HMS til glede og besvær

HMS til glede og besvær

De siste årene har norske padleklubber arbeidet med å få på plass helse-, miljø- og sikkerhetsplaner (HMS-planer). I denne artikkelen vil jeg skrive om Drøbak kajakklubbs erfaringer med innføring av vårt HMS-opplegg for padleaktiviteten.


Bakgrunnen er loven om produktkontroll og internkontrollforskriften i norsk lovverk. Disse krever at som alle som tilbyr organiserte turer eller kurs (også frivillige) må ha et internkontrollsystem. Systemet må kartlegge mulige farer og gjøre risikovurderinger før de såkalte tjenestene tilbys. Risikovurderinger og tiltak må dokumenteres.

 

Utfordring

Dette har vært en utfordring for flere klubber. Mangel på kunnskap og kompetanse har ført til en del frustrasjon. Det har også ført til frustrasjon blant padlere som frykter at systemer og dokumentasjon hindrer individenes frihet, padleglede og begrenser hvilke typer turer som kan arrangeres. Diskusjonene på diverse padlerelaterte sosiale medier har blitt temmelig opphetede, og innbitte motstandere av det såkalte ”HMS-helvete” har spådd nærmest apokalyptiske tilstander. Det er ganske underholdende lesning.

 

Utveksling av informasjon om dagens tur og forventede forhold før sjøsetting er en sentral del av HMS-arbeidet. Foto: Drøbak kajakklubbs bildearkiv.

 

Denne artikkelen handler om hvordan vi i Drøbak kajakklubb har forholdt oss til HMS-kravene, og hvilke erfaringer vi har gjort så langt. Forhåpentligvis kan det gi innspill til andre padlemiljøer eller bidra til refleksjon om padling og sikkerhetsarbeid generelt.  

 

Først noen presiseringer. Min bakgrunn for å skrive om temaet er at jeg har vært med på å utforme klubbens HMS-plan, og at jeg har vært en av klubbens turansvarlige. Den erfaringen jeg har med slikt arbeid er for øvrig begrenset. Jeg har tatt videregående kurs hav og deltatt på en aktivitetsledersamling i regi av Norges padleforbund (NPF) der HMS har vært sentrale tema. Jeg har ikke juridisk kompetanse. Hvordan klubbens HMS-opplegg ville framstått i møte med norsk rettsapparat har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Innholdet i artikkelen må derfor ikke forstås som en kokebok eller anbefaling for andre klubber. Vi har våre forutsetninger, behov og farvann vi tar hensyn til. De ulike klubbene rundt i landet har andre. Innholdet i artikkelen representer heller ikke NPFs oppfatninger om klubbenes HMS-arbeid. Det kjenner jeg ikke godt nok til å kunne skrive om.

 

Utgangspunktet

I 2009 begynte NPF å oppfordre sine tilsluttede klubber å utarbeide et systematisk HMS-opplegg for aktivitetene, med henvising til kravene i lovverket. Det oppfattet etter hvert også vi i Drøbak. Etter noe nøling begynte vi å arbeide med det i 2011 og ferdigstilte første versjon av vår HMS-plan vinteren 2012. Det var knyttet en god del usikkerhet til hvordan vi skulle gjøre det. Flere var engstelige for at dette kunne føre til mindre personlig frihet i padlingen, redusert aktivitet og kjedeligere aktivitet. Det ble derfor brukt en del tid på det som så fint heter forankring. I praksis betydde det å involvere ”kjernepersonlighetene” i klubben, de som svært ofte møter opp til klubbens turer og representerer klubbens sosiale lim. Uavhengig av om de hadde interesse for HMS-arbeidet eller NPF-utdanning. Vi ble raskt enige om at viktige målsettinger skulle være å ikke redusere aktiviteten, padlegleden, det gode sosiale miljøet i klubben eller føre til for tøff belastning på de som kunne og ville lede klubbens turer og aktiviteter. Det ble også tydelig at for å lykkes med dette, måtte HMS-arbeidet bygge på det vi mente var typiske kjennetegn for klubben og turene våre. For å få til alt dette måtte vi gjøre noen pragmatiske valg:

 

Fant ikke opp hjulet på nytt

1. Vi lånte relevante elementer fra HMS-planene til andre klubber som hadde kommet lengre enn oss. Disse ble omskrevet for våre behov. Ingen grunn til å finne opp hjulet helt på nytt. Vi har blant annet lent oss solid på arbeidet og kompetansen til Trondhjems og Fredrikstad kajakklubb (takk!).

