PADLING tester Tahe Greenland Touring

PADLING tester Tahe Greenland Touring

To produsenter har gjort seg særlig bemerket på det norske markedet med sine flotte grønlandskajakker i kompositt. I forrige nummer testet vi Seabird Qanik. Denne gangen legger vi Tahe Greenland Touring under lupen. Designet har flere likhetstrekk med Qanik, men båtene oppleves overraskende forskjellige på vannet.


Den estlandske kajakkprodusenten Tahe har høstet lovord for både «Greenland» og «Greenland Touring». Sistnevte har fått noen etterlengtede centimeter i både bredde og høyde. Linjene er fremdeles lave og delikate, men nå snakker vi om en langt mer anvendelig farkost. Seabird benyttet seg av samme resepten da de lanserte sin Qanik. Den fremstår på samme måte som et alternativ for entusiaster som ønsker seg mer plass enn hva Black Pearl og Sea Pearl kan fremvise. Da begge produsentene nå kan tilby grønlandskajakker med et levelig indre volum, ønsker vi å foreta en sammenligning.

 

 

Christian, på syv år, prøvesitter Greenland.

 

For hvem

Tahe Greenland Touring er med sine atten fot, en lang farkost. Plassforholdene om bord kan sammenlignes med kompakte havkajakker som er både to og tre fot kortere. Stabiliteten er god nok til at padlere med et minimum av erfaring trygt kan padle den på rolige dager. Konseptet dreier seg imidlertid om så uendelig mye mer enn at båten makter å underholde noviser. Entusiastene bør kjenne sin besøkelsestid, for her er lenestolskomfort og stor lastekapasitet ofret til fordel for en intim sittebrønn og fine rulleegenskaper.

 

Rent personlig synes jeg Tahes tolkning av temaet grønlandskajakk er vellykket i form av denne Greenland Touring. Johan Wirsén må ha hatt opptil flere gode dager på jobben da han tegnet kajakken, for her snakker vi om smakfulle linjer. Touring er produsert i håndopplagt glassfiberkompositt, og støpens finish er god. Båndet som skjuler skjøten mellom skrog og dekk har derimot et forbedringspotensial. Det bærer preg av å ha blitt pålimt for hånd uten at overflaten har fått noen videre bearbeidelse.

 

Kjøllinjen har markert spring, men den bakerste meteren er påtagelig mer strak enn hos Qanik. Bunnen er svak v-formet ved midten, og dette tiltar gradvis mot stevnene. Både baug og akterstevn har på tradisjonelt vis et umiskjennelig stort overheng. I sum er den effektive vannlinjen betydelig redusert i forhold til båtens totallengde. Overgangen mellom skrog og dekk har markert knekkspant. Skrogsidene er rette, mens baugen og akterstevnen har lett konkave sider. Linjene over vannlinjen er også mer langstrakte enn Qanik og formgivingen uttrykkes gjennom et mer kantet språk.

 

 

Akterdekket har mange gode detaljer.

 

Mange detaljer

Dekkslayouten har en original «vri» på flere av detaljene. Siden det aller meste fremstår som gjennomtenkt, avspeiler det at originalitet slett ikke trenger å være upraktisk. Hvite liner og strikk, på hvit bunn, er bare ett av eksemplene på at man har valgt å bryte et tradisjonelt mønster. Løftehåndtakene er koblet sammen med uvanlig lange dekksstrikk som til forveksling ligner sikkerhetsliner. Den store elastisiteten gjør at løftehåndtakene ligger stramt mot dekk, samtidig som de kan dras over baugen og akterstevnen. Som en forlengelse av de lange strikkene, finner vi sikkerhetsliner langs esingene foran og bak.

 

 

Jeg savner mer strikk foran sittebrønnen.

 

Alle fittings er nedsenket og skruene er forseglet på undersiden. De fire fremste dekksfestene er montert eksentrisk, slik at strikkene krysser dekket diagonalt. En plastkule gjør det enkelt å presse en reserveåre på plass. Kulen genererer heldigvis ikke ekstra sprut mot padleren i dårlig vær. Til tross for et meget lavt skrog, går nemlig Wirséns design uvanlig tørt i stor sjø. Alle lukene er produsert av Kajaksport. Gummilokkene er tykke og solide. Dersom de ikke påføres slippmiddel, er de svært lite medgjørlige. Etter noen dagers marinering i gummi/plastbeskyttelsen («303»), ble problemet løst. Lukene holder dessuten potte tett, uansett vær og føreforhold.

