Glitrende vannvei i mørke skoger

Kanalens slusesystemer samler 25 mil vannvei, og åpner for en båtreise som, hvis man har god tid, kan starte på norsk side innenfor Haldenvassdragene og ende i skjærgården ved Stockholm. Med kajakk eller kano koster det lite i tid å nå denne langstrakte naturperlen.

Furutrærne kaster lange kveldsskygger over Töcksfors. Hele østsiden av innsjøen Foxen i Värmland gløder av solens siste varmrøde stråler før natteduggen begynner å gro. En vannløper stepper lett over speilblank vannflate. Et glefs av en kjeft, en virvel i vannet og den er forsvunnet. To kajakker glir ut fra brygga til seilforeningen.

-Goodbye, and have a nice voyage, hilser et skotsk par fra akterdekket på yachten sin. De fortalte oss at de elsket Dalslands kanal, og har kommet hit fra Göteborg og Vänern gjennom slusene. Vi er på vei i motsatt retning.

Tyske kanoturister på vei inn i slusene mellom Lelång og Foxen. De fleste padlere og kanoturister vi møtte kom fra Tyskland eller Nederland. 

-Himmel, så godt å forlate dagliglivets harde jag! Odd Viggo Nilsen padler med lange, dype tak. Her kan vi i ro og mak stilne sinnet, og meditere oss frem til det perfekte padletaket, fortsetter han.

I de siste strålene fra kveldssolen strekker Foxen seg foran oss i glitrende blått med solgull. Vannkanten speiler en dyp og mørk skog som trenger seg tett på. Når kvelden faller mot natt blir skogen til et stort ugjennomtrengelig mørke. Vi blir små kryp i en skog av sagn, alver og ånder. Snart er vi omringet av de store skogenes brusende stillhet.

Tyske Vilhelm roper opp til oss at han skal vise vennene Østre Silen: – Det er det flotteste området her. Bare ren natur.

Vi skurer mot en strand i mørket. To menn på vei inn i utemmet natur, men vi har så vidt tent leirbålet da vi oppdager toalettet. Det står ensomt på det åpne neset utenfor oss, som et siste forsvar mot de siviliserte horders tilsvining av ren natur. Eller er det kun et forsøk på å temme anarkistisk nedskiting av folkehemmet.

-Det er noe nusselig sivilisert, ekstremt pedagogisk over disse toalettene, kommenterer jeg. Vi sitter på en liten strand foran bålet, og kan se ut over et blankt, mørkt vann som månen gir liv. Varmen fra en liten Cognac blander seg med natten. Et plask fra fisk, en ugle og suset av vinden. Natten passerer stille som skyene over himmelen.

Over innsjøen Foxen

Töcksfors ligger rett innenfor grensen ved Halden, og er et av flere mulige startsteder for å oppleve Dalslands kanalen. Denne kanalen binder sammen vann og vannveier gjennom 31 sluser i en lengde på 25 mil. Dette er en enorm vannvei som dekker store områder i nordre Värmland, hele tiden kranset av heier og dyp grønn barskog.

Det er i denne kanalen vi befinner oss når en hakkespett slår revelje. Småsvette av et solvarmet telt stamper vi ut i sanden, fire skritt og rett ut i vannet: Våken. Nå glitrer innsjøen mot oss, blå med gull mot grønt. Tid mister mening. Frokosten varer til vi orker å pakke kajakkene. Vi glir inn i skogklett land, mellom øyer skurt myke av isbreer. Nå ligger de som polerte kvinnehofter i stein, grasiøst svaiende over vannflaten.

Lunsjpause på en av de utallige småøyer langs Lelång. Det ene paradiset fulgte det andre.

Snart ligger vi på hellene, spiser lunsj, drikker kaffe, diskuterer livet, døden, universet og byråkratiet. Og vi raljerer over ensomme svenske toaletter i ødemarken, men bruker dem, og oppdager at det er godt de er der fordi haugene i dypet viser at behovet har vært stort. Mens solen griller oss og maur klamrer seg til oss, glemmer vi at neste mål, Lennartsfors, er mange padletak vekk.

-Hvorfor har vi ikke gjort dette før, spør Odd Viggo Nilsen. -Hvorfor ikke oftere? Det er så lett å komme seg hit, og så deilig å være her!

Jeg døser og har ingen svar. Det har heller ikke linerlen som spankulerer like ved foten min. Så synger den på språket sitt, slår noen slag med vingen og sitter plutselig med en øyenstikker i nebbet. Kikker hit og dit og vips så er øyenstikkeren slukt. Foregikk her et drap rett for våre øyne? En linerle? Slik en søt og liten en?

Kan livet bli så mye bedre?

”Klask, klask” hører vi, og en kanadagås vagger forbi med unger digre som stappede kalkuner – et forspist familieselskap bak kajakkene. Sjelden er vi i så nær kontakt med naturen. Noen kanoer glir forbi. I den lette brisen kastes tyske brokker mot oss før bruset fra løvtrærne på øya er alt som er.

I kveldssol glir vi inn mot Lennartsfors, og lander på brygga foran stedets camping. Spikertelt med norske flagg skremmer. Vi finner oss teltplass mellom tyske turister på en høyde over vannet.

-Frem med ankerdrammen, en tradisjon som ikke må brytes, fastslår Odd Viggo.

Lennartsfors er pen, hyggelig og stille. Alle er andre steder, og stedets eneste pub åpner tre dager etter midtsommernatt. Vi tilbringer kvelden ved bålet, hett vedlikeholdt av en tysk herre. Han vil ikke at fruen skal fryse. En hyggelig kveld med to tyske piker som skal padle kanalene, og et ektepar på vei til Lofoten.

