Flott runde gjennom vakker natur

Turen starter med å padle over et par mindre vann før man følger utløpsbekken ned til ei elv som går i fine loner rundt i terrenget. Utpå ettermiddagen padler man nesten forbi startstedet, og da er det bare å dra kanoen over myra og opp til der man startet turen. Dette er en fin runde med kano gjennom flott natur som kan by på mange og varierte turopplevelser både fra vann og fra land.

 

En perle av et vassdrag

Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.
Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.

Denne perlen av et vassdrag er relativt lite. Vannet stiger fort når regnet starter, og det faller fort når været letter igjen etterpå. Hvis man følger med på værmeldingene kan man være så heldig å treffe på å ta denne padleturen den første finværsdagen etter at det har vært noe nedbør. I så fall har man sannsynligvis gode padleforhold hele turen.

Etter å ha parkert bilen er det bare å skubbe kanoen uti vannet i strålende sol og vindstille vær, sette seg godt til rette og gli rolig og behagelig over til vannets vestligste vik. Dette er et veldig grunt vann, og om sommeren er store deler av vannoverflata kledd med vannliljer. Her kan man treffe på mange slags fugler. Strandsnipe, trane, sivspurv, lom, perleugle, fiskemåke og flere andeslag hekker i området og kan treffes her. Det er også mye ørret i vannet. De er ikke så store, men til gjengjeld er den bitevillig til både unge og eldre fiskere.

 

Har elva helt for seg selv

Utløpsbekken er grunn, bred og steinete, så man må dra kanoen noen meter over myra ned til neste vann. Her passerer man også den siste hytta i området. Resten av turen får man ha elva og naturen rundt helt for seg selv. Dette vannet er mindre enn det første og padles på langs i løpet av bare få minutter. Også her er det grunt og fiskerikt, særlig i vestenden, der vannet nesten ubemerket går over til å bli en bekk.

Det ligger mange store steiner i og under vannet, så sjansen for å komme borti noen av dem er så absolutt til stede. Ettersom vannet går over til å bli en bekk slipper man ikke unna steinene. Hvis ikke vannføringa er veldig stor, da. Dermed må man på land igjen for å dra kanoen et lite stykke. Når sola skinner og det kommer en kjølende vind fra sørøst, er denne myra en helt grei plass for en liten matbit til sultne kropper.

Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.
Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.

 

Dyp, smal bekk gjennom myra

Bekken videre går i en bue, men det beste er å dra kanoen den korteste veien. En liten femtimeter mot nordøst blir bekken til en liten kulp,eller dam, velegnet til å fortsette padlingen fra. Derfra er det fin padling i stort sett dyp men smal bekk videre gjennom myra. Et par steder er bekken i smaleste laget, men det går bedre enn forventet å passere. Når man padler nedover her kan det være lurt å holde øye med skogen rundt. Her ferdes både rådyr, hjort og elg jevnlig. Reven lusker også stille i skogkanten av og til.

Like før bekken renner ut i ei større elv deler den seg i to, og begge bekkeløpene blir for små til å padle. Dermed må kanoen dras igjen. Selv om det vestligste bekkeløpet er kortere, så kommer man da uti elva på et sted den er såpass grunn, bred og steinete at den er vanskelig å padle. Det beste er nok å følge bekkeløpet som går nord og ned ca. 70 meter før man setter farkosten uti det blå elementet igjen. Herfra er det morsom padling et stykke, med slalåmkjøring mellom store steiner og grunner som skaper artige og utfordrende hindringer. Hvis elven er liten må man regne med å gå på grunn i blant, men som regel er det bare å skubbe seg videre nedover.

Plutselig kommer man til en ganske stor sandbanke midt i elva. Dette er en fin pauseplass, spesielt for de minste som liker å leke seg med stein og vann i timevis. Her kan man også prøve fisket hvis man vil. Eller, hvis man er sulten, tenne seg et bål og koke kjøttsuppe.

 

Et solid beverbyggverk

Etter pausen kommer man fort til et sted der enda en liten bekk kommer sammen med elva. Hvis man bråsnur i denne køyla, eller kulpen, og heller prøver seg motstrøms den vesle bekken, ser man det første tegnet til at beveren holder til også i dette vassdraget. Her har den nemlig demmet opp bekken en liten halvmeter og anlagt en liten dam. Et solid byggverk, laget med presisjon, dyktighet og flid.

