LMNTS oppblåsbar pute

Min forrige turpute var en fra Ajungilaq som hadde en irriterende dårlig ventilløsning. Denne reiseputa fra Lmnts er annerledes på flere måter. Ventilen er to-lags. Løfter man opp første «lokk», blåser man opp puta i en en-veis-ventil. Det er gjort på under ti sekunder, det er snakk om kun to magadrag. Løfter man opp ventillokket under, tømmes puta på kun et par sekunder.

Folk er forskjellige og ønsker forskjellig fasthet på putene sine. Siden innblåsingsventilen er en-veis, er det enkelt å få ønsket fasthet på puta. Det er bare å blåse langsomt, mens man kjenner på puta.

Ytterstoffet har en myk, halvglatt finish og er behagelig å ligge på. Den er relativt bred så det er mindre sannsynlig at man skal rulle av puta i løpet av natta. I sammenrullet tilstand er puta volummessig liten, omtrent som et eple. Vekten er under hundre gram, en beskjeden byrde å dra på for å kunne sove om natten. Er du veldig opptatt av vekt på oppakningen, kan du droppe transporttrekket på åtte gram, men da vil puta ta litt mer plass i sekken.

Oppsummering/anbefaling

Liten, lett og med en god ventilløsning – denne tur-puta er lett å anbefale.

Beskrivelse

Oppblåsbart reisepute i laminert polyester med PU-belegg. Mål 44x33x13 cm. Mål sammenpakket tilstand: 5×10 cm.@

Pris: 150.-
Vekt: 84 gram, inkludert pakktrekk på 8 gram
Testet av: Øyvind Wold
Info: sportoutlet.no

 

Berget liggeunderlag

Gjennom årene har jeg vært gjennom en rekke liggeunderlag, fra skarve fem til opp mot syttifem millimeter tykke. Heldre Berget har hele nitti millimeter tykkelse, og da begynner vi å snakke madrass-tykkelse.

Det er imidlertid fotpumpen som skillet Berget fra de fleste andre liggeunderlag. Man kan fort bli småsvimmel av å stå blåse opp et liggeunderlag, særlig med dette volumet. Her kan man imidlertid bare legge det på bakken og tråkke i vei på fotpumpen. På under to minutter er liggeunderlaget fylt. Alternativt kan man også blåse opp om man ønsker, via en enveis-ventil. Et skrulokk under denne ventilen åpner opp, og tømmer underlaget raskt for luft.

Med ni centimeter å gå på, kan man velge å ikke pumpe underlaget helt hardt, om man ligger på ujevnt underlag. Da kan man ligge komfortabelt også når det er småstein, kongler, mindre røtter og lignende under teltet. R-verdien gir en isolasjonsevne som gjør at det passer til tresesongsbruk, men ikke vinterbruk.

Vekten er neste tredve gram mindre enn oppgitt på esken, som er en liten positiv overraskelse. Men med vekt på en kilo kan man ikke kalle det et lettvektsunderlag. Det finnes nesten like tykke underlag som veier omtrent halvparten. Så selv om dette ikke er for deg som teller hvert gram før du pakker, kan man tenke seg flere bruksområder. Padleturer, sykkelturer og vandringer uten veldig lange etapper, er bare noen eksempler. Liggeunderlaget kan også fungere som en handy gjestemadrass hjemme.

Oppsummering/ anbefaling

Et over gjennomsnittlig tykt og komfortabelt underlag. Integrert fotpumpe er en kul detalj som sparer brukeren for en heller noe slitsom oppblåsing med munnen. Mye madrass for pengene.

Beskrivelse

Oppblåsbart liggeunderlag med integrert fotpumpe. Mål 195x60x9 cm. R-verdi 3.0.

Pris: 675.-
Vekt: 1032 gram, inkl. trekk
Testet av: Øyvind Wold
Info: sportoutlet.no

Elvas veteraner

Det er tydelig at beveren holder til her. Noen løvtrær er gnagd over og ligger i hulter og bulter helt ned i vannkanten. Enkelte av dem ligger litt uti elva slik at du må svinge unna dem. Ellers er skogen grønn og tettvokst, og den skjuler mange slags skapninger. Småfugler kvitrer ivrig overalt, mens et ekorn følger deg med skeptiske og nysgjerrige øyne. Høyt oppe på himmelen sirkler et ørnepar på oppvindene for å vinne høyde, mens andemor inne i sivet forsøker og gjøre seg og sine åtte små dunkyllinger usynlige.

Overrasket av laks I det du runder en sving kommer du nært innpå et par otere som leker seg i vannet helt til de skvetter til og forsvinner i det de oppdager deg. En øyenstikker vimser rundt på jakt etter en make i det du glir rolig forbi beverhytta inne ved elvebredden. Sola varmer. Du tar fram en kopp, strekker deg litt og fyller den med vann fra elva mens strømmen fører deg rolig videre nedover. I det du tar en slurk og kjenner at vannet er kaldt og friskt skvetter du ordentlig til. Blir litt våt av vann fra koppen.

Rett framfor deg hopper plutselig en laks høyt opp i lufta. Den er så nær, og virker så stor. Den er i alle fall 2-3 kilo – minst. Eller kanskje nærmere fem? Om noen år huskes den nok mer som bortimot ti kilo. Det virka jo nesten som den ville opp i kanoen. Kanskje den bare prøvde å slå av seg lusa som beit seg fast da den oppholdt rundt merdene ute i fjorden og venta på at elva skulle vokse seg større?

Elvemuslinger som filtrerer vann. De er ikke alltid like lett å legge merke til som dem som på dette bildet.
Elvemuslinger som filtrerer vann. De er ikke alltid like lett å legge merke til som dem som på dette bildet.

Stein med lepper

Vakringene fra laksen ebber gradvis ut og tankene begynner atter å vandre. Med et så variert liv over vannflata, mon tro hvilke forunderlige arter som kan finnes rett under meg? Du lener deg forsiktig mot ripa og myser ned i vannet. Kanskje finnes det mer dere nede enn jeg er klar over?

Nettopp i denne lille elva, så gjør det faktisk det. Det ser først ut som at elvebunnen består stort sett av mørke steiner. Det er ofte vanskelig å se detaljer gjennom vannet, men ved nærmere ettersyn virker det som at en del av steinene har lepper. Da er ikke dette bare noen steiner, det er elvemuslinger. En art som egentlig ganske få kjenner til, men som kan ha veldig stor påvirkning på vannet i elva, og dermed også på livet i og rundt denne vannstrengen.

Filtrerer 50 liter vann

En voksen elvemusling alene kan rense og filtrere inntil 50 liter vann hver eneste dag. I en stor og livskraftig bestand vil dette gjøre utslag på vannkvaliteten. Denne arten er avhengig av god vannkvalitet for å kunne overleve. og er derfor veldig sårbar for forurensing. Elvemuslingen regnes for å være en nøkkelart i vassdragene der den finnes. Det betyr at andre arter er avhengig av dens tilstedeværelse for selv å kunne overleve. Derfor overvåkes den i dag jevnlig i mange vassdrag for å følge med på miljøtilstanden til vassdraget.

Elvemuslingen har en veldig spesiell livssyklus og er helt avhengige av at det finnes enten laks eller ørret i vassdraget. Når muslingeggene er befrukta utvikler de seg til små larver. Alle befruktede muslinger i et vassdrag slipper så millionvis av muslinglarver nesten synkront. I løpet av kort tid må disse larvene feste seg på gjellene til enten en laks eller ørret for å kunne utvikle seg videre til å bli en bitte liten musling.

En håndfull elvemuslinger. Disse ble plukket med tillatelse fra Statsforvalteren.
En håndfull elvemuslinger. Disse ble plukket med tillatelse fra Statsforvalteren.

Er relativt stedfaste

Dette er det bare en liten andel av larvene som lykkes med. Men de som klarer det snylter deretter på vertsfisken sin i nesten et år før de slipper seg løs i vannmassene. De som da tilfeldigvis lander i egnet sand og grus, graver seg ned og blir deretter liggende der og vokse de neste fem til åtte årene. Bare rundt fem prosent av disse overlever og blir store nok til å grave seg opp til overflaten der de forhåpentligvis skal tilbringe de neste århundrene med å filtrere vann og opprettholde den gode vannkvaliteten.