Etter en ny sen frokost padler vi inn i slusene ved Lennartsfors. Vi ligger klemt inn i svensk steinarbeide og teknikk fra 1864, men nå forsterket med elektriske sluseporter.

-Dette har jeg aldri gjort før, forteller jeg slusevakten helt unødvendig.

-Ikke jeg heller, sier min medpadler.

-Inget problem, bara hold et godt grepp om tauene, kommanderer slusevakten. Så synker vi i strømvirvler ned mot neste nivå. Når siste sluseporten åpner seg er det som i kinosalen når teppet dras vekk fra lerretet. Innsjøen Lelång trer glitrende frem med seks tyske kanobesetninger i stim mot sluseporten – nesten som om noe er travelt i verden.

Fant sitt Alcatraz

Rumpen, som er svidd av dagens soling, gnisser papiraktig mot kajakksetet mens kveldsbrisen følger oss inn det trange sundet til Gustavsfors. En speedbåt fyker forbi mens en seilbåts kaptein hilser fra sitt putrende fartøy. Flere fikse svenske hytter som flyter på små skrog, ligger ankret i vikene. De er smarte, enkle og tar vare på naturen.

«Policeman retreats to Alcatraz» var overskriften i Nederlandske aviser da den tidligere politimester Bert Knuivers kjøpte Alcatraz sammen med kona Ciska. 

Så ser vi Alcatraz, et brudd i naturen, en industribygning som døde den svenske industridøden og gjenoppstod som turistsenter. En gang en liten øy i et fossefall, så kvern, stål og cellulosebedrift, men nå en fengslende turistfelle. Alcatraz er styrt av en tidligere nederlandsk politimester.

-”Chief of police escapes to Alcatraz”, skrev de i nederlandske aviser, forteller Bert Knuivers. Dette er den lureste investeringen vi har gjort!

-Mens vi vurderte kjøpet fant vi ut at vi ikke skulle sitte som gamle og angre på ting vi ikke hadde gjort. Vi kjøpte stedet, sier konen Gisca med et smil, og fortsetter. -Nå driver vi restaurant, vandrerhjem med 40 senger, kanoutleie, camping og konferanser. Og så får vi Sveriges største kajakkrace i en stim over plenen vår hver sommer. De første løper som gale for å slippe slusen, mens de siste stopper for pizza og øl. Noen tar to og ringer kona for å bli hentet.

Slusen i Gustavsfors

Slusen i Gustavsfors er Leif Frisks sommerjobb. Dagens første slusing er for to norske båter og tyske Vilhelm som tar venner til Vestre Silen.

-Det vakreste her er østre Silen. Det er dit vi skal, roper han opp til oss fra slusen.

Kaptein Jan Paus på ”Frøya” blir løftet av slusen, og husker en smak fra siste besøk i kanalen for 13 år siden: -Vi skal til røykeriet i Krokfors. Hvis det ennå er der. De har mange utsøkte delikatesser!

Paus forteller at det er tredje besøket i Dalslands kanalen. Området er vakkert, variert og det er spennende med båt i disse trange kanalene. -Vi vurderer ”snekkerkanalen” for å prøve noe nytt. Uansett så avslutter vi kanalfarten i Vänern.

Slusevakt Per Vilhelm Emanuelson pusler med sine 200 uteleiekanoer. Det som engang startet med 5 kanoer slik at sønnen på 15 år skulle ha sommerjobb, har nå blitt en stor turistbedrift. Bedriften omfatter nå hotell, vandrerhjem, camping med vandrerhjem, sykkel og kanoutleie.

Slusen er åpen og samtalen ferdig. -Hei då, sier slusevakt Leif Frisk og sender nordmenn og tyskere lengre inn i Värmland. -Det kommer stadig flere internasjonale fartøy. I går hadde vi to fra Skottland. I fjor hadde vi en fra USA. Jeg måtte titte to ganger, helt fra USA og til lille Gustavsfors, sier slusevakten, som forteller videre at stadig flere kommer for å oppleve urørt natur.

-Min datters australske ”pojkvenn” kom på besøk og trodde ikke sine egne øyne. Her var det grønt og vakkert, åpnet og tilgjengelig. Han kunne plukke multer og blåbær som han ville, fiske om det passet. ”Han fattade det inte”!

Farvel i Bengtsfors

Tiden i kanalen er som vannet i slusene. Den står stille som i en bakevje mens tiden utenfor raser som en elv, og elven sender oss videre. Vi har ting å nå, skjema, tidsplaner; vi må padle på. I Bengtsfors, to late padledager senere, avslutter vi en naturskjønn ferd hos en av de som har fulgt den forsiktige utviklingen av turismen i Dalsland. Per Wilhelm Emanuelson har vært slusevakt i over 30 år.

-Da sønnen vår var 15 år ville vi gi ham noe å gjøre, Vi kjøpte fem kanoer til utleie. I løpet av 13 år har det vokst til 200 kanoer, et hotell, et vandrerhjem og en camping med vandrerhjem på Krokfors, forteller Emanuelson.

En gigantisk utvikling, men slusevakten pusler likevel unnselig rundt i haugen av kanoer som ligger og venter på turistsesongen.

Lennartsfors ligger som en liten vennlig perle ved Foxen.

-Det begynner å bli fullt i juli og august, men alt er avhengig av været. Det skal helst være litt sol og skyer. Blir det for varmt stikker alle ned til kysten. Og det vil vi ikke, slår hans fast!

Vi padlet strekningen Töcksfors (v/E18), Lennartsfors, Gustavsfors og Bengtsfors.