Ferskinger på spennende firedagerstur

Ferskinger på spennende firedagerstur

Første nølende padletak tas, og den tungt lastede kajakken sklir forsiktig ut i elva… endelig, vi er i gang! En padleteknisk smårusten pappa, og førstegangspadler Andrea (14), skal ut på «bøljan» blå med hovedmål om å bli trygge i havkajakk. Underveis vil vi prøve å utforske kysten rett sør for Fredrikstad.


I tenårene padlet jeg mye skjærgårdkajakk ved Kragerø, et spennende område blant annet på grunn av mange småøyer og smale sund og passasjer. Jeg ønsket at også Andrea skulle få oppleve sjøen på denne måten, ikke minst den helt spesielle følelsen av å gli lydløst gjennom vannet. En overnattingstur i Østfold ble planlagt, på både brakkvann og saltvann.

 

Pakkingen

Vi lånte to forskjellige havkajakker, henholdsvis Seabird Expedition LV og Seabird Discovery, begge i plastmaterialet polyetylen. Med flere lasteluker var vi optimister og hadde tatt med oss diverse pikkpakk til turen; to små telt, soveposer, liggeunderlag, klær, to store poser med mat, spruttrekk, speilreflekskamera, kart, kompass og ni liter vann. Med litt jobbing og ompakking fikk vi alt på plass og gummilukene smekket på.

Uventet besøk: En selskapssyk fjording ved en av de få bryggene langs Seutelva.

 

Seutelva

Starten vår gikk lengst nord i Seutelva, ved utløpet av innsjøen og naturreservatet Skinnerflo. Denne grågrønne, folketomme og litt bortgjemte elva hadde vi tidligere lagt merke til på toget mellom Råde og Fredrikstad. Langsomt-flytende og bare fem til ti meter bred, mente vi det ville være et trygt sted å bli kjent med kajakkene.

Elva, ti kilometer lang, viser seg å være en naturopplevelse og et padleeventyr. Toglinja går ganske nær, fylkesveien er bare noen få hundre meter unna, men likevel ser vi kun en grønn vegg av siv og trær, av og til et gløtt av et gårdsbruk. Fisk vaker, hegrer letter stadig vekk foran kajakkene, og inne i den tette våtmarksvegetasjonen hører vi forskjellig fugleslag.

En frodig «jungelflod» gjemt midt i kulturlandskapet, hvem skulle ant det? Vi gledet oss til å få litt drahjelp av strømmen ned elva, men opplever det merkelige at vi faktisk padler motstrøms. Hva skjer, har jeg holdt kartet feil vei? Årsaken viser seg å være tidevann. Elva faller kun ti centimeter på en mil, og er i praksis flat og påvirket av flo og fjære. Det er høyvannet vi møter.

Seutelva ligger gjemt som et grågrønt bånd i sivet gjennom kulturlandskapet nord for Fredrikstad.

 

Kråkerøy

Etter å ha kommet oss under den lave, mørke fylkesveibrua ved Gressvik, er vi endelig ute i åpen sjø. Nye fancy leilighetsprosjekter ligger helt nede i vannkanten både i Fredrikstad og på Kråkerøy, ofte med brygge og båtplass rett utenfor. Javisst, her kunne man gjerne bodd, men akkurat i dag skal vi ut av sivilisasjonen, med kurs for en mulig teltplass. Vi er ikke særlig kjent i området, men jeg har med et kart over alle friområder i Østfold. Noen holmer på sørvestsiden av Kråkerøy ser lovende ut. Det er imidlertid veldig mange øyer rundt oss, og det er ikke lett å få en oversikt når man sitter så lavt som i en kajakk. Vi har etter hvert fått en merkbar motvind på vei sørover, og jeg ser at Andrea er blitt sliten, farten er sunket. Nå gjelder det å treffe riktig holme, ganske raskt…

Kompasset viser seg nyttig, og vi lander på vestsiden av Tjeldholmen etter en lang padledag. Slitne i kroppen, sultne, men også ganske fornøyd. Selv om vi har blitt passert av et stort antall båter, og fått bølger fra alle retninger, har padlingen gått uten velt eller dramatikk. Vi har funnet en liten gressflekk til teltene, og er ellers omringet av store gulrosa glatte svaberg, fortsatt solvarme nå ut på kvelden.

