Selvtillit og gjemte muskler vokste på eventyrreise

Selvtillit og gjemte muskler vokste på eventyrreise

Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle oppleve å padle kajakk i en elv midt i Amazonas med brunt vann, pirayaer og alligatorer, eller stå på toppen av et fjell med utsikt utover Amazonaselven. Trodde heller ikke at jeg skulle få sove i hengekøye i grønn, tett jungel og på strender under åpen himmel mens man hørte brøleaper i nattetimene.


Jeg hadde en kamerat som vant en padletur i Amazonas. Turen var for to, og i julegave fikk jeg den andre billetten. Turen skulle være på litt over to uker. – Han vet at du har ryggmargsbrokk og hydrocephalus eller? utbrøt noen av mine familiemedlemmer da jeg åpnet konvolutten der det stod med stor skrift: «Kajakkeventyr i Amazonas.»

Dette var for meg bare en del av det. Turen var så mye mer. For eksempel grensesprenging til tusen på fjellturen opp til utsiktspunktet utover Amazonaselven. På grunn av medfødt ryggmargsbrokk har jeg colostomi og kontinent urostomi. Jeg har også hydrocephalus og noe nedsatt funksjon i beina. Dette hindrer meg ikke å gjøre det jeg ønsker.

Budskapet jeg vil formidle i denne historien er at det er viktig å huske og leve i nuet av og til, selv om man har mye å ta hensyn til. Kanskje det er spesielt viktig for oss som lever med en form for funksjonsnedsettelse. Uansett om det gjelder reiser, jobb eller utdanning. En aktivitet du vil lære. En gutt/jente du liker. Om du ønsker barn. Kanskje du har en drøm du vil oppnå, noe du har lyst til, eller noe du vil si til noen.

Ikke vær redd for å ta en sjanse selv om det virker skremmende, eller hvis tidspunktet kanskje ikke passer helt. Ikke la funksjonsnedsettelsen stoppe deg. Bruk stå på viljen som jeg tror mange av oss har fått, til å løfte blikket. Se muligheter. Tro på dere selv. Se hvor fint livet kan være hvis du følger den veien DU ønsker.

Turkamerat Rolf Christensen Vabø Øren og Vibeke Høili Johansen er her på første padletur i jungel med brunt vann, trær som sto i vannet og med rare grønne blader. Foto: Privat.

Tok steg ut i Amazonaselven

Vi padlet i ulike omgivelser. Starten av turen gikk innover i jungel. Vannet var møkkete. Det var høyt gress. Vannet rakk opp halve stammen på noen rare trær med store blader. Så skulle vi gå ut av kajakkene, ut i elven og lenger innover for å ta en nærmere titt på hva naturen hadde å by på.

Jeg gikk med sokker og sandaler i vann og på land hver dag for å beskytte føttene mot sår som jeg kanskje ikke ville merket om oppstod på grunn av nedsatt følelse i beina. Shorts og t- skjorte hadde jeg for å beskytte meg mot sola, og for å skjule og beskytte stomipose. På hodet hadde jeg alltid en caps for beskyttelse mot sola. Dette gjaldt hele turgruppa, men det var i tillegg viktig for meg slik at jeg ikke skulle få vondt i hodet grunnet hydrocephalus og shunten (et innlagt dren fra hodet og ned i magen som følge av hydrocephalus).

Da jeg trådte ut i vannet slo det meg: Hva kunne skjule seg av levende skapninger i denne grumsete elven? Jeg skjøv vekk den skumle tanken og stolte på at turlederen visste hva han drev med. De korte beina mine med diverse lammelser steg ut i Amazonaselven. Turkameraten min ga meg en hjelpende hånd, for å ta hensyn til min dårlige balanse, og så fulgte jeg etter de andre.

Under hele oppholdet i Amazonas sov Vibeke Høili Johansen i hengekøye i ulike omgivelser, blant annet strender. Det føltes som en ekte «Robinson- tilværelse.» Foto: Rolf Christian Vabø Øren.

