Misforståtte padleteknikker

Misforståtte padleteknikker

Det er mange meninger om hva som er god teknikk innen elvepadling, både begrunnede og ubegrunnede. I denne artikkelen skal jeg behandle to ofte diskuterte, dog ulike teknikker: Bakdekkrulle og lavt styretak, som gjerne utføres som en variant av lavt støttetak.


Førstnevnte er mer eller mindre bannlyst i tradisjonell instruksjonssammenheng, mens sistnevnte holder seg standhaftig. Mens en god bakdekkrulle har reddet undertegnede mer enn en gang har lavt støttetak nesten aldri vist seg gunstig. Hvorfor?

 

Farlig rulle

Det har ofte blitt påstått at man ikke skal lære bort bakdekkrullen til nybegynnere eller de som er litt ferske på elv. Dette fordi man åpner for støt og slag av eventuelle steiner på bunnen av elva. Videre rommer denne begrunnelsen at man også befinner seg i en ekstremt ustrakt posisjon hvor man altså ligger bak på bakdekket av kajakken, opp ned, under vann. Argumentet er også at man er mer utsatt for strekkskader i skulderpartiet enn i en vanlig framlengsrulle.

 

 

Mike Dawson i et dropp. Teknikken må være på plass når du setter utfor stryk som dette. Foto: Mariann Sæther.

 

Etter 13 år i elva må jeg si at dette stemmer sjelden. Selvsagt kan man være uheldig i det øyeblikket baklengsrulla utføres og få nesa skrubba i bunnen, men faren er ikke betraktelig større enn ved normale rulleforsøk. Når det gjelder eskimorulle har jeg en gjeldende filosofi som er vanskelig å bestride: Den beste rullen er den du kommer deg opp raskest med, og i ni av ti tilfeller er dette nettopp bakdekkrulla. Hvorfor dette er et faktum skal jeg ta for meg i neste avsnitt.   

 

Fordeler og ulemper

Etter å ha lært bakdekkrulla og fått den innøvd vil man oppdage at det er lite man faktisk trenger å gjøre med åra for å rulle. Det er nok en gang i hofta det sitter. Baklengsrulla er også en sveiperulle der årebladet fungerer mer som et støttehjul i det man holder bladet i vannflata i størsteparten av rulla. Poenget med å utføre en baklengsrulle er at man veldig ofte blir kastet bak på kajakkdekket når man går rundt ufrivillig i elv. Ved å utnytte bevegelsen og fortsette momentet man har fått i det man blir kastet rundt, er krefter og tid spart. Om man fortsetter direkte inn i en baklengsrulle kan man være veldig raskt oppe igjen. Tar man seg i stedet for tid til å kjempe seg frem til korrekt posisjon for å bruke en vanlig framlengsrulle, har man ofte kastet bort verdifull tid. Under vann.

 

 

Flink elev: I stedet for et lavt støttetak ut av bakevja har Kamilla Sporsheim et offensivt padleblad i vannet og er klar for det som kommer nedstrøms. Foto: Mariann Sæther

 

Dessuten havner man som regel litt bakpå når man ruller opp ved hjelp av en framlengsrulle, i hvert fall om man er nybegynner, mens man med en baklengsrulle ender opp med kroppsvekten framover. Dermed er man i en ideell posisjon til å ta neste padletak. Ulempen med en bakdekkrulle er likevel, som det altså ofte understrekes, at man i et lite sekund er mer utsatt for slag og støt enn ved en vanlig framlengsrulle. I tillegg må man ha en viss fleksibilitet i skulderpartiet for å få utført selve bevegelsen, og da særlig i innlæringsfasen.

 

Dårlig teknikk

Det er få elementer i opplæring av en nybegynner som er så ødeleggende som et lavt støttetak, gjerne kombinert med å lære seg å padle ut av bakevja. Eller skal vi heller si: Drifte ut av bakevja. Som en variant blir dette støttetaket også gjerne lært bort som et styretak i elv, der det plantes ned i hoftehøyde og brukt som en vektstang mot strømmen for å snu framenden på kajakken i ønsket retning. Det er flere grunner til at denne padleteknikken bør gå i glemmeboken så raskt som mulig.

 

 

Mariann Sæther bruker et lavt styretak som “rudder” under VM i Thun, 2009. Bilde: Tyler Curtis.

 

For det første lærer man nybegynneren å være passiv i forhold til elementet elv og strøm. Når det gjelder lavt støttetak for å komme seg ut av bakevjer så planter man åra ned i vannet, lener seg på den og lar seg drive med strømmen. Riktignok går ikke elven rundt, og instruktøren får mindre å gjøre. Jeg mener likevel at om en instruktør ikke er i stand til å vippe opp eleven om han går rundt, uten at denne må trekke i trekket og svømme, så bør man revurdere sine egne instruksjonsteknikker. Om man har med særdeles engstelige elever å gjøre, hvor man absolutt ikke vil at vedkommende skal gå rundt, er bruken av lavt støttetak likevel forståelig.

 

Umulig å bli kvitt

Når teknikken blir brukt som et styretak, får eleven beskjed om å sette åra ned i vannet litt bak hofta og bruke den som en brekkstang for å forandre retning på kajakken. I lekepadling på bølger og i valser kaller man dette ofte en ”rudder”. Det er da også nesten bare her, sammen med enkelte ganger i slalåmkajakken, at teknikken er forsvarlig og konstruktiv. Dette lave støttetaket og styretaket er så å si umulig å bli kvitt i etterkant, om man da ikke aktivt går inn for å fjerne det fra hjernebarken. Og det vil man gjerne om man har som mål å padle effektivt, pent og sikkert. Et lavt styretak åpner også opp skulderpartiet for rykk og napp, og er gjerne fulgt av en viss bakoverlening i kajakken. Man mister all effekt av bunnkantene i båten, omtrent som når man lener seg bakover på ski. Alle vet hvordan det går!

 

Når man lærer bort et lavt støttetak til nybegynnere ser man også ofte at dette blir deres sikkerhetsposisjon: Om det kommer uventede store bølger eller man føler seg usikker i kajakken, setter man seg godt til rette med åra ut til sida som et støttehjul. Problemet er at man ikke lærer nybegynneren at man på elv må være offensiv og padle seg igjennom problemer. Å prøve å drive igjennom problemområder i strømmen er sjelden en oppskrift på suksess.

 

 

Tyler Bradt finner balansen i en grad fem foss med et velplassert styretak i Eidsåa, Telemark. Foto: Mariann Sæther.

 

Summa summarum

Ja, jeg bruker fremdeles mye framlengsrulle i kajakken. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at jeg alltid ruller raskere, og de aller fleste med meg som tilbringer mye tid i kajakken, med en baklengsrulle. Også når det gjelder grunne stryk og på sklier. Lave støttetak prøver jeg så godt det lar seg gjøre å styre unna, og disse blir da også reservert til spesifikke nedstrømsporter innenfor slalompadling. Da sitter jeg i en kajakk på 3.5 meter som veier ni kg, noe som gjør teknikken nyttig i den det muliggjør det å holde farten oppe mens man styrer seg igjennom en port. I elvepadling er lave styretak så å si aldri nødvendige.

 

Selv skulle jeg ønske at jeg aldri hadde hørt om lave styretak, for de har en lei tendens til å snike seg inn i padlerytmen i uforutsette øyeblikk. Og det selv etter ti års forsøk på å bli kvitt de. Gjør nybegynnerne en tjeneste: Lær deg selv og dem bakdekkrulle og styr unna lave styretak!

  • Categories: Artikler

    Om journalisten