Voksne individer er relativt stedfaste. De klarer å forflytte seg litt med sin ene fot. Denne foten kan minne om ei tunge som den kan strekke ut fra skallet og dra seg bortover med. Men dette går sakte. For å spre seg oppover i et vassdrag er elvemuslingen derfor helt avhengig av den transporten larvene får av vertsfiskene sine.

En voksen elvemusling og en tenåring. Disse ble plukket med tillatelse fra Statsforvalteren.
En voksen elvemusling og en tenåring. Disse ble plukket med tillatelse fra Statsforvalteren.

Stod timer iskaldt vann

Mens laksen fortsetter ufortrødent mot strømmen på vei til gyteplassen, glir du rolig videre nedover elva og sender en tanke til dem som i tidligere tider stod til livet i iskaldt vann for å høste elvemusling. Time etter time, dag etter dag, i håp om å tjene noen slanter til seg og familien.

Plutselig skvetter du til igjen. En hegre som stod og jakta, skjult inne ved sivet i vannkanten, Skriker til med sin hese stemme og finner det det best å stikke av når kanoen kommer for nærme. Den flykter nedover langs elveløpet og forsvinner gjennom fosserøyken.

-Oi. Fossen, ja. På tide å komme seg på land!

Fakta

Visste du at:

  • Elvemuslingen ligner litt på mørke blåskjell eller o-skjell og blir normalt mellom 10 og 16 cm lange.
  • Enkelte individer kan bli opptil 300 år gamle?
  • Det finnes både hunner, hanner og tvekjønnede individer blant elvemuslingene?
  • At èn hunnmusling kan produsere 3-4 millioner larver ved hver forplantning?
  • Norge huser mer enn halvparten av Europas elvemuslingbestand?
  • Elvemuslingen er i slekt med snegler og blekkspruter?

 

Litt historie

I tidligere tider var perler veldig kostbare og en veldig ettertraktet vare for adelen, både i Europa og Asia. Perlene ble stort sett brukt til smykker og utsmykking av klesplagg og andre pyntegjenstander. Presset på elvemuslingen var til tider veldig hardt og mange milliarder eksemplarer har blitt åpnet og drept kun for å finne perler.

  • Tilgang til elvemuslingperler skal visstnok ha vært medvirkende til Julius Cæsars invasjon av Storbritannia noen tiår før år 0.
  • Det er funnet elvemuslingperler i nordiske graver fra lenge før vikingtida.
  • På 1600-tallet bestemte den dansk-norske kongen at han skulle ha førsteretten til alle perler. Tjuvfiske ble hardt straffet, av og til med døden.
  • Utover 1700-tallet var mange elver nesten rensket for skjell, og høstinga av elvemuslinger for å sanke perler opphørte nesten helt.
  • En velstående russisk fyrstinne stilte i 1903 opp på en gallamiddag med en hatt pyntet med et stort antall elvemuslingperler. Det er anslått at man for å finne nok perler til dette ene hodeplagget måtte plukke og drepe over èn milliard elvemuslinger.
  • Det opprinnelige navnet på arten var «elveperlemusling», men den fikk nytt navn for blant annet å virke mindre attraktiv og på den måten begrense høstinga. I 1993 ble elvemuslingen totalfredet i Norge. Det er derfor ikke lenger tillatt å plukke opp elvemusling uten å ha tillatelse fra myndighetene.

Når du vil padle med ren samvittighet

Dette er en organisk virksomhet, sier Pelle på telefon fra sitt hjem i Karlstad. I sannhet er det innovasjon, design og klima han er mest opptatt av. At hele ville dreie seg rundt kajakk, nei, det var, som han sier, – nærmest bare en slump.

Ikke mye fritid

Likevel, da Pelle Stafshede skulle gi slipp på sin faste jobb, da ville han holde på med noe gøy, være aktiv og fri. Etter oppstarten i 2015, var det likevel ikke mye fritid å hente.

– De tre første årene var fullstendig dedikert til Melker, innrømmer Stafshede. Han vil på ingen måte klage. Men i denne tiden måtte han kombinere gründerskap med familie, med sport, med reiser og med markedsføring. Alt han gjorde var koplet opp mot bedriften. I dag er det annerledes.

– Jeg er snarere på tur med kjæresten enn på tur i forbindelse med reklame og profileringsreiser, sier han. Gründeren ønsker fremdeles å være et forbilde, en mann som praktiserer en bevisst livsstil og som er motivatør og innovatør.

Firmaet har han kalt Melker, men selv heter han Pelle Stafshede, kommer fra Karlstad og vil ha det gøy!
Firmaet har han kalt Melker, men selv heter han Pelle Stafshede, kommer fra Karlstad og vil ha det gøy!

På en bølge av rent hav

Å få til et intervju med Pelle har tatt oss flere måneder. – Ja, unnskylder han seg, – det har vært litt mye. Nå er planen å ikke snakke så altfor lenge. Også i dag har Pelle annet å gjøre: Designe et par praktiske utstyrsboder til oppbevaring av kajakkutstyr, sjekke ut et par nye prototyper, tenke ut et nytt konsept for den nyopprettede og svært luksuriøse butikken i Stockholm, og i lunsjen skal han ut på en rask sykkeltur med kompis. Temaene ruller. Og på Melkers hav er det flotte bølger.

For jovisst kan Pelle Stafshede snakke fort. Språket er presist. Ordforrådet ekstraordinært. Men når hele Melkers historie, filosofi og framtidsutsikter skal tas med, da er det umulig å fatte seg i korthet. Spesielt ikke når samtalen også skal ha et miljøaspekt. De to temaene kan man rett og slett ikke splitte. Kajakk og miljø bør være en og samme sak!

Meningen er å bygge opp et produksjonsanlegg i Sverige og etter hvert ekspandere til hvert kontinent. Alt materialet skal kunne resirkuleres, men kan også være resirkulert av andre ting.
Meningen er å bygge opp et produksjonsanlegg i Sverige og etter hvert ekspandere til hvert kontinent. Alt materialet skal kunne resirkuleres, men kan også være resirkulert av andre ting.

Fra langtransport til gjenbruk

For bare tre år siden reklamerte Melker med kajakker av bambus. Det var hipt og kult, men gikk man igjennom sjekklisten for miljøvennlighet, trakk båtene ned grunnet materialenes lange transport. Det gikk jo ikke!

– Transport er en av verdens største miljøtrusler, sier Pelle. – Jo mer vi jobber lokalt, jo mindre utslipp får vi.

Med disse verdiene i bunn har Melker forsket på bruken av linfiber. Lin er faktisk C02 positiv og bruker ikke mer energi enn ved tradisjonell produksjon, forsikrer Pelle. I dag kommer linen fra Frankrike og Finnland. I skrivende stund eksperimenteres det med en laminering bestående av resirkulerte kaffesekker. – Når man kikker ned i cockpiten, kan er det mulig å se bokstavene som opprinnelig sto på sekkene, ler Pelle.

Det var på en tur i Geiranger at Melker ble til. Produksjonen av kajakkene lå da i Polen. I 2018 ble den flyttet til Estland. - Vi jobbar med Tahe Outdoors som er bedriftens tredje part.
Det var på en tur i Geiranger at Melker ble til. Produksjonen av kajakkene lå da i Polen. I 2018 ble den flyttet til Estland. – Vi jobbar med Tahe Outdoors som er bedriftens tredje part.

En produsent nær deg Det er dette som er målet; Materialene i kajakkene skal være resirkulerbare, være produsert i Europa og helst nettopp fra den byen der produksjonen finner sted. I dag er det et firma i Polen som tar seg av alt sammen. Planen er at kajakkene skal lages i Sverige. Rettere sagt, de skal produseres i alle land der det finnes padlere. Usjenert ramser Pelle opp ekspansjonsplanen, – til slutt har vi ganske sikkert en produksjon gående i USA! Igjen presiserer han at ingenting skal fraktes. Heller ikke materialene.

