Kosterhavet for kose-padlere

Det store sjøkartet kom fram og ble brettet utover bordet. Vi higet mot havet, mot friheten og de vide vyene med bare horisonten som begrensning. Men vår kjentmann helte snart kaldt vann i blodet på oss.

– Nei, her ute blir’e for tøft for dere, erklærte han og eliminerte raskt planer om de ytterste skjær.

– Og her mellom de populære øyene blir’e for mye trafikk. Det er jo så vrient for de store å få øye på dere der nede i kajakkene, advarte han. Så hvordan skulle to kosepadlere angripe dette paradiset mellom hav og himmel?

Passe skjermet, passe friskt

Kveldsstille: Vinden løyet til svake pust mens sola sank. Det var kjærkomment, for bukta på Havsten ligger utsatt til for nordavind, men er i le for vind fra øst og vest.

De store kartbladene var slitt og skulle skiftes ut. Flaks for oss, vi fikk overta dem! Vinteren igjennom reiste vi med pekefingeren. Gikk det ikke en trygg led her, skjermet av holmer og skjær? Fra Strømstad og sørover satte vi kursen i fantasien. Kan vi komme gjennom det sundet der? Klart det, ingenting er jo for trangt og for grunt for en kajakk. Men ville det ikke virke litt innestengt og innlandsaktig? Vi hadde jo lyst til å smake sjøsprøyt også.

Omsider ble utgangspunktet valgt: Resö var stedet. Passe skjermet og passe nær havgapet. Dessuten hadde øya en campingplass, betryggende å ty til hvis det skulle trengs. Sommeren var allerede på hell da godværet endelig så ut til å ha satt seg. Både Yr og Storm var enige om mye sol og greie vindforhold. Nå skulle det skje! Campingen var første stopp. Men en samling bobiler i en furuskog var ikke akkurat det vi var kommet for å oppleve. Det måtte da finnes et annet sted å få satt ut et par kajakker og parkert en bil?

Vi kjørte så langt vestover på øya som veien gikk, til den stoppet i et lite kaianlegg. Der ble vi møtt av en god og en dårlig nyhet. Den gode: Etter 15. august er sesongen forbi. Da er parkeringsreglene plutselig litt snillere. Der det før var timesparkering fikk vi stå gratis i dagesvis. Og det fantes nesten ingen båttrafikk på sjøen. Den dårlige: Bakeriet og sjømatcaféen var stengt. OK, så fikk vi holde oss med godsaker selv, da.

Skjærgården neste

Gyldne øyeblikk: En liten skål til ære for sola mens den synker i havet mot nordvest bak lave holmer og skjær.

Kajakkene lå tungt i vannet der vi gled ut og la Resö bak oss. Hver kubikkcentimeter i kajakkenes indre var stappet knallhardt. Telt og liggeunderlag, soveposer og toalettsaker, koke- og spiseutstyr, vannforsyning og proviant. Det vi hadde glemt, fikk vi klare oss uten.

Vestover mot øyene smilte skjærgården oss i møte og glitret med småbølgene. I cockpiten lå kartene greit tilgjengelig, både de store sjøkartene og noen enklere varianter, som hadde vist seg nyttige i planleggingen. De var lastet ned fra nettet og ga oss akkurat slik info som en kajakkpadler trenger: Hvor kan vi finne teltplasser? Hvor kan vi fylle friskt vann?

Rett over sundet lå øya Bissen, lett gjenkjennelig med fyrlykta på sydspissen. Vi la kursen mot sundet på nordsiden av øya. Teltplass allerede her? Det så brukbart ut med en liten grønn grasflekk. Men vi kunne jo ikke gi oss så fort. Hvor var neste mulighet? Rett ut sundet, rundt Vattenholmen – og der lå den: Vadholmen. Den var et lykkefunn for padlere som oss, uten behov for de store utfordringene og det store adrenalinrushet. Den vesle vika vendte mot sør, var grunn og enkel å stige i land i og fin å trekke kajakker opp på.

Mot øst og vest var vika og teltplassen godt beskyttet av knauser – og for noen fjellformer og farger! Den gyllenrosa granitten gnistret av solreflekser i krystaller. Fjellet var skurt så jevnt og mykt at det dannet de mest perfekte solsenger. I overflaten så vi tydelig skuringsstripene som ble etterlatt dengang iskappen smeltet for tusenvis av år siden. Her ble frihetsfølelsen beruselse nok. Ikke et menneske, ikke en båt i sikte så langt øyet kunne se. Bare å flå av seg klærne og leke villmenn milevidt sivilisasjonen. Nordavinden frisknet til da sola nærmet seg horisonten. Men øyeblikket måtte oppleves. Soveposene ble dradd med til den beste utsiktsplassen, lune og gode å pakke seg inn i. Den lille klunken med gyldne dråper kom frem. I sørøst steg fullmånen opp idet vi kravlet inn i teltet. Takk for en dag som denne!

Vadholmen: På sydsiden av øya fant vi den perfekte vika omgitt av blanke svaberg og med teltplass like bakom. Øyriket i Kosterhavet har mange, mange slike.
Ukjent farvann: Hvor er vi? Ikke så lett å få kart og terreng til å stemme alltid. Vi hadde jo lagret kartet i hodet. En GPS ville vært kjekt å ha, selv om vi ikke skulle ut på langtur.

I nasjonalparken

Kortreist mat: I de grunne vikene var det bare å vasse rundt og finne østers av det invaderende slaget som er i ferd med å fortrenge blåskjellene. Delikatesse for den som tør, men vi fant dessverre ikke ut av skjellvarsler for svenskekysten.

Kosterhavets nasjonalpark ble opprettet i 2009. Det er et enormt område med et ukjent antall større og mindre øyer, holmer og skjær, knyttet sammen med Hvaler nasjonalpark på den norske siden av grensen. Statusen som nasjonalpark skal sikre at dette unike området får ligge uendret, skjermet mot utbygging og inngrep. Under vann skal det finnes hele 6000 ulike arter av dyr og planter. Også geologien og fugle-livet er spennende å studere for den som skjerper sansene.

På flere av øyene er det satt opp informasjonsskilt som forteller litt om hvordan en bør ferdes i nasjonalparken. Flere områder er særlig vernet. Fuglelivet er vernet i hekkesesongen. Og overalt bør en bruke naturen slik at en ikke setter spor. Det var tydelig at budskapet hadde sunket inn i båtfolket. Her var ikke så mye som en sneip å se, ikke en plastbit eller engangspakning. Det gir inspirasjon til å passe ekstra godt på at campen ser urørt ut når en forlater den.

Selv om værmeldingen meldte om flotte padleforhold, merket vi snart hvordan de kunne veksle på et ganske lite område. I det smule farvennet innenfor øyene var det lett å bli overmodig og sette kursen mot åpent hav. Men straks vi prøvde oss i retning havgapet, merket vi hvordan strøm og vind tok tak. Tøffere padlere enn oss kunne sikkert satt kursen mot de ytterste øyene og lekt seg med bølger og sjøsprøyt. Vi tok et tryggere valg. Nærmeste teltplass mot sør var markert på Amundholmen, så vi la kursen dit gjennom sund og langs øyer Men hvor var den holmen egentlig? Vi hadde følt oss så fjellsikre på geografien etter å ha studert kartet.

Helt enkelt er det likevel ikke å skille den ene knausen fra den andre fra lavt padleperspektiv. Men hva var det som dukket opp rett der forut? To vide viker med grønne enger bak? Ingen vits i å lete lenger. Nordsiden av øya Havsten bød på perfekte teltplasser, i hvert fall hvis nordavinden ikke er for sterk. På den store sletten var det plass nok til en hel gjeng i telt. Men vi pustet lettet ut: Bare oss! Morgendukkerten kan trygt tas i nettoen. Men vika er så grunn at en må vasse midtfjords for å bli våt.

 

Havsten: Langt av lei fikk vi øye på to vide bukter på øya Havsten. Fine, flate gressletter fristet til telting. Her kunne mange ha campet samtidig – men lykkeligvis, her var ingen andre enn oss.
Havstensund: I sundet mellom fastlandet og øyene Trossö og Hällsö ligger idylliske lille Havstensund som en port ut mot havgapet. Her er det mulig å fylle lageret av både proviant og vann.

Mot havgapet

Makrell-dorg: Like nord for Havsten lå flere småbåter og fisket. Vi kastet ut dorgesnøret i passe padlefart og fikk først en makrell, så en til – og så tre på en gang! Helt sant, ikkeno’ juks arrangert for fotografen.

Sjøkartet fristet med en led vi gjerne ville teste: En smal renne på vestsiden av Havsten pekte rett mot sør. Og der ute, med bare noen småholmer i horisonten, der måtte vi da oppleve følelsen av det store, frie havet? Ville vi møte vind og bølger som ble for store? Det måtte prøves. Kjentes det for hardt, kunne vi jo bare snu.

