ut på lavvann neste dag. Da var det enkelte ganger 100 meter ned til vannet. Men med mange sterke armer på hver kajakk, gikk det greit. Og guiden vår kjente farvannet og leirplassene fra året før, så vi gjorde aldri samme bom som en annen gruppe, da de våknet opp neste morgen og så at det var to kilometer til strandkanten. Med grått brevann og dårlig sikt i fjordene er det vanskelig å vite dybden under kajakkene, så det gjelder å følge med på kartet.

Vi etablerte etter hvert faste rutiner ved ankomst camp, med oppsetting av lavo og graving av do før personlig utstyrt ble tatt på land og telt ble slått opp. Gruppen fungerte godt sammen, og hjelpsomheten var stor. Sigrid Henjum er en fantastisk guide, som gjorde at ting fungerte prikkfritt og at vi følte oss i trygge både på sjø og land. Hun var utstyrt med våpen med tanke på isbjørn, men det ble heldigvis aldri behov for å ta det i bruk. Sjansen for å treffe på isbjørn i det området vi padlet i, er regnet for å være liten, og vi sov godt om nettene uten etablert vaktordning eller snublebluss.

Besøk av nysgjerrige polarrever er ganske vanlig i områder som dette. De er på konstant leting etter mat.

Trenger opprydding

Farvannet vi padlet i bar ikke bare preg av store, kjedelige fjorder der man stirrer på samme nes i fem-seks timer. Her var det variert natur, og de gangene vi padlet langs slike fjorder, la vi oss tett ved land og kunne finne ruter bak store steiner i strandsonen og små isfjell som hadde gått på grunn. Det ga variasjon i padlingen, og normalt kjedelige strekninger føltes mye korter. Og så hadde vi fantastisk og variert natur å se på hele tiden. Så kjedelig ble det aldri. Et annet positivt element ved padling i strandsonen på Øst-Grønland er at strandsonen stort sett er ren og fin og fri for plast og annet boss som man vanligvis finner på strendene hjemme i Norge.

Tredje dag slo vi leir ved det som en gang var en amerikansk flybase under siste verdenskrig. Ikateq heter området, som består av en lang flystripe, noen veier og en kai. Amerikanerne forlot basen som den var, etter krigen. Selv om dette er et historisk sted, var det trist å se tusenvis av rustne tønner, gamle vrak etter biler og kraner og stålkonstruksjoner, spredt rundt midt i unik og sårbar, arktisk natur. Her burde noen foreta en skikkelig opprydding. I mange år var området og fjordene rundt sterkt forurenset av bensin og olje fra lekke tønner på basen. Nå er det meste borte, men bensinstanken er der fortsatt, enkelte steder. For min del ville den lange flystripen, veiene og kaien vært tilstrekklig historie å ta vare på, fritt for alt annet som i dag ligger slengt rundt.

Slik ser det ut på den forlatte flybasen. Ikke noe vakkert syn akkurat.

Første velt

Et av høydepunktene under de fem dagene padlingene varte, var en tidevannspassasje mellom to store fjorder. Den er trang og stort sett bare mulig å passere på flo sjø. Da vi ankom var strømmen stri, og det var litt utfordrende å komme gjennom med kajakken på rett kurs. Men alle klarte brasene med glans. Men da Arne Daviknes, som padlet singel kajakk den dagen, skulle prøve å padle motstrøms, gikk det galt, og vi fikk gruppens første og eneste velt. Men med todelt drakt og god vest, var ikke det noe stort problem. Padleren tok dette med godt humør, og han var rask om bord igjen etter en tur på land for tømming av båt.

Nest siste leirplass lå rett etter tidevannsstrømmen. Her bet torsken villig, og Sigrid Henjum laget turens tredje fiskemiddag. Det smakte fortreffelig, som alt det hun mikset i hop til frokost, lunsj og middag hver dag. Hun hadde stadig overraskelser på lur. Hun bakte brød, stekte lapper og pannekaker og serverte blåbærgele, flysendt til Grønland for anledningen fra kameraten Jan Kåre Andreassen fra Vestlandet, geitost fra sogn og egentørket kjøtt. Sigrid er en usedvanlig flink kokk, og maten var en helt annen enn hva som er mest vanlig på slike turer, der poser med tørrmat og varmt vann er toneangivende. Den eneste gangen vi brukte denne type mat, var på fjellturen, der minst mulig vekt var viktig.

Det var i dette skillet mellom to vakre fjorder, at Arne Daviknes underholdt resten av gruppen med et velt.

På padleturen var vi også innom Kuummiut, en liten by med 350 innbyggere, som på en måte bar preg av håpløshet og forfall. Det virket ikke som om grønlenderne har mye meningsfylt å drive med i den lyse årstiden. Det gjaldt også de mange grønlandshundene som sto bundet i kjetting på rekke og rad ulike steder i byen. Men når høsten og vinteren nærmer seg og isen ligger trygg på fjorden, livner mange av urinnvånerne til. Da drar de på jakt etter isbjørn, rev og sel, og de kjører turister i hundeslede.

Vakkert padleområde dette.

Bratt og luftig

Vår siste leir var bare en halvtimes padletur fra Kuummiut. Her ble kajakker og det meste av utstyr hentet av to båter, mens lagrede dagstursekker ble overlevert for neste post på programmet, en to dagers fjelltur til Tasiilaq fjellhytte, som i sin tid ble bygget av en nordmann. Men først ble vi kjørt en halvtime med båt innover Angmagssalik fjorden og videre inn i Tasiilag fjorden før vi ble satt av en times spasertur til første oppstigning.

