Heading South

Heading South

Jeg satt som vanlig på kontoret mitt og dagdrømte en dag da sjefen kom inn. -Er det dine kajakker som står på lageret? spør han bryskt. – Ja det er nok det, svarer jeg og fortsetter: Er det skjedd noe med dem? Sjefen svarer at de er like hele, enn så lenge, men dette vil forandre seg kjapt dersom de ikke blir flyttet snarest.


Jeg forhandler, snakker varmt og godt om alt og alle og forsøker å kjøpe meg tid.

– Du har ut mai, sier han og går ut. Pokker ta, tenker jeg. Jeg skulle jo ha de ut på hytten min på Os, men hadde utsatt dette i påvente av bedre tider. Jaja, må man så må man. Jeg snakket litt om det til noen kompiser og kolleger, som alle synes det hørtes ut som grei skuring å hive de på taket av bilen og kjøre de ut der de hører hjemme.

 

Skal padles på plass

-Kjøre? Nei, nei, sa jeg. De skal da padles på plass! De trakk lett på skuldrene og tørket bort. Jeg skjønte at her var det ikke noe hjelp å få. Jeg tenkte meg litt om, spurte noen andre, og som vanlig synes de det hørtes spennende ut, men uten at de kunne hjelpe til. De skulle alle plutselig lade mobilen, på date eller til frisøren den aktuelle dagen. Det at jeg ikke hadde satt noen dato, virket uten betydning. Opptatte var de uansett. Jeg tenkte som det knakte og mai for avgårde.

På innfall sendte jeg en tekstmelding til min kompis Kristian, vel vitende om at de var opptatte med bryllupsplanlegging og at hans tilkommende kone skulle lese til en nært foregående eksamen. Svaret fra Kristian kom kjapt og presist.

– Torsdag, passer glimrende. Jeg er med! Datoen var dermed satt, og planleggingen kunne begynne. Det skulle padles fra Nordåsvannet til Os. Enkelt, men litt tidkrevende.

 

En værmessig grå dag

-Hvor lang tid tror du det tar? spurte Kristian.

– Usikker, men jeg regner med 10-12 timer inklusive pauser, svarte jeg. Vi tar en is på Hjellestad, svarte han, og la til at det tross alt er sommer. Helgen skulle bli bra fortalte yr.no, torsdag noe vind fra sør, dreiende mot vest og regn. Men fortvil ikke, fredag og lørdag skulle bli bra, full sommer, nærmest. Men det gjaldt altså ikke torsdag. Den skulle være grå, og det ble den.

Vi hadde planer om å være på vannet klokken åtte på morgenen, for å være sikker på å ha nok tid. En bil ble kjørt til Os onsdagen,og alt var klart. Bekymrede stemmer spurte om både tåke, uvær og Korsfjorden. Ja, ja, tenkte vi. Walk in the park, eller paddle in the pond, svarte vi. Enkelt. Men hva med Straume bro? var det en som sa. Ja hva med den… Tja, den er en rutsjebane. Enten den ene eller andre veien, en real karusell.

 

For sterk strøm

Da vi kom på vannet to timer etter planen, var det den andre veien… Ikke at det hadde hjulpet å være presis, for strømmen snudde 05.23 på morgenen. Ok, vente var ikke et alternativ. Her skulle det padles. Det gikk som det gikk. Full av pågangsmot og energi, satte vi kursen mot Os. Vi kom 900 meter. Da sto Kristian og stanget mot en av bropilarene i bakevjen og jeg kom glidende forbi, på andre forsøk vel og merke.

Helt ute i kanten av det ene løpet gikk det ok å padle. Et stykke. Vi måtte på land. Kom oss til slutt inn til noen steiner og klarte å slepe båtene opp på en kai. Vi så realitetene i perspektiv, at vi ikke ville ha mulighet til å padle mot strømmen, ikke en gang med motor.