Videre nedover glir man rolig på elva. Den er dyp, bred og med lys sandbunn. I godt lys ser man ofte ørret som rømmer unna, og å fiske etter den kan man gjøre både fra land eller fra kanoen. Et og annet tre er felt av bever og i kantskogen står gjerne elgen og beiter.

Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.
Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.

 

Må gjennom to stryk

Før man ankommer elvas fineste strekning, lonene, må man ned gjennom to stryk. Det første består av et par avsatser i berget som vannet fosser over. Er man bestemt så er ikke dette stryket et problem. Er man helt fersk, eller av den mer forsiktige typen, kan det kanskje være lurt å vurdere om man skal dra kanoen forbi i stedet. Det andre stryket består stort sett av store steiner som har lagt seg over elveløpet. Det enkleste her er å gå ut i elva og lempe kanoen over og forbi steinene. Hvis vannføringa er stor kommer man seg lettere forbi disse to partiene.

Ettersom man kommer lenger ned i elva er det tydelig at beveren har vær mer aktiv. Det er mye bjørkeskog langs elvekantene, og i store deler av den har beveren felt trærne i hulter og bulter som i et slags kjempemikado, eller som en klatrepark til ungene. Her er det god tilgang på bålved og never til opptenning, så dette er et velegnet sted å steke sveler eller pannekaker inne i skogen mens man følger med på elva og hører på knitringen fra bålet og skrålet fra ungene som klatrer i trærne.

Elva blir etter hvert så dyp og mørk at man ikke ser bunnen under seg der man siger sakte med strømmen. Ei beverhytte ligger i vannkanten. Det er såpass høye kanter i denne delen av elva at beveren har bygget seg ei jordhytte her. Den er vanskelig å få øye på, men man ser at byggherren har vært oppå taket og utbedret litt.

Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.
Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.

 

Elva endrer karakter

Etter hvert flater elvebredden ut og området virker bredere. Man hører det suser et stykke framom kanoen og ser at elva forsvinner ned i en trangere dal. Da har man kommet til veis ende. Her skifter elva karakter og er ikke egnet til å padle lenger. Ikke med kano i alle fall. Berget like ovenfor dette stryket, derimot, er et utmerket sted for enda en pause. Her er det barnevennlig, med flatt berg og delvis grunt vann. Når sommersola har stekt fra skyfri himmel hele dagen har vannet blitt såpass varmt at det frister med en liten svømmetur før man lager seg litt god turmat på primusen.

Etter å ha spist seg mett på havregrynsgrøt eller tandorikylling i pausen snus kanoen 180 grader før man padler noen meter motstrøms igjen. Der starter dagens tyngste etappe. Over myr, opp til det samme vannet som man startet turen på. Den korteste veien er også den letteste. Her merker man stor forskjell på en Ally-kano med kjøl og en flatbunnet glassfiberkano, som er markant tyngre og dra etter seg. Kanoene glir dessuten merkbart lettere gjennom vått enn gjennom tørt gress. Når man omsider har fått sjøsatt kanoen igjen, er det ikke lange biten tilbake til parkeringsplassen. Når sjarmøretappen ikke er lenger enn dette, så kan det være en fin variant å padle en runde rundt hele vannet før man pakker sammen utstyret og kjører ned til sivilisasjonens mange fristelser igjen.

 

FÅ EN ENDA BEDRE TUR MED UNGENE

1. Vær til stede. -Legg bort mobilen.
2. Sett av god tid. -La ting ta den tid det tar.
3. Involver ungene. – Barn liker å gjøre som oss voksne, men vil også gjøre ting på sin egen måte. La dem få prøve å spikke, lage bål og mat, gjøre opp fisk, padle (og bremse), slå opp teltet osv. Da er vi vel egentlig tilbake ved punkt 2. Og dét bedres i takt med erfaring.

 

Langs mektige Mekong i kajakk

Elven skulle visstnok være rolig på denne tiden av året, men dette går unna. Strømninger og virvlinger trekker oss i alle retninger, og er en betraktelig større utfordring enn antatt. Det er bare dag to, og vi har fortsatt 35 km igjen foran oss før vi når dagens stoppested. Vi befinner oss i nordøst-Thailand, i provinsen Loei, og vi har nettopp startet vår ferd. Det er min 73 år unge far – Kalle Kristensen – sitt siste påfunn, 900 km ned Mekong langs grensen mellom Thailand og Laos, via syv thailandske provinser, i en oppblåsbar Sea Eagle kajakk.

