Kjempen blant kjemper

Som kajakkpadler er det en 3-dager tur som stikker seg ut. Abissmo de Acombamba skjuler sine hemmeligheter i endeløse juv som er mer enn 2000 meter dype, og hvor spor etter inkaene fremdeles kan sees.

Det er flotte juv å bryne seg på i Andesfjellene. Her er det Mariann som er i tet. Foto: Ron Fischer.

Det er mye å si om elva Apurimac. Den er nesten 700 kilometer lang og blir dannet av smeltevannet fra isbreene på fjellet Nevado Mismi (5597 moh) i Arequipa regionen i den sørlige delen av Peru. Den blir regnet som selveste kilden til Amazonaselven, og graver seg dypt ned i fjellene som omkranser elvedalen.

Ugjestmilde juv

I 2011 bestemte et internasjonalt lag seg for å driste seg igjennom noen av de mest ugjestemilde juvene elva har å by på: Ron Fischer (SUI), Julio Vargas (Peru) og Julian Schaefer (GER) pakket kajakkene sammen med undertegnede en varm dag i oktober. Vi leide en taxi fra Cusco, inkaenes hovedstad, og kjørte tre timer ned til startstedet, som heter Baños Cunyac. Her ligger noen populære naturlige, varme kilder som man kan sette seg i for å varme opp muskler før man begynner turen. Kan det bli bedre?

Ron Fischer (SUI) og Julio Vargas (Peru) er på vei inn i juv nummer en på Abissmo. Foto: Mariann Sæther.

Det gikk ikke lang tid før vi kjente at hjertet begynte å slå litt ekstra hardt. Elva svingte etter noen hundre meter inn i et enormt juv og fjellsidene krøp tettere og tettere sammen rundt oss. Turen ville ta omtrent tre dager, og vi hadde pakket med oss alt vi trengte i kajakkene: Telt, soveposer, liggeunderlag, et tørt sett med undertøy, mat, kokeutstyr og førstehjelp. Det var alt. Vi hadde avtalt med taxisjåføren at han skulle møte oss på en liten bro som stod på kartet etter tre dager, ca 100 km nedstrøms fra put-in, og han skulle ta med seg en sovepose i tilfelle vi ble forsinket. Etter to dagers forsinkelse skulle han varsle fra. Vi hadde også med oss en SPOT, som ofte blir brukt under seiling, og med en SOS-knapp, som skulle fungere også i Peru, følte vi oss godt forberedt på turen.

Trøbbel

Det første juvet var imponerende. Det var også restene av inkabroer som en gang hadde krysset avgrunnene, og de fremdeles synlige stiene som klamret seg fast i fjellveggene. Etter lunsj på dag en kom vi til et tilsynelatende fredsommelig grad fire stryk som endte i en horisontlinje. Det viste seg at det var en hissig valse på baksiden av horisontlinjen som undertegnede ikke fikk med seg før det var for sent. Resultatet ble en heller ublid svømmetur med utstyret flytende rundt i bassenget nedenfor. Heldigvis var det enkelt å samle alt sammen igjen, og på merkelig vis var det godt å få ut noe av nervøsiteten i gruppa. Det skulle vise seg at jeg dessuten hadde svømt på det antakelig sikreste stedet i hele elva!

Ron Fischer (SUI) leker seg i strykene ned Abissmo de Acombamba. Foto: Mariann Sæther.

Heftige elementer

Etter sju timers padling bestemte vi oss for å slå leir. Vi hadde akkurat begynt å padle den bratteste seksjonen av elva og visste at det var få leirplasser å finne de neste ti kilometerne. Før oss hadde bare en håndfull grupper padlet gjennom juvet, og de aller fleste hadde kommet ut på den andre siden med historier om store valser, store drop, skumle horisontlinjer og skremmende dype juv som man ikke kunne besiktige. Vi var alle forberedt på elva, men ble tatt på senga av elementene.

Ikke før vi hadde fått opp teltene så feide en voldsom storm gjennom juvet. Det regelrett rant ned fra himmelen, og fra skjulestedet vårt under en stor kampestein ble vi vitne til at et jordskred tok ut et 6-7 meter høyt tre på den andre siden av elva og feide det bastant ned i stryket vi skulle padle neste morgen. Rundt oss på alle kanter hørte vi ekko fra lignende jordskred, og alle var tause i den lille timen stormen raste. Den kvelden var det ingen som drøyde natten ved leirbålet, da alle var mer enn trette både i kropp og hode.

Det er trangt mellom stenene på Abissmo, og de er forøvrig heller ikke små! Foto: Mariann Sæther.

