På loffen i Lofoten

Ved hjelp av topografien og en molo her og der ligger havna i Skrova beskyttet mot vær og vind og gir rom for aktiviteter selv om været skulle være dårlig. Like utenfor ligger Skrova fyr og viser vei inn. Det er sent på kveld når vi ankommer og sola er på vei ned i havet. Likevel er det lyst som dagen. I havna ligger sjøen speilblank og gir umiddelbare planer om kvelds padling. De mange vikene og buktene gjør turen til en opplevelsesrik kajakktur, og vi går til sengs med en stor forventning om morgendagen.

Ubeskrivelig vakkert

Skrova er ikke stor og å padle rundt, den er gjort på en to tre. Med mindre turen handler om en enkelt tur, padle inn i vikene, hilse på seilbåten som ligger fortøyd ved foten av Skrovafjellet, padle stille forbi Fuglebergøya for ikke å skremme fuglestammen som holder til her og opplevelsen av å padle innover i Nautøysundet, er nesten ikke til å beskrive. Det er fjære og bare en meter sjø under kajakken. Speilblank sjø i havna på Skrova Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først. Paradis-strender på Skrova.

Svolvær – Lysets by

Midt i Lofoten ligger Lysets by. Så kalles det både på grunn av det helt spesielle lyset som omringer byen, men også fordi utallige led-lys er med på å lyse opp i vintermørket. Byen tiltrekker seg både fjellfolk, kunstnere og padlere. Ved inngangen til havna står Fiskerkona og hilser alle velkommen. Området rundt havna er overstrødd med holmer og skjær og skaper et vell av padlemuligheter gjennom, rundt og forbi. Kjeøya, Svinøya og Risøya beskytter havneområdet og selv om det kan være rufsete på utsiden kan du alltid padle fint på innsiden. Med mindre du ønsker det rufsete. Her kan du padle forbi små og store fritidsbåter. Hoteller med store fasader i glass og tomme forlatte trebygninger fra en annen storhetstid. Utenfor brygga ligger et sjøfly klart og like bortenfor ligger rekker med rorbuer klar for flere gjester. Svolvær er et godt utgangspunkt for flere dagers tur i kajakk. Bare rundt syv km lenger sør finner du Kabelvåg. Det er ikke langt og du trenger ikke engang stå tidlig opp for å rekke å ta lunsjen på brygga i Kabelvåg. På veien må du få med deg Lofotkatedralen. Den ruver i terrenget, er gyllen på farge og ett flott byggverk. Viken er langgrunn så sørg for at det er litt flo så du får gått tett innpå. Camping på Skrova

Idylliske fjordarmer

Videre vestover ligger idylliske fjordarmer på rekke og rad. På Rekøykeila ligger gamle naust og nye rorbuer. Innerst finner du velholdte gårder som speiler seg i sjøen. Det er så idyllisk at det frister å fortøye kajakken på stranda og flytte rett inn. Innerst i neste fjord ligger Lofotakvariet og det er vel så spennende å se fra sjøsiden. Kajakken kan fortøyes på brygga om du har lyst å ta turen inn på besøk. Vestsiden av Vestvågøy er en perle av de sjeldne med idylliske viker med hvite strender, campingplasser og trivelige bomiljøer. Noe gammelt og noe nytt, slik det er overalt i Lofoten. På flere av campingplassene kan du padle rett opp på stranda og sette opp teltet. Og om litt er maten klar. Neste dag fortsetter turen til… Ekte rorbuer står på påler

Henningsvær – Nordens Venezia

Man kan ikke padle i Henningsvær uten å ta turen opp og ned paradegaten. Det vil si, den til sjøs. Langs begge sider ligger bebyggelsen vegg i vegg. Gamle fabrikker, naust, butikker, kafeer og på enden et hotell. Alle med sin egen historie. Dekorert med fritidsbåter, fiskebåter og trebåter liggende langs siden. I den ene enden ligger moloen og i den andre enden stiger Festvågtindene bratt opp fra havet. På utsiden finnes mye mer og utforske. På nord-øst siden ligger små holmer omringet av hvit sand. Dette skaper syden-farge på sjøen og gir fantasien vinger om hvor du egentlig er. Langs hele østsiden ligger holmene på rekke og rad. De fleste er for bratte til å gå i land på, men området er rikt på fugleliv. Ytterst på Hellandsøya ruver fyret. Solid og godt forankret står det nyoppusset og hvitt og viser vei i allslags vær. Fiskebåtene tøffer forbi, et og annet fly passerer over hodet og fuglene bråker verre enn verst når du nærmer deg. Lyset som slipper gjennom skyene lager morsomme motiver og får deg til å innse at naturens eget kunstverk er det aller flotteste. Til og med radiomasten blir vakker her ute. Tips! Fra Henningsvær kan padleturen fortsette videre langs sørsiden av øya. På vei nordover kan turen enten gå rett over fjorden mot Valberg. Enda et bortgjemt paradis. Eller hva med å fortsette rett nordover mot Gimsøy og fortsette helt til Hov, helt nord på øya. Vær obs på at da må Gimsøystraumen passeres. Den kan være sterk så kanskje er det lurt å dra kajakken over land på østsiden av broen. Solnedgang ved Ramberg.

