5 tips til reisende padleforeldre

Ofte tenker jeg at det handler om å ta et aktivt valg FØR man får barn. Skal du legge alt på hylla og vente med padleturer til barnet er noen år gammelt, eventuelt i skolealder, så er det noe man tenker over på forhånd. Det er ikke noe galt med det, men når det er sagt så må jeg si at det har vært VELDIG mye enklere å reise med et lite barn på padleturer enn mange spådde meg på forhånd. Da jeg gikk gravid gledet jeg meg faktisk til alle disse nye utfordringene som nok kom til å dukke opp når man skal reise på tur med småbarn. Selv om jeg av og til de siste tre årene har lurt på hvordan det gikk an å glede seg til noe slikt.

Et eksempel er dette med pass. Vi skulle tilbringe store deler av fødselspermisjonen i Chile, og da måtte jo den ufødte ha pass. Siden vi skulle dra ca. en måned etter fødsel så ble det litt hodebry å få på plass det praktiske. For hvordan bestiller man egentlig flybillett til noen som ikke engang er født? Jo, man bestiller flybilletter for de voksne, for deretter å ringe flyselskapet direkte hvor man oppgir navnet på barnet, som da altså ennå ikke er født. Etter fødselen må man så få fødselsattest og sporenstreks møte opp på politistasjonen med den lille på slep, for å få utstedt et pass i tide til flyet skal gå.

Når man har passet må man ringe opp igjen til flyselskapet for å få lagt inn passnummer. Verre er det ikke, og det aller verste med alt dette var å bestemme navn FØR vi hadde møtt den lille. Det er også noe med at det er enklere om man er to som vil det samme. Både mannen min og jeg ville ut og reise selv med en liten en. Og vi så ikke noen grunn til at det ikke skulle fungere. Vi bestemte oss for å planlegge litt, men også å være fleksible. Av den grunn senket vi skuldrene og brukte litt ekstra penger på billetter som kan endres. Da har man ryggdekning om man plutselig vil, eller må hjem igjen.

SAMMEN: Alt er enklere om man er to om ansvaret, også på tur !

1. Padleforeldre må planlegge

For et år siden var min sønn 1.5 år gammel, og jeg hadde lyst til å dra på «road trip» til Canada. Vårpadling i Canada er preget av flomstore elver, kaldt vann og vær, og helt fantastisk flotte surfebølger å lekepadle på. Den lille var for liten til å være borte fra meg, eller kanskje var det meg som ikke klarte tanken på å være borte fra ham. Men uansett så tenkte jeg at dette måtte jeg få til. Mannen kunne ikke være med på grunn av jobb, så jeg visste at jeg kom til å møte nye utfordringer. Hvordan skulle jeg få tid til å padle? Hvem skulle passe sønnen min mens jeg var på elva? Skulle vi sove i telt midt i vårløsningen, eller?

Enden på visa ble at jeg bestemte meg for å bruke litt ekstra penger på å leie bobil, som da ble hjemmet vårt i nesten tre uker. Dessuten var det viktig for meg at det var én familie til på tur, med en liten gutt på ett år med seg. Vi avtalte å hjelpe hverandre med å sitte barnevakt, og rotere padlingen. Som sagt så gjort! Vi reiste rundt som et lite taterfølge i øst-Canada og brukte bobilen min som barnehage og lekeplass når det var dårlig vær. Den andre lille familien sov i en varebil som var innredet med seng, så jeg følte tross alt at jeg var den som skeiet ut med en hel bobil til bare oss to.

Den største utfordringen var faktisk at bobilfirmaet ikke leide ut barneseter med bobilen. Altså måtte jeg aller først ta en drosje til Walmart med sønnen min, rett fra ankomsthallen i Montreal, for å få kjøpt et sete. Heldigvis gikk også det fint, og setet bruker vi ennå. Og er det ett råd jeg kan gi til familier som vil ut på tur – så er det at det er aller best å alliere seg med en annen småbarnsfamilie, slik at man kan samarbeide om å få kommet seg ut, og dessuten har barna noen å leke med. Det gjør godt for små og store sjeler!

Padleforeldre som surfer mens pjokken leker.
STAKE-OUT: Sånn ser det ut når pjokken finner noe å fordrive tiden med mens mamma er ute og surfer bølger. FOTO: NATALIE ANDERSON

Les også: Brukar kajakken som terapi

2. Vær fleksibel

Selv om jeg har allerede har sagt at man må være innstilt på å planlegge mer enn vanlig, slik som når det gjelder hvilke vaksiner den lille må ha på forhånd, så finnes det barneseter å få leid/kjøpt. Har man tatt med nok førstehjelp og enkle medikamenter som er greie å bruke og så videre, så er faktisk ett av de beste rådene jeg fikk på forhånd å være fleksibel. Dette er også noe man må jobbe med mentalt på forhånd. Uansett hvor mye man planlegger så kommer noe til å gå galt. Drar man på padletur med en smårolling, og særlig hvis man bare er én forelder, ja, da er det like godt å innstille seg på at man må forandre planer og omstille seg etterhvert som ting skjer.

Selv om mange mener at barna må ha faste rammer hele tiden, hver dag fra de er bittesmå, så har jeg erfart at så lenge sønnen min har meg eller samboeren min rundt seg, føler seg trygg og ivaretatt, så går det greit om han blir lagt klokken 21 én kveld i stedet for 19. Det er også ok om han ikke får middagsluren akkurat klokken 13, men hangler seg gjennom dagen til klokken 18 i ny og ne. For eksempel fikk barnet mitt influensa den siste uka vi skulle være i Canada, og alt han ville, var rett og slett å sove. Dermed benyttet jeg anledningen den dagen han hadde feber og ikke ville bevege seg, til å kjøre femten timer til nord-Quebec for å surfe en legendarisk bølge som heter «Molly».

padleforeldre med barn på tur

3. Sunt å være borte en stund

En annen erfaring jeg har gjort meg er at det er sunt for mor også å være borte litt fra barnet fra tidlig alder. Jeg var flink til å ta meg en gåtur på en times tid, eller en padletur på 1.5 time det første halvåret med sønnen min. Slik ble han vant til at jeg var borte litt, men alltid kom tilbake. Og dessuten fikk jeg trent opp dette med å la andre få en ørliten del av ansvaret en liten stund mens jeg senket skuldrene og fikk litt rom for meg selv.

