Eventyret Lofoten

Eventyret Lofoten

Salt, sjøsprøyt og vind pisker oss i ansiktet, og vi ser nesten ingenting idet bølgene ruller over oss. Heldigvis finner vi en hvit drøm av en sandstrand hvor vi nærmest skylles i land.


Lofoten kan være like lumsk som det er vakkert, og før man vet ordet av det, snur været og man har mer en nok med å komme seg til land. Det er kanskje nettopp denne vakre uforutsigbarheten som gjør øygruppa i nord til et paradis for spenningssøkende eventyrere. Og nettopp derfor søkte to vestlandske jenter seg nordover to uker i sommerferien sin.

 

 

To fornøyde artikkelforfattere og fotografer, på tur i Lofoten.

 

Store forventninger

Forventningene er store, for dette er en liten drøm som går i oppfyllelse for oss begge. Hvordan blir været? Hva kan vi forvente av bølger, strøm og vind? Har vi tatt oss vann over hodet, bokstavelig talt? Og er vi i god nok fysisk form? Uansett så er avgjørelsen tatt, og Lofoten og Vesterålen venter, to destinasjoner som for oss bare betegnes som «paradis i nord». Planen er, etter mye om og men, å padle nordover fra Kabelvåg/Svolvær, opp gjennom Øyhellsundet, videre opp Raftsundet og til Lonkanfjorden i Vesterålen, hvor Møysalen skal bestiges. De siste to dagene padler vi tilbake.

 

Tirsdag. Vi ankommer Svolvær i ni-tiden på kvelden, og blir plukket opp av den nordlanske karen som vi skal leie kajakker av. Han virker litt skeptisk til det hele, noe som kanskje ikke er så rart: to fnisete jenter som legger ut på en ukes padle-ekspedisjon i fremmed og rått farvann, helt på egenhånd? Men etter litt prat og drøfting av rutevalg er vi inne i varmen, og tiltroen har vokst tilstrekkelig nok til at vi får leie hver vår kajakk, kjøpe Gorilla-tape og to kart, og får et hjertelig farvel.

 

 

Formidabel utsikt over Langstrandindan og Rørhoptindan.

 

Ivrige som vi er hiver vi oss rundt, lander i båtene og padler inn i midnattssolen. Det er blikkstille, og alt vi hører er årene som skånsomt treffer vannet. Drømmene og forventningene om å se storslagne tinder, turkist hav, sel, havørn, hval og spekkhogger starter alt her, og vi tar inn og fordøyer alle inntrykkene det spektakulære landskapet sender oss.

 

Hard etappe

Onsdag erværet er skiftende, og vi får vind fra nordvest når vi krysser Austnessundet. Den ene kajakken drar mot høyre, noe som gjør det til en hard etappe. Vi tråkker i land på en strand hvor det var meningen å ta lunsj, men før vi vet ordet av det er teltet oppe, middagen putrer på primusen og en pose med pannekakerøre roper på oss fra skottet i den ene kajakken.

 

 

Hurtigruten på vei inn til Trollfjorden, og to spente kajakk-jenter.

 

Neste dag padler vi gjennom Øyhellsundet, hvor vi har hørt at det skal være en del strøm, så det gjelder å følge med på tidevannet og heller ta seg en lang pause når strømmene er på det sterkeste. Vi padler forbi den ene stranden etter den andre, koselige, små havner, og ikke minst, Trollfjorden.

 

-Det hadde jammen vært morsomt å treffe på Hurtigruten når vi først er her inne, utbryter en av oss. Har vi ikke lært at når man snakker om solen, så kommer den stort sett alltid? Oj, er det plass til oss begge her da? Er vi i veien så de må vente til vi har padlet inn? Hva med bølgene? Heldigvis, men kanskje litt skuffende, var det rimelig god klaring inne i Trollfjorden, selv på det aller smaleste. Bølgene merket vi heller ikke noe til. Trygt ute av fjorden bærer det videre oppover Raftssundet. Siste etappe før kvelden er ett stykke hvor det er mye strøm. Heldigvis har vi den med oss, så det går fort unna! Hvordan var det med tidevannet igjen, lurer Monica på, for vi kommer ingen vei om vi møter på slik motstrøm senere. Det har vært en lang og innholdsrik dag, og vi slukner som to lys.