Kritthvite strender og midnattsol

Langs hele nordsiden av Gimsøya ligger kilometer på kilometer med kritthvite sandstrender. Sanden er svært finkornet, så fin at den henger seg fast i alt og flere uker senere er alle sprekker i kajakken fremdeles full av sand, selv etter flere omganger med spyleslangen. Øya er også kjent for å ha verdens nordligste golfbane. Det kan jo være kjekt å ha noe å gjøre mellom all padlingen. Men det aller fineste å gjøre her er å padle ut mot havet like før solen går ned. Solnedgangen blir noe helt annet og fantastisk mye bedre når den ses sittende helt nede på vannoverflaten. En eksplosjon i rosa, oransje og gult. Tid og sted forsvinner. Det er helt vindstille, til og med måsene er stille. For vestlendinger som er vant til mange holmer og skjær blir en padletur langs stranda en annerledes opplevelse. Om disse strendene hadde ligget i Syden ville de vært stappfulle av folk, mens vi her har hele herligheten for oss selv. Etter hvert som det blir fjære kommer store steiner og mengder av tang til syne. Det er fantastisk gøy å padle slalåm mellom dem, uten å sette seg fast. Vannet er krystallklart noe som gir god utsikt til både fisk og krabber som løper fra stein til stein. En og annen sel dukker også opp. De titter nysgjerrig på deg, på god avstand, før de forsvinner i havet et sted. Skipsvrak i Valberg.

Reine – mest fotograferte fiskevær

Moskenesøya ser ut som en sveitserost på kartet, og på østsiden holdes den sammen av veinettet rundt Reine. Alle vil til Reine, og det er ikke få maleriske bilder herfra som lokker padlere fra hele verden. De små øyene i området er overfylt av røde rorbuer og fiskehjell, og turismen er overveldende. Da er det godt å kunne sette seg i kajakken å ta en tur. Kveldspadling i området rundt Reine, Sakrisøy og Hamnøy er obligatorisk. På kvelden roer vinden seg og sjøoverflaten blir speilblank. De høye fjellene speiler seg sjøen og skaper helt fantastiske bilder. En tur til Bunesstranda er også å anbefale. Det går fint å padle fra Reine til Vindstad og så gå de siste kilometerne til innerst i fjorden og over haugen til stranda. Utsikten over stranda er fabelaktig og kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. En lang lunsj er på sin plass og det er vanskelig å returnere. Det er mulig å padle innover Bunesfjorden, men den er langgrunn og du kan risikere å måtte dra kajakken en kilometer eller så ut igjen. Men for å være helt ærlig. Som en strekning å padle er hele turen ganske kjedelig, så om du ikke er av dem som liker utfordringen med lange strekk, hiv deg heller med på båten som går til og fra Vindstad hele dagen. Himmelen speiler seg i vannet.

Moskenes – dramatisk landskap

Neste dag fortsetter turen til Moskenes, knappe syv kilometer sør for Reine. Her ligger paradiset for dem som liker å padle i bølger og brottsjø. Den store moloen som stenger inne havneområdet viser tydelig at her er det noe å beskyttes fra. Etter å ha hatt rolig sjø mesteparten av turen kan det passe med litt action. Litt bølger. Litt større utfordringer. Men den gang ei. Værgudene har tatt ferie og hele landet viser seg fra sin beste side. Det er muligens ikke mange som sitter langt til sjøs utenfor Moskenes og ikke ser en eneste bølge så langt øye kan se. Det fikk vi oppleve. Like sør for Moskenesvågen ligger Sørvågen. Det er kjekt når steder har nøyaktig beskrivende navn. Men la ikke enkelheten i navnet lure deg, for den er verdt et besøk. Tett i tett rundt hele vågen ligger naustene, rorbuene og fiskebåtene. Sommerkledde mennesker rusler omkring, noen fisker, noen bader fra bryggekanten og atter andre skal ut på båttur. Tar du turen enda litt lenger sørover havner du i Å, som er siste stoppested på E10. Om du velger asfaltveien. Denne lille bygda er rett og slett et levende museum. Alle bygninger i havneområdet er bevart og fredet. På det gamle bakeriet har det vært drift siden 1844 og de er viden kjent for sine kanelboller. Dra kajakken på land ute ved restauranten. Slapp av med en kanelbolle eller to. Etterpå tar du turen innom tørrfiskmuseet før du tar bussen tilbake til Reine og henter bilen.