Skremmende moro

Andre dager var målet å padle en god strekning ute på åpent hav. 16 kilometer med padling daglig stod på programmet. Vi var mye i vann hver eneste dag. Noen lurer kanskje på hvordan det var å være så mye i vann når man har stomi (pose på magen)? Jeg hadde ikke en eneste lekkasje på hele turen! Jeg er veldig fornøyd med den stomiposen jeg bruker. Det er en en-delt, tøm-bar pose. Jeg skiftet pose hver kveld etter en dag på sjøen, og da satt den fint på til neste kveld. Det er mange løsninger, og mye handler om å finne den rette stomiposen for deg, og det utstyret som fungerer. Det som er viktig er at man ikke lar posen på magen begrense deg i å gjøre det det du ønsker.

Turlederen sa til meg at min erfaring fra å vokse opp med båtliv, bading, og sjø kom godt med. Jeg er evig takknemlig for alle opplevelser i båt og vann som mine foreldre har gitt meg. Det påvirket nok min evne til å glemme dårlig balanse, stomier (kontinent urostomi og colostomi) og andre utfordringer. Istedenfor nøt jeg de spennende naturomgivelsene rundt meg. Det beste med padling er at man blir i ett med naturen. Man får en ro over seg, og det blir en god terapi for sjelen.

Jeg gjorde en ny oppdagelse: Innerst inne var hodet mitt klar over at armene mine er sterkere enn beina, men nå fikk jeg det bevist i praksis. Jeg merket at jeg ble sterkere for hver dag, og at padleturene gikk lettere ettersom tiden gikk. Dette varmet. Kanskje jeg hadde noen muskler som kunne trenes opp. Kanskje det fantes noen muskler i beina også, som kunne bli sterkere, tenkte jeg. I et sakte tempo ble det lettere å få beina med seg fremover.

Selvtilliten fikk et løft da jeg studerte turkameraten min som satt taus og konsentrert foran i kajakken en dag det var mye vind på havet. Jeg begynte å synge høyt, le og juble. Bølgene og vinden var kraftig, og vannet sprutet opp ved siden av oss. Så skremmende moro det var! Jeg fikk bare noen korte svar da jeg spurte om det gikk bra med han som satt foran meg i kajakken. Jeg humret. Storkoste meg!

Vi lærte viktigheten av å drikke rikelig med vann, og å ta pauser i padlingen for å bade og kjøle oss ned. Jeg brukte også pausene til toalettbesøk. Da var det om å gjøre å finne en busk å gjemme seg bak på stranda og få det gjort. Med den tømbare stomiposen gikk det raskt og greit. I et rom med lokk på, oppi kajakken, hadde jeg en vanntett pose som jeg hadde fylt med det jeg trengte av inkontinent og stomiutstyr. Denne tok jeg alltid med meg da jeg gikk vekk fra kajakken. Da var jeg alltid do-klar hvis det ble nødvendig.

Under hele turen hadde vi med Amazonas «beste mannlige padler». Han var med for å bistå turlederen vår, og for å lære oss padleteknikker. Både han og turlederen vår hadde tidligere erfaring i å padle med funksjonshemmede. Turlederen sa at han fikk noen tanker til nye turer han kan lage, tilrettelagt for funksjonshemmede som ønsker å oppleve Amazonas.

Vibeke Høili Johansen og turgruppa fikk en guidet tur på en øy der det bodde indianere. Hun ble malt i ansiktet for å leve seg inn i indianerrollen og bli i ett med naturen. Foto: Rolf Christian Vabø Øren.

Debuterte med fjellklatring i Amazonas

Jeg har nok slitt med mangel på selvtillit når det gjelder å bruke kroppen på lange turer. Jeg har aldri hatt noen tro på at jeg skulle mestre for eksempel en fire kilometer lang fjelltur i ulike naturomgivelser. Og muligheten til å prøve seg på dette trodde jeg var enda lenger unna. Staheten min og pågangsviljen er det derimot ikke noe galt med. Så jeg fikk en skikkelig kickstart andre dagen på Amazonasturen, da jeg kastet meg ut i en slik mulighet som stod rett foran nesa mi.

