Barn Arkiver - PadleSiden

Kanotur med barn 950 meter over havet!

Posted on 2022-04-122022-06-20 by Gjesteforfatter

Breisjøen ligger rundt 950 meter over havet, og består av fire veldig tettliggende vann; Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. Denne rekken av vann strekker seg rundt 6 kilometer og ligger i Sølndalen. Vannene danner grunnlaget for elva Sølna som renner ut i Folla og deretter i Glomma like ved Alvdal.

Breisjøen, rundt 6 kilometer lang, består av fire sammenhengende vann: Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. I sørenden ligger betjente Breisjøseter turisthytte på 965 meter over havet. Nå i sommer 2022 er den betjent 7. juni til 11. september. Legg merke til den flotte tangen der Steimobua ligger og danner skillet mellom Midtsjøen og Sørfjorden. Utsnitt er laget av Laila Reigstad basert på Statens Kartverk.

Sammenleggbar kano
Det første vi gjorde da vi ankom, var som alltid å montere den sammenleggbare Ally-kanoen. Denne tidlige julidagen var litt kjølig, himmelen var stort sett grå, men med en og annen blå flekk innimellom. Den kalde, sene våren dette året medvirket nok til at løvet enda ikke var kommet helt ut på all skogen. Med ferdigmontert kano var det bare å pakke oppi alt pikkpakk på en slik måte at det ble plass til oss padlere i tillegg. Og de som var med på denne turen, det var en pappa og to unger i barneskolealder.

Opplevelsene som teller
På grunn av sen start ble ikke den første etappen så lang. Det var da heller ikke så viktig. Det er ikke kilometerne som er viktigst når vi er på tur, men tiden og opplevelsene sammen som teller mest og som vi husker best i ettertid. Etter bare ei kort stund gikk vi i land i ei lita vik. Der fant vi en fin teltplass mellom trærne og bestemte oss for å bli der denne første kvelden og natta. Været lettet litt og vi koste oss veldig med utendørs kveldsmat. Jeg fikk troen på at dette var starten på finværet som var meldt. Morgenen etter startet med den trivelige lyden av lett regn mot teltduken. Med noen medbrakte spill og hver sin kortstokk gikk tiden fort, og plutselig la vi merke til at det ikke dryppet på teltet lenger. Været lettet og skydekket sprakk opp og gav fine perioder med sol utover dagen.

Steinsmett
Nede i vannkanten fant ungene en død, liten fisk, ca. 5-6 cm lang. Jeg var ikke i stand til å fortelle dem hvilket slag det var, for jeg hadde aldri før sett en slik. Men vi tok bilde av den for å kunne finne det ut senere. Det viste seg da at dette var en steinsmett. For flere tiår siden, mens det enda ikke var forbudt, var det vanlig å bruke steinsmett som levende agn til fiske etter ørret. Folk fra bygda tok dem med seg og oppbevarte dem i bur uti vannet til de skulle brukes. Trolig er steinsmetten kommet opp til Breisjøen på denne måten. Hvis bestanden er tallrik, kan man ofte se de små fiskene «smette» unna når man flytter på steiner i strandkanten.

Heldigvis et båtdrag!
Mellom Midtsjøen og Sørfjorden er det et lite stryk som ikke er padlebart, ikke ved lav vannføring i alle fall. Men det er et båtdrag der, og noen få stokker til å dra båtene på ligger igjen fra gammelt av. Ellers var underlaget av finkornet sand. Ufarlig å dra kanoen i, men det ble veldig tunge metere forbi stryket og Steimobua som ligger på ryggen mellom de to vannene.

Idyll ved Steimobua
Steimobua er ganske spesiell, ligger på en tange i Breisjøen og er kledd med naturlig grånede trefliser i stedet for bordkledning, og med torvtak. Like ved står et naust. Dette lille tunet, plassert på denne værutsatte tangen, gjør dette til et naturskjønt og trivelig sted. Sannsynligvis var ikke dette den eneste vindfulle dagen her ute mellom de to vannene. Vi prøvde også fisket underveis, både fra kanoen og fra land, men nordavind er sjeldent den beste vindretninga for å få lokke fram biteviljen hos ørreten. Det ble i alle fall ikke noe fisk på noen av oss.

Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten. Foto: Jørulf Vullum.

Faktisk fjellrøye!
Før jeg begynte å tilberede dagens middag, slengte jeg uti ungenes fiskestenger rigget med mark og dupp i håp om at de kunne få dra opp fangsten, men fisken lot vente på seg. Etter å ha spist oss mette på fiskekaker, begynte den ene duppen å duppe opp og ned litegrann. Jentungen fikk prøve å dra inn denne fisken til stor glede og full jubel over at hele fiskestangen ristet mens hun sveivet inn fangsten. Jeg ble litt overrasket da fisken viste seg fram, for jeg hadde ikke tenkt over om fantes røye i dette vassdraget. Men røye var det. Vi gjorde den opp med én gang og stekte den i mye smør. Begge ungene smakte på den ferske fangsten. Og faktisk innrømmet begge to at det var godt med stekt fjellrøye. Vi ble værende på denne plassen et par timer til før vi satte oss i kanoen og fortsatte sørover.

Nær Breisjøseter turisthytte
Vi fant oss en fin leirplass langs Stubben, den siste av Breisjøens fire sammenhengende vann. Leirplassen lå i god avstand fra Breisjøseter turisthytte. Ungene hadde det moro med fisking, lek og bålbygging, mens jeg satte opp teltet. Etter en lang dag ute var det godt å krype ned i soveposene mens solen stadig kom lavere. Etter hvert forsvant den rolig ned bak horisonten mellom fjellene i nordvest. Natten ble klar og kald. Det var litt rim på bakken da vi kikket ut av teltet om morgenen, men det forsvant fort da solen klatra over horisonten. Det første vi gjorde var å røkte fiskestengene som hadde ligget ute med mark og dupp gjennom natta. Og, jammen, så hang det på en bitte liten ørret. Guttungen hadde nok aller helst ville fanget seg ei røye, for det har han aldri fått før. Og det ville vært vel fortjent med den innsatsen han framviste i forsøket på å lykkes med det. I mangel på matfisk til frokost, så laget vi oss noen wraps og grillet på bålet i stedet. God mat og godt vær på tur blir alltid en suksess!

Breisjøsetra ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet. — Breisjøseter turisthytte ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet. Foto: Jørulf Vullum.

Syndre Boren
Det var dags for å bestige bestige Syndre Boren på 1050 meter over havet. Vi tok den strakeste veien mot toppen, så den siste biten ble bratt med litt lett klatring og klyving slik som unger liker det. Like oppunder toppen fant vi ei bittelita hule som måtte utforskes og et gammelt nedblåst fjellvåkreir. Men det var ingen våk å se. Dette burde for øvrig være en god plass for fjellvåken, en stor rovfugl som forflytter seg fra år til år til dit det er mye smågnagere å finne. Vel oppe på toppen var det fint å sette seg på berget å kikke utover panoramaet. Herfra er det utsikt over absolutt hele Breisjøen vi har padlet i, i tillegg til fjellrekken bakenfor.

Bever på 1000 meters høyde!
Medvinden tok oss raskt over Midtsjøen og halve Nordsjøen. På vannets eneste holme la vi merke til at beveren hadde felt noen trær. Jeg ble litt overrasket for jeg hadde ikke regnet med bever her oppe på nesten 1000 meters høyde. Men beveren er en hardfør skapning og kan nok overraske oss på mange vis.