Ballstad – et autentisk fiskevær

Det største aktive, levende fiskesamfunnet i Lofoten heter Ballstad. Og det er det de markedsfører seg som. Men dette er også et av de største padleparadisene i Lofoten. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Sommeren har slått til for fullt og temperaturen stiger til fantastiske 30 grader. Det er nesten helt vindstille, ja yr.no forteller oss at det faktisk er helt vindstille. Da er det kun et sted å være og det er på sjøen, i en kajakk. Hos den lokale kajakkutleieren får vi parkering, sjøsetting og verdifulle padletips om flotte steder å padle. Men det skal vise seg å være helt unødvendig. Her er alt vakkert, rett og slett et paradis. Ikke et kjedelig øyeblikk. Vi smyger oss gjennom kanaler og rundt holmer og skjær. Hver eneste en. Hilser på en ørn på toppen av en holme. Stadig vekk stopper vi å padle, bare glir stille gjennom sjøen og nyter naturen rundt oss. Kjøler oss ned ved å la hendene hvile under havoverflaten. Finner en liten strand å innta lunsjen på, steker oss brune og fine i solen og plukker bær til dessert. Svalene skriker over hodet vårt. Jammen er det deilig å være i paradis. Måtte dagen aldri ta slutt. Tips! Kysten fra Ballstad og oppover mot Stamsund og Valberg og like opp til Malnes er en perle av de sjeldne. Turen kan padles over flere dager, alt etter hvor mye man ønsker å gå inn i alle våger og viker. Anbefales på det sterkeste.

Trollfjorden – turistattraksjonen

Trollfjorden er Lofotens mest kjente fjord. «Alle» vil ha denne med seg. Om ikke annet så for å ha vært der. Og selv om de fleste fjorder er slående vakre, kan de også være ganske kjedelig å padle. Det skjer liksom ikke så mye. Trollfjorden skiller seg ut ved å være ganske så smal i starten og kombinert med de høye fjellene blir det dramatisk. Ikke minst når du sitter der bitte liten i kajakken. En liten flue i den store herligheten.

Det beryktede Raftsundet

Alle anbefalinger om padling i Trollfjorden var gode. -Uansett vær merker du lite til det i fjorden. -Vinden tar ikke her, hørte vi rundt oss. Men ingen snakket om det beryktede Raftsundet. For å komme til Trollfjorden må denne krysses. Her tar vinden godt, den presser seg ned fjellsidene og springer gjennom sundet, pisker opp sjøen. Bølgene kan bli store og du får både dem og vinden i siden. Ikke det beste utgangspunktet når sundet skal krysses. Dessuten er strømmen sterk. Noen ganger kan det være lurt å ta en pause og vente på bedre vær og da passer det bra med en pause på Digermulen. På den lokale butikken er det kafe og mulighet til å kjøpe en kaffe og litt mat. Været skifter fort. Veldig fort. Den ene dagen pisker vinden på sjøen, bølgene går store og neste dag skinner solen fra en blå himmel som speiler seg i fjorden. Innerst i Trollfjorden ligger en liten slette. Perfekt som teltplass. Etter at campen er oppe og går og middagen fortært, nærmer vi oss høydepunktet. Turen går bort til kaia, det nærmer seg midnatt og da kommer den. Hurtigruten Trollfjord siger sakte inn Trollfjorden. Den ruver i den smale fjorden, forsiktig for å holde seg i midten. Fjorden utvider seg helt innerst og da står kapteinen «på bremsen» og Hurtigruten «skrenser» 360 grader rundt. Et fantastisk skue som bare må oppleves. Og like stille som den kom er den borte igjen. Akkurat som årets sommerferie! ●●

Fem ukers eventyrlig jentetur

Vi bare elsker Nord-Norge og padling, og trives godt i hverandres turselskap, forteller de to svenske jentene etter å ha ankommet Svolvær i Lofoten. 800 kilometer var tilbakelagt på fem uker – i kajakk. Planlegging av turen startet Tone med allerede et halvt år i forveien. Det var en del av studiet ved Adventure Academy i Sverige. De hadde gjort grundige undersøkelser om ruten de skulle følge, og forberedt seg godt både fysisk og mentalt til turen.