 

Samtlige lokk er sikret med tynne liner. Den fremre luken på 24 centimeter er forsenket i dekket slik at den ligger flush (på samme høydenivå) i forkant.  Dekket er såpass buet sideveis at det ikke blir vannansamlinger rundt lokket. Strikkene foran sittebrønnen går i et tradisjonelt x-mønster og har kun fire dekksfester. Etter min mening bør antallet økes til seks dersom kart og lettere utstyr skal kunne holdes trygt på plass. Fremdekket har markert innsving for et tettere isett av åren.

 

 

Slike kuler gjør det enkelt å stikke en reserveåre under strikkene.

 

Annerledes

Bakdekket er forsynt med en langsgående «kanal» mellom den store, ovale luken og bakre sittebrønnssarg. Den fungerer som lukedrenéring, avstiver og fundament for to låsepunkter. Dagluken på 15 centimeter er også nedsenket. Kanten ut i borde er lav nok til at vannet ledes vekk. På kajakker med ekstremt lave akterdekk, kan en daglukes praktiske funksjon på vindfulle dager saktens diskuteres. Selv foretrekker jeg heller en day-hatch som er plassert rett foran cockpitsargen.

 

Langs esingen, parallelt med dagluken på bakdekket, er det på begge sider festet stramme strikk for åreposeredning. Siden de kun er doble på babord side, bør åreposeredningen helst skje fra styrbord. Da vil åren presses opp på motsatt side hvor de doble strikkene befinner seg. Mellom lukene er det også montert strikk i et x-mønster. I bakkant av akterluken finner vi nok en plastkule, som i likhet med kulen på framdekket skal gjøre det lettere å plassere en reserveåre. Eksponerte områder på dekk har fått innstøpte felt med et usedvanlig finmasket mønster. En god detalj som jeg gjerne ser på adskillig flere kajakker! Området like bak sittebrønnen er særlig aktuelt. Her er det mange ganger helt naturlig å plassere håndflatene når man skal opp av sittebrønnen.

 

 

Setet er lavt montert. Ryggstøttens oppheng føles spinkelt.

 

Intimt

Cockpiten på Greenland Touring er kompakt. Selv om forholdene må kunne kalles rimelig intime, har undertegnede, med sine 180 centimeter og 92 kilo, tilstrekkelig med plass. Setet er forankret i sargens nedre del med fire stjerneskruer. Her synes jeg på generelt grunnlag at altfor mange produsenter ser hverandre i kortene, istedenfor å tenke selvstendig. Når man kan frese ned dekksfester i en støpeplugg, kan man saktens senke ned skruer som er plassert i hoftehøyde! Seteoverflaten har fått pålimt en neoprenepolstring som ikke kan fjernes. Passformen er bra, men kommunikasjonen mot de lavt monterte lårstøttene fører til en noe redusert knevinkel i forhold til Qanik.

 

Ryggstøtten er smal og samtidig plassert lavt. Den er festet til et solid bånd som kan strammes på baksiden. Tynne strikk mot sidene og bakover, bidrar i tillegg til å holde støtten i rett posisjon. Disse er etter min mening altfor spinkle og sårbare. De løper dessuten gjennom hull med lovlig skarpe kanter. Slikt er synonymt med unødig slitasje og begrenset levetid. Lårstøttene har god passform, men støpen savner noe fasthet langs ytterkanten. Undersiden er kun påført glatt topcoat. Mange padlere vil nok velge å lime på et friksjonsbelegg. Til tross for at cockpiten oppleves som lav og kompakt, er sittestillingen langt bedre enn fryktet. Kontakten til båten er glimrende, samtidig som langturskomforten faktisk er til å leve med. Det forutsetter riktignok at personen om bord ikke er større enn undertegnede. Ergonomien føles over noen timer likevel mer korrekt om bord i Qanik. Setets fasong er bedre og padleren sitter høyere. Lår/knestøttene har samtidig merkbart større avstand til dørken. Beinplassen er også mer generøs.

 

 

Testeksemplaret er forbilledlig enkel å rulle.