Det er ikke lett, men jeg tror at for de av oss som trenger litt egentid i ny og ne så er dette kjempeviktig å trene på – og å unne seg uten å få dårlig samvittighet. Resultatet for oss har blitt at sønnen vår er fleksibel, og trygg i møte med nye mennesker. Han finner seg raskt til rette i nye omgivelser og vet at vi kommer tilbake, selv om vi er borte en liten stund.

I Canada lå vi ti dager på et lite sted som heter Beachburg, rett ved elven Ottawa. Der finnes det flere private barnehager, og hos «Debbie» var det greit at sønnen min fikk være noen timer hver dag i ti dager. De var mye ute, han fikk noen canadiske venner, og virket i det hele tatt veldig fornøyd med arrangementet. Prisen var heller ikke til å klage på – 200 kroner dagen, med mat inkludert. Jeg tror at det å være fleksibel er et av suksesskriteriene når det gjelder å reise med småbarn på padletur!

INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss.
INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss. FOTO: NATALIE ANDERSON

4. Still færre krav og senk skuldrene

Med dette mener jeg at du må senke skuldrene og godta at du ikke kommer til å ha en padletur som du har hatt det før de små kom til verden. Det er ikke sikkert at du får padlet hver dag, og det er ikke sikkert at du får padlet veldig mye hver dag. Dermed skal man som padlende småbarnsforeldre være glad for lite, og stille færre krav til seg selv. Om det bare blir én time på elva, så skal man være glad for den timen. Om det blir flere turer på elva fordi du har barnevakt eller samarbeider med en annen barnefamilie, ja da skal du være svært fornøyd med deg selv.

Og selv om man må stille færre krav til elvetid, så er likevel denne opplevelsen av å være på tur med barna helt unik. Man opplever tross alt noe sammen, selv om den minste ikke kanskje klarer å snakke ennå, men krabber rundt på elvekanten. Du skal også stille færre krav til den lille. Han eller hun skal også forholde seg til en verden som plutselig ble mye større, og da skal man forstå at reaksjoner kan komme, slik som mer gråting, mindre soving eller mindre spising. Uten å bli paranoid og frustrert må man godta at slik er det. Forandring er ikke alltid enkelt, ei heller for de små.

5. Vær raus med de du reiser med

Med å være raus mener jeg at man ikke skal holde regnskap med partneren, eller de man reiser på tur med. Om du ender opp med å sitte barnevakt et par timer lenger enn samboeren, eller den andre familien, så tenker jeg at det er helt greit. Man skal være raus, og man skal unne andre det man selv gjerne ønsker seg. Dette er dog ikke så lett, og særlig ikke når man ser andre padlere som surfer «Molly» seks timer i strekk, mens man selv springer etter to krabater som synes det er veldig gøy å utforske elvekanten!

Likevel, noe av det fineste jeg opplevde på turen min i Canada var når Natalie, mor i den andre småbarnsfamilien, forøvrig med en doktorgrad i hydrologi og en av de tøffeste kvinnene jeg har sett i en kajakk, tok seg tid til ikke bare å bade sønnen min på det lille avlukket av en dusj vi hadde i bobilen, men også sørget for å bruke litt ekstra tid på å ha varm middag klar etter endt padleøkt! Og det til tross for at jeg VET at hun aller mest ønsket å være den som prøvde å få helixen til å sitte, eller å få orden på clean blunten på bølga.

Derfor var det at jeg alltid sørget for å koke litt ekstra kaffe på morgenen når jeg stod opp, og tuslet over til bilen deres når jeg så litt bevegelse på morgenkvisten. Man skal være raus, man skal senke skuldrene og forlange mindre av seg selv og andre når man er på tur. Ikke minst skal man klappe seg selv på skuldrene fordi man hoppet i det og prøvde. Dessuten, det er så himla godt å komme hjem igjen etter endt reise.

Elv i særklasse

Elva starter som en sped bekk inne ved svenskegrensa, og Harvassbekken er strengt tatt ikke kjent for andre enn turgåere og hytteeiere på indre Helgeland. På norsk side har elva opphav i Simskardvatnet, og etter hvert blir den til Tiplingelva, riktignok etter at den har kommet seg igjennom innsjøene Vestre og Austre Tiplingen. Når de to møtes blir den til Susna, og det er et navn som er adskillig mer kjent for padlefolket.

RETT PÅ: Mariann Sæther sikter seg inn på linja i ett av de utallige strykene i vassdraget.

 

Nordlands største vassdrag

Nedenfor Tjuvfossen, som jeg forøvrig har forsøkt å padle uten hell, starter padlestrekket på Susna. Elva blir hele veien ned Susendal, flankert på vestlig side av nettopp Børgefjell nasjonalpark, som forøvrig ble opprettet allerede i 1963! Susna samler dermed vann fra et stort nedslagsfelt og inngår i Nordlands største vassdrag, nemlig Vefsna. Det sier seg selv at vann ikke er mangelvare i dette vassdraget, tørke eller ei.

Etter å ha vært igjennom utallige spreke juv på sin vei nedover Susendalen blir Susna til slutt til Austervefsna etter samløpet med Unkerelva, rett før tettstedet Hattfjelldal. Etter et parti med rolig elv kommer man til Hattfjellforsen og Vriomforsen, to stryk med betydelig fallhøyde. Særlig sistnevnte kan få blodet til å renne litt raskere i årene, med to ulike linjer å velge mellom. Juvet nedenfor er teknisk, og faktisk er de neste 15 kilometerne villmarkspadling nesten uten sidestykke i Norge. Her ser man spor etter hjort og elv på sandstrendene langs elva, og fjellvåken følger ofte med på hva som skjer fra luften. Før samløpet med den Store Fiplingdalselva stilner riktignok elva av en smule, og heter til og med Stillelva i noen få kilometer.