– Det kan eksempelvis være skalljakker som smeltes om, sier Pelle og nevner i forbifarten et fruktbart samarbeid med norske Bergans. Når det er sagt, Pelle kan ikke få sagt det ofte nok:

– Ingen av miljøhensynene må gå ut over kajakkens kvalitet, funksjon eller smidighet.

Melker ble kjent for sine smekre bambuskajakker. Men den lange transporten av materialene krasjet med deres filosofi. I dag er det linfiber som benyttes. Alt materiale kommer fra Europa.
Melker ble kjent for sine smekre bambuskajakker. Men den lange transporten av materialene krasjet med deres filosofi. I dag er det linfiber som benyttes. Alt materiale kommer fra Europa.

Litt ditt og litt mitt

-Vi tester hele tiden ut, forsikrer Pelle Stafshede. Men også her er Melker sparsommelige med materialene og utslipp. Produktene blir først kjørt ut som 3D-print. Det lages ikke en hel serie før man har forsikret seg om alt er tipp topp. En ytterligere måte å spare på, er å tilby kunden kajakker på deling. – Mange får seg kanskje 4 – 5 solskinnspadleturer i året, sier Pelle, for disse padlerne må det da være bedre å leie?

På en, to, tre har Pelle skissert patenten på et enkelt kajakkenabonnement. Her skal du kunne ha to aktive bookingen på samtidig, samt leie båt og utstyr i tre døgn. En annen modell er kajakkutstyr implisert i en avtale med borettslag. Det er til denne ideen Melker nå designer egne utstyrsboder. Selvsagt skal disse være miljøvennlige. Pelle ser i tillegg for seg kasser som kan sittes på, lekes på, benyttes som treningsarena eller også ha stativ til hengekøyer. Dertil skal de være vakre, ja nesten som kunst!

Jeg vet det er en utopi, sier Pelle, - Men jeg skulle ønske jeg kunne dyrket lin i min egen bakgård. Så langt tar han seg av innovasjonen, men lar andre dyrke råvarene.
Jeg vet det er en utopi, sier Pelle, – Men jeg skulle ønske jeg kunne dyrket lin i min egen bakgård. Så langt tar han seg av innovasjonen, men lar andre dyrke råvarene.

Flørter med fremtiden

– Fremtidens generasjon er estetikere og eie vil de heller ikke.

-Ser vi på brukerne som i dag er i 20 års alderen, da vil de jo ikke eie! Det er oss det, generasjonen før, som vil ha hytte her og hytte der og bil. De unge, de vil være fleksible, gjøre som de vil, gjøre noe i dag og prøve noe nytt i morgen. Pelle er ikke i tvil; – Delingsøkonomien er kommet for å bli. Heller ikke her kan Melker henge etter.

– Det er både klokt og trendy dette, mener Pelle. At det å dele gir mindre kronasjer til bedriften hans, det er det ikke tid til å bry seg om akkurat nå. – Det vil jo alltid være en kunder som kjøper, sier han. – De to konseptene med kjøp og «member», konkurrer ikke, de snarere komplimenterer hverandre. Tilbudene vil alltid finnes der parallelt.

Når det sagt er Melkers kunder heller ikke dem som teller på kronene. Bedriften flørter i stedet med dem som vet hva de vil ha og er villige til å betale for det.

– Slik må det være, mener Pelle og legger til at hvis man kjøper kajakk hos ham, da kjøper man jo ikke bare en kajakk, da investerer man i et helt konsept – ja, for ikke å ta for hardt i, da er man med på å redde verden!

- Vi skal ha det jäkligt gøy sier gründeren bak Melker, Pelle Stafshede. Bare jeg tjener like mye som hvis jeg hadde arbeidet på et hvilket som helst kontor, da kan jeg klare meg godt.
– Vi skal ha det jäkligt gøy sier gründeren bak Melker, Pelle Stafshede. Bare jeg tjener like mye som hvis jeg hadde arbeidet på et hvilket som helst kontor, da kan jeg klare meg godt.

Fun Facts

Under en ferie- og padletur i Geirangerfjorden lagde Pelle Stafshede, på privat initiativ, en kort reklamefilm. Filmen sendte han til produsenten av kajakken han da padlet. Han hørte ingenting. Heller ikke da han etterlyste svar andre gang, var det respons. Tredje gang skrev Pelle en ganske sint mail. Han jobbet da med kommunikasjon, programmering og gaming og kjente markedsverdien av en slik reklamefilm. Hvorfor svarte ikke kajakkprodusenten i Polen?

Den som roper i skogen, får svar. Også dem som roper i fjorden får svar, til slutt. Pelle kom omsider i kontakt med kommunikasjonsrådgiveren. Mannen viste seg å være svensk ingeniør. Sammen reiste de to karene til Polen, la om produksjonsvilkårene og gjorde bedriften om til sin.

Produktene blir først kjørt ut som 3D-print, og det lages ikke en hel serie før man har forsikret seg om alt er tipp topp.
Produktene blir først kjørt ut som 3D-print, og det lages ikke en hel serie før man har forsikret seg om alt er tipp topp.

Lesernes Blinkskudd

Vakre helgelandskysten

Hans Olav Elsebø har sendt oss et vakkert bidrag til lesernes blinkskudd. Bildet tok han i april av en kajakkpadler på vei mot land i det solen gikk ned i Brønnøysund på Helgelandskysten. Etter en mørk vinter setter man ekstra pris på lyse vårkvelder, skriver innsenderen, noe vi er helt enige i.

Flatt hav

Dette flotte bildet har Sindre Slettestøl tatt ved Hidsneset i Sande Kommune på en dag med flatt hav. Som bildet viser kommer storhavet rett inn, og stortaren viser jeg i overflaten. Det er slett ikke dagligdags at man opplever supre forhold som dette.

Som en padletur i himmelen

Der er ikke bare voksne som nyter flotte dager på vannet, noe dette bildet fra Jørulf Vullum er et godt eksempel på. – Noen ganger bare klaffer alt. Når det er helt stille, været er godt, stemningen er god og forventningene er sånn akkurat passe – da oppleves det noen ganger som at man er på padletur i himmelen, skriver Vullum.

Blinkskuddkonkurranse

Blinkskudd-konkurransen fortsetter i 2021, og det trekkes som vanlig en vinner blant de 18 bildene som vil står på trykk i Padling i løpet av kommende år. Dermed er det bare å fortsette med å sende inn bilder til epostadressen: edmund.mongstad@mediadigital.no. Husk at sjansene for å vinne er meget god med tanke på at trekningen vil blir gjort blant totalt 18 bilder ved årets slutt. Lykke til med fotograferingen!

Premie

Årets premie blir i år litt annerledes. For om du blir trukket ut som vinner av fotokonkurransen, får du et to dagers grunnkurs elv på Voss. Dag 1 blir det padling på rolig vann og i rolige strømmer, og du får trening i grunnleggende teknikk og sikkerhet og øver på å lese elven. Dag 2 tas steget videre og vi bruker padleteknikken vi lærte på første dag på litt mer stryk og utfordrende strømmer. I løpet av kurset vil du oppleve mye moro, utfordringer, spenning og mestring i trygge rammer med Vått og Vilt – www.vaattogvilt.no/elvepadling/

Comeback for gammel traver

Hver eneste dag i tolv år har den ligget der og skult på meg. Og jeg må innrømme at i det siste har jeg nok kasta noen ekstra blikk tilbake. Det hadde jo vært morsomt å ta en tur sammen, igjen. Eller kanskje flere. Sånn som i «gamle dager». Kanskje det nå er på tide å sjøsette den forlatte, gamle kajakken?

Fristelsen ble for stor

En fin vårdag ble fristelsen for stor. Den støvete og vekkstua kajakken ble omsider tatt fram og båret ut fra garasjen. Min gamle, gode havpadlevenn, Nelo Navigator fikk seg umiddelbart en overflatisk vask fra hageslangen. Det var ikke lite støv som hadde samlet seg i løpet av disse åra, hengende oppunder taket på en slik plass.