 

Enkel å rulle

Tahe slår tilbake med en lavere aktre cockpitkant som attpåtil er vinklet på skrå. Det er følgelig mulig å legge seg lenger bakpå når det er påkrevet. Den oppfattes derfor som den letteste å rulle av disse to. Fothvilerne på testobjektet er levert av SmartTrack og holder god kvalitet. Via forlengelsesarmer kan de låses i forskjellige posisjoner under padling. Selv hadde jeg dem i aller fremste posisjon under hele testen. Skinnene er montert direkte på innstøpte bolter, uten (!!) hull gjennom skrogsidene. Slike detaljer er helt etter min smak, for gjennomgående hull i skroget har lett for å se billig ut.

 

Cockpitrammen er solid forankret i dekket, og den indre overgangen mot undersiden er spesielt forseggjort. Kanten gir samtidig et behagelig grep når kajakken skal løftes eller bæres. Rammens «utside» er derimot ikke spesielt imponerende. Her er det fritt innsyn til en grov sarg-montasje, dandert med litt fugemasse. Alle innvendige flater har fått påført topcoat. Arbeidet er pent utført, men det skinner bokstavelig talt igjennom at båten er håndopplagt og ikke vakuumstøpt. Da cockpitrammen har nøkkelhullfasong (key-hole), er det mulig å sette seg om bord uten å skli ned via akterdekket. Cowboyentring går også som en lek, særlig her hvor bakdekket er såpass lavt.

 

 

Kajakken har vi testet i sterk kuling.

 

Høy sekundærstabilitet

Primærstabiliteten vurderes til medium, og er således en smule høyere enn den vi finner på Qanik. Andrestabiliteten distanserer seg ytterligere ved å være mellom medium-pluss og høy. Den inntrer i tillegg på et langt tidligere tidspunkt enn hos Seabird. Progresjonen er samtidig mer bestemt og tydelig. Her stritter det merkbart imot når båten krenges. Krengningen møtes av en markert sluttstivhet med et tidligere innslagspunkt enn hos Qanik. Selv om disse to skrogene har mange fellestrekk under vannlinjen, velger jeg å forklare Tahes høyere stabilitet med en betydelig lavere sitteposisjon.

 

Tahe Greenland Touring må melde pass for Seabirds eneståenede carvingrespons. Mens Seabirden briljerer med en nesten uvirkelig liten svingradius, føles Tahe til sammenligning stiv, rigid og motvillig. I ærlighetens navn så har ikke testobjektet spesielt dårlige kantingsegenskaper. De er snarere helt representative for en gjennomsnitts havkajakk med senkekjøl. Men, når det sammenlignes parallelt med Qanik, blir det dundrende tap! Det lave tyngdepunktet gjør den i tillegg mer slitsom å holde på kant. En strakere aktre kjølkonstruksjon, i kombinasjon med en sammenhengende v-bunn, gjør til gjengjeld grønlandsutgaven fra Tahe mer retningsstabil.

 

Fartsegenskapene er et felt hvor de to kamphanene har mye til felles. Tahes bakerste del under vannlinjen har noe bedre bæring. Dermed vinner den et par tiendedels knop før den setter seg på hekken. Målingene av kajakkene er gjort på samme dag og under identiske forhold. Det ble brukt en klassisk VKV-Vitudden carbonåre på 220 centimeter. Begge skrogene er svært lettdrevne i hastigheter opp til fire knop. Tahe kan vise til en gjennomsnittshastighet i vår testløype på 4,45 knop(Qanik: 4,40). Toppfarten endte på 6,2knop(Qanik: 6,0).

 

 

Roret.

 

Sterk kuling

I likhet med Seabird, stiller Tahe med en senkekjøl av den virkelig generøse sorten. Paradoksalt nok ble den værende inni skegboksen i størstedelen av testen. Når skeget ikke er i bruk, dreier båten kraftig opp mot vind som er av en viss styrke. Jo kraftigere vind, desto større effekt! Med vinden inn fra siden trimmes kursen enkelt ved noe bruk av rorspaken på babord side. Her skal padleren være nokså fintfølende, for med hele kjølen ute vender baugen nokså kjapt bort fra vinden. Trikset er effektivt om man plutselig føler for å endre kurs. Riktig bruk av senkekjølen gir Touring bra manøvreringsegenskaper når det blåser kraftig. Qanik trimmes på samme måte, men en lavere totalstabilitet krever mer av utøveren i tøft vær. Aksjonshastigheten er samtidig større, for her skjer kursforandringene hurtigere.