 

 

En nydelig morgen på Tengelfjordholmen.

 

Urolig natt i Raftsundet

Vi våkner synkront av en øredøvende alarm klokken halv åtte. Hodet er tungt som bly og kroppen nekter å følge med ut av posen. Mari spør heldigvis om vi skal sove en liten stund til, og Monica er ikke vond å be. Natten har vært klam, og måkene i Raftsundet sluttet aldri å skrike. Det gjorde heller ikke strømmen av durende båter gjennom hele natten. Men hvorfor skulle de det? Det er sommer, og solen slutter aldri å skinne.

 

En halvtime senere tvinger vi oss opp, og i løpet av femten minutter gleder vi oss nok en gang til å komme utpå vannet igjen. Vi pakker ned i båtene, spiser, og sier farvel til Tengelfjordholmen. Vi padler ut av Raftsundet og forbi Hanøyvika, hvor lundefugl og terner leker rundt oss på alle kanter. En ferge passerer oss i det vi glir inn mot Brottøya. Vi lurer et lite øyeblikk på om vi har padlet feil og havnet i et sydhavsparadis, hvor vi er omringet av azurblått og krystallklart vann og kritthvite strender. Raskt fjerner en frisk, eller nærmere brysk sjøsprøyt i ansiktet enhver tvil, og vi er tilbake i vårt nordnorske paradis.

 

 

Utsikt over Heggedalstinden og Stormolla.

 

Drøy tur i motvind

Stykket fra Vedøya og inn til Hennes i Vesterålen kjennes litt drøyt med sine 4-5 km i motvind. På land møter vi noen hyggelige fastboende som anbefaler oss å følge den guidete turen opp til Møysalen følgende dag, med tanke på store snømengder, årstiden tatt i betraktning. Den ene av dem tilbyr oss stranden sin som leirplass, men vi takker høflig nei. Vi sjekker heller inn på den lokale campingplassen, hvor mobiler og kameraer lades. I mellomtiden legger vi i vei til butikken hvor det er is og kaffe som står på menyen, før vi slenger oss ned på den hvite stranden vi tråkket i land på for noen hyggelige timer siden. Etter et svært friskt bad går turen «Sjøstjernen», et fengende navn på den lokale puben, som var overraskende stille til en fredag å være. Vi nyter og verdsetter også denne fantastiske og uvurderlige delen av turen vår; å få se landsdelens sjarmerende småsteder, og få hilse på nettopp dem som fyller dem med sjarm.

 

Det er lørdag morgen, og har hatt første natten inne. Vi har sovet godt og dypt, og har lite lyst å stå opp. Men storslagne Møysalen venter. For Mari er dette turens høydepunkt, og drømmen om utsikten fra toppen kjennes i hver en celle i kroppen. Den guidete turen starter med en halvtimes båttur i en sjarmerende sjark inn i Lonkanfjorden. Det regner, men værmeldingen sier at det skal lette når vi i følge skjema skal nærme oss toppen. Turen opp er både bratt og spennende, men på 400 meter lukker himmelen seg rundt oss, og på 700 moh har vi nesten ingen sikt.

 

 

Et sommerparadis på stranden i Hennes, med fantastiske fjell i både Lofoten og Vesterålen.