Den skal vise seg å være i minste laget for to glade amatører som oss. Mekong har enorme variasjoner i vannmasse, avhengig av årstid. Vi har valgt tidlig vår for å unngå de enorme kreftene som kommer med snøsmelting i Tibet, og regntid i sørøst Asia – en periode hvor de enorme vannmassene kan danne flodbølger i visse områder.

Vi kapitulerer

Til tross for vårt valg, viser deg seg at det er til tider utfordrende forhold i elven. Det grunne vannet skaper meget uoversiktlige og vanskelige strømninger som oppstår raskt og beveger seg uforutsigbart rundt i elven. De kan dytte båten til siden eller trekke den inn, og da tar båten fort inn vann hvis vi ikke er påpasselig med styringen. Vi har hørt vandrehistorier om malstrømmer i Mekong som har slukt de ni meter lange longtail-båtene, men vi trodde ikke vi skulle møte på noen problemer langs vår rute på denne tiden av året.

Etter en og en halv dag med utfordringer stopper vi og tar en prat med lokale fiskere. Tilbakemeldingene er ikke så oppløftende. Det viser seg at det ti km lenger nede ligger det som kalles «Mekongs raskeste punkt»; Kaeng Djan, hvor de beryktede malstrømmene herjer. Hele resterende etappe, ca. 35 km, er visstnok full av vanskelige partier som dette. Vi kapitulerer. Vi kødder ikke med Mekong. I en liten landsby får vi skyss videre.

Mekong sine utfordringer

De kommende dagene viser Mekong seg fra en annen side. Elven er ikke lenger like sinna, ikke like lumsk. Vannet blir dypere og hastighetene betraktelig lavere. Vi er i farvann som passer oss og båten vår bedre. Det er dette vi hadde forutsett. Litt hjelp av elven, men her må det jobbes for å komme frem. Vi får brukt våre fysiske krefter. Ruten vår på 900 km separerer Laos på venstre bredde, og Isaan (nordøst- Thailand) på høyre bredde.

Historisk sett er disse områdene etnisk og kulturelt like, men etter at Frankrike koloniserte Laos begynte seperasjonen mellom de to regionene. Ifølge den Franco-Siamesiske traktaten fra 1926 så går grensen midt i elveløpet, men alle øyer tilhører Laos. Dermed er det visse steder hvor ikke Thailand har store biten av Mekong.

   

Ikke visum til Laos

Vi har ikke ordnet visum til Laos på forhånd og blir rådet til å være forsiktig med å gå på den venstre bredden. Å holde seg i Thailand skal vise seg å by på problemer ved flere anledninger. På et punkt må vi trekke kajakken to km over sandbanker for å holde oss innenfor thailandsk grense. Verdenssituasjonen påfører Mekong mange utfordringer skal vi oppdage. Vannstanden i Mekong viser seg å være lavere enn tidligere, og alle vi snakker med nevner de samme årsakene – de kinesiske dammene. I praksis kontrollerer Kina det meste av vanntilførselen til hele øst-Asia ved sitt eierskap til de tibetanske fjellområdene hvor øst-Asias elver starter. I Mekong har Kina i dag syv dammer, og 20 til er underveis. I tillegg finansierer de et hopetall i Laos.

    

Mye sandmudring

En annen utfordring i Mekong er sandmudring. Både på thai og laotisk side ser vi mye av dette. Årsaken er hovedsakelig det store behovet for betong til konstruksjon. Dette har stor innvirkning på lokalbefolkningen rundt elven og generelt for elvens økosystem. Det forårsaker deriblant økt erodering av landområder og ødeleggelse av habitatet til fisk og annet dyreliv. Begge er ting vi har både selv sett og hørt om fra andre på vår reise. Som nevnt er båten vår ikke det beste valget, og vi fikk utfordringer også på de store åpne flatene hvor sterk motvind ga krapp sjø. Nok en gang tar vi inn for mye vann, og må flere ganger inn til land for å tømme.

 

Båten er vekk

Langs vår ferd bor vi i resorter, hoteller og gjestehus langs elven. Ofte dro vi bare båten opp på land, og tok våre sjanser over natten. Men en dag våknet vi til at båten vår var vekk. Noen har tatt den. Etter litt møtevirksomhet og diskusjon med hverandre og hotellpersonalet tar vi en kaffe og vurderer våre videre muligheter. Ny båt? Longtail? Kansellere? Vi bestemmer oss ihvertfall for å informere lokalt politi. Hotellet ringer for oss.