Vi lot teltet stå og satset på å ta hjemveien rundt øya Hällsö. Sørover i kanalen fikk vi god fart, hjulpet av både strøm og vind fra nord. Der passasjen smalner inn ligger vesle, idylliske Havstensund, bunkringsplass for den som måtte trenge det. Men vi hadde alt som skulle til for en lang dag på sjøen. Ville det bli trengsel av båter på det smaleste? Overhodet ikke, sjøen var vår. Spenningen steg der kanalens smaleste punkt nærmet seg. Vi passerte fyrlykta – og verden åpnet seg.

Bølgene bare vugget oss behagelig, ingen krappe kjølvann etter daycruisere med macho-motor.Tett langs svabergene legger vi kursen vestover og tar inn inntrykk som bare padlere får meg seg: Så vakkert lysspill i vannet, så rare mønstre av lav på steinene, så fine røyser av rullesteiner. Og så vakre fargeklatter av rosa røsslyng og lilla strandasters i bergsprekkene.

Får vi lyst på en hvil, fins det nok av små bukter å padle inn i: En lat lunsj her, et strekk på ryggen der – vi har det ikke travelt. For oss handler det ikke om å padle langt eller fort. Det er opplevelsene, de gylne øyeblikkene, vi samler på.

Men hvor er vi hen, egentlig? Vi som var så sikre på padleruta blir plutselig i tvil. Dette hadde vi jo stålkontroll på. Vi skulle bare runde ei øy! Da går det jo ikke an å ta feil – eller gjør det? Var det den eller den holmen som var merket av? Var det denne bukta eller den neste de mente? Kart og natur kan virke forbausende forskjellige.

Klart vi kom rundt øya slik vi skulle. Klart Havstensund lå og skinte i kveldssola der framme. Men farvannet vi kom inn i var merkelig. Det brede sundet mellom Hâllsö og Trossö var så grunt at selv kajakkene strøk buken mot bunnen et langt stykke fram mot Havstensund. Ikke en mulighet for andre båter i hele området mellom øyene. Dermed fikk vi nok en bekreftelse: For den som velger sine egne veier og dyrker sine egne drømmer, fins det ikke bedre framkomstmiddel enn kajakk. ●●

Lune viker: Øyene rundt Resø har massevis av lune viker, perfekt for å trekke opp kajakken når det trengs en liten pause.

 

Gjennom tre hovedsteder og fire land

For Donau er lang, og dette er en ferd gjennom store deler av Europas, kultur, historie og geografi. Ja, litt flåsete kan vi kalle det en slags dannelsesreise. Ved Donau gikk romerrikets grenser, og her hersket habsburgerne i århundrer. I vår tid er elva fremdeles en svært viktig ferdselsåre mellom innlandet og Svartehavet, og det går hundrevis av lasteskip og turistbåter langs floden hver eneste dag.

Padling i Donau ved Nagymaros i Ungarn med festningen ved Visegrad i bakgrunnen.

Varmt sommerstid

Den blide studenten feiret at han var ferdig med mange års skolegang ved å padle Donau fra Passau i Tyskland sammen med flere venner. Målet i det fjerne var faktisk Svartehavet, men da hadde han mange uker og måneder igjen av turen. Første delmål var å komme seg til Budapest i Ungarn via Wien i Østerrike og Bratislava i Slovakia. 700 kilometer forbi landsbyer, gjennom vakkert jordbrukslandskap, langs diker, forbi slott og klostre og ikke minst innom tre europeiske hovedsteder.

Her er det svært mye å oppleve, og været er ofte varmt og godt sommerstid. Ja, sommeren 2017 var det i perioder faktisk for varm. 35 graders hetebølge er likevel langt bedre til vanns enn på land. Blir det for varmt, kan du også ta en dukket i Donau. Vår tommelfingerregel ble å se hva lokalbefolkningen gjorde. Badet de i elva, så gjorde vi det også.

Kosetur på Donau med forskriftsmessig antrekk..jpg>
Denne blide karen feiret at han var ferdig med mange års skolegang ved å padle på Donau fra Passau i Tyskland. Målet i det fjerne var faktisk Svartehavet.

Klosteret i Melk

Østerrike er et vakkert land, og her kommer det høydepunkter i fleng, også for kajakk- eller kanopadlere. Ikke minst klosteret Stift Melk med aner tilbake til 1089 som troner mektig på bredden av Donau. Fantastisk beliggenhet, vakker barokkarkitektur og nesten tusenårig historie gjør dette til et av verdens mest berømte klostre. Klosteret i Melk med Wachau kulturlandskap er også inne på UNESCOs verdensarvliste. Lett å forstå for alle som ferdes nedover den frodige dalen omkranset av vingårder.

Når du padler på Donau, er kanskje ikke storbyer med masse biltrafikk høydepunkt. Likevel anbefales det landkjenning i Wien, for den østerrikske hovedstaden har utrolig mye å by på. Schloss Schönbrunn er en av de viktigste kulturskattene i landet, og står også på UNESCOs verdensarvliste. «Vegg i vegg» finner vi Palmehuset og den botaniske hagen, så her er det ingen problemer å bruke en dag eller to ekstra. Selv om dette er en gigantisk millionby, så skal vi heller ikke mange kilometerne nedover langs Donau før badestedene dukker opp.

Hvis du er av den blyge typen, så vær oppmerksom på at nakenstrender er langt mer vanlig her enn i Norge.

Schönbrunn-palasset (Schloss Schönbrunn) i Wien er en av de viktigste kulturskattene i Østerrike og står også på UNESCOs verdensarvliste.
Eventyrlige Esztergom i Ungarn med katedralen har et evntyrlig skjær over der den kneiser over Donau. Bildet er tatt fra Štúrovo i Slovakia, så dette er i grenseland.
Solnedgang over Donau sett fra Esztergomkatedralen i Ungarn.

Tett mellom hovedstedene

Ingen hovedsteder ligger så nært hverandre som Wien og slovakiske Bratislava. Rundt sju mil er avstanden mellom de to storbyene, og det er sannelig ikke mye som skiller de to EU-landene fra hverandre på andre måter heller. Jernteppet har forsvunnet, og for en stakkars padler er det ikke lett å skjønne når riksgrensa er passert. Grensestasjonene er nedlagt, og det var egentlig kun bilskiltene vi så på bilveien der SK overtok for A, som satte oss på sporet. Når vi ser det hvite og imponerende slottet i Bratislava, der det ligger oppe på en høyde og skuer ut over byen, er i hvert fall all tvil forsvunnet.

Ungarske største kirke

Nå er du bokstavelig talt i grenseland, for en god stund «vingler » du mellom Slovakia og Ungarn. Ja, egentlig er det litt avhengig av hvilken side av elven du foretrekker å padle på.Fantastiske Esztergom med katedralen, har et eventyrlig skjær over seg der den kneiser over Donaus østside. Kirkebygget tar seg best ut fra Štúrovo i Slovakia, på motsatt side av elva. Esztergom-katedralen er Ungarns største kirke. Den ble oppført på 1800-tallet med ikke mindre enn Peterskirken som forbilde. Apropos ovennevnte hetebølge, vet du hvor lang tid det tar for ei klissvåt t-skjorte å tørke på en varm kropp med slike temperaturer? Jo, ganske nøyaktig ti minutter. Tro det eller ei, men dette ble testet flere ganger med dypping i Donau.

Det går unna for padlerne medstrøms ned Donau, nå er det rundt 50 km igjen til Budapest.

Slott og kildebad

Den ungarske hovedstaden, Budapest, kan også by på severdigheter i fleng. Budaslottet er en av byens og hele Ungarns store attraksjon, og det samme må sies om Ungarns parlamentsbygning i nygotisk stil ved Donaus østre bredd. Dette er en stor turistmagnet og samtidig den største bygningen i landet. Mange bivåner også det meget spektakulære vann- og lysshowet i Margitparken på kvelden, der rytmen i høyttalermusikk styrer vann- og lysformasjonene.På dagtid er heller ikke Szechenyi kildebad i den ungarske hovedstaden det verste stedet å oppholde seg. Dette er et av Europas største spa-anlegg med en rekke fasiliteter. I tillegg til så mye som 15 innendørsbasseng og ti saunaer eller damprom, finner du to flotte utendørsbassenger i anlegget. Vannet i Szechenyi blir faktisk levert fra to varme kilder, og det hele er flankert av en vakker bygning. Dette er en verdig avslutning på en reise gjennom fire europeiske land og tre hovedsteder.

Både kajakker og kanoer er i bruk i Donau, her fra Nagymaros i Ungarn.