Vinden tok igjen tak i kanoen og førte oss inn i bukta til den samme leirplassen som vi hadde den første natta. Det første vi gjorde var å sette opp en liten gapahuk for å skaffe oss litt ly for vinden. Der kokte vi tomatsuppe med pølser og nykokte vaktelegg som tilbehør. Gode og mette begynte ungene å lage en liten verden med noen lekefigurer de hadde tatt med seg. Etter hvert ble dette en ganske så stor verden med alle slags praktiske og oppfinnsomme fasiliteter til lekefigurene. Det er utrolig hvor godt unger kan leke seg når de først har innsett at teknologien ikke kommer løpende etter dem når de er på slike turer som dette. Mens ungene koste seg med sin egen verden satte jeg opp teltet i den virkelige verden og tok inn alt det nødvendige utstyret.

Gapahauk og tarp mot regnværet
Før avreise sa langtidsvarselet at det i løpet av ettermiddagen skulle komme en del regn. Det hadde allerede begynt å tykne til. Så i tillegg til telt og gapahuk spente jeg også opp en tarp, en lettpresenning, fra teltet og bort til gapahuken. Slik fikk vi litt mer plass til ulike gjøremål uten å måtte kle på oss regntøy for hver minste ting. I det jeg strammet opp det siste hjørnet på tarpen kom regnet. Værvarselet stemte visst hundre prosent, så da var det bare å belage seg på at natten ville bli våt.
I skumringen sent samme kveld roet regnet seg og lyden av mygg ble igjen dominerende. Jeg satt inne i teltet og lurte på om jeg skulle legge meg tidlig. Plutselig hørte jeg et kjempeplask i vannet like nedenfor teltet. Ett slikt plask til så går jeg ut og prøver fiskestanga, tenkte jeg i all stillhet. For jeg ønsket jo ikke å vekke ungene når de omsider hadde sovnet.

Plask var bever
Jeg hørte ikke noe mer der ute, men gikk likevel ut etter 5-10 minutter. Tenkte ikke på å være stillere enn normalt på vei ut, så glidelåsen hørtes godt i det stille været. Det første jeg så da jeg reiste meg opp var et beverhode som gled sakte bort, bare 20 meter uti bukta ved teltet. Det var selvfølgelig den som hadde laget plasket. Med kikkerten fulgte jeg den over til andre siden av vannet, og bortover mot der vi så ei beverhytte tidligere på dagen. På andre siden av vannet møtte den en annen bever som var ute på tur. Til slutt ble begge bevrene for små til å følge med kikkerten i skumringen.

Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger. Foto: Jørulf Vullum.

Høyfjellslydene!
Det var fint ute nå, etter regnet. Skydekket lettet gradvis, månen stod lavt mot sør. Mulig det var fullmåne, men det var litt for disig til å se det sikkert. Steinskvettene som bodde like ved teltet varslet, gjøken oppe i lia gol sitt monotone koko og storlommen ute på vannet skrek sitt stemningsfulle rop ut i den stadig mørkere kvelden. Og langt der borte syntes jeg å høre ei ugle som hukra. Det var nå blitt ganske mørkt, men utpå et lite nes var det nok trekk i lufta til å holde myggen unna. Der ble jeg stående og nyte roen mens jeg slengte ulike sluker uti vannet. Ikke et eneste vak var å se, men en liten spreking nappet i det minste litt i sluken min før den raskt falt av igjen. Så ble det visst ikke tidlig kveld likevel.

Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over hele Breisjøen. — Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over Breisjøen i all sin prakt! Foto: Jørulf Vullum.