Etter kort tid står to bevæpna politimenn foran oss i hotellobbyen; «You missing boat?» Vi blir med de to betjentene ut fra hotellet og rett rundt hjørnet er det en liten stasjon. På gresset foran stasjonen ligger båt og alt utstyr. Det viser seg at politiet har sett båten i nattemørket og tatt den med til stasjonen for å passe på den. De var redd noen ville ta den der den lå. Vi takker og takker, og gleder oss over at vi kan fortsette reisen. Vi henger litt med politiet på stasjonen. Deretter blir tre mann med for å kjøre oss ned til elven lenger fremme, og vinker oss avgårde videre.

Rolig avslutning

Etter den røffe starten på ferden – ca. 100 km – er de neste 620 km relativt rolige med få stryk. Etter å ha jobbet godt i 15 dager nærmer vi oss nye utfordringer. De siste 180 km tar elven seg opp igjen i styrke og hastighet, og ved mange anledninger komme vi til å bli tvunget til å gå på laotisk side. Underveis spør og graver vi for informasjon av fiskere og andre lokale langs elven.

Tilbakemeldingene er ikke så oppløftende. Her finnes stryk og malstrømmer, og flere «gjengrodde» områder som gjør at vi blir nødt til å passere langs Laos. Hva om noe skjer mens vi er ulovlig der? Etter flere samtaler bestemmer vi oss for å gi oss her. Vi er fornøyde, og føler vi har fått hva vi var ute etter. Kanskje med litt mer erfaring, en bedre båt og et gyldig visum til Laos er det verdt å prøve seg videre ved en senere anledning. Det er jo et rush nedover stryk og manøvrerende mellom malstrømmer, men ikke for oss denne gangen. Vi har for mye respekt for Mekong til det. ●●

Med kajakk mellom kjøpesentre

Søndag ettermiddag i Vågsbotn, et veikryss mellom E16 og E39 nord for Bergen. Like ved ligger Langavatnet. Det har beholdt mye av sin idyll takket være gardbrukere i Melingen, som ønsker å drive på tradisjonelt vis og tar vare på området som beiteland for sau, kyr og hest. Ingen vil regulere dem bort, heldigvis, og både landbruksområdet og Åsanefjellene har nå fått en forvaltningsplan for å bevare natur, kultur, landbruk og friluftsliv.

Utsetting av kajakk er problemfritt fra en tilrettelagt rasteplass. Vi ville ut fra Krosslivatnet, men to-tre cm tjukk is er i meste laget for kajakker og årer. Ronny Smistad, turleder og «oppdager» av løypen, styrer oss mot utløpet i vestenden av vatnet. Vi stikker baugen inn nedstrøms, men blir relativt snart hindret av kvist og kvast og lenger fremme en «beverdam» (ingen bevere her vest). Jeg knekker litt kvist, men snart kommer Ronny med brakesaksen.

– Det er mer tilgrodd enn sist, konstaterer han; det var høsten 2016. Man skulle tro kratt vokser vinterstid også, mildt som det er. Han går foran mens vi andre prøver å holde oss tilbake. Vet ikke helt hva Bjørn har tenkt seg, men nå kommer han sigende bakfra med øks og machete. Han hugger seg igjennom. «Beverdammen» ryker, det groveste krattet blir fjernet og forsøkt kastet på land, og smått om senn har vi passasje.

 

Bak industriområdet på Nyborg i Åsane.

Fotografen prøver å få fellesbilde i den smale elven. Med til historien hører at det ble et svare strev å få løs kajakken som lå grundig fast – på tvers.

Ikke akkurat Venezia, men noen assosiasjoner er det lov å få en grå februardag under bilveier i Åsane.

 

 

Brødrene Dahl eller Lars Monsen & co

Det er fin spasersti rundt Liavatnet og padlere er ikke så vanlig å se fra broene – ennå.

Langs bredden ligger også mye boss, men det er overkommelig å rydde det vekk sammen med vegetasjonen. Nå er elven bredere og mer åpen og vi siger ut i Banntjørna. Brødrene Dahl eller Lars Monsen & co på tur? Vi er ikke helt sikre. Vår agenda er å finne ut om vassdraget kan ryddes og rustes opp. Ikea ruver godt på Nyborg i Åsane. Diskusjonene gikk høyt de ville flytte fra eksisterende lokaler til dette myr- og våtområdet like ved Åsane gamle kirke. Til gjengjeld har Ikea forsøkt å myke uttrykket, blant annet med tilrettelegging for fugl på taket, og det er murt opp en kanal rundt anlegget. Fra kajakken ser kanalen bra ut. Her ligger imidlertid en del stein. Mulig de skal ligge der for å lage bakevjer for fisk, eller de kan fjernes eller legges mot land. Men det er bra med fisk er her.