Grunnen til at den har hengt der helt alene såpass lenge er enkelt og greit at jeg ble pappa. Tidsklemma gikk til angrep og vant. Det ble kort og godt ikke tid til å dra på «ego»-turer. Og Nelo hadde jo ikke plass for småunger, og måtte derfor vike til fordel for noe mer familievennlig – kano.

Mer egnet som familiebåt

Med plass til både store og små passasjerer, samt nødvendig utstyr som mat, telt, yatzy, potte, sovepose og bleier kunne turlivet den gang fortsette likevel. Det er nok lite tvil om at kano er mer egnet som familiebåt enn kajakk. I alle fall for en periode.

Andre perioder derimot er kano ikke nødvendigvis like populært lenger. Når mennesker utvikler seg og etter hvert gjør opp sine egne meninger, blir vi jo gjerne veldig forskjellige, på godt og vondt. Og det er slett ingen selvfølge at alle ungdommer digger å sitte i en kano hele dagen, uka eller ferien.

Umerkelige endringer

Mens tiden ruller jevnt og trutt videre, og gjøres om til historie, endres ting gradvis og ofte helt umerkelig. Smått om senn har det blitt mulig å smette inn en og annen «ego-tur» igjen. Derfor fikk også kajakken endelig komme ut fra garasjen for å få litt sårt tiltrengt omsorg. En hurtigvask og ettersyn av leamikken til roret. Tauet til heving/ senkning av roret var blitt slapt og måtte finjusteres litt. Alle bagasjestrikkene hadde morkna opp og mista strikkfunksjonen sin, så disse må skiftes ut.

12 år er lenge. Jeg er nok ikke like mye ungdom lenger. Den rollen er det nok ungene som er i ferd med å overta nå, virker det som. Mitt ungdommelige mot og styrke har visst blitt noe redusert, forhåpentligvis til fordel for bredere kunnskap og erfaring. Og ikke minst evnen til å tenke konsekvenser.

En tur i friskluft og en rask vask gjorde underverker for en gammel, grånende kajakk.
En tur i friskluft og en rask vask gjorde underverker for en gammel, grånende kajakk.

Tenker mer på risiko

I situasjoner hvor man tidligere tenkte som Solan Gundersen; «Dette er ikke noe problem, dette går bra», er tankegangen nå blitt litt mer som Ludvig; «Detta er fali’ det». Det har nok blitt mer «worst case scenario» hvis man blir usikker. For hvordan skal dette gå? Jeg i en kajakk igjen? Det blir sikkert kaldt. Hva om jeg kantrer? Jeg kan jo ikke eskimorulla lenger. Enn om det skjer et velt langt fra land? Slike spørsmål var aldri inni hodet mitt for tolvfemten- tjue år siden – en bekymringsløs tilværelse.

Etter mange år i arbeidslivet blir man automatisert til å utføre fortløpende risikoanalyser når man utfører noe. Hvordan reduserer man risikoen? Og hvordan begrenser man konsekvensene?

Uendrede konsekvenser

Førstnevnte gjør seg på en måte selv. Den tidligere nevnte kunnskap og erfaring man har opparbeidet seg kombinert med sunn fornuft, vil nok virke betydelig inn på hvilke risikoer man velger å utsette seg for. Konsekvensene, derimot, er nok ganske uendret. Der er det helt sikkert en del å gå på. Eskimorulla kan jeg neppe lenger, så den burde jeg kanskje friska opp. Men det er jo for så vidt ikke noe man MÅ kunne. Det hører jo tross alt til sjeldenhetene at man velter. Å kunne den er jo heller ingen garanti for noe som helst.

Jeg som nesten alltid padler alene burde jo i det minste kunne egenredning – kunsten å komme seg oppi kajakken igjen hvis man kantrer og blir liggende i vannet, også i dårlig vær. Her skorter det utvilsomt på både kunnskap og erfaring, for dette har jeg faktisk aldri prøvd. Tenkte jo aldri på slikt før…

Må i kajakkbutikk

Det neste blir nok et besøk i en eller annen kajakkutstyrsforretning. En årepose og ei lensepumpe kan jo være kjekt å ha som hjelpemidler hvis uhellet er ute. Og akkurat det er jo ikke all verden til ekstrautstyr å ta med seg når man først holder på å pakke, enkelt utstyr som kan være viktig å ha tilgjengelig om uhellet skulle være ute. Hvis jeg lærer meg å bruke det, da….?

Tilbake til den forlatte kajakken: Under redningsvester, flytevester, spruttrekk og sykkelvesker(!) dukka det faktisk også opp et ubrukt takstativ til kajakken. Dette visste jeg faktisk ikke om, men det kom da godt med. Takstativet ble montert og kajakken stroppa fast, mens resten av utstyret ble lagt inni bilen.

Høyt oppunder taket har den hengt i fred i lang tid. Bundet og kneblet både foran og bak.
Høyt oppunder taket har den hengt i fred i lang tid. Bundet og kneblet både foran og bak.

Et lykkelig comeback

«Første» padletur ble gjennomført i et rolig vann innaskjærs. Kajakken ble lempa på vannet og jeg satte meg oppi. Akkurat det å sette seg oppi en kajakk er jo det desidert verste for en nybegynner. Alt virker så ustøtt, og det føles hele tiden som man skal velte. Men da føttene endelig var på rett plass ble stabiliteten raskt bedre. Et forsiktig åretak og kajakken gled rolig ut fra land. Noen usikre justeringer fram og tilbake med hofta for å finne balansepunktet, og plutselig føltes det faktisk like stabilt å sitte i kajakken som jeg kunne huske det gjorde for 12 år siden.

Morgensola skein fra skyfri himmel, vannet var helt uten krusninger og padleren var særdeles godt fornøyd i det han gjorde comeback med kajakk. Vel vitende om at hele dagen var satt av til rolig padling i fredelig farvann.

Vi skal på tur igjen

Ettersom jeg la bak meg kilometere var det noe som gradvis fungerte dårligere og dårligere. Kajakken hadde en svingradius omtrent som et lokomotiv, men bare den ene veien. Den andre veien derimot var det full fres i roret og god svingradius til havkajakk å være.

Vel hjemme etter endt padletur ble kajakken derfor lagt på bukker og fikk utført en velfortjent «EU-kontroll» med påfølgende reparasjoner av tau til ror og skifte av bagasjestrikk. For Nelo og jeg skal på tur igjen.

Norge på tvers i kajakk – i hvert fall nestenNORGE PÅ TVERS I KAJAKK – i hvert fall nesten

Tanken var egentlig å padle Stjørdalselva med havkajakk. Noen år tidligere padlet vi Gaula på samme måte. Begge elvene er store elver som slynger seg rolig gjennom det trønderske landskapet. Det tok drøye tre timer på strekningen fra Gaulfossen til Gaulosen, en tur på rundt tre mil. Medstrøm gir absolutt mye gratis i både tid og distanse for en makelig padler.

Den 25 meter høye fossen “Brudesløret” kan ikke padles, men vi tok med oss årene opp til grenseskiltet for å markere starten på ekspedisjonen.
Den 25 meter høye fossen “Brudesløret” kan ikke padles, men vi tok med oss årene opp til grenseskiltet for å markere starten på ekspedisjonen.

Bare mindre stryk

Neste plan var altså Stjørdalselva. Fra Meråker til utløpet er det en strekning på fem mil. Men med kun 50 meter høydeforskjell er elven rolig med bare noen mindre stryk. Med fin medstrøm hele veien bør det være fullt mulig å gjøre unna en brukbar lang distanse som en liten dagstur.

Egil foreslo altså å padle Norge på tvers. Selv om den øverste delen er kortere er det langt fra noen enkel kosetur på rolig elv. Strekningen fra riksgrensen til Meråker er på vel to mil, men medfører betydelig større utfordringer enn den nederste delen. Denne delen går på elva Tevla med høydeforskjell på over 400 meter. Det er både fosser, stryk og flere kraftverk som ikke er padlebare.