Etter leirslagning og en stor middag, slapper vi av. Dagens etappe ble rundt seksten kilometer, kanskje litt i lengste laget. Jeg spør om vi skal nøye oss med dette, og satse på å returnere i morgen, da vi sannsynligvis vil få medvind. Andrea peker på de store matposene og sier: –Hei, det tar en uke å spise opp alt dette, klart vi skal fortsette videre sørover!

Trangt - men likevel bredt nok, ved Poseholmen rett utenfor Kråkerøy.

 

Utfordringen

Neste dag har det blåst opp, det er skum på sjøen og bølgene er blitt merkbare. Vi tenkte at vi kanskje ville nå ut til Vesterøy på Hvaler, men må nå lage en plan B. Vi sikter oss inn på Arisholmen rett sør for Kråkerøy, bare tre kilometer unna. Med en innlagt stopp for å utforske den nakne flate øya Mule, blir det en fin dag. Vi lærer at kajakkene er virkelig stødige, og at bølger, som i starten er litt gufne, egentlig er ganske morsomme når man har kontroll. Det som derimot viser seg et uventet problem, er varmen. Juli 2018 har vært historisk varm, og det er fortsatt mellom 25 og 30 grader i skyggen. Hva temperaturen er ute i sola vet vi ikke, men vi kler på oss for ikke å bli brente og bruker caps, solbriller og solfaktor 30 i ansiktet.

Maten er det verre med. Skivet ost som pålegg er egentlig smart på tur, men nå smelter den sammen til en seig klump, smøret er helt flytende, og vi må gomle opp alt kjøttpålegget i en fei, før det blir bedervet. Sjokoladen er blitt til en seig grøt, og drikkevannet er godt lunkent.

Men hvorfor klage – vi er frie som (sjø-) fuglen, sola skinner og havet holder utrolige 24 grader. Vi bader og koser oss skikkelig på flere av de ubebodde holmene.

Øyene vest for Kråkerøy har til dels spektakulære svaberg.

 

Retur gjennom byen

Etter enda en overnatting, på en av Måseholmene, og påfyll av mer drikkevann i flaskene våre på Herføl Marina, skal vi tilbake via østsiden av Kråkerøy. Her et det to ting vi er spent på; om vi vil få problemer med motstrøm fra Glommas utløp, og om skipstrafikken til og fra industriområdene i Fredrikstad og Sarpsborg vil være skummel. Vi holder oss helt nær land på Kråkerøysiden og er dermed et stykke unna hovedskipsleden.

Andrea, som ellers er aktiv rytter, oppdager at man også «rir» på bølger. Hun synes Discovery-kajakken er litt for bred og treig, og vil heller ha den slankere Expedition. Teknikken hennes sitter etter hvert fint, og vi har et jevnt og rolig sig på vei forbi containerhavner, lagerskur, lasteskip og heisekraner, innover mot byen. Etter hvert som sundet blir smalere, blir også motstrømmen mer merkbar, men ikke verre enn at to amatørpadlere som oss klarer det fint.

Arisholmen er mest stein, men på nordøstsiden fant vi en fin og skjermet plass for teltene.

 

Sjarmerende by

Vi finner en liten sandstrand, og tar en lang lunsj på vakre øya Isegran. Øya som også er en kystkulturpark med historiske bygninger, har et fort og diverse gamle og flotte trebåter. Etappen videre, rett gjennom Fredrikstad sentrum er artig. Å se byen «nedenfra» gir et annet perspektiv.

Denne delen av byen er en sjarmerende, og en salig blanding av ny og gammel arkitektur. Den lange havnepromenaden har masse liv og diverse utesteder. Langs bryggene ligger alt fra rustne slitne slepebåter og gamle snekker, til store seilbåter og skinnene nye og raske Hydrolift-båter. De små byfergene putrer rundt til en håndfull stoppesteder i byen. Dagens hendelse i Fredrikstad er en lystbåt på kanskje 45 fot som rett og slett har sunket ved bryggen. En mobil monsterkran med mannskap og brannvesen er hentet inn for å heise den opp, og masse skuelystne har samlet seg. Vi stopper også opp for å se.