Nå er vi nede ved et av de største veikryssene i Åsane. Skiltet i rundkjøringen viser Oslo/Ålesund, Sentrum og Salhus. I hvert fall er det her en 200 meter lang tunell under veien. Turleder har glemt lykten sin, noen har svakt batteri, men Bjørn og Oddny har alltid utstyret i orden og lyser godt opp. Det er en romslig tunnel. Den ender i Liavatnet, som er tilrettelagt med spasersti rundt. En familie kikker på oss fra en av broene. Jeg er usikker på om vi er god eller dårlig reklame for padlesporten. Rett nedenfor ruver en betongvegg til et av industribyggene. Noen har vært her før oss, for det er grafittirabbel helt ned mot vannkanten. Vi må også styre unna en del handlevogner. 14 talte vi opp på hele turen.

-Ta til venstre! Roper Ronny; vi er nå inne i et vått myrområde med stritt og høytvoksende siv. Utbygginger presset vannet inn i et løp som bukter seg gjennom sivet. Her er det knapt plass til kajakken, og det er myke støt når vi ikke klarer svingene. Dette er et av turens høydepunkt. Vi siger videre langs Heidenreich.

Ekspedisjonsgjengen er klar: F.v. Ronny Smistad, initiativtaker, Trond Johannessen, Oddny Oen, Bjørn Teige og t.h. journalist Karoline Forselius.

 

Langavatnet i Åsane. Snur man ryggen til motorveien er det omkranset av velholdt kulturlandskap.

 

Ingen omsorg å få!

– Nå kommer bøygen, sier Ronny. Foran er en ny tunnel, bøygen er et solid gitter i inngangen, om enn dårlig vedlikeholdt. Dette må vi forsere. Gitteret skal nok samle opp større stokker og annet raskt som kan komme ved ekstra høy vannføring. Nå ligger det kun litt gress, kvist og kvast her. Vi er enige om at det må finnes løsning, slik at gitteret har åpning nok for at en kajakk eller kano kan passere uhindret. Tunellen vi nå kommer inn i, er mindre attraktiv enn den forrige; mørkere og trangere. Midt i elven setter jeg meg bom fast på en stein. Ingen omsorg å få, strømmen er for sterk.

De andre stryker forbi. Det er like greit. Føler meg ikke særlig kul der jeg strever for å komme løs, og er glad jeg har en sterk plaståre. Har heller ikke lyst å foreta manøver som risikerer velt. Det er ikke dypt, men kajakken ville nok seilt avgårde mens jeg hadde måttet plaske etter. Vi padler under Åsanes største og første kjøpesenter, forbi parkeringen ved bussterminalen, ned langs boligområdene i Myrdalsskogen. En hund gir full hals, eieren ser litt forundret ut. Vi skremmer opp en stor flokk ender som stortrives her ned mot Fossekleiva, som er slutten på den rolige delen av elven.

Vel igjennom. Nå er det kosepadling frem
til og over Banntjørna.

 

Snart møter vi ufremkommelig kratt. Bjørn er forberedt og har med seg både øks og maschete. Ronny har brakesaks og frem kommer vi.

 

Inngangen til Daleelva fra Langavatnet.

 

Stryk og fossefall

Nedover mot Arken stenger et gitter for passasjen. Vi håper gitteret kan fjernes eller erstattes av en løsning som gi en meters åpning for kajakker og kanoer.

Nå går den over i stryk og fossefall før den ender i Byfjorden, i Kverneviken nord for Bergen. Vi padlet turen en grå søndag i februar, og brukte selvsagt et par timer mer enn planlagt. Avtaler blir kansellert på løpende bånd når vi drar båtene opp og det begynner å mørkne. Vi er ivrige etter å følge opp denne løypen, som er et av mange forsømte vassdrag i Bergen.

– Jeg er overbevist om at dette kan bli en idyll. Elvefaret kan ryddesog reetableres til å bli tilgjengelig både fra land og for eventyrlystne åsabuere og andre som vil padle her, sier Ronny Smistad. En ting er å ta initiativ, en annen er å dra slike prosjekter igjennom systemet.