– Vi leste mye på nett og kontaktet padlere om strøm og vindforhold langs ruten. Dessuten snakket vi mye om hvordan vi skulle løse eventuelle konflikter oss imellom. Man lever på en måte i en egen verden underveis, uten referanse til stedene vi besøker. Det er veldig spesielt. Vi var klar over at det ville bare være oss to i lange perioder, men vi visste vi måtte samarbeide i kritiske situasjoner og løse utfordringene sammen, forteller jentene i lag.

 

Arktisk paradis

Mange øyer og holmer, lune viker og flotte stender begeistret jentene.

Fem uker tidligere, i slutten av juni, ankom jentene Honningsvåg flyplass. Utstyr og kajakker var sendt opp i forveien med tog og bil. Dermed var eventyret i gang, og en bedre start kunne de ikke få, forteller jentene.

– Vi kom til Honningsvåg om kvelden, campet ved flyplassen, og våknet opp til strålende sol og ingen vind. Helt fantastisk. Deretter gikk turen opp til Skarsvåg hvor utstyr og kajakker stod klare, forteller de videre. Turen fra Skarsvåg gikk rolig. De padlet ca. 15 km per dag de første dagene, krysset fjorder og padlet langs et røft og værhardt landskap. Gradvis ble de mer vant med de skiftende vær- og havforholdene, med alle sine dramatiske sider og det iskalde vannet. Enkelte dager skiftet været på bare noen timer, og det blåste så mye at de var nødt å dra i land.

– Det ble ganske dramatisk, fra idylliske forhold til regn, fuktig, kaldere og mye vind. Man blir veldig fokusert og i sin egen verden når det blåser opp, men vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle holde øyekontakt når det skjedde, forteller Tone.

 

Stor gjestfrihet

-En whisky om dagen erbra, skåler jentene.

Jentene beskriver ferden langs kysten av Finnmark som et arktisk paradis. De kunne padle i flere dager uten å treffe folk. Kun de to, i hver sin kajakk og i sin egen turverden. Etter ni dagers padling var de ved Kvalsund. Her fikk de øye på noen hus, og padlet i land. Gjestfrie, som folk er i nord, ble de godt mottatt og fikk haik til butikken for å handle. De ble tilbud mat, vin, dusj og soveplass hos de gjestfrie folkene, og stresset ikke med å forlate Kvalsund og folkene der.

– Folk var utrolig hjelpsomme og trivelige, som lot oss fylle vann og spanderte mat og overnatting, fortsetter de. Været og tidevannet styrte mye av padlerytmen videre, og det var meningsløst å padle motstrøms. Vinden skapte også bølger og gjorde padlingen vanskeligere. Veien gikk videre inn i Vargsundet med mye strøm, som de klarte å time slik at de kunne utnytte den gjennom sundet. Etter noen timer med bølger og vind gikk de i land, slo leir og håpet på bedre vær. Dagen etter krysset de over mot Stjernøya, men fikk en sterk sidevind fra Lopphavet. Jentene gikk i land ved et hus ikke langt fra strandkanten. Her fikk de kaffe, smørbrød og fikk fylle vann på flaskene.

 

Dramatisk havari

Ved Stjernøya i Finnmark slo de hull på den ene kajakken, og de måtte i land i ei steinur.

Turen ut fra land ble svært dramatisk for jentene. Bølgene var kraftige og fylte kajakkene med vann flere ganger. Til slutt kom de seg ut og klarte å padle en drøy kilometer, men bølgene var ubehagelige, og de måtte padle i land igjen. De forsøkte igjen og kom seg inn i Stjernsundet. Her ble de møtt av to-tre meter høye bølger, litt for store til at de kunne fortsette. Nok engang måtte de kapitulere og padle i land på Stjernøya. Her fikk de husly og kaffe hos en fastboende dame. Dagen derpå våknet de opp til nybrygget kaffe og nybakt brød.

De fortsatte å padle på sørsiden av Stjernøya, men kom kun til neste vik før motstrømbølger tvang jentene på land igjen. Her ble de et helt døgn, før de igjen gjorde et tappert forsøk på det strevsomme havområdet. Det dårlige været hadde gjort at de bare hadde padlet mellom fem og ti km de siste dagene. De var derfor litt utålmodige og usikre på om tidsplanen de hadde satt opp ville holde. Slik fortsatte turen de nærmeste dagene, med korte padlestrekninger før de ble tvunget på land et sted på Stjernøya. Det var da de oppdaget at den ene kajakken hadde en stor sprekk i siden. Det var for stor risiko å padle videre med kajakken.

 

En raste i idylliske Sommarbukta, litt sør for Havøysund i Måsøy kommune.