Machu Picchus søsterby

Vi kom oss helskinnet igjennom det bratteste partiet av elva uten altfor mange dramatiske hendelser. Strykene var enormt blokkerte, og krevde stor forsiktighet i navigeringen. Gjorde man en feil kunne det ofte bety og bli sittende fast under en enorm kampestein, noe som sier seg selv at ikke er ideelt. Hvor mange ganger vi måtte ut av kajakken og besiktige mistet vi raskt oversikten over, og nakkene ble lengre og lengre etter som dagen gikk og vi prøve å titte over horisontlinjer. Rolig og kontrollert er måten å padle denne typen elver på.

Mot slutten av dagen fikk vi også en annen overraskelse, i det en hengebro plutselig strakk seg over elven. Vi kom raskt frem til at dette var en bro beregnet på turgåere som gikk inn til Chocquequirao, den hemmelige søsterbyen til Machu Picchu som spanjolene aldri fant. Byen, som bærer navnet, ”Gullvuggen”, ligger på elvens østlige bredd, og ruinene er godt bevarte der de troner 3050 meter over havet. Antakelig var byen et viktig knytepunkt mellom inkahovedstaden Cusco og jungelen øst for byen. Det var også her Manco Inca Yupangui søkte tilflukt etter at Cusco falt i spanske hender i 1535.

Det er viktig å vite hvor man skal være den neste uka før man drar avgårde. Foto: Mariann Sæther.

Vi nøyde oss med å stirre oppover dalsiden mot den glemte byen, og det var ikke fritt for at det gikk et liten gys ned ryggraden i det vi svingte inn i neste juv. Kanskje er det her, og ikke i det turistbefengte Machu Picchu at inkaenes kraftfulle energi er å finne?

Ved veis ende

Etter tre lange dager på elva begynte vi å bli litt nervøse. Ifølge tidligere grupper skulle vi ha igjen et juv som er både teknisk vanskelig, umulig å synfare og umulig å gå rundt. Vi hadde padlet gjennom utallige juv før endelig Quebrada de Toro, en av de større sidebekkene til Abissmo de Acombamba, kom inn fra elv høyre side. Dermed visste vi hva vi hadde i vente, og spenningen i gruppa steg i takt med at fjellveggene nok en gang snevret seg sammen. Vi bakevjehoppet ned mot det som skulle vise seg å være cruxet i juvet, og med hjertet i halsen så jeg Ron klare å balansere seg opp på en steinblokk midt i stryket, mens den ene foten holdt kajakken fast mot steinen han klamret seg til.

Med håndsignaler, hodesignaler og i det hele det som han kunne oppdrives av kroppsspråk fikk han sendt meg ned en linje som gikk midt i stryket. Det er alltid noe eget når man ikke selv er ute og besiktiger. Selv om man kan forestille seg hva som venter seg er det likevel vanskelig å forutse hva som kommer. I slike stryk er det ikke noen egentlige horisontlinjer som skaper problemer, men fordi stryket har så bratt helling klarer man ikke å se det hele sittende i kajakken. Man padler inn med en generell ide om hvor man skal og hva man skal unngå, så er det opp til hver enkelt å reagere raskt og oppfatte situasjonen raskt på vei ned strykene. Det er ikke for ingenting vi ofte kaller slik padling for ninja-padling! Og gurimalla hvor gøy det er!

Det siste måltidet før avreise blir inntatt på en fasjonabel restaurant i Cusco. Foto: Ron Fischer.

Verdig avslutning

På slutten av dag tre så vi endelig den etterlengtede broen som ledet veien dypt inn i jungelen, som nå var på vei til å ta overhånd. Nedenfor lå flere kilometer med god padling. Men i de senere årene har narkotikatrafikken tatt seg kraftig opp i området, og det er ikke forsvarlig å padle lengre nedover elva. Skrekkhistorier om skyteepisoder, sammenstøt med de lokale og vanskelig returforhold fristet ikke. Taxisjåføren rullet inn på broa ti minutter etter at vi hadde lagt til land, og bedre går det ikke an å treffe når man tar i betraktning at det tar nærmere ti timer å kjøre fra Cusco og inn til vårt endepunkt.

Med fire kajakker og seks personer i en fem-seters bil uten takstativ tok vi fatt på det 3000 meter høye passet vi skulle krysse for å komme tilbake til et hint av sivilisasjon. Etter endeløse høydemetere på en humpete grusvei kom vi til toppen, og jeg kastet et lengselsfullt blikk tilbake inn i dypet av Abissmo det Acombamba. En tåkete dis lå over dalen, og kveldssolen badet den og elva i et mykt lys. Vemodig rettet jeg blikket framover mot asfalt, kyllingvinger og overfylte gater i Cusco, samtidig som jeg grunnet på om vi kanskje tross alt bare skulle ha fortsatt. Det er i Abyssen Inkaenes magi fremdeles finnes. Tro meg.