 

2. Vi har definert at målsettingen med klubbens HMS-arbeid skal være å forhindre død og alvorlig skade på personer under klubbens turer. Med dette valgte vi samtidig at det å skape trivsel, godt miljø, utvikle medlemmenes padleteknikk osv. ikke skal være en del av det dokumenterte HMS-arbeidet. Det tror vi skjer best gjennom andre virkemidler. Samtidig tror vi dette bidrar til å konsentrere ansvarsområdene til det vesentligste, og er med på å hindre planverket i å ese ut.

 

3. Vi har begrenset klubbens HMS-plan til å være rettet mot det farvannet vi stort sett padler i på tur. Beskrivelsen inneholder en kortfattet gjennomgang av hva som er karakteristisk for dette farvannet og hvilke utfordringer dette byr på i forhold til HMS. Klubbturer til andre farvann skjer på initiativ fra medlemmer og de må da sørge for å utarbeide et HMS-opplegg som er tilpasset disse turene og områdene. Ressurspersoner i klubben hjelper til med dette. Når vi holder våttkort-kurs forholder vi oss til risikovurderingsskjemaene utarbeidet av NPF for disse kursene.

 

4. Vi har valgt å beskrive risikomomenter og tiltak i ikke altfor spesifikke ordelag i HMS-planen. Det gir rom for den enkelte turansvarlige til å finne en væremåte og ”lederstil” som oppleves naturlig, samtidig som de kan velge tiltak som oppleves relevante i forhold til den enkelte gruppe og de rådende forholdene. Ikke alle synes det er like moro å skulle holde et formaningsforedrag på land med en rekke fastlagte punkter, før turen starter. Det finnes andre måter å både gi og skaffe seg relevant informasjon på. Vi som er turansvarlige har ulike preferanser og behov. Noen synes de klarer å ivareta oppgavene når de gir og innhenter noen få nøkkelopplysninger. Andre synes de trenger å gi og innhente mer informasjon for å føle seg trygge i rollen. Noen ganger er det også slik at alle som møter opp til tur er svært erfarne padlere, der alle kjenner hverandre godt og anerkjenner hverandres padlevaner, preferanser og kompetanse. Da kan HMS-gjennomgangen før turen gjøres svært raskt.

 

Det er godt å kunne få litt assistanse når hjemturen føles lang. Foto: Stein Erik Lid.

 

Anerkjenner realkompetanse

5. Vi har valgt å anerkjenne realkompetanse som grunnlag for å være turansvarlig i klubben, i tillegg til relevant utdanning fra NPF. Det har bidratt til at vi har fått flere å fordele ansvaret på, noe som har vært nødvendig for å opprettholde aktiviteten. I tillegg tror jeg det har bidratt til at dyktige og erfarne padlere som ønsker å bidra ikke føler seg tilsidesatt av de som har valgt å ta NPF-utdanning. For å sikre at klubbens turansvarlige har tilfredsstillende kompetanse har vi gjennomført noe vi kaller ”vårpuss” før klubbsesongen starter for alvor. Denne dagen diskuterer vi erfaringer og utveksler ideer om rollen, samt utfordrer hverandre på redningsøvelser og badeleker. Det er både interessant og moro.

 

6. Vi har lagt til rette for at padlere kan invitere til ”private turer”, som ikke omfattes av klubbens HMS-ansvar, gjennom en nettforumfunksjon på klubbens hjemmesider. Denne brukes typisk til å avtale bølgeleik- og surfeturer, eller langturer til mer eksponerte eller eksotiske farvann for de som liker sånt. For å sikre at disse turene ikke skal forveksles med turer i klubbens regi, er de skilt ut i en egen kategori under klubbens nettforum. Det stilles også krav om at den som inviterer spesifiserer at det ikke er en tur der klubben stiller med en turansvarlig.

 

Fem hovedtema i klubbens HMS-plan:

Selve HMS-planen omhandler fem hovedtemaer (hele planen kan fås tilsendt ved å sende epost til [email protected]).

 

Det første er en beskrivelse av klubbens organiserte padleaktiviteter og hva som skiller disse fra ”private turer” klubbens medlemmer drar på. Poenget med dette er å avklare hva som er omfattet av klubbens HMS-ansvar.

 

Det andre er en kartlegging av de faremomenter som gjelder all padling, slik som for eksempel farene med svømming i kaldt vann og hva sunt bondevett tilsier at vi bør gjøre for å redusere konsekvensene. Dette har vi valgt å formulere som en ”padlevett-plakat” i stil med fjellvettreglene.

