– Kosterhavet skjønneru’, det fins ikke makan, sa vår seilende venn og fikk noe havblått i blikket. Joda, vi skjønte. Til Kosterhavet ville vi. Vi bare måtte. Men vi var jo ikke seilere. Vi var bare to kosepadlere med middels kondis. Hvordan ville vi klare brasene i havgapet der ute?

Det store sjøkartet kom fram og ble brettet utover bordet. Vi higet mot havet, mot friheten og de vide vyene med bare horisonten som begrensning. Men vår kjentmann helte snart kaldt vann i blodet på oss. – Nei, her ute...