En smakebit av Middelhavet

Jeg har en stygg mistanke om at det berømte “T-bird” ned fosser ble oppfunnet på timeteren på Rizzanese. Det er i hvert fall helt sikkert at man måtte raskt ha utviklet teknikker for å redde båter og mannskap som pinna mellom steiner. For det er ikke mye vann på Korsika. Men hva gjør vel det? Da setter man bare ekstra stor pris på de strykene som har litt vann, og dessuten får man øvd på det vi i Norge har lite av. Nemlig ekte, lavtvanns  bekkepadling.

Sindre Slålien har funnet boofe-armen på Cody.

De yngre

Det er lite som gleder meg mer enn å se den litt yngre garde finne seg til rette på elva, enten det gjelder i små bølger, i store valser, ute på havet surfende eller på lekestrekkene på Sjoa eller i Voss. Det er flott å se at elvegleden lever i beste velgående. Til Korsika reiste jeg med tre av Norges junior landslagsmedlemmer i Freestyle. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg var så overrasket over å se at de faktisk kunne padle bratt i tillegg til å gi meg hard konkurranse i Freestyle. Sammen med Ron Fischer og broren Tim Fischer (17) samt Damian Banziger (18), reiste Tora Heggem (18), Hallvor Heggem (17), Sindre Slålien. (16) og undertegnede samt to bikkjer, på roadtrip til Middelhavet.

Etter en heller heftig biltur fra Plattling til fergeleiet i Savona rulla vi endelig inn på ferga klokka ni om kvelden. Alle vaklet ut av bilen etter 12 timers intens kjøring, og fikk raska med seg liggeunderlag og sovepose for overfarten. Når man er under 30 er det ikke lov å bestille lugar på overnattingsferger (selv om jeg var sterkt fristet..), så vi slo opp camp Norway ute på dekk. Godt nede i soveposen, og et par timer inne i skjønnhetssøvnen måtte vi gi opp kampen mot regnværet, og flytta inn.

Damian Baenziger er fokusert på Rizzanese.

Grad 3 elv

Midt i en trappeoppgang fant vi nok plass til å spre oss utover, og der lå vi med hodene dypt nede i soveposen helt til Sindre utpå morgenkvisten plutselig skrek forskrekket: “Noen tråkka meg på hånda!”. Det var helt klart frokost-signalet, og vi karra oss ned mot kaffe og croisanter. Heller mørbanka rulla vi inn på Camp Ernella og møtte opp med sveitserne. Slagplanen var enkel: Sove, spise, padle, sove, spise, padle. Og vi satte igang med Tavignano, en grad 3 elv som Renner like forbi campen.

Men på take-out fant jeg raskt ut at de små gjerne ville ha litt mer utfordring. Dermed var det duket for skikkelig bekkepadling på dag to, på øyas bratteste elv: Restonica. Nervene var til å tå og føle på på put-in, og i litt kledelig duskregn bar vi kajakkene ned til elvebredden. Fordelen med Restonica er at det er lavt volum, lite trykk i vannet, den ligger like ved veien, men er da altså bratt. Det siste elementet anså vi for å være minst vesentlig faktisk, siden alle kunne gå ut av elva der man mente det ble for mye. Men det ble det jo ikke.

Hallvor Heggem finner linja på Restonica.

Klassikere

Noen timer senere stod vi godt fornøyde på take-out. Vi hadde boofa tidlig, sent, for tidlig og for sent noen ganger, synfart, gått, padla kule linjer, diskutert linjer, hatt noen litt mer kritiske øyeblikk enn andre, smilt til kamera og hverandre. Og Restonica viste seg å være en bratt, men veldig overkommelig elv. Bakevjehopping er en nødvendighet, og det samme gjelder strutsing. Altså at man må strekke hals fra bakevja for å se nedover elva hva som kommer nedenfor horisontlinja. Om man er god på å strutse sparer man masse tid, og vi passerte da også en gruppe på to padlere.

Neste dag fant vi vann på den lille bekken Cody, hvor steinete stryk ble avløst av kvalitetsdrop i ny og ne. Tora, Hallvor og Sindre imponerte stort med å padle et par av de større droppene, og vi skjønte raskt at vi neste dag måtte komme opp med noe større. Elva Rizzanese er en av de store klassikerne på Korsika, og med litt regn på natta var vannstanden akseptabel for Sindres bursdagspadletur. Som bursdagsbarn var det selvklart at han måtte padle først over timeters fossen, som er høydepunktet for de fleste på turen ned.

Kidsa fra venstre: Hallvor Heggem, Sindre Slålien, Tora Heggem.

Smilte bredt

Med en skikkelig boof  landa han flatt og fikk sitt første møte med cockpit-kanten på kajakken. Men aldri har jeg vel sett en smile så bredt med så mye neseblod, og det var et strålende fornøyd bursdagsbarn som kravla på land for å se kameratene komme over kanten. Hallvor hadde en bra linje, og så kom Tora og plugga fossen som en ekte nordmann, og jeg må innrømme at jeg var mer enn stolt i det hun rulla opp i bunnen med et stort glis. På land stod en gjeng voksne mannfolk og synfarte i det vi kom inn i bakevja, og de ble store i øynene når jeg padlet over kanten som førstemann med fire juniorer rett bak. Desverre er Rizzanese i ferd med å bli demmet opp, og det er muligens siste året det er mulig å padle denne perlen av en elv.

Den siste dagen var det også vann på ultra-klassikeren Fiom Orbo, en grad fire elv som renner gjennom et nydelig juv med rene linjer og morsomme drop. Er det tørt på Korsika har denne elven stort sett nok vann til å komme seg ned, og har reddet mang en vanntørst padler fra kontinentet. Etter en snau uke på “Corse”, som det heter på fransk, snudde vi nesen nordover igjen, alle med nye erfaringer i sekken. Og en ting er sikkert, bekkepadling på Korsika er virkelig bekkepadling!