– Det trengs noen ildsjeler. De finnes. I arbeidet videre trengs positivitet og velvilje, samarbeid med aktuelle kommunale etater, landbruket, næringsliv og andre med interesser langs vassdraget. Det trengs også økonomiske ressurser, men mange er nok villige til å jobbe dugnad på deler av strekningen der det er mulig, sier Ronny Smistad.

– Det er få områder i Bergen som har lidd så store tap av blågrønne soner og miljøkvaliteter som Åsane har gjort de siste ti årene. Bydelen trenger et kvalitetsmessig løft, og områdets blågrønne soner, vann og vassdrag kan bli blant de viktigste utviklingselementene som kan gi Åsabuene noe tilbake etter år med nedbygging. Bergen Elveforum ser positivt på dette initiativet og vil arbeide aktivt for at vannet igjen skal få tilbake en sentral plass i byutviklingen i Åsane, sier Terje Aarsand, styremedlem i Bergen Elveforum, som hadde saken til orientering i mars.

 

 

 

Vi passerer kanalen bak Ikea og har en 200 meter lang tunell foran oss. Den er vid og fin å padle.

 

Her nyttet det verken med brakesaks eller machete. Vannet har presset seg bane gjennom det tette sivet, og den må vi følge.

 

 

I Patagonias utkant

“Dette er nok bare en grad 2-3 elv”, sier Ron Fischer fra Sveits, selvutne vnt leder for gruppa og den med mest kunnskaper om Google Earth. Han hadde brukt betraktelig med tid på å lete etter padlebare elver i området ved enden av Carretera Austral, og nå hadde han en liste med en 5-6 navn som måtte padles.

Inn i ødemarken

Som sagt så gjort. Vi var hele ni personer som hadde funnet veien inn i ødemarken, og gruppa var sammensveiset og ved godt mot. Det sørlige Patagonia er tidvis ugjestmild og uvennlig for kajakkpadling, men like ofte skinte solen og vi kunne alle konstatere at selv om veien sørover er brutalt lang, var det allerede verdt det.

Mange tror Patagonia tilhører ett land, men sannheten er at området er både chilensk og argentinsk. Derfor er det ikke uvanlig å møte mennesker som bor i det ene landet, men som føler seg sterkere knyttet til det andre. Geografien bestemmer hvor det er lettest å nå sivilisasjonen. Isbreer, kondorer, frådende vann, dyp urskog og vennlige chilensk-argentinske cowboyer hadde allerede gjort inntrykk på oss og nå skulle vi endelig utforske den første elva på lista – nemlig Rio Mayer.

Overraskelse

Det er ikke til å unngå å legge merke til den flotte elva som renner under hovedveien noen kilometer nord for Villa O ́higgins. Den har nok vann til at det begynner å klø i norske padlearmer, og det fantes til og med en vei oppover dalføret. Dermed var det bare å laste opp bilene og kjøre til vi fant et egnet sted å sette ut kajakkene. To timer etter at vi startet turen ned Rons påståtte grad 2/3 elv stod vi og klødde oss i hodet ved siden av en av de hissigste valsene jeg har sett noen gang. Det fantes en linje ut til høyre, men den var syltynn, og burde ikke mistes. Jeg satte fart og retning på kajakken og kom meg helskinnet ned, akkurat i tide til å snu meg og se Jakub Sedivy (CZH) bomme totalt og forsvinne i det frådende vannet.

Etter litt kom en kajakk, så kom Jakub, åra og skoene hans flytende. Heldigvis var valsa så stor at alt blir spyttet ut – men det var litt av en husketur kunne han fortelle. Etter det padlet bare to stykker til, mens resten valgte å bære forbi. Vi fortsatte nedover, og kunne bare konstatere at dette ikke var grad 2-3 padling, men derimot herlig grad 4 stortvannspadling. Omtrent halvveis møtte vi på et juv som hellet mer mot grad 6 og som dermed sendte oss opp på land.

Etter mye synfaring, rappelleringer og halvveis risikofylte klatring i trær og bergvegger for å se elva som brølte forbi under oss, ble vi enige om ikke å padle oss inn i juvet, men heller ta beina fatt. Selve bæringen var grei, og rimelig raskt unnagjort og to dager etter at vi først hadde stått på put-in kom vi endelig til brua som markerte vårt stoppested. For en start på vårt sør-patagonske eventyr!