Krevende passasje

I tillegg starter turen med den 25 meter høye fossen “Brudesløret”, som ligger akkurat på grensen til Sverige. Kartstudier viste at flere deler både kunne være krevende å bære og vanskelig å komme seg tilbake til vei dersom turen måtte avbrytes.Turen vil også medføre en del logistikkutfordringer. Selv om strekningen fra Meråker og ut kunne gjøres med havkajakk så måtte den første delen definitivt gjøres med elvekajakk, dersom det i det hele tatt er mulig.

Flere av partiene i Tevla er nok bedre å padle på høyere vannstand.
Flere av partiene i Tevla er nok bedre å padle på høyere vannstand.

Idéen ble liggende i skuffen. Hver gang vi diskuterte å ta turen var det enten for høy vannstand, for lav vannstand, kolliderende arrangementer eller rett og slett noen dårlige unnskyldninger for å ikke gjøre et forsøk. Så kom koronasommeren 2020. Den planlagte Italiaturen gikk i vasken og det var absolutt en egnet sommer for de mer kortreiste ekspedisjonene.

Tevla fra svenskegrensen må padles i elvekajakk. Den har både morsomme fosser og partier der det må bæres.
Tevla fra svenskegrensen må padles i elvekajakk. Den har både morsomme fosser og partier der det må bæres.

Glade i utfordringer

Det er selvfølgelig alltid lurt med kompetent turfølge og det ble til slutt Eirik og Egil som ble med på turen Norge på tvers. Begge er langt mer erfarne padlere enn meg selv, og begge er også glade i nye utfordringer. Litt forberedelser måtte til. Planen ble å gjøre et forsøk på øvre del fra svenskegrensen til Meråker som en ettermiddagstur i elvekajakk, for så å ta strekningen fra Meråker og ut til Trondheimsfjorden som dagstur i havkajakk dagen etter.

Eirik Mjøen forserer en av fossene i Tevla.
Eirik Mjøen forserer en av fossene i Tevla.

Starten ligger praktisk talt i den populære Rypetoppen Klatrepark i Teveldalen. Den 25 meter høye fossen “Brudesløret” kan ikke padles, men vi tok med oss årene opp til grenseskiltet for å markere starten på ekspedisjonen. Omgivelsene er spektakulære med en flott canyon der folk passerer høyt over hodet på oss i zipliner.

Stjørdalselva møter Trondheimsfjorden på Hell i Stjørdal. Målet er nådd; “from Sweden to Hell from mountain to sea”
Stjørdalselva møter Trondheimsfjorden på Hell i Stjørdal. Målet er nådd; “from Sweden to Hell from mountain to sea”

Krevende del av Tevla

Vi innså raskt at vannstanden var litt vel lav for padlng. Øvre del av Tevla er ingen stor elv og det var flere strekninger der vi måtte vasse med kajakkene på slep. Flere partier har flattvann, men det er også friske stryk og partier som medfører bæring. Det ble langt på kveld før vi måtte gi oss. Da gjenstod fortsatt en krevende siste del av Tevla ned mot Meråker, og det var ikke realistisk å kunne fullføre denne strekningen før det ble mørkt og hele resten av elven påfølgende dag. Vi måtte derfor kaste inn håndkleet for kvelden.

Hele padleturen er på ca syv mil. Fra Meråker til Trondheimsfjorden er det fem mil med rolig elv som kan padles med havkajakk. De to første milene fra grensen til Meråker er delvis krevende og må tas med elvekajakk. Her gjenstår fortsatt et parti som vi ikke fikk padlet.
Hele padleturen er på ca syv mil. Fra Meråker til Trondheimsfjorden er det fem mil med rolig elv som kan padles med havkajakk. De to første milene fra grensen til Meråker er delvis krevende og må tas med elvekajakk. Her gjenstår fortsatt et parti som vi ikke fikk padlet.

Dag to ble en lang dag i havkajakk på rolig elv gjennom frodig trøndersk kulturlandskap. Det ble godt utpå ettermiddagen før vi nådde saltvann i Trondheimsfjorden ved Hell på Stjørdal. Vi har padlet Norge på tvers, ihvertfall nesten. En bit av Tevla gjenstår fortsatt. Så vidt vi vet er det fortsatt ingen som har padlet hele strekningen, så utfordringen står der fortsatt.

Fra Meråker til Trondheimsfjorden er det fem mil med stort sett rolig elv som kan padles med havkajakk.
Fra Meråker til Trondheimsfjorden er det fem mil med stort sett rolig elv som kan padles med havkajakk.

Den grønne øya

I 2018 og 2019 hadde jeg gleden av å guide kajakkturer og holde kajakkurs på Sørøya. I den forbindelse fikk jeg utforsket den vestlige delen fra kajakken. Med Sørvær som base hadde vi et utmerket utgangspunkt til spennende padling i naturreservat og eksponert farvann på yttersida.

Midnattsola er et fantastisk skue fra Sørsandfjord.
Midnattsola er et fantastisk skue fra Sørsandfjord.

Andotten naturreservat

Et tilgjengelig og veldig flott område er Andotten naturreservat, som ligger en times padletur fra Sørvær, og med rolige forhold kan de fleste padle denne strekningen. Det er først og fremst krykkjene som hekker her, i tusentalls. Men det finnes også skarv, teist og havørn. Fuglefjellet reiser seg bratt opp og blir også kalt lille Nordkapp.

En enorm grotte ved Andotten.
En enorm grotte ved Andotten.

For padlere er det flere spennende opplevelser i området. Det finnes flere grotter å padle inn i, og fuglefjellet har en enorm aktivitet med tusenvis av fugler og et tilsvarende lydnivå. Havørnen har i det siste vokst i antall mens krykkjene har minket. Vi kunne se at havørnen jagde opp hundrevis av fugler i sin ferd langs fuglefjellet. Det er et enormt sanseinntrykk å se tusenvis av fugler fly over deg.

Tusenvis av krykkjer bruker Andotten til å hekke.
Tusenvis av krykkjer bruker Andotten til å hekke.

Hasvik

Med utgangspunkt i stranden i Hasvik er det flere fine turer man kan ta. Rekeskaret er kanskje den morsomste bukta man kan padle til. Den er ikke tilgjengelig til fots og ligger godt gjemt på vestkysten av øya. Hele bukta er dekket av små rullestein, og enorme kampesteiner balanserer på bittesmå runde steiner.

Dønnesfjord har en selkoloni, og dyrene var ikke så veldig redd oss padlere, men holdt seg på en avstand på rundt ti meter.
Dønnesfjord har en selkoloni, og dyrene var ikke så veldig redd oss padlere, men holdt seg på en avstand på rundt ti meter.

De lokale sier at det er ulykke å ta med seg steiner fra denne bukta. Til tross for dette er bukta et nydelig sted å spise lønsjen før man begynner på returen. Rekeskaret ligger ved fjellet Søre Knotten nordvest fra Hasvik.

Å se reinsdyr fra kajakken kan du nesten regne med å gjøre.
Å se reinsdyr fra kajakken kan du nesten regne med å gjøre.

Dønnesfjord

Følger man en ganske humpet grusvei til Dønnesfjord, kommer man til nok et «urørt» og spennende sted. I Dønnesjorden er det circa 50 hus eller hytter som brukes i sommerhalvåret. Det finnes også en gammel skole med internat og kirke. Her har det vært skolegang fra 1880. Alle bygninger ble imidlertid brent ned under krigen, i 1944. Etter krigen ble det på nytt reist et internat der, og elever fra yttersida av øya flytta inn.

Området nordvest for Hasvik byr på kjempefine dagsturer med utsikt til fastlandet.
Området nordvest for Hasvik byr på kjempefine dagsturer med utsikt til fastlandet.

På slutten av 60 tallet ble Sørøya berørt av sentraliseringsbølgen som rammet utkantstrøk. Målet var å bygge opp minimum ett levedyktig senter i hver kommune, og dette skjedde da ofte på bekostning av mindre steder. I Hasvik kommune gikk dette spesielt ut over de mest avsidesliggende stedene uten veiforbindelse. Dønnesfjord ble fraflyttet på 1970-tallet, og de få husene som holdes ved like, benyttes nå som sommerhus. Som padledestinasjon er Dønnesfjord spennende og ganske øde. Det er flere flotte sandstrender i området og mange muligheter for overnatting ute.