Etter samløpet med de to Fiplingelvene tar elva igjen navnet Austervefsna, og beholder det til den treffer Svenningelva midt i Trofors sentrum. Da har elva vokst seg stor, og sammen blir de to til intet mindre enn Vefsna. Etter å ha vist krefter i både Fellingfors og Laksfors med en fallhøyde på 16 meter, strømmer så Vefsna ut i Vefsnfjorden ved Mosjøen. Og slik ender en bekk fra Sverige og Simskardvatnet opp i Atlanterhavet, med hele fem navn på brystet på veien ned, og med et nedslagsfelt på mer enn fire tusen kvadratkilometer!

LES OGSÅ: Stor padleglede i skum og bølger

ELDORADO: Flo Duval finner linja midt i Susendalen! FOTO: MARIANN SÆTHER.

 

 

 

 

Fra klassisk til hulder

Å padle fra øverst i vassdraget og helt ned til Vefsnfjorden står høyt på lista over turer jeg skal gjøre i 2019. Det blir en padletur på drøyt 150 kilometer, og det er ikke til å kimse av. Ellers er det vanlig å dele vassdraget inn i intet mindre enn fem eller seks ulike padlestrekker. Starter man øverst, der elva nettopp har fått navnet Susna, så padler man en klassisk grad fire/fem- seksjon med fosser og sklier som har blitt avbildet i ulike padleblad i mange år.

Her er elva leken med store basseng mellom strykene, hvor hun samler krefter til store sklier og dropp av varierende vanskelighetsgrad. Seksjonen kan padles fra cirka 20 kubikk og opp til 110 kubikk, slik at vinduet for å komme seg på elva er mer enn stort nok, selv for den kresne elvepadleren. Vi kaller ofte dette for den klassiske seksjonen på Susna, og neste strekk fra Mikkeljord og ned til Unkerelva blir mye mindre padlet. Susna blir unektelig litt lunefull her, og er preget av teknisk og vanskelig padling, med blokkerte stryk og tidvis krevende synfaring.

Man bør ikke ha mer enn 25 kubikk på måleren på Nervoll, og dette er et av de farligere strekkene på elva. Her skal man være godt forberedt, og være en solid padler for å ta seg ned. Samtidig er strykene fantastisk flotte, og juvet er vakkert som få i denne delen av vassdraget. Selv tenker jeg på elva her som en litt fandenivoldsk hulder – vakker og vanskelig å håndtere, men utrolig besnærende å jage etter!

Det blir straks litt hektisk på den klassiske delen med mer enn 100 kubikk i elva! Her er det Mariann Sæther i aksjon

 

Villmarkspadling

Rett nedenfor tettstedet støter man først på Hattfjellforsen, før den karakteristiske Vriomforsen markerer inngangen på et kort, men teknisk juv. Dette juvet markerer starten på et av mine favorittstrekker på Austervefsna. Elva er utilgjengelig, strykene stort sett grad fire (vannstandsavhengig) og naturen er storslått og urørt. Dette strekket blir nok minst padlet i hele vassdraget, helt uten grunn.

Det er lurt å ta med seg en ekstra split-åre i kajakken, og dessuten en fiskestang! Det er mange flotte kulper og bakevjer å prøve fiskelykken i, slik at man like gjerne kan forberede seg på å overnatte på veien ned, for skikkelig å nyte naturen. Husk at du må ha fiskekort på strekket, og da er det både Statskog som er grunneier, samt private. Informasjon får man hos servicetorget på Trofors. Det fjerde padlestrekket starter ved Kløvimo, hvor veien tar av fra fylkesveien og opp mot Fiplingdalen.

Vi har også fra sommeren 2018 etablert dette strekket som et raftingstrekk. Flere hundre personer har fått erfare de spektakulære juvene som ligger og venter mellom her og Trofors. Kort tid etter at man setter på ved brua på Kløvimo, kommer man til det vanskeligste stryket på hele turen, nemlig. Ragnarokk. Man synfarer på elv høyre, og her er det også etter hvert blitt til en liten sti for de som vil gå forbi. Dette første juvet ender i Svartvassio, hvor elva åpner seg og renner stille ned til Stormo. Fra Stormo og ned til Trofors er strykene stort sett grad tre, med unntak av Storforsen. Denne kan enkelt synfares og/eller gås forbi på elv høyre. Ved Grane bygdetun åpner elva seg igjen etter den karakteristiske Troio, og fra her og ned til Vefsnfjorden er det stort sett park-n-hucks eller park-n-play som gjelder.

Du kan også rafte i Austervefsna med RiverNorth Rafting.

 

Laksestatus

Lakseparasitten gyrodactulus salaris ble påvist i Vefsna i 1978. Siden har elva gått gjennom flere rotenonbehandlinger, men ble endelig friskmeldt i 2017. Selv om elva var stengt for fiske, hadde Mattilsynet gitt dispensasjon for padlere som desinfiserte kajakk og utstyr før padling i vassdraget. Dette var en avtale som ble forhandlet frem mellom Norges Padleforbund og Mattilsynet, og den baserte seg på en egenerklæring som padlere måtte forholde seg til. Manglende gjennomføring av desinfeksjon kunne føre til bøter og utestengelse.

Laksefiske åpnes 15.juni 2019 og holder på til 31.august 2019. Miljødirektoratet har også åpnet strekningene over Fellingfors for fiske, slik at vi vil møte laksefiskere også i Svenningelva og på Austervefsna etablerte rafte- og padlestrekker.

IDYLL: Området byr på flere flotte campingsteder, som her ved Røssvatnet. FOTO: MARIANN SÆTHER.

Som kajakkpadlere har vi et ansvar for å ta vare på vassdragene, på lik linje med andre brukere. Derfor er det særdeles viktig at vi holder oss orientert om hvilke andre padleelver som er infisert, slik at vi ikke drar med oss smitte fra disse til en friskmeldt elv. Særlig skal vi være forsiktige i Driva, hvor man håper at elva kan bli friskmeldt i 2030.