Problemfri elv

Villa O ́Higgins er en søvnig liten landsby omgitt av storslått natur. De fleste turister kommer for enten å si at de har vært til enden av Carretera Austral, eller de kommer for å utforske den sørlige patagonske innlandsisen. Sammen med den nordlige er denne innlandsisen en av de største ismassene utenom polene. Det er også mulig å ta seg over til Argentina fra Villa O ́higgins, dog kun til fots eller med sykkel. Vi fant landsbyens største herberge, hvor en emigrert spanjol drev showet. Her fikk vi bruke både badstue og badestamp, og nøt godt av et stort kjøkken og inneområde som hjalp oss unna det patagonske været nå og da.

Fra her planla vi flere turer, og med en nybygd vei opp til nærliggende Lago Christie en perle av en innsjø inn mot den argentinske grensen, var det på tide å laste kajakkene opp på bilen igjen. Elva Perez er en ukomplisert perle, med en pool-drop karakter. En av fossene holder en grad 5+ og ble ikke padlet, mens resten var grad 4. Det eneste problemet var kryssingen av en sideelv på vei inn til put-in. Man trenger definitivt en firhjulstrekker for å klare den! Likevel, tre timer på elva uten store bæringer eller problemer av andre slag, gjorde at vi kåret Rio Perez til den ultimate sør-patagonske pool-drop-elv!

Multidagstur

En av de flotteste perlene vi fikk padlet var likevel den lille elva Barrancoso, som ligger 2.5 timer nord for Villa O ́higgins. Den kommer skarpt inn fra venstre i det man kjører sørover fra den søvnige byen Cochrane, og fortsetter langs veien i grad 5 og 6 stryk. Dette juvet synes upadlebart, men vi lurte øyeblikkelig på hva som lå i juvet over. Det lille vi kunne skimte fra veien så jo lovende ut! En ettermiddag ble dermed brukt til å banke på ulike dører i nabolaget, og til slutt fant vi en chilener som hadde hester og ville ta oss med inn i dalen.

Selve rideturen var enkel, for det fantes faktisk en sti opp til den seteren som også chilenere bruker på sommerstid. Hestene var lastet med to og to kajakker, og syntes ikke å bry seg om den fargerike lasten. Etter bare tre timer var vi fremme. Vi betalte og sendte reisefølget ned samme vei som vi hadde kommet. Vi derimot satte opp camp og spiste en bedre middag, før vi la oss til og kikket etter Sydkorset før vi falt i søvn ved Barrancosos bredder.

Dagen etter padlet vi oss igjennom hovedjuvet, og ble rett og slett fantastisk overrasket over at ALT kunne padles. Og ikke nok med det – strykene var også kvalitetsstryk, og rangerte fra grad 3 til teknisk grad 5, fra store, litt «pushy» stryk til små, morsomme drop. Etter fem timer på elva gliste vi like bredt alle sammen, og det var helt greit at selve gåingen ut fra juvet og opp til veien var ganske bratt og ulendt. For en elv!

Skjebnedalen

På vei nordover igjen fra Villa O ́higgins bestemte vi oss for å prøve en helt ny dal hvor fjellet Monte San Lorenzo troner. Det var her skikjørerne Andreas Fransson og J.P Auclair omkom i en tragisk skredulykke i 2014, og i det vi kom inn til put-in skjønte vi hvorfor storfjellsentusiaster hadde funnet veien inn i dette øde området. Fjellene tar pusten fra en, og elva som renner ut av dalen er ganske mye mindre dramatisk.

Men uansett, Rio Tranquilo skulle padles! Elva er liten og ganske grunn, og renner gjennom et ustabilt juv med mange jordskred og skarpe steiner. I seg selv var kanskje ikke elva verdt turen, men selve området måtte oppleves. På mange måter minnet granitttårnene meg om det sørlige Torres del Paine, men uten turister.

Fire timer i stryk

Strykene holdt oss likevel opptatt i gode 4 timer. En vanskelig bæring gjorde det litt mer dramatisk, men ellers var det stort sett grad 3 og 4 som ble padlet. Vel nede hadde vi ikke organisert henting, men fikk faktisk haik med en diger lastebil full av saueull som skulle til byen Cochrane – og de syntes det var helt greit å stroppe fast noen kajakker og kajakkpadlere på toppen av lasten.

