Øyparadiset lengst mot vest

Øyparadiset lengst mot vest

Padling 4.14: Juni har gjort sitt inntog, eksamener er unnagjort, ferie fra jobben er ordnet og sommerferien smyger seg innpå oss. Endelig sommer og padling!


…eller? Vi er begge trøtte og slitne etter et langt og krevende semester, og fristelsen for å falle i sydenfellen ble nesten for stor! Og med en typisk juni-studentøkonomi blir drømmen om nok en sommer i det spektakulære nord bare med tanken. Alternativene begynner å surre. Badetøy, sommerklær og avslapping på en gyllen sandstrand? Ja, takk! Koffertene blir pakket og passet funnet frem… Og plutselig befinner vi oss på Krakhella i Solund.

Solund

Toppen av Pollatinden, utsikt mot nord-vest.Foto: Mari Nødtvedt.

 

Entusiasme som smitter

Hvorfor i alle dager må man absolutt til syden for å slappe av og hente seg inn, tenker vi, ikledd våre tradisjonelle Gore Tex jakker og med pakksekker i hendene. På fergekaien møtes vi av en kar med et stort glis og voldsom entusiasme, som umiddelbart smitter over på oss begge. Heldigvis, for det å pakke tursekken, stresse avgårde med både buss, bil og båt, er aldri ideelt når man aller helst vil ligge på en sofa for å hente tilbake kreftene eksamensperioden har stjålet. Det var de der berømte dørstokk-milene…

 

Sistnevnte gledesspreder, Nils Bjørgo, kjører oss til sitt nydelige småbruk i vannkanten ved Sandvika nord for Krakhella. I det vi tråkker ut av bilen blåses vi nesten over ende. Det ljomer sterk kuling fra nord, og i vår feriemodus er det er uaktuelt å starte padleuken i så sterk vind. Vi skulle tross alt ha fokus på å slappe av og kose oss denne gangen! I stedet peker Nils oss i retning en liten ås hvor vi kan slå opp teltet for kvelden, før vi dagen etter skal padle avgårde i kajakker leid av samme mann. Campingforholdene er gode, og vi starter like godt på nødprovianten med det samme; en flaske rødvin og mørk sjokolade. Vi får straks besøk av andre festemte sjeler; Solunds berømte villsauer. Utsikten og selskapet kunne ikke vært bedre!

P6170010

Endelig lurt oss rundt Risøyna.Foto: Monica Kalberg.

 

Sol som bestilt

Vi skimter fjellet Alden i det fjerne, og på grunn av luftspeilinger ser det ut som om det svever rett over vannskorpen. Vi lengter etter å komme oss til toppen av fjellet langt der borte for å nyte utsikten, men det er meldt for mye vind, og det blir med tanken. Vi padler sørover istedet. Padleturen begynner like strålende som vi har drømt om, og det kjennes skjønt å være i gang. Værmeldingene skryter av flau vind og sol, og starten går greit, men plutselig møter vi brysk motvind, akkompagnert av duskregn. Så vi biter tennene sammen og padler, vi padler og padler… og padler. Det går sent og vi kjenner litt på at dette ble mer en styrkeprøve enn en rekreerende padletur i et padleparadis.Det nærmer seg lunsj og vi speider etter en liten vik hvor vi kan finne le for vinden. Vi er heldige, for akkurat som bestilt, titter solen frem fra skyene i det vi pakker opp mat og kaffe. Livet er godt.

 

Iløpet av formiddagen har vi til og med fått sett niser og havørn, og igjen kjent på de gode og store padlegleder …så lenge det varte. Under etappen etter lunsj har vinden tatt seg opp og stemningen beveger seg fra «behagelig» til «spennende», og vi unngår å padle for nært land hvor bølgene slår ut igjen, men heller ikke for langt ut mot det store, turbulente havet… Det kan bli et langt stykke å svømme med kajakk på slep! Etter noen masete timer hvor «fantastisk», «irriterende» og «typisk med motvind» har gått på repeat, runder vi endelig Risøyna hvor det er rolig og fint, rett og slett nydelig. Humøret returnerer, og vi er spente på hvordan Råkeneset ser ut i virkeligheten. Dette stedet er en over 250 år gammel husmannsplass som nå er fredet, og som er i bruk av turistforeningen, som betegner den som sin vestligste hytte. Vel, vi har sett bilder på nettet før vi reiste, men de kunne ikke ha forberedt oss på hva som ventet… Et ubeskrivelig sommerparadis!

Solund

Sauene på Litlefærøyna. Foto: Mari Nødtvedt.

 

Værfast på Råkeneset

Det er tirsdags morgen, og vi ligger værfast på Råkeneset. I slike situasjoner er det ikke annet å gjøre enn å sette på kaffen, smøre seg med solkrem, hive på seg badetøy og legge seg paddeflat i det grønne gresset. Begrepet «værfast» har altså fått en ganske ny betydning! Dette er luksus. Det er ingen ting i hele verden vi er nødt til å gjøre eller rekke. Vi vil bare nyte å være på tur, spesielt her ved Råkeneset. Etter hvert som tiden i solsteiken går, blir vi ganske rastløse. Å ikke ha noe å gjøre er nemlig uvant for to vanligvis ganskesåtravle sjeler.

