Kampen om Styggegjelet

Kampen om Styggegjelet

I 2003 ble jeg invitert med på det som skulle bli førstegangspadling av Utla, som renner tvers igjennom Jotunheimen. På vei ned mot Årdal må man igjennom Styggegjelet, Norges dypeste juv, og på kartet var det klart at det ble smalt og bratt gjennom juvet. Kanskje for smalt, og kanskej for bratt?


Vi tok beina fatt fra Sognefjellshytta tidlig i september, og 3 dager senere stod vi ved bilene i Øvre Årdal. Bak oss lå mange kilometers gåing, noen veldig bra stryk, og en helvetes tur opp Kyrkjestigen da vi ikke fant en vei forbi det første stryket i Styggegjelet. Vi måtte bøye unna og Styggegjelet fikk ligge i fred enda en stund. Etter oss kom en annen gruppe og padlet igjennom, med Pål Kalleberg i spissen. Ryktene gikk om et utrolig fint juv, hvor det meste kunne padles, og jeg ble bare mer og mer oppsatt på å få selv komme igjennom. I sommer var endelig tiden inne.

Nouria Newman i juvet ovenfor Skogadalsbøen. Foto: Mariann Sæther.

 

Første forsøk

Nouria Newman (FRA) kom til Norge og ville padle bratt. Vi titta litt på værmeldinga og fant ut at den ikke så altfor ille ut. Desverre, en dag etterpå når vi satt godt nede i juvet nedenfor Skogadalsbøen regnet det i bøtter og spann. Vi hadde gått inn fra Sognefjellshytta med godt mot, selv om vi kikka litt bekymra på regnskyene som kom og gikk over Fannaråken. I godt ungdommelig overmot bestemte vi oss for å prøve, Nouria hadde tross alt kommet hele veien fra Frankrike for å prøve seg på Norges dypeste juv. Også var det litt stas å bare være to jenter på tur. Ingen til å fortelle oss når vi måtte snu, hvordan vi skulle lese kartet, hvor vi skulle slå opp teltet.

 

Ned til Skogadalsbøen gikk allting bra, vi fant et fint lite sted å campe på natt en. Det regnet hele natta, men vannstanden kom ikke opp, så vi var positive til å fortsette nedover. Som sagt så gjort. Etter noen bæringer og litt grad tre/fire befant vi oss rett ovenfor inngangen til Styggegjelet. Jeg kikket opp på Kirkestigen som går opp bratt til høyre i et veldig distinkt skar, og tenkte at jeg var veldig glad for at jeg slapp å gå opp der med kajakk igjen. På elv venstre brukte vi to timer på å gå rundt inngangspartiet, og vi fikk kikket litt inn i juvet på vei ned til elva igjen. Jeg konstaterte at det var veldig mye hvitt vann, og få bakevjer.. Jeg tror nok at bekymringsrynken hang i pannen hele dagen, men det var der og da jeg skjønte at vi skulle være heldige om vi ikke gikk på en smell.

Mariann Sæther på Stor-Utla. Foto: Nouria Newman.

 

Det regnet, elva var høy, og etter det jeg kunne lese av kartet ble elva veldig smal til tider. Men. Det er vanskelig å kaste inn håndkleet. Og vi var på samme plan. Selv om det ble brattere og brattere desto lengre ned i juvet vi kom, så vi på kartet at vi hadde en retrettmulighet opp til høyre 300 meter lengre nede i elva, der det helt tydelig var et fall på kartet og et “hjørne” stryk. Klokken seks på dag to sto vi og klødde oss i hodet foran det nevnte stryket. En enorm valse innsperret mellom såpeglatte fjellvegger gjorde en fortsettelse av padlingen umulig. På venstre side var det mulig å komme seg forbi, men det så ut som mange timers gåing. I tillegg visste vi ikke hva som var nedstrøms, og vi visste også at når vi først padlet inn der ville det bli vanskelig å komme seg ut igjen. Så dermed var det bare å kaste inn håndkleet og ta konsekvensene av å ikke høre på værmeldingen godt nok.

 

Plan B

Vi festet kajakkene i et tre og begynte å gå ut av juvet. Eller, riktigere sagt så krabbet og klatret, halte og dro, kravlet og ålte oss opp fjellsida. Etter tre timer begynte mørket å komme, så vi fikk stablet opp teltet i et lite hjorteleie i den bratte fjellsida. Den natta gikk det flere ras i dalen rundt oss, og vi følte oss litt sånn halvveis utsatt der vi lå halvmidt nede i Norges dypeste juv. Dag tre ble brukt til ni timers gåing ned til Hjelle, hvor bilen var parkert.

Nouria Newman på vei inn til Utla. Foto: Mariann Sæther.

 

Det var mildt sagt mange fjellgåere som lurte fælt der vi kom traskende med redningsvester og årer, tørrbager og i det hele tatt så ganske bortkomne ut. Mens Nouria reiste hjem, ventet jeg i to uker før jeg igjen prøvde meg på Styggegjelet. Tsjekkiske Jakub Sedivy ble med på turen, og vi gikk inn fra Hjelle via Avdalen. Den siste timen frem til Stølsmaradalen og en kjærkommen DNT hytte ble unnagjort i mørket, noe som definitivt gav litt ekstra spenning der vi snublet over stein og myr.

 

Knirkefri padling

Dagen etterpå rusla vi opp til Snørestødet, og tok fatt på de 800 høydemetrene ned til kajakkene. En liten time tok det å komme ned, og vi var mildt sagt henrykte over å se steiner der det før bare hadde vært hvitt vann i elveleiet. Padlingen gjennom Styggegjelet gikk knirkefritt, og vi fikk padlet det meste. En liten kinkig sak nede i et juv gav oss litt hodebry siden man ikke kunne synfare stryket, og heller ikke gå rundt, men linja viste seg å være ren og fin.

 

Fra Vettis tok det oss gode fem timer ned til Hjelle, og vi måtte gå forbi juvet ved Hyljefossen siden man absolutt trenger klatreutstyr og tau for å synfare. Etter en helt ren 10 meters foss dropper elva over en heller uren fire-meter, før juvet smalner spektakulært inn til noen få meters bredde, og blir umulig å synfare.

 

Syv år etter at jeg først prøvde å padle Norges dypeste juv satt jeg endelig på take-out, utslitt men lykkelig. Det er slike øyeblikk som gjør kajakkpadling til noe helt unikt. Når man har prøvd og prøvd og endelig lykkes. Da er det helt greit å sette fra seg padleåra, og ta en pust i bakken. Til neste gang.

  • Categories: Artikler

    Om journalisten