Samtidig som Vefsna er friskmeldt skal vi vise respekt og kunnskap for situasjonen som har vært. Det er mange som mistet næringsgrunnlag i de årtiene elva var stengt, og det er naturlig at mange lokale er engstelige for at elva igjen skal bli smittet. Snakker du med lokalbefolkningen bør du vise forståelse og ydmykhet for den situasjonen, selv om vi som padlere har like stor rett, i følge Allemannsretten, til å være på elva, som laksefiskerne. La oss gå på tærne enn så lenge, og jobbe for at padlesport og fiskesport kan gå hånd i hånd i fremtiden.

Våt moro i Austervefsna

Vi kajakkpadlere har i mange år kjørt forbi det lille tettstedet Trofors på vei opp til Hattfjelldal. Det var sjelden noen tok seg tid til å padle ned Austervefsna, for fra bilveien ser man unektelig mye flattvann. Ett og annet glimt av hvite stryk har nok likevel pirret mange sin nysgjerrighet, og i 2012 bestemte i hvert fall undertegnede seg for å padle hele elva fra Hattfjelldal til Trofors. Det var en opplevelse!

Utallige flotte stryk

Man finner utallige flotte stryk på denne nesten 30 kilometer lange seksjonen, og de siste ti er noen av de flotteste. Fra Stormo og ned til Trofors bygdetun har vi i år etablert et raftingstrekk, og startet firmaet RiverNorth AS, med to beskjedne raftingflåter og tilhørende utstyr. I seks uker kjørte vi raftingturer og holdt en rekke kajakkkurs, som en liten prøvesesong.

Spenningen var stor om vi kom til å få noen med på rafting i det hele tatt. Det fikk vi til gangs! 370 personer ble med på raftingturer i Austervefsna i løpet av den korte måneden vi kjørte kommersielle turer, og vi fikk også etablert et fint lite familiestrekk for de med barn under 14 år. Overraskende nok fant vi også ut at elva kan raftes på veldig variable vannstander, ja helt opp mot 360 kubikk kunne vi kjøre kommersielle turer. Og elva, nei den mangler aldri vann – Austervefsna er grei slik sett.

FLOTT: Strykene på Austervefsna byr på nok av utfordringer!

Varm velkomst

Noe av det kjekkeste med å kjøre raftingturer på Trofors var den varme velkomsten vi fikk av lokalbefolkningen. Som en av dem sa: «I år foregår sosialisering og oppdateringer på både jobb og familiefront, ikke rundt kaffekoppen på Coop, men i en raftingflåte ned Austervefsna». Og tilbakemeldingene er nettopp at man er overrasket over de flotte strykene, samtidig som alle har følt seg veldig trygge og godt ivaretatt.

Vi driver ikke med cowboy-rafting,slik man gjør flere andre steder i Norge. Nei vi liker at folk koser seg, samtidig som man får kjenne spenningen av å rafte gjennom store stryk. Det skal rett og slett være gøy! Noe av det vi er mest fornøyd med er at vi mest sannsynlig kommer til å samarbeide med Statkraft i forhold til planlagt utsetting av lakseyngel i Austervefsna i 2018. Med en raftingflåte kommer man til de mest egnede kulpene som ellers hadde vært vanskelig å få adgang til. Dette er kjempespennende – alle vil vi ha laksen tilbake i elva!

HOPP I DET: Av og til er det fint å ha ei hånd å holde i!

Via Ferrata og Zip-line

Det skjer ellers mye i Vefsn-regionen. Foruten rafting kan du nå prøve en forrykende Via Ferrata i Mosjøen, samt gå Helgelandstrappa, laget av nepalesiske sherpaer, opp skaret i byen. En spennende Zip-line skal også opp i 2018, og det finnes et hav av flotte fjellturer å gå i området. Vurderer du en ferie mot nord neste sommer, og ikke vil gå deg vill blant turistene i Lofoten og Vesterålen, så er det bare å ta turen til Grane, Vefns og Hattfjelldal kommuner. Det er der det skjer!

PÅ BESTILLING: Om man vil kan man be om å bli litt ekstra våt!

 

Mer enn summen av delene – Portrett av Ine Skjørten

Jeg flyttet til Heidal og Sjoa på grunn av elva. Og med elva mener jeg ikke bare selve Sjoa. Det var et valg om å bo naturnært og litt saktere, forteller Ine. For etter å ha hatt Sjoa som en sommerbase i mange år, kjøpte hun for noen år tilbake et hus i Nedre Heidal sammen med ektemannen Rob Wilson. Med seg i bagasjen hadde hun en solid utdannelse, og altså et ønske om å leve bedre med ei elv som nærmeste nabo. I 1997 ble hun uteksaminert psykolog ved UIO, og i 2007 fullførte hun spesialistutdannelse i klinisk voksenpsykologi. I dag jobber hun i en deltidsstilling hos Sel Kommune i PP-tjenesten.

– Slik kan jeg kombinere jobb på elva, og rafting og padling, med psykologiarbeidet, fortsetter hun. For som så mange av oss er det kontrasten mellom livet på vannet og livet på land som driver oss fremover; det ene utfyller det andre. For Ine kom denne forståelsen gjennom en barndom som var friluftsorientert, med foreldre som tok henne med ut på turer både titt og ofte.

– Det at mennesker og natur er gjensidig avhengige av hverandre, var et grunnleggende perspektiv på verden som de hadde, forklarer Ine. Og det stoppet ikke i barndommen, for også i psykologien orienterte hun seg mot samspillet mellom natur og menneske. Arne Næss snr. var pensum i deler av hennes utdanningsløp, økopsykologien ble hovedtema i hennes embets- og spesialistoppgaver på 90-tallet. Jeg begynner å skjønne hvorfor det er så lett å havne i gode samtaler med Ine, både på og ved siden av elva.

Konkurransetrang

Det er kanskje ikke overraskende at konkurranseinstiktet var tidlig godt utviklet hos Ine.