 

Det tredje er en beskrivelse av karakteristiske trekk ved farvannet rundt Drøbak og hvilke spesifikke faremomenter vi bør være oppmerksomme på. Personlig tror jeg dette er den viktigste delen av klubbens HMS-plan. En god forståelse av farvannet gjør det nokså enkelt å tenke seg til hva som typisk kan gå galt og sette inn tiltak. Oslofjorden ved Drøbak er tilstrekkelig langt inne i landet til at stor sjø eller dønninger fra Skagerak ikke har noen effekt. Om det blåser kraftig opp fra sør, noe som gir størst effekt i form av bølger, kan vi få opp til en meter krappe vindbølger. Det er relativt sjelden, det normale varierer fra flatt til halvmeteren. I praksis betyr det at det aldri blir stor nok kraft i sjøen til at ufrivillig landkjenning eller sammenstøt med skjær er direkte farlig.

 

 Iblant skjer det ting som gjør det vanskelig å holde gruppa samlet, for eksempel at noen stikker av for å finne en kiste med gull! Foto: Stein Erik Lid.

 

Stor båttrafikk

Det største faremomentet i dette farvannet (ut over de som forbindes med all padleaktivitet) dreier seg om til dels stor båttrafikk. All nyttetrafikk sjøveien til og fra Oslo passerer her (les Danskebåten og lignende). Fra mai til september er det i tillegg stor aktivitet av fritidsbåter. Det viktigste tiltaket er derfor å sørge for at gruppa foretar kryssinger av leia samlet i formasjon (og eventuelt ekstra merking/lys under dårlig sikt) som gjør at vi synes best mulig og eksponerer oss for båttrafikken i kortest mulig tid. Tidvis er det også sterk strøm i Drøbaksundet, noe som kan gjøre forholdene vanskelige for mindre vante padlere og artige for de mer drevne. HMS-planen retter oppmerksomhet mot noen spesielle områder der vi får typiske ”vind-over-strøm” effekter eller andre litt vanskelige formasjoner i vannet. Tanken er at vi ikke uforvarende havner i disse med en gruppe vi er usikre på om håndterer det noenlunde greit. Det er ikke moro med en ”alle i vannet”-øvelse når danskebåten nærmer seg. Den går for øvrig overraskende fort!

 

Det fjerde er en beskrivelse av hvilke krav og oppgaver som stilles til klubbens turansvarlige. Dette handler mye om informasjon – før, under og etter tur. Informasjon om turene på klubbens hjemmeside i forkant slik at folk kan gjøre et informert valg av om dette er noe som passer for dem. Informasjonsutveksling mellom deltagere og turansvarlig før båtene settes på vannet som har betydning for at turen skjer i sikre former. Kommunikasjon underveis og etter tur (har alle det bra? hvorfor Ola blålilla lepper?). Og selvfølgelig person- og vareopptelling. Kravene vi stiller til klubbens turansvarlige er definert i forhold til farvannet ved Drøbak. 2-stjerners farvann tilsier at turansvarlige må ha tatt NPF aktivitetslederkurs (eller mer) eller ha tilsvarende realkompetanse. Vi har også lagt vekt på at de turansvarlige skal ha god sikkerhetsholdning, dvs. være personer som bryr seg og følger med på hva som skjer rundt dem. I tillegg har denne delen av planen en liste over utstyr som turansvarlige bør ha med seg slik som vannsikret telefon/VHF, reserveåre, enkelt førstehjelps- og reparasjonsutstyr, taueline og vindsekk.

 

Det femte er krisehåndtering, altså hva en gjør hvis uhellet virkelig er ute. Her snakker vi ikke om kameratredning etter en ufrivillig velt eller at noen blir engstelige eller slitne og må taues. Dette dreier seg om alvorlig skade, fare for død eller død. Dette er både svært krevende og veldig enkelt. Krevende fordi det må trenes veldig mye på relevante scenarier for å kunne ha forutsetninger for å beherske slike situasjoner. Enkelt fordi vi fort innså at det var helt urealistisk å skulle legge opp til at vi i klubben alltid skulle ha med folk med slik kompetanse på tur. Det viktigste tiltaket i HMS-planen er derfor at vi sørger for alltid å ha en mobiltelefon (evt. VHF) tilgjengelig som kan brukes på vannet for å ringe 113 eller kalle opp kystradioen. I tillegg oppfordrer vi turansvarlige til å oppfriske kurs i lunge-hjerteredning med jevne mellomrom. Klubben har også har arrangert førstehjelpskurs som er åpent for alle medlemmene gjennom Norsk luftambulanse.

 

Padling i brott er spennende og lærerikt, men det er viktig å forstå effektene av forholdene og tenke konsekvens. Foto: Stein Erik Lid.

 

Hvordan har det fungert?