Besøkte gruver

Mens de venter på å bli hentet av båt, er det greit å varme seg i teltet.

Gode råd var dyre, og jentene begynte ringe rundt for å forhøre seg om hva som var best å gjøre. Det sikreste var å få fraktet kajakken til havn med båt.

– Vi hadde ikke sett båter på flere dager, kun store lastefartøy på andre siden av sundet. Gjennom en bekjent fikk vi telefonnummeret til en fabrikk som lå litt lenger borte fra der vi hadde gått i land. Vi var litt heldige at de svarte klokken åtte en lørdags kveld, og et par timer senere kom to med båt for å hente oss og kajakkene, forteller jentene. Været og bølgene hadde dessuten blitt verre, og de var lettet over å bli hentet. Stedet de havarerte var like nedenfor en steinur, hvor det ikke gikk å slå opp telt. I tillegg var det regn, nordlig sterk vind og åtte grader.

– Det hadde blitt både kaldt og farlig å sove i steinura, fortsetter de, og er takknemlig for at de ble hentet og fikk mat, dusj, badstu og overnatting på fabrikken (Sibelco Nordic). Selvfølgelig fikk de også en omvisning i gruvene og på fabrikken, hvor selskapet utvinner nefelin til glassproduksjon.

 

Mot Senja…

Når det er midnattsol og fantastisk vær, trenger man ikke telt.

Derfra gikk turen med personalbåten inn til Øksfjord og videre til Tromsø med Hurtigruten.

– Selvfølgelig var vi litt skuffet over ikke å få padle over Lopphavet, som skal være både tøft og en prøvelse for padlere. Men hurtigruten var en god erstatning. Dessverre var det ikke noe å gjøre med den ødelagte kajakken. Jentene ringte rundt og fikk etter et par dager napp hos en ansatt hos Lyngen Arctic Adventures, som ville låne ut en kajakk. På plass i kajakkene igjen satte de ny dagsrekord på 42 km, rundt Kvaløya og ut til Sommarøy. Et par dager senere gikk turen videre mot Senja, og etter tre dager med padling sørover i Malangssundet gikk de i land ved Gibostad.

– Vi hadde en fantastisk morgensol etter nattpadling gjennom Malangen. Vanlig rutine, når vi går i land etter en lang padleøkt, er å sette opp teltet og ta på seg flere lag med klær for å bli varm. Denne morgenen satt vi bare med to lag klær og drakk kaffe ute i solen, forteller jentene videre. Morgenen etter hadde det begynt å blåse opp. Jentene kom seg tidlig i kajakkene, men motvind og regn gjorde ikke padlingen lett. Tone hadde dessuten en kajakk uten ror, og måtte styre ved å vri seg til siden, en teknikk som var ikke var lett å få til i bølgene. De gikk i land ved landbruksskolen på Gibostad, og banket på hos en svensk kvinne og hennes mann. Her ble de bedt inn på frokost og kaffe, og ble med på fisketur. Etter tre dager med middager, varme og gjestfrihet var det på tide å padle videre.

 

Nord-Norge kan være idyllisk om sommeren. Her, et sted på Senja, har jentene campet for kvelden.

Utkikk etter hval

Tre dager senere, i sol og godt padlevær, kom de til sørspissen av Senja. Turen gikk over Vågsfjorden med peiling mot Grytøy. Her gikk de i land på en fantastisk hvit strand, kastet klærne og tok en fortjent dukkert i det kalde vannet.

– Vi tok noen lengre padlestrekker siden været var så fint. Vi padlet rundt åtte timer, en strekning på 12 km, og gikk i land på en paradisstrand på Sandsøy. Her laget vi lunsj og tok et svalende bad i havet. Vi hadde fått nyss om at det var en flokk grindhvaler i området og satt i helspenn for å få øye på flokken. Men ingen hvaler var å se den dagen, og det var bare å sette opp telt og komme seg i soveposene, forteller Tone. Dagen derpå gikk turen videre rundt til yttersiden av Grytøy, nærmere bestemt Grøtavær.

– Det varme været, det klare vannet og alle de vakre øyene og strendene utenfor Grøtavær var nesten som å komme til Karibia, fortsetter hun. Etter å ha padlet 8-10 timer i strekk de siste dagene, og det nærmet seg helg, tilbrakte de et par dager på hotell i Harstad. Da gjorde det lite at regnet øste ned utenfor.

