Vi er i ferd med å runde Hestvikneset, og jeg har begynt å få draget på havpadling. Siden jeg stort sett sitter i en elvekajakk, føles kajakken lang, men likevel elegant. Jeg nyter å falle til ro i padletakene, og har fått god fart i det jeg blir forstyrret av et høyt rop. -Se, hører jeg entusiastisk fra turkameraten Thomas Holm Carlsen. Jeg titter opp og ser en havørn ta flukt. Som den fjerde største ørnen i verden er disse fuglene majestetiske, og den er Nord-Europas største rovfugl. Jeg kjenner allerede at jeg smiler, og tenker at dette blir en tur av de sjeldne.
Sterke naturopplevelser
Vistenfjorden strekker seg hele 22 kilometer innover landet, og her er naturopplevelsene mange og sterke. Med utgangspunkt fra Visthus kan man padle enten korte dagsturer, eller legge i vei i flere dager innover fjorden. Om man vil kan man ta hurtigbåten ut igjen, og dermed konsentrere seg om hele opplevelsen på vei innover. Eller omvendt, om man foretrekker det.
Uansett, tid bør man ha. For det er mye av mangt i denne fjorden, opplevelsene, historiene og øyeblikkene. Ved Aunholmen blir jeg fascinert av stein. Berget har blitt dratt og eltet, og fargene lyser mot meg fra eldgamle tider. Plutselig husker jeg nettopp hvor gammelt landet er – og hvor liten jeg egentlig er. Det er alltid godt å få slike påminnelser i en hverdag som av og til er for travel. Igjen ser vi havørnen – men denne gangen har den fått besøk. En måke prøver å forsvare reviret sitt, og angriper hissig den mye større motstanderen. Det er kanskje det som virkelig er mot – å kjempe mot noe mye større uten den minste nøling. På innsiden av Aunholmen ligger et lite grønt hakk, akkurat nok til å kunne sette opp et telt eller rulle ut soveposen en mild sommerdag. Denne lille oasen midt i fjorden skal jeg huske på til neste gang. For flere turer hit blir det.
SMÅ: Mariann Sæther (tv) og Thomas Holm Carlsen (th) blir små i det store bildet!
Langkilvågen
Vi padler en stund til i stillhet, og kikker på skrått til høyre. Tvers over fjorden ligger Øvre og Nedre Langkilvågen, en fjordarm som er så smal ute ved storfjorden at jeg måtte se ekstra godt etter før jeg fikk øye på inngangen. Vi satte kurs mot avstikkeren vår, og om litt padlet vi mellom smale fjellvegger. Jeg tenkte at det var godt å få disse rundt meg. Det føltes trygt, og skjermet fra det meste. Innerst kommer Langkilelva ned, og danner en vakker bakgrunn for en idyllisk teltplass. Litt innover dalen, på Staulan, var det til og med gruvedrift på 30-tallet. Man jaktet på magnesiumskis, og selv om driften aldri ble satt i gang, kan man fremdeles finne de gamle tunnelene. Hvilket slit det måtte ha vært å prøve å bryte fjell her inne uten vei eller hjelpemidler er litt vanskelig å fatte, og jeg tenker at kanskje er vi blitt for godt vant.
Det meste i dag er enkelt, men jeg tenker at det er mye verdi i litt strev. Nok om det. På østsiden av elven finner man spor etter gamle hustufter, og om man vil kan man ta beina fatt og følge stien opp mot Kilmarka – enda en fraflyttet bosetning langt fra det meste – men likevel sitt eget midtpunkt. Jeg trekker pusten og kjenner at jeg også er akkurat der jeg skal være. På tur i ville Visten.
IDYLL: Like før Sommersetvika fant vi en vakker rasteplass.
Mot Innervisten
I Aussundet senker vi hodet og mumler noen stygge gloser. Det er her havet har bestemt seg for å vise krefter. Vi kjemper hardt mot tidevannsstrømmen som er på vei ut – mens vi vil innover! Det er i enden av dette smale nåløyet at Vistenfjorden brått bøyer av mot øst, og etter noe slit kommer vi endelig inn i medvindsområde og mindre strøm. Mens vi får igjen pusten padler vi langsomt gjennom Innervisten, en frodig fjordarm hvor edelløvskogen faktisk vokser. Egentlig skal den ikke finnes nord for Trøndelag, men det bryr den seg fint lite om. Hele den sørvendte Bønnålia har innslag av alm, og vegetasjonen er overaskende grønn. Solen står på og jeg lurer virkelig på om det er i Norge jeg er.
