Det gode liv på Åland

Det gode liv på Åland

Vi skulle egentlig nordover til Helgelandskysten, men endte opp på Åland. Vi kjørte ikke feil. Langtidsvarslet i nord var 10 grader og regn siste gangen vi sjekket før vi drog fra Haugesund.


Åland skal visstnok være et av de mest solrike stedene i Nord-Europa, og jeg hadde lenge hatt lyst å padle på øya mellom Sverige og Finland. Øya ligger ikke bare mellom de to landene på kartet. Øya har selvstyre, men hører til under Finland. Allikevel traff vi få som snakket finsk, alle skilt er på svensk og vi følte oss mer i Sverige enn Finland.

 

 

Kristine nyter en pause på en av de svært mange øyene.

 

Vi kom oss over til øya med båt fra Grisslehamn. Ferjeselskapet EckerøLinjen skulle ha rundt 300 kroner tur/retur med bil og to personer. Det første som møtte oss var det gamle ærverdige Eckerö Post- og Tollhus. Det vakre bygget fra 1828 fungerte i over hundre år som grensen mellom det russiske keiserdømmet og Sverige. I dag er det museum, kunstutstilling og kafé. Den hjemmelagde konfekten må bare prøves..

 

På padlekartet vi kjøpte i turistinformasjonen i hovedstaden Mariehamn, så skjærgården imponerende ut med tanke på antall øyer. Kartet med målestokk 1:100000 viste derimot ikke halvparten av alle øyene som dukket opp når vi satte oss i kajakkene. Vi bestemte oss for å ta en tur med utgangspunkt i kommunen Föglö, som er lett tilgjengelig fra «fastlandet». Flate øyer, siv i vannkanten, grønt vann, sol fra skyfri himmel og et kompass som ble flittig brukt. Hadde det ikke vært for store mengder mygg hadde vi nok ikke tatt med teltet i kajakken i det hele tatt.

 

 

Frodige holmer som skapt for å padle rundt.

 

Ferja til Föglö går omtrent hver time om dagen, og er en av de få ferjene som man vanligvis ikke trenger å bestille i forveien. Åland består av en «hovedøy» og flere små skjærgårdskommuner hvor man må ta ferjer ut til. Etter flere bomturer ut på grusveier og private områder klarte vi å finne en nydelig offentlig badestrand. Allemannsretten står dessverre ikke like sterkt her som i Norge. Gammel vane er vond å venne så vi slo opp teltet hvor det ikke var folk på steder vi ikke forstyrret andre enn et par hjorter. Der det var folk spurte vi og de svarte hyggelig at det måtte vi bare gjøre.

 

Som nevnt hadde vi mange bomturer på private veier hvor vi måtte snu. Med en barnefamilie som hadde funnet lykken på stranda, som tilskuere, pakket vi kajakkene for et par dagers tur i øyriket. Vi hadde handlet proviant på butikken rett ved ferjeleiet. Föglö har i dag ca. 600 innbyggere og eneste butikk er i Degersby. Til tross for en del små hytter på de større holmene hvor vi padlet, følte vi oss nokså alene i dette paradiset.

 

 

Kristine i fint driv ved Gloskär.

 

Turen gikk sørvest fra Hasterboda mot Gloskär hvor det på 1600-tallet var et sykehus for spedalske. Vi så ingen rester etter det, men forestilte oss at på en dag som dette var det verre steder å bli forvist til enn dette. Midt på dagen måtte vi stoppe opp ved en eller annen naturlig badeplass, og hoppe uti. Vannet var behagelig og varmt, men når det er sagt merket vi at ikke alt var som det skulle med det marine økosystemet. Grått grums over hele bunnen samt mye død småfisk i strandkanten er unektelig urovekkende tegn. WWF hevder at en sjettedel av bunnen i Østersjøen ødelagt. Siden Østersjøen består av brakkvann og har lite sirkulering, er det et ekstra følsomt hav som i dag lider av oksygenmangel grunnet menneskelig påvirkning.

 

I løpet av tre dager hadde vi ingen lengre krysninger. Her ute kan man padle dagevis i en labyrint av øyer og holmer uten å eksponeres for noe særlig åpent hav. Det ble to netter i telt på tilfeldige holmer. Det bare å velge og vrake.

 

 

Kveldsstemning utenfor billvinduet.

 

Åland innbyr ikke bare til padling. Å sykle i det flate landskapet er en fornøyelse. På de varmeste dagene (35 grader i skyggen) var det herlig og enten kjenne sjøbrisen fra setet i kajakken, eller kjenne vinden fra sykkelsetet. Sykkel er enkelt å leie mange steder, og de koster rundt åtte euro per dag. Etter et par dager med sykling og det gode kaféliv i Mariehamn var vi klar for mer padling, vel å merke til en ny kafé. Kobba Klintar ligger helt ute mot havet utenfor Mariehamn. Losstasjonen ble bygget i 1862 og ble drevet frem til 1972. I dag er det kafé her og et yrende liv, i alle fall på sommerstid. Vi kjørte litt sør fra Mariehamn og fant en liten rasteplass ved sjøen hvor vi kunne sette kajakkene utpå vannet. I dette området var øyene større og holmene færre, noe som gjorde at navigeringen gikk mye lettere.

 

 

Sjarmerende område ved Eckerö, vest på Åland.

 

Vi visste at Kobba Klintar skulle ligge tett opp til hovedleden og så også en stor båt fra Silja Line på vei til Helsinki suse forbi i horisonten. Vi ble derimot litt overrasket når et like stort skip plutselig dukket opp fra bak en øy og kom ut foran oss. Avstanden var riktignok grei, men vi hadde lenge trodd at leden kun gikk på utsiden av losstasjonen. Litt skremmende, men mest artig siden vi hele tiden hadde hatt båttrafikk i bakhodet og hadde grei klaring. Bølgene som så fryktelig store ut på avstand ble litt mindre når de nærmet seg oss, men de var fortsatt så store at vi fikk fantastisk surf.

 

 

Vannet fristet i det varme været.

 

Å padle inn til selve Kobba Klintar gjennom et mylder av små passasjer, holmer og grasiøse terner var den fineste delen av denne turen. Vi gikk i land og kjøpte nykokt kaffe og måtte bare legge oss ned og nyte den friske sjølufta og solsteiken. Selve losstasjonen var åpen slik at vi kunne gå inn og se hvordan livet hadde vært mens det ennå bodde folk her ute. Men om det var mye folk her ute så var det mer enn nok plass til at vi enkelt kunne finne vårt eget lille sted. Åland er virkelig å anbefale. Dersom man tar kajakkene på bilen og inn på ferja fra Sverige slik vi gjorde, ligger det bokstavelig talt et hav fullt av øyer, enkelt tilgjengelig. Øyer som bare venter på å bli oppdaget av deg.

 

 

Kristine og Torbjørn. 

  • Categories: Artikler

    Om journalisten