 

Målet nådd

Turen fra Harstad gikk mot Tjeldsundet, og etter noen timer med padling campet de ved stranden på Gressholmen. Oppholdet her ble litt lengre enn beregnet da Kajsa skadet foten under morgenbadet. Deretter gikk turen videre sørover. De valgte å gå i land på Sandtorgholmen. Været hadde snudd. Nå regnet det igjen, og oppholdet her ble et par dager lengre enn beregnet. Tiden benyttet de til fjelltur og avslapping. Videre gikk turen sørover fra Sandtorg, med Tjeldøya på venstre side, hele veien til Lødingen, forbi nedlagte Nes fort, på innsiden av Store Auenholmen og over fjorden til en fantastisk strand på Rinøya – en padleøkt på hele 47 km.

Vannet var varmt, og målte hele 16 grader. Jentene nøt å gå barfot i sanden og badet. Dagen derpå blåste det sørlig, og de fikk motvind. De ble derfor nødt å vente en ekstra dag til vinden hadde løyet. De fikk besøk av et par kompiser, som kom med reker til lunsj, som de nøt inne i en liten bod ved stranden. Om kvelden kokte Tone selvplukkede blåskjell på bål. Dagen derpå var været igjen på jentenes side. De hadde en lang padleøkt foran seg. Turen gikk forbi Offersøy, mot Årstein, mellom Stormolla og Litlmolla, og inn til Svolvær. Målet var endelig nådd – etter fem uker og 900 km i kajakk.

 

Optimale opplevelser

De forteller at overalt hvor de kom ble de overveldet av den spektakulære naturen, og alle gjestfrie og hyggelige menneskene som tok imot dem. -Naturopplevelsene blir virkelig optimale sett fra en kajakks perspektiv. Vi hadde mange fine møter med mennesker underveis. Mange som lever primitivt, men som er svært gjestfrie og som ikke forventer noe tilbake. Vi padlet strekninger som var helt øde, ikke et hus på flere dager. Plutselig møtte vi folk som levde langt fra andre mennesker, og fikk se hvordan de levde. Det var en helt annen kultur og fokus enn det vi er vant med, avslutter de eventyrlystne jentene.

 

Eventyret Lofoten

Lofoten kan være like lumsk som det er vakkert, og før man vet ordet av det, snur været og man har mer en nok med å komme seg til land. Det er kanskje nettopp denne vakre uforutsigbarheten som gjør øygruppa i nord til et paradis for spenningssøkende eventyrere. Og nettopp derfor søkte to vestlandske jenter seg nordover to uker i sommerferien sin.

 

To fornøyde artikkelforfattere og fotografer, på tur i Lofoten.
To fornøyde artikkelforfattere og fotografer, på tur i Lofoten.

 

 

Store forventninger til Lofoten

Forventningene er store, for dette er en liten drøm som går i oppfyllelse for oss begge. Hvordan blir været? Hva kan vi forvente av bølger, strøm og vind? Har vi tatt oss vann over hodet, bokstavelig talt? Og er vi i god nok fysisk form? Uansett så er avgjørelsen tatt, og Lofoten og Vesterålen venter, to destinasjoner som for oss bare betegnes som «paradis i nord». Planen er, etter mye om og men, å padle nordover fra Kabelvåg/Svolvær, opp gjennom Øyhellsundet, videre opp Raftsundet og til Lonkanfjorden i Vesterålen, hvor Møysalen skal bestiges. De siste to dagene padler vi tilbake.

Tirsdag. Vi ankommer Svolvær i ni-tiden på kvelden, og blir plukket opp av den nordlanske karen som vi skal leie kajakker av. Han virker litt skeptisk til det hele, noe som kanskje ikke er så rart: to fnisete jenter som legger ut på en ukes padle-ekspedisjon i fremmed og rått farvann, helt på egenhånd? Men etter litt prat og drøfting av rutevalg er vi inne i varmen, og tiltroen har vokst tilstrekkelig nok til at vi får leie hver vår kajakk, kjøpe Gorilla-tape og to kart, og får et hjertelig farvel.

 

Formidabel utsikt over Langstrandindan og Rørhoptindan.
Formidabel utsikt over Langstrandindan og Rørhoptindan.

 

Ivrige som vi er hiver vi oss rundt, lander i båtene og padler inn i midnattssolen. Det er blikkstille, og alt vi hører er årene som skånsomt treffer vannet. Drømmene og forventningene om å se storslagne tinder, turkist hav, sel, havørn, hval og spekkhogger starter alt her, og vi tar inn og fordøyer alle inntrykkene det spektakulære landskapet sender oss.

Hard etappe

Onsdag erværet er skiftende, og vi får vind fra nordvest når vi krysser Austnessundet. Den ene kajakken drar mot høyre, noe som gjør det til en hard etappe. Vi tråkker i land på en strand hvor det var meningen å ta lunsj, men før vi vet ordet av det er teltet oppe, middagen putrer på primusen og en pose med pannekakerøre roper på oss fra skottet i den ene kajakken. Lofoten må nytes.