Rikt dyre- og fugleliv

Selv om det er nokså urbant på flere av strekkene mellom Passau og Budapest, er det et bemerkelsesverdig rikt dyre- og fugleliv her. For nordmenn er stork langs elva et artig bekjentskap, men hegrer og en rekke arter av ender gir fine opplevelser i tillegg. Stilig er det også å observere flere typer rovfugler som svever langs trerekkene ved Donau. Nærkontakt med både bever, rådyr og hare satte også en ekstra spiss på turen. Før 15. juli er erfaringene at det stort sett er nokså enkelt å få overnatting langs Donau, både på rimelige campingplasser, men også på vertshus og hoteller i de fleste prisklasser. Euro er veldig gangbar valuta, men Ungarn har sine forinter. 100 stykker tilsvarte rundt tre kroner sommeren 2017, så her gjelder det å være god i matte. Ellers er folk hyggelige å møte når du kommer fra Norge, og språkmessig går det brukbart med dårlig skoleengelsk og enda dårligere tysk. Prisene på mat og overnatting kan variere voldsomt, men alt i alt er det langt billigere enn i Norge.

Både badende og padlere liker seg i Donau ved Nagymaros i Ungarn med festningen ved Visegrad i bakgrunnen.

Noen utfordringer

De nevnte lekterne og store turistskip kan være en prøvelse for små farkoster, så her gjelder det å holde god avstand og være oppmerksom. En annen utfordring er kraftverkene, for slusene er ikke noe for kajakker og kanoer. Da er det bare å få båret eller trillet båten rundt vannfallet. Bare Østerrike alene har over ti kraftverk i Donau, så det er ingen liten energikilde vi snakker om. For folk flest er 700 kilometer i meste laget på en ferietur. Da er leie av kano eller kajakk en fin mulighet. Mange steder langs elva er det utleie, og i de større byene kan du gjerne også bli med på fellesturer med instruktør og kjentmann.

Fakta om Donau

Europas nest lengste elv etter Volga, 2850 km lang (594 km i Tyskland). De to kildeelvene Breg og Brigach springer ut i Schwarzwald i Tyskland, og møtes ved Donaueschingen (690 moh.). Herfra går Donau mot nordøst til Regensburg, der den har sitt nordligste punkt. Like etter Passau forlater elva Tyskland og går inn i Østerrike. Videre passeres hovedstedene Wien i Østerrike, Bratislava i Slovakia, Budapest i Ungarn og Beograd i Serbia. Nedbørfeltet er 816 000 km2 og middelvannføring 7000 m3/s. Donau er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst.

Donau passerer eller berører ti land: Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Kroatia, Serbia, Bulgaria, Romania, Moldova og Ukraina. Over en tredjedel av strekningen er Donau grenseelv mellom to stater. Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere ti nasjoner som er uten direkte forbindelse med elva. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.

Kilder: www.snl.no, https://no.wikipedia.org/wiki/Donau

 

«Teddies on tour» padler Irland 2017

De skal starte i Dublin og padle sørover med klokken, og distansen er 1600 kilometer rundt hele øyen. Målet for turen er å utfordre seg selv, utforske kystlinjen og møte nye mennesker. De håper å inspirere og motivere andre kvinner, framtidige padlere og andre eventyrlystne til å utfordre seg selv, friluftsliv og fysisk aktivitet. Samtidig adopterer de den utenlandske skikken med å samle inn penger til et veldedig formål.

Hvem er de?

Frida Halvorsen er en 23 år gammel student fra Arna. Hun holder for tiden på med en bachelor i Friluftsliv, og på fritiden er hun mer utendørs enn inn

endørs og mer høyt enn lavt. Hun har fullført NPF aktivitetslederkurs og jobber nå mot BCU 4* Leadership award. Frida har erfaring fra en tidligere ekspedisjon, der hun padlet, gikk på ski og til fots i åtte måneder i Norge, Sverige og Finland. Vibeke Steinvåg er en 34 år gammel flyvertinne fra Gamvik i Finnmark. Hun studerer for å bli personlig trener ved siden av hovedjobben.

Hennes mål er å kombinere trening, padling og friluftsliv for å gi mulighet til flere å oppleve gledene dette gir. Vibeke padler også surfski, men liker aller best virkelig lange padleturer. Har fullført NPF aktivitetslederkurs og jobber mot BCU 4* Leadership award.

 

Ansvarlig for padlefestival

Ashley Williams er en 27 år gammel skoleassistent fra Blackwood, Wales. Ashley har med tiden blitt en anerkjent padleinstruktør på Vestlandet, og også utenfor landet. Det meste av fritiden går med til å utforske kysten av Norge fra kajakk.

Ashley har vært ansvarlig for padlefestivalen her i Bergensområdet de tre siste årene. Hun reiser også ofte tilbake til Wales for å padle. Hun har fullført BCU 5* Leadership award og UKCC

Level 2 with moderate water endorsement. Dette er altså tre jenter med veldig forskjellig bakgrunn som har møttes i Bergen gjennom sin felles interesse for sjø, friluftsliv og padling. Jeg traff de på et planleggingsmøte i vår og stilte dem noen spørsmål om turen og planleggingen:

Hvorfor akkurat Irland?

Vibeke: Det er en veldig tilgjengelig øy og et «vanlig» padlemål, det er også en konkurranse og en manndomsprøve. Ashley: Det er et eventyr! Det er en passe lang tur, en øy du kan padle rundt på under seks uker. Frida: Jeg var i Irland for noen år siden og da jeg så kysten tenkte jeg at jeg måtte tilbake dit i kajakk.

Hvorfor ble det dere tre?

Vi har jobbet endel sammen og det startet med at Frida en dag sa: Jeg vil gjerne padle rundt Irland, og da ville vi andre gjerne være med. Alle tre var fornøyde med valget og da ble det slik.

Har dere tenkt på konflikter som kan oppstå?

At vi ikke klarer å oppfylle alles forventninger til turen!

Hva blir den største utfordringen?

Vibeke: At jeg ikke er mentalt sterk nok. Har ikke vært på en slik tur før så jeg vet ikke helt hvordan jeg vil takle det. Ashley: At vi ikke får spist nok. At det skal bli hardere enn vi trodde.

Hva sier familie og venner?

Vibeke: Familien synes det er spennende. Jeg har også veldig mange hyggelige kolleger som har tilbudt seg å ta vakter for meg.
Ashley: Mine foreldre hjelper til med forskjellige ting og er nok de som er mest involvert. Min mor vil hjelpe med transport og praktiske ting første uken i Irland.

Hva har dere tenkt å spise?

Det går i havregrøt og frysetørret mat. Vi har blitt sponset med en del mat av ulike typer.

Hva med vann?

Vi har plass til syv liter hver. Vi mener det er lurt å ha et forråd for tre dager. Vi tenker vi vil prøve å skaffe vann hos folk langs kysten framfor elver og pytter.

Hvordan er det med telting i Irland?

Det er ikke som i Norge. Vi vil campe på strender og spørre om lov der det er naturlig. Det vi har hørt fra andre som har vært der, er at om du viser normal folkeskikk så går det fint.

Har dere med noe spesielt utstyr dere kan fortelle om?

Vi har med et bra solcellepanel og 2 iPads for å oppdatere blogg og facebook, samt spot, reparasjonsutstyr til kajakk, førstehjelpsutstyr og medisiner. Til navigasjon har vi papirkart for hele turen
og GPS på telefon og iPad. Alle har GPS klokker. Så har vi med to håndholdte VHF og til slutt årepose til hjelp ved redninger.

Noe luksus?

Stoler og puter. Vi har fått mye kremer fra Norvis. Ashley har med n bomull T-skjorte og en teddybjørn.

Hvilke kajakker bruker dere?

Alle bruker NDK Pilgrim Expedition, den perfekte ekspedisjonskajakk for mindre og tynnere padlere. Kajakken er rask, passe stabil og har nok lastekapasitet. Den er laget for nettopp dette.

Lengste tur til nå?

Jentene har litt ulik ekspedisjonserfaring i kajakk. Frida har padlet Bergen-Lindesnes, Ashleys lengste tur er på syv dager og Vibeke har ikke så mange overnattingsturer, men til gjengjeld har hun padlet flere dagsturer på over 80 kilometer!

Hvordan er forberedelsene?

Vi bor forskjellige steder og har veldig forskjellige hverdager. Vibeke: Jeg jobber veldig uregelmessig, padler lengre distanser når jeg har tid (30-50 km) og øver på det jeg er dårlig til. Siden jeg jobber slik at jeg ikke har tilgang på kajakk i ukedagene, trener jeg generell styrke og kondisjon og leser om og snakker med padlere som har tatt turen tidligere. Jeg studerer også kart og frisker opp førstehjelpsferdighetene. Ashley: Padler med vekt i kajakken og øker både distanse og vekt fram mot turen. Trener på å opprettholde ferdigheter på havet. Er veldig organisert og planlegger alle detaljer.Frida: Gjennom studiet er jeg på mange lange turer, mest på ski nå på vinteren. Når våren kommer blir det mer padling. Livet på tur er blitt det normale for meg.