Beverhytte
Tungt og lavt skydekke møtte oss den neste morgenen. Men det var oppholdsvær og godt å være ute. Allerede under frokosten merket vi at det begynte å letne. Det så ut til å skulle bli en riktig så fin dag på fjellet. Vi begynte å pakke sammen leiren, telt, gapahuk, tarp, kjøkkenutstyr og mat, soveposer og liggeunderlag, fiskeutstyr og redningsvester. Det var mye utstyr som skulle stappes opp i kanoen. Vår kjære nabo, den hekkende steinskvetten, varslet ikke like bekymringsfullt lenger. Det virket nesten som om han var blitt vant til oss. Eller forstod han kanskje at vi straks skulle dra vår vei? Vi fikk øye på enda ei stor beverhytte med hjelp av kikkerten. Vi trasket tilbake til kanoen og padlet oss nærmere den andre hytta. Den var enda større, faktisk, og tydelig i bruk, med ferske reparasjoner og utvendig vedlikehold. Vi prøvde å være stille på vei bort dit, men beboerene fikk vi likevel ikke sett. Bevere er som regel mest aktive morgen og kveld, ikke på lyseste dagen når padlere som oss er ute å ferdes.

Pizza!
Dagens siste padleetappe ble ikke så lang. Og det gikk fort unna siden ungene nå var ekstra ivrige på å hjelpe til med padlinga. Solen stod bare på sitt høyeste enda, men denne kanoturen var straks over. Vi sluttet turen der vi startet og fant igjen bilen. Trolig tok ungene ny rekord i kanodemontering, mens jeg pakket all bagasje inn i bilen. -Skal vi kjøre og kjøpe oss pizza? -JAAAAAAA!

Flott runde gjennom vakker natur

Posted on 2020-03-032021-06-04 by administrator

Turen starter med å padle over et par mindre vann før man følger utløpsbekken ned til ei elv som går i fine loner rundt i terrenget. Utpå ettermiddagen padler man nesten forbi startstedet, og da er det bare å dra kanoen over myra og opp til der man startet turen. Dette er en fin runde med kano gjennom flott natur som kan by på mange og varierte turopplevelser både fra vann og fra land.

En perle av et vassdrag

Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.

Denne perlen av et vassdrag er relativt lite. Vannet stiger fort når regnet starter, og det faller fort når været letter igjen etterpå. Hvis man følger med på værmeldingene kan man være så heldig å treffe på å ta denne padleturen den første finværsdagen etter at det har vært noe nedbør. I så fall har man sannsynligvis gode padleforhold hele turen.

Etter å ha parkert bilen er det bare å skubbe kanoen uti vannet i strålende sol og vindstille vær, sette seg godt til rette og gli rolig og behagelig over til vannets vestligste vik. Dette er et veldig grunt vann, og om sommeren er store deler av vannoverflata kledd med vannliljer. Her kan man treffe på mange slags fugler. Strandsnipe, trane, sivspurv, lom, perleugle, fiskemåke og flere andeslag hekker i området og kan treffes her. Det er også mye ørret i vannet. De er ikke så store, men til gjengjeld er den bitevillig til både unge og eldre fiskere.

Har elva helt for seg selv

Utløpsbekken er grunn, bred og steinete, så man må dra kanoen noen meter over myra ned til neste vann. Her passerer man også den siste hytta i området. Resten av turen får man ha elva og naturen rundt helt for seg selv. Dette vannet er mindre enn det første og padles på langs i løpet av bare få minutter. Også her er det grunt og fiskerikt, særlig i vestenden, der vannet nesten ubemerket går over til å bli en bekk.

Det ligger mange store steiner i og under vannet, så sjansen for å komme borti noen av dem er så absolutt til stede. Ettersom vannet går over til å bli en bekk slipper man ikke unna steinene. Hvis ikke vannføringa er veldig stor, da. Dermed må man på land igjen for å dra kanoen et lite stykke. Når sola skinner og det kommer en kjølende vind fra sørøst, er denne myra en helt grei plass for en liten matbit til sultne kropper.

Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.

Dyp, smal bekk gjennom myra

Bekken videre går i en bue, men det beste er å dra kanoen den korteste veien. En liten femtimeter mot nordøst blir bekken til en liten kulp,eller dam, velegnet til å fortsette padlingen fra. Derfra er det fin padling i stort sett dyp men smal bekk videre gjennom myra. Et par steder er bekken i smaleste laget, men det går bedre enn forventet å passere. Når man padler nedover her kan det være lurt å holde øye med skogen rundt. Her ferdes både rådyr, hjort og elg jevnlig. Reven lusker også stille i skogkanten av og til.