– Jeg ble med til VM i rafting i Costa Rica allerede i 1991. Arrangementet var riktignok uoffisielt, men det var mye som gav gjenklang hos meg blant arrangørenes tankegods. Et av deres mål var å promotere dyp-økologiske verdier, og dessuten jobbet jeg med toppidrettspsykologi hos enkeltutøvere på den tiden. Det virket for meg som en god kombinasjon av fag og utøvelse, sier hun entusiastisk. Og det har ikke stoppet opp siden den gangen. I 2017 var Ine nok en gang lagleder for det norske raftinglandslaget, og denne gangen dro de til Japan for å konkurrere mot verdenseliten. Hva er det egentlig som gjør at hun fremdeles holder på, flere ti-år etter det første VM-et i Costa Rica?

– Jeg blir så blid, smiler Ine. – Dette å skape noe sammen inspirerer meg, og det samme gjør samspillet med naturkrefter og fysisk aktivitet, kombinert med samarbeid i båten og hvordan få det beste ut av hver enkelt. Resultatet er rett og slett mer enn summen av delene.

Men det er ikke bare konkurranser som får Ine til å smile – hun var også en av de som tidlig reiste utenlands for å finne nye elver å padle og rafte. Allerede i 1989 ble den første rafting-guideskolen arrangert i Norge, i regi av Norwegian Wildlife & Rafting (NWR) i Sjoa. Ine var selvfølgelig med. Men det var et besøk av Doug Tompkins, den etterhvert så berømte North Face-grunnleggeren som også etablerte den private nasjonalparken Pumalin i Chile, som ble avgjørende.

– Doug var tidlig i Sjoa og hadde lagt igjen noen kajakker hos NWR, slik at de fungerte som effektive snubletråder til en bevissthet hos meg om padling i Chile, forteller hun. Dermed må historien fortsette nettopp i Sør-Amerika…

En chilensk overraskelse

Undertegnede ankom den søvnige landsbyen Futaleufú i Chile i 2000. Det føltes som om jeg var en av de aller første utlendingene til å sette fot i denne patagonske utkanten, men det var ekstremt feil. Allerede i 1985 hadde elva blitt førstegangspadlet, og 15 år etter var den i ferd med å bli en verdensdestinasjon

for både kajakkpadlere og raftere. Etterhvert ble jeg kjent med amerikanerne Marc Goddard og Laurence Alvarez-Roos, eierne av et nyankommet raftingfirma i dalen. De hadde startet kommersiell rafting i Chile under navnet Bio-Bo Expeditions 1994, og hovedbasen var den legendariske elva Bio-Bio lenger nord i landet.

Ikke overraskende bukket elva etterhvert under for et stadig økende kraftbehov i nord-Chile, og de ble nødt til å emigrere sørover til Futaleufu. I 2000 jobbet de hardt for å utvide raftingcampen og hadde flere kommersielle turer – og etterhvert som sesongen gikk mot hell trengte de hjelp til å pakke sammen leiren, og jeg trengte noen til å kjøre shuttlen min. Jeg padlet ofte alene, fordi det ikke fantes andre å padle med på Futaleufu i mars, og én dag etter at Laurence hadde plukket meg begynte han å fortelle meg om hvor mye jeg minnet ham om en viljesterk, norsk kvinne ved navn Ine. Om jeg kjente henne?

Himmelfallen hørte jeg på hvordan Askim-jenta hadde vært med på den første oppdagerferden ned Bio-Bio i 1993 sammen med de to Californske guidene. Det var tydelig at både bein i nesa og roferdigheter i raften hadde gjort inntrykk på både Laurence og Marc. Hvordan i all verden hadde dette gått til? Jeg kjente allerede Ine på det tidspunktet, siden det var hun som hadde lært meg å rafte hos NWR i Sjoa i 1998. Men at hun allerede hadde vært i Chile og skapt seg et navn hadde gått meg hus forbi. Skammelig nok.

Bio-Bio

– Jeg møtte Marc og Laurence i Costra Rica i 1991, og det ble til at vi holdt kontakten. Da de søkte etter folk til å være med på en oppdagelsesreise ned en av de større elvene i Chile meldte jeg meg på, forteller Ine.

Gruppen bestod av hele 18 personer, derav fire stykker i kajakk, to på elvebrett og med to raftingflåter. Elvebrettene ble kun brukt på grad tre strekninger, og de som ikke hadde elve-erfaring fra før stod over selve juvet. Og det var nok like greit. Bio-Bio var en elv med mye krefter, og Ine minnes hvordan hun fikk seg en smekk to år senere på den samme elva – noe som resulterte i syv sting av to erfarne hjertekirurger som var med på turen – og arret har aldri syntes siden! Det var også på Bio Bio at Ine fikk sin lengste ufrivillige svømmetur fra raften.

– Det er ganske heftig å ligge fremst i gruppa og måtte svømme stryk på stryk uten å vite hva som kommer rundt neste sving, selv om jeg hang så godt jeg kunne på flåten. Jeg tenkte at jeg måtte være smart med kreftene og svømme når jeg var helt sikker på å nå land. Og til slutt gjorde jeg nettopp det, mimrer Ine. At hun hadde lært mye på disse turene er hevet over enhver tvil – å være så utsatt for elementene sørger for det, det vet jo alle vi som har brukt elva flittig. Men det som blir dratt fram av Ine selv er noe helt annet:

– Den siste kvelden pakket Laurence ut en ren og tilsynelatende nystrøken skjorte til avskjedsmiddagen. Jeg ble så imponert, så det trikset har jeg tatt med meg til senere turer, ler hun. Videre forteller hun at hun var veldig klar over at hun var akkurat der hun skulle være, på denne turen ned Bio-Bio.

– Klart jeg var nervøs, men hovedstrykene synfarte vi jo – og da fikk jeg sett på hva vi skulle padle. Jeg følte meg rett og slett bare på plass, sier hun. Og akkurat dét er en følelse ikke alle får føle på – dette å være på rett sted til rett tid gjennom livet. Og det er rart med det – det er ofte på elva at mennesker som oss føler seg aller mest på plass, som Ine poengterer. Det er der vi hører hjemme.