Carretera Austral er ugjestmild, og for de fleste kajakkpadlere markerer den berømte Rio Baker grensen for hvor langt sør man er villig til å dra. Likevel, det er sør for Baker det virkelige Patagonia begynner, og det er hit man må ta turen – rett og slett.

 

Elvepadling med kano

Artikkelen handler om åpne kanoer. Norge har tidligere hatt sterke tradisjoner innen konkurransepadling (slalåm og utfor) med lukkede kanoer der båten har dekk og et spruttrekk som holder vannet ute fra sittebrønnen. På 1980-tallet hadde norske padlere flere sterke plasseringer i internasjonale konkurranser. Noen av disse er også aktive i dag.

I verden

Med sin fantasiske filmserie Path of the paddle på 1970-tallet, åpnet den kanadiske kanopadleren og filmprodusenten Bill Mason en verden av elvepadling som mange kanopadlere ikke trodde var mulig. En tradisjonell kanadisk turkano med spant og duk ble padlet ned til dels friske stryk, med teknikker som var tilpasset det faktum at kanoene var åpne og dermed kunne ta inn vann i store bølger. Ivrige padlere videreutviklet dette, og snart padlet de beste ganske store stryk med turkanoer der en del av plassen var fylt med store luftsekker. I dag er elvepadling med kano delt i to: padling med tradisjonelle turkanoer og bagasje, og padling med spesialiserte elvekanoer med samme egenskaper som moderne elvekajakker og med store luftsekker, som gjør at selv elv grad 5 er oppnåelig for de dyktigste padlerne.

I Norge

Så vidt artikkelskribenten kjenner til, så var det Bull Kajakk i Oslo som tok hjem de første turkanoene som egnet seg godt for elv. Butikken importerte to ulike kanoer fra Mad River i 1979, og disse fikk kjørt seg i turløp som Valenløpet ved Larvik og padling i elver som Begna. Aktiv Fritid i Sandvika utenfor Oslo tok også hjem elve- turkanoer fra amerikanske Wenonah. På 1990-tallet startet Eian Fritid i Mjøndalen opp med spesialiserte elvekanoer fra Old Town og Dagger, og dette ble starten på flere bra kanomiljøer i Hokksund, Larvik, Oslo og Vinje. I nyere tid har Høyskolen i Bø i Telemark og Norges Idrettshøyskole i Oslo utdannet mange dyktige turledere i kano. Utstyrsprodusenten Bergans har også sørget for at mange norske turkanopadlere har oppdaget elvepadling med sine sjøsterke, sammenleggbare Ally kanoer.

Aktive miljøer nå

Det stoppet likevel litt opp. Norges Padleforbund (NPF) lagde en egen kursstige for kano, men etter et par år med kursing var det merkelig liten interesse (merkelig fordi elvepadling med kano er veldig gøy). Med unntak av en og annen kanopadler som stort sett måtte padle med kajakkpadlere for å få seg turer i elva, var det stille. Sist sommer tok det imidlertid litt fart igjen. NPF arrangerte et Aktivitetslederkurs Kano i Femundselva i Engerdal. Dette førte til en stab med engasjerte aktivitetsledere, og en dedikert Facebook-gruppe som skal forsøke å bygge opp et miljø igjen.

Hva slags kano

I utgangspunktet kan de aller fleste turkanoer brukes i lett elv. Har du ambisjoner om å bli en dyktig elvepadler, er det imidlertid spesialiserte kanoer som gjelder. I disse sitter padleren på en sadel og har enten knestropper eller en tilpasset plate (bulkhead) med plass til knærne for å kunne ha maks kontroll på kanoen og ikke minst kunne rulle opp igjen etter en velt. I tillegg er all ubrukt plass inne i kanoen fylt med store luftsekker for å hindre at den fylles med vann. Aktiv Fritid selger denne typen kanoer fra Mad River, mens Eian Fritid tar hjem flere modeller fra engelske Silverbirch til kommende sesong. Elvekanoene finnes i lengder fra ca 2,5 meter til rundt 3,5 meter, og alle har stor manøvrerbarhet som fellesnevner. De korteste er ofte laget med tanke på brattpadling ned teknisk krevende stryk. Kanoene i den lengre enden av skalaen fungerer bedre til naturslalåm der du bruker skrogets fartsegenskaper og elvas ulike formasjoner til å leke deg som i en slalåmbane. Felles for alle er at de kan rulles, og at de er smale nok til at alle teknikkene c-båtpadlere har utviklet til slalåm og utfor.