 

Hurtigruten på vei inn til Trollfjorden, og to spente kajakk-jenter.
Hurtigruten på vei inn til Trollfjorden, og to spente kajakk-jenter.

 

 

Neste dag padler vi gjennom Øyhellsundet, hvor vi har hørt at det skal være en del strøm, så det gjelder å følge med på tidevannet og heller ta seg en lang pause når strømmene er på det sterkeste. Vi padler forbi den ene stranden etter den andre, koselige, små havner, og ikke minst, Trollfjorden.

-Det hadde jammen vært morsomt å treffe på Hurtigruten når vi først er her inne, utbryter en av oss.

Har vi ikke lært at når man snakker om solen, så kommer den stort sett alltid? Oj, er det plass til oss begge her da? Er vi i veien så de må vente til vi har padlet inn? Hva med bølgene? Heldigvis, men kanskje litt skuffende, var det rimelig god klaring inne i Trollfjorden, selv på det aller smaleste. Bølgene merket vi heller ikke noe til. Trygt ute av fjorden bærer det videre oppover Raftssundet. Siste etappe før kvelden er ett stykke hvor det er mye strøm. Heldigvis har vi den med oss, så det går fort unna! Hvordan var det med tidevannet igjen, lurer Monica på, for vi kommer ingen vei om vi møter på slik motstrøm senere. Det har vært en lang og innholdsrik dag, og vi slukner som to lys.

 

En nydelig morgen på Tengelfjordholmen.
En nydelig morgen på Tengelfjordholmen.

 

 

Urolig natt i Raftsundet

Vi våkner synkront av en øredøvende alarm klokken halv åtte. Hodet er tungt som bly og kroppen nekter å følge med ut av posen. Mari spør heldigvis om vi skal sove en liten stund til, og Monica er ikke vond å be. Natten har vært klam, og måkene i Raftsundet sluttet aldri å skrike. Det gjorde heller ikke strømmen av durende båter gjennom hele natten. Men hvorfor skulle de det? Det er sommer, og solen slutter aldri å skinne i Lofoten.

En halvtime senere tvinger vi oss opp, og i løpet av femten minutter gleder vi oss nok en gang til å komme utpå vannet igjen. Vi pakker ned i båtene, spiser, og sier farvel til Tengelfjordholmen. Vi padler ut av Raftsundet og forbi Hanøyvika, hvor lundefugl og terner leker rundt oss på alle kanter. En ferge passerer oss i det vi glir inn mot Brottøya. Vi lurer et lite øyeblikk på om vi har padlet feil og havnet i et sydhavsparadis, hvor vi er omringet av azurblått og krystallklart vann og kritthvite strender. Raskt fjerner en frisk, eller nærmere brysk sjøsprøyt i ansiktet enhver tvil, og vi er tilbake i vårt nordnorske paradis.

 

Utsikt over Heggedalstinden og Stormolla.
Utsikt over Heggedalstinden og Stormolla.

 

 

Drøy tur i motvind

Stykket fra Vedøya og inn til Hennes i Vesterålen kjennes litt drøyt med sine 4-5 km i motvind. På land møter vi noen hyggelige fastboende som anbefaler oss å følge den guidete turen opp til Møysalen følgende dag, med tanke på store snømengder, årstiden tatt i betraktning. Den ene av dem tilbyr oss stranden sin som leirplass, men vi takker høflig nei. Vi sjekker heller inn på den lokale campingplassen, hvor mobiler og kameraer lades. I mellomtiden legger vi i vei til butikken hvor det er is og kaffe som står på menyen, før vi slenger oss ned på den hvite stranden vi tråkket i land på for noen hyggelige timer siden.

Etter et svært friskt bad går turen «Sjøstjernen», et fengende navn på den lokale puben, som var overraskende stille til en fredag å være. Vi nyter og verdsetter også denne fantastiske og uvurderlige delen av turen vår; å få se landsdelens sjarmerende småsteder, og få hilse på nettopp dem som fyller dem med sjarm.

Storslagene Møysalen

Det er lørdag morgen, og har hatt første natten inne. Vi har sovet godt og dypt, og har lite lyst å stå opp. Men storslagne Møysalen venter. For Mari er dette turens høydepunkt, og drømmen om utsikten fra toppen kjennes i hver en celle i kroppen. Den guidete turen starter med en halvtimes båttur i en sjarmerende sjark inn i Lonkanfjorden. Det regner, men værmeldingen sier at det skal lette når vi i følge skjema skal nærme oss toppen. Turen opp er både bratt og spennende, men på 400 meter lukker himmelen seg rundt oss, og på 700 moh har vi nesten ingen sikt.