Sørsandfjord er Finnmarks største strand.
Sørsandfjord er Finnmarks største strand.

Sørsandfjord

På yttersida av Sørøya kommer storhavet rett inn. Dette er en spektakulær kystlinje som kan utforskes når vær og vind spiller på lag. Vi har hatt noen flotte overnattingsturer til Sørsandfjord, som er Finnmarks største sandstrand. Med utgangspunkt i Sørvær padlet vi forbi stupbratte fjell og grotter. Tidevannet gjør seg ganske gjeldende såpass langt nord, og det er en fordel å ha dette i tankene og i planleggingen på denne turen. Så når tidevannet flør (stiger) vil det være fordelaktig å padle fra Sørvær til Sørsandfjord. På vei tilbake vil man få hjelp av tidevannet hvis man padler når tidevannet ebber (faller).

Krystallklart vann ved Sørsandfjord.
Krystallklart vann ved Sørsandfjord.

Selve Sørsandfjord er vendt nordover og vil være utsatt for dønninger. Det betyr at stranda kan ha surf når du skal lande eller sette ut. På selve stranda er det mange gode teltmuligheter og mye flott å oppleve. Siden den er nordvendt vil du kunne se midtnattsola sneie horisonten. Det er flere ørner i området, og det er også store grotter å utforske til fots. Disse grottene ble brukt av befolkningen til å søke ly etter at all bebyggelse ble brent ned under 2. verdenskrig.

Man må nesten regne med surf på Sørsandfjord.
Man må nesten regne med surf på Sørsandfjord.

Spennende men utsatt

Sørøya er som mye annet i nord et veldig spennende, men et utsatt sted å padle. Fordelen med øya er at det stort sett er mulig å finne le fra vind og bølger. Høye fjell og fjorder tillater at man kan unngå mye vær hvis man planlegger litt. Blåser det fra nord, kan man for eksempel padle i sør.

Turen fra Sørvær til Andotten har mye spennende geologi å by på.
Turen fra Sørvær til Andotten har mye spennende geologi å by på.

Da vi padlet i området virket det som om vi hadde hele øya for oss selv. Vi så sjelden andre båter, og ingen padlere. De fleste turistene utforsker nok øya til fots blant de mange fiskevannene oppe i høyden. Som turleder tok vi ekstra hensyn til at vi var langt fra allfarvei, så satellittkommunikasjon var et must i tilfelle vi trengte å kommunisere med omverdenen.

En fornøyd gjeng etter en innholdsrik uke på den grønne øya.
En fornøyd gjeng etter en innholdsrik uke på den grønne øya.

Juli er nok den beste måneden værmessig, og vi hadde alt fra 12 til 25 grader mens vi var der. For en søring er det dessverre ganske langt å kjøre nord til Sørøya, så det blir nok lenge til neste gang. Det var imidlertid fullstendig verdt å ta turen to år på rad, og p Kart over Sørøya fra Google satellitt. stedet kan absolutt anbefales. 

Kart over Sørøya fra Google satellitt.
Kart over Sørøya fra Google satellitt.

Kombinerte padling og bursdagsfeiring

Årer, redningsvester, mat, fotoapparat, flere klesskift, bursdagsgave og unger ble i full fart stappa inn i bilen, mens tilhengeren ble hektet på bak. Der var allerede kanoen stroppa fast siden forrige tur. Etter bare noen få minutter i bilen kunne vi parkere ved elvekanten. Vi lempa pikkpakket oppi kanoen og satte den uti elva.

Humøret steg

Det hadde gått fort med pakkinga, og i bakhodet lå det og surra noe om at vi måtte rekke den bursdagsfesten. Plutselig, ut av intet, kom et lite vindpust og tok med seg alt av stress og hastverk og blåste det nedover dalen og ut mot havet. Åra roet tempoet, humøret steg og pulsen seg sakte nedover. Elva seg også rolig nedover gjennom skogen. Rognebæra hadde fått litt rødfarge, men var ikke modne riktig enda, og de første trærne hadde blekna og begynt å få litt gult skjær i seg. Inn gjennom skogen kunne vi skimte noen ekrer og et gårdsbruk på venstre side.

Vi har padla denne turen før. Den gangen var det sommer og slåttonn da vi fikk vi se at klassekameraten til guttungen kjørte over brua med traktor sammen med faren sin. Vi stoppa på i forbifarten bare for å si hei egentlig, men det endte opp med at ungene lekte sammen et par-tre timer før vi fortsatte nedover elva -med istrut.

Det er ingen god grunn til å pakke bort kanoen om sommeren har begynt å slippe taket. Det er minst like fint å padle gjennom et landskap når høstfargene overtar.
Det er ingen god grunn til å pakke bort kanoen om sommeren har begynt å slippe taket. Det er minst like fint å padle gjennom et landskap når høstfargene overtar.

God vannføring

Denne gangen derimot, fortsatte vi videre uten å stoppe på. Vi slapp til og med å grunnstøte slik som sist, siden elva nå var ganske stor. Men vi stansa flere ganger for å plukke lavthengende rognebær og skum fra skumdotter som lå inne ved landet. I beste mening kasta ungene rognebæra uti elva som mat til fiskene.

I de siste innersvingene før vi kommer ned til et vann, finnes noen få sandstrender. Her har guttungen og jeg hatt flere strandhogg tidligere år, før lillesøster ble stor nok til å være med. Dette var ett av de stedene vi padla til flere ganger for å få litt erfaring med padling og bruk av kano. Her har vi grilla, lekt sisten, gravd kanaler, bygget sandslott. Rett og slett bare kost oss sammen.

Nøkkeroseblader kan det visst aldri bli nok av…
Nøkkeroseblader kan det visst aldri bli nok av…

Skeptisk skarv

Akkurat i utløpet har elva og vårisen lagt fra seg noen trær ute på ei grunne. De har nok blitt med elva nedover i vårflommen. Der satt det nå en skarv og hvilte etter et måltid. Det har trolig ikke vært mange skarver innom dette vannet tidligere. Storskarven er i utgangspunktet en marin art som liker seg best ved sjøen, men i de senere årene har en variant av arten, Mellomskarv, etablert seg stadig oftere ved vann i innlandet. Skarven var tydelig både skeptisk og nysgjerrig på hva det var som kom drivende med elva, men bestemte seg raskt for at her var det ikke trygt å være. Så den la på svøm, dykket ned og forble borte.

En opplevelse rikere fortsatte vi langs land. Vi hadde egentlig ganske god tid, så vi bestemte oss for å stikke innom en av guttungens kompiser, som bor like ved vannkanten. Vi hadde med oss hver vår rett i koppen-pasta som vi skulle spise til lunsj underveis på turen. Vi satte oss ved et bord i vannkanten og fylte vann fra termosen oppi pastaen. En enkel og barnevennlig lunsj. Ungene forsvant for å leke litt med kompisens kaniner og å klatre i trær. Det tok ikke lang tid før jeg hørte en kjent stemme: -Pappa, kan jeg bli igjen her?

Skarven forsvant raskt da den fikk se hva som kom drivende nedover med strømmen.
Skarven forsvant raskt da den fikk se hva som kom drivende nedover med strømmen.

Liten takrørskog

Videre nedover vassdraget var det bare jentungen og jeg igjen i kanoen. Vi padla korteste veien over vannet til utosen og videre nedover elva, gjennom en liten takrørskog der det alltid ligger noen ender og flyter omkring på søken etter en godbit. Litt lenger ned måtte vi under enda ei bru. Under denne brua er elva grunn og steinete. Vi har aldri passert her uten å grunnstøte tidligere, men nå var det vann nok til at vi akkurat klarte å passere mellom steinene, og gli uhindret forbi.