Først gikk vi over varm sandstrand. Jeg kjente at jeg brukte mye mer krefter enn vanlig for å holde meg på beina i sanden. Videre gikk turen over et vann som de andre måtte vasse igjennom, men som jeg fikk båtskyss over slik at jeg skulle slippe å bli gjennomvåt så tidlig på turen. Det kunne økt sjansen for både lekkasje fra colostomien og urinveisinfeksjon. Tredje etappe var gjennom jungel der busker og blader skrapte mot kroppen, og så siste del opp et bratt fjell for å nå toppen.

Jeg husker varmen mot kroppen, vannflaska jeg måtte ha i hånda for å stadig ta en slurk slik at jeg ikke ble dehydrert og beina med de svake musklene og diverse lammelser her og der, som har overvunnet seks operasjoner hver. Disse måtte jeg nærmest dra med meg på de verste stedene. For opp SKULLE jeg!  Jeg mottok god hjelp fra turkameraten min som bar min sekk, holdt meg i hånda og dro meg med de gangene kroppen min trengte et ekstra puff. Det kom nok noen stygge gloser på turen oppover, men på toppen var det glemt.

Da jeg kom opp så jeg en benk. Og der satt jeg meg ned. Og ble sittende. LENGE! Jeg satt og nøt utsikten. Der oppe kunne jeg se utover Amazonaselven hvor jeg skulle tilbringe en uke, som skulle vise seg å bli et av mitt livs største eventyr. Jeg kjente meg lykkeligere enn noensinne! Jeg har aldri gått på en fjelltur før, så når jeg først skulle debutere, hvorfor ikke gjøre det midt i Amazonas?

Godt å løfte føttene i varm sand. Foto: Rolf Christian Vabø Øren. 

En natt i den dypeste jungelen

Etter omtrent en ukes padling, og soving i hengekøyer på strender og i jungel, trodde jeg ikke at vi ville bli mer overveldet av sterke opplevelser, men der tok jeg feil. Turlederen hadde en tysk kamerat som hadde bosatt seg i jungelen. Han hadde funnet seg en kone og fått to barn med henne. Vi skulle besøke denne familien, sove hos dem og få en guidet tur gjennom jungelen.

Turlederen ga oss tre valg; Vi kunne ta med hengekøyene og sove på en trygg platting utenfor jungelen, som var bygget høyt opp av planker slik at en ikke ble plaget av insekter og «andre dyr.» Eller man kunne finne seg en soveplass ved elven slik at man kunne få med seg soloppgangen og flotte fugler som var å se på himmelen i morgentimene. Det var også mulig å gå så langt inn som man ønsket i den tette jungelen bak huset til tyskeren, og sove i den dypeste Amazonasjungelen, og slik komme tettere på dyrene som lusket rundt om nettene. Valget var lett: Jeg ville oppleve en natt i ordentlig, skummel Amazonasjungel!

Dette døgnet var en utrolig opplevelse. Etter å ha hengt opp hengekøyene der vi skulle sove, tok vi en dukkert. Vannet var stille. Lange grener med blader stod over som tak. Høyt gress og busker omkranset vannet slik at det ble som et levende basseng i jungelen. Å observere samspillet til denne familien var fantastisk. Moren satt i hengekøye midt i stua og leste for de to små guttene. Turlederen fortalte at faren var mye sammen med barna, for det hadde han tid til. De badet, lekte og hang rundt faren sin store deler av dagen.

Vi fikk servert spennende matretter. På kvelden tente faren og de to barna opp et bål og grillet cashewnøtter til oss. Vi lærte hvordan vi skulle knuse det sorte ferdiggrillede skallet av for å spise nøtten inni. De var fortsatt varme da vi fikk nøttene servert. De smakte herlig.

Da mørket kom nærmet det seg leggetid. Å gå tilbake til hengekøyene inni jungelen etter at dagslyset var borte opplevdes noe skumlere enn da vi kunne se hvor vi satte beina. Det knaste i kvister på bakken. En smal lys vei ble til av lommelykten jeg holdt i hånden. Den kom også til nytte under nattstellet, som gikk raskt for seg siden jeg ikke visste hva som befant seg på bakken i mørket. Hjertet hamret. Jeg ville fortest mulig gjemme beina oppi hengekøya. Jeg lå og lyttet på alle lydene. Det raslet og knaste rundt meg. Jeg hørte noe som liknet apelyder. Løftet hodet opp av hengekøya av og til bare for å forsikre meg om at det ikke var noen dyr rundt eller på vei opp i soveplassen min. Kroppen var for oppspilt til å få sove de første timene, så jeg ble liggende å suge inn opplevelsen av å bare være tilstede akkurat der og da.