Det er mye som kan skje på en padletur, men at en kajakk bare plutselig synker, som denne luksusbåten, har jeg heldigvis aldri hørt om. På vei opp Seutelva til utgangspunktet har vi nok en gang elva helt for oss selv, og denne gang med både strøm og vind i ryggen. Silkeføre! Vi går til slutt i land, våte i rompa, solbrent i ansiktet, med saltstrimer på klærne, tang mellom tærne, litt støle i skuldrene og ømme i håndleddene. Så får jeg høre akkurat det jeg hadde håpet på: -Pappa, når kan vi padle igjen?

Artikkelforfatter Øyvind Wold og hans datter Andrea.

 

Bratt læringskurve

Det er ikke gitt å knekke alle padlekodene fra start, men vi følte vi lærte en del underveis. Blant annet at havkajakker er stødige, og egnet for nybegynnere.

De kan ta mye bagasje, som gir stor frihet og masse muligheter for overnattingsturer. For å utnytte lasterommene fant vi ut at flere småkolli var lettere å plassere enn få store. Etter litt kaos, skjønte vi det var lurt å ha et system, vite hva som er pakket hvor. Dumt å måtte åpne alle lukene, før man finner for eksempel maten. Litt mat bør være tilgjengelig fra cocpit underveis, gjerne bak setet eller i den lille cocpitluka. Mye enklere enn ute til sjøs å prøve å fomle med å finne ting nedi luka i kajakken til medpadleren.

Det er tidvis svært mye lystbåttrafikk sør for Fredrikstad, av folk som skal til og fra Hvaler, etc. Heldigvis er skjærgården såpass tett at vi bare unntaksvis var mer enn hundre meter fra land/holmer. Vi hadde med plastkart som tåler vann, festet til strikken ved cockpiten, som fungerte bra. Det blåser minst om morgenen og kvelden, så det er lurt å bruke disse tidsrommene til padling. Det kan være litt guffent å komme seg i land der det er gjørmebunn, eller stein med skarpe rur på, så vi burde hatt et par strandsko eller våtsko på oss. Pålegg på tube var det eneste som tålte varmen, ellers var tortillas med pålegg et bedre valg enn brød/polarbrød, for brødet smuler seg opp, og smaker heller ikke særlig etter tre-fire dager.

Vi brukte sykkelhansker for å motvirke gnagsår fra åra, de fungerte bra i tørr tilstand, men ikke når de ble våte. Vann er viktig – men vi tok ikke med nok.

Det er gøy å padle kajakk - og dobbelt så artig når man er to...

 

Om kajakkene

Expedition er 480 cm lang, og 56 cm bred, vekt 25 kilo, Discovery tilsvarende 430/63/22. Selv om Seabirdene, inkludert last, veide rundt 40 kilo, opplevde vi ikke vekten som noe problem ved padlingen. Plastmaterialet de er laget av virket svært solid. Det er neppe mulig å lage hull i skroget selv ved ganske brutal grunnstøting. De er ikke riktig så kjappe som en skjærgårdskajakk, men gir til gjengjeld ekstra trygghet ved bølger og vind.

En havkajakk er tung å bale med, men disse hadde gode bærehåndtak. Roret var senkbart/hevbart med tau fra cockpit, og enkelt å stille inn til benlengde, også mens man var ute og padlet. Noe av det vi likte best var setene. I motsetning til harde glassfiberseter jeg hadde kjennskap til fra før, var disse stoffsetene virkelig komfortable, også etter to og tre timer.

Om turen Distanse: ca 40 km Vanskelighetsgrad: lett (forutsatt lite vind)

Teltmuligheter: svært mange øyer og friområder å campe på på sør- og vestsiden av Kråkerøy, langt færre på østsiden.

Turen kan passe for: de fleste, inkludert padlevante barn fra cirka 12 år Aktuelt kart: Ytre Oslofjord 1: 50 000, Statens kartverk

Seutelva tilbyr en sjelden luksus: stillhet.

 

LES OGSÅ: Ny havkajakk for barn og ungdom

 

  • Categories: Artikler