Vi lurte litt på forhånd: Var det for sent på året? Ville vi møte høststormer i oktober? Ville forholdene egne seg bedre til barsk surfing enn til solskinnspadling og ferienytelser? – Kom igjen, dere er heldige, forholdene er perfekte de nærmeste dagene, melder Vedat Vural, vår kjentmann på de kanter. Fra sin base i Marmaris organiserer han alt av friluftsliv, fra sykkelturer og fjellvandring til elverafting for den som vil ha seg et skikkelig adrenalinkick. Normalt har han grupper med seg på tur. Nå er sesongen stille, men han gjør et eksklusivt unntak, bare for oss. I en drøy time skrangler og skumper vi utover Bozburun-halvøya i Vedats røffe Range Rover med tre kajakker på taket. Fra Marmaris bærer det langs svingete veier gjennom frodig furuskog. Langt der nede dukker småsteder opp, omgitt av flotte farkoster som ligger og dupper langs bryggene. – Orhaniye, peker Vedat, engang en fredelig liten plass. Nå altfor fasjonabel for hans smak. Nok en bukt blinker forlokkende. – Selimiye, enda mer standsmessig. Det er ikke denslags vi har kommet for å oppleve. Vi vil ut og leke oppdagere i en ny verden. På brygga lengst ute på spissen av halvøya er det stopp, og vi lemper ut alt vårt pargas. Hjelp, så mye? Kan dette gå, da? Telt og turkjøkken, soveposer og pakkesekker, kanner med vannforsyning. Og slike mengder med proviant… Den som padler med Vedat skal slippe å leve på tørrmat. Inn i alle hulrom i skrogene stapper vi minst et halvt tyrkisk grønnsaksmarked! Det pakkes tett og effektivt og med tanke for riktig vektfordeling. Plask, der går kajakkene på sjøen. Vi åler oss etter ned fra den høye bryggekanten og trygt på plass i cockpiten. Heldigvis blir det uten plask denne gangen! Vedat har utstyrt oss med flytevester i riktig vektklasse. Fotstøtter og sete er justert. Det er bare å gripe årene og gjøre seg til venns med kajakkene. Først føles alt litt uvant med ukjent utstyr, men snart er det som om vi er skapt for hverandre – det kjennes smidig, stødig og trygt. 
Mot eventyret
Sola står på sitt høyeste når vi endelig er startklare og setter kursen for det første sundet. Alt skinner og glitrer rundt oss, og det smitter! Det er som om forventningen glitrer og skinner et sted inni oss også. Det er dette vi kom hit for! Det er dette vi lengtet etter! Det er nå det begynner. Nå kan vi ta det inn med alle sanser. Vannet som glitrer i blått og turkis – det holder ikke bare å se på det. Vi må stikke hånden nedi og kjenne på det – så perfekt og fristende temperatur! Vi må smake på det også – så ramsalt, så rent og friskt. Men hva er det Vedat tenker på, der han legger inntil alt ved den første øya? Pause alt nå? Vi har jo bare så vidt begynt. – Bare en rask sjekk, fungerer alt greit, spør han der vi kravler i land. Behov for justeringer? Eller kanskje for en liten forfriskning? Her skal tydeligvis ikke turen videre få ødelegges av mangler, verken ved utstyret eller mat og drikke. Vi har knapt trukket kajakkene på land før den to-etasjes tyrkiske tekokeren står og bobler på gassblusset. Lunsj allerede? Neida, bare en liten styrkebit. – Prøv disse dadlene. Noen valnøtter med fikener til – det er godsaker som gir padlestyrke! Vinden friskner til der vi legger ut på neste etappe. Ennå er bølgene små, men de har fått hvite skumtopper på. Vedat har sjekket værmeldingen og bekrefter at det skal friskne til. Her har vi lite beskyttelse mot havet i vest. – Se, rett der ute ligger en liten bit av Hellas, peker Vedat. Øya i horisonten er best kjent som Simi blant Hellas-farere fra Norge. På tyrkiske kart heter den Sömbeki adasi. Slik går landegrensene og språkbarrierene helt inni fjæresteinene langs hele den tyrkiske egeerhavskysten. Snart dreier vi inn i smulere farvann. – Ikke noe vær å frykte for oss innover her, beroliger Vedat. Tett langs land følger vi den forrevne kysten. Klippene har en merkverdig folding og lagdeling. En geolog ville sikkert lest landskapet som en åpen bok. For en som har mer erfaring med bollebakst, minner formasjonene mest om emner til snurreboller med kanel mellom lagene.