Det var tydelig høydeforskjell på vannet og det flommet innover. Bare synd vi skulle ut…. Vel ute kom motvinden. Den var overkommelig, og vi padlet på med godt mot. Passerte steder med navn som Blåbærvika, Kvalvika og Festervika uten at vi så hverken blåbær, hval eller fest. Da vi kom på utsiden av Flesland ble vi møtt av tåke. Altså fikk vi ikke se flyene på nært hold som jeg hadde håpet. Men vi hørte de. Fatter ikke at folk som bor i området får sove om nettene, tenkte jeg. Tanken ble avbrutt av Kristians rop: «Niser!» Jada, liksom. Typisk at de «forsvinner» når jeg skal se dem. Men han påsto at han så nisene, så jeg får bare tro han på det. For meg er dette fabeldyr, på lik linje med havfruer, vetter og troll. Jeg har aldri sett noen.

 

Is og varm te

Flesland ble passert og plutselig, som fra intet kom danskebåten ut av tåken foran oss. Et mektig syn der hun kom glidende forbi oss. Men like fort som hun kom ut av tåken foran oss, gled hun inn i tåken bak oss. Etterlatt var kun et slør av bølger. Høyere enn oss. Men det gikk fint, og vi var snart inne på Hjellestad for den planlagte isen. Vi var ikke før kommet på land før kulden traff oss og vi merket hvor våte vi faktisk var. Vanntette treningsklær er ikke vanntette, ei heller ti år gamle friluftjakker. Jaja, planer var planer og is skulle vi ha, og en kopp te til å varme oss på.

Neste etappe vartet opp med Korsfjorden, Korsneset og åpent hav i vest. Strømmen truet med å føre oss rett til Shetland, og vinden med å blåse oss tilbake til start. Vi kunne skimte Korsneset i tåken og satte kursen sørover. Det var en nydelig etappe og vi padlet litt langs de steile veggene der. Litt for lenge, egentlig, og vi måtte legge om kursen for å treffe inn mot Strøno på andre siden av fjorden.

 

God peiling

Vi så kun tåke da vi la fra land, men hadde sånn noenlunde peiling på hvor vi skulle. Denne peilingen skulle vise seg å stemme overraskende bra, og etter noen tusen åretak, kom vi over. Korsfjorden var dermed gjort skam på og vi hadde seiret. Plutselig innså jeg at denne turen kom til å ta mye kortere tid enn forespeilet. Nesten litt skuffet spurte jeg Kristian om vi skulle gjøre strandhogg og lage mat i regnet før vi fortsatte. Han svarte med en halv banan i munnen, og sjokolade rundt, at det nok skulle gå greit å vente. Siste etappe var innaskjærs, på innsiden av Strøno, under broen og videre mot Lepsøy. Under broen der og videre mot målet.

Etter å ha fundert på hvordan vi skulle komme oss fra hytten på Ytterøy til bilen på fastlandet, etter at kajakkene var plassert bak hytten, kom svaret av seg selv. Hyttenaboen var ute og vi padlet bortom. Etter å skremt vannet av han ved å komme glidende inntil båten hvor han jobbet, og rope til han om han kunne kjøre oss til bilen om litt, svarte han ja, etter først å ha sett alle andre veier rundt seg, enn mot oss. Litt pust og pulssenking senere avtalte vi at han skulle komme bortom til oss litt senere og ta oss med til fastlandet hvor bilen ventet.

Vi gjorde strandhogg syv timer etter vi forlot Nordåsvannet, to timer forsinket men fortsatt tre timer foran tidsskjema. 31 kilometer var padlet, med fem timer og 30 minutt effektiv padletid, som ga en snittfart på rundt seks kilometer i timen, som skal holde til mitt ultimate mål, nemlig neste års K2O. (google det og bli med om dere vil). Våte inntil beina, fikk vi på oss tørre klær og laget oss mat på svaberget. Til alt hell hadde mine nye tørrbager fra Sealline kommet dagen i forveien. For det «vanntette» rommet bak i kajakken var fylt til randen med vann. Men klærne inni var heldigvis tørre. Jeg har også funnet ut at det fint går an å padle med en sekk på ryggen. I alle fall den lille Platyplus-sekken med tre liter drikkevann i.

Og sist men ikke minst: Jeg kommer aldri til å bytte tilbake til en «Europaddle» igjen. Grønnlandsåren min fra Gearlab er rett. Vannet fløt jevnt og fint i utløpet. Bare litt for fort og feil vei… og slett meget bra.

 

  • Categories: Artikler