Gjensyn med barndommens paradis

Mot nordøst ligger bygdene Hennes og Kvitnes, min hjembygd, med gårdene strødd ut over lavlandet. Over ligger lyngheier med bjørkeskog i slake bakker opp mot taggete fjell. Vender jeg kajakken ser jeg Møysalen, Vesterålens høyeste fjell, speile seg i utløpet av Lonkanfjorden. Følger blikket mitt kajakkens skrogretning mot vest ser jeg Vesterålen åpne seg mot Lofotens taggete øyrekke ved Melbu. Lar jeg blikket gli mot sør blir skjønnheten overveldende. Her ligger små øyer spettet av kritthvite strender mot innløpet av Raftsundet.

Morgenbad.

-For en perle, og for et vakkert lite eventyr, sier min padlevenn og samboer Merethe Hellen.

Speedbåter for anker 

Vi glir inn mot den største av øyene hvor stranden på lavvann strekker seg som en hvit halvmåne fra hovedøya over mot en holme.  Her har jeg vasset rundt med kritthvit sand mellom tærne fra jeg lærte å stå.  Jeg gleder meg til å kjenne sanden igjen. Men når vi runder neset ser vi at det er folk der. To speedbåter ligger for anker, og vi ser dem helle stranden over i plastbøtter som de lemper om bord. Når de ser oss blir de stille som barn tatt i noe ulovlig.

Tannpuss med panoramautsikt i vakkert lys.

Jeg kjenner irritasjonen: De ødelegger strendene. Akkurat i det jeg skal til å lufte sinnet, så blir det stagget av selverkjennelsen: Min bestefar levde av å tømme strendene, og mange av mine barndoms minner var fra sandfrakteskuta hans på sandbanker i Raftsundet. Jeg elsket å sitte på styrhustaket i stille sommernetter mens grabben jog ned i dypet mot sanden der nede. Så ble det stille et øyeblikk, vinsjen ulte og skuta la seg over – en ny grabb sand kom opp fra dypet. All denne min bestefars ødeleggelse skjedde under grønne og bratte fjell i en spektakulær natur.

Sjøen blir grønnere 

Mens jeg nå sitter i kajakken og kikket på de som raner strendene med plastbøtter, tygger jeg i meg irritasjonen. Min bestefar tenkte aldri at strendene kunne forsvinne. Han var født inn en natur han trodde tålte enhver rovdrift. Han tenkte ikke på tapet av naturens skjønnhet når han så nye skoler, bruer og kaier bli til av sanden han fraktet.

Noen padletak senere duver vi nærmere åpningen av Raftsundet. Under oss blir det mørkeblå havet grønnere. Vi glir over lange sandflater. Vannet er så rent at vi ikke klarer å bestemme dybden.  Skjellene vi ser kan ligge på to meter, eller kanskje på fem – og hvem bryr seg. Stillheten og den hviskende vinden blir brutt av en mørk tung dur som bygger seg sakte opp bak oss. Vi ser sørgående hurtigrute vokse seg større i horisonten. Den følger leia inn i Raftsundet på vei mot Lofoten.

Ren sjø over hvit sand.

Uvitende om forlis 

Vi venter i ti minutter og ser på mens den passerer. Når den runder fyret ved inngangen til sundet spretter småsei vilt utenfor på babord side. Styrbord er tett på fyret. De fleste turistene om bord vet ikke at det var her hurtigruteskipet Nordstjernen gikk ned, en stormfull høstnatt. Det er ikke så lett å forestille seg, nå som fjorden ligger helt blank i ettermiddagssolen.

-Se der borte, på den flate øya. Der ligger en nydelig strand. Merethe vinker med padleåra.

Det er Vedøya hun peker på, som folket i Risøyhamn brukte som kirkegård. I skjul bak en liten knaus skal det ligge et lite kapell. Derfra strekker en sti seg mot en lang brygge.

-Se på det myke gresset over stranden. Der må det være perfekt å campe.

Ypperlig torsk.