Krabbekjent
Brått legger Vedat om kursen mot et søkk inn i fjellet. Der forsvinner han sannelig rett inn i mørket! Vi må jo våge oss etter. Der inne blir lydene fremmede og rare. Bølgene sukker og stønner, dypt og mystisk, som et nærvær av noe stort og usett. Hula har ikke noe navn, men heretter har den det: «Trollhula» må den hete. I så fremmede farvann føles det trygt å følge i kjølvannet til en kjentmann. Det blir snart tydelig at Vedat kjenner hver vik og hver odde, hver bukt og hvert undervannsskjær på denne kyststripen. På forhånd har han pekt og forklart på detaljert kart. – Her kan vi lunsje, her er det fint å telte. Det er bare å velge for kysten her er fri og full av muligheter. Leken som en unge legger Vedat seg tettest mulig inntil land der bølgene klasker mot klippene så skumsprøyten står høyt til værs. For den som ikke føler behov for fullt så mye bølgelek og nærkontakt med skarpe klipper er det tryggere å holde litt mer avstand, der bølgene oppfører seg roligere og mer forutsigbart. Bukt etter bukt kommer til syne der vi passerer nes og framspring. De ser paradisiske ut, alle sammen – grunne og fine å gå i land i, turkise i kanten inn mot stranden og med skyggefull skog i bakkant. I enkelte viker ligger store, standsmessige seilbåter på svai. De er på dagstur med turister fra Marmaris. Det ikke dit vi har tenkt oss. Vi skal finne vår egen bukt og føle at vi eier en verden ingen andre har oppdaget før. Stadig flere bukter legger vi bak oss. Hva med den neste? Og den neste og den neste? Endelig dreier Vedat kursen mot land. Det var verd å vente på.Vi har funnet vårt sted for natten! Og ikke mindre viktig – vår egen badebukt. 
Strandhogg
– Det er bare å hoppe uti, dette fikser jeg, beordrer Vedat, der han allerede er i gang med å plukke menyen fram fra kajakkskroget. For en frihetsfølelse! Skal vi gidde å skifte til badetøy? Med eller uten, her gjør vi akkurat slik det passer oss – ingen i hele verden å ta hensyn til. Over den hvite sanden er det som om vi svømmer i bare lys. Så annerledes enn fjorden vi er vant til hjemme – ingen tang, ingen bunnvekster som føles gufne å komme borti. Bare bittesmå fisker som piler frem og tilbake over bunnen. Kroppen nyter å få strukket på seg etter første dag i cockpiten. – Ingen blemmer i hendene? Ingen vonde skuldre? Vedat har omsorg for at fysikken skal holde helt til vi er vel i havn igjen. En liten slette under en skyggefull trekrone frister som den perfekte teltplass. Med lett og lettvinte teltkonstruksjon tar det ikke mange minuttene å få rigget seg til. Nede i strandkanten glimter det allerede til i et lite bål. Her er det tydeligvis ingen bålrestriksjoner, selv om sommeren er knusktørr. – Vi må gjøre en liten jobb som naturvernere, mener Vedat. Selv er han søppelplukker mens han padler og tar med seg alt han får tak i av plast som flyter i havet. Men strendene blir det for omfattende å renske opp fullstendig. Vi nøyer oss med det brennbare – og får bålstemningen i belønning. Snart synker sola mot horisonten og alt farges mykt og mildt omkring oss. Fra primusen brer duftene seg av putrende tomater og aubergine, løk og pepper og halumi-ost som får smelte i gryta. – Afiyet olsun, som de sier på de kanter: God appetitt!