Like før bekken renner ut i ei større elv deler den seg i to, og begge bekkeløpene blir for små til å padle. Dermed må kanoen dras igjen. Selv om det vestligste bekkeløpet er kortere, så kommer man da uti elva på et sted den er såpass grunn, bred og steinete at den er vanskelig å padle. Det beste er nok å følge bekkeløpet som går nord og ned ca. 70 meter før man setter farkosten uti det blå elementet igjen. Herfra er det morsom padling et stykke, med slalåmkjøring mellom store steiner og grunner som skaper artige og utfordrende hindringer. Hvis elven er liten må man regne med å gå på grunn i blant, men som regel er det bare å skubbe seg videre nedover.

Plutselig kommer man til en ganske stor sandbanke midt i elva. Dette er en fin pauseplass, spesielt for de minste som liker å leke seg med stein og vann i timevis. Her kan man også prøve fisket hvis man vil. Eller, hvis man er sulten, tenne seg et bål og koke kjøttsuppe.

Et solid beverbyggverk

Etter pausen kommer man fort til et sted der enda en liten bekk kommer sammen med elva. Hvis man bråsnur i denne køyla, eller kulpen, og heller prøver seg motstrøms den vesle bekken, ser man det første tegnet til at beveren holder til også i dette vassdraget. Her har den nemlig demmet opp bekken en liten halvmeter og anlagt en liten dam. Et solid byggverk, laget med presisjon, dyktighet og flid.

Videre nedover glir man rolig på elva. Den er dyp, bred og med lys sandbunn. I godt lys ser man ofte ørret som rømmer unna, og å fiske etter den kan man gjøre både fra land eller fra kanoen. Et og annet tre er felt av bever og i kantskogen står gjerne elgen og beiter.

Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.

Må gjennom to stryk

Før man ankommer elvas fineste strekning, lonene, må man ned gjennom to stryk. Det første består av et par avsatser i berget som vannet fosser over. Er man bestemt så er ikke dette stryket et problem. Er man helt fersk, eller av den mer forsiktige typen, kan det kanskje være lurt å vurdere om man skal dra kanoen forbi i stedet. Det andre stryket består stort sett av store steiner som har lagt seg over elveløpet. Det enkleste her er å gå ut i elva og lempe kanoen over og forbi steinene. Hvis vannføringa er stor kommer man seg lettere forbi disse to partiene.

Ettersom man kommer lenger ned i elva er det tydelig at beveren har vær mer aktiv. Det er mye bjørkeskog langs elvekantene, og i store deler av den har beveren felt trærne i hulter og bulter som i et slags kjempemikado, eller som en klatrepark til ungene. Her er det god tilgang på bålved og never til opptenning, så dette er et velegnet sted å steke sveler eller pannekaker inne i skogen mens man følger med på elva og hører på knitringen fra bålet og skrålet fra ungene som klatrer i trærne.

Elva blir etter hvert så dyp og mørk at man ikke ser bunnen under seg der man siger sakte med strømmen. Ei beverhytte ligger i vannkanten. Det er såpass høye kanter i denne delen av elva at beveren har bygget seg ei jordhytte her. Den er vanskelig å få øye på, men man ser at byggherren har vært oppå taket og utbedret litt.

Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.

Elva endrer karakter

Etter hvert flater elvebredden ut og området virker bredere. Man hører det suser et stykke framom kanoen og ser at elva forsvinner ned i en trangere dal. Da har man kommet til veis ende. Her skifter elva karakter og er ikke egnet til å padle lenger. Ikke med kano i alle fall. Berget like ovenfor dette stryket, derimot, er et utmerket sted for enda en pause. Her er det barnevennlig, med flatt berg og delvis grunt vann. Når sommersola har stekt fra skyfri himmel hele dagen har vannet blitt såpass varmt at det frister med en liten svømmetur før man lager seg litt god turmat på primusen.