 

Det tar ikke lange tiden før vi slåss oss ned i hver vår våtdrakt og presser på oss et par meterlange svømmeføtter. Her skal det fridykkes! Sikten er ikke all verden, men algene, som er skyld i den dårlige sikten, farger vannet nydelig azurblått. Det er mye fint å se på, både av vekster og fisk, og østers ser vi overalt! De vokser til og med oppetter de bratte bergene. Det er en helt annen verden under overflaten vi vanligvis troner på, for her svømmer vi mellom leppefisk, lyryngel som glitrer i gull og turkis mot overflaten, og kråkeboller. Tilbake på land tørker vi mens kroppen brunes, og vi spiser, som vanlig, en altfor stor lunsj, etterfulgt av litt (ikke så sårt trengt) nødproviant-sjokolade.

Solund

Fullfart i fineværet, på vei tilbake fra Litlefærøyna.Foto: Mari Nødtvedt.

 

Tilværet er perfekt

Været, stedet og tilværet er perfekt, og vi ler av at vi kunne ha ligget på en strand i Tyrkia istedenfor på et svaberg i skjærgården, rett innenfor havgapet i verdens vakreste land. Det er akkurat slik man ser for seg at en perfekt sommerdag skal være! Turen har ikke vart i mer enn et par dager, og vi har alt sett niser som soler seg i det blikkstille vannet og havørn som surfer på de varme luftstrømmene. Tankene om motvind og saltvannssprøyt gir noe annet enn bare frustrasjon i dag. De er heller en kilde til mestringsfølelse og tilfredshet. Det er endelig sommer og padling!

 

Onsdags morgen våkner vi av et par måker som slåss om de siste restene av gårsdagens fiskegryte. Vi liker begge godt måker og deres markante skrik, det er en fin måte å minnes på at vi befinner oss i havlandet. Telt og utstyr pakkes ned, og vi forflytter oss sørover fra Råkeneset. Midt i Liasundet ser vi to kajakkpadlere, og lurer på om vi skal padle mot dem for å forhøre oss om forholdene lenger ute i havgapet. Vi ser at de padler mot oss også, og da vi skimter et norsk flagg, skjønner vi at det er to ekspedisjonister (!) vi treffer på. Det viser seg at det er to gutter på vår egen alder, som har padlet fra Sverige og er på vei til Russland. De padler altså hele norskekysten på langs. Vi blir svært begeistret, og prater med de spreke guttene lenge, slik at vi nesten driver tilbake til der vi startet fra. Vi ønsker dem en fantastisk tur videre, og kjenner litt på at de fire turdagene våre ikke var mange nok likevel…!

IMG_2459

Sol, sommer å kajakk ved Hønse holmen.Foto: Monica Kalberg.

 

Spennende Pollatinden

Ikke lenge etterpå padler vi i land på Hardbakke, tettstedet i Solund som ifølge internett har alt. At de har alt er kanskje en liten overdrivelse, men en flott badestrand, et spennende fjell, en koselig nærbutikk og hyggelige mennesker, det har de! Kursen går direkte til Harbakkes kafé, hvor vi spør etter transportmuligheter til Pollatinden, som er det nest høyeste fjellet (541 m) i Solund.

 

Da transportmulighetene er få, vandrer vi langs asfalten fra Hardbakke til bunnen av fjellet, hvor vi begynner oppstigingen. Ganske raskt innser vi at vi har undervurdert den store haugen av konglomerat. Utsikten som møter oss er helt fantastisk, og vandringen opp dit spektakulær! Vi ser til Måløy i nord og helt til Mongstad i sør, og tror også at vi nesten kan skimte England. Her tar vi en ekstra lang pause hvor vi, som vanlig, passer på at blodsukkeret når maksimale høyder.

P6200063

Postbåten ved kai på Lågøyna. Foto: Monica Kalberg.

 

På tur til Litle Færøy

Siste dagen på tur møtes vi nok engang av en stekende sol og blå himmel. Kajakkene skal tilbake i Nils Bjørgos eie iløpet av ettermiddagen, så tiden er knapp for to eventyrere. Etter å ha truffet på kjentfolk på Hardbakke (hvem skulle ane det), ble vi tilbudt skyss med den lokale postruten, som også rommet kajakkene våre. Turen gikk til Litle Færøy, med stopp på flere av de andre øyene først. Tenk å være så heldige; nå fikk vi se alle øyene vi hadde skimtet og vært nysgjerrige på på kartet.

 

Naturen i Solund er helt unik, og preges av massive steinformasjoner, og nesten hele kommunen består av devonske sandsteiner og konglomerat. Dette har gjort at vi flere ganger har måtte lete etter steder å gå i land, men også at vi har gnidd oss i øynene av fascinasjon. Trær og busker klorer seg fast i hver en sprekk, og farger landskapet grønt mellom alle steinene. I Solund kommune er det flere øyer enn mennesker. Selv i gråvær og regn er dette øylandskapet vakkert! Konklusjonen er utvilsom helt klar, Solund er en uoppdaget perle, og da spesielt for oss padlere!

P6200083

Perfekt Sommerlunch på Hønse holmen.Foto: Monica Kalberg.

 

Uoppdaget perle

Eventyret nærmer seg slutten, men vi ser på klokken, både minutt- og sekundviser, og ser på hverandre… Joda, vi rekker vel akkurat å gå opp på fjellet Skarvenipa, som Hardbakke ligger ved foten av. Vel, vi måtte da løpe opp og løpe ned, men bussen rakk vi. Vi rakk jo til og med å kjøpe kaffe og jordbær, før vi møre og gode kunne sette oss på bussen tilbake til virkeligheten. Saligheten vi så ofte møter ved slutten av turen, forsterket av endorfiner, jordbær og kaffe, kjennes i hele kroppen. Konklusjonen er klar: Solund skal besøkes igjen!

 

  • Categories: Artikler
    Tags: Turer

    Om journalisten