For det første har vi ikke hatt noen personskader. Det er nok å dra det litt langt å tilskrive dette det nye HMS-opplegget. Vi har heldigvis aldri hatt alvorlige skader på klubbens turer. Uansett har vi oppnådd hovedmålet med HMS-arbeidet så langt, og det er jo veldig bra uavhengig av årsaken. At det har gått hull på en båt eller to og gått med et par årer under leik og moro i bølger og blant skjær i løpet av året anser vi ikke å være i konflikt med målene for HMS-arbeidet. Riktig kompetanse, fornuftig inngripen og gaffateip har bidratt til at potensielt skumle situasjoner ikke ble det.

 

Vi har måttet redusere de faste klubbturene. Tidligere var det to faste turer gjennom hele det isfrie året. Nå har vi faste turer fra april til november. Dette har primært vært et spørsmål om kapasitet. Ikke alle klubbens turansvarlige padler mye om vinteren. Det har likevel ikke vært mindre aktivitet blant de av klubbens medlemmer som normalt padler i vintermånedene. Det går an å padle selv om det ikke arrangeres en klubbtur.

 

Ikke redusert frihet

Tilbakemeldinger fra klubbens medlemmer er så langt at HMS-opplegget ikke har fratatt folk friheten, ført til et dårligere tilbud eller redusert padlegleden. Det virker faktisk som om det isteden har bidratt til å sveise sammen miljøet og få mer struktur på aktivitetene. Mange har meldt tilbake at de opplever det som positivt at vi nå forhåndsannonserer hvor vi skal og hvor lang turen er. Det gjør at folk kan gjøre seg opp en mening om hva det innebærer for dem. Det gjør det mulig å vurdere hvorvidt det er realistisk at de rekker familiemiddagen på ettermiddagen etter turen, eller hvorvidt turen blir for enkel eller for krevende slik at de eventuelt kan velge å gjøre noe annet. Faktisk har en vanlig tilbakemelding vært at mange kunne ønske seg enda strammere regi på en del turer og at den som er turansvarlig markerer seg og rollen tydeligere.

 

På tross av HMS og arbeidet med bevisstgjøring av de viktigste tingene for å ivareta sikkerheten, opplever vi fortsatt tilfeller der vi krysser skipsleden som en skremt saueflokk, men det er sjeldnere. Som alle andre klubber får den stakkars turansvarlige iblant fnatt av enkelte som trives med å padle 300 meter foran resten av gruppa. En forklaring kan være at disse sliter med stiv nakke, da blikket alltid er rettet framover. Eller kanskje de trives best alene, men… hva er da vitsen med å være på klubbtur? Uansett, dette forekommer også sjeldnere. En interessant observasjon er at enkelte av disse med stiv nakke (eller hva det nå er?) som har fått prøve seg i rollen som turansvarlige, etterpå har endret adferd. Å bli tillagt ansvar gjør tydeligvis noe med folk. Oppmerksomhet og det å opptre ansvarlig synes å ha blitt litt ”in” i miljøet.

 

Mat og drikke bidrar både sosialt og til fysisk og psykisk overskudd. Foto: Stein Erik Lid.

 

Bevisstgjøring

Første året vi hadde et dokumentert HMS-opplegg og der klubben stilte med en definert turansvarlig for hver eneste klubbtur (2012), hadde vi 8 som tilfredsstilte kravene og sa seg villige til å være det. I 2013 sesongen har vi hele 14!!! Det virker som om det å være turansvarlig blir sett på som noe positivt og noe å strekke seg etter. Dette er veldig positivt for klubben både med tanke på fordeling av oppgaver og fordi det betyr at det skjer en bevisstgjøring omkring sikkerhetsspørsmål i miljøet. Det gjør også klubben mer robust og vi får større muligheter til å for eksempel padle andre steder enn i hjemlige farvann. Det frigir også ressurser til å arrangere flere workshopper omkring redningsteknikk, padleteknikk, rulletrening eller andre ting. Det håper vi å kunne få til mer av framover. Jeg tror også det oppleves positivt for den enkelte. Det blir mindre ensformig enn med de samme turansvarlige gang på gang, mindre belastning på hver enkelt og det gir muligheter til å utvikle egen kompetanse.

 

Til slutt vil jeg trekke fram en annen og uventet positiv gevinst. Vi har kunnet gjøre enkelte turer som noen av oss tidligere bare bedrev i privat regi, for eksempel brottpadling i fornuftige forhold, til klubbturer. Dette fordi vi gjennom det å bli tryggere på å lage HMS-rammer om turene nå opplever å kunne gjøre dette på en måte som tilfredsstiller våre krav til sikkerhet, uten at det blir for mye arbeid.

  • Categories: Artikler
    Tags: Helse, HMS

    Om journalisten