Det store sjøkartet kom fram og ble brettet utover bordet. Vi higet mot havet, mot friheten og de vide vyene med bare horisonten som begrensning. Men vår kjentmann helte snart kaldt vann i blodet på oss.
– Nei, her ute blir’e for tøft for dere, erklærte han og eliminerte raskt planer om de ytterste skjær.
– Og her mellom de populære øyene blir’e for mye trafikk. Det er jo så vrient for de store å få øye på dere der nede i kajakkene, advarte han. Så hvordan skulle to kosepadlere angripe dette paradiset mellom hav og himmel?
Passe skjermet, passe friskt
De store kartbladene var slitt og skulle skiftes ut. Flaks for oss, vi fikk overta dem! Vinteren igjennom reiste vi med pekefingeren. Gikk det ikke en trygg led her, skjermet av holmer og skjær? Fra Strømstad og sørover satte vi kursen i fantasien. Kan vi komme gjennom det sundet der? Klart det, ingenting er jo for trangt og for grunt for en kajakk. Men ville det ikke virke litt innestengt og innlandsaktig? Vi hadde jo lyst til å smake sjøsprøyt også.
Omsider ble utgangspunktet valgt: Resö var stedet. Passe skjermet og passe nær havgapet. Dessuten hadde øya en campingplass, betryggende å ty til hvis det skulle trengs. Sommeren var allerede på hell da godværet endelig så ut til å ha satt seg. Både Yr og Storm var enige om mye sol og greie vindforhold. Nå skulle det skje! Campingen var første stopp. Men en samling bobiler i en furuskog var ikke akkurat det vi var kommet for å oppleve. Det måtte da finnes et annet sted å få satt ut et par kajakker og parkert en bil?
Vi kjørte så langt vestover på øya som veien gikk, til den stoppet i et lite kaianlegg. Der ble vi møtt av en god og en dårlig nyhet. Den gode: Etter 15. august er sesongen forbi. Da er parkeringsreglene plutselig litt snillere. Der det før var timesparkering fikk vi stå gratis i dagesvis. Og det fantes nesten ingen båttrafikk på sjøen. Den dårlige: Bakeriet og sjømatcaféen var stengt. OK, så fikk vi holde oss med godsaker selv, da.
Skjærgården neste
Kajakkene lå tungt i vannet der vi gled ut og la Resö bak oss. Hver kubikkcentimeter i kajakkenes indre var stappet knallhardt. Telt og liggeunderlag, soveposer og toalettsaker, koke- og spiseutstyr, vannforsyning og proviant. Det vi hadde glemt, fikk vi klare oss uten.
Vestover mot øyene smilte skjærgården oss i møte og glitret med småbølgene. I cockpiten lå kartene greit tilgjengelig, både de store sjøkartene og noen enklere varianter, som hadde vist seg nyttige i planleggingen. De var lastet ned fra nettet og ga oss akkurat slik info som en kajakkpadler trenger: Hvor kan vi finne teltplasser? Hvor kan vi fylle friskt vann?
Rett over sundet lå øya Bissen, lett gjenkjennelig med fyrlykta på sydspissen. Vi la kursen mot sundet på nordsiden av øya. Teltplass allerede her? Det så brukbart ut med en liten grønn grasflekk. Men vi kunne jo ikke gi oss så fort. Hvor var neste mulighet? Rett ut sundet, rundt Vattenholmen – og der lå den: Vadholmen. Den var et lykkefunn for padlere som oss, uten behov for de store utfordringene og det store adrenalinrushet. Den vesle vika vendte mot sør, var grunn og enkel å stige i land i og fin å trekke kajakker opp på.
Mot øst og vest var vika og teltplassen godt beskyttet av knauser – og for noen fjellformer og farger! Den gyllenrosa granitten gnistret av solreflekser i krystaller. Fjellet var skurt så jevnt og mykt at det dannet de mest perfekte solsenger. I overflaten så vi tydelig skuringsstripene som ble etterlatt dengang iskappen smeltet for tusenvis av år siden. Her ble frihetsfølelsen beruselse nok. Ikke et menneske, ikke en båt i sikte så langt øyet kunne se. Bare å flå av seg klærne og leke villmenn milevidt sivilisasjonen. Nordavinden frisknet til da sola nærmet seg horisonten. Men øyeblikket måtte oppleves. Soveposene ble dradd med til den beste utsiktsplassen, lune og gode å pakke seg inn i. Den lille klunken med gyldne dråper kom frem. I sørøst steg fullmånen opp idet vi kravlet inn i teltet. Takk for en dag som denne!