Den siste kilometeren renner elva dyp og rolig nedover mellom åkrer, myr og skog. Vi storkosa oss mens vi rolig og stille fulgte strømmen nedover. Her trives både ender, hakkespetter og traner. Under vann finnes både ørret, laks og elvemuslinger. Plutselig hopper en laks opp av vannet rett foran kanoen. Det føltes nesten som om den hang i ro i lufta noen sekunder før den igjen forsvant ned i den mørke elva. På bare noen få meters hold virket den å være kjempestor. Det ble også øynene til «losen». En så voksen fisk er det ikke ofte man får se på så kloss hold.

Åra fungerer som spade på et av våre tidligere strandhugg i dette vassdraget.
Åra fungerer som spade på et av våre tidligere strandhugg i dette vassdraget.

Skiftet til finklær

Der elva igjen smalner inn og øker farten står ei tredje bru. Med såpass stor vannføring som vi hadde på denne turen var det ikke forsvarlig å fortsette videre nedover elva. Man kommer uansett snart til en foss man slett ikke bør sette utfor. Det passet for så vidt veldig bra, for vi var nå kommet fram til dagens turmål. Vi måtte bare manøvrere kanoen inn til land, og etter å ha kjempa litt mot elvestrømmen kom vi oss i trygghet og fikk dratt på land kanoen. Jentungen skifta på seg finklær og tok med seg en presang i hånda. Deretter rusla vi over brua og bort til bursdagsfest.

Mye padling har gitt økt selvtillit

Juni 2020 bød på rekordvarme og fine badetemperaturer. Vi planla en tur ut til Håøya ved Drøbak. Dette er en flott øy som har mye å by på, og turen betød padling fra Konglungen, hvor vi bor, og ut Oslofjorden. Meningen var å starte på St. Hansaften, men gode naboer nedla startforbud, så vi tilbrakte en hyggelig kveld i godt lag på Dampskibsbrygga i stedet. Neste morgen var planen å komme oss avgårde tidlig på morgene, men det ble formiddag før vi fikk satt kursen utover i fint driv.

Her kommer vi ikke gjennom.
Her kommer vi ikke gjennom.

Speilblank fjord

Fjorden lå speilblank og badet i sol. Bare fryd og gammen. YR hadde spådd at vinden skulle øke opp til 7 og 8 sekundmeter fra syd ved femtiden. Den kom mye før. Allerede kl. 12.00 begynte det å blåse opp. Vi hadde et svare strev med å komme oss forbi Slemmestad, og vi trodde aldri vi skulle komme fram. Ett hviletak og du blåste bakover igjen. Her møtte vi de to eneste kajakkpadlerne vi så den dagen. De kom motsatt vei og feide avgårde uten så mye som et padletak. Urettferdig!

Vi skjønte at vi ikke ville rekke fram til vår planlagte øy for overnatting. Bak Geitungholmen, rett syd for Slemmestad, fant vi le og holdt familieråd. Hva gjør vi nå? Vi fikk bare padle videre for å se om vi kunne finne et sted å slå leir. Ved innseilingen til marinaen i Nærsnes på Hurumlandet åpenbarte det seg en flott sandstrand. Det var en del folk der, så vi lurte på om området kanskje var en privat badestrand. Vi dro kajakkene opp på stranden og spurte litt forsiktig om stranden var privat. Det var den ikke. Det var en offentlig badestrand som het Tellef’en; en perle av et sted. Vi fikk stekt våre biffer og nytt vår rødvin i strandkanten.

Fiskelykke fra kajakk.
Fiskelykke fra kajakk.

Fornøyd med nytt telt

Vi var fremdeles usikre på om det var lov å sette opp telt på området. Ut på kvelden var imidlertid stranden tømt for folk. Vi satte opp teltet helt i utkanten under en stor furu. Teltet var nytt og skulle settes opp for første gang. Første forsøk endte i fiasko, men andre gangen, etter å ha lest bruksanvisningen, gikk det som en lek. Vi er veldig fornøyde med det nye teltet.

Nattesøvnen ble avbrutt flere ganger. Det virket som om alle måkene i Indre Oslofjord hadde samlet seg for å skrike og hyle akkurat utenfor vårt telt. Det var et svare leven som holdt på i noen timer. Det er som kjent veldig lytt i et telt. Da måkene endelig ga seg, begynte to kråker å krangle. De satt i furua rett over teltet. Jeg vet ikke om de ble enige til slutt, men vi sovnet i alle fall.

Her kommer vi ikke gjennom.
Her kommer vi ikke gjennom.

Morgendukkert og frokost

Neste dag våknet vi opp til skyfri himmel, vindstille og temperatur på 25 grader i luften og 23 i vannet. Teltet kom fort ned. Morgendukkert og frokost ble unnagjort. Her skulle det padles. Vi sa farvel til et fantastisk flott sted, og satte kurs for Håøya. Oslofjorden lå speilblank. Ikke en krusning. Det var tid for å prøve fiskelykken. Siri hadde tatt med seg en dorg. Det er alltid hun som får fisk.

Vi hadde store planer om makrell til middag. Sånn ble det ikke. En tung dorg bremser ganske mye. Marsjfarten vår gikk følbart ned. Etter en stund fant vi ut at vi droppet makrell til middag og dro inn dorgen. Turen ned til Håøya var ren og skjær padleglede. Det var så flott! Kajakkene speilet seg i sjøen så det nesten så ut som om vi padlet i løse luften. Herlig!

Med kurs for Håøya. Det er 25 grader celsius i luften og 23 i vannet.
Med kurs for Håøya. Det er 25 grader celsius i luften og 23 i vannet.

Vakker lagune

Håøya er en ganske stor og lang øy. Omtrent på midten ligger Dragsund; en lagune og et velkjent ankringssted for fritidsbåter. Navnet Dragsund kommer av at fiskerne i gamledager dro rosjektene sine over land de to hundre meterne fra den ene til den andre siden av øya. Dermed sparte de mye tid på å slippe å ro rundt halve øya.

Det sies at bankraner Ole Høyland, den eneste som har greid å robbe Norges Bank, skal ha gjemt 67.000 specidaler på øya. Mange har lett, men skatten er ennå ikke funnet. Vi fant den ikke, men vi lette ikke heller.

Endestasjon Sætre på Hurum.
Endestasjon Sætre på Hurum.

Drømmested ved Bjørnehue

I Dragsund var det for mange båter og bråk for oss gamlinger, så vi padlet litt oppover og fant oss et drømmested av en teltplass ved Bjørnehue, nordvest på øya. Det var lett å komme i land med kajakkene, og det var en fantastisk utsikt fra teltplassen med kveldsol i timevis. Og det var lett å komme uti å bade. Siri var i sjøen for å kjøle seg ned åtte ganger denne dagen.

Her var også masse muligheter til å henge opp hengekøyer. Vi satt sammen i solnedgangen og snakket om hvor utrolig heldige vi er som får oppleve dette. Flaks at vi i det hele tatt begynte å padle kajakk i vår pensjonerte alder, en aktivitet som har gitt oss utrolig mange gleder bare på de tre årene vi har padlet. Etter siste kveldsbad køyet vi, og vi sov godt denne natten.

Ikke noe å si på utsikten fra teltet.
Ikke noe å si på utsikten fra teltet.

Feiret med iskald halvliter

Etter et morgenbad og en lang og god frokost brøt vi leir og satte kurs mot Sætre på Hurumlandet. Men først var vi innom og hadde lønsj på øya Hjelp, en perle av en øy. Ikke spør oss hvor navnet kommer fra. Vi hadde avtalt med vår gode nabo at han skulle komme og plukke opp oss og kajakkene på ettermiddagen. Vi var litt tidlig ute, så vi satte oss til bords på restaurant Seilet på brygga i Sætre. Vi feiret oss selv og en utrolig flott tur med en iskald halvliter og en utmerket blåskjellsuppe. En perfekt avslutning på en perfekt tur.

Pust og padling

Tekst og foto: Marte Østmoe

– Åh! Oi! Klokka er bare 12.00 en søndag ettermiddag. En sporty gruppe på ti er allerede inne i dagens andre yogaøkt. Seansen er lagt til ei grønn gresslette i Havparadiset i Telemark. En frisk bris blåser svetten fra pannene og ørene smeikes av myke instruksjoner.