Når man sover ute så kan det begynne å regne. Jeg hadde en vanntett sekk med mine stomisaker, som jeg pakket godt igjen slik at det ikke skulle bli vått i løpet av natta. Morgenen kom. Jeg hadde sovnet etter hvert, og våknet med nye krefter. Jeg var klar for neste utfordring: JUNGELVANDRING MED GUIDE. Vi kunne velge mellom en kort og lang tur. Jeg vil ha den lengste turen! sa jeg.

På denne vandringen fikk beina mine og balansen virkelig kjørt seg. Vi gikk over flate områder, gjennom jungel med busker, over store steiner. Vi klatret opp i høyden. Guiden viste oss spor, spesielle planter, trær, og forklarte oss hvordan livet i jungelen var.  Det var enkelte områder som var tunge å komme seg over. Den første fjellturen på starten av oppholdet i Amazonas surret rundt i tankene mine. Siden jeg hadde klart den turen, så skulle jeg klare denne også! Jeg prøvde å finne mine egne grenser ved å klare meg selv så mye som mulig, og spurte om en hjelpende hånd når jeg så at jeg trengte det. Innimellom vanskelige steg var det fantastisk å kjenne muskler i kroppen som jeg ikke ante at var der, våkne til liv.

Etter over en uke i naturomgivelser hadde jeg blitt mindre fin på ting, så når jeg trengte en pause satte jeg meg rett ned på bakken. Det var herlig å strekke ut beina. De andre smilte mot meg som om de tenkte; Ja, der trengte Vibeke en pause. Selv om det var en tung gåtur i jungelen, ville jeg ikke vært foruten den. Å kjenne hvor sliten jeg var etterpå, ga meg en lykkerustilstand. Jeg hadde deltatt på en JUNGELVANDRING. Og jeg hadde fullført turen helt ut.

Vibeke Høili Johansen padlet fra morgen til kveld flere av dagene. Det var fantastisk å få med seg solnedgangen i Amazonas fra kajakken. Foto: Rolf Christian Vabø Øren.

Nytt syn på livet

Vi opplevde også mye annet på turen. Vi badet i Piraya Lake (og ja, det var piraya der, men ikke akkurat da vi badet, for da sa turlederen at det var trygt). Fisket piraya gjorde vi. Jeg som aldri har vært så begeistret for fisking, fikk flest fisk av alle! Det var moro. Vi besøkte to ulike landsbyer hvor vi delte ut gaver og kom tett på befolkningen. Vi hadde fest på stranda en kveld vi overnattet i hengekøye. En annen kveld var vi bedt på en brasiliansk bygdefest. Da danset jeg med brasilianske menn og noen av de jeg reiste med. Det var herlig å nyte livet. Siste kvelden samlet med turgruppa var vi tilbake der vi startet på land. Vi gikk rundt i gater og kjøpte eksotiske julegaver.

Etter oppholdet i Amazonas hadde vi tre dager i Rio De Janeiro for å få en avveksling og for å «lande litt» etter jungelopplevelsene og kajakklivet før hjemreisen. Å sove i seng, kikke i butikker, og stoppe på restauranter var herlig. Når man får en slik rask overgang og kontrastene så tydelig, lærer man å sette pris på hvor godt vi har det.

Det var en sterkere utgave av Vibeke både psykisk og fysisk, som satte seg på flyet hjemover mot Norge igjen etter denne eventyrreisen. Jeg smilte over alle de nye opplevelsene og inntrykkene jeg hadde fått- minner for resten av livet! Verdt alt strev før og under turen!

Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å være med på en slik reiseopplevelse. Jeg var glad for å ha en reisekamerat som var tålmodig og hjelpsom gjennom hele turen. Å reise med noen man stoler på betyr mye for opplevelsen på tur. Jeg setter også stor pris på at det finnes turledere som Frank, som tok oppgaven å ha med en kvinne med noen ekstra utfordringer på tur- med et stort smil!

  • Categories: Artikler

    Om journalisten