Hva gleder du deg mest til?

Vibeke: Lære masse. Ashley: være på tur i 40 dager – Friheten! Alle: Irsk kultur, ordentlig Guinness og ekte irsk folkemusikk.Og vennskapet!

Turen er på 1600 km. Målet er å klare det på 40 dager, noe som krever 40 km pr. dag uten hviledager. Rekorden for en damegruppe er på 46 dager. Vi i Padling håper å kunne komme tilbake med ny rapport etter at turen er gjennomført. Du kan følge turen på nett og Facebook. Her kan du også se hvordan du kan støtte den gode saken de padler for: www.teddiesontourireland2017.blogspot.no/ facebook: Teddies on tour: Ireland circumnavigation 2017 Mailadresse: teddiesontourireland2017@gmail.com ●●

 

LES OGSÅ: Padleled Vestfold åpner 26. juni

 

Padleperler på rad

Vinteren igjennom var det en tanke som varmet oss: Vi skulle snart ut og padle igjen! Det var i Tyrkia i mai det skulle skje, mens farvannet er nærmest fritt for folk, men vannet er blitt deilig varmt allerede. På nettet virket turen perfekt: En ukes padling og telting. Moderat krevende. Først krysse en innsjø, så gjennom en labyrint av et elvedelta før den berømte turkise kysten ventet oss. Arrangøren, Alternatif Outdoor, lovet det ville bli en liten gruppe. Men tenk om de andre padlerne var noen unge, knallsterke friskuser. Hvordan skulle det gå med oss halvspreke, halvgamlingene da?

 

På innsjøen

– Hjelp, skal vi starte her? Vi hadde liksom forestilt oss en stille strand. I stedet står vi på en høy kaikant. Stappfulle av utstyr droppes kajakkene uti med kjempeplask. OK, så får vi vel bare lære oss teknikken da, og håpe at det ikke blir like store plask av oss. Lederne våre, Vedat og Seda, gir oss kyndig instruks. Vi heiser oss forsiktig ned: Første utfordring er bestått med glans! Vi er klare for padlelivet. Men hvor er de andre i gruppa? Blir det virkelig bare oss? For en luksus og for en frihet. Verden er vår!

Småkrusete ligger Köycegiz-sjøen og glitrer i morgenlyset. I det fjerne tårner fjellene seg opp blåne bak blåne. Er det ikke noen snøflekker vi skimter også? Det er ikke så rart når toppene i de vestlige Taurusfjellene rager godt over 2000 meter. Padleværet kunne ikke vært snillere. Vedat peker ut kursen mot første stopp på østsiden av vannet. Snart er vi inne i utløpet av en stille elv. Rundt oss i sivet svirrer det av skimrende, turkise øyenstikkere. Hva er det som kvekker og kvakker og piper? Overalt rundt oss syder det av liv. Under blomstrende, ville oleandere gjør det godt å riste løs armene etter sesongens første padletak.

– Ser dere øya der borte på andre siden? Sett kursen dit, lyder beskjeden. Hvor langt det er føles umulig å bedømme. Vi merker knapt fremdriften på den store innsjøen. I vannet foran oss blinker og spretter det.

– Grey mullet kommer opp hit fra havet for å gyte, forteller Vedat. Mette og salige etter vår første lunsj kunne vi gjerne lagt oss til for dagen på Gedova-øya blant spor etter villhestene som holder til der. Men Seda og Vedat har andre planer.

– Ser dere de kuplene der inne? På bredden mot sør kan vi skimpte to lysegrønne halvkuler som froskeøyne i strandkanten.

– Sultaniye, naturens helsefarm, med svovelkilde, gytjebad og varmtvann som sprudler fram fra jordas indre. Perfekt for oppmyking av padlemusklene. Dere blir som nye, lover Vedat. Langt av lei strømmer den ulekre svovellukten imot oss. Men her nytter det ikke å rynke på nesa. Navnet sitt fikk stedet fordi sultaner søkte helsebot her. Og kunne de, så kan vel vi… Litt prøvende og fulle av flir synker vi til knes i bløt leire og varmt vann. Siden er det bare å svømme av seg gørra. Og er vi ikke akkurat blitt nye, er vi i hvert fall uthvilt før siste økt for dagen.

Men hvor blir det av Vedat? Han padlet jo foran til leirplassen. Brått dukker han fram bak det høye beltet av siv. Der inne, i camp 1, er vi skjult for natten i en bukt så hemmelighetsfull og bortgjemt, så skjermet og frodiggrønn at vi er som i en verden ingen andre vet om. Ingen andre enn froskene, som holder konsert natten igjennom.

 

Femstjerners turkjøkken

Morgenlyset siles mykt gjennom lysegrønt løv der vi tumler ut av teltet. Hva er det for en duft som vekket oss? Mmm, omelett med sopp, ost og urter!

– Hva foretrekkes til frokost, te eller kaffe? Juice av friskpresset appelsin eller grapefrukt? Kanskje blandet? Siden skal det fortsette i samme utsøkte stil. Straks kajakkene skraper mot land for en hvil, suser det fra primusen. Snart kommer brettet med te og snacks:

– Prøv å dyppe brødet i olivenolje med timian. Denne osten er perfekt følge til tomater. Og smak på dadlene, nydelig med valnøtter og yoghurt! Har dere forsøkt tahin, en mos av sesamfrø og druemolasse? Beste kraftforet som fins for padlere! Det begynner å ane oss: Denne turen skal nok ikke akkurat bli noen slankekur. Vel framme ved kveldens leir, skjønner vi hvorfor kajakkene er så tunge. Nå fiskes det fram fra skrogenes indre: Gryter og panner, tomater og pepper, bønner og aubergine, løk og hvitløk, appelsiner og meloner m.m.m.

Snart putrer det muntert i den store gryta og liflige dufter lokker: Det er «Seda special» som straks er klar. Alt de to tryller fram er smakfullt og sunt – og rikelig! Her er det ingen boksemat å se, ikke et fnugg av ferdigmat fra pose. Bare friskt og nylaget er godt nok, gjerne lokalt dyrket og fisket også. Det skal vi snart få smake når Seda har vært innom og proviantert hos fiskerne: Grey mullet fulle av rogn, bakt i folie over bål. – Afiyet olsun, tyrkernes ønske om god appetitt.

På elva

Som et bølgende, grønt sceneteppe ligger beltet av siv foran oss. Bakenfor yrer det av et liv vi bare kan ane. Gjennom vidstrakte siv-marker snor deltaet av Dalayan-elva seg som en labyrint av vannveier. Kan vi virkelig padle inn der? Finner vi ut igjen? Vedat stikker ut kursen med sin innebygde GPS. Nå er vi midt inne i et beskyttet naturreservat. Her inne i det mannshøye sivet blir vi liksom bittesmå, som i en billedbok, i et eventyr.

Vi kommer så tett på alt. Hva var det som rørte seg? Bare et plopp å høre, bare et plask å se. Sakte og så lydløst som bare kajakker kan, glir vi framover. Hit inn kan ingen andre båter komme. Og der ser vi dem – de små vannskilpaddene, terrapin blir de kalt. På stokker i vannkanten kravler de opp for å varme seg i sola, tett inntil hverandre og gjerne oppå hverandre også.

Over oss bakser brått et vidt vingespenn, en gråbrun night heron. Og der, er det ikke en stork? Men hva glinser så fint i grønt? En sjelden Smyrna kingfisher, peker Vedat. Rundt oss lyder en konsert i alle toneleier, fra fineste fuglefløyt til hese froskekvekk. Snart har den smale renna i sivet ført oss til bredden under en bratt fjellside. – Badetid, annonserer Vedat. Men det er ikke elva han peker mot. Under store steinblokker pipler det varme vannet fram, brusende av små bobler.

Kulpen det danner er akkurat stor nok til å senke seg ned i, like full av velgjørende mineraler som vannet i Sultanye. Bare å kaste alle klær for maksimal effekt, her er vi helt alene i en verden få vet om. Fra den smale renna kommer vi ut i en bredere arm av elvelabyrinten. – Hold til høyre, lyder beskjeden. For her kan vi møte trafikken som frakter turister på dagstur. Snart ser vi båter i hopetall ved kai i Dalayan, byen ved elvebredden. Det er et stusselig syn. Nesten ingen har valgt Tyrkia som reisemål i år. Foreløpig er det flaks for oss som får elvedeltaet nesten for oss selv. Men tragisk for alle som laget seg en levevei her.