På tur opp moreneryggen.

Terrenget var flott å gå i, helt til vi startet på moreneryggen som leder opp til hytten. Her var det litt bratt på begge sider, uten at noen følte seg ukomfortable av den grunn. Verre ble det på siste legget, de siste 100 høydemeterne opp til hytten. Første partiet var ganske bratt og luftig, og noen i gruppen følte høyden som et lite problem i starten. Men under kyndig turveiledning fra Sigrid, ble frykten overvunnet, og snart var alle på plass i en hytte med fantastisk utsikt til spisse topper og isbreer på to kanter. Og helt ute på kanten av stupet ned til dalen, var det bygget en utedo med verdens flotteste utsikt. Det var vanskelig å rive seg løs fra dette setet. Vi overnattet til neste dag på Tasiilaq fjellhytte.

Tasiilaq fjellhytte.

Turen med Hvitserk var altså noe langt mer enn bare padling, og fotturen var et populært innslag. 1Tilbake til utgangspunktet ved fjorden utpå dagen neste dag ble vi hentet av de samme to båtene og kjørt til hovedstanden på Øst-Grønland, Tasiilaq, vel to timers båttur i 30 knops fart gjennom masse drivis. I denne byen, med rundt 1.700 innbyggere ble vi installert på hotell med enkel standard og felles dusj, men med god mat til alle måltider. To dager etterpå ble vi fraktet med helikopter til flyplassen i Kulusuk for retur til Island og Norge, etter ti dager i fantastisk natur på verdens største øy.

Gjengen samlet til bilde med selvutløser. 

Øde og vakkert

Regionen vi padlet i har navnet Angmagssalik, og består av en rekke stupbratte fjell, store fjorder og breer og en kystlinje preger av større og mindre øyer. Den største byen på Øst-Grønland ligger i dette området og heter Tasiilaq. Den har rundt 1800 innbyggere, og innholder det meste, alt fra turistinformasjon, posthus, flere butikker (ikke bare mat), museum, bokhandel (Verdensuniversitetet), hotell, pub og en rekke minibanker (plassert inni butikkene). Ellers er det ytterligere fire bygder i umiddelbar nærhet, med innbyggertall fra 100-360.

Tasiilaq.

Øst-Grønland, med bygdene lenger nord, er ikke akkurat tett befolket. I Angmagssalik bor det knapt 3.000 mennesker, av totalt 58.000 på hele Grønland (”Kalaallit Nunaat” på grønlandsk). Det er lange avstander mellom bygdene, og eneste kommunikasjonsmulighet sommerstid er med båt. Veier finnes ikke annet enn i byene. Fra utgravinger har arkeologene man funnet ut at det har bodd folk på Øst-Grønland i rundt 2.000 år. Men det var først på 1800-tallet at dette området ble skikkelig kjent for omverdene, etter flere danske ekspedisjoner og overvintringer her. Fiske og fangst er fortsatt hovedlevevei for grønlenderne, mens turisme har blitt en stadig viktigere inntektskilde de senere årene.

Vår tur gikk i regi av Hvitserk (www.hvitserk.no). Dette er en stor aktør med lignende turer både i kalde og varme strøk i hele verden. I Tasiilaq har selskapet eget lager av utstyr og kajakker, og det er herfra turene organiseres i samarbeid med lokale turarrangører, som dansken Lars Anker-Møller, som sto for all båttransport av kajakker og utstyr til og fra padledestinasjonene. Han bor i Tasiilaq og organiserer egne turer, for det meste til fots og i båt, gjennom selskapet Travellodge Greenland (www.travellodge.dk).

Riktig utstyr og mygghatt viktig

Det er visse ting man bør ta i betraktning når det gjelder padling på Øst-Grønland, og det er været. Vi var svært heldige på vår tur, med sol fra skyfri himmel hver dag, og nesten uten vind. Men når solen gikk ned og det kom en liten bris, ble temperaturen en helt annen, rundt 2-3 grader. Da er det godt med varme klær i sekken. De fleste var glade for å være utstyrt med skikkelig dunjakke og gode soveposer. Turen ville vært helt annerledes med kuling og regn, temperaturer på to-tre grader og evigvåte klær og telt. Derfor gjelder det å være godt forberedt og ha med utstyr for begge deler.

Riktig utstyr er viktig når du padler i farvann som dette.

Riktig utstyr er for øvrig alfa og omega for turer som dette, og det er bare å bøye seg for merkevarehysteriet. Det er gode merker og kvalitet som gjelder, og fallerer du på kravene, blir som regel turen litt mindre komfortabel. Og dette med pakksekker er også essensielt. Ta med deg mange små pakksekker i stedet for få store. Dermed får du plass til mye mer i rommene i kajakken, og slipper å sitte mellom store sekker under strikkene på dekk, som hindrer deg i å utøve riktig padleteknikk.

Været på Øst-Grønland er imidlertid kjent for å være ganske stabilt og tørt når i slutten av juli og utover i august. Derfor legger de fleste turene sine til denne tiden av året. Et av problemene med lite vind og høye temperaturer er myggen. Den er generelt meget plagsom i dette området. Det var mange i gruppen som var takknemlige da guiden Sigrid Henjum delte ut myggnetting til å trekke over hodet første dag. Uten et slikt plagg ville tilværelsen til tider blitt temmelig uutholdelig, i alle fall for undertegnede.