I synsranden viser Vistmannen (1066 moh) seg, og vi akker oss høylytt over enda et vakkert syn. Det blir visst aldri slutt på det vakre i denne fjorden. Vi stopper i Sommarsetvika, en liten grop i det frodige terrenget. Her finner man spor etter en husmannsplass og slåtteeng – og ikke minst finnes en grotte med gamle hulemalerier. Jeg kjenner jeg blir litt slått ut der jeg sitter på berget og skuer mot fjorden – hvordan var det vel å leve her for flere hundre år siden? På en vakker sommerdag som denne var nok livet greit – men i alle uværsdagene? Den grå hverdagen? Jeg rister litt på hodet og kjenner igjen på at vi kanskje ikke er seige nok i dag. At noe i oss har gått i glemmeboken. Nemlig kunsten å streve, å holde ut – og skape noe for de som kommer etter, og ikke bare for dagen i dag. Det er rare tanker å sysle med midt i øde Innervisten – men det er nettopp det dette stedet gjør med meg: Skaper tanker av inntrykk, og funderinger over de små ting midt i alt det store rundt meg.
LAKSELVA: Utsikten innover Lakselva i flo.
VAKKERT: På vei innover mot Inner-Visten.
Bønå og Aursletta
Innerst i fjorden ligger to gårdsbruk med store bygninger og driftige folk. På Bønå tar de i mot skoleklasser og grupper,privatpersoner og bedrifter. Gården er en av de eldste i Visten, med den første kjente oppsitteren fra 1610-1640. Han slet nok fælt med nyryddingen sin han Bjørn, som mannen het. I dag derimot, kan man få tusle til fjells med fiskestanga, være med på fjordfiske, eller bare sitte ned og være. På Bånå går livet i eget tempo – og godt er det.Tvers over fjorden, på Aursletta, er restaureringen av gamle hus i full gang, og salg av fiskekort er tilbake på programmet. Her er det nemlig at Lakselva strømmer ut i fjorden – og dette er et sted av de sjeldne.
Når man padler innover fra Straumsneset kommer man inn i Strauman landskapsvernområde. Her har man skapt et helhetlig vern fra fjell til fjord – og hvor særlig de særegne tidevannsstrømmene og økologiske forhold blir tatt vare på. Og det spesielle med disse elvene og innsjøene er jo at man finner både saltvanns – og ferskvannsfisk; en fascinerende blanding av natur! I 2014 ble fiske i Strauman igjen satt i system, og da særlig etter iherdig jobbing fra de driftige brukerne på Aursletta, Kaia og Bjørnar Årstrand. De er 6. generasjons brukere på gården. Som på Bønå kan du også overnatte her, og dessuten kan du også leie kajakker. Hurtigbåten kan frakte deg både inn og ut fjorden om du ikke vil padle selv, og gården er et fantastisk tilholdssted for den som vil bruke tiden på dagsturer og fisking.
JETTEGRYTER: De store jettegrytene langs Lakselva er fascinerende!
STRAUMAN: Området ligger i et landskapsvern-område og ligger øde og flott til.
Historisk sus
Etter et trivelig besøk på de to gårdene padlet vi nok en gang mellom smale bergvegger. Fra Aursletta og opp til Lakselvvatnet padler man med tidevannet – helst ikke i mot! Vi var litt tidlig ute, og måtte ta en pause på land. Det er ikke lett å prøve å padle oppover en elv i motstrøm! Så snart strømmen var med oss gikk det som en drøm innover til Lakselvvatnet – et sted med historisk sus. Fremdeles ligger husene fra gamle tider her, akkompagnert av enkelte hytter. Fra her kan man gå over til Storbørja – en tur tvers igjennom Lomsdal- Visten nasjonalpark. Eller man kan padle videre oppover den idylliske Sæterelva, slik som vi gjorde, helt til Mølnhusforsen stopper padleturen.
Vi snudde med tidevannet, og padlet tilbake ut mot Aursletta. Jeg tittet ned og tenkte litt på livet under vann – som jo særlig er spesielt i en slik fjordelv – eller hva man nå skal kalle Strauman. Frodig skog omkranser oss, og jeg er igjen forundret over hvor mye som vokser her midt i ødemarken. Området er hjem for både storlom og bergand, horndykker og tretåspett, sangsvane og fjellvåk, alle rødlistede arter som vi må ta vare på. Store jettegryter sees i bergveggen langt over oss, og vi snakker litt om de enorme kreftene som har vært i sving for lenge siden. Både Thomas og jeg kjenner på dette med å være små i den store helheten. Men aller mest er vi er enige om at Vistenfjorden et endeløst lite eventyr – av opplevelser, historier og villskap.
