Jeg og min padledrakt

Jeg og min padledrakt

Jeg elsker og jeg hater min padledrakt! Jeg har en veldig gul padledrakt. Den er en tørrdrakt av merket Kōkatat med føtter og gummimansjetter i halsen og rundt håndleddene. Resten er Gore-Tex. ”Alle” kajakkpadlere ønsker seg en sånn padledrakt.


Jeg kan forstå hvorfor denne står på ”alles” ønskeliste – den har også stått på min ønskeliste en gang. Den gangen jeg ikke hadde skaffet meg mitt gule vidunder enda. – og jeg elsker jo min gule drakt: Den holder meg tørr i det verste regnværet du kan tenke deg, i den verste sjøsprøyten, når man trener kameratredning, når man går rundt. Om jeg skulle finne på å ligge midt ute på havet uten kajakk, holder den meg tørr.

 

 

Påkledningsmanøver, foto: Anders Levoll.

 

Selvfølgelig elsker jeg min padledrakt! Jeg kan berolige mine nærmeste med at dersom uhellet skulle være ute har jeg utstyret i orden og vil kunne ligge i vannet i fryktelig mange timer – ja, helt til noen kommer og redder meg. Det er ikke bare jeg som liker min padledrakt; mine pårørende liker den også.

 

Donald Duck

Den tar seg dessuten godt ut på bilder der den lyser opp i all sin gule prakt. Det ser kult ut når jeg sitter i kajakken. Det ser nesten litt ekspedisjonsaktig og tøft ut. Helt til jeg kommer på land… Min jentevariant har ”drop seat” – som jeg egentlig elsker over alt på denne jord de gangene jeg styrter tissetrengt ut av kajakken ivrig etter å late vannet snarest mulig i fjæra – men det geniale ”drop seat”’et har naturlig nok en vanntett og dermed meget stiv glidelås. Dette gjør at når jeg sprader rundt på land i min gule padledrakt blir mine kvinnelige former, dvs bare bakenden, fremhevet og forstørret til det ukledelige. Så min ekspedisjonsaktige fremtreden blir raskt forvandlet til vraltende and i det jeg entrer fjæresteinene og forblir vraltende and til jeg er trygt plassert i kajakken igjen.

 

 

Jeg og min padledrakt i Snillfjorden, selvportrett.

 

Men anderumpen har ingenting med mitt hat/elsk forhold til padledrakten å gjøre. Nei, jeg er utstyrt med en underutviklet forfengelighet så anderumpen bryr jeg meg fint lite om. Jeg bare konstaterer fakta. Jeg ikler meg gjerne padledrakten på tross av andeformen – eller det vil si; selve ikledningen skjer ikke alltid med glede. Ikledningen kan til tider rett og slett være litt ekkel. Etter dager i regn og bølgeskvulp og med landinger i brytende bølger fulle av fin sand blir ikledningsmanøveren med sandete og våte gummimansjetter ekkel.

 

With or without you

Men det er heller ikke sandete og våte mansjetter som gjør at jeg noen ganger hater padledrakten min litt – det er de dagene når været er litt for dårlig til å padle uten padledrakten og litt for varmt til å padle med.  Jeg ser for meg at det er dette problemet Bono tar opp når han synger: ”Can’t live with or without you”. Uansett, padledrakten puster jo og den kan brukes i ganske varmt vær, og selvfølgelig i alskens drittvær. Men dersom været blir for varmt risikerer man å bli kokt levende. Da bruker man ikke padledrakt.

 

 

Isklump på Svalbard, foto: Anders Levoll.

 

Så er det de dagene hvor man ikke risikerer å bli kokte levende – det er bare litt for varmt vær og i tillegg er det litt gufne bølger, litt stor mulighet for at det kommer til å blåse opp, litt langt til neste landingsplass, en litt for lang kryssing eller litt stor sannsynlighet for at det skal begynne å pøsregne. Det er de dagene hvor fornuften sier at det er lurt å ta på seg padledrakten. Og selvfølgelig er det fornuftig, sånn for sikkerhetsskyld.

 

Tenk hvor dumt det er å sitte midt ute i en fjord i pøsregn og bølgeskvulp med padledrakten trygt nedpakket i kajakken. Selvfølgelig er det dumt.

 

 

I bølgene på Liste, foto: Anders Levoll.

 

Så sitter jeg der da, og padler i min fornuftige padledrakt. I padletak etter meget fornuftige padletak padler jeg med gummimansjetter som klamrer seg fast til klam hud. Som klør og klamrer seg til halsen. Kroppen er litt for varm, og varmere skal det bli mens gummimansjettene klamrer seg fast og vrir huden rundt på halsen når man ser seg litt til siden. Det er utrolig irriterende med klam og trang gummi med sand på som vrir på halshuden og klamrer seg fast til den – og det klør. Det er i slike stunder, når jeg føler meg helt igjensnurpet på alle bauger og kanter, at mitt kjærlighetsforhold til mitt ellers så høyt elskede vern mot frådende hav og alskens ville naturkrefter settes på prøve. Jeg kjenner stikk av hat og raseri mot fornuftigheten og igjensnurpingen og den klamme klamringen. Jeg får lyst til å bryte ut av padledrakten og hoppe i havet, men jeg gjør det aldri. Det ville jo vært svært lite fornuftig.

 

 

 Utenfor Kristiansand, foto: Anders Levoll.

  • Categories: Artikler

    Om journalisten