Cowboyredning

Cowboyredning

Denne artikkelen er ikke ment som en erstatning for å gå på kurs eller padle med erfarne medpadlere. Sikker padling krever øvelse, og artikkelen er ment som tips og øvingsbilde for videre trening. Husk at en cowboyredning er kjekt å kunne, men at dette ikke bør være din eneste plan for overlevelse i tilfelle du er på tur.


En cowboyredning kan utføres i de fleste forhold, men min erfaring er at kameratredning er overlegen bankers i alle tilfeller. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal øve på andre teknikker. Det er gøy å øve på cowboyredning sammen med andre. Du blir bedre kjent med din egen kajakk, og du får testet dine egne grenser og får bedre balanse på kjøpet. Kanskje du og dine padlevenner kan lage en liten uhøytidelig konkurranse ut av det? Hvem klarer å ta en cowboyredning raskest?

Bilde 1

Første bud etter et velt er selvsagt å holde fast kajakken og åra. Det første du vil gjøre er å prøve å tømme kajakken for litt vann. Dra deg frem langs kajakken, frem til fremste luka. Legg åra fra deg et øyeblikk, ta tak i kajakken litt foran luka og løft kajakken opp. Du må svømme kraftig oppover samtidig. På bildet bruker jeg en Astral vest som har 75N oppdrift og tørrdrakt. Dette er med på å hindre at jeg synker så dypt.

 

Bilde 2

Når du merker at du ikke klarer å holde kajakken oppe lenger må du prøve å snu den slik at den faller ned på rett kjøl. Hele denne seansen er en teknikk som krever en del øvelse. Du trenger ikke være særlig sterk for å få det til. Noen gode spark med beina og riktig timing hjelper godt.

Bilde 3

Etter at kajakken er tømt for litt vann, så tar du tak i åra igjen og drar deg bak til den bakerste luka på kajakken. Ligg på magen i vannet og la beina flyte opp bak deg (Du ser beina i overflaten i venstre del av bildet). Dersom du ikke lar beina ligge nær opp til overflaten bak deg blir det vanskelig om ikke umulig å komme seg opp på bakdekket uten at kajakken velter på ny. Legg armene oppå kajakken og dra magen godt inn på bakdekket, over bakluka. Åra går det fint an å holde i den ene hånda.

Bilde 4

Etter å ha fått overkroppen godt inn på bakdekket må du plassere beina på hver sin side av kajakken. For å få et lavt tyngdepunkt er det lurt å ta beina dypt ned i vannet og prøve å ligge flatest mulig.

 

Bilde 5

Nå er det om å gjøre å smyge seg forsiktig fremover mot cockpiten. Husk å ligg lavt. Dersom spruttrekket henger seg opp i noe er det som regel mulig å lirke det løst med litt improvisert akrobatikk.

Bilde 6

Når du nærmer deg cockpiten med rumpa, når du på mange måter antiklimakset i denne teknikken. Går det galt er det ofte nå det går galt. Utfordringen ligger i å få vekta (rumpa, sorry folkens) ned i kajakken uten å velte på veien.

Bilde 7

Dersom du har fått rumpa ned i cockpiten er det nå på tide å dra beina inn, ett og ett om gangen. På bildet sculler jeg litt med åra for å få litt støtte mens jeg trekker beina inn. Det kan være et godt tips for mange.

Bilde 8a

Etter å ha fått beina på plass er det bare sjarmøretappen igjen, å ta på spruttrekket og fortsette turen.

 

Om dette ser og høres såre enkelt ut (noe det er med litt personlige tilpasninger og øvelse), så må det nevnes et par viktige ting rundt egenredningsteknikk som dette. Dersom du padler alene og velter et sted fordi forholdene er for vanskelige, så er du egentlig på feil sted. Selv om du føler det er teoretisk mulig å klare en cowboyredning under slike forhold, er det kanskje litt vel optimistisk å tro at du faktisk klarer det, siden du ikke klarte å holde balansen mens du fortsatt satt i kajakken? Jeg har som motto at jeg ikke padler alene på steder jeg tenker det er sannsynlig at jeg kommer til å velte. En slik regel forutsetter at man kjenner sitt eget nivå og begrensninger. Jeg synes det er kjekt å øve på all slags type redninger, men det betyr ikke at jeg legger bort fornuften når jeg planlegger turer. God padling!

 

 

  • Categories: Teknikk

    Om journalisten