Gjennom Svartisen med kajakk

Gjennom Svartisen med kajakk

Glomåga er en elv i Nordland som de færreste har padlet. Den renner mellom de to isbreene som utgjør Svartisen, og er mer utilgjengelig enn vi er vant til i Norge.


Av Mariann Sæther

For å komme til start må man padle over innsjøer og bære kajakkene i flere timer. Og etter endt padletur tenkte jeg at man trenger ikke å dra til øde avkroker som Nepal og Tibet for å finne eventyrlige opplevelser. Man trenger bare å reise til Nordland.

Filippo Brunetti (IT) boofer inn i ett av de mange morsomme droppene i øvre Glomåga. Foto: Mariann Sæther.

 

Verdens fineste vei
Etter femten år med reising er det ikke ofte jeg blir imponert over veistrekker. Fra to meter brede veier hengende i fjellvegger i Kina til øde grusveier i Patagonia har jeg fått min dose med spektakulære transportårer. Det er likevel lite som kan måle seg med Kystriksveien fra Mosjøen til Bodø. Møtet mellom fastlandet og Storhavet er dramatisk, og nok til å stilne de fleste. Av og til må naturen få snakke for seg selv. Enda mer eksotisk ble det når vi krysset polarsirkelen med ferga til Jektvik, som en siste fjær i hatten til Kystriksveien på Helgelandskysten. Etter en overnatting i fjæra i Tjongsfjorden brukte vi en siste time frem til Glomfjord, som var siste proviantstasjon før vi padlet ut på Storglomvatnet. Eventyret var i gang.

Over ryggen
Man blir liten når man padler i skyggen av isbreene som velter ned fra Vestbreen av Svartisen. Små isfjell i vannet minner om at temperaturen er langt unna badeland, og nakken får kink av to timer med padling og konstant vridning til høyre for å beundre isen som når helt ned til Storglomvatnet. Vel fremme er det på tide å rigge kajakkene til bæring – tre timer går med til å krysse over ryggen som skiller Storglomvatnet og den spede begynnelsen av Glomåga. Alle bærer tungt, for vi er kun gruppe nummer to som skal inn til Glomåga. Av gruppe nummer en fikk vi vite at de hadde brukt tre dager, og at det var greit å ta med nok proviant på turen. Dermed bar de fleste 40 kilos bører i form av kajakk, soveutstyr og mat.

Det er enormt å kunne våkne omringet av stillhet og ødemark! Mariann Sæther nyter morgenen. Foto: Ron Fischer.

 

Mellom kjemper
Den første kvelden ble tilbrakt i skyggen av renskurte dalsider og glimt av is både til høyre og venstre. Vi gikk til sengs med polarnatten like lys som den skal være i juli, og våknet fulle av forventninger til neste dag. Sakte, men sikkert ble elva større etter hvert som den samlet vann fra de to ruvende iskjempene Vestisen og Austisen på hver sin side av dalføret. Før Bjørnefallet er elva liten og alpin, med små dropp og noen dypere juv. Her måtte vi gjøre en god del bæringer rundt fosser som ikke er padlebare, men vi fikk også padlet mange morsomme småjuv med dropp og sklier opp til tre meter.

Spektakulært
Turens høydepunkt kom i det vi nådde til Bjørnefallet, en imponerende, og upadlebar foss på cirka hundre meter. Med brearmen Flatisen i bakgrunnen og det asurblå Bjørnefossvannet i forgrunnen, var landskapspanoramaet uten tvil det vakreste jeg noen gang har sett. Vi spiste lunsj på stranda og satt stille en time ekstra for å nyte naturen rundt oss.

For meg ligger mye av kajakkpadlingen nettopp i slike øyeblikk. Plutselig, mens man er på vei ned elva, finner man små naturmirakel som aldri glemmes. Fra Bjørnefossvannet er Glomåga også blitt stor, og renner over stryk og sklier som er morsomme å bære. I et kombinasjonsstryk fikk vi plutselig en svømmer, og det tok oss noen timer å få samlet utstyr, kajakk og ikke minst gruppen. Heldigvis var både padler og kajakk like hele, og vi fortsatte nedover med friskt mot. Det skulle vi snart angre på.

Louise Jull (NZ) blir liten i møte med naturen ved Bjørnefossvatnet.

 

Vanskelig juv
Etter en god natt søvn ved siden av elva fortsatte vi ut de siste femten kilometerne. Nå er det slik at de siste kilometerne på kartet manglet, men vi tenkte som så at ja, ja, det er sikkert ikke så mye helling igjen i elva. Der tok vi grundig feil. Etterhvert som dagen gikk padlet vi vanskeligere og vanskeligere stryk, og til slutt stod vi og klødde oss i hodet nede i et dypt juv. Elva var blokkert av store steinblokker, og å gå forbi på høyre elvebredd var umulig.

Etter en liten rådslagning bestemte vi at vi måtte komme oss over til motsatt elvebredd, og helst uten å måtte gå oppover elva igjen for å krysse. Dermed måtte vi foreta en heller nervepirrende ferging fra høyre til venstre, rett ovenfor store steinblokker med vannet spylende ned under. Det tok sin tid, hvor vi padlet én og én, og hvor vi passet på at alle kom seg trygt over med god sikring. To timer senere, etter å ha båret og dratt kajakkene gjennom noe som føltes som norsk urskog, stod vi ved utgangen av det blokkerte partiet av juvet og var glade for igjen å være på elva. Det er bra å bli minnet på at man skal ta lite for gitt, og at det alltid finnes gode løsninger bare man jobber sammen.

Fra kajakken ser elva annerledes ut! Foto: Diego Valsecchi.

 

Marmorslott
Etter noen morsomme stryk forandret elva plutselig karakter, og vi så streker av marmor i både juvvegger og elvebunn. Forventningene ble større ettersom vi rundet det siste hjørnet før Marmorslottet, og fikk øye på alle turistene. Vi var kommet til Marmorslottet. Glomåga har gravd ut vakre marmorskulpturer i elveleiet, og siden det er forholdsvis enkelt å gå inn til for vanlige turister, er dette en populær attraksjon å besøke i Nordland.

Den dagen fikk forøvrig turistene litt mer å ta bilde av i det vi kom flytende rundt hjørnet. De siste kilometerne ut til sivilisasjonen byr på kun ett større stryk, og slitne, men fornøyde nådde vi frem. Tre dager hadde blitt brukt på å padle gjennom ett av Norges aller vakreste dalfører, og inntrykkene hadde vært mange. Det er få steder jeg har vært som har rørt meg så mye som turen gjennom Svartisen med kajakk – naturen byr på enorme opplevelser som rett og slett må kalles eventyrlige.

“Med fire jenter på tur har vi det alltid gøy!” Foto: Ron Fischer

 

 

  • Categories: Artikler

    Om journalisten