Etter å ha spist seg mett på havregrynsgrøt eller tandorikylling i pausen snus kanoen 180 grader før man padler noen meter motstrøms igjen. Der starter dagens tyngste etappe. Over myr, opp til det samme vannet som man startet turen på. Den korteste veien er også den letteste. Her merker man stor forskjell på en Ally-kano med kjøl og en flatbunnet glassfiberkano, som er markant tyngre og dra etter seg. Kanoene glir dessuten merkbart lettere gjennom vått enn gjennom tørt gress. Når man omsider har fått sjøsatt kanoen igjen, er det ikke lange biten tilbake til parkeringsplassen. Når sjarmøretappen ikke er lenger enn dette, så kan det være en fin variant å padle en runde rundt hele vannet før man pakker sammen utstyret og kjører ned til sivilisasjonens mange fristelser igjen.

FÅ EN ENDA BEDRE TUR MED UNGENE

1. Vær til stede. -Legg bort mobilen.
2. Sett av god tid. -La ting ta den tid det tar.
3. Involver ungene. – Barn liker å gjøre som oss voksne, men vil også gjøre ting på sin egen måte. La dem få prøve å spikke, lage bål og mat, gjøre opp fisk, padle (og bremse), slå opp teltet osv. Da er vi vel egentlig tilbake ved punkt 2. Og dét bedres i takt med erfaring.

5 tips til reisende padleforeldre

Posted on 2019-06-232021-06-04 by Mariann Sæther

Ofte tenker jeg at det handler om å ta et aktivt valg FØR man får barn. Skal du legge alt på hylla og vente med padleturer til barnet er noen år gammelt, eventuelt i skolealder, så er det noe man tenker over på forhånd. Det er ikke noe galt med det, men når det er sagt så må jeg si at det har vært VELDIG mye enklere å reise med et lite barn på padleturer enn mange spådde meg på forhånd. Da jeg gikk gravid gledet jeg meg faktisk til alle disse nye utfordringene som nok kom til å dukke opp når man skal reise på tur med småbarn. Selv om jeg av og til de siste tre årene har lurt på hvordan det gikk an å glede seg til noe slikt.

Et eksempel er dette med pass. Vi skulle tilbringe store deler av fødselspermisjonen i Chile, og da måtte jo den ufødte ha pass. Siden vi skulle dra ca. en måned etter fødsel så ble det litt hodebry å få på plass det praktiske. For hvordan bestiller man egentlig flybillett til noen som ikke engang er født? Jo, man bestiller flybilletter for de voksne, for deretter å ringe flyselskapet direkte hvor man oppgir navnet på barnet, som da altså ennå ikke er født. Etter fødselen må man så få fødselsattest og sporenstreks møte opp på politistasjonen med den lille på slep, for å få utstedt et pass i tide til flyet skal gå.

Når man har passet må man ringe opp igjen til flyselskapet for å få lagt inn passnummer. Verre er det ikke, og det aller verste med alt dette var å bestemme navn FØR vi hadde møtt den lille. Det er også noe med at det er enklere om man er to som vil det samme. Både mannen min og jeg ville ut og reise selv med en liten en. Og vi så ikke noen grunn til at det ikke skulle fungere. Vi bestemte oss for å planlegge litt, men også å være fleksible. Av den grunn senket vi skuldrene og brukte litt ekstra penger på billetter som kan endres. Da har man ryggdekning om man plutselig vil, eller må hjem igjen.