Broen ødelegger ikke

Jeg blir sittende å se litt tafatt etter kjølvannet av hurtigruta. Nederst i synsfeltet stikker rekkverket av Raftsundbrua til den ny Lofast-forbindelsen frem. Men selv denne broen kan ikke ødelegge øyeblikket: Denne skjønnheten har vært med meg hele livet, og jeg kan fortsatt få min del av den – når jeg vil!

Mosen og gresset er mykt. Vi har funnet et godt leie for natten. Juli er på hell og vi finner modne bær. Blåbær og molte. Vi har dessert!

-Så er det middag, sier jeg. Det blir torsk!

-Det vet du ingenting om. Kanskje vi ikke får noe i det hele tatt. Du skulle hørt på meg og tatt med pølser for sikkerhets skyld, svarer min samboer.

Torsken er klar.

Det blir torsk

-Det blir torsk, fastholder jeg og vet at et slikt overmot kan føre til stort fall. M men samtidig er jeg sikker på at fisk – det blir det. Vi padler ut med en liten handdorg med en passe stingsild – den pene blå.  Under oss stikker småstimer av fisk forbi i raske fall, sannsynligvis sei.  Slike villbasser biter i ett sett, og de står tett langs holmene her. Strømmen er sterk, og fisken elsker slike områder. Med en lett overlegen mine lar jeg silda synke mot den blafrende taren ved  et markeringsmerke: – Torsk!

-Tosk, smiler min kjære og solen skinner glitrende på blått hav. Etter kun tre minutter har jeg napp. Jeg haler inn, litt spent, og der kommer den til overflaten: en ekte brunspettet taretorsk.

-Middagen er servert, kauker jeg.

Hvitvin og torsk.

Kan leke noen dager

Mens solen flytter seg over Raftsundet mot Hadseløya spiser vi nygrillet torsk. Hvis været holder seg kan vi leke rundt i området i flere dager.  Padler vi mot Melbu kan vi fortsette ferden på yttersiden av Lofoten. En fantastisk tur, men veldig avhengig av godt vær.

-Alternativt kan vi dra inn Lonkanfjorden, og ta turen opp til Møysalen, foreslår Merethe.  

Hun er den eneste av oss som har tatt denne turen. Siden jeg er født og oppvokst her har jeg aldri hatt det travelt med å nå denne toppen. Vi kikker på kartet, og ser at Trollfjorden kun er en dags padling fra oss. Den ligger ved utløpet av Raftsundet, og er et godt utgangspunkt for å besøke mange vakre øyer i indre del av Vestfjorden.

God natt.

Kan drive til Lofoten

-Hvis vi drar på flo får vi strømmen med oss, og den kan bli sterk. I Trangstraumen når den opp mot fem knop. Vi slipper å padle, rett og slett. Vi kan drive til Lofoten. Etter en god middag og en flaske hvitvin farger kvelden himmelen i blått, rødt og gult. All denne skjønnheten blir doblet i et speilblankt hav.

-Du er heldig som vokste opp med en slik vakker natur rundt deg. Husker du det, spør Merethe?

-Klart jeg husker det, men vi tenkte ikke ”vakker natur”. Den bare var der, et eldorado som var uuttømmelig. Nå vet vi at det blir stadig færre slike steder, og jeg vet hvor heldig jeg var. Derfor er det så godt å se øyene igjen, og se at de fortsatt har den gamle skjønnheten.

Trollfjorden.

Kjølende vind

Tidlig på morgenkvisten ble varmen inne i teltet overveldende. Jeg reiser meg opp og åpner teltsiden mot Lofoten. Solen strømmet inn over kvasse fjell. Deretter åpner jeg teltet på motsatt side. Vesterålens slake fjell ligger og duver over en lyseblå Hadselfjord. Mens jeg la meg ned kjente jeg en kjølende vind smyge seg inn som et kjærtegn fra Lofoten. Den strøk svetten av oss før den ristet lett i gresset på sin vei mot Vesterålen.

-Vi blir her en dag til, hvisket jeg og sovnet.