Flott lørdagstur over åpent hav

Flott lørdagstur over åpent hav

Det har aldri vært en drøm å padle ut til Holmengrå. Men holmen ligger der, langt ute mot nordvest, med et fyrtårn på, sta, grå, utilgjengelig – og provoserende. Og den har trigget utålmodigheten, i årevis.


Slå til når været er der

For det første er det «langt» å reise dit fra Bergen. Først til Austrheim, så med fergen til Fedje, hvis man vil angripe Holmengrå på kortest mulig måte. Eller man må ta den på direkten, avspasere fra jobben om nødvendig og slå til når været er der. Ikke vente til helg, ferie eller sommer, men velge en periode da man er sikkert på at været er helt stabilt.

Det dreier seg om eksponert landskap; åpent hav. På ett eller annet vis har Holmengrå fyr fremstått som uoppnåelig. Ingen jeg kjenner hadde padlet ut dit, ikke engang de som har hytte eller hus på naboøyene til Fedje. Men det betyr ikke at ingen ikke har padlet ut dit. Jeg sjekket etter turen, og fikk treff på første henvendelse; den gikk til Merethe og Arne Eikefet. Men de hadde ikke vært i land.

Kanskje dette blir første ilandstigning fra kajakk? Umulig å vite.

Holmengrå med en nybegynner

Det hadde lenge vært godt vær på Vestlandet, høytrykk i tidlig i oktober og spak vind. På slutten av uken ble det mest avspasering, og etter en padletur et par dager før, hadde jeg bestemt meg. Lørdag skulle det bli Holmengrå. At ingen kunne være med, bekymret meg lite. Fredagen fikk jeg melding fra Kari Kløve som ønsket informasjon om en tur i Lindås.

-Hva med Holmengrå, spurte jeg?

Ingen nøling, Kari hadde tatt kurs og kjøpt kajakk noen måneder tidligere og regnet seg som nybegynner, men har vært seiler i alle år, er DNT-turleder og erfaren fjelldame, og innehar de urnorske gener, altså stål i bein og armer. Så vi dro til fergeleiet i Sæveråsvåg, lastet av kajakker og dresset oss opp. Vi la inn telefonnummeret til trafikksentralen på Fedje sånn i tilfelle, de har raske losbåter der, la en enkel plan om å gå nordover langs skjærene og så peile oss mot den grå stabben i det fjerne.

Les også: Kjøpeguide for førstegangskjøpere

Daffe dønninger

Havblikk, muligens noen små krusninger, daffe dønninger og varm sol. Ingen lang historie, vi padlet av gårde, og dreide fort nordvestover. Det skulle være ca. 12 km ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

Læringskurven

Om Kari utfordret komfortsonen, nybegynner som hun var? Ikke. -Det er greit med bratt læringskurve, mente hun. For øvrig ble hun raskt rekruttert til vinter- og mørkepadling, til klubbtur til Solund/Utvær, og sommeren etter var hun på padletur til Grønland. Halvannen time senere fikk vi «landkjenning ». Jeg ville i land, og undersøkte mulighetene. Med min kajakk, som er rundt fem meter lang, var det akkurat nok plass mellom leideren og fast fjell til at jeg kunne komme meg opp fra cockpiten uten for mange skraper i lakken. Noen hadde lagt ut fendere, også, men jeg tror jeg skubbet dem unna fordi kajakken da kom ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

Nærkontakt med Holmengrå

Men først inspiserte vi hele holmen, så etter alternative ilandstigningssteder og fotograferte fyret fra alle vinkler. Leideren, støpt inn i betongkaien, var nok beste mulighet. En av oss måtte holde kajakken mens den andre gikk opp. Kari fikk tilbudet først. Men hun var rett og slett ikke så interessert i å ta Holmengrå fyr i nærmere øyesyn, ville heller ligge utpå og nyte. Så hun tok ansvaret for kajakken og jeg slet meg opp leideren med fotoapparatet rundt halsen. Leideren er 90 grader og man må holde grepet for ikke å ramle uti. Tankene gikk til mine dager som sportsdykker, da vi skulle entre båten med fullt utstyr. Det var tungt.