På historisk grunn

Vi runder en sivbanke – og der, høyt oppe i fjellveggen, får vi det første glimtet av klippegravene som regionen er kjent for. Som små tempelfasader er de hugget rett inn i stupbratte berget. Værbitte søyler bærer ennå trekant-gavler der vi aner den originale dekoren.For oss virker formen gresk. Men vi er ikke i Hellas, vi er i det gamle Kaunos nå. For 2500 år siden var dette et eget rike, en region mellom nabostatene Karia og Lykia. Landet hadde eget språk og egen mynt – til og med en egen guddom skal de ha dyrket. Kaunos var viktig som bindeledd mellom østre Middelhavet og Egeerhavet. Fra elva fører nå en kjørbar vei fram til ruinene av hovedstaden. Det tar oss en halvtimes marsj å nå byen. Ruvende ruiner rager opp på høyden. Her gjelder det å ta fantasi og innlevelse i bruk.

Kaunos imponerer ikke med rik arkitektur og godt bevarte detaljer. Men som alltid: Når føttene trår på steintrinn lagt for flere tusen år siden, kommer historien nær. Hvem vandret her på vei til det romerske badet og fikk lauget sine legemer i både varme og kalde bassenger? Hvem samlet seg på agoraen? Hva ble fremført amfiteatret, der benkeradene nå danner litt uryddige halvsirkler? Hvem kjøpslo og drev eksport fra de to havnene her – ikke bare av salt, fisk, og verdifulle kvaesorter, men også av slaver. Bak fire meter tykke murer lå hovedstaden trygt beskyttet. Men det var ikke ytre fiender som skulle knekke Kaunos. Det gjorde elva som sakte men sikkert demmet opp havbukta som engang gikk inn hit. Da havnene stengte, fulgte århundrer med nedgang og forfall. Inntil en malaria-epidemi på 1500-tallet førte til at byen ble fraflyttet helt.

 

I skilpaddeland

Det blir tøffe tak i motvinden jo nærmere havet vi kommer. Nå smaker vannet salt og bølgene blir krappere, en forsmak på de neste etappene som ligger foran oss. Men først venter hvile i den vakreste bukt noen kan ønske seg, camp 2. Ingen andre båter kan komme inn her over de grunne sandbankene i elvemunningen. Bare månen titter ned på oss mens bålet gløder og Vedat peker ut morgendagens etapper: Først forbi den lange Iztuzu-stranda, der de store havskilpaddene kommer for å legge egg i varm sand. Så rundt nes der havet står rett på og bølgene kan bli krevende. Også på «vår» strand har skilpaddene tydeligvis vært. En stor grop i sanden er omgitt med biter av noe hvitt. Det er ikke plast denne gangen. Det er skall fra fjorårets klekke-sesong.

Å krysse seks kilometer med sandstrand er ganske kjedelig. Men der, i enden av stranda, venter noe vi gjerne vil oppleve: Et senter som tar vare på skilpadder som er skadet. Og er det ikke noen eksemplarer av arten vi ser i vannet rundt kajakkene? Jovisst, de butte hodene er ikke til å ta feil av der de iblant stikker opp. Skilpadde-sykehuset består av store tanker der pasientene svømmer hvileløst i ring mens andre ligger passive og stille. Flere har kutt i skallet etter møte med båtpropeller. Slike kutt leges ikke naturlig, men må bøtes med en solid masse.

Ved ankomst blir alle røntgenfotografert. Det avslører ofte at skilpaddene har fått i seg plast, som de sluker i den tro at det er spiselige maneter. I tankene svømmer to slags skilpadder, får vi forklart: Den største, glattkarett, kan bli 1.5 meter lang og veie hele 450 kg. Den lever stort sett av dyreføde. Den litt mindre, grønn havskilpadde, lever av vekster i havet. Alle klekkes de ut fra egg gravd ned i dype sandgroper som varmes av sola. Holder reiret over 32 oC, utvikles eggene til hanner. Er det kjøligere blir de hunner. Før pasientene slippes ut igjen i det fri, blir de merket med kjennetegn. Slik kan de følges på sine vandreruter over havene, og rapporter om utvikling i vekt og størrelse sendes tilbake.

Den turkise kysten

Middelhavet tar imot oss med rolige dønninger der vi legger kursen syd og østover langs kysten. Det er bare deilig å duve opp og ned og se de andre vekselvis bli borte mellom bølgetoppene. Men hva skjer? Straks vi runder odden mot øst, oppfører bølgene seg helt rabiat. De klasker inn i klippeveggen og kommer tilbake fra alle kanter, krappe og uberegnelige. Det er nå vi får testet både utstyret og oss selv.

– Blir dere sjøsyke, kvalme?, kauker Vedat over bølgebruset. Det har vi heldigvis aldri vært plaget av. Og bra er det, for erfaringer med tidligere deltakere har vist at sjøsyke og kajakk er en svært dårlig kombinasjon. Snart har kroppen fått den gode tilliten – kajakken er som en trygg og stødig venn vi kan stole på. Selv om bølgene skyller over skroget og hele oss, kommer vi oss fint rundt den første odden og den neste og den neste.

Men bilder blir det dårlig med. Nå har en padlende reporter mer enn nok med å holde et fast grep om åra. Og hvilken lykke! Langt der inne skimter vi kveldens leirplass, camp 3. Bare å surfe behagelig innover som gratispassasjerer på duvende dønninger. I løpet av natten har havet lagt seg pent til ro. Det passer perfekt, for idag skal vi på hulepadling. Kysten her har stupbratte fjellsider med et flott fargespill. Innimellom har havet vasket ut hulrom i fjellet.

Det første vi kommer til har naturen gitt en buet inngang så perfekt at den virker menneskeskapt. Den neste hula ser det skummelt ut å komme seg inn i. En liten, trekantet åpning kan såvidt forseres. Men der inne åpner det seg et høyt og stort rom, fylt av et lys i intense blåtoner. Der solstrålene reflekteres opp fra bunnen er det som å se verden gjennom gammelt blått vindusglass. Etter seige økter forbi vide bukter når vi endelig camp 4. Herlig, her skal vi ha hviledag, tilbringe to netter, snorkle og gå på utforsking. Men det som nå skjer står ikke i planen.

Den andre natten overfalles vi av plaskregn med torden og lyn som lager lysshow over teltduken. Det er bare å erkjenne: En skulder har fått litt for mye juling og vil absolutt ikke padle mer. Hva gjør en da når en befinner seg lang uti villmarka, fjernt fra nærmeste bilvei? Redningen blir ren muskelkraft med Seda og Vedat som tauer den ene kajakken på skift. Forsmedelig! For vårt indre blikk hadde vi jo sett oss komme padlende i frisk og fin stil inn til turens endepunkt, marinaen i Göcek der folket med de store og fine båtene elsker å samles. Vi skulle liksom vise dem hvordan sjøen best kan oppleves. I stedet blir padleæren bokstavelig talt hengende i en tynn tråd. ●●

 

LES OGSÅ: Kroatia – et padleparadis

 

Padleferie i Middelhavet

Men det kan være vanskelig å orientere seg i det stadig økende antallet turarrangører og kajakkutleiere. Her er noen nyttige nettadresser til seriøse firmaer i de beste padleområdene.

SARDINIA

Sardinia byr på stupbratte kalksteinsklipper gjennomboret av grotter, kritthvite sandstrender og Middelhavets reneste vann. Firmaet Sea Kayak Sardinia holder til i Alghero på nordvestsiden av øya. De arrangerer guidede turer fra en halv dag til en uke og har også kurs opptil BCU 3 Star. Her kan du og leie gode havkajakker fra P&H og Valley. Se seakayaksardinia.com for mer informasjon.

 

KROATIA

Elafiti-øyene utenfor Dubrovnic er blant Middelhavets perler med duftende sitruslunder, frodige pinjeskoger og små fiskelandsbyer, der tiden går langsommere enn i resten av verden. Her er det også grønne og blå grotter, som du kan padle eller svømme inn i. Firmaet Adria Adventures har base i Dubrovnic og arrangerer turer fra en til åtte dager. De har også familieturer for barn over 6 år, der de bruker dobbeltkajakker. Se kayakingcroatia.com. Også norske Carpe Diem arrangerer padleturer i Kroatia, carpe-diem.no

 

MENORCA

Menorca regnes som Middelhavet i miniatyr. Øya har alle de landskapsformene som er typiske rundt Middelhavet, fra bratte klipper til små strender og frodige pinjeskoger. Men det blåser mye på Menora. Dagens samtaleemne blant lokalbefolkningen er dagens og morgendagens vind. Padlingen kan derfor bli mer utfordrende enn man ønsker. Firmaet Menorca en Kayak arrangerer guidede dagsturer og lengre turer opptil en uke på forskjellige steder rundt øya. De har også padlekurs og rullekurs. Se menorcaenkayak.com

 

KEFALONIA

Vil du unngå vind, er den greske øya Kefalonia et bra valg. Øya er frodig og har mer variert natur enn andre greske øyer. Firmaet Sea Kayaking Kefaloniaer et gresk firma som arrangerer turer fra tre til tolv dager langs Kefalonia-kysten og de nærmeste øyene. På noen av turene er det teltovernatting, på andre enkel innkvartering eller en kombinasjon av disse. Firmaet arrangerer også dagsturer og padlekurs opptil BCU 3 Star. Se seakayakingkefalonia-greece.com Carpe Diem har også padleturer rundt Kefalonia, carpediem.no

 

EGEERHAVET

Mellom småøyene er Dodokanesene er det så kort avstand at man kan øyhoppe med kajakk. Mange av øyene er bilfrie og nesten turistfrie. Her går livet sin gang som det har gjort i århundrer.