 

Slike knekkspantskrog kan i visse angrepsvinkler mot bølgene gå litt hardere i tøff sjø enn kajakker med softchines (avrundet overgang mellom bunn og skrogsider). Jeg sitter likevel med følelsen av at Tahe har et skarpt forskip som i stor grad makter å kløyve både møtende bølger, og bølger inn på skrå. Den har også et skrog med en mer gjennomført v-bunn. Slikt fører til mykere gange og bedre retningsstabilitet. På den siste testdagen var det mellom 15 og 18 sekunders sønnavind mellom Bjorøy og Flesland utenfor Bergen. Glassfiberskroget på Tahe føles mindre stivt og solid enn hos konkurrentens støp i kevlarhybrid (glassfiber med aramidforsterkninger). Gjentatte ganger ble skroget satt i vibrasjoner i møte med de tøffeste bølgene. Under harde nedslag føltes fenomenet nokså sjenerende. De som har vært ombord i en ferge i storm, skjønner hva jeg mener!

 

 

Fothvilerne holder høy kvalitet. Alle innvendige flater har fått påført toppcoat.

 

Siden Tahe, mot et pristillegg, kan levere Greenland Touring i mer sofistikerte materialer, regner jeg det som synonymt med at slike tendenser faller vekk. I denne sammenligningen føles skroget på Seabird som mer «hel ved» når forholdene begynner å røyne på. Begge båtene surfer godt, også med tilnærmet identiske fartsresurser når vinden kommer rett inn bakfra. Tahes retningsstabilitet i gjeldende gren er udiskutabelt helt i referansklassen. Med senkekjølen helt ute, er det faktisk mulig å surfe opptil flere grader diagonalt uten å tenke på supplerende styretak. Qanik er i så henseende mer levende og krever øket kompetanse av padleren.

 

 

Takket være lange strikk, ligger håndtakene stramt mot dekk, samtidig som de kan dras over baugen.

 

 

Konklusjon

Tahe har laget en vidunderlig vakker kajakk med fin finish og generelt god byggekvalitet. Ryggstøttens underdimensjonerte strikkoppheng, lite strikk foran sargen og begrenset torsjonsstivhet i mye sjø, trekker ned helhetsinntrykket. Kajakken slipper vannet lett og båten er enkel og morsom å rulle. Carvingresponsen har derimot blitt ofret på retningstabilitetens alter. Sittebrønnen er ”tight” og byr på glimrende kontakt. Prøvepadling anbefales.

 

 

Seabird Qanik v.s. Tahe Greenland Touring

 

Disse to kajakkene kan umiddelbart fremstå som svært like. Her er det lett å la seg lure, for forskjellene er langt større enn på forhånd antatt.

 

SEABIRD pluss: Den har mer spring i aktre del av kjølen og har de suverent(!) beste carvingegenskapene. -Båten svinger på femøringen!  Sittebrønnens ergonomi er bedre på lengre turer og setet har en heldigere passform. Skroget føles stivt og solid. Kunden kan velge mellom kompromissløs oceancockpit og brukervennlig keyhole-åpning. Den er betydelig rimeligere enn Tahe.

 

SEABIRD minus: Mindre retningsstabil, samt mer krevende på surf. Den aktre cockpitkanten kunne vært vinklet mer på skrå.

 

TAHE pluss: Lettest å rulle av disse to. Høyest sekundærstabilitet. Veldig retningsstabil. Enkelte deler av dekket har antiskli-mønster. Koblingen mellom bærehåndtakene og lange, elastiske strikk er smart.

 

TAHE minus: Lite inspirerende svingegenskaper. Sittestillingen passer ikke for alle. Skroget vibrerer i tøff sjø. Ryggstøttens supplerende strikk holder ikke mål.

 

FASIT: Tahe egner seg for rulleutøvere som ønsker en kursstabil grønlandskajakk med høy stabilitet. Sabird er et godt valg når grønlandskajakken skal være ekstra leken. Skroget har ekstremt bra respons, knivskarpe carvingegenskaper og flott komfort.

 

 

 

Tekniske data:

Lengde                                   545 cm.

Bredde                                               53 cm.

Cockpitåpning                        82 x 45 cm.

Lastekappasitet                      135 kilo

Oppgitt vekt i glassfiber          23 -25 kilo.

Vekt målt av oss                     24, 1 kilo

Pris                                         Kr. 14.800,-

Utlånt av                                Nemo Classic Diving, Bergen

www.nemo.no

  • Categories: Artikler, Nyheter, Tester
    Tags: Kajakk, Testing

    Om journalisten