Grønne gressbakker

Det viste seg å være en fin holme, med frodige grønne flekker mellom knausene, en litt sliten vokterbolig og et flott fyrtårn. Boligen kunne trengt litt omsorg. Holmengrå står ikke på listen over verneverdige fyr; det burde det være. Med mer egnede ilandstigningsfartøy er holmen tilgjengelig, nå som den gang det var folk der. Og det er et viktig fyr. Sammen med Hellesøy fyr på Fedje har det «ansvar» for store mengder tank- og lastebåttrafikk. Folk langs kysten (og vi andre) er mest redd for ulykker med tankbåtene, da er perspektivene skremmende.

Fotosession

      

          

Seiersrusen bobler liksom ikke over. Og selfie med en arm i været er utelukket når alderen snurrer rundt 60. Men jo; det er jo gøy å endelig ha kommet ut dit, ha vært på Holmengrå. Og jeg kommer gjerne igjen. Jeg håpet bildene ble bra nok til at jeg kunne legge på face. Speilrefleksen lå i lasterom på returen. Jeg labbet litt rundt på holmen, tok bilder og grublet litt på hvordan det måtte være å bo her ute. Holmengrå er i så måte ikke enestående. Det var nok mange ensomme timer her ute i uvær og tåke, selv om man hadde familien med. Men sannelig måtte det har vært fantastisk på slike solskinnsdager!

Svartskjera

Kajakkpasser Kari lå der tålmodig ute på havet og ventet. Hun kom bort til leideren og plasserte båten min slik at den var mulig å entre, selv med en hofte som var på vei over i historien. Hun var sulten, og vi pekte ut lunsjsted sør ved Svartskjæra. Fuglefredningstiden var over for i år. Der var det forsiktig sagt aldeles idyllisk. Tangen duvet så vidt i dragene, vi fløt like over sandbunn, måsen og skarven rørte seg ikke, solen sto rett på, det var helt stille; nærmere paradis kommer man ikke på våre trakter. Kari tok seg en svipptur inn på en holme, jeg hadde svippet meg på Holmengrå, og så gumlet vi i oss skivene mens vi langsomt drev mellom skjærene.

Over Fedjefjorden

I oktober blir dagene kortere, og vi valgte å ikke gå innom Fedje havn. Vi ville være ferdig lastet før det ble mørkt. Vi padlet sørover langs fluer og skjær nord for hovedøyen, og tok sikte på leden der fergen går. Her traff vi også på klubbkamerat Vigdis, som disponerte sted med kajakk på Fedje. Hun var ute og nøt solen hun også. Det bar i jevnt tempo rett over Fedjefjorden og tilbake til kaien og utset-tingsstedet på Sævrøy fergekai. Vi fikk plassert kajakkene på taket og alt utstyret, knapt vått, i baljer i bilen og kjørte hjem. Turen var slutt.

Turen ble en eneste lang opplevelse som særlig går inn i historien som Karis første padletur ytterskjærs. Og så var det et faktum at ingen av «gutta» i klubben halvannet år etter hadde kopiert oss. På padleklubbens høsttur til Fedje noen uker senere, blåste det for mye til å være forsvarlig å prøve seg på Holmengrå. Men om man ikke alltid når Holmengrå fyr, så er Austrheim, der vi gikk ut fra, et av landets mest varierte områder for padling, med sine mange holmer, skjær, viker, strender, kystkultur og friluftsområder utmerket egnet for telting. Og stabben Holmengrå og fyret ligger der. Er man vant til å padle litt og gjerne flere i selskap er den et oppnåelig mål selv på dager med litt mer vær enn det vi hadde.

Les mer: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

  • Categories: Artikler