Leder

Noen mennesker omgir seg med en uvanlig aura av autoritet og lederevner, og utstråler dermed en voldsom ro. Ine er en av disse personene. Sier hun nei, så respekterer man det. Sier hun ja er man sjeleglad for å ha fått en bunnsolid samarbeidspartner. For man skjønner raskt at hun vet hva hun snakker om, enten det gjelder bærekraftige livspoeng i en livlig diskusjon rundt bålet, eller man står på elvekanten og diskuterer hvordan et stryk skal forseres med raft eller kajakk. Hun har vært med på utallige redningsoperasjoner, både til vanns og på land, i både direkte og overført betydning. Hva som er det mest krevende, å redde mennesker og materiell på elva, eller å redde et menneske i nød på land er ikke godt å si, og ikke noe vi skal spekulere for mye i. Men ser du et lyst hode på vei ned Sjoa enten i raft eller kajakk, og gjenkjenner smilet som ligger på lur både i stryk og i bakevjer, ja, da bør du hilse pent. For det er noe med dette at summen av alle enkeltdelene gjerne er større enn det man tror.

Når to ble tre på tur

Hvor skal man bo når man skal på roadtrip med en nyfødt baby? Dette er jo smak og behag, og kanskje har det noe med lommeboka å gjøre også. Men for oss var svaret enkelt. Vi bor i bilen. Er det noe vi har vært gode på i alle år så er det å bo trangt i vår Volkswagen Transporter når vi har vært ute på padletur. Som en liten gave til oss selv og den lille kjøpte vi riktignok et Fiamma uttrekkstak, som enkelt sveives ut fra bilen slik at man kan sitte i ly om man vil det. Det var luksus i massevis for oss – den ene gangen vi brukte det…

 

Senke skuldrene

Først skulle vi på padletur til Østerrike og Sveits. Deretter kjøre ned til Italia for å sykle i Finale Ligure. Intet mindre enn 3000 kilometer skulle tilbakelegges, og det sier seg selv at vi bestemte oss for å bruke litt tid på veien. Men det er også noe med å senke skuldrene og bestemme seg for å ta ting som de kommer. Når man innser at man ikke har noe å bade den lille i, så blir en hotellvask godt nok, eller når man faktisk ikke har plass til en barnevogn i bilen, så blir det å bruke bæresjal. Greit nok!

I oktober var natt-temperaturen i Alpene heller kjølig, slik at den største utfordringen var å holde seg varm under nattammingen. Den lille lå under en hel haug med pledd og i kosedresser i fleng, men det var verre for mamma som måtte blotte litt hud i ny og ne på nettene. Det gikk det også, selv om jeg etter hvert var glad for å flytte den lille familien ned til Italia, hvor nattemperaturen var adskillig mer behagelig.

FRISKT: Elva Maipo renner rett utenfor Santiago og kan bli frisk i vårflommen! FOTO: RON FISCHER.

 

Sette seg mål tross alt

Det er mye man kan få gjort selv om man plutselig har blitt tre. Det viktigste jeg har lært er å justere ned målene mine, og bryte ned hovedmålene til små delmål som kan oppnås uten for mye styr. Det er greit å ikke tenke at man skal vinne VM tre uker etter fødselen, selv om man gjerne vil. Videre er det greit at boofen ikke sitter HELT støpt, eller at man glemmer å børste håret i flere dager i strekk. Likevel skal man ikke tenke at livet er over. Man får til mye med samarbeid, raushet mot hverandre og godvilje.

Undertegnede meldte seg altså like så godt på VM i ekstrempadling i Oetz i Østerrike drøye tre uker etter fødselen, og havnet på en respekabel 9. plass, Jeg fikk akkurat pressa inn to konkurranse- run mellom ammingen! Min mann var godt fornøyd med å ta seg av Benjamin mens jeg padlet, og han så aldri noe problem i amming langs elvekanten mens undertegnede fremdeles befant seg i en tørrdrakt. Jeg senket skuldrene, fokuserte på den lille, og tok konkurransen noe mindre seriøst enn vanlig. En niende plass føltes som en pallplassering, tross alt! Etter to uker i Alpene, med besøk av venner, sykling på delvis gjensnødde stier og kaldere og kaldere elver å padle i, vendte vi snuta sørover, mot pizza, mer sykling og varmere netter!

RUINER: Det er kjekt å ta seg tid til andre aktiviteter utenom padling, slik som her i en gammel slottsruin i Sveits. FOTO: MARIANN SÆTHER.

 

Viva Italia

CHILENSK FAMILIE: Jentene har passet godt på Benjamin i vinter! FV: Dyana, Benjamin og Sesia. FOTO: MARIANN SÆTHER.

Det er klart at det blir lite padling sammen som et par når man drar ut på tur så tidlig. Men sykling fungerer greit når man drar til et sted hvor man enten baserer seg på lokal shuttleservice og betaler for det, eller man gjør som vi gjorde: kjørte shuttle selv med et annet vennepar. Når venneparet attpåtil syntes det var helt ok å passe den lille i ny og ne, da fikk jammen mannen og jeg tid til å sykle litt sammen også. Genialt!

 

Det er dager hvor man aksepterer at ting ikke går på stell. Man våkner, den lille er gretten, mor eller far er sliten, eller det er litt for kaldt utenfor bilen til at man har lyst til å pakke fram minstemannen fra teppene før tidligst lunsjtider. Og det er greit. Noe av det jeg lærte aller sist var at det er ok med hviledager. For meg, for babyen og for mannen. Det har vi rett og slett godt av, selv om hjernen min ikke helt godtok konseptet den første tida. Vi var jo på tur og måtte utnytte det!

 

Så har vi lært at det meste kan lekes med, fra plastikkflasker til hårstrikker, og så spennende det er når han får se på trær og busker! Gjenbruk er vi glad i, så det meste har vi fått brukt, og de fleste lekene vi har har vi fått som gaver. Noen av disse ga vi også bort igjen til mennesker som trengte de, slik som småbarnsfamilier i Chile. Å spare naturen må også gjøres gjennom mindre kjøp og kast, det er helt sikkert. Og særlig gjelder det småbarnsforeldre.