Stemmen tilhører yogainstruktør Elisabeth Sørum, mens de litt vonde utropene som ai, ah og ork, kommer fra padleguru Tine Raisbæk. Som arrangør av en rekke padlekurs denne sommeren er det ikke fritt for at kroppen har fått kjørt seg.

– Jeg bruker egentlig veldig lite energi når jeg padler, bedyrer hun, men i møte med Elisabeths yogakompetanse er Tine mer ydmyk enn myk. Etter ti år i padlebransjen vet hun nøyaktig hvor det gjør mest vondt og hvor i kroppen slitasjen først melder seg.

– Elisabeth har en unik evne til å holde et passe trykk i øvelsene, sier Tine. Bevegelsene er spesialtilpasset padlere og har direkte overføringsverdi.

Mudra: Elisabet Sørum knytter hendene sine sirlig mot brystet og viser en samlende posisjonen «Modig hjerte».
Mudra: Elisabet Sørum knytter hendene sine sirlig mot brystet og viser en samlende posisjonen «Modig hjerte».

Balanse i kropp og program

Tine setter gjerne opp dager med dobbelt program. Denne sommeren har hun dertil blitt utfordret til å holde kurs i nye farvann. Som regel er hun alene om alt, men innrømmer nå at det jammen er godt med en stødig kollega.

– Når Elisabeth legger inn sine seanser, får jeg mine nødvendige avbrekk, sier hun.

Kursets tre yogaseanser stemmer nemlig med utfordringene på havet. Før utstyr pakkes ned i cockpiten og kajakkene settes på havet, samles deltakerne på hvert sitt yogateppe og får, ved hjelp av Elisabeths instruksjon, en skånsom start på økta.

– Å padle krever en viss smidighet, balanse og konsentrasjon, sier Elisabeth.

Videre kan hun ofte føle at deltakerne er både urolige og spente, og dette er aldeles ikke merkelig. I løpet av dagen skal de lære noe nytt, de er på er nytt sted, møter ukjente mennesker, og mennesker må også i større grad kjenne etter hvordan de selv har det. De både gleder seg og gruer seg. Elisabeth smiler bredt:

–Det er fint at man ser fram til kurs, men den verste elektrisiteten kan vi gjerne fjerne. Det er godt å lande litt før vi legger oss på vannet.

Før og etter: Før padling er yoga er fin forberedelse for kroppen. Etter turen kan yoga hjelpe mot vondter, strek og stive ledd.
Før og etter: Før padling er yoga er fin forberedelse for kroppen. Etter turen kan yoga hjelpe mot vondter, strek og stive ledd.

Helt hekta

Et kurs i mindfulness skal hovedsakelig bestå av rolig, harmonisk padling – ikke instruksjon i teknikk. I Tines ryggrad ligger dette likevel programmert. Hvis hun ser at noen sliter eller bruker unødig mye kraft, bare må hun hjelpe til. Ikke for å virke negativ, kritisere eller pirke, men snarere som en vennlig veiledning. Målet er jo at de fleste skal få en positiv padleopplevelse. For som hun sier:

– Jeg vil jo at så mange som mulig skal bli hekta! For at dette skal skje, må padlerne lære seg enkle manøvrer, det være seg bakking, bremsing eller kunsten å snu.

Tine som har 18 voksenkajakker i stallen sin, har et trent øye for hvilken båt som passer den enkelte. Det er sjeldent hun tar feil. Til tider er det likevel noe som ikke stemmer. Det hender at båt og padler ikke kommuniserer.

– Kajakken skal ideelt seg være som en forlengelse av egen kropp, sier Tine, men det hender jo at vi velger feil.

Under kursets gang skal det derfor være mulig å prøve og feile. Vil du kanskje prøve en annen kajakk, skifte vest, gå fra lang åre til en kort, eller også omvendt?

Begynnelse og slutt: På samme slette som gruppa startet opp samme morgen samles de nå igjen. Elisabeth viser øvelser som åpner opp stive skuldre og vonde hofter.
Begynnelse og slutt: På samme slette som gruppa startet opp samme morgen samles de nå igjen. Elisabeth viser øvelser som åpner opp stive skuldre og vonde hofter.

Spise sakte, leve godt

Ikke bare utstyret kan justeres. Det samme gjelder kursets innhold.

– Vi ser an gruppedynamikken, og jeg prøver å være litt var på hva deltakerne trenger, sier Elisabeth.

Denne søndagen i havparadiset er eksempelvis mat og ernæring tonet ned. Gruppa er etter Tines anvisning samlet i en såkalt flåte, og Elisabeth byr på hjemmelagede energikuler bestående av kokos, dadler og 80 prosent sjokolade.

– Det hender at jeg legger inn litt «mindful eating» sier hun og forklarer: Det betyr at vi tar en liten bit og, gjerne med lukkede øyne, sakte smaker på alle ingrediensene. Hver deltaker får bare en eneste kule og må gjerne bruke minst fem minutter på å spise den opp. Også dette handler om nærvær og tilstedeværelse, informerer Elisabeth, som hjemme i Sandefjord har utstyrt yogastudioet sitt med et praktisk kjøkken.

Null stress: Under kurset «pust og padling» er det ulike seanser. Hvilket fokus deltakerne velger, er opp til den enkelte. Ingenting skal tvinges på, men fungere som støttede elementer til naturopplevelsen og padlingen.
Null stress: Under kurset «pust og padling» er det ulike seanser. Hvilket fokus deltakerne velger, er opp til den enkelte. Ingenting skal tvinges på, men fungere som støttede elementer til naturopplevelsen og padlingen.

Fra fart til ro, og fra ro til fart

Tine lytter til kollegaens råd. Jo da, hun digger energikulene og tar gjerne en sjokoladebit til. Kajakkentusiasten står likevel på sitt og mener hun kan leve på pulverkaffe og nudler.

Konkurranser i fart og teknikk, vinner hun nok lett, men ikke OL i saktespising.

De to kurslederne er fullt klar over hvor ulike de, men ser bare fordeler ved det.

– Vi er flinke til å snakke sammen etter hvert kurs, sier Elisabeth. Her stiller vi oss ofte spørsmålene: Blir det for utfordrende padling? Ble det for vanskelige øvelser? For mye prat? For mye stillhet?

I løpet av tre sesonger har de to damene prøvd ut flere varianter over samme lest. Et kurs på fire timer, et kurs på åtte timer og et kurs over tre dager.

– Under et halvdagskurs på fire timer kommer vi fint igjennom programmet, men det blir mindre av alt, sier Elisabeth og innrømmer at et slikt tidspress ikke tangerer en yogis filosofi. Tine er enig.

– Det beste er å holde av en hel dag, skyter Tine inn. Da trenger du ikke fylle dagen med noe først eller tenke på hva du skal gjøre etterpå.

04En dag med mindful padling kan med andre ord være en presang til deg selv. En sjanse til å kople kropp og sjel, muskler og tanker. En sjanse til å puste helt ut og helt inn. La årene bestemme rytmen rytme i livet. Padle, puste, flyte. Padle, puste, flyte.

Oppskrift:

Bruk en god kjøkkenmaskin og bland

  • 3 dl kokosmasse til «smør».

Tilsett så:

  • 1,5 dl rå kakao
  • 1/2 – 1 tsk Himalaya salt
  • 1 tsk rå vanilje
  • 1 tsk cocosa sirup
  • 1 ts sommer honning

Når dette er en jevn blanding, tilsett:

  • 300 g. dadler
  • 2 ss kokos olje
  • Litt mynteblader, hakket

Til slutt røres inn:

  • 1 stk raspet skall fra sitron. Noen dråper kan tilsettes om det ønskes mer smak. Når det er blitt en jevn og tykk «røre» rulles kuler og fryses. Om blandingen er for klissete til å rulles, la den stå kjølig 15 min og rull så kuler. Nytes med et smil!

Oppskrift: Mynte Yoga / Elisabeth Sørum

https://www.mynteyoga.no/about www.kajakkpadling.no