Vet vi hvor privilegerte vi er?

Vet vi hvor privilegerte vi er?

Det å få oppleve fjordlandskap fra en kajakk er i seg selv spennende nok, men hver gang jeg ser havørn på padleturene mine merker jeg at jeg får høyere puls. Jeg føler en lykke og en form for beruselse og fascinasjon, på samme tid som jeg ønsker å fryse øyeblikket, å være til stede med alle mine sanser og suge inn hver eneste, minste detalj i det som skjer.


Jeg har hatt flere ørneopplevelser uten kamera enn med, og derfor føles det bra når jeg innimellom lykkes med å forevige denne type magiske øyeblikk i form av fotografier. Men til tross for at jeg ikke har hatt kamera for hånden og dermed heller ikke kunnet fotografere i de aller fineste eller mest spektakulære øyeblikkene – eller kanskje nettopp derfor – kommer jeg aldri til å glemme dem.

 

Privilegium å komme nær

Det å komme på nært hold på Nord- Europas største rovfugl føles fortsatt som et privilegium, men slike opplevelser er ikke lenger en sjeldenhet. Etter flere tiår med fredning er bestanden av havørn i Norge høyere enn noen gang etter Andre verdenskrig. Norge og Russland alene er blitt begunstiget med om lag halvparten av den totale bestanden av havørn i verden. Sett i forhold til populasjonen av tobeinte troner vi helt øverst – i antall ørner per capita.

Utbredelsen er størst i kyst- og kystnære områder. Men i dag kan vi se havørn i de aller fleste av landets fylker. Og noen steder, slik som øyriket utenfor Bodø og på øya Smøla på Nordmøre, er det så mye av arten at det har vokst frem en egen turistnæring – havørnsafari. Dersom du ønsker å ta havørner nærmere i øyensyn er det slike steder – typiske havørnhabitater – du bør oppsøke.

Havørn i sikte.

 

Hunnene er størst

Havørnhunnene er både tyngre og fysisk større enn hannene. Havørnhannene veier rundt 4,5 kilo i snitt, mens en typisk hunn veier rundt 5,5 kilo. De aller største kan veie nesten syv kilo, og ha et vingespenn på godt over 2,5 meter. Havørnene er således lettere enn vi kan få inntrykk av når vi ser deres fysiske størrelse og anatomien deres. Spesielt de store vingene og fjørdrakten på disse – gjør dem til fantastiske flyvere, som kan ligge og sveve på oppdrift i lange sekvenser, tilsynelatende uten å bevege vingene. Det er kanskje de sakte bevegelsene som gjør dem så elegante og grasiøse. Men når de først bestemmer seg for et bytte kan det gå lynraskt, og med en presisjon utenfor vår fatteevne.

I oppveksten hadde jeg en spesiell opplevelse med havørn, på riktig nært hold. Jeg og min eldste bror var ute i min fars sjark, like ved barndomshjemmet vårt i Gursken, på Sunnmøre, da vi så en stor fugl kave i sjøflaten. Det viste seg å være en havørnunge, og det kunne se ut som den holdt på å drukne mens en håndfull måker drev og stupte etter den og ville den til livs. Da vi nærmet oss den fjærkledde, noe forkomne krabaten og strakte ut en stor håv med treskaft, må den ha forstått at vi var dens reddende engler. Den kom oss i møte og karret seg på plass på det tverrliggende håvfestet nederst på skaftet, og vi fikk løftet den om bord.

Min bror og jeg var så nær som en armlengdes avstand mens havørnungen stod med vingene ute, for å tørke dem, slik skarven gjør. Et forsøk på å trøstekjæle ble kontant avslått; den hogg med nebbet mot den «kjælende hånden» min. Derfor godsnakket jeg heller med vår nye, bevingede venn og lot den få være i fred. Etter 15 – 20 minutter tok havørnungen sjansen på å fly igjen – og den så ut til å klare seg fint. Siden den hendelsen har jeg drømt om å få komme på nært hold av havørn igjen. Det er noe ved denne majestetiske fuglen som fascinerer meg.

 

Bidra til naturmangfoldet

Når denne artikkelen nå er blitt publisert, så har jeg et håp om at du, kjære leser, som padler og som sikkert ser en ørn i ny og ne – eller kanskje ofte – ønsker å bidra til naturmangfoldet, og tar valg til det beste for naturen; og i alle fall ikke på dens bekostning. Det kan være lett å bli egoistisk i jakten på det ultimate ørnefotografiet om man først har satt seg dette som et mål.

Men prøv å holde igjen litt og unngå å provosere frem enn ønsket situasjon til egen vinning. Tenk på at vi bare har naturen til låns, og at vi som bor i dette forjettede landet er heldige som får oppleve disse vakre og grasiøse skapningene. For at fremtidige generasjoner nordmenn skal få de samme muligheter til å se dem som vi har i dag, så må vi være bevisste på hva vi formidler videre av kunnskap og holdninger. Dette perspektivet og denne respekten for liv og mangfold må vi alltid ta med oss, hvor enn vi drar i denne verden. 

  • Categories: Artikler, premium