 

Et sommerparadis på stranden i Hennes, med fantastiske fjell i både Lofoten og Vesterålen.
Et sommerparadis på stranden i Hennes, med fantastiske fjell i både Lofoten og Vesterålen.

 

 

Til topps i taulag

Når vi nærmer oss toppen, og også breen som omkranser den, må vi binde oss inn i taulag. Plutselig stopper guiden marsjen, og vi lurer på hvorfor. Det er tross alt kaldt, og vi vil helst komme oss opp. ”Her er det!” ”Her er hva?” ”Toppen”. ”Hvor”? Han peker på en varde, og vi må jo, i stor skuffelse, bare tro ham. Turen har blitt kåret til Norges vakreste naturopplevelse, og det kan godt hende. Men for å få det bekreftet må vi nok bestige den myteomspunnende salen, voktet av sine to møyer, én gang til.

Søndag padler vi sørover igjen, kajakkene må leveres i Svolvær mandag. Dette blir turens lengste etappe, med sine grovt 17 nautiske mil. Mari er ikke helt i form, men padler på likevel. Vi vet nemlig at det er meldt en del vind neste dag, og må derfor komme oss så langt som mulig. Det blir hovedsakelig en transport-etappe, men jammen ble det både tid og energi nok til å nyte både tur og natur likevel. Vi får øye på mang en havørn og sel og oter, men dyrene av større kaliber lar vente på seg.

Det regner, og vi kjenner på at det ikke er så verst å ligge i telt likevel. Det er jo tross alt tørt! …sånn passe hvertfall. Vi er spente på hvor mye vind vi får over Austnesfjorden denne gangen, og tar en synfaring for å unngå «å padle på en smell». Det ser greit ut, og det er det også, faktisk overraskende greit. Vinden som var meldt har tydeligvis ikke kommet enda.

Vi padler videre langs skjærene ved Svolvær lufthavn og runder neset, og… der kom vinden! Vi padler rett i mot, har ikke noe valg, det er ingen plass å gå i land på et godt stykke enda. Vi beveger oss nesten mer baklengs enn fremover. Salt, sjøsprøyt og vind pisker oss i ansiktet, vi ser nesten ingenting på grunn av bølgene som skyller over oss. Heldigvis finner vi en hvit sandstrand, hvor vi nærmest blir skylt i land, nok en gang. Og slik ender et fantastisk eventyr. Nesten.

 

Utsikt over Rekneset i Øyhellesundet en natt i slutten av juni.
Utsikt over Rekneset i Øyhellesundet en natt i slutten av juni.

 

Les også: På loffen i Lofoten

Sjarmerende kafe sørvest i Lofoten

Duften av sjø, tørrfisk og en anelse tang møter oss i det vi tråkker døsig ut av bussen på Reine, sørvest i Lofoten. Her finner vi det som må være den mest sjarmerende kaféen i Norge! Hjemmelaget bakst serveres i fleng, sammen med fantastisk kaffe og en god dose fornøyelig humør av personellet, toppet med interiør som enhver jente vil drømme seg bort i. Her kunne vi være for alltid.. Men brått husker vi på hvorfor vi har havnet der i utgangspunktet; vi skal til spektakulære steder og bestige flotte tinder.

Eventyrlysten kommer tilbake for fullt, og vi tar båten inn til Vindstad, hvor vi går ned til Bunesstranda,som er den breieste vi noen gang har sett! Før middag tar vi oss en tur på Helvetestinden, hvor vi nyter en flott utsikt over det endeløse havet. Vi nidstirrer utover teppet av blått for å se om vi kan skimte noe som kanskje kan være en hval eller spekkhogger, men nok en gang, til ingen nytte.

 

Monica speider mot den åpne hav fra Bunesstranda i Lofoten.
Monica speider mot den åpne hav fra Bunesstranda i Lofoten.

 

Dagen etter bærer det tilbake til Reine, hvor vi til slutt kommer oss avgårde til Sørvågen. Påfølgende dag vandrer vi inn til turistforeningshytta Munkebu, som vi har hørt mange goe ord om, men som dessverre er stengt for sesongen. På veien tilbake tar vi like gjerne en omvei opp flotte Kjølen. Vel nede sjenerer vi oss ikke,  men tar oss et bad i det lokale bade-vannet. Siste kvelden på tur spiser vi på den lokale restauranten, Maren Anna, hvor de serverer Lofotens beste hvalbiff. Den smelter på tungen sammen med en god rødvin. I kveld får vi nok sove godt.