I nasjonalparken
Kosterhavets nasjonalpark ble opprettet i 2009. Det er et enormt område med et ukjent antall større og mindre øyer, holmer og skjær, knyttet sammen med Hvaler nasjonalpark på den norske siden av grensen. Statusen som nasjonalpark skal sikre at dette unike området får ligge uendret, skjermet mot utbygging og inngrep. Under vann skal det finnes hele 6000 ulike arter av dyr og planter. Også geologien og fugle-livet er spennende å studere for den som skjerper sansene.
På flere av øyene er det satt opp informasjonsskilt som forteller litt om hvordan en bør ferdes i nasjonalparken. Flere områder er særlig vernet. Fuglelivet er vernet i hekkesesongen. Og overalt bør en bruke naturen slik at en ikke setter spor. Det var tydelig at budskapet hadde sunket inn i båtfolket. Her var ikke så mye som en sneip å se, ikke en plastbit eller engangspakning. Det gir inspirasjon til å passe ekstra godt på at campen ser urørt ut når en forlater den.
Selv om værmeldingen meldte om flotte padleforhold, merket vi snart hvordan de kunne veksle på et ganske lite område. I det smule farvennet innenfor øyene var det lett å bli overmodig og sette kursen mot åpent hav. Men straks vi prøvde oss i retning havgapet, merket vi hvordan strøm og vind tok tak. Tøffere padlere enn oss kunne sikkert satt kursen mot de ytterste øyene og lekt seg med bølger og sjøsprøyt. Vi tok et tryggere valg. Nærmeste teltplass mot sør var markert på Amundholmen, så vi la kursen dit gjennom sund og langs øyer Men hvor var den holmen egentlig? Vi hadde følt oss så fjellsikre på geografien etter å ha studert kartet.
Helt enkelt er det likevel ikke å skille den ene knausen fra den andre fra lavt padleperspektiv. Men hva var det som dukket opp rett der forut? To vide viker med grønne enger bak? Ingen vits i å lete lenger. Nordsiden av øya Havsten bød på perfekte teltplasser, i hvert fall hvis nordavinden ikke er for sterk. På den store sletten var det plass nok til en hel gjeng i telt. Men vi pustet lettet ut: Bare oss! Morgendukkerten kan trygt tas i nettoen. Men vika er så grunn at en må vasse midtfjords for å bli våt.
Mot havgapet
Sjøkartet fristet med en led vi gjerne ville teste: En smal renne på vestsiden av Havsten pekte rett mot sør. Og der ute, med bare noen småholmer i horisonten, der måtte vi da oppleve følelsen av det store, frie havet? Ville vi møte vind og bølger som ble for store? Det måtte prøves. Kjentes det for hardt, kunne vi jo bare snu.
Vi lot teltet stå og satset på å ta hjemveien rundt øya Hällsö. Sørover i kanalen fikk vi god fart, hjulpet av både strøm og vind fra nord. Der passasjen smalner inn ligger vesle, idylliske Havstensund, bunkringsplass for den som måtte trenge det. Men vi hadde alt som skulle til for en lang dag på sjøen. Ville det bli trengsel av båter på det smaleste? Overhodet ikke, sjøen var vår. Spenningen steg der kanalens smaleste punkt nærmet seg. Vi passerte fyrlykta – og verden åpnet seg.
Bølgene bare vugget oss behagelig, ingen krappe kjølvann etter daycruisere med macho-motor.Tett langs svabergene legger vi kursen vestover og tar inn inntrykk som bare padlere får meg seg: Så vakkert lysspill i vannet, så rare mønstre av lav på steinene, så fine røyser av rullesteiner. Og så vakre fargeklatter av rosa røsslyng og lilla strandasters i bergsprekkene.
Får vi lyst på en hvil, fins det nok av små bukter å padle inn i: En lat lunsj her, et strekk på ryggen der – vi har det ikke travelt. For oss handler det ikke om å padle langt eller fort. Det er opplevelsene, de gylne øyeblikkene, vi samler på.
Men hvor er vi hen, egentlig? Vi som var så sikre på padleruta blir plutselig i tvil. Dette hadde vi jo stålkontroll på. Vi skulle bare runde ei øy! Da går det jo ikke an å ta feil – eller gjør det? Var det den eller den holmen som var merket av? Var det denne bukta eller den neste de mente? Kart og natur kan virke forbausende forskjellige.
Klart vi kom rundt øya slik vi skulle. Klart Havstensund lå og skinte i kveldssola der framme. Men farvannet vi kom inn i var merkelig. Det brede sundet mellom Hâllsö og Trossö var så grunt at selv kajakkene strøk buken mot bunnen et langt stykke fram mot Havstensund. Ikke en mulighet for andre båter i hele området mellom øyene. Dermed fikk vi nok en bekreftelse: For den som velger sine egne veier og dyrker sine egne drømmer, fins det ikke bedre framkomstmiddel enn kajakk. ●●