1. Padleforeldre må planlegge

For et år siden var min sønn 1.5 år gammel, og jeg hadde lyst til å dra på «road trip» til Canada. Vårpadling i Canada er preget av flomstore elver, kaldt vann og vær, og helt fantastisk flotte surfebølger å lekepadle på. Den lille var for liten til å være borte fra meg, eller kanskje var det meg som ikke klarte tanken på å være borte fra ham. Men uansett så tenkte jeg at dette måtte jeg få til. Mannen kunne ikke være med på grunn av jobb, så jeg visste at jeg kom til å møte nye utfordringer. Hvordan skulle jeg få tid til å padle? Hvem skulle passe sønnen min mens jeg var på elva? Skulle vi sove i telt midt i vårløsningen, eller?

Enden på visa ble at jeg bestemte meg for å bruke litt ekstra penger på å leie bobil, som da ble hjemmet vårt i nesten tre uker. Dessuten var det viktig for meg at det var én familie til på tur, med en liten gutt på ett år med seg. Vi avtalte å hjelpe hverandre med å sitte barnevakt, og rotere padlingen. Som sagt så gjort! Vi reiste rundt som et lite taterfølge i øst-Canada og brukte bobilen min som barnehage og lekeplass når det var dårlig vær. Den andre lille familien sov i en varebil som var innredet med seng, så jeg følte tross alt at jeg var den som skeiet ut med en hel bobil til bare oss to.

Den største utfordringen var faktisk at bobilfirmaet ikke leide ut barneseter med bobilen. Altså måtte jeg aller først ta en drosje til Walmart med sønnen min, rett fra ankomsthallen i Montreal, for å få kjøpt et sete. Heldigvis gikk også det fint, og setet bruker vi ennå. Og er det ett råd jeg kan gi til familier som vil ut på tur – så er det at det er aller best å alliere seg med en annen småbarnsfamilie, slik at man kan samarbeide om å få kommet seg ut, og dessuten har barna noen å leke med. Det gjør godt for små og store sjeler!

Padleforeldre som surfer mens pjokken leker. — STAKE-OUT: Sånn ser det ut når pjokken finner noe å fordrive tiden med mens mamma er ute og surfer bølger. FOTO: NATALIE ANDERSON

Les også: Brukar kajakken som terapi

2. Vær fleksibel

Selv om jeg har allerede har sagt at man må være innstilt på å planlegge mer enn vanlig, slik som når det gjelder hvilke vaksiner den lille må ha på forhånd, så finnes det barneseter å få leid/kjøpt. Har man tatt med nok førstehjelp og enkle medikamenter som er greie å bruke og så videre, så er faktisk ett av de beste rådene jeg fikk på forhånd å være fleksibel. Dette er også noe man må jobbe med mentalt på forhånd. Uansett hvor mye man planlegger så kommer noe til å gå galt. Drar man på padletur med en smårolling, og særlig hvis man bare er én forelder, ja, da er det like godt å innstille seg på at man må forandre planer og omstille seg etterhvert som ting skjer.

Selv om mange mener at barna må ha faste rammer hele tiden, hver dag fra de er bittesmå, så har jeg erfart at så lenge sønnen min har meg eller samboeren min rundt seg, føler seg trygg og ivaretatt, så går det greit om han blir lagt klokken 21 én kveld i stedet for 19. Det er også ok om han ikke får middagsluren akkurat klokken 13, men hangler seg gjennom dagen til klokken 18 i ny og ne. For eksempel fikk barnet mitt influensa den siste uka vi skulle være i Canada, og alt han ville, var rett og slett å sove. Dermed benyttet jeg anledningen den dagen han hadde feber og ikke ville bevege seg, til å kjøre femten timer til nord-Quebec for å surfe en legendarisk bølge som heter «Molly».

3. Sunt å være borte en stund

En annen erfaring jeg har gjort meg er at det er sunt for mor også å være borte litt fra barnet fra tidlig alder. Jeg var flink til å ta meg en gåtur på en times tid, eller en padletur på 1.5 time det første halvåret med sønnen min. Slik ble han vant til at jeg var borte litt, men alltid kom tilbake. Og dessuten fikk jeg trent opp dette med å la andre få en ørliten del av ansvaret en liten stund mens jeg senket skuldrene og fikk litt rom for meg selv.