TIDLIG KRØKES: Alle trenger sin egen stol tidlig! FOTO: MARIANN SÆTHER.

 

Chile

Vi hadde vært over middels modige og kjøpt flybiletter til Chile når pjokken kun var to måneder gammel. De var riktignok, for én gangs skyld, fleksible billetter som kunne forandres og avbestilles hvis nødvendig – bare slik i tilfelle. Heldigvis befant vi oss alle tre på flyet mot vest den fjerde november, og den lille var stort sett grei og snill. Heldige oss!

Vel fremme i Chile kjøpte vi oss en bil i Santiago, og begynte å kjøre sørover. For én gangs skyld var det ikke bare padling som stod på agendaen. Neida, det ble beundring av grafitti i havnebyen Valparaiso, og litt brettsurfing i den sjarmerende småbyen Pichilemu. Likevel, etter to uker på veien var det på tide å dra til hytta. Den ligger ved elva Futaleufú i det nordlige Patagonia, og er et kjært hjem for oss de fleste vintre, som da altså tilsvarer sommer og sol i Chile.

PERSPEKTIV: Mariann finner nye perspektiver både fra luften og som småbarnsmor! FOTO: RON FISCHER.

 

Uten strøm og varmt vann

FERGETID: Det er ikke bare Norge som har mange ferger – og for å komme på hytta må man ta én på 10 timer! FOTO: RON FISCHER.

På hytten har vi ikke strøm, og ikke varmt vann innlagt, men vi har (faktisk) en utedusj med varmt vann. Og vi har verdens fineste utsikt til isbreer, elv, fjell og himmel. Det finnes ikke telefonsignaler, internett eller strøm på vår side

av elva, og man må ha en firhjulstrekker for å komme frem. Helt perfekt, med andre ord.

Naboen min har forøvrig en liten turbin drevet av noe bekkevann, og vi vasket derfor klærne våre i maskin en gang i mellom. Ellers var jeg flink til å vaske på gamlemåten, og når man hverken har internett eller telefon så får man faktisk mye tid mellom hendene! Badingen la vi til den varmeste tiden på dagen, når hytta var godt oppvarmet av sola som stod på, og om natta var det bare å kle godt på den lille. Vi var tre måneder på hytta, og minstemann har nok mer båltid enn de fleste voksne allerede, til tross for sin spede alder. Det er vi glade for!

 

Solid immunforsvar

Chile har også et godt vaksinasjonsprogram, og et nytt sykehus i landsbyen, slik at vaksiner og kontroller fikk vi gjort der. Og spansken min har helt klart fått et nytt vokabular etter at jeg fikk barn! Og så var det padlingen da – hvordan løste vi det? Jo, den nevnte naboen satt også barnevakt for 15 kroner timen, og minstemannen strålte som en sol hver gang han skulle

til den chilenske familien sin. Resultatet er et barn som elsker hunder, katter og hester, og som er svært så sosial. I tillegg er jeg sikker på at immunforsvaret er mer enn solid, for chilenske bondefamilier er ikke redde for å la ungene krabbe på gulvet til tross for at de aldri har eid en støvsuger, og kyllinger og katter springer inn og ut av husene om hverandre.

Tida strekker selvsagt ikke til lenger for oss heller. Tilbake i Europa krabber den lille, og vi bytter på både å jobbe og padle. Men er det én ting som er sikkert, så er det at de første månedene etter at barnet er født er det ufarlig å dra på tur – så lenge man er raus med hverandre og innstilt på at det alt løser seg med litt tålmodighet og lave skuldre. God tur!

SORIA MORIA: Hytta i det nordlige Patagonia er utilgjengelig, men utrolig sjarmerende. FOTO: RON FISCHER.

Inkaenes elv

Det er få elver i verden som kan måle seg med inkaenes elv. Den flommer fra det hellige fjellet Auzanga te med sine ruvende seks tusen meter, og møter elven Urrbamba i Amazonas. Den sistnevnte flommer forøvrig forbi Machu Picchu, mens Paucar tambo vokter på sine egne inkahemmeligheter.

Det var fremdeles mørkt ute i det vi surret fast kajakker på taket av lokalbussen. Klokka hadde ringt 04.30, og vi hadde hoppet i padleklærne og stavret oss av gårde til et av disse gatehjørnene i Cusco hvor bussene går fra. Vi hadde fire timers kjøring fremfor oss, og ramlet ut av bussen ved ti-tida på morgenen.

I den lille landsbyen Paucartambo vakte vi stor oppsikt, og vi måtte rømme inn på en liten lokal restaurant for å sluke noen kopper kaffe før vi ruslet ned til elva. På put-in så den ikke imponerende ut, der den flommet rolig og brun gjennom landsbyen. Men på 250 kilometer faller den 1.500 meter, så vi visste at skinnet bedro. Og med avskjedsrop og vinking fra en hel landsby i ryggen satte vi kursen nedstrøms, endelig på plass i det som har blitt kalt Inkaenes elv.

Orange canyon

Vi hadde kajakkene godt lasta med utstyr. Til sammen planla vi å bruke åtte dager på veien ned, og i tillegg til mat hadde vi ett telt, to soveposer, to liggeunderlag og kokkeutstyr. Vi hadde et skift med tørre fleecer, og en regnjakke hver. Kajakken min veide rundt 30-35 kg, og siden elva ble brattere og brattere den første dagen var jeg mer enn sliten når vi kom til et egnet leirsted. Så langt hadde vi padlet ti km med grad tre, men uten flattvann, og fem km med stadig brattere grad fire. Elva var grunn, steinete og blokkert. Et utrolig tordenvær skrallet mellom fjellsidene, og jeg følte meg liten der vi så mindre og mindre sivilisasjon etter som timene gikk. Med regnet sildrende ned satte vi opp camp og lagde middag: potetstappe med tunfisk og spinatsuppe. Nam! Deretter var det bare å krabbe inn i teltet og gjøre det opplagte: sove.