Terra Santa Kayak Expeditions har base på Kalymnos og arrangerer fem- og sjudagers padleturer til de nærmeste øyene. Overnattingen skjer i lokale vertshus, der man får oppleve gresk gjestfrihet og smake det lokale kjøkkenet. Turene forutsetter at man har noe padleerfaring. Se seakayak.co.il eller kontakt seakayak@broadpark.no

 

Angelsey symposium 2014

Padlingen på kysten av Wales kan minne om elvepadling, men når du legger til havdønningene, får du noen helt unike forhold for padling.

 

Første helgen i mai 2014 gikk startskuddet for den 31. utgaven av Angelsey symposium i Wales. Sentrum for dette symposiet er Angelsey outdoorcentre som ligger landlig til mellom Holyhead og Treaddur bay. Senteret er som en norsk leirskole, og det er plass innendørs i to åttemannsrom og massevis av plass til telt og bobiler utenfor.

Wales
Rolig strøm i «The inner race» på Penrhyn Mawr.

 

Main symposium weekend

Første helgen der jeg var med var «Main symposium weekend». Så følger BCU week med forskjellige kurs og eksamener i kursstigen til det britiske padleforbundet. Siste helg er «Tidal races and overfalls weekend», altså «playboating» for dem som holder ut til siste slutt.

 

Ved Angelsey outdoorcentre er det også forskjellige produsenter og butikker med rikholdig utvalg, og for nordmenn, til lave priser. Reed, Howardjeffs Design, Valley (butikk, ikke kajakkprodusenten), Celtic paddles, Rockpool og Angelsey stick hadde alle hadde boder og mye fjorårs modeller og annensortering på tilbud.

Wales
«The middle race» 

 

Naturlig samlingspunkt

Puben «Paddlers return» ligger rett ved siden av og er åpen hver ettermiddag og kveld, og er et naturlig samlingspunkt for padlere og lokale i alle aldre med veldig inkluderende, hyggelig og avslappet stemning. Hver kveld er det foredrag på ulike steder med pub. Vi hørte blant annet et forrykende show om en padletur over den nordlige Atlanteren fra Newfoundland til Irland!

 

Kystlinjen i Angelsey består stort sett av klippekyst med lite øyer og holmer utenfor og er derfor ganske eksponert med få muligheter for å gå i land. Turene må derfor planlegges godt og tilpasses mye etter vær og vind. I tillegg kommer tidevannet som kan skape strømmer som er for sterke til å klare å padle motstrøms, i alle fall i gruppe.

 

I tidevannet finner vi årsaken til at de fleste av de beste padlerne i Norge drar til Wales for å trene. Som en i padleklubben min uttrykte det: Wales vil gi alle norske padlere et ekstra moment å jobbe med, tidevannstrømmen. Uansett hvor god du er å padle vil du få utfordringer ved å reise til Wales, i tillegg til den fantastiske naturen, opplevelsen og stemningen på festivalen.

Wales

Alltid smilende Anja.

 

Min tur

Jeg var der første helgen og mandagen etter. Vi var seks padlere fra Bergen som deltok på forskjellige turer og kurs. I helgen var det hver dag tre ulike turer til tidevannstrømmer med ulikt nivå, middels, middels pluss og avansert. Det var rulling, teknikk, lang og kort dagstur, halvdagstur, incident managment og fabrikkbesøk hos Nigel Dennis Kayaks (NDK). Mandagen var det endel teoretiske kurs i regi av BCU i tillegg til Greenland games, og så braket det løs med BCU kurs på havet tirsdag til fredag.

 

Lørdag bar det ut på den middels heftige strømturen som gikk til Penrhyn Mawr og South Stack. Det var en stor gruppe og mange guider, og det var en ren kosetur for oss som var med. Vi varmet opp på veien i en liten strøm litt før vi kom til selve Penrhyn mawr, og da vi kom fram var det tre vanskegrader i selve strømmen, «inner race, middle race og outer race», der det ytterste var det heftigste. Denne dagen var det bare å padle i strømmen og prøve å surfe der det gikk. Noen redninger ble det også.

Wales

Det er bra system på morgenen når kursene og turene skal avgårde.

 

Rough water practice

Søndag hadde det blåst opp såpass at tidevannstrømmene var ganske rotete. Da ble det fokus på ulike øvelser i bølger og vind «No surfing today, It`ll be rough water practice» var beskjeden vi fikk på morgenmøtet. Vi startet med å krysse på tvers av bølger og vind og surfe inn mot stranden for så å avansere til rulling, reentry og rulle i noe av det mest rotete jeg har padlet i. Vi måtte padle ganske langt med kajakken full av vann. Det var ingen mulighet for å klare å pumpe eller ta på spruttrekket. Det var bare å komme seg gjennom løypen vi hadde fått beskjed om og inn i en lun vik for tømming. «Dette er noe ALLE padler bør gjøre», bemerket turlederen John etterpå.

 

Mandag var det «Angelsey greenland games» arrangert av Grønlandsentusiasten Marc Martin fra Spania, som har deltatt i grønlandsmesterskapet i padling og rulling fem ganger. Konkurransen bestod av et padlerace på tre kilometer og harpunkast i fart på blink. Så var det bare å vise alle ruller man kunne – på begge sider – fra den offisielle listen over grønlandsruller som teller 33 i alt. Alle måtte bruke grønlandsåre, men de fleste brukte vanlige britiske kajakker. Stemningen var god, men også preget av stor konkurranselyst!

Wales

Det er bra system på morgenen når kursene og turene skal avgårde.

 

Stakk av med førsteplass

Arrangør og dommer Mark er en mann med godt humør og smittende entusiasme og han fikk deltakerne til å slappe av. Om det var noe vi lurte på forklarte han hva vi skulle gjøre. Det var flere som klarte ruller vi aldri hadde klart før! Jeg vant racet og ivrig etter å ha tatt en god ledelse rullet jeg bedre enn jeg noen gang har gjort, og fikk til flere ulike scullingruller, foroverruller og håndrulle med stein i hånden, samt knyttneverulle. Et par av de andre fikk til håndrulle med murstein i hånden for første gang!

 

Det viste seg heldigvis at de fleste absolutt ikke hadde peiling på harpunkast, så da jeg fikk to fulltreffere på tre forsøk visste jeg at jeg var inne i tetkampen på tross av at jeg ikke var den beste til å rulle. Akkurat det var forøvrig litt vanskelig å vite, da jeg ble rimelig svimmel og desorientert etter 50 ruller. Jeg mistet tellingen på både mine og de andres poengsummer. Da det var prisutdeling seinere på kvelden viste det seg at treffsikkerhet med harpun lønte seg, så jeg stakk av med førsteplassen.

Wales

Fornøyd danske som nettopp har klart mursteinsrulle for første gang.

 

Faktaboks:

BCU:

British canoe union – det britiske padleforbundet.

 

Tidal race:

Tidevannstrøm

 

Overfall:

Tidevannstrøm som strømmer over en grunne og det dannes stående bølger.

Wales

Fin stil i Greenland games

 

Flo og fjære i Holyhead:

Forskjellen mellom flo og fjære varierer mellom 2,5-5 meter. Det er imidlertid ikke den vertikale bevegelsen som er mest framtredende i padlesammenheng. Angelsey stikker ut som et nes i Irskesjøen og det gjør at den horisontale bevegelsen i vannmassene blir formidabel rundt spissen av dette neset og forsterkes ennå mer lokalt rundt nes og grunner.

 

Fra Bergen til Angelsey og tilbake:

SAS flyr direkte mellom Bergen og Manchester. Fra Manchester er det tre timers grei kjøretur til Holyhead. Leiebil er rimelig. Det er også greit å ta tog, men du må regne med en eller to togbytter (med endel padleutstyr å slepe på). Det går også greit å ta tog fra London.