I nattemørket
Med dagens innsats i kroppen, med hodet fullt av inntrykk og magen full av Vedats meny regner vi med at nattesøvnen er sikret. Men det er bare å innrømme: En tynn lefse av et liggeunderlag er ikke akkurat noen drømmemadrass. Det går opp for oss hvor bortskjemte våre velstandskropper er blitt, godt vant som vi er med komfortabelt turutstyr hjemme. Nå når lyset forsvinner, er det andre sanser som tar over for synet. Hva er den fjerne mekringen? Var det kanskje geiter vi så konturen av på toppen av åsen? Og hva er den gnissingen? Mygg er det i hvert fall ikke her. Har vi fått sirisser i teltet eller holder de fest i trekronen over oss? Den monotone musikken føles deilig søvndyssende på en passe eksotisk måte. I løpet av natten krever kroppen naturlig nok en tur ut. Det er da vi skjønner det: Sammenhengende søvn er likevel ikke det beste. Da kunne vi gått glipp av universets imponerende skuespill. Over åsens profil, svartere enn selv den tyrkiske natten, henger halvmånen i perfekt posisjon. Her kjennes himmelen så nær og sivilisasjonen så fjern – og skinnet fra stjernemylderet så sterkt som vi aldri ellers ser det. Og der, i en perfekt bue over åsen, skjener et stjerneskudd gjennom himmelmørket. Det er nå vi kan ønske noe – det må holdes hemmelig, men kanskje handler det om å få komme tilbake hit engang. Men hva er det som blinker over himmelen? En komet? Nei, selvsagt ikke – bare et fly på vei østover mot Antalya. Vi er visst ikke helt alene i verden, likevel. 
Nye krefter
– Mæææh, mæææh, blir vi vekket av neste morgen. Eller var det en duft fra primusen som nådde sansene våre. I så fall er vi ikke de eneste som har fått lyst på mat. Nedover liene vrimler det av geiter i alle de vakreste, varmbrune nyanser. Det er som om hele steinura har fått liv. Vedat har vært førstemann på beina. Den velbrukte voksduken er spredd utover bakken og fatene bugner. Vi må tenke på eventyret hjemmefra, det om den magiske duken i «Bord dekk deg». Nå er det tid for en leksjon i tyrkiske kulinariske spesialiteter. – Prøv litt energi-mat, så holder padleformen hele dagen, frister Vedat: Tahini med dut pekmesi. Vi ser undrende ut, så forklaring følger. Tahinien er en masse av knuste sesamfrø. De beste kommer fra Gøkova, der markene blir gjødslet av trekkfugler når de passerer. Dut pekmesi er innkokt saft av morbærfrukter. – Jeg får den fra Elasig, den beste i landet, forsikrer Vedat. – I dag har vi flere valgmuligheter, forteller Vedat og trekker frem det store kartet. På fastlandssiden ligger buktene på rad og frister med en badestopp her, en lunsjpause der. På utsiden ligger et par øyer. – Har dere lyst og krefter, kan vi gode padle rundt på yttersiden. Ikke noe stress, alt er opp til oss. På «No man island» gjør det godt med et stopp. Her er vannet så glitrende turkis at en nordboer bare er nødt til å la seg gli uti. Det kjennes bare som en svak avkjøling, enda sola steker og luften holder perfekte 28 grader. – Ser dere øya der borte, peker Vedat. Der skal vi innom – og kanskje bli over natten. Helt opp til oss det også. Hvis vi vil, kan vi velge fastlandet hvor det fins litt flere fasiliteter dersom vi alt har fått nok av villmarkscamping. 