Klokka fem neste morgen våknet vi sammen med fuglekvitter og tåke hengende mellom fjellsidene. Vi drakk masse kaffe og kom oss på elva til klokka var åtte. Nedstrøms ventet et juv som blir kalt Orange Canyon, på grunn av de oransje steinene som ligger i juvet. Det var også her vi visst at de første grad fem strykene ventet, og både Ron (Fischer) og jeg var spente i det juvveggene trakk seg sammen noen kilometer nedenfor.

De neste fem timene ble brukt til å synfare, padle og bære forbi det ene stryket etter det andre. Orange canyon viste seg å leve opp til sitt navn, med enorme oransje steinblokker både i strykene og langs elvebredden. Vi padlet for det meste grad fire stryk, og noen få femmere, som var blokkerte og hissige. Gøy! Den kvelden fant vi en liten leirplass med en liten sandstrand, og med sola tittende frem var livet godt å leve. Etter nok en runde med poetstappe, suppe og tunfisk kravlet vi ned i soveposene, mette av inntrykk.

Bratt, bratt og atter bratt

De neste dagene gikk med til å sove, spise og padle. Vi padlet mellom hundrevis av dype juv, med en bratt fjellkjede som vokter på venstre side av elven, og en litt mindre fjellkjede som grenser mot Amazonas på høyre side. Av og til så vi glimt av små hus oppe i fjellsidene, og noe som lignet på dyrket mark. En kveld kom to guttunger ned til campen vår for å fiske, og de fortalte om livet i dalen, på en blanding av spansk og quechua, det lokale språket. De var nøye med å peke ut at de var fra inkafolk, og at dette var en inka elv. Det er tydelig at kulturarven står sterkt i Paucartambo dalen, og vi så spor etter gamle stier, broer og ruiner gjentatte ganger. En morgen ble vi overrasket av en bonde i det vi koste oss med morgenkaffen, og etter å ha hilst pent og knapt nok kastet et blikk på kajakkene våre, dristet han seg til å spørre om vi kunne opplyse ham om hvilket solcellemerke som var det beste. Han hadde nemlig ikke lys i huset sitt. Det er vel første og siste gangen jeg skulle ønske jeg var ekspert på akkurat det området.

Kajakktur Peru - landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.
Klar for put-in i den lille landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.

Rant og rant

Og elva, den rant og rant. Aldri har jeg padlet en elv med så lite flattvann. Vi hadde padlet i tre dager, og det hadde aldri vært et opphold i strømmen. Det var som å sitte i et padletog der man monoton boofet valser, padlet rundt steiner og fant linjer uten å tenke over hva man gjorde. Vi må ha padlet tusenvis av stryk, og de aller fleste grad fire. Hvilken perle av en elv.

Dag fire bød på det den største bæringa på turen, det bratteste stryket og det trangeste juvet med et stryk det ikke er mulig å gå forbi. Bæringa var det verste, og det tok oss en time å komme forbi. Jeg tryna kun to ganger, og holdt på å miste båten min i elva kun en gang, noe som var bedre enn jeg fryktet i det jeg startet å klatre over steinblokkene med min 35 kg tunge kajakk på slep.

Tidlig på ettermiddagen kom vi til et stryk som var helt utrolig bratt. De første to hundre metrene var veldig grunne og rimelig rotete, så vi bar forbi, og deretter satt jeg med hjertet i halsen den neste kilometeren. Bratt er stikkordet! Den kilometeren droppet noe sånt som 250 “feet per mile”, og fikk Skjørli til å ligne på en skikkelig tam kosetur. For en gangs skyld var jeg glad for at kajakken var så tung, for det var flere ganger jeg måtte punche valser som oppstod ut av det blå foran kajakken min.

Kajakktur i Peru
Mariann på et av de utallige grad fire strykene. Foto: Ron Fischer.

Vi smilte fra øre til øre, og smilte enda mer noen kilometer lengre nede når vi stod fremfor et imponerende dypt juv, med slette fjellvegger. Inngangen var en eneste stor steinhaug, så den kom vi oss forbi ved hjelp av å hoppe, dra og skyve kajakkene. Men så måtte vi til pers. Et delvis blindt stryk stod på menyen, med store valser, steiner, bølger og curlere, men med en ren linje gjennom på midten, og flattvann nederst. Gøy! Den kvelden var vi mer enn tause i leiren, slitne, fornøyde og totalt lykkelige med å bare være akkurat der vi var – langt nede i en elv i Perus ødemark.

Overraskelse

Etter å ha padlet i flere dager gjennom et utrolig landskap begynte helningen på elva å jevne seg ut. Kartet fortalte oss at vi var omtrent en dag unna samløpet med Urrubamba, og vi forberedte oss på en rolig dag. Men den gang ei. Rundt en sving ble vi møtt av et voldsomt syn. Et enormt jordras hadde demmet opp elva, og bare en liten del av den fikk lov til flomme over på venstre side. Den første delen av stryket var ikke padlebart, og vi måtte ut og gå, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Gjørma var dyp, farlig og ustabil. Det tok oss en time å krysse en flate på 200 meter, god hjulpet av noen lokale som kom forbi. Vel tilbake på elva var det nok en gang en Middle Oetz følelse, i det det var null bakevjer å se, grumsete vann og bratt. Men etter en kilometer var det nok en gang slutt, og fra her og ned roet elva endelig ned tempoet etter fem dager på høygir.

Ved samløpet fikk vi huket tak i en “lancha”, som er en 15 meter lang åpen kano med påhengsmotor. Disse farkostene kjører opp og ned Urrubamba med de innfødte som er på vei til markedene i den lille byen Ivochote, 40 minutters oppstrøms. Fra der var det bare å bite tennene sammen under en 20 timer lang busstur tilbake til Cusco. Det skal sies at dusjen var mer enn velkommen ved ankomst!

For en elv

Om du noensinne har muligheten til å padle elven Paucartambo, Inkaenes elv, så anbefaler jeg turen på det varmeste. Fra de høye Andesfjellene til den varme Amazonas på en uke. Den er vanskelig å slå.