Det er ikke lett, men jeg tror at for de av oss som trenger litt egentid i ny og ne så er dette kjempeviktig å trene på – og å unne seg uten å få dårlig samvittighet. Resultatet for oss har blitt at sønnen vår er fleksibel, og trygg i møte med nye mennesker. Han finner seg raskt til rette i nye omgivelser og vet at vi kommer tilbake, selv om vi er borte en liten stund.

I Canada lå vi ti dager på et lite sted som heter Beachburg, rett ved elven Ottawa. Der finnes det flere private barnehager, og hos «Debbie» var det greit at sønnen min fikk være noen timer hver dag i ti dager. De var mye ute, han fikk noen canadiske venner, og virket i det hele tatt veldig fornøyd med arrangementet. Prisen var heller ikke til å klage på – 200 kroner dagen, med mat inkludert. Jeg tror at det å være fleksibel er et av suksesskriteriene når det gjelder å reise med småbarn på padletur!

INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss. FOTO: NATALIE ANDERSON

4. Still færre krav og senk skuldrene

Med dette mener jeg at du må senke skuldrene og godta at du ikke kommer til å ha en padletur som du har hatt det før de små kom til verden. Det er ikke sikkert at du får padlet hver dag, og det er ikke sikkert at du får padlet veldig mye hver dag. Dermed skal man som padlende småbarnsforeldre være glad for lite, og stille færre krav til seg selv. Om det bare blir én time på elva, så skal man være glad for den timen. Om det blir flere turer på elva fordi du har barnevakt eller samarbeider med en annen barnefamilie, ja da skal du være svært fornøyd med deg selv.

Og selv om man må stille færre krav til elvetid, så er likevel denne opplevelsen av å være på tur med barna helt unik. Man opplever tross alt noe sammen, selv om den minste ikke kanskje klarer å snakke ennå, men krabber rundt på elvekanten. Du skal også stille færre krav til den lille. Han eller hun skal også forholde seg til en verden som plutselig ble mye større, og da skal man forstå at reaksjoner kan komme, slik som mer gråting, mindre soving eller mindre spising. Uten å bli paranoid og frustrert må man godta at slik er det. Forandring er ikke alltid enkelt, ei heller for de små.

5. Vær raus med de du reiser med

Med å være raus mener jeg at man ikke skal holde regnskap med partneren, eller de man reiser på tur med. Om du ender opp med å sitte barnevakt et par timer lenger enn samboeren, eller den andre familien, så tenker jeg at det er helt greit. Man skal være raus, og man skal unne andre det man selv gjerne ønsker seg. Dette er dog ikke så lett, og særlig ikke når man ser andre padlere som surfer «Molly» seks timer i strekk, mens man selv springer etter to krabater som synes det er veldig gøy å utforske elvekanten!

Likevel, noe av det fineste jeg opplevde på turen min i Canada var når Natalie, mor i den andre småbarnsfamilien, forøvrig med en doktorgrad i hydrologi og en av de tøffeste kvinnene jeg har sett i en kajakk, tok seg tid til ikke bare å bade sønnen min på det lille avlukket av en dusj vi hadde i bobilen, men også sørget for å bruke litt ekstra tid på å ha varm middag klar etter endt padleøkt! Og det til tross for at jeg VET at hun aller mest ønsket å være den som prøvde å få helixen til å sitte, eller å få orden på clean blunten på bølga.

Derfor var det at jeg alltid sørget for å koke litt ekstra kaffe på morgenen når jeg stod opp, og tuslet over til bilen deres når jeg så litt bevegelse på morgenkvisten. Man skal være raus, man skal senke skuldrene og forlange mindre av seg selv og andre når man er på tur. Ikke minst skal man klappe seg selv på skuldrene fordi man hoppet i det og prøvde. Dessuten, det er så himla godt å komme hjem igjen etter endt reise.

Logg Inn