På kirkebesøk
Vi holder oss langs innsiden av Kameriyeøya i nord, under den bratte åssiden på fastlandet. Snart stiger noen tydelige konturer frem på øya. Nysgjerrigheten våkner. Kultur og historie har ikke vært tema for denne turen. Men en liten dose vil vi selvsagt gjerne ha med oss. En liten slette strekker seg ned mot stranden, som for å ta imot og gjøre det enkelt for besøkende å kravle i land. Vi rekker knapt å pakke ut før nysgjerrigheten krever en liten utforskning. Slitte steintrinn fører opp den bratte skrenten mot det unnselige, vesle kirkebygget. Her er det bare et skall som står igjen – ingen rester av fordums utsmykninger, ingen tegn som røper hvilken helgen kapellet sikkert var vigslet til en gang i tiden. Nå er det plassen foran kirken som viser hvilken omsorg som engang ble lagt ned i utformingen. Små, runde strandsteiner danner en gulvflate i sort og hvitt, dekorert med geometriske figurer og presise linjer. Det er som om fortid og nåtid har funnet et felles formuttrykk. Men hva er den forunderlige fremtoningen foran kapellet? Fra et buskete tre flagrer bånd i alskens glorete fargeprakt. – Det er vår tids overtro, eller kanskje tiltro til religionen, forklarer Vedat. Knyt et bånd på en gren på ønsketreet og fremsi en stille bønn, til hvem eller hva er litt uklart. Ved mange steder med religiøs tilknytning har det oppstått slike trær fulle av ønsker som blafrer i vinden. Selv ønsker vi bare å finne en sti som gjør det mulig å utforske øya og kanskje få et utsyn mot solnedgangen i vest. Men samme hva vi forsøker, ender vi opp fanget i stikkende kratt som bare geiter klarer å forsere. Vi må nøye oss med et blikk ned mot landingsplassen, der det frister å få rigget til teltet for kvelden. Ingen fasiliteter i verden kan få oss til å forlate et sted så vakkert og fredfylt som dette. Natten igjennom har vi den herligste vuggesang noen kan ønske seg like utenfor teltduken, der småbølger skvulper og slikker og surkler oss i søvn. 
Sjokkmøte med sivilisasjonen
En friskere og vakrere morgen kan ingen ønske seg! Det er vår siste dag. Vi må lagre alle de 
gullkantede øyeblikk vi har plass til inni oss. Blikkstille og blank ligger vannflaten, så stille at vi kan svømme midtfjords ut fra øya. Der ute fra får vi en liten forsmak på panoramaet vi skal ha utsikt til hele padledagen: Innover i retning Marmaris ligger ås etter ås, blåne bak blåne og taper seg i soldisen. Ennå ligger sjøen speilblank der vi legger ut fra øya. Skulle det ikke blåse opp i dag? Etter hvert merker vi at værmeldingen får rett. Visst blåser det, visst er det blitt bølger med hvite skumtopper på – men nå gir de oss bare en gratistur innover. Vi gynger og danser og har det herlig. Men opps, et øyeblikks uoppmerksomhet, og vi får hele bølgen rett i fanget. Og selvsagt har vi ikke tatt sprayskirt på, godværspadlere som vi er. Men samme kan det være! Ikke er det kaldt og ikke gjør det noe å være klissvåt heller. Vi skal jo snart til land og få skiftet. Vi nærmer oss bunnen på Hisarønubukta før Vedat setter kursen mot land. Det er bare å innrømme: Det kjennes som en lettelse i hender, armer og rygg når sluttpunktet kommer til syne. Der inne har han sørget for at gode hjelpere har bilen klar ved brygga. Det er bare å kravle i land med alt vårt pargas. Men hva i all verden er dette for slags sted? Her gjelder det å skru på alt vi har av humoristisk sans! «Jesus Beach» lyser det mot oss fra et digert skilt. Det er neppe fordi Jesus selv har vandret her. Nå er det i hvert fall øltørste gjester som vanker i vannkanten og under parasollene. Det nærmeste vi kommer bibelske assosiasjoner er en stakkars kamel som blir leiet rundt med betalende turister mellom puklene, utkledt med dingeldangel og noe som skal minne om tradisjonsrik hodepryd. Skal dette liksom forestille sivilisasjonen? Da er det bare å ønske seg langt bort og vekk igjen. Men forresten, var det ikke noe vi savnet der ute? Vi trengte visst en dose med primitivt ubehag for å minne oss om alt vi ellers tar for gitt. De enkleste ting i livet har fått ny verdi: Vi har dusj, do og en god seng som venter på oss. Bare å glede seg!