 

Til topps i taulag

Når vi nærmer oss toppen, og også breen som omkranser den, må vi binde oss inn i taulag. Plutselig stopper guiden marsjen, og vi lurer på hvorfor. Det er tross alt kaldt, og vi vil helst komme oss opp. ”Her er det!” ”Her er hva?” ”Toppen”. ”Hvor”? Han peker på en varde, og vi må jo, i stor skuffelse, bare tro ham. Turen har blitt kåret til Norges vakreste naturopplevelse, og det kan godt hende. Men for å få det bekreftet må vi nok bestige den myteomspunnende salen, voktet av sine to møyer, én gang til.

 

Søndag padler vi sørover igjen, kajakkene må leveres i Svolvær mandag. Dette blir turens lengste etappe, med sine grovt 17 nautiske mil. Mari er ikke helt i form, men padler på likevel. Vi vet nemlig at det er meldt en del vind neste dag, og må derfor komme oss så langt som mulig. Det blir hovedsakelig en transport-etappe, men jammen ble det både tid og energi nok til å nyte både tur og natur likevel. Vi får øye på mang en havørn og sel og oter, men dyrene av større kaliber lar vente på seg.

 

Det regner, og vi kjenner på at det ikke er så verst å ligge i telt likevel. Det er jo tross alt tørt! …sånn passe hvertfall. Vi er spente på hvor mye vind vi får over Austnesfjorden denne gangen, og tar en synfaring for å unngå «å padle på en smell». Det ser greit ut, og det er det også, faktisk overraskende greit. Vinden som var meldt har tydeligvis ikke kommet enda. Vi padler videre langs skjærene ved Svolvær lufthavn og runder neset, og… der kom vinden! Vi padler rett i mot, har ikke noe valg, det er ingen plass å gå i land på et godt stykke enda. Vi beveger oss nesten mer baklengs enn fremover. Salt, sjøsprøyt og vind pisker oss i ansiktet, vi ser nesten ingenting på grunn av bølgene som skyller over oss. Heldigvis finner vi en hvit sandstrand, hvor vi nærmest blir skylt i land, nok en gang. Og slik ender et fantastisk eventyr. Nesten.

 

 

Utsikt over Rekneset i Øyhellesundet en natt i slutten av juni.

 

Sjarmerende kafe

Duften av sjø, tørrfisk og en anelse tang møter oss i det vi tråkker døsig ut av bussen på Reine, sørvest i Lofoten. Her finner vi det som må være den mest sjarmerende kaféen i Norge! Hjemmelaget bakst serveres i fleng, sammen med fantastisk kaffe og en god dose fornøyelig humør av personellet, toppet med interiør som enhver jente vil drømme seg bort i. Her kunne vi være for alltid.. Men brått husker vi på hvorfor vi har havnet der i utgangspunktet; vi skal til spektakulære steder og bestige flotte tinder. Eventyrlysten kommer tilbake for fullt, og vi tar båten inn til Vindstad, hvor vi går ned til Bunesstranda,som er den breieste vi noen gang har sett! Før middag tar vi oss en tur på Helvetestinden, hvor vi nyter en flott utsikt over det endeløse havet. Vi nidstirrer utover teppet av blått for å se om vi kan skimte noe som kanskje kan være en hval eller spekkhogger, men nok en gang, til ingen nytte.

 

 

Monica speider mot den åpne hav fra Bunesstranda.

 

Dagen etter bærer det tilbake til Reine, hvor vi til slutt kommer oss avgårde til Sørvågen. Påfølgende dag vandrer vi inn til turistforeningshytta Munkebu, som vi har hørt mange goe ord om, men som dessverre er stengt for sesongen. På veien tilbake tar vi like gjerne en omvei opp flotte Kjølen. Vel nede sjenerer vi oss ikke,  men tar oss et bad i det lokale bade-vannet. Siste kvelden på tur spiser vi på den lokale restauranten, Maren Anna, hvor de serverer Lofotens beste hvalbiff. Den smelter på tungen sammen med en god rødvin. I kveld får vi nok sove godt.

  • Categories: Artikler
    Tags: Nord-Norge, Turer

    Om journalisten