På jentetur til Island

Jeg lot meg synke ned i krystallklart kildevann og kjente velværet bre seg i kroppen. Det var duskmørkt nede i lavasprekken, selv om Island i juli er like lyst som Norge. Jeg konstaterte, ikke overraskende, at denne hemmelige varme kilden var akkurat like himmelsk som jeg husket den fra sist gang. Rundt meg lød det fornøyde sukk, og store smil lyste opp duskmørket i det Katrina von Wijk (CAN), Martina Wegman (NL) og Shannon Carroll (USA) fant seg til rette i det varme vannet.

 

 

Hurra, vi fant en foss til! FV: Katrina van Wijk, Shannon Carrol, Martina Wegman og Mariann Sæther.

 

 

Den hemmelige varme kilden ved Myvant skuffer aldri! Her er det Martina Wegman (NL) og Katrina van Wijk (CAN) som nyter vannet. Foto: Mariann Sæther.

 

Vi fikk etter hvert selskap i den varme kilden, i det en av de lokale kom glidende ned i tussmørket. Han var naken, og gav oss strenge formaninger om at man ikke skulle ha på seg bikini i disse kildene. Etter hvert ble han mildere stemt og kunne fortelle at det ikke er mange som finner veien til lavasprekken ved Myvatn, siden den ikke er merket eller omtalt i noen guidebøker. Den er rett og slett en liten hemmelighet blant islendinger, og så var det da også en islending og kajakkpadler som hadde fortalt meg om dette stedet. I det slitne muskler fikk ro, sendte vi alle en stille takk til Jon Heidar som generøst hadde delt en nasjonalskatt med oss.

 

 

Mariann Sæther er på vei utfor Godafoss. Foto: Martina Wegman

 

Godafoss

Dagen før vi lot oss forføre av det varme vannet i Myvatn, hadde vi brukt mange timer på å padle ulike linjer ned Godafoss. Denne fossen ligger langs RV 1, som er ringveien som går rundt hele Island. Med sine 12 meter er hesteskofossen et vakkert syn for både kajakkpadlere og vanlige mennesker. Den har mange linjer å padle, og vi plukka ut tre av hovedlinjene som skulle forseres. Det er forholdsvis enkelt å komme seg tilbake og opp til toppen av fossen igjen, og det ble mange timer med ”waterfalling” på oss. Siden Godafoss er en av Islands mest populære turistattraksjoner, ble det mange busslaster med turister som fikk sine fossebilder med litt ekstra krydder i motivet. Det er ikke hverdagskost å betrakte fire jenter i kajakker som padler over en tolv meter høy horisontlinje. Og attpåtil med store smil!

 

 

Det venter et heftig stryk nedenfor Godafoss. Her er det Katrina van Wijk (CAN) som setter utfor. Foto: Mariann Sæther.

 

For øvrig er jeg glad i Godafoss, også fordi den har en historie bak seg. Da islendingene i ca år 1000 tok kristendommen som sin nasjonalreligion, kastet tingmannen Torgeir sine norrøne gudebilder i fossen på veien hjemover. Selv følte vi nok alle en viss andaktsstemning etter endt padleøkt, men det var nok av helt andre årsaker enn religion. Som avslutning på dagen tok vi også mot til oss og padla et voldsomt fall nedenfor selve Godafoss. Selv om dette stryket bare har en høyde på ca 5-6 meter er det av en helt annen karakter enn Godafoss, og på mange måter er det mer skremmende. Her presser hele elva Skjálfandafljót seg gjennom et lite juv på kanskje ti meters bredde, og det er litt som å føle at man padler rett inn i avgrunnen når man tar siste padletak over kanten. Man blir med vannet ned og igjennom valsa i bunnen av droppet, og jeg er glad jeg husket på å både lukke øynene og holde pusten, siden det tok en stund før vi dukket opp igjen!

 

 

Det er lov å være nervøs før Godafoss! Foto: Martina Wegman.

 

En ny utfordring

Det var min fjerde gang på Island, og jeg hadde lyst på litt forandring. Etter å ha sondert terrenget litt fikk jeg nyss om at det nedstrøms skulle det også ligge en stor foss, om enn litt bedre gjemt. Navnet var Ullarfoss, og etter sigende skulle den også ha blitt padlet flere ganger før. Vi ble nysgjerrige, og bestemte oss for å finne fossen og forhåpentligvis padle den. På vei ned elva konstaterte vi at det virkelig ikke er mye annet på Island enn saueflokker og hesteflokker. Det bor ca. 300.000 mennesker på Island, men av disse bor 120.000 i Reykjavik, og resten finner man spredt rundt på den 100.000 kvadratkilometer store øya. Hvis vi tror det er grisgrendt i Norge er det verdt å ta en tur til Island!

 

 

Det er ikke rart man blir glad i Island! Martina Wegman lar seg overvelde blant isfjellene i Jøkulsarlon. Foto: Mariann Sæther.

 

 

En velfortjent hvil i lagunen Jøkulsarlon for Shannon Carroll (USA) og Katrina van Wijk. (CAN). Foto: Mariann Sæther.

 

Vi parkerte bilen og tok beina fatt. Det viste seg at Ullarfoss krevde bortimot ti minutters gange for å bli tatt i øyesyn, men vi ble ikke skuffa av den grunn. Fossen er bortimot 15 meter høy, og byr på en vanskelig inngang. Det var også lite vann i elva, noe som gjorde den enda vanskeligere enn det så ut som på de postkortene vi hadde finstudert. Til slutt endte det med at Shannon og jeg følte for å padle, mens Martina og Katrina skulle sikre oss. Det gjorde de ved å sette seg i kajakkene nedenfor fossen og kunne dermed hjelpe oss hvis det var nødvendig i bunnen. Jeg fant min linje greit fra toppen, og padla den perfekt ned. Likevel var det så mye vann som pressa på kajakken og trekket mitt i bunnen av fossen, at trekket kom av kajakken, og jeg måtte svømme, dog smilende, til land.

 

 

Morgenstund har kaffe i munnen. Mariann Sæther forbereder den første koppen. Foto: Katrina van Wijk.

 

Shannon valgte seg en alternativ linje, men angret nok på det i det hun landet baklengs og delvis opp ned i bunnen av fossen. Irritert padlet hun til land og padlet en gang til, og denne gangen med en klokkeklar linje. Det er ikke alltid det går som man tror, men det er også lærdom i å feile og rette opp igjen feilen!

 

 

Mariann Sæther (NOR) er glad for å være på tur! Foto: Martina Wegman.

 

Rundtur

Vi hadde leid biler i Reykjavik, og så fram til å padle oss rundt øya. Vi fant imidlertid raskt ut at det var en sen sommer på Island i år, og når vi kom så langt som til den lovende østkysten, var det faktisk mye snø igjen i fjellene og ikke noe vann i elevene. Dermed måtte vi kaste inn håndkleet og ”bare” være turister et par dager, noe som ikke er så verst i en av klodens mest fascinerende land!

 

 

Mariann Sæther finner linja med Katrina van Wijk ventende i bunnen på Tjofafoss, med fjellet Burfell i bakgrunnen. Foto: Martina Wegman.

 

Vi stakk innom både det fascinerende området i nord, ved den gamle vulkanen Krafla, som er et av det mest geologisk aktive området på Island, samt isfjell-lagunen Jøkulsarlon lengre sør på øst-kysten. Siste stoppested ble likevel Tjofafoss på elven Hvitá. Tjofafoss betyr ”Tjuvfossen”, og det var her man ble kvitt kriminelle i gamle dager. Regelen var klar, om man overlevde fossen ble man frikjent! Vi bestemte oss for å bryne krefter med den imponerende elven, og padlet flere ulike linjer ned kjempen på 15 meter. Avslutningen på turen ble, som det seg hør og bør, en stopp hos den berømte Geysir. Sagaøya hadde heller ikke denne gangen skuffet.

 

 

Man kjeder seg aldri på Island, rett og slett fordi landskapet er overdøvende vakkert. Foto: Mariann Sæther.

Svensk vestkyst ga mersmak

Vi har padlet Lysekil-Smögen sammen med Torbjørn Søderholm fra Nautopp. Det er bare å slå fast at vestkysten av Sverige er et paradis for padlere.

 

Det første du legger merke til er den rødlige granitten som preger landskapet, som har vært brukt som byggemateriale i så mange kirker og andre flotte byggverk, ikke bare i Sverige, men i store deler av Europa og USA. Øyer og holmer her vest er blankskurte av vær og vind, og den spesielle granitten trer tydelig frem overalt. Skogen er fraværende her ute i havgapet. Det er goldt og øde, men likevel utrolig vakkert. Det er i dette flotte landskapet jeg får min debut som padler i vårt naboland.

 

 

Det ligger to slike fraflyttede fiskersamfunn på øyene Store og Lille Kornö.

 

I verdenstoppen

Torbjørn Søderholm (30) og samboeren Katrine Olufsen (34) har gjort favorittsporten ”havpadling” til et levebrød gjennom selskapet Nautopp Seakayaking Sweden. De har sin hovedbase i Lysekil med butikk for kajakker og utstyr. Men hovedaktiviteten er kursing, guiding og utleie av kajakker i Lysekil, Smögen, Kungshavn og andre etterspurte kystsamfunn for padleturister fra fjern og nær. De holder dermed til i det som er regnet som selve smørøyet for denne type aktiviteter. Av mange padlende turister fra inn- og utland blir denne kysten omtalt blant verdens flotteste for havpadling.

Padling ønsker ikke å ta stilling til en slik påstand, men at dette er en nærmest perfekt kystområde for havpadleaktiviteter, er det ingen tvil om. Her kan du padle i eksponerte områder med innlagt lek i brått og båer fra evig rullende dønninger fra Skagerak, eller du kan gli rolig å stille gjennom trange sund, langs holmer og skjær, beskyttet fra storhavet utenfor. Her finner du områder å padle i, uansett vær og vind og grad av padleferdigheter, og til alle årstider.

 

 

En attraktiv klatrevegg på øyen Bläckhall.

 

Perfekt for padling

Turen med Torbjørn skjedde på en vakker vårdag, med kjølig luft og sol fra skyfri himmel. Med andre ord perfekt for padling når tørrdrakt er standard utstyr. Det var lite vind og heller ikke så stor dønninger, så vi kurset raskt utover mot øyene Store og Lille Kornö. På de to øyene finnes det to fiskersamfunn som for få tiår siden hadde et yrende liv og aktivitet, men som i dag er fraflyttet og uten fastboende. Hus og naust står tett samlet, og holdes i god stand av de som tidligere hadde sine hjem her.

På motsatt side finnes øyen Bläckhall med en steil granittvegg som blir hyppig brukt av klatrere, både fra inn- og utland. Det kan for øvrig nevnes at Bohuslän har mange kjente klatrefelt, selv om høye fjell er fraværende. Det er den tidligere nevnte granitten som gjør fjellet perfekt for klatring. I nevnte vegg ser man tydelige spor etter klatreaktiviteter, med fastborete bolter strategisk plasserte.

 

 

Strandhugg i en stille lagune på øyene Brandskär.

 

Fyr med helikopterdekk

Snart setter vi baugen vestover mot rullende havdønninger til øyen Brandskär hvor Torbjørn har planlagt et liten lunsjstopp. Lenger vest skimter vi fyret på nordvestpynten av Tän, og enda lenger ute to høye entrefyr, Branskärs flak og Dynabrott, som begge er utstyrt med helikopterdekk på toppen. Disse markerer leden for stor skip som skal inn til oljeraffineriet lenger inne i fjorden.

Vi skal ut til fyrene. Men først guider Torbjørn oss inn i en stille lagune på Brandskär, hvor vi kommer oss på land og inntar en herlig lunsj på flotte svaberg. Det er godt å få vrengt av seg tørrdrakten og lufte svette ullklær. Varm kaffe og mat smaker godt når lufttemperaturen ligger på 10-12 grader. Men det er i slutten av mai, så solen varmer godt når vi sitter i le for vinden. Det er godt å være ute på tur etter en lang periode bak PC`en på et kontor. Vi har enda noen timers padling før vi kommer til målet for dagen, Smögen, så pausen blir ikke så veldig lang.

 

 

Rett til havs mot de to store fyrene med helikopterdekk på toppen.

 

Over åpent hav

Snart har vi entret kajakkene igjen og kurser utover mot de to nevnte fyrene ute i havet. Utenfor er det ikke så mye annet enn hav, med Skagen i Danmark som nærmeste landpunkt i vest, ca. 70 nautiske mil unna. Når vi nærmer oss fyrene kurser vi mot styrbord og fortsetter nordover med bølgene på tvers. Snart er vi øst for Dynan, Lillebonden og noen andre småholmer og skjær som verner mot vind og sjø, før vi får 45 minutter krysning over åpent hav. Men under værforhold som dette er ikke det noe problem, selv ikke for en journalist med minimal padleerfaring det siste halve året.

Men det er lite sjø og vind, så krysningen byr ikke på problemer. Vi når omsider Hållö med sitt 200 år gamle fyr som kjent landemerke. Vi tar ikke den enkleste veien inn mot Smögen, men fortsetter på vestsiden av øyen, mellom Hållö og Sälö. Vi passerer noen områder og passasjer med strøm og tilbakeslag fra tung havsjø som slår mot bratte berg, der det var litt utfordrende å holde balansen for en rusten padler. Men med taktfaste åretakt gikk det fint. Snart er vi på vei inn Smöghålet og inn i Smögen by. Det var litt av en kontrast og nærmest poppe ut av trange sundet inn i et ultraurbant område med båter i fart og sjøboder og hus på rekke og rad på begge sider av lagunen.

 

 

Inne i ”urbane” Smögen.

 

Padler til døren

Snart er vi på vei mot en stor rødmalt bygning som etter hvert viser seg å være hotellet Sea Lodge, hvor vi skal spise middag og overnatte. Flott å kunne padle like til døren, vrenge av seg svette klær og sette seg i solen med en velfortjent, kald øl. Vi har padlet jevn og trutt. Hele turen på rundt 25-30 kilometer tok seks-syv timer.

Torbjørn er en trygg og erfaren guide man raskt får tillit til. At han selv er kurset til BCU trainee nivå 4 er heller ingen bakdel når man har kajakk og padling som jobb. Samboeren Katrine har samme padleutdanning. Han kommer opprinnelig fra Stockholm og hun fra Århus i Danmark. Sammen har de funnet paradiset for det de aller helst vil drive med.

 

 

Hotellet Sea Lodge ligger foran oss.

 

Hektisk sommer

I de to månedene fra 15. juni til 15. august har de det svært hektisk med guiding, kursing og utleie av kajakker og utstyr. Det går i ett, syv dager i uken, nærmest døgnet rundt. De guidede turene har stort sett varighet på en dag, med utgangspunkt i de tre tidligere nevnte kystbyene. Når det gjelder utleie har de samlet sett 50 sittebrønner tilgjengelig, i form av en- og tomannskajakker. De har flest single båter.

Folk kommer fra hele verden for å padle i disse farvannene, og Kathrine og Torbjørn tilbyr utleie av alt fra kun kajakker til komplette pakker med åre, klær og alt nødvendig sikkerhetsutstyr. De som ikke har noe særlig padleerfaring, får introduksjonskurs med i pakken, og blir sendt på tur i trygge farvann. Tidlig, vår, høst og vinter er det roligere dager i dette farvannet. Men fortsatt er det aktivitet nok til å holde driften gående, og det kommer jevnt og trutt turister både fra inn- og utland for å padle på vestkysten. Ved siden av utleie og guiding har Nautopp også en stor butikk med kajakker (Skim, Arrow, Valley og PH) og utstyr.

 

 

Kathrine og Torbjørn er to padleentusiaster som driver Nautopp. De har begge stor kompetanse både når det gjelder padlingen, og ikke minst kunnskap om områdene vi padler i.

 

Samarbeid med turistråd

Nautopp har et nært samarbeid med Västsvenska Turistrådet, som har kajakk og skalldyr (gourmetmat) som hovedsatsningsområder. Da er det greit å ha unge, entusiastiske padlespesialister som Kathrine og Torbjørn og selskapet deres Nautopp med på laget. De to har avtaler med ulike hotell og overnattingssteder i de ulike kystbyene, til gjensidig nytte.

Ved Sea Lodge i Smögen har de lagret kajakker for utleie, som også formidles av hotellet, og mange av de guidede turene ender opp, nettopp her, også vår tur. Her er det oppvarmede badestamper, store uteområder og en restaurant med høy standard på maten. Det kan nevnes at Sea Lodge har mottatt utmerkelsen ”Västesvensk mersmak”, for sin høye kvalitet på maten.

 

 

Strandflickornas Havhotell er et koselig hotell i Lysekil, som har både flott atmosfære og god mat.

 

Strandflickorna

Før vi satte kursen til havs fra Lysekil fikk vi gleden av å overnatte og smake på maten til en av de andre samarbeidspartnerne til Nautopp, Strandflickornas Havshotell. Dette er et hotell i eldre stil, med unik innredning og med mye tradisjon i veggene.

For nærmere informasjon om padling på vestkysten av Sverige kan det være smart å begynne med webadressen: www.westsweden.com. Ønsker du kontakt med Nautopp og Torbjørn og Kathrine finner du nødvendig informasjon på: www.nautopp.se

 

 

Lysekil med den flotte kirken i granitt som kjent landpunkt.

 

 

Typisk bebyggelse i Smögen.